Gå til innhold
  • Bli medlem

Alle 2000-meterne solo?


Thrusthamster

Anbefalte innlegg

Et lite tankeeksperiment jeg har sjekket litt rundt: Om det var mulig å gå alle 2000-meterne solo, ut i fra lista til tinderangling.no.

Da må man jo unngå breer, og kanskje områder der klatringen er rimelig risikofylt. Breene kan bli et problem i flere områder har jeg lagt merke til på kartene.

Hva sier dere erfarne folkene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har aldri vært innbundet i tau Sondre.

Tingen er jo at du burde ta dem på våren, tryggest da, såfremt toppen er fremkommelig på den tiden.

Eller, du kan gjøre som undertegnede; Snike deg bak gråstein når du ser et taulag på vei mot en bre, ligge i skjul til dem starter å gå over, så liste deg etter i fotsporene dems. NB Pass alltid på å ha lungene fylt med luft slik at du kan rope HJEEEeeelp om bakken under deg svikter, slik at taulaget foran skjønner at du må bli dratt opp igjen.

Hovedproblemet med dette prosjektet er vel Søre Nål, Skagadøls/styggedalsryggen og sørryggen på Austanbotmassivet.

Egentlig et enda større problem er kandidatArne og den ellers enorme jobben det er å komme seg opp på disse forbanna pf10-toppene!

Good Løkk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hovedproblemet med dette prosjektet er vel Søre Nål, Skagadøls/styggedalsryggen og sørryggen på Austanbotmassivet.

Ja, og Maradalstindene. Innbiller meg at SV-flanken på disse, hvor normalveien går opp, er noe rasutsatt på vinteren/våren. :) Siden normalveien også krysser Slingsbybreen, som har godt med sprekker, er sommerturer til disse toppene også krevende solo. Kanskje vente til sent på sommeren når breen evt. er avsmeltet.

Ellers er de fleste brehestene og andre ”bretopper” over 2k relativt trygge med ski på våren når snøforholdene er normale/gode, som nevnt ovenfor.

Egentlig et enda større problem er kandidatArne og den ellers enorme jobben det er å komme seg opp på disse forbanna pf10-toppene!

Da kan man jo heller drite i pf-10-toppene, og sette grense til pf 20 eller 30 f.eks, og stikke bortom de småtoppene man synes ser artige ut når man har tid og lyst. :wink: Da slipper man unna kandidatArne. 8)

Knut Stabell hadde en pf-grense på 30 m.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, og Maradalstindene. Innbiller meg at SV-flanken på disse, hvor normalveien går opp, er noe rasutsatt på vinteren/våren. :D Siden normalveien også krysser Slingsbybreen, som har godt med sprekker, er sommerturer til disse toppene også krevende solo. Kanskje vente til sent på sommeren når breen evt. er avsmeltet.

Joda, men man må ikke over breen for å komme seg til disse toppene, rett opp fra dalen er jo like greit som å krysse breen, det finnes som regel omveier.

Men så ikke for så altfor lenge siden, at der jeg krysset Slingsbybreen, var nå avsmeltet.. for noen sprekker :roll:. Da er det jo ikke noe stress med stegjern, såfremt man ikke snubler i lissene seff

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men skal det være, så skal det være Nils!

Man kan ikke gå etter ei Røyne-liste og tro man har vært oppe på alle topper når det helt åpenbart finnes flere fysisk sett, man har da ikke vært på alt!

Klart man unngår mye vanskelig og morro og kjedelig ved å feige ut på pf'en, opp til enhver det såklart. :lol:

Joda, at Røyne-lista er utdatert er vi nok enige om. Er vel heller ikke så mange idag som samler og kun bruker den. Man bør isåfall supplere med nye ”oppdagelser”.

Hvor man setter pf-grensen og hva som kan kalles topp, er det nok større uenighet om. :(

Joda, men man må ikke over breen for å komme seg til disse toppene, rett opp fra dalen er jo like greit som å krysse breen, det finnes som regel omveier.

Hæ, har du gått opp på Maradalsryggen direkte fra Midtmaradalen? :D

Jeg lurte litt på den muligheten for noen år siden selv, men det virker jo styggbratt nesten overalt der, med sva og småstup. Har ikke hørt om noen som har gått den veien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hæ, har du gått opp på Maradalsryggen direkte fra Midtmaradalen? :lol:

Jeg lurte litt på den muligheten for noen år siden selv, men det virker jo styggbratt nesten overalt der, med sva og småstup. Har ikke hørt om noen som har gått den veien.

Jeg har gått opp på Maradalsryggen direkte fra Midtmaradalen, men det var i forbindelse med bestigning av Kjerringa. En kommer da opp i Jernskar, og skal en fortsette mot Nordre Maradalstinder må en først klatre Jernskartind som er klatring på fem- eller seksernivå hvis jeg ikke husker feil fra føreren.

Førstegangsbestigerne beskrev det omtrent slik: "Et støt av et gresstrå ville være nok til å sende en ut i avgrunnen"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er definisjonen på å gå alle toppene solo?

Det åpenbare for meg er personer som mutters alene trasker hele veien opp på alle toppene over 2000m, men under dette- er det om du har vært innbundet i tau som er avgjørende? Eller er også turfølge fy-fy om du skal kalle en bestigning for solo?

For meg er det litt tja- Å gå uten tau vil jo si å gå usikret og slik sett absolutt solo- Men samtidig, jeg har da ofte hatt stor nytte av å se hvordan andre har gått før meg (eller gitt hverandre motivasjon, mat, klær, lavere risiko ved ulykke, turglede...) og ville hatt en vesentlig verre tur helt alene- så turfølge er med på å gjøre krevende turer vesentlig enklere (og selvsagt hyggeligere :)).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stress ned. Mange har allerede gått mange forskjellige varianter opp på Maradalsryggen fra Midtmaradalen. De fleste er enkle, andre er verre. Opp på Jernskartind fra Jernskaret er det ikke 5- og 6-klatring som en her antyder, men et lite opptak 5- i starten av den ca. 40 m taulengden. Resten er vesentlig enklere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gjetter på at antagelsen om løst fjell her knytter seg til en bestemt taulengde (den andre) fra Maradalsskaret opp til Kjerringa. Denne ser veldig løs ut når du ser på den, men intet tak løsnet når vi gikk der. Og førstebestigningen var for 100 år siden, og det de holdt på med den gangen er så nært du kommer soloering. Jeg ville ikke soloert den.

Det er også en del rappeller på traversen. Jeg kjenner ikke til hvordan det er å klyve forbi disse.

Opp til Jernskartind fant antagelig ikke vi den letteste veien, for det ble det vanskeligste klatringen på hele Maradalsryggen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.