Jump to content
IGNORED

Klättermusen Noss parka


Tursel
 Share

Recommended Posts

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Restore formatting

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Similar Content

    • By sturela
      Noen som har erfaring med Greyster. Lurer på hvordan de er og ha løse, om de har et sterk jaktinnstingt, om de holder seg i nærheten av deg. Om de er greie og gå med i bånd , ikke trekker i bånde. Om de er greie mot andre hunder. Om de er stresset, nervøse,bjeffer mye. Har en glatthåret vorsteh .
    • By Furuleik
      Hei! 
      Jeg er helt fersk når det kommer til skiturer på Hardangervidda (ski generelt) 🙈😅. 
      Jeg har skall bukse og jakke som jeg tror funker bra til forflyttingen. Det jeg lurer på er om dere har tips til hva som bør brukes i camp? 
      Dun jakker er jeg litt skeptisk til siden jeg gjerne vil ha mulighet for å bruke den i skogen forran bålet også. Vil ikke at det skal bli svimerker og ta til seg unødvendig med vann. Kom gjerne med tips til bukse eller hva en kan ha under/over. 
      Andre tips tas også imot👍
    • By Nicolai Strand
      Vet det er lagt ut i forumet før men føler ikke det jeg er ute etter har blitt besvart. En parka til vinterbruk. Har ikke tenkt å bruke så veldig mye på parkaen da jeg har nien andre store innkjøp i tilleg, så prislimiten blir på 3500kr. Har foreløpig vurdert disse:
      fxr svalbard parka 
       
      Helly hansen svalbard parka:

      Hidden Content
       
      Didrikdons Reidar parka:

      Hidden Content
      Skal bruke de i Røros kommune vinterstid. Hvilken ville dere ha gått for? Har dere evt en annen varmere ish samme prisklasse ikke over 3500kr. 
      Takk for svar på forhånd!
    • By Gisle Uren
      Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50.
      Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder.
       

      Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. 
       
       
      En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere.
       

      Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv.
      Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte.
      Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer.  
       

      Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé.
       

      Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes.
       

      Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt.
       

      Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig.
       

      Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen.
       

      på vei gjennom Såtedalen.
       

      Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet.
       

      I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon.
      Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim.
       

      Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag.
       

      Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden.
       

      En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø.
       

      Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første.
       

      Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person.
       

      På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag.
      Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting.
      Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. 
       

      Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere.
       

      Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får.
       

      Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir.
       

      - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng.
       
       
      Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på.
       

      Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre.
       

      Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff.  Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet.
       

      Soloppgang ved Finnsbergvatnet.
       

      Soloppgang ved Finnsbergvatnet.
       

      Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.
       
       
    • By Gal Krokfot
      Test Klättermusen Salopette Freke Vart ved ei tilfeldigheit anbefalt Klättermusen Salopette Freke sumaren 2015. Vedkomande prata varmt og lenge om den så eg sette den på "sjekk ut" lista mi. Da verdsveven avslørte prisen på sju laken +/- vart imidlertid planen fort parkert. Seinare på hausten dukka den opp på Black Friday til "berre" fire laken så da var det berre å slå til. Etter omlag to års bruk har eg gjort meg opp nokre tankar om buksa.
      Buksa har vært brukt mellom 60 og 80 turar, hovudsakleg toppturar. Fyrste inntrykk av buksa er tung og solid. For dei av oss som gje blanke filla i lettpakkingas edle kunst er sjølvsagt tung og solid ein naturleg samanheng. Hekter over sideglidlåsen på beina og sida av låra virka pludrete, noko som vart bekrefta ved seinare bruk. Ein kamerat av meg som kjøpte same bukse måtte file til hekte for at den skulle passe inn i hempa. Dette er diverre noko som går att for denne buksa. Til ein pris på opp mot 7500 og 7000 meir som standard pris er det mange løysingar som er tungvinte og ikkje held mål. Pludrete hekter er allereie nemnd. Gamasjebøyler funker bra når dei er på plass og som metallbøyler tolar dei det meste, men er problematiske om du brukar dei frå smalare fjellstøvlar til breiare plastikkstøvlar. Lause delar ein må huske å pakke med er jo også eit moment. Tipper fleir enn meg har reist på tur med gammasjebøylane liggande att på kommoden i gangen... Gamasjesystemet. At eg ikkje finn nokon praktisk stad å ha stumpen etter stramminga er enda eit irritasjonsmoment. Har dei ikkje testa systemet? Ein liten trykk knapp, borrelås, kva som helst anna enn å ha den hengande å slenge. Dyttar den opp i bretten mellom glidlås og borrelås, men der heng den ikkje lenge om gongen.   Det er ikkje unikt for Klättermusen Salopette Freke, men at ei vinterbukse ikkje er ferdig levert med kneputer (spesielt til den prisen) er for meg uforståeleg. KSF har rettnok moglegheit for kneputer, men Klättermusen leverar ikkje dette så vidt eg kan sjå. Til Klättermusens forsvar er det ikkje noko stor heksekunst å lage eigne, men atter ein gong, 7000...
      Glidlåsen i buksa er solid og går heilt opp så ein kan ta av buksa utan å ta av sko. Dette nyttar ein seg da sjeldan av da nemnte lårhemper er pludrate (går sjølvsagt greitt i fint vær).
      For meg er dette kun ei vinterbukse. Med såpass tjukt og varmt stoff og farga svart i tillegg vel eg andre bukser sjølv på varme skidagar. Sumarsbruk er berre å gløyme. Så til det positive.
      Brukskvaliteten er super. Etter over 60 turar med til tider hard bruk ser buksa fortsatt ny ut (ei luktprøve avslørar dog fort at så ikkje er tilfelle). Bibsystemet er svært kjært på ei vinterbukse, KSF er ikkje noko untak. To store gode lårlommer er svært praktiske. Det er også ei tredje relativt stor lomme på bibdelen.
      Buksa gje også ein del oppmerksamheit da mange er svært nyskjerrige på den. Vinterbuksenes Rolls Royce, på godt og vondt?
      Eit par representantar for ei forretning som førde KSF vart fort mindre interessert da eg ga dei den negative tirada mi ved eit høve.
      Summa summarum, har du ein bruk av turbukse som gje ekstra stor slitasje og er villig til å betale skjorta for det er KSF buksa for deg. Har du normal bruk er det mange andre billigare og like bra eller betre alternativ. Den dagen mi noverande bukse er utslitt skal eg ha eit svært godt tilbod før eg kjøpar den på nytt, men er tilbodet godt nok slår eg til utan tvil. Slitasjestyrke trumfar andre heftelsar berre prisen er låg nok. Kamerater med feite Mærcer og fancy Beemers har slutta å invitere meg med på tur. Ein kunne sjå dødsangsten i auga deira da dei såg for seg sensuelt samkvem mellom ei nypolert lakkoverflate og metallhempane...
  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy