Søk i nettsamfunnet

Påskerapport med kanskje noen tips for noen. Hans og jeg tok DNT’s Sotabuss på palmefredag. Tverrådalskyrkja alltid like praktfull når en kommer veien inn mot Liavatnet i kveldingen. I det fine været på palmelørdag fant vi ut at vi måtte gjøre noe mer spennende enn å følge kvisten mot Nørstedalseter. Ergo tok vi opp fra Fortundalsbreen og opp i skaret mellom sydtoppen på Tverrådalskyrkja og den såkalte Steinkollen (for et elendig navn på en 2000-metring, den kunne heller vært gitt navnet Steinhø eller aller helst Harbardshø etter den flotte breen som strekker seg sydover fra denne). Det var nettopp Harbardsbreen som var målet for dagens tur. Nydelig utsikt fra skaret og vestover mot Jostedalsbreens eventyrverden. Hans hadde funnet en isøks før vi kom inn på Fortundalsbreen og tok den med seg da vi trodde at den var mistet av skiløpere som skulle til Nørstedalseter. Mens vi sto i skaret kom det en mann ned fra sydtoppen på Tverrådalskyrkja. Vi spurte om han hadde møtt noen som hadde mistet en isøks. Det hadde han ikke og selv hadde han sin. Vi kunne ikke se noen isøks på sekken hans og gjorde ham oppmerksom på det. Så viste det seg at det var hans isøks, og han skulle videre til Trulsbu. Han ble lykkelig over å få overrakt øksen. Tilfeldighetenes spill. Det går bratt ut på vestsiden av skaret og derfor tok vi litt opp mot Steinkollen og fulgte vestsiden sydover. Selv med kun få høydemetre igjen til toppen unnlot vi likevel å besøke denne 2000-metringen. Vitner om karakterstyrke. Her var det snakk om å følge Nils Faarlunds motto om bare å være i fjellet. Nydelig nedkjøring i fint føre mot den flate del av breen. Snart dukket Horungane opp i sydøst med flotte profiler sett i denne vinkelen. På Harbardsbreen føler en seg langt borte fra sivilisasjonens mylder. Her er det lenge mellom hvert besøk av mennesker. Plutselig krysser vi svære spor i snøen. Bjørn er det første som slår meg. Men skrittene er for korte for et så stort dyr. Da må det være jerv, men for noen svære labber. Under brefallet mot den flate del av breen er det et merkelig fenomen. Flere meter høye istårn står nede i en svær gryte i breen. Dette kunne vi huske fra en kryssing av breen for ca 15 år siden. Merkelig sak. Lette kilometre utover breen til den drenerer ut mot nedre del av Nørstedalen bare noen få kilometer fra Nørstedalseter. Nedkjøring i bratta ned mot Nørstedalen på et ufyselig skiføre med brottskare som var umulig å sette svinger på. Da vi var nede i dalen var alt som het grunnsmøring under skiene borte, så vi angret på at vi ikke hadde tatt av skiene og løpt ned fjellsiden på beina. Veldig koselig vertskap på Nørstedalseter med far og sønn som drev den lille hytta. Ikke mye å berette om neste dag mot Sognefjellhytta, men på det harde, smurningsspisende føret ble det mye av og på med feller oppover Vesledalen. På det meste kunne vi telle åtte snøscooterspor ved siden av hverandre oppe i Vesledalen. For meg ødelegger dette følelsen av fjellets jomfruelighet og avstand til sivilisasjonen. Men å hevde dette for scooterfolket, er vel å tale for døve ører. Mandag snødde det, og på Smørstabbreen lå tåka tett. Vi bruker å ta snarveien opp i venstre kant av Bøverbreen. I det vi forlot land og skulle innover breflata, var det bare graut så vi måtte ta ut kompasskurs mot Kalven hvor en treffer kvisten opp fra Leirbreen. Hver gang jeg kikket på kompasset, hadde jeg endret marsjretning og måtte korrigere. Men vi traff kvisten og kunne følge denne videre. Dumt med den tette tåka for i finvær er denne turen langs Smørstabbtindene veldig flott og det er raskt å stikke oppom Storebjørn fra kvisten. I dag kunne vi ikke se snurten av tindene. Føret ned brefallet mot Sandelvbreen var ufyselig, spesielt fordi vi måtte holde oss langs kvisten og ikke kunne gjøre noen utslag til sidene. Sist jeg gikk her var det nemlig en svær bresprekk på Storebjørnsiden av ruta. På Sandelvbreen tar kvisten av mot Gravdalen, men jeg er vandt til den gamle rute som runder motsatt side av Sjurtungstind (Surtningstind på nye kart). Tåka kom og gikk og vinden kom i brå kast. Her bør en ikke komme for langt ned hvor det er meget bratt. Jeg ble i tvil om ruta som det var ti år siden jeg sist gikk. Men så fant vi minneplaten over de fire som omkom akkurat her i ulykkespåsken 67 og jeg kjente meg igjen. Det er ikke så rart at ruta er lagt om for det er meget sidebratt og fjellsiden buler utover slik at om en mister festet går det rett ned i Tverrbytnede. Stedvis var fokksnøen borte så vi måtte stampe skiene ned i den beinharde skaren for ikke å skli ut. Vi hadde tipset andre skiløpere på Sognefjellhytta om denne ruta, men de hadde vært fornuftige nok til å følge kvisten ned i Gravdalen. I motsetning til de andre hyttene var det fullt av folk på Leirvassbu. Tirsdag var det bare å stake på hardskaren med blankskurte ski ned Leirdalen til bussen på Bøverkinnhalsen. Møtte en enorm reinflokk på slutten av skituren. Skal se om det blir noen brukbare bilder når filmen kommer tilbake. Ellers var det kjempefint i Bymarka i Trondheim etter nærmere halvmeteren med nysnø skjærtorsdag og langfredag. Storkoste meg i snøbygene hvor jeg kunne starte så og si fra stuedøra til svigermor på Byåsen. Måtte brøyte en del før Baklidammen, men etter Storsvingen var det fin-fine løyper på runden Vintervannet – Elgsethytta – Storheia og tilbake. Tenk om vi kunne ha fått lånt noen av disse kraftige snøbygene på Østlandet tidligere i vinter.