Bilderapport fra Mönch og Fisherhornene

[Gunnar]

(Bildene bør betraktes nedenifra og opp om du vil fange turkronologien)

Inspirert av Coni sin påsketur dro jeg drøye måneden etter ned til Berner Oberland i de sveitsiske alper, som en måte å kombinere jobb og fornøyelse.

Jeg kan bekrefte at togbiletten fra Lauterbrunnen til Jungfraujoch (3500 moh.) t/r var dyr (154 sveitser frank). Men det glemte jeg fort da jeg sto på breen utenfor stasjonstunnelen. Det var bare å legge avgårde på ski mot Mönchjochhütte en halvtime unna (3650 moh.). Etter en forutsigelig dårlig sovenatt. våknet jeg til tåke og vind.

Men jeg hadde ikke tid til å ligge på været og gav meg avsted ved 7.30-tiden. Ved innsteget var to tyske karer i gang med taurigging. Selv dro jeg på meg de nye Camp-stegjernene på de nesten like nye Scarpa T-4 telemarkstøvlene, og labbet opp den brede ryggen mot Mönch på jomfruelig sne. Etterhvert bratner og smaler det til - og jeg "tvinges" ut i toer-klatring på klippe, 45 graders snøklatring i flanke (til venstre) avbrutt av snøegger i varierende bredde. Siste halvdel av bestigningen starter med en bratt snøflanke opp mot 50 grader. Her er det noe is, men også noen jernspidd som kan brukes til forankring om man bruker tau. Jeg klatrer alene og må konstatere at de nye lettmetallstegjernene også fungerer på moderat is.

Over ispartiet flater det hele ut i en nesten horisontal topp-egg som ikke ser ut til å gi seg i det usiktbare været. Kan bare ane abyssen der nede - også fordi Coni har fortalt det i en tidligere turrapport. Det er bare å føle seg frem med stav og isøks i den jomfruelige snøen. Det føles nesten perverst å like seg her. Best ikke å forsøke og deschifrere psykologien i dette. Bare nyte resultatet av de kjemiske og psykologiske prosessene hvor både adrenalin og kompenseringsbehov åpenbart må inngå.

Det er nesten et antiklimaks å komme opp. En stund er jeg ikke sikker på om jeg har kommet opp pga. tåka. Etter en stund kommer de to tyskerne - Toby og Sven - også. Vi går sammen ned toppeggen. I det vi forlater denne ned isfeltet, bryter solskinnet løs, og straks blir det mye motgående trafikk. Det er ingen grunn til å stresse nå som sola skinner og vinden har tatt pause. Nå er det fotografen i meg som tar overhånd. Jeg vinker farvel til Sven og Toby som skal rekke et tog.

Neste dag skal jeg på Fisherhornene. Det er været som vil bestemme om og hvor mange...

[Gunnar]

(betrakt bildene nedenfra og opp om du ønsker å følge turkronologien)

Der gårsdagen startet som grøt, råder solskinnet fra starten av nå som Fiskehornene står for tur. Det dreier seg om Grosse, Hinter og Kleine Fisherhorn - de to første over 4000 meter.

Det hele starter med fire kilometer skinedkjøring fra Mönchjochhütte (3650moh) til ca. 3200 moh. Herfra bratt opp på ski mot skaret mellom de to førstnevnte toppene. Skaret ligger på ca. 3900 meter. De siste tre hundre meterne setter jeg - og andre som skal returnere samme vei - igjen skiene. Herfra er det isøks og stegjern opp til skaret.

I skaret er det en smule folksomt. Men det fortar seg straks jeg begynner å klatre eggen opp til Grosse Fisherhorn. Etter Mönch virker det ikke så dramatisk (PD). Jeg begynner å venne meg til å klatre terreng der " sannsynligheten for fall er liten, men der konsekvensen av fall er stor" igjen. Føler jeg meg trygg, er jeg trygg - er dagens filosofi. I dag har jeg simpelthen lagt igjen tauet som lå i sekken i går.

Vel nede i skaret igjen er det Hinter Fisherhorn som står for tur. Her er det mindre klatring. Men desto mer spennende er et 55 grader isparti på 30 meter. Aluminiumsstegjernene fungerer også her. Vel oppe på toppen knipser jeg løs: Det er fra dette utsiktpunkt mulig å fange Mönch, Eiger og Grosse Fisherhorn i samme bilde.

Men jeg har en topp igjen. Kleine Fisherhorn er under 4000 meter men har en nydelig eksponert snøegg som i øyeblikket er dekket av jomfruelig nysnø. Det varer ikke lenge. Den minste toppen viser seg å være mest krevende.

Vel tilbake i nevnte skar oppdager jeg resultatene av solens arbeid. Snøen har sluppet i den vestvendte rennen og flanken jeg nå skal klatre ned (ras). Man får se det positive i situasjonen: Løssnøen har allerede rast ut og det er lite sannsynlig at det skal rase mer. Til gjengjeld må jeg sparke nye spor. Vel nede oppdager jeg at raset har herjet med skiene mine. En av dem er borte. Og for å gjøre en lang historie kort er dette nok til at Jungfrau må vente til neste gang. Det må også Aletschorn og det vakre Finsterarhorn. For ikke å snakke om Schreckhorn. Merk navnet - kanskje like godt.

[Gunnar]

Måtte bare få med to bilder til....

[coni]

ja, kjenner disse toppene veldig godt.

fint å dra på forretningsreise når man får noen 4000 meter topper som lønn...

veldig fine bilder.

synd at du mistet skien. men bedre at skien er tatt enn du.