2007

Termin nyttårsaften. 13 dager på overtid kom endelig snøen, og vi dro på skitur. Det var det som skulle til, for endelig fant ungen veien ut. De første teltnettene fikk hun i april, noen hundre meter fra parkeringsplassen. Det var bleieskift i bilen før start, og det var de to eneste nettene hun sov hele natt på flere år. Mamma hadde tidenes melksepreng. 

I mai var vi i Børgefjell. Vi skulle sove noen netter på hytte ved Orrvatnet, men vi startet sent og hun sov ikke i pulken. Det var tungt føre og ingen spor å følge. Det eneste fornuftige var å slå opp teltet. 

Turliv med baby må læres. Jeg er prosjektleder og liker planer og mål. Det ble 7 utenetter det året og en beslutning om at vi skulle klare minst 15 hvert år videre. Så fikk jeg bare finne ut hvordan jeg skulle fikse det. 

 

2008

Jeg bestemmer meg for å fokusere på det jeg tror er lettest. Ungen går og babler, men er ikke akkurat i stand til å ta vare  på seg selv. Jeg satser på å få med flere voksne og ta turene i sommerhalvåret. Vi er på kanoturer, noen andre småturer og på noe som best beskrives som en villmarkscamp. En del familier, en del telt, en plass i Jotunheimen og en drømmesommer. Det var sol, bading i bekken og et behagelig liv. Og så drar vi på firedagerstur til Børgefjell, bare vi to. Det var da jeg oppdaget grensen for hva jeg kunne bære. Vinterturer er skremmende og får vente.  

Det ble akkurat 15 utenetter, og det var ingen tilfeldighet.

 

2009

Hun er to år, og kan gå selv. I alle fall et stykke. Hun kan krysse bekker og balansere på steiner. Kano er fortsatt fint, men litt kjedelig. Det er morsommere på land, masse å utforske og lettere å leke. I Børgefjell overrasker hun mamma med å gå et godt stykke, til og med utenfor sti, og på høsten har vi de første overnattingsturen der hun går hele veien selv - begge veier. Vi snakker ikke lange turer, men det føles som en revolusjon. 

Det ble akkurat 15 utenetter det året også, gitt. 

 

2010

Tre år nå, og langt bedre til å gå. Det øker mulighetene, men jeg synes fortsatt at det er både trygt og hyggelig med selskap av flere voksne. Vi drar med andre barnefamilier og med tanter og onkler. Men vi drar også langtur, alene. Vi tar toget noen stasjoner unna og bruker pinsen på å gå hjem. Det er en ekte ekspedisjon og det er kjempestas. Hun går og går og går, fascinert og motivert av ideen om at vi skal gå hele veien hjem. Vi spiser og prater og leker og går. Hun er utslitt og svært stolt når vi kommer hjem etter 10-12 km og to netter i skogen. 

Jammen ble det ikke 18 utenetter  av det også, og to av dem var vi alene. 

 

2011

Det begynner å bli en selvfølge at hun går selv. Det blir flere aleneturer på oss, mest i skogsområder ikke alt for langt hjemmefra Jeg synes hun er stor, og ser lite begrensninger. Onsdagen før Kr Himmelfart skal vi innover i Østmarka. Må bare pakke først. Må bare hente noe utstyr som har vært utlånt. Må bare finne veien til parkeringa. Hun sykler innover skogsbilveien, jeg går med sekk. Ved Røyrvannskoia setter vi fra oss sekken og går videre på sti. Det blir kronglete. Fireåringen er trøtt, men går og går og går. Jeg finner ingen steder å slå opp teltet. Når klokka passerer ti begynner jeg å bli desperat. Klokka 2300 er teltet oppe ved sørenden av Tappenbergvann. Vi sovner fort.

Som vanlig er vi også en tur i Børgefjell. Bekker og elver er rekordstore dette året, og vadingene skapte  inntrykk som sitter enda.

17 utenetter fikk vi det året, og nå var vi faktisk alene på 7 av dem.  

 

2012

Nå er vi godt i gang. Hun går, hun har en liten sekk og hun synes alt som har med tur å gjøre er kjempegøy. Vi synger og går, leker og prater. Hun må ha litt hjelp på slutten, men vi kommer oss opp på Hardangerjøkulen på 17. mai. Vi leker Ronja og sover i huler og vi prøver oss på sykkelturer.  Vi ser mer av Børgefjell og og drar vi på sykkelferie på Helgelandskysten. 

Ikke minst får gjennomfører vi våre første skikkelige vinterovernattinger: Vi ligger ute de to siste nettene før julaften, og starter med det noe som har blitt en kjær tradisjon.

20 utenetter ble det totalt, 13 med bare oss to.

 

2013

Hun blir seks år og skal begynne på skolen til høsten. Jeg vil benytte fleksibiliteten mens vi har den, og tar seks måneder fri fra jobben for å dra på tur. Ikke en lang tur, men mange små. Den lengste sammenhengende turen er 10 dager i Skrim. Vi går på ski gjennom Finnemarka og Trillemarka, og vi går opp på Snøhetta. Vi drar til Altevann, Senja og Andøya. Og til Lofoten, Børgefjell, Jotunheimen og Sølen. Og til Alaska. Det var vel det aller største eventyret. I løpet av dette halvåret lærer vi oss vinterturer skikkelig og vi blir gode til å gå lange dager. Vi blir også veldig gode til å bare sløve. 

Vi etablerer en ny tradisjon: romjulsturen. Dette første året var vi på Ringebufjellet, 2 netter i telt og en natt i en bu. 

72 utenetter fikk vi det året, 47 av dem alene. 

 

2014

Det er hverdag, jobb og skole, og dermed mindre fleksibilitet enn før. Fordelen er at nå har vi rutine. Vi har også et nytt mål: Minst en utenatt i alle måneder. Det setter litt press på oss, og sikrer at vi prioriterer turer innimellom alt annet. Hun et helt tydelig på at hun vil ut, og som regel også på hva slags tur hun vil ha. Det er jobbeturer og koseturer. Enda en turtradisjon blir etablert: Vi går på ski over Hardangervidda for å feire påske på hytta. Definitivt en jobbetur, og mestringsfølelsen hun utstrålte når målet var i siktet var helt enorm. 

51 utenetter ble det, 42 med bare oss.

 

2015

Det ruller på. Hun er åtte år og har fått sin første skikkelige kajakk og  det blir en fin sommeraktivitet. Årets store tur går til Svalbard. Dyreliv og landskap gjør sterkt inntrykk på oss begge. Ellers er det sykkelturer, skiturer, fotturer og nærmiljøturer. Minst en utenatt hver måned, og alle tradisjoner ivaretas: bursdagsmorgen i skogen, påsketur, juletur og romjulstur. Og venneturer.

45 utenetter ble det, 23 med bare oss. 

 

2016

Hun er litt eldre, litt sterkere og bidrar stadig mer. Hun kan sette opp telt alene, hun kan lage mat og hun bærer selv.  Vi prøver oss på tur opp mot to uker i Børgefjell. Sekken min blir helt i overkant av det jeg klarer, men det går. Og hun tar sin del av jobben, henter vann, heier og oppmuntrer, slår opp telt og ordner opp. Vi er rett og slett et godt samkjørt team! 

51 utenetter ble det, 39 med bare oss. 

 

2017

Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne tid. 10-åringen har mange aktiviteter, det er kamper, konserter og bursdager. For første gang siden 2013 blir september 2017 en måned uten overnatting utendørs. Det svir litt for oss begge. Samtidig får vi stadig bedre rekkevidde. Kanskje var høydepunktet dette året våre to uker gjennom Lomsdal Visten. Det var en utfordrende tur med mye vær og heftig terreng, men også fantastiske naturopplevelser. 

Det blir nok ca 45 netter totalt i år.

 

2018

Ja, hvordan blir det? Blir det enda mer hektisk, enda flere kamper? Kanskje. Vi snakker også om å ta fri igjen, dra på langtur. Det er en drøm, men det er ikke like enkelt som før skolestart. Ikke er det like lett for meg å få fri heller. Målet om minst en utenatt pr måned blir nok uansett stående, og jeg setter pris på hver eneste tur vi har sammen. Når tar dette slutt? Når vokser hun fra mamma, og kanskje fra friluftslivet også? Det er ikke godt å si, men heldigvis er det ingen symptomer på det enda. 

Flott kalenderinnlegg. Jeg er jo så heldig å ha "kjent" deg fra et annet forum også, helt fra starten, og med dette gir du et fint sammendrag. Jeg syns hverdagen er en karusell uten like, sliter med å hente meg inn, og det som gir oss alle mest energi, er det å komme seg ut. Godt å se at det er flere som sliter med det å få fri til friluftslivet.
Men du har utrolig mye å se tilbake på. Dere har opplevd utrolig mye i løpet av de ti årene som har gått, og alt det du har lært jenta di. <3

Lykke til i 2018 
 

Inspirerende! 😀

Imponerende, din datter er heldig. Du har lært hun mye, vil se tilbake på en veldig fin oppvekst :)

Jeg ble helt rørt jeg! Du har vært utrolig flink til å ta henne med på tur, et forbilde :-) Jeg har ikke fått rukket så mye uteliv som jeg har ønsket med mine to gutter som nå er blitt store, men jeg håper virkelig at de turene de er blitt tatt med på bidrar til at de etter hvert finner samme gleden ved friluftslivet som det jeg har selv.

@virrma: Du er en ener på planlegging og motivasjon. Og så mistenker jeg at viljestyrke har gått i arv til poden :-) Takk for flott kalenderpost. 
(Med den fine oppveksten du har gitt din datter så tror jeg vi har et fremtidig medlem av Fjellforum på gang :-) )

Takk for hyggelige tilbakemeldinger!

@martin.m har nok rett. Det er en del viljestyrke ute og går hos oss begge og begge to har stor glede av turene og opplevelsene ute. Det har også betydd veldig mye for relasjonen vår. Den gjensidige avhengigheten vi opplever på tur, gjør det veldig tydelig at begge må bidra (selvsagt etter forutsetninger), og begge deler på mestringsfølelsen. Samtidig er turene veldig viktige for å roe ned tempoet og fokusere på øyeblikket. Hjemme er det alltid noe som skulle vært gjort - lekser, trening, øving, rydding, venner, jobb... I det vi går vekk fra asfalt begrenser verden seg til her og nå. Det har vi så godt av! 

 

Herlig innlegg :) Du er en inspirasjon :) Har lest boka di, å planlegger å lese den for barna i jula :)  Satser på at de blir enda mer motiverte for utelivet etter det :) Vi mangler kun desember-natta nå så har vi også minst en natt ute hver måned i år :) 

Jeg har også lest boken :) Inspirerende :) 

Stående applaus og meget i stil!

 

Flott "dagbok" !

Takk igjen for fine kommentarer. Også Meget også, gitt! 😎

For ordens skyld, så har den omtalte 10-åringen lest og godkjent teksten. Ble en hyggelig prat ut av det også.

Herlig å lese! Min erfaring er at ungene tar en pause fra mora si fra sekstenårsalderen, men så tikker det plutselig inn meldinger fra utflyttede studenter med spørsmål om når vi skal planlegge årets tur.

8- åringen min har lest boka di selv, to ganger. Kjempeinspirerende! 

8 timer siden, Pinsle skrev:

Herlig å lese! Min erfaring er at ungene tar en pause fra mora si fra sekstenårsalderen, men så tikker det plutselig inn meldinger fra utflyttede studenter med spørsmål om når vi skal planlegge årets tur.

Så fint å høre at de kommer tilbake til både friluftslivet og mora! :) Akkurat nå er tur med mamma det kuleste i verden, men det kan vel ikke vare. Da får jeg bare krysse fingrene for at jeg har lagt et godt grunnlag jeg også.  

2 timer siden, SnorreL skrev:

8- åringen min har lest boka di selv, to ganger. Kjempeinspirerende! 

Så kult! Og så flink til å lese, da! Er jo ikke noen typisk barnebok. 

Hva heter boka? Mulig jeg skal prøve den på mine to (og undertegnede selv). 😊

Utejenter

Så herlig!! 

Og inspirasjon i bøtter og spann! 😉

Frøkna her er drøyt 1,5år så dette gav ekstra motivasjon for å komme seg ut oftere! 😊 

On 1/29/2018 at 4:06 PM, Pinsle said:

Herlig å lese! Min erfaring er at ungene tar en pause fra mora si fra sekstenårsalderen, men så tikker det plutselig inn meldinger fra utflyttede studenter med spørsmål om når vi skal planlegge årets tur.

Setter pris på å lese denne nå. Pausen begynte nok et par år tidligere enn du skisserte, og det har definitivt blitt færre turer de siste årene. I fjor ble det interrail i sommerferien og masse andre leirer og aktiviteter som var viktigere enn tur med meg. Vi hadde to netter sammen i telt hele sommeren! Til gjengjeld kom ungdommen hjem fra sommerleirer og fortalte om hvor mange telt han måtte hjelpe til med å sette opp og ikke minst store problemer med å overbevise telteierne om at det ikke var lurt å sette opp teltet i sola for at det ikke skulle bli kaldt. ;)