En lang og flott tur sammen med Bestyrerinnen.

[REJOHN]

Fire nuter fra Gramstad.

Etter en lang periode med flott vær og mange turer, er det litt vanskelig å finne en «ny» tur. De fleste greie og fine turene har jeg gått både en og to ganger i vår. Likevel hadde jeg bestemt meg for å ta en tur jeg, ofte sammen med andre, hadde gått noen ganger før denne våren. Jeg hadde lyst til å starte fra Gramstad å gå til Mattisrudlå, så Bjørndalsfjellet og så Fjogstadnuten. Dalsnuten ligger i løypa, men det fikk bli opp til dagsformen om den toppen blir med.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å gå alene. Broderen hadde andre planer, og ville ta en litt kortere tur. Jeg var innstilt på en litt lengre. Bestyrerinnen spurte meg hva jeg hadde tenkt denne dagen. Det er ikke så ofte hun vil være med på det som for meg er blitt langturer – godt over to timer og omtrent en mil i terreng. En liten trøst er det jo at mine langturer ofte blir beskrevet som turer på både 4 og 5 timer – av andre.

Da Bestyrerinnen fikk høre hva jeg hadde tenkt, ville hun være med. Hun hadde gått denne turen før og var klar over at det ville være en god del bakker – både opp og ned. Denne våre har det blitt en omlegging av ruta jeg benytter for å komme opp til Mattisrudlå. Den vanlige veien – og merkede stien, går fra Gramstad og inn mot Paradisskaret og opp Rinda til toppen. En bratt og litt eksponert rute, som jeg ikke går i vått vær, når det kan være glatt. Jeg skylder på litt høydeskrekk. I alle fall, så kommer jeg ikke opp Rinda uten at pulsen går i rød sone, og det skyldes ikke bare den bratte bakken.

Nå går vi den vanlige stien opp mot Bjørndalsfjellet og tar i stedet inn Bjørndalsmyra og opp til skaret under Mattisrudlå. Derfra er det bare noen få høydemeter og ikke langt til toppen. Fra gangveiene over Bjørndalmyra og til Mattisrudlå går det en nesten usynlig sti (i hvert fall fra enden av myra) til skaret. Det er ikke mulig å gå feil, men det er klart en mulighet for å bli våt på beina...

Vi fikk med oss Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet og fortsatte tilbake til veien. Det var andre på tur, og vi møtte folk ganske ofte. De fleste opp og ned Bjørndalsfjellet, men også en del som var på rundturen. Forrige gang vi gikk turen hadde vi en stopp nede i bakken mot Fjogstadnuten. Det ble til at vi satte oss ned på samme plassen denne gangen også. Tradisjon? Vi får se.

Bestyrerinnen hadde med «frokost» og det virket som om litt energi ga nye krefter. Vi fortsatte i hvert fall oppover bakken mot Fjogstadnuten i god fart. Det ble full stopp et stykke under toppen. Bestyrerinnen møtte kjentfolk – og ikke «veggen». Kjentfolk tar tid. Men vi hadde det ikke travelt denne dagen, og etter en stund var vi igjen på gang oppover. Fjogstadnuten ble passert i god stil og med utsikt til Dalsnuten. Jeg forklarte hvordan jeg pleier å gå til topps her, og Bestyrerinnen spurte om hvor lang tid det ville ta.

Vi ble enige om å gjøre en skikkelig tur ut av det denne dagen og satte kursen mot Dalsnuten da vi kom ned på Kvitemyr. Opp trappen gikk geit. Jeg tar over til den andre og slakere stien vanligvis, og slik gjorde vi også denne dagen. Vi kom enkelt til topps på Dalsnuten. Det ble fire nuter denne dagen. Flott gjort av Bestyrerinnen, men vi var jo ikke ferdig med turen, og det var litt nedoverbakke før vi var tilbake til bilen.

Etter en «lang dag» var trappene ned fra Dalsnuten ikke helt greie å ha med å gjøre. Det ble noen forsiktige steg på det bratteste. Det er ikke like lett å holde balansen på slutten av en litt strevsom tur. Vi kom ned og brukte ikke lange tiden på stykket mellom Revholstjørn og Gramstad. Ved bilen kunne vi se på klokka at det hadde gått omtrent fire timer, selv om vi ikke hadde gått stor med enn en mil. Det er noen meter opp og ned på denne turen.