Via Ferrata fjellklatring på Hegneknuten i Gautefall, 19. september 2010

[Bjørn-Ivar]

Hadde en flott fjellklatretur til Gautefall i helgen og har skrevet en liten turrapport fra dette nedenfor. Samme turrapport ligger tilgjengelig med bilder her hvis du vil ha litt stemningsbilder i tillegg, http://blogg.uteligger.com/#post21

Vekkerklokka synger ut sine toner ut og selv om fuglene har stått opp for lengst, kjenner jeg at det har blitt litt for lite søvn i natt. Det skyldes kanskje en spenning i kroppen som er helt annerledes enn vanlig. I dag går nemlig turen til Gautefall sammen med ungdomsklubben i Arendal Baptistmenighet, Club-X. Vi skal klatre Via Ferrata-ruten opp til toppen av Hegneknuten, og for en som ikke har klatret høyere vegger enn til toppen av møne for å male, kan det bli en stor utfordring. Føler meg allikevel overraskende rolig der jeg sitter i bilen sammen med en gjeng ungdom på vei oppover til Gautefall.

Vi er tidlig fremme og rekker å få spist oss et par skiver før guiden møter oss ved Gautefall hotell. Bjørn-Runar som er vår fjellklatrerekspert for dagen, kommer mot oss med et stort smil og bryter noe av den nervøse stemningen. Han kjører gjennom sin vanlige drill og vi suger til oss så mye som mulig av den informasjonen han deler, og spesielt det sikkerhetsmessige er noe jeg gjerne lytter ekstra godt etter.

Etter å ha festet klatreselen og sjekket minst fem ganger at den sitter forsvarlig, tar vi beina fatt og går den kilometeren gjennom skogen som fører til foten av Hegneknuten. På avstand ser det ut til å være en helt overkommelig oppgave selv for en gammel ungdom som meg, og spenningen begynner så smått å avta. Praten går livlig og guiden kan berette at han sannsynligvis blir bestefar til nummer tre i løpet av dagen og det er ikke rart han smiler som en sol.

Den avslappende stemningen blir raskt brutt i det vi kommer ut av den tette skogen og får øye på den loddrette veggen som strekker seg 170 meter rett opp. Det var noe annet en å se det på avstand og jeg kjenner at hjerteslagene plutselig slår som om jeg skulle ha vært på en lengre løpetur. Bjørn-Runar beroliger med at dette er helt ufarlig så lenge vi sikrer oss som vi har fått beskjed om, og skifter raskt tema. “Kom her så skal dere få se noe artig”, sier han og plukker opp en kjøttetende plante fra myra. Vi blir stående å måpe et lite øyeblikk og lurer på om vi fortsatt er i Norge. Det var i alle fall ukjent for undertegnede at det fantes slike buskvekster her til lands.

Vi tar fatt på de siste meterne bort til foten av fjellet der klatreruten starter, og får noen siste instrukser før vi setter i gang. Utrolig nok så føler jeg meg rolig og kan ikke vente med å komme i gang. Bjørn-Runar ber de som har høydeskrekk om å komme foran, så de kan gå sammen med ham. Selv om jeg sikkert i utgangspunktet kunne vært en av de som burde gått frem J …..men siden jeg er fungerende ungdomsleder for dagen, føler jeg at jeg får gå bakerst og passe på at alle kommer seg trygt videre.

Ada leder an som den første klatreren, og hvordan hun kan ha høydeskrekk er ubegripelig for meg, der hun spretter oppover som en innfødt fjellgeit.

Sikringspunktene står tett, og det tar tid når en gjeng skal koble fra og til karabinkrokene annenhver meter, men selvfølgelig en nødvendighet som vi følger til punkt og prikke. Det er festet flere stigtrinn for hver meter og selve klatringen byr ikke på noen mestringsproblemer for noen i gruppa. Etter hvert som vi beveger oss oppover og får en fantastisk utsikt, tar frykten overhånd for en av ungdommene og blir etter hvert nødt til å “kaste inn håndkle”. Men han er fornøyd med dagens innsats og føler han har fått flyttet noen grenser som det er.

Han blir trygt ledet ned av guiden og vi fortsetter videre mot toppen. Været er strålende og det er vi veldig glade for, så underlaget er og forblir tørt. Enkelte plasser er nemlig fjellet fuktig fra vann som har rent nedover fjellsiden, og det er svært glatt på disse stedene, og jeg tror ikke dette hadde vært forsvarlig for oss å klatre på en regnværsdag.

Som sagt, så er ruten enkel å klatre, men et par steder er det noen små fjellpartier som har overheng. Om ikke de akkurat er vanskelig å forsere, så kiler det ekstra i magen når du føler at fotfeste blir litt borte i det man klatrer forbi.

Selve klatringen tar en drøy time og ungdommen med ledere koser seg veldig. Vvel oppe, skriver vi oss inn i gjesteboken som allerede inneholder hundrevis, om ikke tusenvis av navn. Bjørn-Runar får den gode nyheten over mobiltelefon og vi kan alle gratulere han med barnebarnet. Ikke verst å bli bestefar mens man “dingler” i fjellveggen. Det har vært en STOR opplevelse for “liten og stor” og vi kommer helt sikkert til å ta turen tilbake ved en eller flere senere anledninger.

Stor takk til Bjørn-Runar og Destinasjon Gautefall for en trygg og herlig opplevelse!

[oyvindbr]

Levde meg litt inn i denne rapporten etter at jeg sjøl ble med Sondre på ei klatreøkt for et par kvelder siden. Jeg har verken evner eller vilje til å drive det langt innen klatring, men grad 4 fikser jeg tydeligvis, iallfall hvis jeg slipper å lede. Det er noe med det å ha et tau som strammer til ovenfra. For meg blir klatring bare en del av det å skulle fullføre 2000-metersamlinga.

Men de nervene som beskrives kjente jeg meg jo godt igjen i. Man blir fort tungpusta.

[Eirik B.]

Hørtes ut som en fin tur! Frister veldig å foreslå den turen for treneren min, når vi skal på samling der i to uker snart. Virker jo overkommelig for de aller fleste, når det er så mye sikringsmuligheter og trinn.

[Bjørn-Ivar]

Hørtes ut som en fin tur! Frister veldig å foreslå den turen for treneren min, når vi skal på samling der i to uker snart. Virker jo overkommelig for de aller fleste, når det er så mye sikringsmuligheter og trinn.

Det bør du gjøre Eirik. Ruta er veldig enkel å klatre og så lenge man sikrer er det svært liten risiko....og det gir mersmak