Jump to content

Mine turer i Femundsmarka


Ola S. M.

Recommended Posts

Annonse
  • 1 month later...

ÅRETS TREDJE TUR TIL FEMUNDSMARKA

 

NY TURKAMERAT OG NY INNFALLSPORT

 

post-16334-0-88477700-1434303424_thumb.j

 

Da kalenderen viste september, og det gode sommerværet vedvarte, var det på tide å klippe vekk fotlenkene som jobbhøsten hadde festet rundt føttene til en stakkars villmarksentusiast. For en stakket stund, om ikke annet. En slags siste krampetrekning for en som synes tur- og leirliv er det beste som fins, men som ikke trives så godt i teltet etter at snøen har lagt seg. Dermed ble det en langhelg i Femundsmarka igjen. Når man har bare en langhelg tilgjengelig, er det best å dra et sted hvor man er litt kjent, synes jeg. Da slipper man unna mye forarbeid. Og jeg skal ikke forsøke å stikke under en stol at jeg trives svært godt i Grøtådalen, som igjen ble turmålet.

 

Til dere som først og fremst leser turrapporter pga bildene: Slutt å les nå. Det ble knapt nok tatt bilder på denne turen, dessverre. Jeg har lovd meg selv at jeg skal ta mer bilder i framtida. Mobilkamera er erstattet av nytt kompaktkamera - det er i hvert fall ett steg nærmere gode turbilder.

 

Nytt denne gangen var først og fremst at min nylig anskaffede bedre halvdel skulle utgjøre turfølget mitt. Hun trives god på tur, og var blitt litt nysgjerrig på denne Femundsmarka, som jeg ustanselig hadde mast om siden vi møttes. Jeg var overlykkelig for at hun ville bli med. En fordel med å dele telt med sin partner er jo at man kan krype litt ekstra godt inntil dersom man blir kald om natta. Det skal være relativt livstruende, og vel så det, før jeg kryper inntil Arne, min vanlige turkamerat.

 

Vi (jeg) hadde bestemt oss for å prøve en ny innfallsport til nasjonalparken denne gangen. Man må jo variere litt for å bli bedre kjent. Dermed ble det båttaxi fra Femundshytten til Storvika. Dette er utvilsomt den letteste måten å komme seg inn i Grøtådalen på, og det er greit å velge den enkleste løsningen når man har lite tid til rådighet. Båtskyss ble bestilt via sms uka i forveien. Tommy på Femundshytten lovde oss skyss, både fram og tilbake, ikke noe problem. 300 kr tur/retur, pluss noen småkroner for parkering, er det ingenting å si på etter min mening, særlig ikke med så god service.

 

Vi parkerer på Femundshytten tidlig torsdag kveld. Lukten av nybakte kanelsnurrer velter ut av døra mens vi står på trappa og venter på at Tommy skal komme ut for å skysse oss over Femunden. Turen over tar et kvarters tid, og vi rekker å bombardere Tommy med et utall spørsmål om alt fra ruta opp til Rødvola til hvordan det går med Klas og Milda Femundshytten. Han svarer velvillig på alt. I det vi blir satt i land i Storvika begynner det så vidt å mørkne. Vi gleder oss til marsjen innover.

 

Det stiger godt i bakkene opp fra Storvika, men vi tar det med ro og koser oss. Etter en liten time kommer vi ut av skogen, opp på fjellet, og inn i nasjonalparken. Solnedgangen begynner å markere seg med nyanser av gult og rødt, og mørket senker seg over oss litt etter litt. Vi har lyst til å nå inn til Krokethåen denne kvelden, men vi vet ikke helt hvor lang tid det vil ta og hvilken rute vi bør følge.  

 

Omtrent på høyde med Rødvoltjønnan tar vi en god pause, og nyter utsikten. Fantastisk fint å vandre i skumringen, med solnedgangen og svarte, blanke vannspeil som utsikt. Det steinete, gråe, vidstrakte Femundslandskapet forsvinner på en måte i skumringen, og alt man ser er en og annen furukrone, noen vannspeil, og solnedgangen. Terrenget er flatt og fint, men mye stein gjør det litt vanskelig å gå i mørket.

 

Det blir etter hvert helt mørkt, og vi har ingen holdepunkt i terrenget. Vi velger likevel å fortsette å gå, da jeg mener jeg har et brukbart bilde av terrenget i hodet mitt, slik at vi i hvert fall ikke går oss bort. Planen var å holde høyden lenge nok til at vi bare kunne ta til venstre og slippe oss ned i dalen når vi mente vi var på høyde med Krokethåen. Før eller siden måtte vi treffe en sti.

 

Dette blir lettere sagt en gjort, da mangelen på holdepunkt gjør det vanskelig å vite hvor langt vi har kommet. En liten stund hersker det rådløshet, men vi velger å fortsette videre på samme høyde. Etter hvert kommer vi til en sti som vi velger å følge nedover til venstre, og jeg blir etter hvert trygg på at denne leder ned til Krokethåen. Vi hører bekkesildring, og jeg er sikker på at dette er Grøtåa. Vi kommer fram til bekken, som viser seg å ikke være Grøtåa, men en betydelig mindre bekk. Vi har nå gått i noen timer, og orker ikke lengre å vase rundt i mørket uten å egentlig vite hvor vi er. Teltet blir slått opp på en fin flekk ved den lille bekken. Kveldsbål blir fyrt, og vi koser oss skikkelig i mørket en stund før vi kryper inn i posene. Jeg merket at det var en fin følelse å krype inn i teltet i stupmørket, ved en bekk ute i villmarka, uten å helt vite hvor vi befant oss. Hjelpesløs og isolert i mørket, men trygg allikevel. Jeg var uansett sikker på at vi ikke var langt fra Grøtåa eller Krokethåen.

 

Vi våknet til strålende solskinn den neste dagen. Etter en bedre frokost bestående av risgrøt kokt med tørrmelk (en nyoppdaget vinner som kommer til å bli mye benyttet på framtidige turer), fortsatte vi på stien vi fulgte i mørket kvelden før. Etter mindre enn hundre meter var vi ved Krokethåen. Vi hadde altså truffet relativt godt.

 

Det ble smått med fiske i Krokethåen, da den er svært grunn og med mye bunnvegetasjon i nord-/østenden. Dette er fluefiskerland. Vi utforsket området rundt Grøtåas utløp. Området bar preg av å være velbrukt, men jeg vet ikke om jeg vil kalle det slitasje. Det er fremdeles vakkert og med villmarkspreg. Dette gjelder egentlig for hele sør-/østsida av Grøtåa; det er mange bålplasser og en del velbrukt terreng, men det er lite folk å se, og området har bevart villmarkspreget i mine øyne.

 

Vi vadet over bekken helt nede ved utløpet. Fottøyet måtte av, og vannet var herlig høstkaldt og forfriskende  mot svette føtter. Dagen oppover langs Grøtåa ble en høydare, med strålende solskinn, klar og frisk høstluft, høstfarger og bitevillig småfisk i bekken. Ikke en sjel å se, og ikke et insekt i lufta. Bare oss to, sola, Grøtåa, lukten av lyng, og majesteten Svuku på vår høyre side. Enkelt friluftsliv - rett og slett rekreasjon. Vi tok en fiskerunde på vannene på nordsiden av Grøtåa - helt opp til Djupholet. Null bett; det var vel litt for sent på året. Men det gjorde i grunnen ikke så mye på denne turen.

 

Vi bestemte oss for å benytte leirplassen ved Sætertjønna - igjen. Dette er blitt "hjem" for meg i Grøtådalen. Vi avslutten dagen med et besøk på setra. Her var det like folketomt som ellers i marka.

 

Neste dag startet med risgrøt og det samme fantastiske været. Den obligatoriske runden rundt Kratltjønnan skulle gjennomføres i dag. Vi la turen direkte over mot den innerste Kratltjønna, med en pause på det høyeste punktet for å nyte utsikten tilbake mot Grøtådalen, utover Kratlland, og ned mot Vonsjøen i det fjerne.

 

Madammen lå i den tørre lyngen og sløvet mens jeg fisket. Lunsjbål ble fyrt ved Rundtjønna. I Titjønna tok en abbor på trekvart kilo kroken.

 

Vi bestemte oss for å legge runden helt bort til Larsholm. Her ble nok et lunchbål fyrt og en porsjon Real og en kaffekjel konsumert, før vi trasket over mot Stormyrtjønnan i Grøtådalen. Enda vi hadde nådd Rundhåen var det mer eller mindre stup mørkt. Noen småørreter ble kroket i Seterlona, før vi tok siste etappen ned til teltet. En fantastisk fin dagstur, som virkelig anbefales for alle som vil slå i hjel en dag her inne. Flerfoldige gode fiskevann, med muligheter for storruggen i Kratltjønnan, og hyggelig trøstefiske etter småørret i Grøtåa dersom ruggen uteblir. Å vandre nedover Grøtådalen i tussmørket med fiskestang i handa, uten andre tanker i hodet enn hvilken kulp du skal fiske i, er friluftsliv helt etter min smak.

 

Siste dag på tur startet med vading av Grøtåa like nedenfor teltplassen vår. Ikke noe problem å krysse her, med lav vannføring og bred elv. Det gode været vedvarte. Vi valgte å gå på andre siden av Grøtåa nedover, for å få sett enda litt mer av dalen. I utgangspunktet hadde vi et lite håp om å rekke en tur opp på Svuku, men det utgikk grunnet gnagsår og tidsramme. I stedet tok vi oss en lang og god rast ved Rødvoltjønna etter å ha krysset Djevelens dansegulv. På det første kastet var en stoooor ørret eller røye etter sluken helt inn til land. Jeg skvatt til da jeg så den i det klare vannet. Den må ha sett meg og blitt skremt, for tross i utallige kast i samme område, var den ikke å se igjen.

 

Vi lagde et måltid på gass, og tok en liten dupp på berget ved Rødvoltjønna, før vi tok siste etappe ned til Femunden. Rødvoltjønnan gjorde virkelig inntrykk, og jeg bestemte meg for at neste tur inn i Femundsmarka skal ha base her. Det eneste jeg har å utsette, er at bålfyring er umulig her, da det ikke finnes vegetasjon. Fiskemessig er vel Rødvoltjønnan nesten drømmeland.

 

Vel nede på den lille brygga i Storvika fikk såre føtter dyppet seg i kaldt Femundsvann. Utrolig deilig. Jeg valgte lette hikingsko på denne turen, men erfarte vel at det steinete terrenget krever litt kraftigere skotøy, da trykksmerter gjør seg gjeldende fort på disse stiene. Madammen hadde splitter nye, kraftige Alfasko, men manglende "innkjøring" gav skikkelige gnagsår.

 

Akkurat i det jeg holder på å duppe av på den gyngende brygga, dukker en kar og en fuglehund opp. Det viser seg å være Tommys bror (karen, ikke hunden), som skal frakte oss tilbake over vannet. Han har kommet fra Oslo, og har vært innover mot Røa for å undersøke hvordan den nært forestående rypejakta tegner til. Han uttrykte bekymring, da det hadde vært lite observasjoner  og svært tørt terreng, som er problematisk for hundenes poter. Vi ble trygt loset over til Femundshytten, hvor vi gjorde opp, takket for oss, og startet kjøreturen hjem.

 

Takk for turen til min bedre halvdel, og takk for god service til alle på Femundshytten. Jeg gleder meg allerede til neste tur. I skrivende stund ser det dessverre ut til å bli en stund til neste tur hit, da våren lar vente på seg. Men; 26. juni går turen nordover til Anarjohka og Lemmenjoki nasjonalparker. Som jeg gleder meg!!! Følg gjerne planleggingen av turen på den beskjedne bloggen jeg har opprettet her inne. 

 

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

  • 10 months later...
  • 2 years later...
  • 3 years later...
  • 1 year later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Restore formatting

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy