Gå til innhold

Anbefalte innlegg

13 minutter siden, wakananka skrev:

Spennende! Jeg samler på åpne koier. Hvordan er fasilitetene på hytta på Rafjellet? Er det senger der eller er det bare en rastebu?

Det er ei hytte med vedovn, stoler og sittegruppe og et par lange benker som er brede nok til at man kan legge liggeunderlag på dem. Ingen senger i den forstand. Har dog aldri spurt noen om det egentlig er greit å overnatte der, har sendt et bidrag på vipps og satset på tilgivelse fremfor tillatelse.  

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.


  • Lignende innhold

    • Av Luesveis
      På tur i Reinheimen i fjor sommer leste jeg "Istidens oppdager" av Geir Hestmark, en bok om Jens Esmark (1762-1839), som «snublet over den største vitenskapelige oppdagelse som noensinne er gjort i norsk natur», han oppdaget at Norge hadde vært dekket av en iskappe.  Boka er velskrevet, den er en tungvekter både faglig og fysisk, et imponerende arbeid som tok 12 år, og jeg kan virkelig anbefale den til dem som er interessert i naturfagshistorie og geologi. 
      Sentralt i å forklare hvorfor Norge må ha vært dekket av is tidligere, er sporene Esmark så i landskapet: flyttblokker og morener.  Det var på en tur mellom Stryn og Skjåk i 1823, sammen med de to studentene Otto Tank og Theodor Kielland, at brikkene falt på plass for ham.   Under den lille istiden rundt 1750 dekket en utløper av Sikilbreen en god del av Merradalsbotn, og da Esmark, Tank og Kielland gikk der i 1823, var det fortsatt mye igjen av breutløperen, og sporene etter den var tydelige.
       
      Illustrasjonen av breens utbredelse kommer fra Hestmarks bok [1] og er kopiert fra Morten Kiellands nettside "Istida vart oppdaga i Skjåk" [2].
      [1] Skjult lenke - logg inn for å se den
      [2] Skjult lenke - logg inn for å se den
      To ganger tidligere har jeg gått fra Stryn til Skjåk, uten å ha visst om hvor viktig dette landskapet er for norsk naturfagshistorie.  Breheimen er favorittområdet mitt,  jeg har vært her litt over 20 ganger, og i år var det 20 år siden jeg var på tur her første gang.   Så da var det klart at jeg måtte på tur i Breheimen i sommer.     Første del av turen fulgte grovt Esmarks fotspor: fra Folva i Stryn, inn Sunndalen, ta den gamle ferdselsveien over Kamperhamrene, gjennom Merradalsbotn, og forbi Ytste Leirvannet i Rauddalen.  Deretter skulle jeg sørover over fjellet og ned mot Slæom, og avslutte på Sota sæter.
      Fra Folva, via Sunndalen, forbi Tverrelvfossen (bilde to) og Sunndalssætra (bilde tre), opp Kamperhamrene.  Stien opp til Kamperhamrene er steinsatt fra gammel tid (bilde fire), og for noen år siden jobbet sherpaer her, det ble til og med laget et løp for en bekk (bilde fem).
      :

      Så, den store dagen: Fra Kamperhamrene, gjennom Merradalsbotn og forbi Ytste Leirvatnet.  
      Første bilde: Store varder ved Kamperhamrene, for å vise vei i tåke og dårlig vær, som det ofte kan være her.   Andre bilde: Utsikt mot Merradalsbotn og Ytste Leirvatnet.

      Var så heldig å få se reinsdyr underveis:

      Første bilde: Veldig redusert utløper av Sikilbreen, store flyttblokker transportert av bre.   Andre bilde: Det er tydelig på vegetasjonen hvor langt breen strakte seg i 1750.  Jeg fulgte dalbunnen, som er omtrent samme rute som Esmark og studentene tok over breen i 1823.

      Så over fjellet mot Slæom.   Fulgte T-stien inn Tverrbotnen (første bilde) og opp i høyden.  Tok av fra stien for å gå over Bandet og bratt ned til det nordligste Vasstverratjønn (bilde tre til sju), kom inn på stien igjen ved det sørligste Vasstverratjønn.  Bratt ned mot Slæom (bilde ni).

      Fra Slæom til Sota er landskapet fortsatt preget av bre, men frodigere og roligere.

       
       
       
       
       
       
    • Av Miamaria
      Jeg har lenge hatt lyst til å gå Snytindhytte-ruta fra Sigerfjorden. Jeg har prioritert padling foran gåing i marka de siste årene, så jeg har ikke helt sett for meg å gå den på en dag ut fra formen. Men nå hadde jeg begynt å tenke på å gå den med overnatting faktisk, underveis. Det hadde jeg tenkt litt på akkurat den dagen det kom melding fra Inger, med spørsmål om jeg ville bli med på en tur til Snytindhytta – men hun tenkte å gå fra Løbergbukta.

      Derfra har jeg kun gått på senhøsten, og det sverget jeg at jeg aldri skulle med. En kjedelig dal man går i bunnen av, langs våte myrgreier og denslags, såvidt jeg husket det. Men når vi skulle gå to stykker, så åpnet det jo for helt nye muligheter – vi kunne sette en bil i Sigerfjorden.
      Da kunne vi plutselig gå opp fra Løbergbukta, som var en lettere rute – og så gå ned til Sigerfjorden, som er noe lettere nedover enn oppover. Jeg ble med, så her på bildet er vi på tur innover Løbergdalen. Inger er jo i om lag tusen ganger bedre form enn meg, men hun hadde lovet å ta det med ro så jeg skulle greie å henge med.

      En og annen bekk underveis var fint krydder på turen. 

      Her har vi kommet litt lenger inn dalen, og det begynner så smått å bære oppover. I solskinn var den slett ikke så kjedelig og trasig som jeg husket. Hytta ligger på rundt fire hundre høydemeter bare, men vi må opp på fem hundre først. Ikke allverdens, det er derfor vi går denne veien opp – det er også noen kilometre kortere enn Sigerfjord-ruta.

      Ny bekk, og frodig grønt opp mot røffere fjellsider.

      Her har vi kommet til Regnhellaren. Ikke så mye regn i dag, heldigvis.

      Vi trengte jo ikke egentlig kart, løypa er godt merket. Men det er med likevel, god trening i kart bruk å følge med på kartet uansett.

      Nå begynner det å gå oppover ja! Utsikten blir stadig finere utover dalen.

      Vegetasjonen endrer seg litt oppover. I tillegg til at det er høyere opp, så er dette området mye i skyggen.

      Snø! Nå følte vi oss jo nesten som vi var på høyfjellet! Straks er vi oppe, og har stort sett bare bortover og nedover igjen til hytta. Det var i grunnen på tide, det begynte å kjennes nå at jeg ikke har gått allverdens i marka tidligere i sommer, spesielt med sekk.

      Sprek grønnfarge på denne! Noen som kjenner til hva den heter?

      Oppe! Nå er det bare litt bortover og så nedover – nuvel, den nedoverbakken kan bli interessant nok, etter å ha gått så pass langt først. Men det er i hvert fall ikke langt igjen.

      Der! Der nede ligger hytta, så nå er det bare nedoverbakken igjen. Vi hadde betalt overnatting på forhånd, men fristen for å nå fram til hytta og ha reservert seng er så tidlig at det var ikke sjans å rekke på en fredag om man ikke har fri fra jobb. Så vi var litt spente på hvor fullt det ville være på hytta.

      Folk var det, men vi fikk hver sin seng på et rom med noen utenlansske menn, en far og sønn. De gikk tidlig til sengs og var tidlig borte på morran, så det vil være drøyt å si at de var noe bry. Folk sto generelt overraskende tidlig opp egentlig. Men det var litt forskjellig folk skulle når de dro herfra, blant annet var hytta en stopp underveis på en tur med lang marsj videre denne dagen. Sistnevnte skulle i retningen vi ser her.

      Vi derimot, skulle opp til Løbergsdalsskardet vi ser her, og så videre opp mot venstre og bortover fjellene. Det er noen år siden jeg fikk lyst til å gå denne ruta, men det har ikke passet bra før nå.

      Vi hadde hele dagen på oss, så vi tok det med ro ved hytta ei god stund før vi tok på tur. Det skal jo vaskes ut av hytta etter oss, også – og fint vær som dette må jo nytes.

      Dette er hovedhytta. Tofarget tak kommer av at den har vært bygget ut for noen år siden (2012), med ei ekstra soveavdeling. Hytta, som er kåret til Norges råeste toppturhytte, er så populær at det var nok lurt.

      Vesterålen turlag markerte jubileumet til grunnloven i 2014 med denne varden med minneplakett. Her blir den nok stående.

      Her ser vi bortover der ruta går ned mot Djupfjorden, ofte brukt vinterrute. Sist jeg kom hit kom jeg opp i ura cirka midt i bildet (fra Blokkenvassdraget), og gikk ned til høyre for vannet vi ser (Djupfjordruta) etter å ha blitt innelåst på hytta.

      Dette vannet, og vannene nedenfor var det jeg fulgte opp med packraften sist. Det gjør jeg neppe igjen, for å si det sånn. Men tenk at med så mye folk på hytta, så fant jeg moden multe bare kort gangavstand fra den?

      Den var slett ikke alene heller! Jeg spiste til jeg ble passelig småkvalm, og ga hyttevertene beskjed om hvor resten sto. Så kunne de sørge for at de ikke bare sto der og ble dårlige, det ville jo vært for galt.

      Etter multefråtsing og utvask var vi klare for turen nedover til den ene bilen. Her med hyttene (Snytindhytta består egentlig av tre bygg) og Møysalen i bakgrunnen.

      Her har vi gått opp første lia, og tatt av i skardet videre oppover. Inger står og ser bortover veien vi kom opp kvelden før.

      Har det vært lemenår nå, tro? Det var i hvert fall all verdens masse skit, og jeg mistenker lemen sterkt – noen som vet med sikkerhet?

      Puh, det er varmt i dag. Vi måtte litt opp innimellom, men faktisk mindre enn fryktet. Det hadde jeg også regnet med, etter å ha finstudert kartet mer før vi gikk. Men jeg er glad jeg gikk en annen vei ned sist, da det hang tåke her oppe.

      Stor snøflekk! Tøft! Det er jo litt stilig i august, da.

      Utsikt til havet langt der borte, faktisk. Såvidt. Så er det vel Øvre Vangpollvatnet, det stor her nærmest tror jeg.

      Vi hadde god tid til å stoppe og kikke på utsikten jevnlig. Det er vel liten grunn til å stresse i så flott terreng.

      Ei vaskeekte steinur! Den var bedre å gå enn det kan se ut for.

      Sjekk det brune fjellet. Det var helt oppsmuldra, bare grus liksom.

      Kan dette være en issoleie?

      Her bortover skal vi. Akkurat her var vi litt i tvil om akkurat hvor ruta gikk, men det er heldigvis godt merket de aller fleste steder. Vi vet at det i hvert fall nå skal gå mye nedover resten av turen.

      Det ble lunsj på vei nedover, dere ser nå har vi det morkne grusfjellet til venstre for oss, vi har gått forbi det.

      Variert terreng var det, og det var mer enn en gang jeg var glad jeg hadde drasset med meg stavene. Det hadde vært upraktisk å vrikke foten her et sted, med staver kan man kjapt slenge vekta over på dem istedenfor foten hvis man kjenner at det holder på å skje. Jeg berget meg i hvert fall en gang på det.

      Her tror jeg vi ser videre innover Tverrelevdalen. Dette hadde nok vært et fint sted å ha leir hvis man tok dette som en rolig tur med overnatting underveis, sånn som jeg opprinnelig hadde tenkt hvis jeg skulle gått motsatt vei. Men det er fullt overkommelig på en dag også, altså, det er ikke det.

      Ved det nederste Tverrelevvatnet, så ser vi vel ned Tverrelva her. Tror det er tatt cirka fra brua øverst i elva.

      Derfra var det ei stigning med mye blåbærspising, bortover langs ei ganske bratt side, og så bar det ganske jevnt nedover til bilen. Men her var vi kommet i multebærland, så det ble jevnlige stopp underveis. Grønt og frodig her nede.
      Denne turen var minst like flott som jeg hadde sett for meg. Men i den (dårlige) formen jeg var i, så var jeg i grunnen glad for at jeg gikk den nedover. Jeg var også glad for at det ikke var lenger enn det var, for det var noe som begynte å halte kort tid før vi var ned. Husker heldigvis ikke lenger om det var kne eller ankel… Men det gikk bra, og i grunnen langt bedre enn jeg hadde regnet med ut fra (antatt) formen.
      Flott tur, takk for turen!
    • Av Gittiamo
      Det var en gang? Kan man starte historien slik? Føles så feil å starte den med «da jeg var ung». Men det er jo egentlig det denne historien gjør. Det starta når jeg var i begynnelsen av 20-åra og levde hele vinterhalvåret i buldrerommet på Villmarkshuset og Cafe Sara i Oslo. På Cafe Sara ble alle store og små klatreskrønehistorier delt. Den ene ruta hardere enn den andre. Selv var jeg en svoren klipperotte så når de kule gutta snakka med store ord om Hurrungane, Turtagrø og Elvis (Storen) så var det så totalt fremmed for meg. Disse gutta var allerede da legender og hadde dette stedet som sitt eget lille mekka. De skrøt hemningsløs over harde og lange ruter i ekstreme værforhold. Noe som gjorde at jeg slo fra meg slik klatring.  Det hørtes bare slitsomt, kaldt og vått ut. Jeg fikk heller holde meg til solskinnsklatring på klippene på Hankø og buldring innendørs. 
       
      Men årene gikk og det gjorde en skulder også. Noe som gjorde at jeg ga meg helt med klatring. Jeg ville aldri komme tilbake på samme nivå noen gang. Så jeg ga litt opp det der med klatring. Men det var alltid savnet. Og ikke bare klatringen men alle nettene utendørs for å makse ut tilgjengelig klatretid. Og siden savner murra i bakhodet lenge, og skulderen ble trent opp, så måtte jeg se om jeg kunne ta opp klatringen igjen.   Samtidig måtte jeg endre fokus og heller prøve en litt annen vinkling på klatringen. Så da begynte tanken forsiktig om tinderangling å ta form. Samtidig så jeg at en av de mest urbane mennesker jeg vet om, klatra Austabotntind. Og kan hun så kan i hvert fall jeg. Og vips hadde jeg kun ett fokus. Store Austabotntind. Jeg var nesten besatt. 
       
      Et drøyt halvår i forveien ble dato satt og guide booka. Siden jeg er uerfaren på slik klatring og jeg ville klatre på mine premisser når jeg har tid, så er guide helt gull. Da slipper jeg å mase på andre også. Tiden fremover ble brukt på å trene både i terreng og klatrehallen. Men et par dager før turen så ble det hele avlyst da min klatrepartner smalt i veggen og brakk noen ribben 🙈 så da ble dagen brukt til å sitte på toppen av Store Dyrhaugstind og se bort på den fine profilen til Store Austabotntind. 

       


      Men jeg ga meg ikke med det, så da ble det booka en hel fjellsportuke sommeren etter. En uke med to topper og litt lek og læring og sosialt dagene mellom. Som oppvarming til Store Austabotntind så fikk vi en tur over Uranostraversen fra syd. Og for en dag. Vi var helt alene i fjellet. Været var varmt og godt og det var helt vindstille. Gruppa var helt super og vi lo og fleipa i alle de 14 timene turen tok. For vi fikk med oss 8 km strafferunde pga store mengder snø over veien inn. 




      Et par dager etter skulle vi endelig opp Store Austabotntind. Været var ikke like bra men vi tok sjansen. Og selv om det var midt i juli så snødde det. Akkurat nok snø til å dekke over steinrøysa, men allikevel ikke nok til å holde deg over steinen. Så på vei opp datt vi igjennom gang på gang. Jeg så ut som en dalmatiner på beina etter denne turen pga alle blåmerkene. Og sikt var det heller ikke mye av.





      På vestreste ved rappellen ned til eggen så skjedde diverse hendelser med et annet team, som gjorde at jeg snudde sammen med to andre damer på tur. Og det var jeg glad for. Ergo nådde jeg ikke Store Austabotntind den sommeren heller. 
       
      Men selv om det ikke var noen krise å snu før toppen, så gir man seg ikke. To år skulle det gå for tredje forsøk. På forhånd hadde jeg lurt med meg en venninne som ikke har noe klatreefaring. Men siden hun er født og oppvokst i en steinrøys så var jeg ikke bekymra for henne. Natta ble tilbragt på bandet i en campingbil i stiv kuling. Det rista i hele bilen og søvn ble det lita av. Vi starta å gå fem om morgenen også. Men hey. Jeg var på tur med en av mine favoritt turmennesker og selv om vinden var sterk, så hadde ingen knekte ribben og det snødde ikke heller. 


      Turen gikk faktisk som en lek selv om min venninne en stund lurte på hva i alle dager jeg hadde dratt henne med på 😂 men så fort vi var i tau så var alt bare fryd og gammen. Vi storkoste oss hver eneste meter av hele turen. Vi gikk også i le for kulingen som herja men siste stykket opp mot toppen så kjente vi vinden godt. Det var en liten stund usikkert om det var mulig å gå helt opp på toppvarden, men i det vi nærmet oss, så stoppet vinden opp og alle skyer forsvant på et blunk. Altså kan man få en bedre tur? 😍 



      Toppen ble feiret med rømmegrøt og Olsokfeiring på Fondsbu etterpå. Noe som virkelig toppet dagen. Så det tredje forsøket ble perfekt på så uendelig mange måter 😍 den som venter på noe godt osv. Det er noe i det. 
       
       
    • Av Heriks
      At det snart er desember kom litt brått på oss i år, men vi har jo hatt en tradisjon de siste årene med julekalender. Det får vi jo prøve i år også, så... 

      Bidra med en turrapport, fortell om turlivet ditt, del en video, en humoristisk historie, en bildeserie, mimring fra gamle dager eller hva som helst. Alt innen de temaene vi diskuterer her på forumet kvalifiserer. Post det i de forumene der de normalt hører hjemme, men tag innlegget med Julekalender 2019. Innlegget skal offentliggjøres på den datoen man har satt seg opp på..
      Regler:
      Man må sette seg opp i Skjult lenke - logg inn for å se denpå forhånd på den ene datoen man ønsker å delta med noe - fra den 1. til 24. desember. Kun en dato pr pers. Når man leser dette kan man jo også skrive seg inn i kalenderen på den datoen det passer best å delta eller skriv noen ord her. Det er fullt lov å skrive seg opp på en dato uten å være utfordret!  Utfordre gjerne folk til å delta.  2 stk premier: 1x 2 års betalt støttemedlemskap på Fjellforum og 1x Skjult lenke - logg inn for å se den trekkes blant bidragsyterne, trekningen foretas 24. desember   
      Jeg skal prøve å sette sammen noe til 1. desember, håper noen andre følger opp!

      Utfordrer: Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den Skjult lenke - logg inn for å se den 
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.