Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'ski'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Intervju

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmer

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

  1. Hei allesammen. Jeg tenkte å gå en egen versjon av"Karolinerleden" i vinterferien, men jeg finner ingen informasjon om noen som har gjort det før. Røft sett blir turen Rundhögen-Blåhammaren-Storerikvollen-Græsli-Bukkhåmmåren-Usmesjøen-Flora Tenker å gå med pulk og ligge i telt. Noen som har tips eller erfaringer å dele 😊?
  2. Hvor finner jeg en paddeflat skiløype for nybegynnere i Oslo? Prøvde på Røahagen, men den var jo ikke bare flat som de fleste sier😨
  3. Vintereventyr i Børgefjell En pensjonert tannlege (73) med alt for stort liggeunderlag og en selvsikker ungdom (45) som slurver med å skru igjen korken på fuelflaska. Alt lå til rette for god stemming når far og sønn er på nytt vintereventyr, denne gang på loffen gjennom en vindtunnel i Børgefjell fra 2-10 mars 2023. God lesing! Dag 1: Majavatn – Jengelstien Dagen startet med buss for tog i snøbyger fra Trondheim og tidlig ettermiddag losset vi pulkene på Majavatn stasjon. Det var mulig å skimte noen smil gjennom snøkavet mens vi trasket av gårde med pulk-toget vårt innover mot Tomasvatn. Vi var jo endelig på tur sammen igjen. Snøbygene var tette, og vi skjønte fort at lia oppover mot Storelvhøgda kom til å bety kaving i løssnø. Det er jo ikke uvanlig å finne scooterspor oppover Jengelstien, men det måtte vi bare se langt etter denne dagen og vi var begge skråsikker på å ha satt verdensrekord i klabber. Mange kilometer ble det ikke da vi slo opp teltet i et lite skogholt, men gleden av å være på tur igjen var større. MSR-XGK’en ga snart fra seg den gjenkjennelige susende lyden som vi pulk-fundamentalister setter så uendelig stor pris på. Ute lavet snøen ned og vi var spent hvor mye vi måtte grave oppover i morgen tidlig for å finne veien ut av teltet. Senior hadde for øvrig brukt pensjonen til oppgradere til et nytt XL Ultra-Mega-Wide liggeunderlag for anledningen og kunne ikke lovprise komforten nok. Junior derimot, gryntet noen gloser fra sitt XS-underlag om at Patagonia ikke akkurat er Helsport sin største teltmodell og at pensjonistens nye himmelseng heller hører hjemme i et sirkustelt. Bilde 1: Klabb og babb med et smil opp Jengelstien Dag 2: Jengelstien – Storelvdalen Snorkel og periskop hører hjemme om bord på ubåter, men akkurat denne morgenen kunne det vært nyttig å ha mens vi fant veien ut av det nedsnødde teltet. Etter den obligatoriske havregrøtfrokosten gravde vi frem pulkene og fortsatte vassinga i nysnøen opp mot Storelvhøgda. Fort gikk det ikke og den mest effektive måten var å sette fra oss pulkene, tråkke opp et spor på 50m før vi gikk ned og hentet pulkene igjen. Omsider oppe på Storelvhøgda hadde vinden virkelig tatt seg opp og det blåste kraftig i de tette snøbygene. Utsikten innover Børgefjell var fraværende og begrenset seg til neste fjellbjørk. Sakte, men sikkert tråklet vi oss ned lia mot Storelvdalen og fant en teltplass nede på myra som lå litt i le av en kolle. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene sitter forsåvidt godt så det tar ikke mange minuttene å få opp telt og etablere camp selv om det er litt ruskevær. Utover kvelden fortsatte vinden å ta seg opp og rusket godt i teltet. Det å ligge trygt og godt inne i teltet mens vinden herjer på utsiden er jo en av disse følelsene vi som er glade i vinterturer setter så uendelig stor pris på. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av tanken på hvordan noen millimeter teltduk, en sovepose og en brenner er alt vi trenger for å ha det trygt og godt, mens kong vinter nådeløst herjer utenfor Bilde 2: Idyllisk lunchpause i lia overfor Storelvdalen Dag 3: Storelvdalen – Topp av Orrekskardet Nok en dag med skikkelig ruskevær hvor det blåste kraftig fra nordvest med tette snøbyger og lite sikt. Vi ventet noen timer i teltet om morgenen før vi forsiktig satt kursen videre østover mot Orrekvatnet (598). Med så mye vær var vi bekymret for skredfare opp Orrekskardet så tok det rolig og var nøye med navigeringa. Vi holdt oss godt ute på vannet for å være sikker på at vi holdt god avstand fra de be bratte fjellsidene fra Sklettfjellet. Innimellom snøbygene lysnet det opp og vi fikk et blikk av det majestetiske fjellsidene før neste byge kom og alt ble hvitt igjen. Oppover Orrekskardet la vi kursen sørlig av der hvor stien går for å ha sikker avstand mot den bratte sørveggen fra Sklettfjellet, men det var et knudrete terreng oppe i lia og dårlig sikt gjorde at dette ble mye plunder og heft. Tidlig ettermiddag var vi endelig ute av skardet, vinden var fortsatt kraftig så vi satt opp camp like ved vann 680. Et av de ufravikelige kravene pensjonisten hadde når vi planla turen var at vi skulle ha med rikelig fuel for kosefyring og komfort. Det var derfor en noe muggen stemning da det viste seg at junior hadde slurvet med å skru igjen korken på ene fuelkanna om morgenen og at en av våre to 4L-kanner var tom som et resultat av et utall pulkvelt opp Orreksardet. Inne i teltet ble det dårlig med kosefyring denne kvelden, mens vi krysset fingrene for bedre vær. Bilde 3: Ruskevær i Storelvdalen Dag 4: Topp av Orrekskardet – Nord av Gaukarvatnet For en dag. Tre dager med lavtrykk var i løpet av natten blitt dyttet bort av et solid høytrykk som åpenbarte Jengelen i all sin prakt. Det var helt magisk å starte dagen med å skli ned lia mot Jungelvatnet i knedyp puddersnø, vindstille og blå himmel. Vi tok en pause utenfor Gran Jeger og Fisker Forening sin hytte før vi fortsatte sørøst og krysset Kjukkelva og fortsatte oppover langs østbredden av elva. Fjellene innover Børgefjell viste seg i all sin prakt dekket av hvite meliskapper. Vi satt opp camp på høyden nord av vann (702) nord av Gaukarvatnet. For et døgn siden herjet vinden og snøbygene her, men nå kunne vi vi nyte tørt klarvær og et tyvetalls minusgrader med dansende nordlys over teltet. Norsk vinter er utrolig! Løse korker på fuel-flasker var glemt og vi lot det blå lyset fra brenneren danse til langt ut på kvelden mens praten gikk løst mens vi mesket oss med kakao og sjokolade. Bilde 4: Herilg høytrykk Bilde 5: Nordlyset danser i Børgefjell Dag 5: Nord av Gaukarvatnet – Øst av Store Kjukelvatnet Vi har mange døgn sammen i vintertelt opp gjennom årene og en noe asymmetrisk arbeidsfordeling har etablert seg. Pensjonisten er bevisst på sine honnør-rettigheter og kort sagt foregår arbeidsfordelingen i teltet slik: Yngstemann våkner først, børster is fra teltduken, smelter snø, lager frokost og vekker pensjonisten når morgenkaffen er klar og temperaturen i innerteltet har nådd +20 grader celsius. Dagen i dag bestod av loffing innover selve indrefileten av Børgefjell mens vi snirklet oss nordover på østsiden av Kjukkelva oppover mot Store Kjukkelvvatnet (817). Jerven hadde lusket i forveien og vi fulgte sporene dens før vi dreiet østover oppover mot skardet som går over mot Viermadalen hvor vi satt opp teltet med ustikt mot Kvigtinden. Temperaturen bikket minus 30 og fullmånen lyste opp teltet. Eneste skår i gleden var når junior skrudde på in-reachen bare får å få vite at Ranheim hadde blitt slått 4-0 i en cupcamp mot Bodø/Glimt. Bilde 6: Radio og morgenkaffe, livet smiler Bilde 7: Fullmåne Dag 6: Øst av Store Kjukelvatnet – Nord av Jengelvatnet Det nydelige vinterværet vedvarte og vi fikk nok en magisk dag når vi snudde kursen 180 grader for å starte turen hjemover etter en lang frokost i teltet. Føret var upåklagelig, og vi fikk følge av en flokk på syv reinsdyr når vi rundet sørsiden av Litle Kjukkelen. Like etter møtte vi to karer på scooter fra Statens Naturoppsyn som var nysgjerrige på Jervsporene vi hadde sett disse dagene. En hyggelig prat og de to eneste menneskene vi møtte disse dagene i Børgefjell. De humret godt når de fikk høre at vi hadde campet øverst i Orrekskardet under uværet noe dager tidligere. Verre vindtunnel finnes visstnok i Børgefjell mente de. Noen timer senere var vi nede ved Jengelen og slo opp teltet tidlig ettermiddag. Bilde 8: Herlig med klarvær og høytrykk Dag 7: Nord av Jengelvatnet – Orrekelva Fremdeles klart og kaldt, men vinden har tatt seg litt opp igjen, så det ble litt surt og kaldt oppover lia fra Jengelen mot Orrekskardet. I det vi passerte den gamle teltplassen vår i vindtunnelen merket vi virkelig at været var i ferd med å snu og skyene veltet oppover skardet. Snøbygene kom sammen med vinden og det ble etter hvert ganske så surt. Nok en gang ble dette Orrekskardet en strabasiøs affære, og vi tok det rolig nedover siden sikten var dårlig. På en av våre tidligere vinterturer i Finnmark hadde vi en strabasiøs affære i drittvær gjennom Stabbursdalen som til stadighet hjemsøker oss fra minnebanken over steder som sikkert er idylliske i finvær, men som vi bare har opplevd i drittvær. Orrekskardet i Børgefjell finnes også på denne listen. Glad over å være ferdige med dette skardet som vi knapt hadde sett noe av, fortsatte vi over Orrekvatnet (598) og fant en teltplass i ly av en kolle nederst i Storelvdalen. Inne i teltet var stemmingen upåklagelig med DAB dekning på radioen og rause rasjoner med turmat, kakao og kaffe. Bilde 9: Luksus i teltet Dag 8: Orrekelva – Tomasvatnet Godt og kaldt med minus 30 på temperaturmåleren så det ble litt skrapejobb på junior denne morgenen for å fjerne is og rim som hadde samlet seg gjennom natten. Som is-skrape, har vi etter hvert funnet det ultimate (?) verktøyet, nemlig en kopp som brukes til å fore kyr med kraftfor. Den har en rett kant som gjør at isen løsner perfekt fra teltduken, og glir ned i selve koppen. Det har vært mye prøving og feiling opp gjennom årene med ulike is-skraper, men den som leter skal finne gull, og det finnes i en hylle hos Felleskjøpet. Etter nok en lang frokost satt vi kursen oppover mot Storelvhøgda og kunne nyte utsikten østover fra varden. Vi hadde god tid frem til toget i morgen formiddag så somlet oss nedover Jengelstien og fant en fin teltplass i skogen like overfor Tomasvatn. Nok en fin kveld i teltet med real turmat, kosefyring og radio. Livet er herlig og ukomplisert på tur. Eldstemann er jo pensjonert tannlege og mente at siden vi nå nærmet oss slutten av turen var det kanskje på tide å finne frem tannbørsten nederst i pulken. Bilde 10: Proviant anbefalt av tannlegen Dag 9: Tomastvatnet – Majavatn -Trondheim S En kort etappe på ski ned til Tomasvatn og videre på vinterveien til Majavatn stasjon hvor vi hadde billett med toget midt på dagen for hjemreise til Trondheim. Ni dager på tur og vårt første møte med Børgefjell. Nok et artig eventyr sammen, og det frister til gjentakelse, i alle fall hvis det meldes høytrykk i Orrekskardet 😊 Bilde 11: Majavatn Bilde 12: "Tog for pulk" - hjemreise Vedlagt ligger en kartskisse med omtrentlig trase og teltplasser (overført fra håndtegning på papirkart, ikke GPS track) Takk for turen! Hilsen Tore Haaskjold og Haavard Haaskold trase.pdf
  4. Hei! Jeg lurer på om noen vet om andre steder å gå topptur på ski andre steder enn norefjell, men ikke lengre unna? ☺️
  5. Bilde 1: Idyll ved Hansbuflåten i kaldt norsk vintervær Her følger en turrapport fra tur alene over vidda fra Finse til Rjukan i perioden 2.2.18 til 11.2.18. Jeg har valgt å inkludere en del detaljer og erfaringer rundt rutevalg osv som kanskje kan være til nytte for andre som planlegger å gjennomføre denne turen Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Finse 1222 - Hansbuflåten Etter å ha tatt nattoget fra Tronhdiem til Oslo S fikk jeg en flott togtur mot Finse i strålende solskinn. Etter en liten halvtime med forberedelser på Finse startet turen i to-tida fredag ettermiddag. På Finse hadde det snødd mye de siste dagene så det var relativt tungt å gå i dyp nysnø, men været var helt fantastisk. Blå himmel, nesten vindstille. Teltet ble satt opp ved Hansbuflåten noen kilometer sør for Finse. På perrongen i Oslo hadde jeg blitt kjent med en annen fjellvandrer med pulk som skulle til Finse og vi slo følge denne dagen før han returnerte dagen etter. Soveposen som jeg bruker er en helt ok vintersovepose, ikke en veldig dyr en. Men selv i netter med 30 minus hadde jeg det komfortabelt. Til liggeunderlag bruker jeg reinsdyrskinn og et «vanlig» enkelt liggeunderlag. Det duger fint. Både reindsdyrskinn, liggeunderlag og sovepose var pakket i en «arctic bedding» som er utrolig kjekk på slike turer. I denne kan en pakke mye av det en trenger inne i teltet. Beddingen ligger oppå pulken og dras bare rett inn i teltet. Da er det bare å åpne den og vips så ligger både underlag og sovepose ferdig utrullet. Inne i soveposen bruker jeg en hjemmelaget dampsperre av søppelposer. Jeg sover da med tynt ull på kroppen inne i denne plastposen. Dermed blir all fuktigheten fra kroppen fanget i denne posen og gjør ikke soveposen fuktig. Det blir litt klamt inne i plastposen, men det venner en seg fort til. Dette har jeg brukt på vinterturer tidligere (bla i fjor når jeg gikk en uke i Sylan) og det fungerer utmerket. Jeg hadde ikke problemer med kulde selv om det var flere netter i minus 30. Soveposen holdt seg tørr og fin. En liten varmeflaske med varmt vann puttet jeg nederst i posen for å gi litt ekstra varme på bena. Jeg hater å fryse på bena, så da er det skikkelig god komfort med varmen fra varmeflaska. Inne i teltet har jeg laget meg en hjemmelaget «ekstra bunn» av tynn enkel bobleplast som lå løst inne inne i teltet når jeg rullet det sammen. Denne fungerte greit og ga et ekstra isolasjonslag mot bakken inne i teltet. Vottesystemet jeg bruker er ullvott innerst, deretter en fleecevott utenpå og så en vindvott ytterst. Tanken her er at fuktigheten går gjennom ullvotten ut i fleecvotten. Dermed blir fleecevotten fuktig, men ikke ulla. Fleecevotten tørker jeg også på kroppen. Selve vindvotten rensens for ispartikler hver kveld (både innside og utside). Dampsperre bruker jeg også i skoene. En tynn ullsokk innerst, en rema1000 plastpose og så en tykk ullsokk. Dermed holdes den tykke ullsokken og selve skoen seg tør mens den innerste tynne ullsokken blir «søkk våt». Denne sokken tørker jeg hver natt på kroppen (i lysken). Utenpå skiskoene har jeg tredd en gammel ullsokk, det gir også ekstra isolasjon. Mange av disse detaljene har jeg lært fra boka til Børge Ousland (Ekspedisjonshåndboka). Her deler han av sine erfaringer om hvordan håndtere problemet med kondens og fuktighet i kulda. En bok som absolutt kan anbefales. Dag 2: Hansbuflåten - Finsbergvannet (1190) En god natt i teltet , selv med temperatur på ned mot -30 var det godt og varmt i posen. Klarte faktisk å forsove meg til klokka 8.30! Først klokken 10.30 var jeg klar til å gå. Fra nå av ble vekkerklokka satt til 05.20 sånn at jeg er klar til å sette avgårde når det lysner i halvåttetida hver morgen. I dag var det skikkelig kaldt og da tar ting tid. I tillegg var det mye dyp snø så jeg sneglet meg videre sørover med utallige pulkvelt i den dype snøen. Det var klar blå himmel og lett å navigere etter kartet. Vinterruta mot Krækkja er ikke kvistet så tidlig på året, men jeg gikk en trase tilnærmet lik der denne vanligvis går. Brattefonnsvatnet (1381)-Midnutevatnet (1323) deretter ned til Finsbergvannet (1190). Opp fra Finsbergvannet er det en bratt stigning på seksti høydemeter. Jeg har blitt fortalt at denne bakken visstnok omtales som «Wiesel bakken» ettersom det en gang i tiden var et femtitalls personer som måtte til for å trekke opp en Wiesel beltevogn som hadde kjørt seg fast her. Uansett. Klokka var 16.30 og mørket falt på så jeg bestemte meg for å slå leir i bunn av denne Wiesel-bakken og heller starte på den neste morgen når jeg var uthvilt. Bilde 2: Tining av Japp i sprengkulda Dag 3: Finsbergvannet (1190) - RV7 ved Fagerheim Frisk og rask etter en ny god natt i teltet gikk det greit å komme seg opp Wiesel-bakken. Det tok en liten time i gode spor etter to sporty jenter som hadde forsert bakken dagen før og snudd på toppen. Nå fortsatte turen i kupert terreng sørøst over vannene 1239 og 1210 før jeg dreidde sør og gikk rett vest av Andersbunuten og krysset Drageidfjorden (1176). Dreide øst mellom høyde 1206 og 1216 og satt deretter kursen sørøst ned mot Storekrækkja (1151). Her kunne en lett se Fagerheim Fjellstove og Rv7 i horisonten så det var bare å gå rett på over vannet. Også her var det mye dyp nysnø, så spesielt fort gikk det ikke! Her fikk jeg også besøk av kjentfolk. Min far og kona var på hytta på Maurset og gikk en liten søndagstur fra Fagerheim for å gå meg i møte. Her fikk jeg servert en kald cola og litt sjokolade. Topp service. Etter å ha krysset Rv7 ved Fagerheim vinket jeg farvel og satt opp teltet så i si brøytekanten. Kanskje ikke den mest idylliske teltplassen men pyttsann. Inne i teltet var det uansett trivelig og jeg sovnet til lyden av et og annet vogntog som krysset Hardangervidda i vintermørket. Bilde 3: Utsikt ned mot Finnsbergvannet (1190) Dag 4: Fagerheim - Vest for Heinsæther I løpet av natten hadde været slått om og det iskalde klarværet var erstattet med lavt skydekke og ti minusgrader. Dagens rute var betydelig mindre kupert enn strekket fra Finse til Rv7 og fulgte i stor grad vannene Veslekrækkja (1148), Heinungen (1138) og Øvre Hein (1113) før jeg slo leir i skråninga oppe i lia på vestsida av Heinsæther. Sikten denne dagen var dårlig da det meste var hvitt, men med god disiplin med kart og kompass gikk det greit å navigere. Dette var viktig da dagens rute gikk over flere vann med tilknyttede elver som var åpne, så her var det viktig å være sikker på at jeg holdt trygg avstand til både elver og innløp/utløp. Spesielt området sør på Øvre Hein (1113) og Heintjønn (1112) er guffent. Dette området er da også spesielt merket på iskart.no som et område hvor en kan forvente usikker is. Jeg hadde på forhånd skravert inn alle slike områder fra iskart.no inn på papirkartene mine som jeg hadde med på turen. Dette var svært nyttig og ga meg god oversikt i løpet av turen, spesielt i de områdene hvor det er regulerte vann til vannkraft. Bilde 4: Nyttig informasjon fra www.iskart.no Dag 5: Vest for Heinsæther - Skrykken (1158) Dagen startet som vanlig med vekkerklokka 05.20. De neste tyve minuttene går med til å skrape av all isen som har samlet seg på innsida av teltduken, på soveposen osv løpet av natten. Dette er fast rutine som jeg gjennomfører nøye hver morgen i teltet for å hindre fuktighet. På lange turer blir dette veldig viktig for å holde ting tørt. Etter å ha skrapet teltet fritt for is er det tid for å fyre opp primusen og få opp litt varme i innerteltet. Frokosten består av ferdiglaget pose med havregrøt og tilberedes i forteltet, hvor jeg også smelter snø til drikkevann og fyller termosene for dagens etappe. Rundt kl 07.30 er morgenrutinene ferdig og jeg pakker fort ned teltet og er klar til marsj. Lunsjposen ligger i lomma og kan spises med votter på. Også denne dagen var det mye hvitt og lite sikt, men ikke verre enn at det gikk greit å navigere sørvest opp til Butjønn (1128) og deretter stikke ut en kurs sør-sør-øst mot Geitsjøen hvor jeg spiste lunsj like ved hytta som ligger på sørsida av vannet. Stigninga opp mot Hølen (1157) var slakk og gikk greit med pulk selv om snøen også her var dyp. Generelt var det stort sett dyp snø hele turen og pulken gravde seg godt ned. Snøen var såpass dyp at jeg hadde utallige pulkvelt på flat mark og vann rett og slett fordi pulken grov seg så dypt ned i puddersnøen at den gradvis la seg over. Litt frustrende til tider, men sånn er det å gå i høyfjellet vinterstid. Oppe ved Høen (1157) er det utrolig flatt og fint. Her fikk jeg også to timer hvor skydekket lettet litt og jeg så Hårteigen langt mot vest før det ble grått igjen. Etter å ha krysset hengebrua over elva som renner ut av Høen(1157) var det en flat og fin etappe resten av dagen og jeg slo leir ikke langt fra noen hytter som ligger på nordsida av vannet Langvannet/Skrykken (1158). Bilde 5: Mange åpne elver på vidda. Her fra broa over Hølen (1157) Bilde 6: Magisk norsk vinterlandskap åpner seg når solen bryter opp skydekket innimellom. Her viser fjellreven(?) veien. Dag 6: Skrykken (1158) - Mårbu (1130) Nok en dag med whiteout, men fin temperatur på minus 15 og svak vind. Denne morgenen fikk jeg trøbbel med primusen. Et forsøk på feilsøking og reparasjon i teltet ga ikke noe videre suksess. selv om jeg kjenner primusen min godt, er det begrenset hva en får til å reparere med kalde fingre i forteltet. Uten primus er en ganske sårbar, spesielt da en ikke får smeltet snø til drikkevann. Ideelt sett bør en jo ha med seg en identisk reservebrenner på slike lange turer, men jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe det. I stedet har jeg som back-up med to liter rødsprit og en liten rødsprit-brenner fra et gammelt stormkjøkken som jeg har hatt liggende lenge. Denne brenneren brukte jeg derfor denne morgenen for å få smeltet vann til dagens etappe. Første del av dagens etappe går i virkelig historiske omgivelser. Det var her på Skrykken at Joachim Rønneberg landet i fallskjerm med sine fem medsoldater i gruppen «Gunnerside» i Februar 1943 for å sprenge tungvannsanlegget på Vemork. Også på flukten mot Sverige etter aksjonen var de innom dette området da de blant annet hadde lagret mye utstyr i terrenget her. Dagens etappe gikk rett sør over Skrykken (1158) før jeg dreidde sør-sør-øst og fulgte Skjortedalen mot Mårbu. Her brukte jeg kart og kompass flittig for å sikre at jeg hele tida holdt en linje litt øst i dalen et titalls høydemeter over dalbunen hvor det går et uryddig elveløp i myr-terrenget med en del åpne råk. Klokka 14 var jeg fremme med Mårbu og jeg bestemte meg for å avslutte dagen og ta inn for natten på den selvbetjente sikringsbua til DNT. Her fikk jeg fort opp varmen med vedovnen og hadde det riktig så fint. I slike omgivelser var det en god anledning til å gjennomføre ordentlig reparasjon av primusen. Etter en liten time hadde jeg fått byttet og smurt alle pakninger og primusen var god som ny. Det var også deilig å få varmet opp vann til en skikkelig vask og ikke minst pleie noen såre ben. Kvelden ble avsluttet med hodelykt i soveposen og boka jeg hadde tatt med om tungtvannsaksjonen.Bilde 7: Flittig bruk av kart og kompass. Dag 7: Mårbu (1130) -Kalhovd (1087) Frisk og uthvilt etter en natt på Mårbu startet jeg på dagens etappe mot Kalhovd. I dag blåste det friskt og det var lavt skydekke. Spesielt kaldt var det ikke (rundt minus 10). Sikten var vekslende, men dagens etappe ble svært enkel å navigere da det nylig var satt opp kvister for sesongen helt til Kalhovd! Løypen går over Mår (1121-1100) frem til den dreier inn over land ved Storodden. Mår er et regulert vann hvor en skal være varsom. Det er i hovedsak området rundt Synken i Sørenden som er skumlest da inntaket til kraftanlegget går her. Det var derfor ekstra betryggende at dagens rute over Mår var kvistet for sesongen. Fra Storodden følger den kvista løypen en fin trase med jevn stigning østover opp til Oppnestjønni (1203) før den dreier sørover over Gryvletjønnan (1207), Store Gloppetjønn (1197) og Vestre Flottetjønni (1212). Her oppe blåste det friskt og sikten var tidsvis såpass dårlig at det var vanskelig å se mer enn til neste kvist. Jeg valgte derfor å følge kvistinga helt frem til Kalhovd, selv om den tar en liten «omvei» bakom Hesteviernuten før den dreier vestover igjen tilbake til Kalhovd turisthytte. I bedre vær hadde jeg nok vært fristet til å dreie sør mot Kalhovd tidligere for å unngå denne omveien. Men jeg vet at det området er bratt og med dårlig sikt var det en unødig risiko å ta slik jeg vurderte det når jeg hadde en trygg kvistet løype og følge. Jeg slo opp teltet i nærheten av Kalhovd turisthytte og fant litt ly for vinden som hadde begynt å ta seg opp. Jeg var ekstra nøye med bardunering og retning på teltet denne ettermiddagen. Teltet har jeg pakket i en lang pølse på toppen av pulken. Stengene er tapet sammen bortsett fra ett ledd på midten for å lett kunne sette det opp. I enden har jeg festet en lang stropp som er det første jeg drar ut av posen. Denne stroppen sikrer jeg med en karabinkrok til meg selv eller pulken. Teltet er pakket slik at den første enden som kommer ut er den lave enden som jeg ønsker opp mot vinden. Da kan jeg rulle ut teltet «med vinden» mens jeg setter det opp. Hele operasjonen tar dermed noen få minutter og lar seg gjøre alene i vind uten å ta av vottene eller risiko for å miste teltet i vindkast. Det var godt å komme seg inn i varmen og få i gang primusen som oppførte seg eksemplarisk etter reparasjonen på Mårbu. Det ble en god natts søvn i posen mens kong vinter herjet på utsiden. Dag 8: Kalhovd (1087) -Nedre Strengetjønn (1087) Det hadde snødd mye i løpet av natten så teltet måtte spades frem. Denne dagen startet med turens hardeste etappe med nesten 200m stigning opp til Vøgårhovde. I dyp nysnø var det skikkelig tungt å få med seg pulken på 40kg opp her og det var tre timer med regelrett blodslit. Også her var det kvistet helt frem mot Strengen. Det blåste frisk og sikten var dårlig så jeg hadde flere pauser hvor jeg ventet på nok sikt til å se neste kvist. Selve Strengen er imponerende damanlegg bestående av en flere demninger hvor vannet fosser ut i bunn i en voldsom elv fra den ene. Det finnes to måter å krysse anlegget på. Enten å bruke brua i bunn eller gå opp på selve demningene. Det var dårlig sikt og lite oversiktlig så jeg var litt usikker på hva som var mest hensiktsmessig, så siden det var mobildekning her benyttet jeg muligheten til å ringe DNT sitt lokalkontor i Telemark, samt en kjentmann på Krossobanen i Rjukan. Disse var var begge kjent i området og bekreftet at begge alternativer var greie, men at sommeruta gikk over demningen og det var kanskje det enkleste hvis snøforholdene var greie der. Alternativet med brua går litt lenger nede så en sparer litt høydemeter med å følge demningen. På demningen lå det mye snø opp til høyden på rekkverket, men ikke verre enn at det var trygt å passere den. Hadde det vært en liten halvmeter til med snø hadde jeg nok valgt brua. Demning nummer to var full av snø og ikke mulig å komme opp på med pulk, men her går sommerruta rett på nedsida av demningen hvor det ikke går noen elv så det var trygt å følge samme trase. Etter å ha krysset damanlegget slo jeg leir ved enden av Nedre Strengetjønn (1087) da klokken var blitt halv fem. Bilde 8: Det snødde og blåste mye de siste dagene av turen Dag 9 Nedre Strengetjønn (1087) - Helberghytta Også i dag blåste og snødde det med dårlig sikt. Fra Strengen var det slutt på kvisting så dette ble en etappe hvor kompasset ble brukt flittig. Ruta gikk sørover i greit terreng opp den slake stigningen til Skånevatn (1132) før en starter den litt brattere stigningen opp mot Ljostjørn (1203). Det siste strekket her var forholdsvis bratt og tungt med dyp nysnø. Det var spesielt viktig å treffe riktig med navigeringa i dette partiet for å finne riktig rute mellom toppene. Her plukket jeg frem GPSen for å dobbelsjekke koordinatene. Jeg har en enkel GPS uten kart som jeg i slike tilfeller kan bruke for å dobbelsjekke posisjonen min på papirkartet (tar ut WGS84 kart koordinater fra GPS og sjekker mot kart). Generelt så liker jeg best å navigere uten GPS og bare benytte kompass, kart og klokka (marsjhastighet), men det gir en ekstra trygghet å ha med GPS og kunne dobbelsjekke posisjonen i situasjoner hvor sikten er dårlig og terrenget er utfordrende. Etter å ha krysset Ljostjørn (1203) dreidde jeg rett vest og startet nedrennet mot Butjønn (1135). Her hadde jeg en skikkelig engelsk brems i altfor stor fart inn i en snøfonn. Engelsk brems beskriver jo som kjent det å bremse med hodet først i snøen! (Dansk brems er forøvrig å sette seg på rumpa). Det må ha vært et komisk skue for fjellreven hvordan jeg kavet meg nedover denne lia uten å se mer enn et par meter foran meg. Heldigvis skadet jeg hverken meg selv eller noe av ustyret. I finvær er nok dette et flott nedrenn, men i snøbyger og vind var det rett og slett ikke like idyllisk. Siden sikten var dårlig fulgte jeg den enkleste ruta å navigere etter frem mot Helberghytta ved å gå over Butjønn (1135) rundt Ormshovde og dreie sør ved Sudtjønn (1131). I bedre vær er det sikkert mulig å spare litt tid ved å legge ruta oppe i lia sør før Butjønn og dreie sør mot Helberghytta før Ormshovde. Uansett, vel fremme ved Helberghytta luktet jeg røyk fra peisen i den minste av de to hyttene og inne i hytta møtte jeg to trvilige karer fra forsvaret som benyttet hytta i forbindelse med en vinterøvelse i fjellet. Her ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet og fikk servert salmalaks og risotto. Virkelig en høydare etter ni dager med Real turmat. Disse to karene var forøvrig de første menneskene jeg hadde sett siden jeg krysset RV7 på dag 3. Bilde 9: Stø kurs mot Rjukan Dag 10 Helberghytta-Gvepseborg Fra Helberghytta er det bare 9km ned til Gvepseborg i greit terreng, men ute herjet vinden som var oppe i kuling så det krevde fullt fokus også denne siste etappen for å komme trygt frem. Karene fra forsvaret opplyste om at det var kvista løype fra sørenden av Våervatn (1079) og de anviste på kartet nøyaktig hvor denne kvistinga startet. Etter noen timer med nøye navigering med kart og kompass gikk jeg rett på kvistene akkurat der de sa. Da var jeg rett og slett litt imponert over navigeringa mi i så dårlig sikt. På veien hit opplevde jeg faktisk å miste speilkompasset mitt. Vinden var såpass sterk at kartmappa fløy fram og tilbake og kompasset må regelerett ha blåst over hodet mitt i et vindkast. Jeg har alltid med et ekstra kompass på tur, men dette var første gang i mitt liv jeg har fått bruk for det. Det var surt å miste et kostbart speilkompass, men samtidig var jeg sjeleglad for at jeg hadde med ekstra kompass. Uten ekstra kompass måtte jeg nok slått leir og ventet på bedre vær siden dette skjedde før jeg nådde den kvista løypa og det ville vært vanskelig å navigere trygt videre uten kompass i så dårlig sikt. Sikten var såpass dårlig at selv når jeg nådde kvistinga så måtte jeg flere ganger vente opp til et kvarter før jeg kunne se neste kvist 30m fremme, men jeg hadde god tid så det var bare å ta ta tiden til hjelp. Humøret var på topp og etter noen timer i kupert terreng forbi Ormetjønn (1080), Damtjønn (1091) rundet jeg Pignatten på nordsiden før nedrennet startet. Her kom en fort ned til hyttefeltet og hadde et fantastisk nedrenn til Gvepseborg, øvre stasjon av kabelbanen Krossobanen som ble bygget i 1928 for at Rjukans befolkning skulle lett kunne komme seg opp på fjellet og få sol. Etter en flott tur ned fra fjellet med kabelbanen var det tid til en burger på den lokale kiosken før retur til Oslo med Rjukan ekspressen som korresponderte med nattoget til Trondheim. En fantastisk tur var over, og jeg gledet meg virkelig til å komme hjem til kone og barn som ventet i Trondheim. Det å krysse Hardangervidda tidlig Februar er en fantastisk opplevelse og det var artig å få oppleve flere sider av norsk vintervær på høyfjellet. Jeg har stor respekt for norsk vinter på høyfjellet, men samtidig så vet jeg at ved å gjøre fornuftige vurderinger, være godt forberedt og har riktig kunnskap og utstyr så er det fullt mulig å ferdes trygt alene her oppe vinterstid og få noen utrolige opplevelser. Bilde 10: Deilig å være fremme etter ti dager på tur! Bilde 11: Mye nyttig informasjon var tegnet inn på papirkartene før avreise Bilde 12: Klar for start på Finse 1222
  6. Jeg har en seksåring som begynner å beherske bortoverski ganske bra. Han prøver seg en del på å "svosje" ned bakker også, men der kommer langrennskiene og trolig også bindingssystemet til kort. Alpinski er ikke så aktuelt mtp at man ikke kan gå med dem, og Rando blir for kostbart. Selv har jeg telemarkski og tenker at det må være midt i blinken for skileik sånn rent bortsett fra at det ikke finnes utstyr til unger. De eneste støvlene med 75mm jeg finner koster 3000,- og NTN binding har jeg ikke orket å se på en gang. Løsningen for ski han kan gå opp og kjøre ned med blir da å sette sammen en "telemarkpakke" selv med komponenter fra Finn. * 75mm barnestøvler i skinn, veldig retro. * Rottefella "Super Telemark" klemmebinding. * Carvingski i passe lengde. Så gjelder det å smelle det sammen på fornuftig vis når det kommer. Jeg har ikke montert bindinger før, men med stor tro på egne evner og div guider på nettet satser jeg på å få til en morsom skipakke. Det kan heller ikke skade å spørre på FF om andres erfaringer. Hvis du har montert frihælsbinding på carvingski og vet om optimal plassering er forskjøvet ift faste hæler så kom gjerne med tips. Evt om du vet om andre rimelige alternativer for nedoverski med frihæl for unger. -F
  7. Hei:) Skulle høre om noen her inne kan komme med tips angående en topptur eller flere på Senja. Har gått Kvænan sommerstid, og kunne tenkt meg den. Men vet at det er utallige alternativ. Det trenger ikke være de mest eksponerte toppene, men turer som er rimelig trygge både opp og ned:)
  8. I går brukte jeg noen Silvretta skifeller for første gang. De er kjøpt for et par sesonger siden, men jeg pleier å være for stolt til å bruke feller egentlig og de har bare ligget i et skap. Uansett så satt de godt på, inntil jeg plutselig merka at det ene festet var bøyd opp rundt skitippen: Så det jeg lurer på er jo om dette er et "vanlig" fenomen? Det virker helt tussete at ikke denne lille klemmen er loddet i hop eller fungerer bedre enn som så. Er også usikker på hvordan det egentlig skjedde da fellene satt godt hele veien og uten slakk. Jeg har tidligere brukt feller i vel seks år uten problemer, inntil jeg lånte de videre til en kamerat som rota de vekk.
  9. Hei! Vet at det har blitt skrevet noe om tretjære på forumet før, men jeg synes ikke at prosessen ble besvart detaljert nok og jeg sitter igjen med noen spørsmål. Har ikke lyst til å begynne å påføre tjæra på sålen før jeg er sikker på hva jeg driver med. kjøpte forresten biltema sin tretjære Her er det jeg lurer på: 1: Hvor stor varme skal man ha på jernet mens man varmer tretjæra inn? 2: Når etter at man har varmet inn tretjæra skal man tørke av tjæra, og hva skal man bruke for å tørke av tjæra? 3: Skal man tørke av mens det enda er varmt eller vente litt til det avkjøles? 4: Skal man gjøre noe mer etter at man har tørket av overflødig tretjære? Skal man skrape av noe med en sikle etter ha tørket det av? Det jeg er ute etter er kort og greit en litt mer detaljert beskrivelse av hele prosessen. Takk for svar på forhånd!
  10. Navn: Vår med ski, hoggorm, blomster og snø Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-05-31 Innsendt av: UTE avdelingen Toves siste skitur denne sesongen! Vår med ski, hoggorm, blomster og snø
  11. Navn: Topptur med ski i Sunnmørsalpene Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-04-20 Innsendt av: Isak Knutsen Da er en ny video akkurat ute på den nylige opprettede Youtube-kanalen min (Norwegian Adventures). Denne gangen er jeg på topptur midt i Sunnmørsalpene. Jeg anbefaler å ta en titt på videoen over og abonner gjerne på kanalen. Topptur med ski i Sunnmørsalpene
  12. Navn: Out for Arctic Char Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-01-10 Innsendt av: Espen Ørud Kom jo på at jeg laget en kjapp "Monseninspirert" video for et par år siden som kanskje passer inn her. Det kan ikke bare være storfisk i et vann, men innimellom............. Out for Arctic Char
  13. I romjula fikk poden på 6 år og jeg testet vårt nye Bergans Wiglo lt4 telt:). I og med at jeg er av den typen som ønsker muligheten for skikkelig fisk måtte vi gå litt på ski, ca timen før vi var fremme. All bagasje og utstyr dro jeg i pariserpulken. Fantastisk moro å overnatte slik ute om vinteren, særlig når gradestokken var rundt 0 grader. Tror slik temp er lurt fremfor mange minus, spes hvis man ønsker å få til en positiv opplevelse. To pene ørret på ca 300 gr fikk vi, bålkos med pølser, kaffe til jatzyduellen i teltet fikk jeg ( på morran), og generelt god turstemning:). Prøver å legge ved noen bilder her:). Kjekt å ha med for komfort: stort ullpledd til å legge oppå bunnduken i innerteltet.. Dette gav en lun og god komfort. Oppblåsbart liggeunderlag med stolfunksjon til meg ( gull verdt), tre sett med gode votter til poden, samt to sett med ytterklær, tre sett ullundertøy samt to varme ullgensere og en fleece.. To stk skopar ( skisko er en av dem), overtrekkssko til oss begge. Her skulle jeg gjerne hatt Forsvarets overtrekksposer i små størrelser,mmen men... alt "småutstyr" inkl mat ble pakket i en plasteske som passet perfekt i pulken. Da er dt bare å løfte hele esken med div inn i teltet. Bord har man også da:). Benyttet trangia sin multifuelbrenner inkl stormkjøkkenet for første gang, trygt og godt:). Kjekt med stabilitet og ekstra beskyttelse..
  14. Hei dere, Jeg håper noen kan hjelpe meg å finne frem i jungelen av jakt-radioer osv osv . Er på jakt etter walkietalkie's som skal brukes i ski-kjøring's sammenheng, men også på klatreruter, hvor man mister kompisen ut av synet. Er det noen som har noen gode erfaringer med et merke, eller kan fortelle meg hva jeg burde velge? På forhånd settes det stor pris på hjelpen.
  15. Årsskifte 2011/2012 kjøpte eg meg nye fjellski. Skia eg kjøpte var dyre og reklamert med å være av dei beste fjellskia for topptur og ekspedisjon på marknaden. Mai 2013 knakk eine skia tvert av langt inne på Strynefjellet midt i vårløysinga. Reklamerte og fekk nye ski. April 1015 var eg på tur opp på Strengen (Surnadal) og dei nye skia knakk. Reklamerte på nytt og fekk nye ski, men denne gongen bytta eg modell og gjekk ned på lengde på grunn av misstru til merke. I går oppdaga eg at stålkanten var knekt på dei også. Spørsmålet er om det er urealistisk å forvente at dei skal ta det på reklamasjon enda ein gong? Det er tross alt fire og eit halvt år sidan eg kjøpte skia så dei har helde meg med ski tilnærma ut reklamasjonstida. Om dei aksepterer reklamasjonen vil eg også tru løysinga er å lime stålkanten. Ei løysing eg er skeptisk til da eg anser problemet for å være kvaliteten generelt på skia og liming truleg berre dekker over problemet midlertidig. Angåande bruken så brukar eg vel truleg skia mine litt meir enn gjennomsnitt, men meiner bruken min ikkje er spesielt hard. Spesielt ikkje med tanke på at det er/var toppmodellane til dette merke og dei marknadsdsførar seg mot både min bruk og meir ekstrem bruk. Har bevist ikkje nemnt kva merke det er prat om da eg ønskjer diskusjonen skal gå på kva ein kan/bør forvente av reklamasjon og ikkje kvaliteten på gjeldane merke (sjølv om deg også er ein interessant og aktuell diskusjon). Så bør eg gå til butikken å klage og om ja, dersom klaga vert akseptert skal eg være fornøgd med liming eller forlange nye ski?
  16. Hei ser det er tilbud på disse på xxl. Passer disse i skispor? Skal brukes på fjellet og det er jo en del oppkjørt også ved hytta.
  17. Dag G - Evje

    5 mila

    Her på Evje har vi et imponerende skiløypeanlegg. Totalt strekker det seg over ca 130 km. Og det er ikke kronglete, men skikkelige opparbeidede løyper. (Det er ikke skryt Håvard) Jeg hadde sett meg ut lørdagen til å ta ei 5 mil i fred og ro og i eget tempo. Men det var det ei som ikke fant seg i. Frua ville være med. Argumentering om for lang distanse for hun, ble ikke nådig tatt opp. Vel, vel, vi skulle krysse et par veier så jeg kunne alltids ringe etter skyss dersom hun gikk på en sprekk. Men hun gav ikke opp. Imponerende innspurt selv om det buttet litt mellom 3 og 4 mil i sterk motvind. 6 og 1/2 time med et par gode matpauser truer nok ikke Marit Bjørgen og co, men er greit nok. Lyset slukket tidlig for henne i kveld og det blir nok null sex. Noe kjent der ??
  18. Förra vintern åkte vi Norge på langs på ski. Denna vinter gör vi motsvarande tur i Sverige. Den svenska fjällkedjan sträcker sig från Grövelsjön i norra Dalarna till Treriksröset i norr. Totalt 130 mil. En utmaning för oss blir att genomföra det på 30 dagar, vilket motsvarar ett maratonlopp om dagen! Men målet är alltid det samma, att njuta av storlagen fjällnatur och skidglädje! Du kan följa oss på våra hemsidor: www.deluxeturer.se och www.vitabandet30dagar.wordpress.com Fjällhälsningar, David och Niclas
  19. Er det noen som har tips til en liten hytte-til-hytte tur på ski med hund, innenfor en 3-timers kjøretur fra Larvik? Ser for meg 2-3 overnattinger, og oppkjørt løype.
  20. Hei, vi skal på Norefjell medio mars. Vi skal ha med vår datter på 8 mnd på dagsturer på ski i en nordic cab pulk. Vi har vært noe i dette området tidligere, men vi har svært, for ikke å si ingen, erfaring med barn i pulk på dagsturer. Vi har testet pulken et par ganger i marka og det fungerte fint. Mitt spørsmål er; hva slags utstyr bør man ha med for at det skal være trygt? Vi skal helt sikkert gå med tynne ski i merkede og oppkjøre skispor. har dere likvel med vindsekk, sovepose, spade, gps osv i tilfelle overraskende vær? Hvor mye mer utstyr / sikkerhet tenker man på når man har med et lite barn? Og hva er praktisk å ha med for å få en fin tur? Blir sikkert som å spørre hvor stor en fisk er, men jeg takker likevel for innspill!
  21. Disse selges til gibortpris på Oslo Sportslager nå. Spørsmålet er om de er noe bra? Ønsker meg et par lette fjellski til neste sesong.
  22. Fekk tilbud i går om å bli med, men hadde egentlig tenkt på andre gjeremål. Men då eg stod opp kl 7, og himmelen var blå, var det berre å sende melding om å bli henta. Kl 9 var vi klare til avmarsj frå Sæle i Bygstad, ein kortare variant enn "normalveien". Skiene måtte berast til over skoggrensa, ca 20 min. Så var det berre å få på fellene og legge i vei. Sola hadde alt fått tak i den første stigninga, men snart vart det fast og fint underlag. Bra stigning opp mot Marifjellet, før det flatar ut nordover mot Heilevangstaurane. Ny stigning opp her, før vi kom opp på sjølve ryggen som fører utover mot toppen. Litt opp og ned, så er vi ute på den smale egga, med 300 m under skavlen på nordsida, ned på Blåfonna, og 700 m skrånande ned på sørsida. Men i dag var det godt feste i den akkurat passe faste snøen. Oppe på toppen viste varden at det nok er mindre snø enn vanleg, sjølv om det har komme mykje i løpet av april. Nista vart inntatt i ly av varden, mens det berre var å nyte den flotte utsikta. Etter 15 min var det imidlertid slutt, då auka vinden på og eit skikkeleg rennefok gjorde det utriveleg akkurat på toppen. Så då var det berre å gje seg i kast med returen, som nok gjekk på atskilleg meir råten snø, etter kvart som det minka på høgdemeterane.
  23. Jeg er ikke fornøyd med de smørefrie skiene jeg kjøpte til barna for to år siden. Belegget under Åsnes Snømann skiene ble ujevnt slitt og skiene har heller i ikke spenn nok til å smøres opp med feste smøring. Nå må jeg kjøpe nye ski, men er usikker på hva jeg skal velge. Min datter på 9 fikk nye Ficher ski og de er supre for henne men sønn på 7 trenger nye når han ikke kan arve de smørefrie. Skiene brukes i Nordmarka eller scooter kjørte løyper på fjellet. Vanligvis går vi ikke lengre enn ca 8 -10 km. Med bedre ski håper jeg vi kan legge ut på litt lengre turer. Her er film fra en typisk tur. http://www.fjellforum.no/videos/view-58-skitur-fra-fossum-rundt-lathus%C3%A5sen-i-b%C3%A6rum/
  24. Hei, er det noen gode løsninger på toppturutstyr, som har gode kjøreegenskaper som randoneeutstyr, men fortsatt kan brukes til lengre turer på fjellet, utenfor løyper? Har ikke hatt noe lignende utstyr før. Det er mulgens et vanskelig kompriss. Er det mulig å kombinere en type twintip-ski, med bindinger og sko, som gjør det mulig å gå turer på 3 mil i fjellet? Fokuset ligger altså på frikjøring. Takk for svar!
  25. Smeller på med en litt lengre turrapport fra skituren jeg gjorde fra Oslo til Gjøvik! Håper det kan være god lesning ! Ta gjerne en kikk på bloggen min også! http://alexstra.bloggnorge.com Skiglede fra Oslo til Gjøvik Det er fredag og helg. Jeg har planer om å ta en litt lengre tur. Har vært på vinterturer før, men har ikke vært på en lengre tur med forflytning hver dag. Det er ikke snakk om en skikkelig langtur, men en 5 dagers kanskje. Timeplanen over forelesninger neste uke virker ikke så innmari spennende, kanskje jeg skal droppe et par forelesninger? Når jeg legger ut på turer er det greit med en destinasjon. En "fra og til" tur. Etter mye kikking på kart blir det bestemt, fra Oslo og til Gjøvik. Det er en fin distanse på 5 dager, det er preparerte løyper og det tar meg gjennom skogsområder som er nye for meg. Det høres spennende nok ut! Gjennom Nordmarka Jeg drar ned på skolen på Pilestredet for å printe ut noen kart. Der møter jeg på Ola, han liker godt turplanene mine og sier han vil følge meg de første kilometerne på ski. Det lyder perfekt, da får jeg selskap på "dørstokkmila" fra Sognsvann til Ullevållseter. Et par timer senere står vi på Sognsvann i skumringstimen, Ola ikledd sporty langrennstil, jeg med fjellski, løssnøstaver og en god og svær oppakning på ryggen. Vi spaserer opp lysløypa til Ullevållsseter, svir av 90 kroner på en brus, gulrotkake og en kaffe. Så skiller vi våre veier, han suser ned mot Sognsvann og jeg vender skituppene nordover mot Gjøvik. Gjennom Nordmarka ønsker jeg ikke å ta hovedveien over Kikut, Katnosa og Mylla. Tanken er å gå et par mil før jeg slår leir og jeg går mot området ved vannet Helgeren. Jeg går over Kamphaug, her er det ikke kjørt opp løyper, men det er andre som har gått her før, så jeg slepper å gå i djupsnøen. Dagen før pøsregnet det her i Oslotraktene, og snøen er våt og sørpete. Over platået på Kamphaug får jeg utsyn over skogsåsene forran meg. Det er mørkt men stjerneklart og lyset fra Oslo by lyser opp slik at jeg ikke behøver hodelykt. "Deilig å være på tur igjen", tenker jeg. En stund senere når jeg Helgeren. Jeg er noe usikker på isen på vanna, ettersom det ikke har vært noen lengre periode med skikkelig kulde, pluss noen milde dager i det siste, men det er oppkjørte spor på Helgeren så jeg hiver meg utpå. Med kveldninga kom kuldegradene og føret har iset til. Over Helgeren går jeg ikke, men suser over de isete scooterøypene, under stjernene, helt alene, "ekte skiglede" tenker jeg. Jeg slår opp leir etter å fulgt en løype imot Trehørningen oppi et område hvor det så ut til å være nok av tørrved. Jeg graver opp leirplassen og setter igang med vedsanking. Det lønner seg å slå opp leir ut ifra kriteriet vedtilgang, da sparer jeg mye tid på vedsankningen. Videre er det også kjekt om det er rennende vann i nærheten, så slepper jeg å smelte snø. Etter å ha lagt opp ei god og tjukk barseng og fått knytt opp presenningen er det klart for kveldskos ved bålet. På morgenkvisten karrer jeg meg ut av soveposen og griper etter bjørkeneveret og tenner opp kaffebålet. Frokost inntas og leiren pakkes sammen. I dag skal jeg legge bak meg minst tre mil, fram til Grua, helt nord i Nordmarka. Det er en fryd å gå på ski gjennom Nordmarka, og siden jeg legger ruta utenom allfarveien får jeg stort sett gå for meg selv. Løypenettet i Nordmarka er imponerende, allerede så tidlig i skisesongen (snøen har kommet for alvor den siste uka) er løypene kjørt opp. Til og med de mer utenom allfarvei snøscooterløypene. Ved krysset ved Gjerdingen slår jeg av en prat med par unge karer. Når jeg forteller om hvor jeg skal sier han ene, jeg kjente en kar som har gjort samma turen, han gjorde den på en dag! Jeg må le. En dag!? Ja han er en gammal skiløper, han var tidligere fallkjermjeger, kunne han fortelle. Jaja, tenker jeg, disse gamle traverne er noe for seg selv. Videre tar jeg en avstikker til hytta Rajebråten på nordsida av Gjerdingen, der er det servering i helgene. Jeg hadde glemt kontanter, men jeg spiste medbrakt lunsj. Ei eldre hyggelig dame spanderte en kakao på meg. Etter denne rasten var det ei drøy mil igjen til Grua i mørket. Halveis når jeg en utfartsplass hvor skifolket parkerer bilene sine. Jeg stoppet opp for å se på skiltene etter ruta direkte mot Grua. Der skulle jeg få meg en liten naturopplevelse. Ei lita spissmus hadde forvilla seg ut på veien. Den gikk stresset rundt, jeg sto bare å så på. Den prøvde å klatre opp brøytekantene på veien, men falt bare ned igjen. Den tok en runde rundt på veien og gikk mot meg og under skoa mi og søkte ly der. "Skal du stå der du da!", sier jeg også rusler den videre. Jaja, jeg må også komme meg videre! Jeg ankommer Grua og er nokså sliten. På Grua har de en Kiwi og der skal jeg dra å kjøpe litt mer mat. Jeg handler litt kjeks, pølser og brød. Jeg setter meg på stolen ved tippehjørnet og nyter en gresk yoghurt. Jeg spør kassedama om litt veiforklaring ifht løypene videre nordover. Hun hadde ikke peiling. Rådvill går jeg ut og kommer til et kryss, hmm, høyre eller venstre? Før eller siden kommer jeg vel til noen løyper.. Jeg gjør et feilvalg som fører meg på en bomtur. Jeg tar til høyre og cruiser ned til der hvor riksvei 4 går. Der er en Rema og jeg går inn og spør om råd. Kassamannen visste heller ingenting, men sier jeg antageligvis må gå tilbake til Grua igjen. Jeg gjør det og finner omsider løypene som tar meg opp der Romeriksåsene blir til Hadelandsåsene. På dette punktet er jeg relativt sliten og jeg finner et sted hvor det kan se ut til å være greit med ved i nærheten og slår leir. Antagelsen min slo feil, det var ikke mye ved i nærheten. Jeg må gå mye rundt for å samle opp en god vedhaug, jeg tråkker rundt i djupsnøen og blir gjennomsvett. Omsider får jeg opp en duganes vedhaug. Jeg sovna godt den natta. Hadelandsåsene Jeg våkner småkald i soveposen, det er tydelig at gradene har krøpet seg nedover på gradestokken iløpet av natta. På den ene foten har jeg fått et gnagsår på hælen og legger derfor på noe sportsteip. Jeg begir meg på dagens etappe og det er knallvær, minusgrader og sol, det er også godt skiføre. Disse områdene har jeg ikke besøkt før, så det er en spenning i seg selv å "utforske" disse områdene. Denne dagen startet jeg å gå i nitiden og gikk i et sett til kl. 15. Da hadde jeg tilbakelagt en distanse på 3 mil, preparerte løyper hele veien. Min høyre akilles var begynt å bli vond, og dette reduserte tempoet mitt. Det var et punkt i skoen som trykket mot akillesen og først nå var jeg begynt å kjenne en liten stikkende smerte. Sola begynte å gå ned og jeg var ganske sliten. Jeg var ved Lushaugen, en ås som ligger noe over 800 moh. Her oppe var det full vinter med meterdjup snø og glissen skog. Oppi denne høyden begynner granskogen å få et røffere preg, slik som skogen gjør ikke så langt under tregrensa. En gradstokk ved et informasjonsskilt jeg passerte viste at det var 13 minusgrader. Ved ei myr så jeg at det var en god del lett tilgjengelig tørrved, jeg tråkker ut av løypa og beveger meg bort i kanten på myra. Svett etter gåingen og den kalde temperaturen blir jeg fort kald. En skigåer jeg pratet med litt tidligere hadde sagt at 5 km herfra ligger Lygnasæter som er et hotell, "du får dra dit om du ikke orker å sove ute da!", hadde hun sagt. Sliten og kald som jeg var virket det fristende, men jeg satte igang å rydde til en leir. Med spaden gravde jeg opp ei grop hvor jeg skulle ligge, så gikk jeg igang med vedsankningen. Det var nok av døde tørre furuer i myrkanten som kunne veltes over. Noen av de satt litt for godt fast til at de kunne veltes over ende for hånd, da tok jeg i bruk øksa. Etter å ha samlet en liten mengde klarte jeg å miste øksa mi. Jeg hadde nok uoppmerksomt lagt den fra meg et sted i snøen og senere tråkket den ned under snøen. Den var ikke til å finne, jeg letet og gikk med spaden å slo i snøen for å høre om den traff øksa. På dette punktet følte jeg meg litt motløs, mørket hadde sunket og dette vinterfriluftslivet kjentes litt tøft. Jeg tok en liten kjapp tur i tenkeboksen for å motivere meg selv. "Dette er god erfaring", "det var dette jeg kom for å kjenne på", "nå gjelder det å skape en god leir slik at du kan slappe utover kvelden", "dette blir bra!". Jeg klarer å endre innstillingen min til det hele og ser så det positive i situasjonen. Jeg tenner opp bålet og går løs på enda mer vedsanking. For å hente veden må jeg tråkke rundt i djupsnøen, det blir en strevsom prosess, men sakte men sikkert bygger det seg opp en god vedhaug. Bålet tennes, en god og tjukk barseng stelles i stand og presenningen settes opp. Mens jeg sitter ved bålet og smelter snø i kjelen og griller pølser merker jeg at roen senker seg, "dette var jo ikke så ille", tenker jeg. Jeg var fornøyd og følte jeg hadde rydda meg en fin liten plass her i skauen. Jeg sovner til lyden av sprakende bål. Det begynner å bli et par tre år siden jeg kjøpte vinterposen nå, og ærlig talt kan jeg bli litt kald iløpet av netter det er mer enn 5 minus. Iløpet av natta våkner jeg flere ganger av at jeg er småkald, da blåser jeg opp glørne i bålet og hiver på et par kubber til, og sovner godt med varmen fra bålet. Over til Toten Neste morgenen er det nedbør, det snør, mye. Planen er å gå til jeg kommer til den åpne hytta Kjerringfred som opprinnelig ble satt opp som ei milorg-hytte. Tanken på en kveld innendørs i ei lita koselig tømmerkoie gav meg motivasjon på å gi på litt i løypa. Rundt 12 tiden ankom jeg Lygnasæter. Her er det et hotell og en bensinstasjon. Jeg går inn på kafeen og kjøper meg en varm eplekake med krem og kaffe. Jeg merker jeg får mange syn fra folket inne på kafeen, sikkert på grunn av den store sekken min og at jeg stinker bål, tenker jeg. Da jeg går på do blir jeg selv forskrekket når jeg ser meg i speilet. Ansiktet mitt er full av svart sot og jeg ser ut som en gruvearbeider fra 1800-tallet. Jeg ler av hvor skitten jeg ser ut og gir meg selv en liten kattevask i trynet. Ved Lygna går riksvei 4 som jeg krysser og begir på skogsområdet som heter Øståsen. Det er nokså godt merket ruta jeg følger, den viser skilt til Gjøvik og hvor mange km det er igjen. Etter å ha kommet til ei seter i området går jeg feil. Jeg følger de snøscootersporene jeg allerede hadde fulgt en stund, men de begynner å ta en ganske ulogisk retning i forhold til hvor jeg skal. De fører meg ned noen bakker, og jeg får en utrivelig mistanke om at jeg kanskje må gå tilbake opp de samme bakkene jeg kjørte ned. Da sporet kommer til en skogsvei tar jeg en nøye kikk på kartet og kan konstantere at jeg har kjørt feil, minst et par km. Jaja, det er ikke noe vits i å bli så alt for forbanna, slikt vil normalt skje nå en legger ut på lengre turer. Kjedelig, ja, men nesten uunngåelig. Jeg kommer tilbake til krysset hvor jeg tok feil og finner ut at jeg skal følge en vei som går langs noen strømlinjer. Da jeg finner denne veien ser jeg at løypa ikke er blitt oppkjørt i år. Metertjukk djupsnø. Hmmm, jaja, da får vi bare følge den da! Det er jaggu stor forskjell fra oppkjørte løyper. Når jeg tråkker foten nedi synker den dypt ned i snøen, da jeg reiser opp den andre foten for å ta et steg synker foten enda lengre ned. I nedoverbakker glir jeg ikke, jeg må tråkke nedover også. I tillegg blir jeg usikker på om jeg følger rett løype. På trærne er det en sjelden gang et rødt merke, som indikerer at jeg er på riktig spor. Etter et par km (som føltes mye lengre) når jeg et kryss. Her ser jeg til min store glede at løypa videre er det spor. Det er en annen stakkar som har gått inn hit og snudd og gått tilbake i djupsnøen. Det er til stor hjelp, de stakkars sporene han (eller hun) har brøyta opp for egen muskelkraft, gjør det mye lettere for meg. Det er ikke som scooterspor, men ti ganger bedre en å tråkke i djupsnøen. Noen km senere har mørket senket seg og snødrevet står imot ansiktet mitt, jeg cruiser ned et tynt scooterspor ned bakkene i skogen, hodelykta mi lyser opp foran meg, den store sekken gjør meg ustødig og vinglete og jeg må ha full konsentrasjon ned bakkene. Samlet gjør alle disse forholdene at jeg storkoser meg, "nå kjenner jeg harmoni" tenkte jeg lykkelig nedover bakkene. "Dette er ikke skiglede, det er skilykke", sa jeg ekstatisk til meg selv. Et punkt i denne skilykkeharmonien hadde jeg klart å miste løypa jeg skulle følge og cruiste nedover i feil spor en lang stund. Etterhvert begynte å merke at de røde merkene på trærne var borte. "Faen i helvete! Har jeg gått feil?". Jeg ankommer en vei og kikker på kartet og skjønner at noe er ruskende galt. Jeg må foreta et valg, skal jeg gå tilbake, ta til høyre eller venstre? Jeg tar til venstre, for der ser jeg noen ferske skispor, og legger på følge etter de, kanskje det dukker opp noen skilt som kan peke meg i riktig retning? Etterhvert kommer jeg ut på noen store jorder. Gjøvikbanen tuter sitt karakteristiske klagende tut som bærer flere kilometer og som jeg har hørt jevnlig helt siden jeg dro fra Sognsvann. Den er en stadig påminnelse på "den enkle veien" til Gjøvik. Tenk å sitte der i et godt og varmt sete og speide ut vinduet og kanskje nyte en varm kopp kaffe. Jeg tenkte "faen heller", nå er jeg lost, jeg vet ikke hva som er nord, sør, øst og vest, nå bare følger jeg disse skisporene og ser hvor jeg ender. Jeg endte nede ved en bilvei og noen hus. Ved et hus nede i høgget gikk en mann og måkte snø med en snøfreser og jeg stakte meg ned dit for å spørre om hvor jeg var. Min lille drøm om å komme til milorg-hytta denne kvelden hadde knust i tusen biter, nå gjaldt det bare å få orientert meg om hvor jeg i det hele tatt var. Mannen kunne fortelle meg at jeg var på vestsida av Einavatnet på Toten. Han gav meg tips om hvordan å komme meg videre nordover. Han gav meg også en refleksvest ettersom han sa det var "mye grisekjøring langs dessa veiene", den festet jeg bak på sekken. Jeg bestemte meg for å følge veien et stykke langs Einavatnet og campe oppi et skogholt langs veien. Omsider slo jeg opp leir, den ble slått opp i et skogholt 20 meter fra veien på ene sida og 20 meter fra jernbanelinja til Gjøvikbanen på andre sida. Ikke akkurat et villmarksområde med biler og tog passerende rundt meg, men jeg fikk da følelsen av å være i skogen likevel. Etter en stund hadde jeg fått opp leiren og inntatt en middag. Jeg sluknet fort og godt den kvelden og sov lenge ut på morgenkvisten. Morgenrutinen er grei og enkel. Få opp et bål, deretter sette skiskoene mine ved bålet slik at de blir varme når jeg skal ta de på, så smelte snø i svartkjelen og koke opp noe kaffe og få i seg frokost. Jo, også tråkke litt unna campen og gjøre sitt fornødne som ofte er nødvendig på denne tiden av døgnet… På jakt etter oppkjørte løyper på Toten Akillesen er ikke blitt bedre, men verre. Mens jeg trasker rundt i lerien på morgenen halter jeg rundt. Jeg har nå fått gnagsår på begge hælene og lapper de med sportsteip. Det tar på med slik forflytning med tung last flere dager på rad. Jeg begir meg ut på dagens etappe å går mot tettstedet Eina som ligger helt i nordenden av Einavatnet. Det har snødd sammenhengende de siste dagene og det er godt føre på bilveiene og gangveiene. På Kiwi´n på Eina spør jeg om hjelp til å finne noen skiløyper som kan ta meg til Gjøvik. De ansatte er rådville og kan ikke komme med noen gode forslag, en kunde som overhører samtalen mellom meg og kassadama bryter inn og kommer med et forslag. Vi tar en kikk på kartet og han anbefaler meg å gå til tettstedet Reinsvoll som ligger en 4-5 km nordover, og derfra gå noen km østover også vil jeg kunne nå en skiløype mot Gjøvik. Jeg takker for hjelpen og setter avgårde. Den raskeste og beste veien til Reinsvoll er å følge riksvei 4 som går direkte dit. Da jeg ankommer veien setter tvilen inn. Veien er godt trafikkert og det kjører både trailere og busser, og det virker lite fristende å gå i veikanten på ski og med så stor oppakning. Etter en stund i tenkeboksen kommer jeg fram til at jeg får svelge denne kamelen og tråkke på langs veien. Det føltes ikke behagelig, jeg fikk mange rare blikk fra sjåførene som passerte meg. Når det kom en buss eller trailer tråkket jeg opp i brøytekanten til de hadde passert forbi. En sjåfør gav meg et stygt blikk og viftet med pekefingeren mot meg. "Jaaaadaaa!", ropte jeg meningsløst etter. En annen sjåfør smilte og gav meg tommelen opp. Slik oppmuntring gjør godt i en slik situasjon! Ellers var det såpass mye snø at det var greie forhold på veien. De siste km til Reinsvoll var det gangvei, som var mye mer behagelig å kjøre på. Fra Reinsvoll spurte jeg de fleste jeg kom over om råd til veien mot Gjøvik, flere snakket om at det skulle være en skiløype litt lenger inn på Totenlandet som jeg kunne følge til Gjøvik, dette var oppløftende. Jeg kommer omsider fram til der hvor denne omtalte løypa skulle være, men jeg ser den ikke. Ved et hus sto nok en kar med en snøfreser og jeg staket meg dit. "Den e itte kjørt opp ennå, løypa går egentlig rett over jordet der", sa han og pekte på det hvite jordet borti høgget. Han gav meg råd å gå en 4 km "følg denne veien, ta til venstre også til høyre i neste rundkjøring, så kjem du til en gard med noen hester, der skal det være ei lysløype som sikkert e oppkjørt". Jau jau, jeg hadde ikke mange alternativer enn å følge hans råd. Da jeg ankom hestegården var sola begynt å gå ned og mørket senket seg atter en gang. Til min forskrekkelse var ikke denne løypa heller oppkjørt, jeg fulgte lysstolpene utover et jorde i djupsnøen, så sluttet lysstolpene også. Jaggu, foran meg lå det jorde på jorde med skogholt imellom. Hvor denne løypa går er umulig å si… Jeg tråkker tilbake smålig motløs og begynner å innse at jeg må tråkke langs landeveier hele veien til Gjøvik. Langs bilveien ligger et lite hus, jeg går og ringer på for å spørre om veiforklaring nok en gang. Jeg ser inn vinduet og ser en rulator som signaliserer at her må det bo et gammelt menneske. Det kommer fram en ganske så gammel dame bort til vinduet. Hun ser forskrekket ut, det er nok ikke ofte det kommer uanmeldt besøk på kvelden hos henne. Nå står det plutselig en høy kar med svær oppakning og sotfarget ansikt og ringer på døra hennes. Hun går bort til vinduet og åpner ikke vinduet, hun ser redd ut, hele kroppsspråket hennes viser det. Huff stakkar dame, tenker jeg. "Jeg er på utkikk etter noen skiløyper", sier jeg. "Je vet itte… Je vet itte sånt je", sier hun på andre siden av ruta. "Jeg skal til Gjøvik, hvor skal jeg gå da?", spør jeg. "Je vet itte, je e itte kjent her". "Ok, det går bra" svarer jeg, "jeg kan spørre noen andre, ha en fin kveld". Nok en gang følte jeg meg lost og bega meg ut på den øde landeveien lenger innpå Totenlandet. Litt lenger etter jeg hadde gått igjennom et skogsområde kom det noen hus langs veien. Ved det ene huset åpner ei dame vinduet sitt og ser på meg. "Hei" roper jeg. "Jeg er på vei til Gjøvik på jakt etter skiløyper". "It no e kjørt opp ennå", svarer hun. Hun forklarer at jeg kan følge Vestre Totenveg som vil ta meg helt til Gjøvik, det er ca 12 km. Det hørtes fornuftig ut. Mens jeg fulgte Vestre Totenveg tenkte jeg etter om det var noe skiglede i dette her, å tråkke rundt i snøføyka i mørket på øde landeveier. Langs veien i mørket føler jeg meg utsatt når det kommer motgående trafikk. Jeg har på hodelykt og de fleste virker å se meg. Det tar mye fokus og hele tiden passe på om det kommer biler samtidig mens jeg staker meg avgårde. Dagen har kanskje ikke bestått av så mye skiglede, men det har vært nok av problemløsning. Jeg har i hvertfall ikke fått noe særlig tid til å kjede meg og har holdt meg nokså okkupert med å finne fram. Etter å ha fulgt Vestre Totenveg i halvannen time åpner landskapet seg og stuper nedover. Neders i dalen lyste det opp en liten by nede i ei vik. "Gjøvik!", roper begeistret. Masse energi kommer i kroppen og jeg staker på hardere, snart framme! De fire siste km var bare cruising langs gangveien ved hovedveien helt ned til Gjøvik Sentrum. Det har snødd såpass de siste dagene at jeg kan gå på ski helt ned til togstasjonen. Det er nok ikke hver dag det kommer en skikar på fjellski, fjellstaver og en 120 liters sekk på ryggen i Gjøvik sentrum, men jeg brydde meg lite om det, jeg bare smilte og hilste på folket jeg passerte. På Gjøvik stasjon kjøper jeg en kopp kaffe og en croissant. Neste tog går om en halvtime. Den deilige følelsen av å ha gjennomført gjør meg god og høy på meg selv. Jeg skrur på min Iphone og tar et seiersbilde av at destinasjonen er nådd. Deretter er det to timer på toget med Gjøvikbanen hjem igjen, hvor jeg bare skal sitte og nyte den 13,5 mil lange turen tilbake til Oslo som jeg brukte fire døgn på.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.