Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'selkirk mountains'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Intervju

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmer

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

Fant 2 resultater

  1. Rogers Pass og Glacier National Park har ett legendarisk rykte på seg når det kommer til puddersnø. Målestasjoner her måler Canada's høyeste gjennomsnittlige snømengde, kan nevne Fidelity Mountain med sine 14m med snø hvert år. Har lest diverse artikler om Rogers Pass i noen år nå så når jeg endelig er i området lar jeg ikke ett værvindu gå forby. En snøbyge hadde lagt ned 80cm nysnø på fredag og lørdag og dermed gikk også snøskredfaren opp til faregrad 4, noe jeg ikke ønsker meg uansett hvor bra snøen er. å stå i. En kaldfront fra nordøst kom inn på mandag slik at faregraden skulle gå ned til 2 på tirsdag. Planen min ble deretter; å kjøre til Rogers Pass på mandag og gå de åtte kilometerne inn til Asulkan Cabin seint på dagen for å stå på ski tirsdag og onsdag. Booket ei seng i Asulkan Cabin via Alpine Club of Canada før jeg dro avsted. På veiene fra Canmore gikk det sakte mens kaldfronten kom inn over Canadian Rockies og temperaturen sank 20c i løpet av dagen. Veien saltes ikke her, de strøes. Fint bortsett fra at grusen flyr av med en gang når fartsgrensen er 100km/h og nesten halvparten av trafikken er semitrailere. Varmen fra trafikken gjør hovedveien speilblank, og her er det ikke krav om vinterdekk. Kom meg endelig til Rogers Pass som ligger på 1300m. Her lå det rundt 60cm snø, mens målestasjonen på 1900m viste 170cm snø. Jeg håpet det gikk spor opp til hytta! På tur opp Asulkan Valley på kvelden Jeg gikk fra parkeringsplassen kl 16.00, litt før mørket satte inn. Turen opp til hytta er på ca 8km vinterstid med en stigning på 900 høydemetre. Mesteparten av stigninga kommer helt på slutten da de fem første kilometrene er relativt flat med noe småkuppert opp og nedstigninger, noe som forøvrig var veldig surt på returen to dager seinere. Temperaturen lå på ca -10c, helt perfekt da jeg holdt ett greit tempo i mørket. Spor gikk det, men de fleste av sporene gikk av før jeg kom inn til hvor dalen tar slutt. Dalens sluttpunkt har fått navnet "Mousetrap" (Musefellen) da massive snøras fra opptil fem fjell og dalsider ender opp her. Så det er ønskelig om man passerer området raskest mulig om rasfaren og snømengden er høy. I Mousetrap delte sporene seg, ingen av de gikk helt hvor kartet viste at sommerruta eller vinterruta skulle gå. Etter litt vurdering av sannsynlighet tok jeg sporet som gikk opp mot sørvest, men jeg mistenkte i starten at dette var ruta opp til Sapphire Col, ett godt stykke unna hytta. Men sporene gikk etter hvert tilbake til tresonen hvor den skulle gå og kl 19.30 var jeg oppe ved hytta, endel raskere enn antatt da turen opp var beskrevet å ta 4-6 timer på vinteren. Det var lys i hytta, så jeg var spent på hvilket folk som møtte meg da jeg åpnet døra. Mens jeg tok av meg skia så jeg at folk visket bort dugg i vinduet av nysgjerrighet på hva slags skapning som vandret der ute i mørket. Jeg åpnet døra og der satt det ni Japanere rundt bordet, helt stille, delvis i sjokk over at jeg kom så seint. Han ene, guiden av den japanske gruppa spurte om alt sto vel til, han mistenkte at noe var alvorlig galt da folk er ute å går i natten langt inne i fjellene. "Awesome", svarte jeg mens jeg tok av meg jakka, "varmt er det å, mange høydemetre på slutten". Guiden spurte om jeg var veldig kjent her, jeg svarte selvsagt nei, før jeg sa "easy trail". Han lo før han sa noe på japansk til resten av gruppa. Han sa han hadde jobbet som guide i 15år her og informerte at det ikke er vanlig at folk orienterer seg rundt her i natta da det går stier overalt. Asulkan Cabin Asulkan Cabin er ei koselig hytte med 10 sengeplasser. Hytta har gode muligheter for matlaging og var godt stelt til. Oppvarming fra en moderne og effektiv propanovn, så man trengte strengt nok ikke en stor dunpose her, var såpass varmt om natta at jeg måtte ha soveposen helt åpen mens jeg lå i nettingen. Hytta var også større enn hva den så ut til på bildene utenfra, men fortsatt var det noe intimt i sovedelen av hytta som lå i andre etasje. Heldigvis fikk jeg overkøyen for meg selv i den ene køyesenga og ikke mellom de andre i den store senga hvor folk lå tett sammen! Tirsdagen startet rolig, jeg hadde det ikke travelt da jeg satset på en stordag på onsdag ettersom været skulle være best den dagen. Den Japanske skigruppa var på treningstur, de skulle bare gå i rundt hytta og trene på breredning og å gå i taulag. Helt fint for meg, ovenfor hytta lå hele området opp til Youngs Peak helt urørt enda. Jeg tok meg god tid, ute var det noe skyet, temperaturen var nede på -19c, men heldigvis helt vindstille. Jeg måtte uansett pusse ski, da lim fra forrige feller hadde satt seg på skiene. Var ute å gikk kl 11 og brukte lang tid på å gå opp et fin rute opp mot Youngs Peak. Mye snø å ta av for en person dette! Mellom Asulkan Cabin og Youngs Peak (2815m) er det flere rutealternativer i svært så trygt terreng om man ser bort fra bresprekker tidlig på vinteren og "Headwall'n" på Youngs Peak. Ikke særlig bratt, men mye lekent terreng. Om man tar rutene ned i Asulkan Valley øst for hytta har får man mer krevende terreng, så området passer godt for alle slags skifolk. Jeg ønsket meg opp på Youngs Peak. "Headwall" er det siste bratte stykket opp mot toppen, ca 200 høydemetre i opptil 43 graders stigning. Faregraden for snøras var fortsatt 3, og det var i bratte heng, spesielt mot øst og nordøst som var skummel mens Headwall ligger mot nordvest. Jeg gikk opp til ca 40 grader og tok profil der. Under 50cm snø lå det ett lag som hadde fin bruddflate, men det skulle nokså mye til for at snøblokken glei ut. Uansett, jeg var alene og hadde ikke noen planer om å ta for store sjanser så det ble til at jeg rant ned herfra. Ble enda en tur den dagen før jeg tok middag og sosialiserte meg med disse Japanerne som kunne fortelle mye spenstig om snøen på Hokkaido i Japan. Onsdagen startet kl 06 med en temperatur ute på -22c. Japanerne planla en lengre skitur i dag, men temperaturen skremte dem litt. Jeg var ute kl 08 under en skyfri himmel og en fantastisk fin soloppgang og jeg fikk endelig sett hvilke fjellområder Glacier National Park har å by på. Like før soloppgang Mount Rogers (3169m) Avalanche Mountain (2881m), fjellet som tok livet av 62 mennesker i ett enkelt snøras i 1910 Mount Sir Donald (3284m), ett populær fjell å klatre i sommerstid Dagen før brukte jeg over 2 timer på å gå opp 600 høydemetre i dypsnøen, i dag brukte jeg knapt en time opp, selv med flere fotopauser. I skyggen var det kaldt, med en liten bris så den effektive temperaturen lå på rundt -30c. Å ta bilder blir fort utfordrende når man får frostskader av å ta på kameraet uten votter, men bilder ble det alikevell. Jeg gikk fort opp Headwall'en og på toppen var det sol og helt vindtsille. Jeg tok en god pause her, det var såpass varmt at jeg kunne åpne dunjakka. Selve toppen av Youngs Peak er rund og uinteressant for en fyr som meg, men utsikten er fenomenal. Mt. Jupiter Tåke nede i Asulkan Valley Avalanche Mt. til venstre, Eagle Peak midt i Utsikt fra toppen mot Mount Sir Donald Zoom på Asulkan Cabin hvor Japanerne fortsatt holdt seg i rundt Jeg rant ned Headwallen og ned til 2400m og som i går kunne jeg smile litt over snøen for den var så perfekt! Jeg tok på fellene og gikk opp til toppen en gang til. Der så jeg nærmere på vestenden av Youngs Peak. Der er det mer alpint med flere stupbratte pinakkler som frister til bestigelser. Litt nede på sørsiden ved pinaklene ble det en god time med pause. Påskestemning kaller vi det i Norge når sola varmer så godt at snøen smelter litt på skibuksa mens man sitter der. Noe bestigning av pinaklene ble det ikke, her er det bunnløs pudder og løssnø som ved profilen jeg tok målte 220cm. Derimot ble det ei ny rute ned Headwallen med en bratt start like øst for pinaklene. Sporsnø mot pinakler øst på Youngs Peak Utsikt mot fjell i nordvest Mt. Afton og den lavere Mt. Abbott har populære skiruter ned bratte renner Den Japanske skigruppa kom seg aldri høyere enn 2400m den dagen, så jeg hadde mye snø for meg selv. Om man skal ha rolige dager her bør man være her i mange flere dager, her finnes det titalls spennende ruter i alt fra 7-800 høydemetre til 1300 høydemetre samt spennende fjell å bestige. Spørs om det blir flere turer hit i løpet av vinteren! Solnedgang på Eagle Peak mens jeg returnerer til bilen nede på 1200m Kart med rutene jeg gikk
  2. Glacier Circle ligger tre-kvarters kjøring øst for Revelstoke i British Columbia Etter å ha snudd på ett fjell i Canadian Rockies pga. dårlig vær samt en dårlig avgjørelse fra min side kjørte jeg sørover mot Golden. Eller, først ble det østover; Veien ble stengt 10km nord for Lake Louise da ett massivt snøras som Parks Canada utløste selv stengte highway'en i tre dager. Omveien ble på 580km noe som var verdt det om været i Selkirk Mountains skulle bli så bra som værtjenestene meldte. Det var nesten på overtid at jeg gjennomførte denne turen, en relativt godt planlagt tur som har ligget på vent i hele vinter. Parkerte ved vinterparkeringa nedenfor svingen i Rogers Pass, ei parkering jeg brukte på en tur til hytta i Asulkan tidligere i vinter. Derfra gikk turen inn mot Illecillewaet Glacier, en isbre på 9 kvadratkilometer i Glacier National Park. Med meg hadde jeg med proviant for 5 hele dager. Kanskje lite, for jeg kunne gjerne ha vært her mye lengre om jeg hadde vært med flere og hatt muligheter for værmeldinger underveis i dette området som lider av generelt mye dårlig vårvær. Jeg dro alene, langt fra dekningsområder for mobil uten noen from for kommunikasjonsmuligheter til ett fjellområde med hva jeg ser på som høye verdier med risiko. Snørasfaren er fortsatt svært høy (faregrad 4 og 5) samt at store deler av turen går på isbre av den mer oppsprukne og aktive sorten. Innmarsjen til Glacier Circle er på 18km, hvor av 9km går over isbreen. Fra parkeringa blir det 1400m med stigning til rutas høyeste punkt før det bærer 750 høydemeter ned igjen til hytta. Alpine Club of Canada estimerer 8-12 timer hit alt ettersom vær og føre. Med ski i den vårvarmen som var meldt estimerte jeg selv at det kom til å ta over 10 timer. Mens snøen var hard de første par flate kilometerne gjennom skogen, ble snøen våt videre opp. At man synker 10-15cm ned i snøen og får fylt opp skiene med ett par ekstra kilo med våt snø for hver eneste tramp en tar er slitsomt og jeg brukte mange timer opp til det flatet ut på isbreen. Til høyre: Kart over ruta inn til Glacier Circle fra perkeringsplassen i Rogers Pass På tur opp mot Illecillewaet Glacier Isbrearmen ned mot nordvest var for litt over 100 år siden en av Canadas store landemerker som trakk turister fra hele verden i ett halvt hundre år. Denne brearmen er også en av Nord-Amerikas mest studerte isbreer og på 1890-tallet startet man ett omfattende arbeid med å kartlegge brearmens sammentrekning for hvert år. I dag har den trekt seg nesten 2km tilbake, og man går ikke på breen før man er 600 høydemeter høyere opp enn i 1887. Historiske bilder av isbreen fra århundreskiftet nittenhundre Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Photochrom fra 1902 viser utbredelsen av isbreen. Mount Sir Donald tar seg godt ut fra Abbot Pass hvor bildet ble tatt. Bilde tatt av Detroit Photographic Co. Bilde 2: En kar poserer i bresprekkene på Illecillewaet. Bilde tatt i 1902 av Detroit Photographic Co. Bilde 3: Utbredelse av breen i 1887. Bilde fra Notman Archives. Bilde 4: Utbredelse av breen i 1909. Bilde fra Notman Archives. Turen over Illechillewaet var lang men langt mindre seig enn den bakken opp til det flatet ut. Etter hvert som man gikk opp på breen stakk toppen av Mount Macoun (3030m) opp over horisonten og det var greit og bruke toppen som siktemiddel til man etter hvert også fikk se Mount Fox og Dawson Range. Møtte ingen hinder på isbreen på tur opp, men det ble noe navigering mellom svære åpne sprekker på tur ned mot isbreens sørlige del. Det skal ha kommet nært 20m snø her i vinter, så man kan kanskje forvente at de fleste sprekker er relativt godt gravd ned på en såpass flat bre som dette. Klabbføre over breen, med Mt. Macoun i horisonten Mount Selwyn (t.v) og Mount Dawson (t.h.), målet for denne turen Mount Dawson/Hasler Selve nedstigninga fra breen til Glacier Circle byr på noen utfordringer. Det er tre kjente alternativer her, to går ned under Witch Tower i skredterreng mens den siste går ned litt lengre øst og er den mest brukte ruta sommerstid. Etter å ha fått sett litt på hvordan det så ut ned fra ett fint utsiktspunkt 500m over Glacier Circle bestemte jeg meg på for å dra ned den ene ruta under Witch Tower, eller rett øst for høyden P2475 på isbreen. Det viste seg å være en dårlig avgjørelse fordi da jeg rant ned knapt 100 høydemeter gikk snøen fra sånn passe kram til knallhard is i 50 graders helning. Nedenfor meg var det ett stup på 150m som jeg måtte gå på langs med. Noen dager gamle snøras ned her gjorde det heller ikke lettere med å holde balansen i havet med isklumper når man går med 20kg sekk på ryggen; faller man venter døden i det stupet! Ble til at jeg måtte ta av meg skia og bruke mye tid på å trampe meg i vei forbi det aller bratteste og mest eksponerte partiet i helninga da jeg fryktet at jeg fryktet konsekvensen av ett fall her. Jeg kom meg helberga ut fra det eksponerte partiet og kunne ta på skia videre ned til skogsområdet i Circle hvor hytta skulle ligge. Står beskrevet at hytta er noe vanskelig å finne i skogen, spesielt på våren når den ligger begravd under snømassene. Hytta er heller ikke markert inn på topografiske kart, men jeg fant hytta relativt enkelt bak noen gigantiske steinblokker inne i skogen ikke langt fra to små vann lengst øst i skogsområdet. Glacier Circle Cabin under tung vårsnø Glacier Circle Cabin ble bygd av Mr. Fred Pepper fra Field, ett lite tettsted helt øst i British Columbia. Han tok med seg kona og spedbarnet sitt og krysset Illecillewaet med hjelp av trekkhunder. De slo seg ned i Glacier Circle året 1920 og holdt til i ett telt den sommeren mens han bygde tømmerhytta. Historien skal ha seg til at de gikk tom for mat en periode på seinhøsten 1920 så mens kona holdt teltplassen i stand tok Fred seg ned til Beaver River i jakt etter mat mens en snøstorm la ned store mengder snø. Han fikk etter flere dager skaffet mat fra en fangstmann og berget familien for ei stund. Hytta ble i resten av 1920 og 30-årene brukt av hovedsaklig Sveitsiske guider som guidet folk rundt i fjellene her og som selv åpnet nye klatreruter. Denne epoken tok slutt utover 30-årene og hytta ble lite besøkt de neste 30 årene. På slutten av 1960-årene hadde taket på hytta falt sammen og i 1972 tok Bill Putnam, Dave Jones sammen med flere andre kamerater å restaurere hytta med økonomisk støtte fra Parks Canada og American Alpine Club. Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Historikk i veggene Bilde 2: Ett bilde jeg fant i hytta viser førstebestigerne av Mount Fox før de drar ut i august 1893. Bilde tatt av J.H. Scattergood. Bilde 3: Hytta får gjennomgå av mer enn bare vær og vind. Her tar ett ekorn ett jafs av hyttetaket! Bilde 4: Frokost før turen til Mount Dawson Første natta i hytta var bra den, sov som en stein bortsett fra rundt kl 03.00 da jeg våkna av ett spetakkel fra Osprey-sekken min. Ei mus hadde klart å klatre inn i sekken. Sekken hang forøvrig fra en knagg i taket, så det er ei ekte klatremus vi snakker om her. Nede i sekken hadde den spist hull i middagen min (type Real Turmat-pose, dog fra en annen Amerikansk produsent). Jeg tok meg rolig fram i sekken med ett klart formål, å kverke musa uten den minste sympati fra min side før den stakk av. Men musa var raskere enn en 29 år gammel Nordmann halvveis i søvne, så før jeg fikk tak i den spratt den ut av sekken og ned på gulvet. I venstrearmen min hadde jeg derimot en plan B, snøskredspaden min. Musa stakk mot venstre, og med ett kjapt sving med spaden fløy musa som en tennisball gjennom rommet, traff veggen og spratt videre oppå kjøkkenbenken. Nå var nok musa full av adrenalin i tillegg til en allerede raskere reaksjonsevne enn meg så musa forsvant umiddelbart fra mitt synsfelt. Jeg gikk til sengs, litt irritert over at musa etter alt å dømme fortsatt var i livet, men samtidig tenkte jeg at jeg gav den en real hodepine evt. kraftig hjernerystelse! Kan legge til at det ble musestilt resten av den natta. Historiske bilder fra Dawson Range Mount Fox (t.v.) med Mount Dawson (Hasler Peak og Feuz Peak som to høyeste topper) i midten. Sett fra Asulkan Pass i 1902. Photochrom fra Detroit Photographic Co. Tur opp Mount Dawson har ligget ferdig planlagt i lang tid, det var bare riktig vær som stanset meg fra å realisere prosjektet tidligere i vinter. Dawson har flere topper, den høyeste, Hasler er den nest høyeste i Selkirk Mountains med sine 3377m og over 2000m i primærfaktor. Da de Sveitsiske eventyrerne besteg fjellet for første gang i 1899 (Christian Hasler, Edward Feuz, Charles Fay, Herschel Parker) rangerte de fjellet som noe vanskeligere enn Mount Sir Donald (det mest kjente fjellet i Rogers Pass) og Matterhorn i Sveits. Hvorfor de rangerte den såpass krevende kan være på grunn av lang innmarsj samt høy risikofaktor i brevandringen og rasutsatt lende man må forsere for å nå toppen. Ruta de tok gikk fra Rogers Pass (Glacier House) over Asulkan Pass til basecampen nede i Dawson Amphitheatre for så å ta seg opp til Fox-Dawson Col på 2800m vestfra. Ruta mi gikk fra omtrent samme start, men over Illecillewaet ned til hytta i Glacier Circle for så å ta meg opp Fox Glacier til Fox-Dawson Col østfra. Denne ruta ble først gått i 1929 og ble beskrevet som noe vennligere enn den gamle normalruta opp Dawson Amphitheatre. Dette ble så normalruta for bestigninger ei stund på 30-tallet før det dabbet av med toppturer i området. Når jeg leste meg opp på denne ruta i nyere bøker blir man frarådet i å gå den og det skal ikke ha gått mange folk her de siste 50 årene. Isbreene har trekt seg mye tilbake og både Fox Glacier og isbreen videre oppover mot Selwyn og Dawson/Hasler har blitt mer krevende en tidligere på 1900-tallet. Dawson/Hasler har blir lite besøkt i nyere tid. I hytteboka i Glacier Circle fant jeg ingen beskrivelser fra folk som hadde vært på toppen de siste 10 årene. På nettet fant jeg en beskrivelse fra 2006 som hadde nådd toppen på ski via Fox Glacier. Flere har vært opp på Mount Selwyn, men da tok de klatreruta opp på østsiden av fjellet, noe som ikke egner seg for ski. Glacier Circle, skogsområdet hvor hytta befant seg var tidligere fanget mellom Illecillewaet og Deville Glacier. Området ble oppdaget i 1890 av Harold W. Topham som var førstemann til å telte i skogsområdet i den tiden han kartla området. Han tegnet kart over rutene han gikk sammen med fotografen Emil Huber og døpte området Glacier Circle. Kartet fant jeg på hytta, men navn på endel fjell har siden forandret seg, samt at høydene er feilslått med opp mot 600m. Bilde til høyre: Christian Hasler og Edward Feuz, to Sveitsiske guider som skrev mye historie i dette området. Dette er ikke ett bilde tatt på Mount Dawson. Kart over ruta jeg gikk til Dawson og Selwyn fra hytta i Glacier Circle Dagen etter innmarsjen til hytta var ikke været bra nok for å ta turen opp til Dawson, men jeg gikk ei løype opp 400 høydemeter til Fox Glacier for å se an mulighetene jeg hadde for å komme meg oppå selve Fox Glacier. Derfra så jeg to muligheter for å komme meg opp på selve breen uten å måtte klatre i fjellet på siden av breen. Derimot var jeg svært eksponert for ras fra brekanten så lenge jeg oppholdt meg under der. Rasene fra brekanten gikk 500 høydemeter ned til moreneryggene hvor Deville Glacier gikk for 100 år siden. Klokka hadde passert 07.00 om morgenen da jeg våknet, en time seinere enn planlagt da vekkerklokka ikke ringte. Jeg spekulerer i om at det var tidssone-problemer med mobilen da Glacier Circle ligger omtrent midt på centimeteren mellom tidssonene. Jeg hadde stilt vekkerklokka på 06, men etterpå flytta jeg mobilen til sengen min, 1.5m lengre øst inne i hytta, og det var nok til at mobilen justerte seg til en ny tidssone i løpet av natta! Hytta med Mount Selwyn i bakgrunnen Under Fox Glacier Bresprekker på Fox Glacier med nordsiden av Mt. Selwyn ragende bak En av mange snøras/sørperas den dagen Ettersom jeg hadde gått opp spor gikk det fort å komme seg til brekanten på Fox Glacer. Men sola sto rett på og kl 09 var temperaturen såpass høy at det gikk ras ned fra den i mot meg. Å gå under føles ikke spesielt trygt ut og det var vanskelig å si akkurat hvor det var mest sannsynlig at det neste store raset kom til å gå men så lenge det var sørpesnø som falt ned var det helt greit for meg! Jeg kom meg ganske fort ut av sonen med høyest skredfare og opp på sørsiden av brekanten selv om snøen fort ble tung og energikrevende å gå i. Fra toppen av brekanten fikk jeg også til å se ned på den sørligste brearmen på Fox Glacier. Denne går rett under Mount Selwyn og er rasutsatt i kanskje større grad enn nordenden av Fox Glacier, men samtidig kommer man seg mye raskere ut av det mest skredutsatte området så dette ble min plan for returen ned da det så ut som om det var mindre bratt med mindre berg og stein. Videre oppover Fox Glacier ble det knallvarmt så det ble t-sjorte og etter hvert baris hele veien opp til Col på 2800m hvor jeg også tok en ordentlig lunsjpause med en veldig god pose spagetti og kjøttsaus fra produsenten Mountain House. Utsikten fra Fox-Dawson Col var formidabel og den desidert råeste vinkelen av Dawson-massivet hvor man fikk god oversikt over hele nordsiden av fjellene og ett godt stykke ned i Dawson Amphitheatre (bilde nr. to under) Som sagt tidligere gikk jeg alene og uten noen form for kommunikasjonsmulighet. I slike situasjoner mener jeg at jeg er noe mer fokusert på det jeg gjør da jeg ikke har hjelp av noe slag tilgjengelig om uhellet først er ute. På tur opp passerte jeg flere svære sprekker, og disse var lett å se og det eneste jeg måtte huske var å unngå disse på nedturen, for da er det værre å se sprekkene før det er for seint. Jeg måtte også over flere innsynkninger hvor jeg måtte ta det svært rolig og bruke tid på å finne ut om brua kom til å holde meg. Vind har hatt lite effekt på snøen her og isbreen er bratt og aktiv slik at nye sprekker dannes ofte mens breen siger nedover. Så selv om det har kommet mye snø følte jeg meg ikke trygg der jeg gikk. På ca 2900m høyde gikk jeg plutselig gjennom snøen og halve kroppen falt ned i ei bresprekk som var under utvidelse. Jeg kom meg fort ut av denne og bresprekken var ikke brei nok til at jeg hadde falt langt ned i den uansett, men her hadde jeg gjort en ganske stor feil. Da jeg reiste meg opp så jeg helt klart en innsynkning i snøen som jeg allerede hadde gått neddi i 5-10m før jeg falt gjennom løssnøen som tettet den til. Innsynkningen fortsatte i 15-20m til før snøen som lå over hadde mer bæreevne. Dette var noe jeg selv mener jeg burde sett tidligere, og noe som var en del av risikovurderinga jeg gikk med i hodet hele veien siden jeg gikk på isbreen to dager før, 20km lengre nord. Det ble en skjerpings på stedet hvil i noen minutter mens jeg byttet shortsen til bukse i tilfelle flere kalde uhell videre oppover. Ikke at jeg planla å falle nedi flere sprekker, neste sprekk kan fort være breiere! Tabbe! Ved Fox-Dawson Col på 2800m En av mange store sprekker på den svært aktive isbreen opp mot Mount Selwyn Det siste stykke opp mot ryggen mellom Selwyn og Dawson Øverst i isbreen under Selwyn var det igjen store sprekker som var noe vanskelig å forsere. Mens jeg kunne ha unngått dette ved å gå helt øst under Selwyn, noe som hadde vært en halvtimes omvei. Jeg fulgte ei stor bresprekke på langs til jeg fant et brukbart sted å forsere den opp mot en "hai-finne" som ligger mellom Selwyn og Dawson. Da det lå mye løssnø med dårlig hold øverst måtte jeg bruke ski og staver som anker for å trekke meg opp brekanten. Samme manøver måtte brukes igjen på en enda større sprekk da jeg kom meg opp nordøstsiden av Dawson på høyden 3300m. Det var to bruer over bresprekken, den ene i svært bratt lende mot nordvest (60-65 grader helning) med 800m stup rett under om man faller. Den andre på østenden av bresprekken i 50 graders helning. Brua mot øst var ganske lur, den så solid ut fra den ene siden, men da jeg slo med skia på den falt den sammen. Jeg fikk brukt deler av den brua likevel med stor forsiktighet og med stavene som toppanker for å trekke meg forsiktig opp før jeg forsatte opp til toppen. Toppen av Dawson/Hasler var ca 270m lang fra øst til vest, svært bratt mot nord og bratt nok mot sør. Det ble dermed en luftig tur videre mot det høyeste punktet som ligger helt vest på ryggen. Måtte klyve opp to skar og brukte spaden her for å grave meg ned til fjell da snøen ikke hadde noe som helst hold. Nå var det ett værskifte i gang og tåke utviklet seg på nordsiden av fjellet mens jeg var på toppen. Jeg fikk god utsikt uansett og må si at utsikten var mye bedre enn den fra Mount Hector i Canadian Rockies, en utsikt fjellet er berømt for. Etter en spisepause her gikk turen ned til skiene som jeg la igjen ved den store bresprekka. Derifra gikk turen ned og opp til en høyde mellom Dawson og Selwyn. Her kom tåka inn tykt og det ble plutselig en whiteout. Vær-prognosen jeg dannet meg da jeg enda hadde sikt mot sørvest hvor været kom fra så ikke så aller verst ut de neste timene så jeg tok en times pause før jeg fortsatte opp mot Selwyn da tåka lettet igjen. Selwyn kan man sikkert stå på ski ned fra, men det er i en "no-fall" sone på rundt 60 grader de øverste 50 høydemeterne og med de snøforholdene jeg hadde var det ikke noe for meg å starte fra toppen. La derfor igjen skiene under toppen og kløyv til topps. Helt øst på toppen av Dawson/Hasler. Topp-punktet ligger ca 200m lengre vest Det første klyvepartiet Panorama fra toppen av Dawson/Hasler Panorama fra Mount Selwyn Battle Range i sør. Høyest rager Mount Proteus på 3198m Resultatet etter nedkjøringa fra Dawson Returen ned isbreen gikk bra, de første 600 høydemeteren ble det tatt mange gode svinger i løssnøen mellom bresprekkene. Men så gikk snøen over i skare som nettopp hadde fryst. Resultatet ble en skare jeg gikk gjennom i hver eneste sving og dermed ble selve ski-kjøringa videre ned til hytta ett slitsomt stykke arbeid. I de bratte partiene nedenfor Fox Glacier var snøen såpass gjennområtten under den tynne skaren at jeg sank opptil halvmeteren ned, samt at jeg krasjet i ett titalls steinharde isbiter som hadde rast ut fra isbreen og som lå gjemt under snøen. Fikk nærkontakt med berget under den råtne snøen ved ett par anledninger også noe som virkelig satte sine spor i skiene. Før jeg var nede til hytta igjen i det mørket begynte å legge seg, 11 timer etter start hadde skia begynt å gå i oppløsning både på oversiden og undersiden. Ser ut som de snart er utenfor reparasjonens rekkevidde så nå må det investeres i nye ski til neste sesong! Dagen etterpå fortsatte retretten fra hytta opp den tryggeste ruta under Witch Tower (ei rute som er beskrevet som svært utrygg egentlig!) og videre opp Illecillewaet. Møtte en ny bresprekk som hadde delt hele breen rett nord for P2475 og som måtte unngåes via en noe tvilsom bru som jeg hoppet over på ski da det var i neddoverbakke. Føret var svært tungt opp til det høyeste punktet på breen og jeg gikk i t-sjorte og shorts hele veien opp i det som føltes som 20c. På toppen kom en skyfront inn og plutselig begynte det å snø mens jeg kjørte ned mot Rogers Pass. En knapp kilometer fra parkeringa passerte jeg ruinene av den gamle turisthytta Glacier House. Dette var i sin tid en av Canada's mest berømte hoteller sammen med Banff Springs. Glacier House åpnet i 1886 og ble utvidet de neste årene slik at de hadde 60 senger og var for ei lita tid den største i Canada før Banff Springs og Chateau Lake Louise fikk sine utvidelser tidlig på 1900-tallet. I 1910 omkommer 68 personer i ett stort snøras knapt en kilometer fra hotellet og det satte igang prosjektet med å legge togbanen i tunnel under Rogers Pass. Illecillewaet hadde også trekt seg tilbake såpass mye at den ikke var like attraktiv som før og turistene sviktet over flere år. At fjellklatrere fortsatte utforskingen av fjell og nye klatreruter i like stor grad helt til 1930-årene holdt ikke for økonomien og Glacier House stengte dørene i 1925. I 1929 ble alt av byggverk revet og bare grunnmuren av hovedbygningen står igjen i dag. Historiske bilder fra Glacier House Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Postkort av Glacier House i 1911. Bilde tatt av S.H. Baker Bilde 2: Glacier House i 1905. Bilde av S.J. Thompson Bilde 3: Spisehallen i Glacier House. Bilde fra C.P.C. Archives. Bilde 4: Servitørene i Glacier House i 1898.Bilde av W. Vaux Noen flere bilder fra turen for spesielt interesserte! Bilderekke fra øverst venstre: Bilde 1: Kjørte forbi flere snø og jordskred som hadde stengt Highway #1 i tre døgn gjennom Rogers Pass Bilde 2: Ett skjeldent selfie fra disse trakter Bilde 3: På brua over Asulkan Brook Bilde 4: Glacier Circle sett fra Illecillewaet. Hytta ligger nede i skogen ved to små tjern. Bilde 5: Mt Donkin (2940m) helt vest i Dawson Range Bilde 6: Mt. Wheeler (3333m) Bilde 7: Purity Mountain (3169m) Bilde 8: Youngs Peak som jeg var opp på tidligere i vinter
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.