Padletur på Hardangervidda - Kvennavassdraget

[Klingen86]

Turen startet med en biltur til Møsvatn hvor vi forlot bilen og ventet på bussen som skulle frakte oss til Røldal via Haukeli. Herifra kjørte Røldal Taxi oss inn Valldalen og til startpunktet for turen. Vi var startklare og ferdig pakket rundt 17:00. Vi har ikke spart på noe siden vi skal padle mesteparten av turen og dette gjorde at startvekten på sekkene ble anslått til rundt 45+ kg. 

 

 

Vekten fikk vi smertelig erfare etter 20 meter i første motbakke da melkesyra spruta ut i iskald lår muskulatur og undertegnede lurte på om det var mulig å bære dette opp i en vending, men Ole var overbevist og labba avgårde i front. Motvillig fulgte jeg etter.
Etter mange pustepauser, en matpause, hvilepauser, drikkepauser og stopp måtte vi konstatere at det ble mørkt og at vi enda hadde langt igjen. Totaldistansen var ca. 1 mil og 600 høydemeter og vi hadde brukt 6 timer. Det var BLYTUNGT. Men tanken på å våkne neste dag å kunne sette seg rett i kanoen ble for fristende og vi gampet videre. Det føltes ut som vi aldri skulle komme frem, bare en ås til, bare en høyde til, bare en ryggkam til. Det var umulig å orientere seg i mørket for utenom stien som vi så i lyset fra hodelykta. Til slutt så Ole en liten flate med mulighet for å legge soveposen og brøt ut: «HER skal vi sove, NÅ!» Klokka var når 0100 og vi hadde gått i 7 timer, det var bare å kapitulere…. 

 

 

Neste morgen oppdaget vi at vi hadde 400-500 meter med slak nedoverbakke å gå før vi var ved målsetningen for gårsdagen. Det var en enorm lettelse og vi var begge enige om at det var den tyngste fysiske anstrengelsen vi noen gang hadde gjort. Sola skinte og egg og bacon ble frest i panna på gassbrenneren og nå kunne turen for alvor starte. Vi prøvde fiskelykken i Holmavatn så best det var, samt de små vanna før du kommer til Kvennsjøen, men ikke så mye som et livstegn. Vi hadde vel ikke helt trua da tidligere rapporter tilsa at det var lite eller ingen fisk i disse vannene.

 

 

Første dag oppe på vidda ble en fantastisk padletur ned til neste planlagte leirplass som lå mellom Kvennsjøen og Litlosvatn, også kalt Fiskos. Fiskekonkurranse er en naturlig del av våre turer og den hadde vart siden første padletak. Veddmålet var at den som fikk først fisk over 0,5 kg slapp å betale burgeren på vei hjem. Rett før utoset fra Litlosvatnet hogg det til i stanga til Ole og turens første fiske var et faktum, men de 0,4 kiloene som den ble veid inn til holdt ikke til å vinne konkuranssen. I all entusiasmen og gleden over å endelig være på tur etter et halvt års nedtelling av dager gjorde at vi glemte å ta bilder de 2-3 første dagene.

 

 

Dagen etterpå bestemte vi oss for å gå til Litlos turisthytte å kjøpe en øl også ta en fiskerunde på nordsia av hytta. Vi fikk mye fisk, men alt var under den berømte halvkiloen. Jeg fikk vel bortimot 10 stykker denne dagen og er man ute etter storfisk kan jeg si at Skadvatn, Perapytten og Ambjørgsvatnet ikke er stedet man vil dra. Men har du med unger og målet er å få fisk vil det være perfekt med kobber og rødt her. Vi fikk også våre eneste 3 timer med regn denne dagen.

 

 

Etter å ha pakket sammen leiren ved Fiskos tok vi årene fatt nedover Kvennsjøen. Vi var heldig med vær og vind så det gikk fort og enkelt. Nesten for fort for markdraget og rapala’en som hang på slep bak oss i vannskorpa. Det var ikke så mye som et napp, nordavinden og sola fikk skylda for det, for det skulle i hvert fall ikke stå på utstyret. Vi hadde jo rana både Gmax, XXL og Ebay i forkant av turen.

Mellom Kvennsjøen og Krokavatn er det mange ruter å velge mellom, men vi fant vår vei gjennom mylderet av bekker. Akkurat denne passasjen ble et av padlehøydepunktene på turen. Sola skinte og naturen viste seg fra sin beste side der vi gled ned gjennom de brede og grunne bekkene mens vi bare styrte doningen. Det gikk som en lek.

Siste biten ned mot Øvre Krokavatn måtte vi bære, men aller først var det lunsj. Denne besto av liten delikatesse med knekkebrød, selvfanget fjellørret, rømme og en skive bacon på toppen. Ikke engang Hellstrøm kunne fått det til å smake bedre.

Siden vi var ivrige fiskere hadde vaderene blitt med og disse ble flittig brukt på turen. Ikke til fluefiske, men rett og slett til å vade kanoen ned de mindre strykene istedenfor å bære den. Vi følte dette var lettere i de litt mindre bærepassasjene. Fordelen var at man slapp å tømme kanoen hver gang. Dagen endte opp nede ved Hansbu hvor det er et naust man kan overnatte i mot en liten betalingsordning beskrevet i en bok. Men det var så bedritent og skittent at vi valgte å ligge ute lavvoen i stede. Men etter litt rekognisering rundt naustet fant vi vedrester nok til et bål, og det ble snart god stemning med både øl og vin foran bålet.

 

 

Dette skulle bli den lengste bæreetappen på til sammen ca 3.5 km. Klok av skade valgte vi å gå 2 turer, først sekkene også kanoen. Polarbrød med diverse pålegg ble fortært til lunsj og padlingen kunne igjen starte over Sandvatn. Kanskje tidenes mest langgrunne vann, så fiskeredskapen kunne bare bli værende i boksen, men på enden av vannet så Ole sitt snitt til å fiske og kastet ut supersluken over alle. Og plutselig hogger det til i stanga og det er ikke tvil, fiskekonkurransen er tapt. Fisken veies inn til 0,7 kg og en overlegen vinner så langt. Selvtilliten min har nå fått seg en real knekk og vi fleiper litt på kanten om nord-norsk haill og fiskelykke. Jeg kjenner at det sårer litt, men i morgen er det min tur det kan du banne på. I enden av vannet finner man Breidvadhølen og her ligger en fantastisk fin leirplass og ikke nok med det, men det så perfekt ut for å teste fluestanga i kulpene. Fangst ble det, men størrelsen trenger vi ikke snakke om.

 

 

Det ble nok en bæreetappe først på dagen og denne gangen ned til Gunleiksbuvatnet. Vi valgte å gå to turer denne dagen også. Været var igjen i det fantastiske hjørnet så t-skjorta ble lagt oppi kanoen på runde nummer 2. Sola stekte, svetten rant og det var bare utrolig deilig å befinne seg på 1100 meters høyde. Når vi kom ned til Gunleiksbutangen lå det en hytte hvor det befant seg noen godt erfarne fjellfanter. Eldstemann var over 80 og de hadde kommet inn med helikopter. Slik vil jeg også leve når jeg blir 80 det er sikkert. Men ikke nok med det, vi fikk servert hver vår iskalde halvliter etter bærestrabasen samt et par skiver med ferskt brød. Det er kanskje en av de beste ølboksene jeg har fått servert i min karriere.

 

Vi forserte Gunleiksvatnet i en fei i medvind og når vi ikke kunne padle lenger gikk vi i land. Her tok vi en matbit og slappet av i le for vinden med sola i ansiktet. Kamera ble som vanlig liggende i sekken når det helst burde vært tatt frem. Jeg fikk min første fisk som jeg følte det var litt størrelse over mens Ole lå og slikka sol. Det skal sies at jeg bare skulle i kanoen å hente noe, så stanga stå der å skrike til meg og det hele ble for fristende. På 3. kastet dro jeg opp en fin ørret fra kulpen og vekta viste ikke et gram mer en 0,49 kg. SÅ ERGELIG!! Det var ikke tvil, dette kom ikke til å bli den turen hvor vi fikk den stor kjemperuggen, tvert imot.

 

I starten på Briskevannet ligger det nok en fin leirplass. Vi slo leir oppå en kolle og kasta oss i fiskinga. Det ble nok en innbringende kveld med mye fisk på land, men størrelsen var ikke noe å skryte av, men mat hadde vi i hvert fall nok av. Vi ser nå at vi kunne spart oss for noen kilo mat og vips så er vi en erfaring rikere til neste tur ihvertfall. Vi hadde kommet over noe tørt kjærr og kratt som vi hadde samlet med i kanoen og her fikk vi også dekning for første gang på turen så kvelden ble brukt foran bålet med nattønsket på FM-radioen og hilsning til de hjemme. Det var stjerneklart og kaldt denne kvelden.

 

 

Neste morgen kan ikke beskrives, bare oppleves og et bilde sier mer enn 1000 ord. Dette er synet vi våknet til da vi dro opp glidelåsen på lavvoen:

 

 

Det skal nesten ikke være mulig. Det er ikke en krusning på vannet og ikke en sky å se. Å padle nedover Briskevatnet i baris uten en krusning på vannet ble en majestetisk opplevelse. Fisk fikk vi også, men kilosruggene ville fortsatt ikke være med på leken. Ned mot Honserundvatnet måtte vi igjen bære kanoen en stykke. Været var så fint så vi somla mye før vi kom oss til Vollevatnet.

 

 

Honserudfossen var et tøft syn så høyt til fjells og vi brukte litt tid i kulpen under for å se om kanskje den berømte kilosfisken ville være med å leke, men ikke snakk om. Det var bare å bære kanoen bortover steinura og sjøsette igjen. 

 

 

Midt på Vollevatnet hogg det til i stanga mi og jeg var ikke i tvil, nå skulle jeg også få en fisk med litt størrelse på, men kom Murphys lov til å slå til? Fiskeutstyr hadde vært godt brukt den siste uka. Skulle sena ryke, kom knutet til å slite, ville stanga knekke(Ole gjorde det for et par dager siden) eller skulle fisken rett og slett bare ryke av kroken. Det ble god stemning da fisken ble landet i håven og vi kunne konstatere turens største fisk på 0,85 kg. Kanskje ikke gedigent i den store sammenheng, men en seier for to karer som har vært en uke på tur og sett 2 av 40 fisk være over 0,5 kg.  På kvelden ble det fiskebiff, med ris og saus til middag. Fisk hadde vi i hvert fall nok av så det var ikke det det skulle stå i. Batman(Les: Ole) koste seg med middagen selv var jeg ikke noe mindre happy akkurat. Men vi satt med en liten bismak i munne fordet, det var vår siste natt i lavvoen.

 

 

Dagen i dag kom til å bli en transport etappe og det hadde vi visst hele turen, ca 8 km gange gjensto av årets tur før vi skulle sette oss på Fjellvåken over Møsvatn og tilbake til bilen som vi forlot for en uke siden. Jeg skrøt av at vi ikke fikk regn på turen, men det var en hvit løgn. Siste dagen spruta det ned så til de grader. Vi var kliss våte allerede før vi hadde fått sekkene på ryggen, og etter å ha traska i myr og kratt i 3 timer så fantes det ikke et tørt punkt på kroppene våre. Det var derfor stormende jubel og glede da Mogen turisthytte kunne by på noe godt å drikke med ferske halvvarme kanelsnurrer til. Bare for å ha det sagt, tidenes beste kanelsnurrer.

 

 

Vi var begge slitne og trøtte på tur hjem og vi gleda oss til en burger på Esso i Rauland. Det hadde vært en tung uke, spesielt de første 2 dagene og det mest på grunn av den harde første etappen opp til Holmavatn, men vi ville aldri vært den foruten. Opplevelsene og inntrykkene kommer til å sitte i for alltid og er nok en historie som kommer til å bli fortalt om til både barn og barnebarn. Og etter som årene går har vel også fisken en tendens til å bli bare større og større…

 

 

 

 

 

[+Bjarne H.S.]

Flott rapport med fine bilder fra et flott område!

[Martin HJ]

Herlig rapport, nå fikk jeg lyst på en tur til Hardangervidda sommerstid. Må bare bli ferdig med denne vinteren først

[+Bjarne H.S.]

En dag tar jeg kanskje turen jeg også, men da leier jeg kløvhest opp til Holmavatnet.

[Klingen86]

Det vil jeg absolutt anbefale å gjøre

[Robinson]

Jeg er for pysete til det som trengs for å padle dette vassdraget. Pluss at hofteprotesen ville bekymret meg. Men Tinnhølen til Langesjøen er en fin tur, og den hadde jeg i sommer med en kamerat i makan kano som trådstarter brukte. Nydelig vær ,men lite fisk. Og myggen var ille. Værre en jeg kan huske  noensinne på hardangervidda...

[Juster]

Flott turrapport. Takk for gode beskrivelser. Vi tar samme tur neste sommer. Nå gleder jeg meg merker jeg

[Martin HJ]

En dag tar jeg kanskje turen jeg også, men da leier jeg kløvhest opp til Holmavatnet.

 

Dette er helt klart en tur du må få gjort Bjarne