Et år i Jotunheimen

[Tom]

Her noen av dere lekt med tanken? Stikke av fra alt. Vise at dere ikke trenger noen. Utfordre dere selv. Leve isolert. Lære å leve med naturen. Ikke reise hjem. Bare bli. Sjekke hvordan personligheten din blir etter lang lang tid uten kontakt. Kanskje du til og med glemmer noen ord, blir mer dyrisk. Ligge alene og høre vinterstormen mot teltduken. Vite at hvis naturen vil så dør du.

Virker dette fristende for noen, eller er det jeg som er farlig nær tvangstrøya til Statens Vær-som-oss-politi?

[Kim]

Jeg har ikke lekt med akkurat den tanken, men mye annet har streifet gjennom hodet mitt og forsvunnet ut igjen. Et år i Jotunheimen? Du, Tom? Som ikke liker å gå ski? Skal du ligge rolig hele vinteren da, som bjørnen? For det finnes lite mat i fjellet vinterstid. Du kan selvfølgelig pilke og skyte noen andre stakkars individer, men ellers er det nok lite næring å oppdrive...

Jeg tror ikke Trine hadde likt at jeg forsvant et år, men hadde jeg vært enslig og kjeda meg så ville nok jeg satt meg mye mer på prøve...

[Gjest Anonymous]

For meg virker det kjempefristende. Jeg tror jeg ville valgt like vest for vann 1423 i Øvre Mjølkedalen som hovedbase. Der kunne jeg sett solnedgangen over Hurrungune, og hvis det skulle bli for ensomt kunne jeg småpratet med Mjølkedalstind mellom slagene.

[Tom]

Jeg skulle ikke livnært meg på naturen, Kim. Det hadde jeg dessverre ikke klart. Men på våren, når jeg flyttet inn, skulle jeg jeg laget en base hvor jeg bar inn masse mat, utstyr osv. Og skjegget skulle grodd...

[Gjest Anonymous]

Jeg har vurdert å bo på hytta et år også, det tror jeg hadde vært fullt mulig. Da kunne jeg hatt det som base og latt Lånekassen finansiere det hele..

Nå begynner jeg nesten å øyne en mulighet! - studere via internett over mobilen. Tatt skiturer over Tyin for å handle mat/brensel/osv. Gått på Galdeberg i november, hentet vann i Mjølkedølam hørt vinden ule i hytteveggene, mens skavlene bygger seg opp rundt meg..

Tror noen dette hadde vært mulig?

[Tom]

Ja, det tror jeg hadde vært mulig, Espen. Eller jeg vet det...

Tenkte jeg kunne slå meg til å nabodalen, så kunne jeg komme på besøk hver gang det var fullmåne. Klokke og datoer hadde jeg selvsagt ikke hatt peiling på

[Gjest Anonymous]

Sjekk dette bildet: http://www.weeg.com/webcam/tyin.jpg

Jeg blir helt kvalm av å tenke på at jeg ikke skal hit før vinterferien eller påsken.

Hvilken dal ville du foretrukket, Tom?

[Kim]

Ja det er lov å drømme. Men hvorfor drar du ikke til Eidsbugarden midtvinters? Det må da være en drøm å gå innover der i mørket, eller i måneskinnet en kald januardag. Det hadde jeg gjort. Biler finnes det mange av i dette landet hvis det var problemet, ellers går det busser. Nei du trenger ikke bli kvalm

[Gjest Anonymous]

Erfaringene mine er at februar fordrer veldig mye fyring og jobbing og trivielle ting. Dessuten har jeg opplevd at skiføret kan være komplett håpløst - da mener jeg håpløst. Husker vi skulle på Mjølkedalspiggen, men natten før hadde det snødd så mye at vi tråkket ned til knærne for hvert trinn. Stavbruk kunne vi bare glemme. Vi kom ikke lenger enn til Mjølkedalsvannet selv om været var gnistrende. Så det er ingen spøk

[Tom]

Tror jeg ville tatt Raudalen eller Skogadalen, eller kanskje ved Langvatnet. Sjekker forresten det web-kameraet hver dag

[tg]

Her noen av dere lekt med tanken? Stikke av fra alt. Vise at dere ikke trenger noen. Utfordre dere selv. Leve isolert. Lære å leve med naturen. Ikke reise hjem. Bare bli. Sjekke hvordan personligheten din blir etter lang lang tid uten kontakt. Kanskje du til og med glemmer noen ord, blir mer dyrisk. Ligge alene og høre vinterstormen mot teltduken. Vite at hvis naturen vil så dør du.

Virker dette fristende for noen, eller er det jeg som er farlig nær tvangstrøya til Statens Vær-som-oss-politi?

Ein sambygding frå Fortun inngjekk eit veddemål om å leve to år vekke frå sivilisasjonen i 1940-50 åra... Nilsa Stegen (Nils Berge) var eit naturmenneske og levde av rein og ryper (til og med ramn) på Sognefjellet og streifa rundt etter mat i fjella omkring. Han kom ut for eindel "på kanten opplevelsar", bl.a. fortalde han at det var ei julafta det vart storm der han var. Han måtte søke ly og tok ikkje sjansen på å gå lenger før været blei betre. Då været vart bra oppdaget han at han var på kanten av eit stup. Han måtte og bryte seg inn i hytter rundt omkring for å stjele mat og ved. Han var ein kjend jervejeger og har høyrt mange gode historiar om han.

Trur ikkje det er berre idyll å bu slik, men kanskje ein lærer mykje av seg sjølv. - dersom ein overlever

[werdna]

Tror jeg hadde heller valgt Alaska eller Svalbard. Blir litt høyere kampen-for-tilværelsen-faktor med grizzly eller isbjørn som ser på deg som sitt neste måltid. Man får i tillegg litt mer urmenneske-følelsen ved å måtte hele tiden være bevæpnet i tilfelle man må forsvare seg. Noe for deg Tom?

Ser forresten at Stein P Aasheim skal ha foredrag i Aulaen 6. nov. om sitt år på fangsthytte på Svalbard. Selv om han "jukset" ved å (1) ha med hele familien og (2) ha kontakt med omverdenen, kan det bli interessant å få med seg.

[Kim]

Hvor så du om foredraget til Stein P. Aasheim? Kommer han til Trondheim..?

[werdna]

Når det er snakk om foredrag etter ekspedisjoner, polareventyr o.l. betyr "Aulaen" alltid Universitetets Aula, Karl Johans gate 47, Oslo.

Vet ikke om han skal til Trondheim. Noen fordeler skal man ha av å bo i hovedstaden.

[Kim]

Jeg har vært i Aulaen, sist hørte jeg på Reinhold Messner. Det var artig.

[vårdøl]

Eg har høyrt Stein P sitt foredrag frå opphaldet på Svalbard to gonger i haust - ein gong i Lom og ein gong i Oslo - (eg har faktisk vore med som arrangør - banken eg arbeider i har bede inn kundane til gratis foredrag)

Kan så absolutt anbefale å få med seg dette.

Svein

[werdna]

Espen - Jeg antar at du har nettopp begynt på studiene. NTNU? Håper bare ikke du begår den samme tabben som resten av oss (?)og får en utdannelse som låser deg til en storby resten av livet. Jeg skjønte etter endte studier at det man skal studere er:

1) Sosialantroplogi og deretter forske på de ulike stammer (tribes) i Karakorum, Nepal, Bhutan, Tibet osv. Naturligvis kun som unnskyldning for å bo mer eller mindre permanent oppunder kule fjell. (Tror riktignok jeg hadde holdt meg unna Tribal area i grenseområdet til Afghanistan).

2) Journalist og spesialisere seg på konflikter i eksotiske fjellområder i Sentral-Asia. John Simpson (BBC) trenger snart avløsning. Glem den urbane Åsne Seiersted innfallsvinkelen (Bagdad/Kabul). Det er dårlig med fjell der.

3) Geologi og forske på jordskjelv og ymse annet i kule fjellområder.

4) Medisin og jobbe i Medicin sans Frontiere - igjen i visse deler av verden.

5) Hovedfag norsk ???, kjøpe reiseskrivemaskin og bli den neste generasjons svar på Bruce Chatwin og dra på evige reiser til fjerntliggende og mytiske fjell. Husk å ha ferdig en bok minst annenhver høst.

6) Viltoppsyn/fjelloppsyn-utdannelse på Rena og traske i fjellområder her hjemme.

Det er ikke meningen skremme men det man IKKE skal studere er: økonomi, revisjon, ingeniørfag og jus. Man ender bare opp i et sentralt strøk og kjører som en gærning hver fredag for å komme seg vekk og til fjells. Må være noe helt annet å jobbe i fjellområder hele tiden. Tror heller ikke "reiselivsfag" som fjellfører, guider osv er tingen. Man ender bare opp med å jobbe med den type turister man sannsynligvis ikke liker. For å ikke ta motet fra noen kan selvfølgelig alle type utdannelser brukes som utgangpunkt til å få en kul jobb - selv om de fleste ikke gjør det. Er litt for enkelt å velge villa-volvo-voffvoff-vræl livet.

Klarer man å velge riktig spor her i livet slipper man sannsynligvis også trangen til å bryte tvert og stikke av i et helt år. Jeg tror fortsatt ikke Jotunheimen er tingen. Tenk hvor mye turister det er der om sommeren. Er knapt en dal igjen uten DNT-sti som sluser bermen inn på besøk..

[Kristian]

Svært kloke ord Werdna.. Ensomhet er forresten oppskrytt!

[Gjest Anonymous]

Artig! Jeg går på NTNU, blir antageligvis volvo-villa-voffvoff-vræl på meg også tilslutt, håper jeg =).

Men, tror du ikke det er litt farlig å blande hobby og jobb?

For min egen del kan jeg bare si at jeg setter stor pris på kontrasten mellom hverdagslivet og fjellet. Dermed setter jeg mer pris på begge deler. Men når det er sagt, synes jeg fortsatt det virker veldig eventyraktig å tilbringe en stor del av et år på fjellet. Virkelig sugd inn de forskjellige årstidene og stemningene..

[Tom]

Simledalen er en fin dal sentralt i Jotunheimen uten sti

[werdna]

Men, tror du ikke det er litt farlig å blande hobby og jobb?

Blir vel ikke en blanding. Er mer slik at jobben utføres i adskillig hyggelige omgivelser enn i en større by. jeg tar gjerne betalt for å bedrive mine hobbyer Det kan vanskelig bli stressende nesten uansett hva man gjør på fjellet. På den annen side er jeg enig med at man må bort litt for å få kontraster og virkelig sette pris på fjellet.

Det største problemet med å bo ett år i Jotunheimen er at man får ikke satt opp en koie der. Man må sove i telt. Da er det like greit å ikke ha fast tilholdssted men leve et nomadliv, noen uker i hver dal. Når turistene invaderer om sommeren kan man søker tilflukt på mer utilgjegelige steder.

[Gjest Anonymous]

Jeg tilhører også de som i blant tenker at det skulle være deilig "å stikke av" et år og bo i naturen, eller bare være på langtur. Etter hvert som jeg har tenkt mer på det er jeg ikke lenger så sikker på at det er en knalli-de. For hvor morsom er en drøm, når den blutselig er blitt hverdagen din? Når du MÅ være på fjellet selv om du kanskje føler for noe annet? Har også møtt folk, og ikke minst lest om, en del typer som har gjort dette med reising og ødemarksliv til sin livsstil. For å være ærlig synes jeg ikke disse menneskene virker noe mer interessante eller lykkeligere enn andre - snarere tvert i mot.

En del av dem er blitt plagede, rotløse og rastløse sjeler som ikke klarer å forholde seg verken til mennesker eller forpliktelser. Hvor givende er det i det lange løp? Hvordan er det å ikke høre til noe sted, å alltid lengte vekk?

Dersom man har et behov for å stikke av, hva med i stedet å prøve å finne ut hva du stikker av fra, altså hverdagslivet ditt, og prøve å gjøre noe med det i stedet? Mange kjeder seg i jobben og i hverdagen, og trøster seg med planer om voldsomme turer og ferier. Men hverdagene kommer det alltid til å bli flest av, så prøv å gjøre dem en smule artigere i stedet! Kanskje finnes det muligheter for spennende friluftsliv der du bor, selv om det ikke er noen totusen-metere der?? Ta sjansen på for eksempel å prøve en sport. Terrengsykling, padling og seiling finnes det enorme muligheter for i landet vårt, og skulle gi nok av både naturopplevelser og eventuelt adrenalin for den som søker det.

Når det gjelder "riktige" og "gale" yrker for å kunne realisere mye friluftsliv som en skrev om, savnet jeg foreksempel "kornbonde". Et yrke med med mulighet til å ta fridager rett som det er. Eller hva med jurist/økonom/ingeniør etc - bosatt i for eksempel Vågå eller Otta?

Et tredje alternativ er skiftarbeid, for eksempel i nordsjøen eller ved enkelte institusjoner. En uke på jobb og to uker fri er slettes ingen umulighet, og skulle tillate mye uteliv i løpet av et år, eller hva?

Et fjerde alternativ; dersom man virkelig ønsker fler fridager/ turdager, hva med å ta konsekvensen av det og arbeide redusert stilling? Ved å gå ned i 20% i lønn kan for eksempel ha skikkelig langhelg hver 14. dag. Det finnes mange muligheter for å inkorporere et turliv i en noenlunde normal tilværelse.

[Robert]

Jeg synes Push har mange gode poenger. Nå som sommeren er over og vi sitter neddynget i arbeid er det nærliggende å begynne å fable om hvor deilig det hadde vært og bare latt alle forpliktelser seile sin egen sjø og leve bekymringsløst i ødemarka.

Men tar man skrittet fullt ut så er plutselig hverdagen at man ikke treffer andre folk, at man er helt overlatt til elementene og at det er dårlig tilgang på Grandiosaer. Da vil man kanskje begynne å fable om hvor deilig det hadde vært å bo i byen med de bekvemmeligheter som følger med det. Alt med måte er et fornuftig ordtak, jeg tror vi har godt av variasjon og at å emigrere til Jotunheimens daler også kan bli for ensporet.

Jeg er glad vi har fire årstider i dette landet som alle har sin sjarm. Jeg tror grunnen til at mange av oss gleder seg så hemningsløst til sommeren kommer er fordi de synes vinteren er så lang og kald, og at man ikke kan gjøre de samme aktiviteter på de samme premisser hele året. Hadde vi derimot ikke hatt vinter men sommer hele året, da hadde vi heller ikke hatt noe å glede oss til.

Jeg mener også å lese mellom linjene i innleggene til Tom at han heller ikke er særlig begeistret for vinteren. Hva tenker du da om å oppholde deg et helt år midt i fjellheimen. Der er det både kaldere og mer snø enn hjemme på trygge østlandet.

Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden av gjerdet, men det må man først gå over gjerdet for å finne ut. Det bør være mulig for mange av oss å forlenge sommeren litt, hvis man strukterer studiene eller forhandler litt med arbeidsgiver. På den måten kan man kanskje klare 3-4 måneder sommerferie. Tilbring all den tiden i Jotunheimen først, så kan man etterpå vurdere om dette egentlig var noe for deg.

Men det er klart: Tanken på å bare dra er svært besnærende!

[Lars]

Vi har jo alle en del valg, men så velger vi ofte sånn at de blir færre og færre. Med kjempelån til både hus, hytte, bil, båt osv er det ikke lett å ha mye fritid. Så må man jobbe enda mer, fo rå kjøpe større hus, hytte, bil, båt osv... En ond sirkel.

Det er helt klart hverdagene det er flest av! Dessuten er det ingen av oss som vet hvor mange vi får av disse heller. Derfor synes jeg det er på tide at man gjør noe ut av dagene - eller iallafall at man ikke utsetter alt til pensjonstilværelsen. Ofte er man da så sedat at å ligge i f.eks. telt da er helt utelukket...

JA til litt friluftsliv hver dag! (jeg logger av nå, og tar meg en padletur i Kristiansand. Her er det blikkstille hav og knallblå himmel. Et helvete å lese til eksamen i....)

God tur folkens!

-lars

[morten]

De siste tre innleggene hadde mye fornuftig ved seg synes jeg. Lengter selv ofte til fjellet og villmarka, men når er jeg er der lengter jeg rett som det er tilbake til pc'n huset, kjæresten (hvis den ikke er med da) osv. osv.

Synes ikke f.eks. Lars Monsen virker noe overhappy, ikke mange av de andre ekstremistene heller. Det er en balansegang. Livet er en lang rekke prioriteringer.

Jeg har valgt bevisst å jobbe mindre. Har mer tid til fjellturer og samtidig mindre penger til stæsj. Drømmer meg av og til bort i feite annonser og postordrekataloger, men man kan ikke ha alt.

Jeg har flyttet mutters alene til Valdres på grunn av fjellene (og litt tilfeldigheter) Det er fint med nærhet til fjellene og jeg får stadig høre hvor heldig jeg er som kan gå den og den turen på sparket, men samtidig savner jeg venner, familie og turkamerater på samme alder som det knapt finnes her og andre sosiale og kulturelle muligheter som finnes der det er flere folk.

Kanskje er jeg ikke ekstrem nok, men jeg har gjort en del valg i retning å vie mer tid til fjell og friluftsliv, men det er ikke bare lykken og et liv uten savn.... Kanskje har jeg gjort en del feil? Men jeg tror nok at det er en del oppskrytte sider ved det ensomme ulv livet som hauses opp i enkelte maskuline kretser.

Jeg skjønner godt alle drømmene som er skrevet her i mer eller mindre seriøs mening, men de foregående tre innleggene representerer etter min mening en realistisk og plausibel motvekt...