Gå til innhold
Kjell-Erik

Irland's høyeste fjell Corran Tuathail (1041) m.m. 26-28 oktober

Anbefalte innlegg

Irland er vel ikke helt det landet man først tenker på når det gjelder fjell, men selv der finnes de. Helt i sydvest ligger Kerry. På to halvøyer som stikker ut i Atlanteren ligger det flotte områder. Det mest kjente er nok Macgillycuddy Reeks.
Til dette området gikk turen etter deltagelse på en konferanse i Kilkenny. Det er jo greit å kombinere med et par feriedager hvis reisen allerede er betalt. Veiene ned til – og i - Kerry er en opplevelse. Smale og med masse svinger. Langt ut på kvelden er jeg endelig kommet frem. Ikke så lett med den kjøringen på ’feil’side heller: særlig ikke i rundkjøringene. Climbers Inn hørtes jo helt passe ut, men viste seg å være et temmelig nedkjørt sted. Fordel eller ulempe: jeg hadde hele stedet, med plass til 50 gjester, helt alene. I puben om kvelden var det heldigvis noen ”locals”. Ikke det at jeg skjønte noe særlig av hva de sa, men det hørtes jo gøy ut.
Neste dag lå skyene over toppene, men topptur burde være mulig. Den mest kjente turen kalles ”horseshoe-walk”og går, som navnet sier, i en bue over flere topper. Startstedet ligger 1,5 km fra Lough Acoose. Over en grind og oppover en delvis betonglagt vei. Litt merkelig. Etter et par hundre høydemetere åpner synet seg mot ’hesteskoen’: til høyre Cathair (1001), bak i midten Irlands høyeste fjell Corran Tuathail (1041) og til venstre Binn Chaorach (1010). Ligner litt på Kalvehøgde fra Leirungsdalen. Opp til Cathair vesttopp (1075) og videre til hovedtoppen er grei gåing. Også til Coran Tuathail går greit. Været har heldigvis bedret seg: skyet, men ikke regn og god sikt. Eggen videre til Binn Chaorach skal visstnok være litt mer klyving. Jeg roter litt her og der og får derfor litt klyving, men trengs egentlig ikke hvis man tar seg litt mer tid til å finnne veien. Jeg er stadig redd været skal forandre seg. Det er beryktet for å kunne forandre seg veldig fort. Går fint. Tar det deretter veldig med ro og stikker bortom et par andre hills. Nede igjen etter 6 timer med en fjelltur i uventet omgivelse bak meg.
Neste dag tar jeg turen til Dingle-halvøyen for å prøve meg på Brandon Mountain (952). Dette fjellet er vel det mest kjente i Irland som bedefartsted. Startpunktet er ikke så lett å finne. Jeg kjører langsomt, men klarer likevel å bomme i første omgang. Rett etter parkeringen er det et ’shrine’for Saint Brandon og selvsagt Maria. Videre er det en flott sti. Heldigvis for været er fullstendig håpløst. Det regner og blåser kraftig og sikten er tilsvarende. Jeg må legge meg mot vinden av og til for å ikke falle. Bare ikke tenke på hvordan det er oppe på ryggen. Etter en stund går stien i ly og kan jeg hvile litt. Regnet har klart å lure seg inn under klærne så livet er litt mindre bra. Oppe ved en liten bekk fra et bitte lite vann er sikkert ideelt som rastested om sommeren. Nå bare raser jeg videre. Ganske bratt opp til kammen men ikke vanskelig. Og der treffer jeg vinden igjen. Nå full kraft. Det er på grensen til det forsvarlige (eller litt over). Heldigvis går stien litt under toppen på vindsiden slik at jeg kun blåses et lite stykke oppover av og til, men ikke helt over kanten. Jeg når toppen, tar et bilde av korset (for mer er det ikke å se) og skynder meg ned igjen. Det er visst en fin hillwalk videre over ryggen, men ikke i dag. Klissvåt etter 3.5 time tilbake i bilen.
Siste dagen er det den andre delen av Macgillycuddy Reeks som står på programmet. Går nå opp fra sydsiden fra Louh Curraghmore via en gresskledd helling med en del sten. Bedre enn den klassike ruten fra nordsiden som er blitt temmelig farlig m.h.t. stenslag. Igjen er det klissvått, så jeg må passe på med fotfeste. Oppe på ryggen er det igjen elendig sikt og hard vind. Ikke særlig mye variasjon i Irland i oktober. Jeg går litt opp og ned til jeg når det høyeste punktet Cnoc na Peiste (988) og så tilbake igjen.
Sammenfattet: I alt 15 'fjell' hvorav de 9 høyeste på tre dager. Men: Irland i oktober er litt for mye sjansespill med været. Jeg hadde stort sett dårlig eller rett og slett ellendig vær. Området har virkelig fjellkarakter selv om det så vidt kommer over 1000 m. Som regel er det ca. 8-900 høydemeter allerede til hovedtoppen så man kan få seg fine lange turer. Sikkert flott i august. På den annen side blir det da kanskje litt for enkelt? Men utsikten over fjell og sjøen og værutfordringene fra Atlanteren har jo begge sin sjarme.

Vis rapporten i Turkartet

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Spennende. Har lenge drømt om å dra til Irland for å høre på den fantastiske folkemusikken og nyte det vakre landskapet og selvsagt bestige denne toppen :) Ellers har jo denne toppen faktisk karakter.

Bilde av toppen på denne linken: Skjult lenke - logg inn for å se den

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Etter et par hundre høydemetere åpner synet seg mot ’hesteskoen’: til høyre Cathair (1001), bak i midten Irlands høyeste fjell Corran Tuathail (1041) og til venstre Binn Chaorach (1010). Ligner litt på Kalvehøgde fra Leirungsdalen. Opp til Cathair vesttopp (1075) og videre til hovedtoppen er grei gåing.

En liten skriveleif den siste høyden der Kjell-Erik? 8) Cathair vesttopp (1075)... da er vel ikke Corran Tuathail (1041) høyeste...

Forøvrig var det interessant å lese om tinderangling i Irland. Er ikke bare pubrangling som kan anbefales der tydeligvis. :wink: Vi har et ønske om å besøke Irland en gang, og da spørs det om ikke denne toppen/turen vil stå høyt på prioriteringslista.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

En liten skriveleif den siste høyden der Kjell-Erik? :D Cathair vesttopp (1075)... da er vel ikke Corran Tuathail (1041) høyeste...

Forøvrig var det interessant å lese om tinderangling i Irland. Er ikke bare pubrangling som kan anbefales der tydeligvis. :( Vi har et ønske om å besøke Irland en gang, og da spørs det om ikke denne toppen/turen vil stå høyt på prioriteringslista.

Sorry. Absolutt en, som du selv så subtilt skriver, "liten skriveleif". Vesttoppen er selvsagt lavere: 975 og ikke 1075. Jeg var temmelig trett da jeg skrev dette inlegget. Skulle dra tilbake fra Cork Airport klokken 5 om ettermiddagen, men måtte med buss til Shannon på grunn av tett tåke. Kom frem til Schiphol ved tretiden om natten og hadde valget mellom dyrt hotellrom, enda dyrere drosje eller å 'kose meg' på flyplassen til første toget. Ble den billigste løsningen: en natt med mye kaffe og uten søvn.

Jeg så ellers en god del mer av Irland på vei til Kilkenny fra Cork og deretter på veien ned til Kerry. Ikke noe så bedre ut for fjelfolk enn Kerry selv. Naturen er visst temmelig flott på hele vestkysten, men slike fjellområder som i Kerry har man ingen andre steder.

Ellers er det jo et meget spesielt bilde som er lagt ut! Sne er veldig sjeldent i området. Hvis det kommer noe er det som regel raskt forsvunnet igjen. Irland (og særlig sydkanten) har et klart sjøklima med temperaturer som sjelden er under +4 eller over + 20. Jeg tok en del bilder selv, men har fremdeles et gammeldags kamera (ikke digital), så det tar litt mer tid å fremkalle og eventuelt scanne og plassere på site'n.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har kjørt deler av vestkysten og County Kerry er det eneste sted for kravstore nordmenn.

For at det ikke skal være noen misforståelser så drar man ikke til Irland for å dra på fjelltur. Men er man der i en annen forbindelse og er i nærheten av County Kerry så tar men med seg fjellstøvlene.

Ellers er det mye mer fornuftig å ta med surfbrettet (hvis man driver med surfing da).

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Det kan da umulig være uvanlig med snø på de høyeste fjellene midtvinters i Irland?

Jeg hadde både lest og hørt da jeg var der at sne er temmelig uvanlig, men når jeg ser litt nærmere på forholdene bør du vel ha rett. Jeg vet ikke hvor lenge sneen blir liggende, men gjennomsnittstemperaturen i Kerry i januar er ca. + 6,5. Det vil jo si at de høyeste fjellene (litt over 1000 meter) vil ha en dagstemperatur rundt 0 grader. Det er ganske solid nedbør i dette området (over 2000 mm med det meste i vinterhalvåret) så det kan vel godt tenkes at toppene har sne hele januari.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Var i Skottland for noen år siden. Dette var i slutten av juni og da lå det ennå igjen noe snø på fjellene ved byen Braemar. Det så omtrent ut som på dette bildet. De to toppene er 1150 moh. Skottland er litt lenger nord enn Irland, men har mye av det samme maritime klimaet.

post-1878-13347444182_thumb.jpg

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Link som viser de høyeste fjellene rundt om i Irland. Skjult lenke - logg inn for å se den

Bilder av Irske fjell

Skjult lenke - logg inn for å se den

Skjult lenke - logg inn for å se den

Skjult lenke - logg inn for å se den

Skjult lenke - logg inn for å se den

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Lenge siden jeg var her. Vi vant en tur til Dublin, men ga blaffen i den byen og dro vestover til Carrauntoohil. Grei tur, men lite folk ute da vi var der 1. mai. Vi gikk opp Devil's Ladder, en noe bratt steinrøys, men ikke akkurat noen utfordring for en nordmann.

Det jeg husker best fra turen var kjøring på smale og svingete veier der man møtte lokale "vestlendinger" som ikke slår av på farten når man møter noen. Litt kinkig å ha en refleks i kroppen som hiver bilen over mot høyre om man møter noen rundt en sving. Men det gikk bra.

Ellers vil jeg anbefale et gammelt jaktslott ute i ødemarken som overnatting. Her var et snev av fordums prakt, og vi ble tatt hjertelig imot av verten, som minnet mye om John Cleese, hele stedet var en slags Faulty Towers. Han møtte oss i døren med et stort smil og sa : Norwegians ? We shoot norwegians !

Om noen er interessert så har de en web-adresse her Skjult lenke - logg inn for å se den

Dessverre hadde vi ikke kamera med på turen, hadde vært gøy å se flere bilder fra området. Ellers sies det at Connamara-fjellene er et fint fjellområde i Irland, uten at jeg har vært her.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Vi gikk opp Devil's Ladder, en noe bratt steinrøys, men ikke akkurat noen utfordring for en nordmann.

Det jeg husker best fra turen var kjøring på smale og svingete veier der man møtte lokale "vestlendinger" som ikke slår av på farten når man møter noen. Litt kinkig å ha en refleks i kroppen som hiver bilen over mot høyre om man møter noen rundt en sving. Men det gikk bra.

Jeg hadde sjekket litt om de to mest brukte rutene opp til Carrauntoohil på forhånd og hadde blant annet lest at Devils Ladder er grei nok, men at det er mye løs sten der. Ikke det at det er noe problem hvis man er alene, men som Irlands høyeste fjell kommer det alt for mange folk: særlig i helgene. Risikoen er derfor stensprang som settes i gang av folk ovenfor. På et par steder på Internet ble det derfor sterkt advart mot å bruke denne ruten. Selv gikk jeg "horshoe"-ruten vestfra som regnes som den absolutt flotteste. Jeg kom også opp til kammen der ruten via Devils Ladder kommer opp på min siste tur der til østsiden av Macgillycuddy-kammen, men da fra sydsiden. På den siden hadde jeg fjellet alene: sett bortsett fra ganske mange sauer da. At det ikke er helt ufarlig der heller så jeg av at det var en del ben etter sauer som hadde sklidd ut.

Ellers er jeg fullstendig enig med deg m.h.t. kjøringen der på de supersmale småveiene (og de har jo nesten ikke noe annet) med enten steingjerder eller buseker på begge sider. De fortalte at det er masse ulykker, men det virker ikke som om det har noen effekt på kjørestilen. Selv synes jeg 50 km/time var mer enn nok i mørket, men hvis jeg ser på hvor ofte jeg ble tatt igjen av biler som holdt (tipper jeg) 80 er det ikke rart det går galt. Jeg var glad jeg hadde tatt all risk for leiebilen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.


  • Lignende innhold

    • Av Ole-Petter
      Den naturskjønne dalen Vrata ligger like sør for den østerrikske grensa, nær Villach, hvor jeg hadde vært i bryllup for min turkamerat Håvard, som har funnet sin kjære her nede. Siden han var frekk nok til å stikke av gårde på bryllupsreise (!), måtte jeg gå alene i området, og valget falt på Triglav, høyeste fjell i Slovenia.

      Utstyrt med topografisk kart for anledningen, tok jeg av i byen Mojstrana, og fortsatte på vei i sørvestlig retning. Fjellene reiste seg stupbratt opp på begge sider innover dalen – reneste Romsdalen, dette! Begeistringen i bilen steg i takt med høydemeterne som ble vunnet, opptil 25 % stigning sto det på et skilt. Ingen avgift på veien, men en erketypisk gammel rynket slovener med den obligatoriske røyken i hånda krevde 2,5 euro i p-avgift inne ved Aljzajev Dom hytta. Jeg var dum nok til å si at jeg skulle overnatte oppe i fjellet, og han skjønte nok engelsk til å kreve meg for p-avgift også for morgendagen.

      Jeg var allerede på 1015 meter, men det skulle være nok høydemetre som ventet i varmen. En tur innom hytta brakte to ting på det rene: Ikke drikk av bekker i området – hvilket betydde vann i sekken, og mer vekt, altså mer trim! Hytta oppe på fjellet var betjent og diger, og i ukedagene trengte jeg nok ikke engang bestille seng. Flott – så var det bare å legge i vei!

      Triglav north wall
      Stien videre (sørover) innover dalen var lettgått, og etter en snau halvtime begynte det å gå oppover. Her åpenbarte nordveggen på Triglav seg, en vertikal kilometerhøy fjellvegg, tre kilometer bred – og et eldorado for klatrere. Her gikk det over hundre klatreruter oppover, forkynte et skilt ved elva. Jeg skulle gå en av de bratte turistrutene, merket Prag 1, som på imponerende måte krysset seg oppover i stupbratt terreng til venstre for storveggen. Dette skulle bli moro!

      Ikke før kommet over elva på restene av en svær snørenne, var det hugget ut trinn i det myke fjellet, og sikret med wire og tykke bolter langt oppover. Stien vendte så nordøstover et stykke, før den krysset seg oppover på knauser, i krattskog og opp skrenter. Alle bratte punkter var greie å forsere, og på de aller bratteste var det alltid wire for eventuell sikring. En fallende stein minte meg om at jeg faktisk hadde gått fra klatrehjelmen i bilen, men jeg følte det rimelig trygt uten. Det viste seg snart at steinen kom fra en skabbete bukk som gresset lenger oppe, og som slett ikke var så sky.

      Etter 3,5 timer i stor varme, og en solid rastepause, var det godt å komme opp på et steinete platå på 2200 meter, og et skilt som sa det var 1 time igjen til hytta. Nå ble det langt mer snø, og i oppsprukket fjell var det gjennom årtusener blitt dannet enkelte dype hull og sprekker på mange meter. Det hadde vært livsfarlig å ramle ned i noe slikt. Toppen av Triglav kunne nå sees tydelig, sammen med rekker av mennesker som gikk forsiktig på toppeggen.

      Hytta, Triglavski dom, lå flott plassert på 2515 m, på fjellets nordøstlige rygg. Hytta er av de største av sitt slag i landet, og er svært populær. Engelsk ble forstått, og jeg fikk eget rom til 22 euro, men toalettene var uten vann og i søreuropeisk standard: Oppholdene her ble heller korte. En halv liter vann kostet 2,5 euro, og veide fort opp for billig mat og seng! Kvelden ble brukt til å nyte utsikten, studere ruta for neste dag, og til å snakke med en slovener som kunne brukbart engelsk, og som fortalte at levestandarden i landet de siste årene har blitt kraftig forbedret.

      Topptur i morgengryDet var meldt tilskyende, så jeg var oppe samtidig med første frokostservering, dvs kl 6. Halv sju var jeg i friskt trav uten sekk på vei oppover den bratte eggen, som omtrent var sammenhengende ”klettersteig”/via ferrata. 250 hm opp til fortoppen gikk kjapt, og en ganske smal egg ledet videre opp til toppunktet på 2864 meter. Det var et lite tårn, men ingen toppbok her oppe. Et skylag var i ferd med å dannes over dalene, så det var lurt å være tidlig ute. En ung slovener hjalp meg med å ta toppbildet, men jeg burde sjekket det; for i ettertid viste det seg at han ikke hadde klart det. Ganske ergerlig i grunn.

      Rask retur ned til hytta, der jeg tok på sekken kl 8.00, og la i vei videre nedover. Samtidig forsvant toppen i skyer. Fra hytta brukte jeg 3 timer på de 1500 høydemeterne ned til bilen, og kjente nedstigningen i knærne helt til neste dag – jammen glad jeg tok denne toppen over to dager! Nå kom også regnet, så turen var perfekt ”timet.”

      Et lengre og annerledes alternativ ned kunne vært å traversere toppen, og fulgt nordveggen på Triglav mot vestnordvest ned til skaret Luknja (1758m). Dette innebærer mye ”klettersteig”, men en del av sikringswirene ned fra toppen lå fortsatt (slutten av juni) under snø og is!

      Lokalt regner man 10 timer på toppen. En drøy dagstur altså, med 1800 hm hver vei! Jeg anbefaler en natt på hytta nær toppen. Det er også flere hytter i nærheten der oppe, og noen flere toppturer kan gjennomføres uten å måtte gå ned igjen under 2000 meter.










    • Av snilen
      Etter å ha vært helt og delvis sykemeldt etter et flåttbitt i fjor høst kjennes formen nå noe bedre, og legen mente at en rolig Sydentur ikke var skadelig. Syden er som kjent et land som består av mange land, i mitt hode ferielandene rundt Middelhavet, samt Kanariøyene. En overkommelig nasjonstopp er jo greit å ta med seg på en slik tur, og valget falt på Tunisia denne gangen.

      En kjapp beslutning rett før påske og billigtur til Monastir nør Sousse ble bestilt. Etter en dags akklimatisering i Sousse var jeg klar for tur. Egentlig tenkte jeg å leie bil innover i landet, men slo det fra meg etter en seriøs prat med en seriøs reiseleder fra charterbyrået Detur. I dette landet var leiebilselskapene heller tvilsomme, leiebilene fikk ingen sørvis før de stoppetav seg selv, og jeg kunne fort havne ut i trøbbel. Dessuten var det en del illegale personer, blant annet fra Libya, som leide bil, så derfor ble alle leiebiler stoppet ved politikontrollpunkter, som det er mange av. Leiebiler har blå skilt i Tunisia, så de er lette å plukke ut. Generelt fikk jeg også i klartekst at i dette landet kunne man ikke stole på noen!

      Alternativet som ble foreslått er Louage, det vil si minibusser som starter fra faste steder og går til faste steder, og som kjører når de er fulle, dvs 8 passasjerer. Jeg startet tidlig med å ta en drosje til Station Louage i Sousse, og der ble jeg plassert i en minibuss som skulle til Sbetla, ikke langt fra Kasserine som ligger ved foten av Tunisias høyeste fjell Djebel Chambi. Etter en lang venting kom minibussen endelig av gårde, og i Sbetla sto ny minibuss klar. Et par passasjerer manglet på full buss, men her kom jeg greit videre til Kasserine, der jeg fant en drosje.

      Drosjesjåføren snakket mindre engelsk enn jeg kan fransk, og det er ganske lite, så konversasjonen ble litt vrien, men vi kom da oss frem til inngangen til Chambi nasjonalpark. Her kom vi ikke inn, parken var stengt i dag, og det var nødvendig med en autorisasjon fra kontoret i Kasserine, kom tilbake i morgen var beskjeden. Tilbake til Kasserine fant vi kontoret, men fikk ingen autorisasjon. Jeg fikk ikke helt med meg hva som skjedde, men det var noe med en president. Var presidenten i Tunisia på nasjonstoppen i dag, slik at vanlig dødelige ikke kom til? Forklaringen var en annen. Det var presidenten for nasjonalparken eller skogbrukssjefen som ikke var på kontoret, så noen autorisasjon fikk jeg ikke. Men det er jo alltid en løsning. Vi kjørte hjem til presidenten, han kikket på meg og sa OK, vi fikk nummeret hans og kjørte tilbake til inngangen til nasjonalparken. Intet papir, kun en muntlig godkjenning Portvakten fikk en kort prat med presidenten da vi igjen var tilbake ved inngangen og da var alt greit. Det eneste jeg ikke likte var at portvakten beholdt passet mitt mens jeg var inne i nasjonalparken, men noen sjanser må man jo ta.
      Inngangen lå på ca 900 moh og det er asfaltert vei til topps. Sjåføren var redd for fjellveien, og i en sving på ca 1100 moh turte han ikke mer, men det var i grunnen helt greit. Jeg ruslet oppover veien som ikke var så bratt egentlig, og etter tre kvarters vandring langs godt merket vei var jeg oppe ved halvmånesymbolet som de tunisiske speiderne har satt opp. Her står høyden på 1544 moh, men min GPS var ikke enig, og det så betydelig høyere ut oppe ved antennemasten lenger bort. Jeg hadde lest meg opp på forhånd og fått med meg noe om militært område på toppen, men så ingen militære, skilt eller gjerder, så her var det bare å gå på og spille dum om noen skulle dukke opp. Helt oppe ved masten var en liten oppmurt firkant i betong, som definitivt er høyest. Herfra er fritt utsyn i alle retninger, bortsett fra den stygge masta da. GPS viste korrekt høyde 1544 moh, så her var ingen tvil, jeg var på toppen! Jeg fikk tatt et bilde av toppen, før 2 karer kom etter meg opp her, en av dem virket litt brysk, mens den andre gikk og plukket blomster. De var ikke uniformert og snakket stort sett fransk. Passet mitt fikk de ikke se, for det var igjen ved inngangen, men de kikket gjennom sakene mine, men uten at noe mer skjedde. Jeg bare fortet med ned igjen for å møte drosjesjåføren, men han var ikke til avtalt sted på avtalt tid. Ingen grunn til å stå der og vente, så jeg gikk videre nedover veien og traff han ved gaten, der jeg fikk passet mitt igjen.

      Tilbake i Kasserine fant jeg en minibuss som gikk direkte tilbake til Sousse og denne ble full og gikk etter bare 2 minutter, så avslutningen på denne dagsturen fra Sousse gikk på skinner. Tilbake på hotellet i Sousse, var jeg vel fornøyd med dagens fangst til en nasjonstopp med svært lite turrapporter å finne på nett, og så vidt jeg kan se ingen som har notert en bestigning av det aller høyeste punktet, kun noen få bilder å finne fra juksetoppen med halvmånen som er ca. 20 meter for lav. Det var godt å sette seg i baren på hotellet med et par øl og høre på vestlig musikk etter mange timer i minibuss med tunisisk musikk på full speaker. Nå skal det bli godt med noen late dager ved Middelhavet før jeg reiser hjem igjen til kalde Noreg. Egentlig er det ikke så varmt her i Tunisia nå, ca 20-25 grader ved sjøen og noe lavere i høyden, så april er en ypperlig tid her. Om sommeren er det for varmt for mange, og i perioden desember-mars kan det ligge vedvarende snø i området rundt nasjonstoppen, så det kan skape komplikasjoner.

      For øvrig vil jeg tilføye at toppen ble besteget med min nasjonstopp-klatresandaler kjøpt i Oman.
    • Av snilen
      Den gang jeg var ung og var russ var det knuteregler for russelua. Kontakt med politiet kvalifiserte for knute i lua. Nå er russelua skiftet ut med en norsk nisselue, derav overskriften.

      Opptakten var at Lyngve og jeg hadde leid bil i Dubai for å gå nasjonstopper i UAE og Oman. Bilen ble levert i svært god tid før avreise til Bahrain. Leiebilen var fullforsikret, så vi antok at en steinsprutskade i frontruta ikke burde være noe vesentlig problem ved levering av bilen. Så enkelt var det ikke. Det dukket opp krav om politirapport for å slippe å betale for ruta, og etter litt diskusjon viste det seg at en politirapport kunne fremskaffes på flyplassens politistasjon. Etter over 2 timers venting fikk vi endelig fylt ut skjemaet – riktignok på arabisk, men det ordnet seg til slutt. Da vi kom til innsjekkingsskranken var den egentlig stengt, men vi slapp forbi med et nødskrik. Dette var bare opptakten til turen.

      Etter en kort natt på hotell i Manama bar det av gårde i drosje mot Formel-1 banen i Bahrain og vi kunne skimte toppen på avstand gjennom varmedisen. Ved topp-punktet så vi en radar, men da vi hadde andres turrapporter å støtte oss på regnet vi med at dette ikke bød på problem. Å kjøre veien opp gikk ikke, her ble vi stanset av politiet som geleidet oss til det nordvestre hjørnet av høydedraget. Området var sterkt preget av oljeinstallasjoner. Det luktet olje mange steder og flammer fra gass-fakler var det flere steder i området.

      Vi kom fort opp på en topp som så ut som den kunne være høyest. Denne toppen kunne passe med den på 134 meter som er beskrevet andre steder på internettet. En inngjerdet jernstake nær radaren så imidlertid noe høyere ut. Vi snek oss ned i en dal og listet oss opp mot toppen slik at vi var minst mulig synlige fra radaren. Til slutt snek vi oss opp til gjerdet rundt jerngreia på toppen, tok noen kjappe bilder og målte GPS-høyden til 140 meter på min ny-kalibrerte GPS. Selv om føttene våre var noen cm lavere, men dette var så nær at det er godkjent bestigning. Piggtråden rundt jernstaken ga vi oss ikke i vold med. Vi fortsatte tilbake omtrent samme vei, da møtte vi en politimann som beslagla mobiltelefon og kamera. Så ble vi geleidet tilbake til drosjen der 3 politibiler ventet på oss. Vi fikk snakke med sjefen og forklarte hva vi drev med. Vi smilte tappert og forsøkte å ta dette mest mulig rolig. Heldigvis skjedde det ikke verre ting enn at enkelte bilder måtte slettes fra Lyngves kamera og at vi ble stående der å diskutere med politiet en stund. Det merkelige var at drosjesjåføren måtte oppgi personalia og alt slikt, men oss fikk de ingen persondata på. Etter noen minutter med noe høy puls rakk vi flyet tilbake med god margin.

      Jeg vil legge til at GPS-sporet til Lyngve viser at den første toppen som vi gikk over var 118 meter, mens den siste som vi antar er høyest var 115 meter. Disse høydene passer ikke med tidligere observasjoner, Min GPS viste 140 meter på den siste toppen, målte ikke på den første. Begge apparatene oppførte seg merkelig i området, sannsynligvis pga nærhet til radaren, oljeledninger og andre installasjoner i området. De 2 topp-punktene er ikke langt fra hverandre i høyde og min magefølelse er at toppen med det inngjerdede metallmerket nær radaren er hoyest. Uansett var vi oppom de 2 høyeste punktene, så vi er i boks. Et punkt lenger øst med en tank på toppen er definitivt lavere.




    • Av zbambus
      Her er ein link til rapport for den turen eg hadde til Mt. Catherine i desember 2011.

      Eg var samstundes på Mt. Sinai som sikker dei fleste turistar som skal til fjells vitjar.

      Forskjellen i terreng er ikkje så stor men opplevinga av turen varierte enormt.

      Mt. Sinai : Sikkert i lag med 300+ andre personar pluss kamelar og beduinar.
      Mt. Catherine : Aleine i fjellet heile dagen!

      Sidan eg likar best å gå aleine i fjellet var dette ein enorm forskjell for meg.


      Skjult lenke - logg inn for å se den

      -no-
    • Av snilen
      Jeg hadde sett meg ut en tur til Etiopia en stund. Hvitserk arrangerte en pakketur dit i november 2010 som ble vurdert, men jeg gjorde først et forsøk på å få med meg noen gamle turkamerater nedover. Vi ble raskt 7 personer, og privat tur ble organisert. Vi kjøpte en pakkeløsning over nett hos Habesha Adventures, samt en overnatting i Addis Abeba og 2 netter på luksuriøse Simiens Lodge, Afrikas høyeste hotell, bar og restaurant, 3260 meter over havet. Litt sommerfugler i magen hadde jeg da vi dro av gårde 7 stykker fra 4 flyplasser i Norge til et land vi ikke kjente og en turoperatør vi ikke kjente. Det ble litt fallhøyde om noe skulle feile med såpass mange i følget, alle solide turfolk, men noen uten høydeerfaring. Heldigvis gikk alt knirkefritt underveis, alle kom til topps på Ras Dejen og vel hjem igjen. Jeg vil skryte av den lokale arrangøren som hadde lagt opp alt veldig bra og med en del luksus underveis. Vi var en reisevant gjeng på tur som hadde vært med på mye i alle verdenshjørner, men sørvisen, matserveringen og det hele overgikk på flere punkter hva vi har sett på sammenlignbare ekspedisjoner. Habesha Adventures kan trygt anbefales til andre. Til tross for en del ekstra luksus kom vi ut med en pris under halvparten av Hvitserks.

      Vi hadde med oss anslagsvis 60 kilo med avlagte turklær, sko og annet utstyr fra oss selv og våre barn som ble gitt bort til folk innover i fjellene, men det meste gikk til vårt lokale støtteapparat på 11 personer, fjellfører, geværmann, kokk, 3 kokkeassistenter og 5 muldyrdrivere. Dette kom godt med, det var svært fattige folk som bodde innover her. Å gå innover i Simiens-fjellene var som å komme tilbake til bibelsk tid med hyrdene på marken som gikk med gjeterstavene sine. Det er store forskjeller innad i landet også. På nasjonalmuseet i Addis Abeba der vi gikk for å besøke den berømte Lucy fra 3,2 millioner år siden fant vi også landbruksredskaper av samme type som var for salg på markedet i Debark to dager før.

      Vi besøkte følgende topper under vår vandring:
      Gogo 3926 moh – det fineste utsiktspunktet i Simiens-fjellene
      Enatye – 4070 moh, flat topp med en liten knatt øverst, her var det fint å sparke fotball
      Ras Dejen østtopp målt til 4557 moh med GPS, Etiopias høyeste punkt
      Ras Dejen vesttopp, 4551 moh, et finere utsiktspunkt i enkelte retninger 500 meter vest for høyeste punkt
      Bwahit 4430 moh – Etiopias nest høyeste fjell

      For øvrig henvises til utfyllende turrapport med bilder på Skjult lenke - logg inn for å se den



















  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.