Johnsens turlogg Telt-tur i Fidjadalen.

REJOHN · 28. april 2020

Alene med våren

Fidjadalen er en av mine favorittplasser. Jeg har gått dalen opp og ned en god del ganger. Alle turene har vært skikkelig kjekke. Selv den første, som tok 8 1/2 time.

Fra første turen har naturen, de gamle gardsruinene, stølene, hidlerene og steder hatt en spesiell betydning for meg. Dalen inneholder så pass mange «opplevelser» at det alltid er noe å glede seg over.

For å starte helt nede, så er en Månafossen et kjent turiststed. Nesten 90 meter fritt fall. Så kommer jo friluftsgården Mån. Her var det drift til ut på 20 tallet. Og selvsagt er det en ulykke knyttet til gården. Det gikk et snøras som tok livet av flere personer.

For oss «fotfolk» er ura under Månvannet en utfordring. Her gjelder det å passe på. Det er lett å miste «stien»,som bare så vidt - av og til – kan sees. Her er det T-merkingen som gjelder.

Månastølen står fortsatt. I dag er dette en ikke helt vanlig hytte. Litt lengre oppe i dalen – ved elva har jeg min faste teltplass. Over elva ligger «Huldrehaugene». Konte hauger av stein og grus. - ikke rart de fikk navnet «Huldrehaugene». Om de finnes huldre, så bor de her...

Rett over Gjertrudjuvet (Det var en hulder som giftet seg med sønnen på Fed som het Gjertrud.) ligger Fidjavannet. Selvsagt er det fisk i vannet. Jeg har sett fisk på over kiloet som er tatt her – for noen år siden.

Etter Fidjavannet kommer vi til Fed. Her var det gardsdrift i gamle dager. Garden var sagt å være «rik» De solgte mye fisk fanget på fjellet, og mye sau. Så mye at de lødde sauen som vedskier i slaktingen. At det står «utarmet» i skattelikningen – får ikke ødelegge historiene om garden.

Et lite stykke lengre oppe i dalen, går stien bratt opp til Fidjafossen. Som egentlig er mer imponerende enn Månafossen. Her går stien praktisk talt rett ved fossefallet, og om noen snubler her, så bærer det rett ut i fossen.

Stien fortsetter forbi noen gamle stølstufter og en fint opplødd mur under en stein ved Litlestølen, før det kommer noen drøye bakker opp – og ned mot Fidjastølen. Her står det fortsatt en bygning som er i bruk av sauegjeterne. Det er også rester av eldre bygninger. Den gamle stølen ble tatt av snøras for noen år siden, og den nye er bygget oppe på kollen.

Olav, som har holdt til på Fidjastølen i en mannsalder, sier han aldri fikk lov til å gå på ski nedenfor stølen. Til det var det for mange ras...

Fra Fidjastølen er det lett å få øye på Blåfjellenden, både fjellet som ruver i bakgrunnen og turistforeningshytta som ligger helt ute på kanten av Høgaleitet.

I mange år var vårturen til Månastølen/Huldrehaugene fast innslag. Etter som jeg har blitt voksen, blir det mer og mer strevsomt å bære pikk og pakk inn til teltplassen. Med virkelig flott vårvær i dagevis, var det egentlig ingen unnskyldning. Her var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde. Tradisjoner må holdes vedlike.

Det var tungt å komme seg inn. Det gikk senere enn før, men gleden ved igjen å få oppleve våren i Fidjadalen gjør det verdt strevet. Det ble en litt kald natt, med mye lyd fra elva.

Morgenen og turen tilbake var - som alltid – kjekk. Nå var det overskyet og litt tåket på morgenen. Teltet var vått, og det var fuktighet på bakken. Likevel var det en flott opplevelse.