Gå til innhold
  • Bli medlem
IGNORED

Hvilke tabber har dere gjort i fjellet?


Anbefalte innlegg

Har knekt både ribben og rygg, fått kuttet pulsåren, blitt tatt av skred m.m., men ikke pga ting jeg vil kalle tabber.

Kaller det heller "kalkulert risiko". Noe jeg nok var mer glad i i mine unge dager, enn jeg er i dag. Heldigvis har jeg fått overleve til å kunne minnes ungdommens "dumhet". Å drive solo-klatring etc er neppe noe jeg vil ta opp igjen i dag. Eller paragliding ut over 1000-meters stup i alpene uten noen som helst annet opplæringen annet enn at jeg så noen som svevde så fint dagen før og syntes det så coolt ut.

Men tabber så kan jeg ikke komme på særlig mye i farta. Nærmeste må være på slutten av 90-tallet når jeg og tre kamerater skulle ta påskeferie en uke før alle andre på Hardangervidda. Noe vi ofte har gjort på Setesdalsheiene med stort hell: turisthytter fulle av mat og enda ingen turister :)

Men forskjellen på Hardangervidda og Setesdalsheiene er blant annet bruk av DNT nøkkel. Etter å ha tilbrakt et par dager og mange mil for bare å møte på låste hytter, så ble det retur til Geilo. Men vi fikk leid oss hytte og hadde noen flotte dager i alpinanlegget istedet, så det gikk jo i og for seg helt greit.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg har en generell kommentar til begrepet "risiko" og "kalkulert risiko".

Kalkulering av risiko:

Utgangspunktet for å i det hele tatt ta en risiko må være en oppside/gevinst. Dette kan være så enkelt som "komme seg ut i fjellet", "komme seg raskeste vei til hytta/fiskevannet", "bestige en tind" osv. Det andre er nedsiden/tapet: Dvs. hva er konsekvensen dersom risikoen materialiserer seg i det man ikke ønsker, men er klar over kan skje. Deretter kommer kalkuleringen: Hva er oddsen for at det skal gå galt? Hvordan vurderer man hele veien oddsene i forhold til gevinst/tap?

Eksempler:

- Det er relativt sett stor risiko for å skjære seg på kniven, brenne seg på primusen osv, men konsekvensen er begrenset. Gevinsten ved ha kniv/primus med er dessuten veldig stor.

- Det er relativt sett liten riskio for å gå gjennom en skavl/gjennom isen/bli tatt av ras, men utfallet kan fort bli fatalt. Gevinsten ved fjellturen kan i de aller fleste tilfeller oppnås uansett, siden risikoen knyttet til stup/is/ras kan minimaliseres ved planlegging.

Her gjør alle, meg inkludert, av og til kalkuleringen av risiko uten at det blir balanse mellom gevinst/tap i forhold til oddsene. Andre igjen gjør disse kalkuleringene feil hele tiden (mer flaks enn vett). Noen oppsøker til og med risiko der det ikke er noen gevinst å hente, dvs. at det er selve risikoen de oppsøker.

Min mening:

Skal man bruke naturen om vinteren er det alltid en bitte bitte liten risiko for å stryke med, men med sunn fornuft og marginalisering av risiko vil vinterturer sannsynligvis være tryggere enn å kjøre bil. Uansett hvor forsiktig man er i trafikken risikerer man jo å møte en stupfull desperado rundt neste sving... De som uten gevinst av betydning og med vitende og vilje gjør en vanlig fjellvandring vinterstid til en høyrisikosport, burde finne utløp for sine mindreverdighetskomplekser på en måte som ikke belaster samfunnet med unødvendige lete- og redningsaksjoner der også andre menneskers liv kan komme i fare.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
De som uten gevinst av betydning og med vitende og vilje gjør en vanlig fjellvandring vinterstid til en høyrisikosport, burde finne utløp for sine mindreverdighetskomplekser på en måte som ikke belaster samfunnet med unødvendige lete- og redningsaksjoner der også andre menneskers liv kan komme i fare.

Helt enig i det meste av innlegget ditt, men ikke helt enig i denne siste setningen. "Gevinst av betydning" er subjektivt. Når noen med viten og vilje påtar seg høy risiko, er gevinsten allerede vurdert å være høy. Risikonivå er i seg selv også subjektivt. Innen denne sjangeren er det alltid etterpåklokskapen som vil rå, har noe gått gale har det skjedd en feilvurdering. Jeg våger påstanden at ordinary people som blir overrasket av dårlig vær er leteaksjonsårsak nr 1 om vinteren. Ikke de som gjør en aktivitet som i utgangspunktet er definert å ha høy risiko. Høy risiko er ofte ensbetydende med høy grad av bevisstgjøring ifht det en driver med.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Jeg er enig i at været er lunefullt. Selv den mest forutseende vil oppleve totale/lokale overaskelser med væromslag i høyden, men hvem har egentlig behov f.eks. for å forflytte seg langs en fjellegg når det er whiteout, i stedet for å grave seg ned, endre ruta, snu, trekke ned i trygt terreng o.l?

Hva som er gevinsten i det enkelte tilfelle ved å ikke gjøre åpenbart fornuftige valg blir vel opp til hver enkelt i hvert tilfelle og er således alltid subjektivt. Jeg klandrer ingen for å rent personlig være villig til å ta høy risiko, jeg ville bare frem til at man ofte også utsetter andre for fare, på samme måte som om man svinkjører i bil.

Rene ekstremsporter kommer i en litt annen kategori enn det jeg tenkte på. Det er jo umulig å hoppe i fallskjerm eller klatre i fjellvegger uten at det alltid vil være en fatal risiko. Jeg siktet mer til de typiske aktivitetene som omhandles på dette forumet.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
. Jeg våger påstanden at ordinary people som blir overrasket av dårlig vær er leteaksjonsårsak nr 1 om vinteren. Ikke de som gjør en aktivitet som i utgangspunktet er definert å ha høy risiko. Høy risiko er ofte ensbetydende med høy grad av bevisstgjøring ifht det en driver med.

Jeg støtter denne påstanden, er man var på farene på forhånd vil man normalt være mer "profesjonell" når aktiviteten utføres.

Men jeg er også enig i mye av det Nordaførr skriver, høy risiko er høy risiko. Eksempelvis kan sies at det fatale uhellet til den profesjonelle klatreren Rolf Bae sist sommer hører vel til i kategorien som Nordaførr definerer som 'kalkulering av risoko ved å bestige ett fjell', og i dette tilfellet verdens nest-høyeste fjell; det krevende fjellet K2

Eller snakker vi forbi hverandre her?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Såvidt jeg vet viser vel en granskningsrapport at Bae var uheldig, og ihvertfall ikke hadde gjort noe dumt. Det var uansett ikke disse mer høyrisikosportene jeg siktet til. Snarere siktet jeg til de alt for mange som gjør høyrisikosport ut av noe som i utgangspunktet er lavrsisikosport.

I å øke bare risikoen er det ofte ikke noen ekstra subjektiv nytteverdi å hente for noen. Jeg siktet f.eks. til "ordinary people" som tror at de gjør noe tøft når de egentlig gjør noe dumt. F.eks. er fjellformasjoner ypperlige orienteringspunkter når det er god sikt, men vender seg mot deg og kan utgjøre dødsfeller når sikten blir dårlig. Å vase rundt i farlig terreng i whiteout blir liksom bare teit. I nitti prosent av tilfellene har man bedre alternativer.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 1 year later...

Fortsetter "tabbeskolen", jeg:

Som troll ut av en eske havnet jeg i en kritisk situasjon en vakker junidag i 1993 i Romsdalen - i min grønne og uerfarne ungdom. Etter avbrutt toppforsøk på Store Vengetind, småløp jeg og en kamerat nedover snørennene mot Vengedalen. Det går som kjent raskere å returnere på snø enn i steinura. Vi skled og løp, og lo og frydet oss i junisola.

Etter hvert ble snørennene mindre fyldige, i takt med at vi kom ned "til sommeren." Kameraten min stoppet, og syntes vi skulle velge ura videre, for faren for råtten snø økte. Jeg kjente at snøen i renna fortsatt var hard og fast, men så at det midt i renna var noe mørkere parti, hvor mikroskopisk rusk og rask hadde samlet seg - et tegn jeg visste jeg burde ta på alvor. Likevel gikk jeg forsiktig her, og småtrampet, for å sjekke fastheten på snøen. Den var utmerket!

Så ga snøen etter - jeg prøvde å hoppe til side, men var alt på vei ned i et hull, traff såpeglatt og bratt sva under isen, og skled et par meter til , ned under isen. Alle forsøk på å klyve opp igjen var håpløse; såpeglatt sva og en bekk med iskaldt vann i ansiktet. Lite albuerom mellom fjellet under meg og isen over meg, var det også. Jeg klarte ikke kommunisere med kameraten min. Jeg ble lynraskt kald, og skjønte det hastet med å komme seg ut av fella. Jeg ante lys et godt stykke lenger nede - der renna slutta. Jeg tenkte ikke, handlet kun; og akte meg videre nedover under isen, og et par punkter var det bare med nød og neppe jeg slapp igjennom. Hadde jeg vært den som hadde båret sekken (vi hadde byttet på), hadde jeg kilt meg fast her!

Til slutt kom jeg ut i nedkant av renna, for den tok slutt like før et stup på 3-4m. Heldigvis lå den ikke utfor kanten, så jeg slapp greit fra det hele. Kameraten min sto ved hullet i renna 15m lenger oppe og ropte ned i det, og skjønte null og niks da han hørte at jeg opprømt ropte på ham fra enden av renna.

Resultat: Kun skrubbsår på armene. Fikk varmen raskt i gjen i sola, da jeg tok av meg det våte tøyet.

Lærdom: For alltid skeptisk til smale snørenner om våren; unngår mørke partier i snøen; og unngår helst å gå på snørenna der jeg antar vannet renner under isen. Bruker staver i fjellet også om sommeren, og sonderer snørenner og snøflekker langt bedre da.

I ettertid tenker jeg at dersom passasjen under isen hadde vært noe smalere, hadde jeg omkommet under denne renna, for det var umulig å komme seg opp det såpeglatte svaet, med isvann sprutende i ansiktet. Kameraten min kunne jo intet gjøre, og det ville gått minst en time før han kunne skaffet assistanse, antakelig langt mer tid...(før mobilens tid)

Legger ved to bilder fra denne turen.

(Logg inn for å se skjult innhold)

(Logg inn for å se skjult innhold)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fortsetter "tabbeskolen", jeg:

Som troll ut av en eske havnet jeg i en kritisk situasjon en vakker junidag i 1993 i Romsdalen - i min grønne og uerfarne ungdom. Etter avbrutt toppforsøk på Store Vengetind, småløp jeg og en kamerat nedover snørennene mot Vengedalen. Det går som kjent raskere å returnere på snø enn i steinura. Vi skled og løp, og lo og frydet oss i junisola.

Det er noe som maner til ettertanke :)

Jeg har også gått opp Store Vengetind av den snørennene; men det var i juli, hvor snøen er mer fast.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Alle forsøk på å klyve opp igjen var håpløse; såpeglatt sva og en bekk med iskaldt vann i ansiktet. Lite albuerom mellom fjellet under meg og isen over meg, var det også. Jeg klarte ikke kommunisere med kameraten min. Jeg ble lynraskt kald, og skjønte det hastet med å komme seg ut av fella

Dette hørtes ikke noe videre artig ut... Tror jeg hadde vært bekymra for om kameraten skulle komme deisende ned i hodet på meg i tillegg :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

med isøksa og hadde "full" kontroll...

Bak "kulen" var det rimelig bratt - tipper nærmere 45 grader på det bratteste, men problemet var at et parti på ca 15-20 meter var snøfritt - sva med noen steiner. Alt for stor fart til å stoppe. I stedet ble det ny pers i tresteg i unnabakke. Tryna i siste nedslag men det var takk og pris på snøen nedenfor svapartiet. Med isøks var det en smal sak å få kroppen i posisjon og fortsette på beina att.

Flaks, sa Severin Suveren... (Ikke spør hva S'en i mellomnavnet mitt står for :) )

Moralen her er jo rimelig klar. Det er dumt å skli ned - eller for den saks skyld kjøre på ski ned - en snøbakke der man ikke vet hva som er nedenfor med så stor fart at man ikke kan stoppe.

Det rant forresten en bekk over svaet, så sjansen for å dele skjebne med var trolig til stede.

---

Påska 1989 (tror jeg) gikk vi 7 stykker fra Trollheimshytta til Bårdsgården på langfredag. Fulgte Folldalen og Hyttdalen. I stedet for å gå litt ned fra Hyttdalen til Holbekken og opp igjen noen få høydemeter til Måssåhaugen, var vi så late at vi holdt høyden og rundet rundt Holbekken og under Holbruna. Se kart

(Logg inn for å se skjult innhold)

.

Det hører med til at tre av fire gutter instruerte på vinterkurs i Fjellsportgruppa, bl.a. om skred, to var siv.ing. hvorav en geotekniker og en av jentene er i dag beredskapskoordinator i Sunndal med skred som en del av jobben - og alle var svært fjellvante.

Etterhvert forstummet all samtale. På Måssåhaugen stoppet vi og så oss tilbake. "Får håpe sporet snør igjen før noen følger det" var alt som ble sagt. Når jeg legger på løsne- og utløpsområder for skred på det kartet, skjønner du hvorfor:

(Logg inn for å se skjult innhold)

(Grønn strek er der man bør gå, den blå går an, den røde er der vi gikk.)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 9 years later...

En kar som ønsker å dele sin tabbe:
 

Her håper jeg det er læring å hente for alle som tenker starte vintertleting eller annen telting hvor de ikke har tenkt på metoder for å solid ankre teltet fast i noe før oppsett...

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
1 hour ago, Espen Ørud said:

En kar som ønsker å dele sin tabbe:
 

Her håper jeg det er læring å hente for alle som tenker starte vintertleting eller annen telting hvor de ikke har tenkt på metoder for å solid ankre teltet fast i noe før oppsett...

 

Haha! Bra du fant igjen teltet da. På en skala fra 1-10, hvor forbanna ble du der? :D

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 7 months later...

Min desidert største nær døden opplevelse var da jeg hadde vært på tur i Rondane og kjørte over til Espedal for å møte en kompis der. Vi skulle fortsette innover Gausdal Vestfjell sammen. Siden jeg kom en dag før han så la jeg meg til i telt ved parkeringa. Det var kaldt så jeg fyra opp min Optimus 111. Jeg overså det første varselet.....brenneren brandt med ganske gul flamme. Jeg var ikke mer bevisst på neste faretegn heller, det begynte å svi i øynene. Til alt overmål så tok jeg heller ikke faretegn nr 3 (eller kanskje det ikke var så rart?)....Jeg ble så utrolig trøtt. Selfølgelig sovnet jeg. Det utrolige var at jeg i det hele tatt våknet igjen. Morgenen etter våknet jeg med dundrende hodepine og en kvalme som selv ikke ei gravid dame har opplevd. Jeg konstanterte også at primusen hadde sluknet av seg selv da parafinen tok slutt....og helt sikkert oset no jævelsk en god stund. At jeg kunne dra videre på tur forstår jeg fortsatt ikke, men priser meg lykkelig over at kompisen min ikke kom til en tragedie når han  kom fra litt seinere. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.