Nesten vårtur rundt Lifjellet.

[REJOHN]

Med Sigbjørn på lørdagstur.

Det var endelig tid for en lørdagstur rundt Lifjellet. Standard vintertur i mange år. Jeg anså turen som enkel og kort i «gamle» dager. Som pensjonist, har det blitt litt annerledes. Turen er ikke «umulig» eller «vanskelig», men ikke så lett og kort som den en gang var. (Det har den egentlig aldri vært, men det er en annen historie.) Værmeldingen for lørdag var grei. Det skulle ikke blåse – vindstille ble nevnt, og det var snakk om sol. Ikke et ord om nedbør. Temperatur godt over null. Virkelig flott turvær.

Det er ikke så ofte jeg får følge på disse turene rundt Lifjell. Det blir som regel en tur alene, og nesten uten å se folk før etter at jeg har kommet opp til toppen. Denne gangen ville Sigbjørn være med. Han drar oss ofte med på turer vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, ikke har vært på. Denne gangen var det min tur til å vise vei. Nå har Sigbjørn gått rundt Lifjell noen ganger, men jeg har lagt om ruten litt og går utenom merket løype en del.

På en lørdag med bra vær var det selvsagt også andre som ville på tur, og siden vi startet litt sent, var det en god del bil på Dale. Vi fant en plass å parkere, og tok utover mot Dalebukta og Einerneset. Det var ikke mange folk etter vi tok ut i terrenget, men selvsagt, nesten som vanlig, kom det folk springende bakfra. Hele fem stykker sprang forbi – i godt tempo. Det hadde vært kjekt å kunne holde slik fart. Uten om disse kom det en enslig kar ruslende i mot. Det er ikke mange, selv på en flott dag, som tar denne lit spesielle turen.

For første gang i år, kunne jeg hive av jakken og gå i bare ullblusen. Vårfølelsen kom kjapt, men det var ikke mye vårtegn på bjørkene utover langs sjøen. Bakken oppover gikk greit. Vi startet litt forsiktig og holdt et jevnt og greit tempo oppover. På den vanlige plassen – rett før snaufjellet, ble det stopp for å hive på med klær. Etter en den lille stoppen bar det rett opp i tåkeheimen. Det var skikkelig tett tåke oppover mot senderen. På det tykkeste var det ikke mer en 15 meter sikt. Det er ikke ofte jeg opplever så tett tåke.

Med litt vårstemning nede langs sjøen, var det likevel ingen overraskelse at det fortsatt lå en og annen isflekken igjen i nordhellingen. Det var helt uproblematisk å komme frem. På toppen – i tåka – mætte vi folk, som hadde gått opp veien. Det kom også en god del folk i mot nedover mot Øksendal og Dalevannet. Det kom også en jente bakfra. Hun hadde gått feil i tåka og tatt stien mot Sprettraubakken. Det stikrysset trenger skilt. Jeg får snakke med Per å høre om det er STF som setter opp disse.

Nede ved Dale var det tid for en liten oppsummering. En grei vårtur på litt over ni kilometer, men med en skikkelig bakke. God trening for nye turer ut over vår og sommer.