Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'saltfjellet'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Intervju

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmer

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

Fant 16 resultater

  1. Hei! Tillater meg å poste en liten videorapport fra en tur jeg og min faste turkompis labradoren Buddy hadde på Salttfjellet/Svartisen 13.-20. Aug 2010. Saltfjellet/Svartisen annbefales sterkt!! Bedre seint en alderig..... En mer utførlig turrapport ligger på www.fjellrek.com
  2. Her er en liten turapport fra min lille visit i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark 13.-20.Aug 2010 Litt seint, men alikevell........(som vanlig er min trofaste labrador Buddy med) "Lønsdalen stasjon neste" lød det fra høyttaleren i kupeen. Endelig!! Buddy og jeg har sittet på tog i 17 timer og begynner å bli litt lei. Vi befinner oss i Nordland, nærmere bestemt mellom Bodø og Mo i Rana, nord for polarsirkelen. I nydelig sensommer vær går vi ut av toget og inn i naturen, trekker inn den friske nordnorske fjelluften. Foran oss, mot vest ligger Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark badet i sol. Den kjente gode følelsen av spenning og forventning stormer rundt i kroppen. Et nytt villmarks eventyr venter. Saltfjellet-Svartisen er en av de få, vist ikke den eneste nasjonalparken en kan gå av toget og rett inn i. Toget var i rute og vi ankom Lønsdalen stasjon ca kl fire Fredag ettermiddag. Sekken veide gode 30 kilo og kjentes godt på ryggen. Overgangen fra nesten et døgn med stillesitting i tog-setet til fysisk aktivitet ble litt voldsom. Svetten rant som en foss, men det er godt å være igang! Vi fulgte Turistforeningens merkede rute forbi Kjemåvatnet og videre vestover langs Kjemåbekken. Her er det lettgått og fint terreng. Det store Kjemåvatnet lå speilblankt omkranset av dvergbjørk og så riktig innbydende ut. Men jeg ville komme meg over tregrensen før kvelden og så meg ut et lite navnløst vann på sydsiden av Lønstinden 977moh. Lønsdalen stasjon som var startstedet ligger på 504moh og de 473 høydemetrene kjentes godt i beina og svettedråpene hang løst. Vannet ligger ca halvannen km syd for stien og er derfor en perfekt leirplass. Da leieren var satt monterte jeg fiskestanga og gjorde noen spede kast i vannet. Ikke et napp. Litt skuffende, men kvelden var vakker, mat hadde jeg nok av og det var mange dager igjen av turen så fisk blir det nok alikevell. Dag to våknet Buddy og jeg av den velkjente lyden av regn som pisket på teltduken. Vinden rev og slet i den tynne nylon boligen og det lå ann til en hviledag. Allerdede.... Vi ble liggende å høre på natur kreftenes "sang" til litt ut på ettermiddagen. I tre tiden ble det lenger mellom regnbygene og rastløsheten tok overhånd. Leieren ble pakket og vi la i vei videre vestover. Vi rundet rundt på nordsiden av Lønstinden. Lønstinden består egentlig av fire topper som som ligger på rad og rekke. Den høyeste toppen er 1506 moh og den laveste 1376. Et flott syn i klart vær, men denne dagen var det alt annet enn klart. De lave tåkeskyene og den sterke vinden gjorde sikten svært begrenset og følelsen av å være helt alene og isolert blir forsterket. Jeg holdt Buddy i bånd så ikke han skulle forsvinne i tåken. Område mellom Lønstinden og Søre Bjøllåvatnet består for det meste av steinur og det kan være krevende å gå her med tung sekk. Slikt terreng stiller store krav til godt fottøy med god støtte for anklene og man må se godt etter hvor man setter beina. Etter ca syv km kom vi til Lønstindvatnet hvor vi slo leir for kvelden i le av en morenerygg. Det ble nok en fiskeløs, men fin kveld. Dag tre satte vi kursen videre mot vest i retning Søndre Bjøllåvatn, visstnok en av Norges beste Røyevann!!, men med en frisk kald vind fra nordvest hadde jeg små forventninger til å få fisk. Været klarnet opp og det var et kjempe syn som møtte oss da vi kom over åskammen fra Steinsdalen og lia ned mot Søndre Bjøllåvatn. Dalen vi nå kom til heter Bjøllådalen som strekker seg fra nordre Bjøllåvatn og helt ned til den avskjæres av Dunderlandsdalen og E6 ca 40 km lenger sør. Vi rundet rundt på nordsiden av Søndre Bjøllåvatn og krysset Bjøllåga på broen som er satt opp her før vi satt kursen sydover på vestsiden av vannet. Her skjedde det en dramatisk forandring i landskapet. Da det var nesten utelukkende stein og ur på østsiden av dalen, var det her grønt og frodig. Gress og lyng så langt øye kunne se. En fryd å gå på. Vi dreide igjen vestover et par km nord for Saltfjellstua. Her er det en kjempe utsikt nedover i Bjøllådalen. De første dvergbjørkene begynner å vise seg ved utoset av vannet og det er et flott syn å se elva slynge seg nedover den frodige dalen . Vi slo leir ved Stallgropavannet. Vinden var fortsatt temmelig frisk fra nordvest og satte nok en gang en effektiv stopper for det helt store fisket, men et par små ørreter lurte jeg før kvelden og det smakte herlig til kvelds. Da jeg dro ned glidelåsen på teltet den fjerde dagen og gløttet ut lå vannet helt speilblankt. Solen stekte fra en blå og skyfri himmel. Endelig væromslag! Etter frokost la jeg meg med morrakaffen utenfor teltet og studerte kartet for å planlegge dagens marsj. Dette er noe jeg gjør stort sett hver morgen. Det å planlegge turen underveis og ta spontane rutevalg er en del av den store frihetsfølelsen som jeg setter veldig stor pris på og sikkert flere med meg. Og siden jeg alltid reiser alene er det få innvendinger og uenighet i leieren... Det hender Buddy sier ifra, men da jeg som sjef har dobbelt stemme er det som regel jeg som vinner..... Jeg bestemte meg for å gå videre vestover inn i den øde villmarka ved Storstormdalen og Hedningefjella. (Til og med navnene i dette område er øde) Her er ingen stier, ingen hytter og svært sjelden folk og en fantastisk natur! Fjellsidene er dekket med frodig gress og lyng. Nede i dalen renner elven Tollåga i rolige buktninger blant små bjørk og gressenger. Oppe i liene går reinen og beiter og over hodet svever en stor Ørn. Stillheten og roen er total. Buddy og jeg suger inn hvert eneste sekund med stor ærbødighet for denne fantastiske villmarka som denne dagen smiler til oss fra sin beste side. Vellvitende om at her inne er det ingen nåde for den som ferdes når naturen bestemmer seg for å vise krefter. Her er det svært værhardt og ingen steder å søke hjelp vist ulykken skulle være ute. Fantastiskt !!! Vi tok oss god tid denne dagen. Følelsen av å være alene med naturen er sterk og kjentes godt i kropp og sinn. Da kvelden nærmet seg trakk vi opp på Simlefjellet for å finne en passelig leirplass. Vi slo oss ned ved Tørrvatna rett syd for Simlevannet. I solnedgangen liggende utenfor teltet med kaffekoppen og Buddy sovende ved siden av meg tenkte jeg på noe vårt store villmarksikon og eventyrer Helge Ingstad sa en gang da han var langt inne i den Canadiske villmarken alene; " Her sitter jeg i bare skjorte-ermene utenfor mitt telt. Skogene, elvene og vannene står til min rådighet og jeg føler meg som millionær" Den femte dagen smilte fortsatt Saltfjellet til oss og jeg bestemte meg, etter og ha studert kartet, for å dra videre opp på Hedningefjellet. Område her oppe har en generell høyde på ca 1100 moh og er svært værutsatt. Goldt og ugjestmildt terreng med stein og oppsprukne rabber av skifer preger landskapet. Vi tok det rolig som vanlig og nøt den store utsikten som etterhvert åpnet seg mot vest. Her kom de store isbreene på Stormdalsfjellet tydelig frem og var et vakkert og mektig syn. Etterhvert kom vi ned i Hedningdalen hvor det ligger et par små tjern ved et brefall fra Steinfjellet. Det smaragd grønne vannet lå som et speil og så svært innbydende ut for en liten dukkert i det varme været. Men jeg besinnet meg fort da jeg forsiktig stakk det ene beinet uti. Iskaldt. Ikke så rart da isbreen på den andre siden går helt ut i vannet. Men dette stoppet ikke Buddy, som elsker å bade hele året. Han hoppet gladelig uti og tok seg et par runder i rundt i det iskalde vannet. Hedningedalen ender i en bratt skrent som fører ned i en dal som heter Vestergila. Denne ligger ca 250 meter lavere enn Hedningedalen. Jeg så denne bratte skrenten da jeg studerte kartet, men jeg tok en velurdert kjangs på at det lot seg gjøre å komme seg ned og takket være det gode været gikk det helt greit, men det er ikke å anbefale å gå ned her i dårlig sikt. Man må snirkle seg ned i våt steinur og stupbratte skrenter som går på kryss og tvers og ras-faren er stor her på vinteren og våren. Det gir litt ekstra kick å ta noen slike kjangser, tøye grensene litt. Det å føle litt på sine egne grenser å strekke seg litt etter nye utfordringer er bare sundt iblant. Vi kom vell ned i den idylliske dalen hvor gresset sto grønt og blomstene nikket til oss i den svale kveldsbrisen. Vi fulgte elven Sirkàjàvrre noen km før vi slo leir. Da leieren var satt tuslet jeg ned for å gjøre et spedt forsøk på å få litt kveldsmat. Jeg hadde to stenger med på denne turen. En med spinner/sluk og en med mark og flue. En liten spinner med en opphengsflue for igjennom luften og landet perfekt i bakevjen etter en stor stein midt i elven. Med det samme spinneren traff vannskorpen var det fast fisk og like etterpå satt det en på flua også. Jeg kvakk til, hadde ikke forventet dette. Fisket har vært labert tidligere på turen så dette kom helt uventet. Fiskene ble kjørt forsiktig og et par minutter etter lå en fin ørret og en røye og sprellet i gresset foran meg. I motsetning til vanlig feber som gjør deg slapp, virker fiskefeberen helt motsatt. Jeg ble ivrig og adrenalinet steg. Her var tydeligvis masse fisk. Jeg gjorde tre kast til og det utrolige skjedde at etter totalt fire kast hadde jeg seks ørreter og to røyer!!! Det satt to fisk på hvert eneste kast!! Har aldri opplevd maken til bett. Jeg tvang meg selv til å slutte, middagen for både Buddy og meg var reddet og mens kveldsolen forsvant bak fjellene i vest nøt Buddy og hans eier en uforglemmelig fiske middag. Det vaket konstant i den lille elven og det skal stor selvdisiplin til å la stangen stå. Men man skal ikke ta mer enn det en trenger og her var tydeligvis mer enn nok fisk så det var bare å "hente" når jeg ble sulten igjen. I ti tiden rullet vi mette og gode inn i teltet å sovnet til den lette klukkingen av elven som rant stille forbi. Ikke den verste kvelden jeg har hatt...!! Dag seks ble vi liggende rolig til lagt utpå kvelden. Delvis fordi Buddy var sliten etter de siste dagers gåing og dels fordi dette var det nærmeste vi kunne komme paradis på jord akkurat da. Mat nok i massevis i elven, nydelig varmt vær og en fantastisk villmarksfølelse i kroppen. Buddy brukte dagen til å sove mens jeg gjorde noen kast med stangen når jeg var sulten og ellers bare slappet av og nøt livet. I syv tiden på kvelden pakket jeg sammen og sa farvel og på gjensyn til denne fantastiske plassen før vi satte kursen mot øst og Tespdalen. Tespdalen starter ved Bjøllåneset ved Dunderlandsdalen og ender ved Tespvanna hvor det går en sti over til Bjøllådalen. Vi måtte krysse to elver for å komme inn på DNT stien som går fra Bjøllånes ved Dunderlandsdalen og opp mot Saltfjellhytta. Her måtte jeg ta et valg; Mot nord og over til Bjøllådalen eller mot syd og ned Dunderlands dalen? Valget falt på det siste. Vi la kursen sydover langs elven Tespa et stykke før vi slo leir for siste gang på denne turen. Den syvende dagen trasket vi videre ned den idylliske Tespdalen. Her er en av de gamle ferdselårene som gikk over Saltfjellet før veien kom. De første små bjørkene dukket opp og omtrent halvveis ned i dalen krysset vi polarsirkelen for siste gang i år. Det er noe helt spesielt å være på tur her nord. Det er så mye fin villmark nord for polarsirkelen. Dette er virkelig stedet for den som vil oppsøke den store ensomheten og nyte livet i uberørt natur!! Etter syv deilige dager alene møtte vi sivilisasjonen ved Bjøllåneset og E6. Her satt vi oss på bussen tilbake til Mo i Rana. Saltfjellet-Svartisen er en udiskutabel pærle av nordnorsk natur! Vi har vandret gjennom alt fra stein-ørkner til frodige enger med grønt gress og blomster. Her er rolige og lune daler og spisse utilgjengelige tinder og isbreer. Veldig variert natur som gjør forflytningen spennende og utfordrende. Men det kan være svært værhardt her og er man i områder med isbreer, må man være obs på ras og kalvinger. Skal du alene på tur i Saltfjellet-Svartisen er god planlegging, forsiktighet og godt fottøy viktig. Dette gjelder jo for alle turer, men spesielt her. Turistforeningens rutenett går kun i de mest sentrale områdene og dalførene, så er du ute etter å oppsøke ensomheten i uberørt villmark er det veldig gode muligheter for det her. Spesiellt vil jeg anbefale område mellom Riebitjåhkkå, Simle fjellet og Hedningfjellet. Har var følelsen av å være alene med naturen og fjellet merkbar. Fantastisk!! God tur!!!!
  3. Hei Skal på en gåtur på Glomfjordfjelle og Beiarn i sommer. I denne sammenheng skal jeg kjøpe inn kart til denne turen. Noen tips om hvilket kart jeg skal velge? Ser Garmin har noen kart, men veldig dyre kart. Finnes det noen alternativ?
  4. Forrige lørdag var siste dag i en lengre godværsperiode på Helgeland, så helgen ble benyttet til et støt på Ølfjellet (Ørfjellet), 1751 m.o.h. Gikk fra Lønsdal stasjon fredag kveld, og campet ved Kjemåvann. Lørdagens rute gikk på rødmerkingen til halvveis inn Steindalen, før vi ved elvekrysset tok av stien og fulgte elven nordover. Ølfjellet ble tatt direkte via sørflanken, stort sett greit med innslag av lett klyving. Trass en del skyaktivitet som kom og gikk var det storslagen utsikt til blant annet Svartisen, Børvasstindan, Lofoten, Rago, Blåmannisen, Sulis og Okstindane. På returen tok vi med den sørlige naboen Addjektind (1444), en mindre luftig, men flott utsiktstopp.
  5. Jakttur på Saltfjellet, (Addjek) 7-10 oktober 2010 (Bildekvaliteten er dårlig siden jeg tok med meg gamlekameraet for å spare vekt.) Dag 1 (onsdag sjuende oktober 2010) dro vi (tre stk.) til Saltfjellet på småviltjakt. Vi parkerte ved togstasjonen på Lønsdal og forsvant inn forbi Kjemåvatnet og inn til et lite dalføre med bjerk 2,5 km. nordvest for vaierbrua over utløpet av Kjemåvatnet. Her satte vi opp telt før vi gikk en runde i området for å se hva dalsiden hadde å by på. (Jeg er ikke redd for å avsløre området, for rypebestanden var så begredelig som det er mulig å få den – vi så fem (!) skogryper på fire jaktdager.) Dag 2. skulle stå i fjellrypas tegn. Vi kom oss opp i høyden og jaga en flokk fjellryper hele dagen. Det dukket opp to-tre skuddsjanser og ei rype gikk ned for telling. På kvelden blei det en trivelig stund med bålkos før regnet blei for kjipt og jaga oss inn. Dag 3. Siden vi var litt løene i knær, lår og rygg etter å ha løpt rundt i ura dagen før, så holdt vi oss i dalsiden hele dagen. Vi stod opp og kom oss ut og jakta oss fram til solnedgang uten å se/skyte noe som i det hele tatt kunne minne om fugl. Mot slutten av dagen begynte gråtrosten – som vi så mengder av – å leve farlig. Mot kvelden økte regnet og vinden ganske kraftig på, og vi tilbrakte store deler av ettermiddagen og kvelden i teltet. Dag 4. I løpet av natta hadde temperaturen sunket og vinden økt. I løpet av natta gikk regnet over til å bli underkjølt, og teltet hadde en fin iskåpe. Det hadde også kommet ca 10 cm snø i løpet av natta. Denne snøen hadde fokket grundig inn i forteltet og det var et guds under at vi ikke glemte igjen noe under snødekket. Vi kom oss de sju km tilbake til Løndal stasjon med et par knall og fall i det snødekte steinlandskapet, og vi kom fram til at det alt i alt hadde vært en fin tur selv om vi måtte kjøre ned fra stasjonen på slitne sommerdekk. Det er alltid artig å dra på turer hvor en møter litt motstand på værfronten og kommer hjem to tell the tale.
  6. Ankomst Lønsdal stasjon etter 16 timers togtur. Stasjonsbygget på Lønsdal lyser rødt mot blått i morgensolen. Noen parkerte biler, ingen mennesker, ingen lyder. Litt ompakking, før jeg krysser jernbanesporet og tilslutt greier å finne stien. Den følger noen flotte svaberg oppover og jeg snur meg og tar et bilde tilbake mot Lønsdal. I Saltfjellet, ja faktisk i hele Nord-Norge, har det allerede vært finvær en hel uke. Nå håper jeg det holder en uke til. Jeg er spesielt spent på snøforholdene, få kan huske at det har vært så mye snø i fjellet som det er denne sommeren. Stien går inn forbi Kjemåvatnet som ligger 626 moh. Her må jeg ha første skikkelige pause. Allerede har pådratt meg hudløse gnagsår fra hoftebeltet. Hvordan det kunne skje så raskt vet jeg ikke, må bli mer nøye med at sekken sitter riktig. Den veier vel rundt 23 kilo, så det er nok noe av forklaringen. Fjellbjørkeskogen rundt Kjemåvatnet strekker seg litt oppover i lia, men så er det slutt på den. Herlig høyfjell vider seg utover. I bekkefaret og søkk ligger det fremdeles litt snø. Jeg ser Lønstinden i det fjerne, og merker at det er mye insekter i luften. På vei mot Lønstinden står et ensomt Fjellheimen 3Camp og jeg lurer på om det kan være en fjellforumer på tur? Teltet skal bli det eneste tegn til mennesker jeg ser på denne turen. Oppe ved Kjemåbekken er myggplagen blitt såpass sterk at det er såvidt jeg rekker å stoppe for ta et bilde av Ørfjellet. Det er flott kjegle fra denne vinkelen. Det er stille og varmt, kroppen er tung og sekken også. Hoftebeltet gnager og jeg er sliten etter kun noen få timers vandring. Solen står høyt på himmelen, og etter at jeg forlot myggen nede ved Kjemåbekken er jeg helt klar for å slå leir. Men partiet langsmed Lønstinden er ikke særlig godt egnet som leirplass. Det er mest stein og snødekke som jeg stadig plumper igjennom. Plutselig får jeg øye på en reinflokk som renner ned siden av Lønsfjellet. Kanskje det er kleggen som gir dem hastverk? Tamrein kan også være et flott skue! Ved bekken etter stiskillet finner jeg en grei leirplass. Det er tørt og varmt og lite vann i bekken, som sikkert er en stri elv til andre årstider. Dag 2 Dag 3 Dag 4 Dag 5 Dag 6 og 7
  7. En kveld på forumchatten på vårparten var det som vanlig snakk om utstyr, fine turer og andre ting som ikke passer inn i en turrapport. Når jeg hadde skrudd av EDBen for kvelden var det bestemt. @graham og jeg skulle ta en uke i Saltfjellet. Det ble mange revisjoner av planen for turen. Nord - Sør, Øst - Vest, Sør - Nord... Er ikke lett å velge skasei! Eneste jeg visste var at jeg måtte være på jobb kl 0700 25. august i Oslo, så da bestilte jeg like gjerne flybillett hjem fra Bodø kvelden før. Etter dette ble det litt stille. Jeg hadde en tur til Rondane helgen før avreise til Saltfjellet, samt en tur til Tafjordfjella og Reinheimen en uke etter at vi skulle være hjemme igjen. Dette betyr mye planlegging, og jeg hater planlegging! Men etter litt mer research utover sommeren finner vi ut at det letteste logistikkmessig er å ta toget til Lønsdal, gå inn til Saltfjellstua så følge stien nordover mot Lurfjellstua og Bodø. Da bestiller jeg billetter med Norges Statsbaner over telefon. Jeg togbillett fra Oslo S til Lønsdal for kroner 389 inkludert komfort fra Trondheim. Vi fikk sitteplasser sammen hele veien fra Heimdal, hvor Jørgen hoppet på, noe som viste seg unødvendig på Nordlandsbanen, for der kunne man nesten få hele vogner for seg selv. Avreisedato for min del var fredag 15. august i 23 tiden. Torsdag 14. august satt jeg og skravlet med Graham om noen siste detaljer, og det var bra, for jeg hadde helt glemt at vi hadde gjort noen endringer i planene når vi bestilte togbilletten, som gjorde at jeg måtte reise fredag kveld, og ikke lørdag kveld. Da fikk jeg med andre ord et døgn på meg å handle inn all maten, og pakke sekken og utstyret. Dette økte stressfaktoren en liten skvett på fredag, men jeg skulle heldigvis ta nattoget som ga meg nok tid til å skaffe alt jeg trengte etter jobb. Pakkingen gikk også høvelig bra. Ble riktig nok noen bæreposer med mat for første kvelden jeg måtte drasse på. Men til slutt satt jeg på toget som planlagt. Nattoget var skikkelig dritt, som vanlig. Nordlandsbanen derimot var ganske åleit, med god benplass, og masse kaffe. Men etter 17 timer på toget kjente jeg at det vår skikkelig digg å komme fram til Lønsdal. Midt i ingenmannsland(relativt). Det var ca 900 meter å gå til første hytte på turen. Lønsstua var som alle andre hytter i området. En ny og en gammel stue hvor den gamle er forbeholdt folk som tåler hund. Det gjør ikke jeg, så vi holdt oss i de stort sett hundefrie hyttene. Der var det en dame på hytta når vi kom. Hun hadde vært ute og plukket bær, mens hun overnattet på ymse hytter på vei sørover. Vi fikk neste dag sitte på med hun til Semska. Like etter kom to andre damer som også var på bærtur. Så det ble nok plass heldigvis. Denne kvelden ble det noen masse koteletter, poteter og surkål til middag. Intet mindre enn et herremåltid. Det ble også noen obligatoriske øl denne første kvelden, i tillegg til at vi ble påspandert en Jaeger av bærplukkerne. Bra start på turen kan man si. Neste dag startet turen på ordentlig, selv om jeg allerede har hatt to netter på veien. Vi ble som sagt kjørt til Semska. Vi ble fortalt at det var bedre å gå inn derfra, enn fra Lønsdal, for da slapp vi å gå inn den tunge Steindalen. Jeg har dessverre null begrep om tid og kilometer på denne turen, men jeg tipper det var ca 20km, og vi brukte sikkert 7 timer. Da er vi i gang, på vei inn i Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark. Vi prøvde oss litt i et vann halvveis langs stien. Null liv her.. Flott dag, flott sti, dette ga et godt førsteinntrykk av turen Vi ser endelig Søndre Bjøllåvatnet, da er det ikke langt igjen: Flott bru over en forholdsvis stri elv før vi kom til stua. På hytta ble det reinsdyrsgryte med ymse ting og tang. Vi hadde lagt igjen rømmen en eller annen plass, så vi måtte klare oss uten denne gangen. Men det var en flott dag, vi hadde en flott hytte helt for oss selv, og kunne ikke gjøre annet enn å ta ting med knusende ro Saltfjellstua(sikringsbua) i solnedgang: Så ble det mandag. Neste stopp er Bjøllåvasstua. Dette er den korteste etappen på turen, men også den kjedeligste, da vi må følge et vann en tredel av turen. Jeg poserer foran Saltfjellstua før avgang. Og etter ca. 500 meter innser Graham at det er litt krise. Ene skulderreima på sekken har gått opp i sømmen der den er festet i ryggen på sekken. Heldigvis har han drassa rundt på forsvarets sysett i 10 år, og nå er det på tide å bruke det. Det tar ganske lang tid å sy igjennom det tøffe stoffet på reima, men vi kommer i mål, og kommer oss videre. Jeg satt stort sett på ræva og nøt utsikten. Men tilbød meg også å ta litt ekstra vekt for å avlaste sekken så vi ser om den holder. Langs stien finner vi mye levninger etter den gamle telegraflinjen som gikk over Saltfjellet i gamledag(g)er. Og det er jevnt over godt merket her i Saltfjellet, tidvis litt vel godt merket. Vi tok en rask lunsj på Midtistua, i mine øyne en av de finere stuene til Bodø og Omegns turistforening. Saltfjellstua som er enda finere tilhører Rana. Så går stien langs det ca 6km lange Nordre Bjøllåvatnet. Eneste avbrekket her er den flotte Steinbua en times tid før Bjøllåvasstua. Vi tok en liten lunsj på Steinbua, hvor det går helt fint å overnatte. Litt trekkfullt, og lite eller ingen ved. Jeg ser ut som en dust som vanlig: På Bjøllåvasstua tok vi sikringsbua. Var noen tyskere i hovedhytta som mente det var et lurt triks. Vi er ikke vond å be. Brukte ca. 45sek blank på å varme opp. Og til middag ble det litt stekt chorizo med sjalottlauk, hvitlauk og chili. Det er nå langt bedre enn real. Når vi kommer over haugen fra Bjøllåvasstua på vei til Tverrbrennstua innser vi at det blir ganske variert terreng. Det er lover godt, for å gå på flata er kjedelige greier. Vi møter så noen reinsdyr, som ikke blir de siste. Det blir en liten pause ved en idyllisk liten bekk. Jeg innser at det er veldig mye idyllisk i dette fjellet Så går vi på en smell igjen. Det kommer en regnskur så vi må ta på oss regntøy. Når vi skal ta på oss sekkene igjen innser Jørgen at det er noe muffens med magebeltet. Et nytt slag under beltestedet. To låsemuttere har låst seg selv opp, og som en halvhjerta tungpakker som Graham er, så har han selvsagt ikke med seg umbrako. Men jeg finner fram litt av ridgelinen jeg har til tarpen min, og trer om sekken så den kanskje vil holde til neste hytte: Ny pause ved et vann vest for Øver-Oksvatnet. Planen var opprinnelig å fiske i Øver-Oksvatnet. Men rep av sekk tok såpass lang tid at vi sløyfet det. Også var det uutholdelige mengder knott nede ved det vannet, så jeg holdt på klikke i vinkel hver gang vi stoppet opp. Litt synd for dette var det eneste vannet hvor vi så noe særlig liv. Men nå begynner vi å se mål. Med unntak av litt regnvær og sekketrøbbel, så har det vært en fin dag og fin etappe. Når vi kom fram til Tverrbrennstua var det et par bærplukkere der. Hun ene var også hyttetilsyn, og hadde tilgang til utstyrsboden i hytta. FLAKS, for der var det umbrakosett, og vi fikk reparert sekken til G. Det kom litt folk på denne hytta, men var ikke i nærheten av fullt. G og jeg fikk et firemannsrom for oss selv. Middag var omtrent det samme som kvelden før. Så ble det vel onsdag, og neste mål er Lurfjellstua. Vi har nå bestemt oss for å dra dit og ta et par dager der med topptur og fisketur. Klar for avmarsj: Mye spennende steinformasjoner etter Beiarskaret Lokale dusjfasiliteter nede i Misværdalen. Stien i fjellsia langs Gjømmervatnet er ikke så ille som vi liker å gi inntrykk av. Dette var avmerket på kartet som et bygg. Vi drømte om en pub eller lignende brun kneipe hvor vi kunne komme oss vekk fra regnværet for å spise lunsj. Vi ble mildt sagt skuffet Vi har nå de siste dagene tidvis sett det som vi(eller jeg) kalte Spisse Satan. Ifølge de lokale heter det visstnok Djeveltanna, men jeg mener fortsatt det fjellet heter Spisse Satan, så får de forvirra lokale kalle det hva de vil. Vi kom ganske sent fram til Lurfjellstua. Det ble en relativt seig tur med mye kupert terreng. Real til middag, og vi begynte å se bånn av 60% vår, og kokekaffen var det nesten tomt for. Ikke så mye å se fram til lengre, annet enn en finfin topptur på 1300 meter og rykter om godt fiske i Skorrigorri-vatnet. Helt krise var det med andre ord ikke At sekken til G hadde holdt hele veien hit var jo også et mirakel. Dette hyttetunet er ett av de mest idylliske jeg har vært på. Det er to hytter, samt et vedskjul som deles av en flott bekk. Det er brolagt mellom hyttene, så det er lett å komme seg til f.eks. utedassen selv i mørket. Vi hadde hytta vår for oss selv, og det lå et par med hund i den andre hytta. Ikke smekkfullt med andre ord Torsdag så været helt greit ut, så vi valgte å gå opp til Lurefjelltinden. Vi ble rådet å ta en liten omvei av de vi møtte på Tverrbrennstua. Så vi fulgte stien 5-600 meter mot Store Sandvatnet før vi skar ut i terrenget mot skaret opp mot Kjerringvatnet. G har stålkontroll som vanlig. Når vi har kommet opp i skaret gikk vi direkte mot tinden. Fin vei opp. Men mens vi gikk oppover kom det et ganske lavt skylag som akkurat tok tak i nabotoppene. Her ser vi Spisse Satan som er en del av de flotte Børvasstindan, og lofotveggen langt i det fjerne. G er kjempeglad for å nå toppen Jeg er bare skeptisk. På vei ned fra tinden på den smaleste delen av "eggen". Her måtte det andre paret snu, men som alle vet, så er jeg sabla tøff i trynet: På kvelden kom det en kar vi også hadde møtt på Tverrbrennstua. Han tilbød oss vin, og høflig som vi er takket vi pent ja Real til middag nå også, men vi kunne ikke akkurat klage Fredag, siste hele dag i fjellet, ble satt av til fisketur. Det hadde ikke blitt så mange kast med stanga denne turen, så nå var det vår tur å få stortorsken. Jeg hadde fluestang som jeg kjøpte for slikk og ingenting av @Nordhauk tidligere i sommer. Vi gikk til Skorrigorri langs en ekstremt våt og gjørmete sti. Det regnet selvsagt denne dagen, sånn det skal gjøre på fisketur ifølge Ø. Sunde. Når vi kom fram satte vi opp teltet. Vi gikk hver vår retning og fisket et stykke rundt vannet. Men det var helt dødt, og alt for grunt. Dette gikk litt fort og gæli, da ser det slik ut Vi gikk lei etter noen timer, og satte oss inn i teltet for litt kaffe og mat. Da pakket vi sakene og gikk tilbake til hytta. Det hadde ikke kommet noen flere når vi kom tilbake, men det tok ikke lang tid før det strømmet på med folk, og innen kvelden var omme, var vel begge hytter fulle. Noen endte på gulvet i stua(etter hvert,på grunn av snorking tror jeg). Men det var nå hyggelig stemning, og vi ble tilbudt både konjakk og skyss til Bodø dagen derpå. Vi sier ja takk, begge deler På lørdag avtaler vi å møtes ved bilen til de vi skal sitte på med i 2-3 tiden. Da drar vi til Skorrigorri for å kanskje prøve litt fiske igjen. I dag er det flott vær for både topptur og fisking, og vi ender egentlig bare med å slappe av ved Skorrigorri. Her prøver jeg å ta bilde av Lurfjelltinden, men det blir ikke veldig spektakulært. Vi slapper av en liten stund før vi tar beina fatt og går mot parkeringsplassen ved Svartvasssætra. Det tar ikke lang tid for oss å komme dit, og vi setter oss ned og venter. Men klokka går, og når den blir godt over 16 begynner vi å bli litt skeptisk. Vi må jo rekke ølsalget. Det kommer en gjeng, og vi spør om vi har sett skyssen vår. Vi får en rimelig grei beskrivelse, og indikasjoner på at de ikke kommer ned med det første. Da klarer vi å grine oss til å sitte på med det ene paret til Tverrlandet. Vi rakk ølsalget på Tverrlandet med 10min I Bodø tok vi inn på Radisson Blu, dusjet, spise en burger på Bryggerikaia, og saumfartet Bodø for brune kneiper. Ble ikke kjempeseint på to slitne karer. Vi hadde fly i 18-19 tiden. G til Trondheim, jeg til Oslo. Det ble litt tid å slå i hjel, men med finværet som endelig var kommet, så gikk det helt greit Takk for at du gadd å lese dette tøvet. Og takk til G for å gidde å drasse på en bleikfeit bergenser på tur. Saltfjellet anbefales virkelig. I hovedsak lite folk, og variert flott terreng. Det er noe for de fleste i dette kompakte fjellområdet. Det er ikke utenkelig at jeg reiser tilbake en vakker dag.
  8. Hei. Etter lange og grundige undersøkelser, ser det ut til at teltvalget koker ned til nettopp disse to telttypene. Jeg kan begynne med å si noe om behovet mitt og bruken. Hovedsaklig ønsker å kjøpe ett nytt telt, pga. av en mnd. ekspedisjon på Saltfjellet og Sulitjelma i sommer, men teltet skal såklart benyttes mer enn til dette formålet. Hovedsaklig ønsker jeg et 3-sesongstelt, med mulighet for noen turer om vinteren (men dette er ikke viktig). Det må kunne tåle kraftig vind og regnskyll på snaufjellet. Jeg ønsker i utgangspunktet ikke at teltet veier mye mer enn 2.5 Kg. Pris er ingen hindring, og jeg er villig til å strekke meg langt for det riktige teltet. Selv er jeg 193 cm, og det gjør at jeg krever litt ekstra plass i teltet. Teltet må også kunne egne seg for å ligge værfast i. Det vil si at jeg må kunne lage mat i forteltet samtidig som at jeg har lagret en del utstyr der. Sjekk vedlegget for specs på teltene. Oppsummering - Tåle kraftig vind og regn på snaufjellet - Romme en person på 193cm - Egne seg til å ligge værfast - hovedsaklig 3-sesongstelt - Pris ingen hindring - Helst ikke mer enn 2.5 Kg, men er fleksibel. I tillegg har jeg et par praktiske spørsmål om matrialer. Hva er praktiske forskjellen på en vannsøyle på 3000mm vs. 4000mm? Hva er praktiske forskjellen på rivestyrke 8/12/20 kg? Skjønner at det tåler mer vann og at det skal mer til før det revner, men er det overkill med 20 Kg? holder 12 eller 8 Kg i storm?
  9. Som en motpol til den populære Norge på tvers ruten som Dnt arrangerer i Sylan i Trøndelag, arrangerer Beyondlimits en tilsvarende kryssing av Norge på tvers i Nordland. Ruten starter ved kysten og Svartisen i Meløy kommune i vest og går helt til Svenskegrensen ved Graddis i Saltdal kommune øst. Turen går gjennom noe av det fineste naturområder Nordland har å by på, både Lahko Nasjonalpark og Saltfjellet-Svartisen Nasjonalpark krysser en over, i tillegg til Dypen Naturreservat i Lønsdalen. En får virkelig smake på kontrastene i naturen på denne turen, de er helt enorme. Turen starter ved det irrgrønne havet på kysten med de spisse alpine tindene med god utsikt til den blåe iskappen på Svartisen. Kartlandskapet i Lahko Nasjonalpark passeres på vei til de dype dalene i Beiaren som is og vann har gravd ut gjennom årtusner. Den gamle furuskogen i Tverådalen passeres på vei til Bjørkeskogen og den nydelige elven i Tållådalen. Overgangen er stor fra vidde landskapet på Saltfjellet til det øde månelandskapet i Steindalen. Fra Lønsdal går en inn i Urskogen i Dypen verneområde og ender til slutt opp i det lettgådde fjellområdet i Junkerdalen og Graddis like ved Svenskegrensen. Her får en virkelig med seg alt. Turen er ganske nøyaktig 100 kilometer lang og vi brukte 5 dager på kryssingen. Kortbeint som jeg er fortalte skrittelleren på klokken min at jeg brukte ca 215 000 skritt for å gå hele Norge på tvers. Det er jo ikke ille på en knapp uke i juli. Første stoppested er ved DNT Gamma i Kvitsteindalen. Her får vi perfekt utsikt inn i Skaveldalen som vi må krysse gjennom for å komme til Gråtådalen og Beiaren. Skavldalselva faller ned i et aldeles nydelig fossefall i begynnelsen på Skavldalen Etterhvert som vi beveger oss oppover dalen forsvinner de siste restene av karstlandskapet i Lahko og blir erstattet med de harde bergartene som preger fjellene i Skavldalen. På vei opp siste kneiken i Skavldalen kommer tåken og legger seg og Gps'en blir vår veiviser gjennom dalen. Skavldalen bærer sitt navn med rette, det er fortsatt en god del snø igjen i dalen. Greit å ha i mente at snøbroene kan være tynne noe som kan være en risikabel affære dersom en trår igjennom. En flokk med reinsdyr er fryktelig nysgjerrige på oss og hundene, de står bare å kikker ned på oss når vi passerer i tåkehavet. Skaveldalen er passert og erstattet med den litt mere grønne Gråtådalen. Vi kommer under skylaget og får etterhvert utsikten i dalen. Vår første overnatting blir på Gråtådalstua. Her møter vi en gjeng på 12 personer fra stiftelsen "Veien ut", som er et rehabiliteringsprogram for rusmisbrukere. De bruker naturen som et hjelpemiddel for å bli kvitt rusproblemene sine. De skal være på tur i 3 mnd. Inspirerende møte med den fantastiske gjengen Inn i tåken igjen etter en god natts søvn i Gråtådalsstua. Vi må bevege oss opp i høyden igjen og inn i skylaget på vår ferd til Beirstua. Øksehugget i Kyskåfjellet rett over tregrensen ved Beiarn. Det ser ut som om kjempene har brukt øksa si og laget et stort sår i fjellet. Etter en god natts søvn i Beiarstua setter vi kursen mot Saltfjellstua.Vi følger elva Tverråga oppover dalen. Fint med gammelt kulturlandskap i Tverrdalen. Oppe ved vannskillet mellom Tverrdalen og Tollådalen. Perfekt utsikt over distansen vi har tilbakelagt fra Beiaren. Snart halveis mot Saltfjellstua og heldigvis ferdig med stigningen Landskapet endrer fullstendig karakter i det vi kommer ned i Tollådalen, Furuskogen blir erstattet med hvite og rette Bjørketrær som strekker seg til værs. Den Statskog eide Bukhaugbua ligger ved elva like borte i skogen og er et fint sted å overnatte om en føler for det. Den fantastisk flotte Bukkhågforsen er et kjærkommet syn i Tollådalen. Her raster vi og koker bålkaffe mens vi nyter synet og lyden fra fossen. En kan sikkert ha det finere men en trenger ikke, dette er balsam for sjelen Slettelandskapet like ved Stallogropa er helt flatt og vi spiser distanse ganske effektivt. Før vi vet ordet av det har vi tilbakelagt den 27 kilometer lange distansen fra Beiarstua til Saltfjellstua Ny dag og atter en etappe som skal forseres. Vi må krysse over elva for komme videre til Lønsstua og Lønsdalen. Heldigvis er det en bro over elva så kan krysse over på en enkel måte På vei opp til Steindalen får vi utsikt mot et av de store fiskevannene på Saltfjellet, nemlig søndre Bjøllåvatn. Det er etter sigende et av Norges beste røyevann. Vi rakk dessverre ikke å prøve fiskelykken denne gangen. Det er kanskje like greit, fiskelykke handler i liten grad om hell, det avgjørende er hvor lenge siden Lars Monsen har vært der og fisket. Endelig ferdig med Steindalen, bare en liten etappe igjen til Lønsdal og Lønsstua. Solen skinner fra skyfri himmel i det siste etappe skal gjennomføres og sette en avslutning på eventyret vårt gjennom Norge på Langs. Vi passerer E6 og sikter oss inn på riksgrensen til Sverige ved Graddis i Junkerdalen. Stien til grensen går over broen og inn i Urskogen i Dypen naturreservat. Viskis vatnet ligger blått og forlokkende på den fine sommerdagen Nydelig utsikt mot distansen vi har tilbakelagt, Ørfjellet og Lønstinden vises langt i det fjerne. Den utrolig flotte Solvågtinden i Junkerdalen strekker seg opp i mot det mørke skylaget som siger sakte i mot oss. Riksvei 77 går den strake veien til riksgrensen og skifter navn til Silvervegen og vei 95 i det den passerer grensen. Graddis og Riksgrensen er i sikte og vi er bare et steinkast unna i å nå målet for turen vår. Det kjennes igrunn ganske så bra, godfølelsen kommer sigende. Det går etterhvert opp for meg at jeg er utrolig heldig som får muligheten til å oppleve gjennomføre en sånn tur og oppleve et sånt fantastisk mangefold i naturen. Nå venter belønning for strevet, velfortjent dusj og middag på Polarsirkelen Hotell i Lønsdal Takk til Laila, Trine, Jarle, Joachim og Beyondlimits for en fantastisk flott tur og opplevelse gjennom Norge på tvers Ruten vi fulgte fra vest til øst
  10. Jeg er på utkikk etter tips om moderate /krevende og luftige fot- og klatreturer i Lofoten. Vi er en gjeng som skal kjøre fra Romsdalen med mål om å gå mye i fjellet i Bodø- og Lofotenområdet. Vi har alle erfaring med naturlig sikring og luftige topper fra Romsdalen, både på toppturer med ski og tinderangling. Tips til turer som passer vårt nivå mottas med takk!
  11. En uke siden vi kom hjem etter en fantastisk flott 5-dagers fjelltur i Saltfjellet i nordland. Et helt fantastisk fjellområde med blandt annet et av Norges beste røyevatn Hadde alt fra styrtregn og TETT tåke til knallsol fra skyfri himmel. Gikk fra hytte til hytte (DNT-hytter) og må si jeg er imponert over standarden disse hyttene innehar. Er absolutt å anbefale for de som har lyst på fine turopplevelser i nordland Gikk opp på Semska, som ligger midt oppe på Saltfjellet etter E6, og endte opp i Trettnes i Saltdalen. Totalt tilbakela vi over 70km i fjellet på disse 5 dagene Opp fra Semska i regnvær og vind, men du så flott alikavell Ned i Bjøllådalen med Bjøllåga rennende nedi Skogens konge (dronning) kom å hilste på når vi begynte nedstigninga til Krukki i Bjøllådalen Krukkimyrene er fantastisk flotte å se til med Bjøllåga rennende gjennom. I denne elva er det fin fisk å få Steinbua i Bjøllådalen Et av norges beste røyevann, Søndre Bjøllåvatn Sikringshytta på Midtistua, hvor vi lå Utsikten fra kjøkkenvinduet i sikringshytta mot søndre Bjøllåvatn Hovedhytta på Midtistua innhyllet i tåke Elva som renner fra nordre Bjøllåvatn Steinbua ved nordre Bjøllåvant Nordre Bjøllåvant er STORT Siste dagen i fjellet ved nordre Bjøllåvatn i et fortreffelig vær
  12. Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 6 (siste del), fra Sulitjelma til Virvasshytta 5. september – 15. september 2015 Overnattinger: Coarvihytta (DNT Sulitjelma og omegn turlag SOT) Balvasshytta (DNT SOT) Argaladhytta (DNT Bodø og omegn turlag BOT) Langvannet (telt) Lønsstua (DNT Bodø og omegn) Lønstindvatnet (telt) Krukkistua (DNT Rana tf) Raufjellkoia (DNT Rana tf) Bolnastua (DNT Rana tf) Virvasshytta (DNT Rana tf) Coarvihytta, flying start hit med skyss fra Sulis. Det er blitt høst, og frostnettene har kommet. Frosne molter til frokost smaker utmerket, og etter litt postlogistikk i Sulitjelma, er jeg nå utstyrt med varmere sovepose og tykkere jakke, samt at postpakka også inneholdt litt god konjakk, nye fiskesluker, hodelykt og annet småtteri. Det er den 53. dagen på tur siden jeg startet fra Alta i juli, og jeg har hatt ei god natt inne på hotellet i Sulis. Ei natt er imidlertid nok, og jeg lengter etter å komme meg opp på fjellet igjen. En av hotelleierne har lovt meg skyss noen kilometer sørover, han kjører meg like godt helt frem til Coarvihytta (DNT). Den har en hyttedel, som er gammel og kjempetrivelig, og en ”forsamlingsdel” som består av et kjempedigert rom som er mer enn middels tungfyrt vinterstid (jeg har prøvd). Lokalet stammer fra gruvedriftens storhetstid, som forlengst er over, selv om et australsk selskap vurderer å starte gruvedrift igjen, med mer moderne teknologi. Det er 5. september og friluftslivets dag, så mange har reist opp på fjellet for å ligge i telt sammen med barna sine. De tøyer ikke villmarkslivet lenger enn at de bruker doene på hytta, og enkelte også kjøkkenet, så her er en del folk innom. Det er ganske trivelig, jeg får meg en hyggelig prat med folk i ulike aldre, og koser meg med saftig biffkjøtt, kokte poteter, friske grønnsaker og et par øl fra butikken i Sulis. Siden det eneste jeg har gått i dag er fra hotellet til butikken, blir det en dag med omvendt kaloriinntak av det vanlige. Fra DNT-merket sti rundt Balvannet. Gryta med gull fant jeg aldri. Ørreten i Fuglevannet ville ikke være med på land, da blir det bacon og polarbrød. Det er langt rundt Balvannet, og jeg har høstfjellet for meg selv. Skremmer noen ryper, de er lykkelig uvitende om at jegerne inntar området om 3-4 dager. Balvasshytta. Jeg rakk akkurat å fyre opp i ovnen før jeg fikk damebesøk på soverommet. Turen fra Coarvi til Balvasshytta er lang, og går rundt Balvannet på vestsida. Det finnes stor fisk i Balvannet, men den er vanskelig å få, i hvert fall fra land. Jeg har i stedet en plan om å lure en sprek ørret i Fuglevannet, som ligger et par høydemeter over Balvannet. I oset mellom de to vannene har jeg til og med kontakt med et fint eksemplar av arten, men den slipper unna. Da blir det bacon og polarbrød til lunsj. Jeg har sendt hjem primusen, men tillatt meg å rappe med en vedkubbe fra Coarvi. Den har jeg kløyvet i småpinner, og det gir akkurat nok varme til baconlunsj og nykokt kaffe ved Fuglevannet. Med nyinnkjøpt mat og litt tyngre utstyr, er nok vekta på sekken på feil side av 20-tallet, og jeg er sliten når jeg ankommer Balvasshytta utpå kvelden, inkludert turen rundt Fuglevannet blir det om lag 25 km. På hytta er det ingen, men så snart jeg har fyrt opp kommer det to spreke damer i 60-årene. Når jeg tilbyr meg å ta ei overkøye, vanker det rødvin som takk. Hytta er liten og ganske dårlig vedlikehold, men ovnen er god og veden tørr. Damene skulle egentlig vært 4 stykker, ikke 2, og jeg er glad for at de har to på sykelista. Noen dager er det sånn. Da er det helt greit å vite at det er ei seng og en vedovn i sikte. På vei mot Argalad. Det blir en våt tur fra Balvasshytta til Argalad. Det er kun 12 km, men jeg har lenge hatt lyst til å overnatte på Argalad, ei hytte med mer enn 100 års historie i veggene. Jeg lufter sluken i et par kulper nedover elva, men det blir med forsøket. Skydekket ligger helt nede i dalen, og jeg blir søkkvåt. Bruker ikke regntøy, men en fjellduk som poncho. Den dekker ned til over knærne, det fungerer ganske bra når det regner på høyfjellet, men når det er mye vegetasjon blir det veldig vått nedenfor knærne og i støvlene. Det spiller ingen rolle når man kan ta ettermiddagen på den gamle Argaladhytta, som virkelig er ei hytte med sjel. Når jeg får varmen i veggene og strukket ut kroppen på den brede senga i det eneste rommet, kjenner jeg slektskapet med alle som har overnattet her siden den ble bygget som jaktbu for over 100 år siden. Jeg går en kveldstur og fisker litt i elva, Skaiti. Støvlene er fremdeles våte, så det blir en resultatløs fisketur i crocks. Argaladhytta, en av de koseligste i hele DNT-hyttenettet. Neste dag er været bedre, og jeg tar lunsjpause på Trygvebu med kurs ned mot Junkerdalen. På kartet ser det ut som det går en gammel vei langs Skaiti ned i dalen. Jeg følger den, det blir ikke et opplegg uten risiko. Veien er skylt bort av elva flere steder, og med løs grus er det mange steder nærmest uframkommelig. Store steiner har rast ned fjellsida mange steder, og jeg er glad når jeg kommer meg ned til Junkerdalen turistsenter uten å ha falt i elva eller fått ei helle i hodet. Der slår jeg av en prat med en bodøværing i ei hytte, og han kvitterer med å servere kaffe og nystekt gjærbakst. Det smaker nydelig, og det blir en tung tur opp lia på andre siden, i retning Viskasvannet. Det er lenge siden veien langs Skaiti ned i Junkerdalen kunne kalles en vei. Mye tørr furu på vei opp på fjellet mellom Junkedalen og Lønsdal, så jeg bærer med litt ved til kveldsbålet. Etter en del netter under tak er det godt med ei natt ute igjen. Det er kuldegrader, men med fyr på bålet og utsikt mot Saltfjellet og andre fine nordlandstopper, blir det en fin kveld oppe ved Langvannet. På Lønsdal skal jeg møte en kompis som blir med de siste dagene på Saltfjellet. Før jeg kommer så langt legger jeg inn et par timer med fiske og avslapping ved Vestre Viskisvatnet, men jeg er ikke godvenner med fjellfisken for tida. Sånn er det, på Finnmarksvidda kunne jeg spist fersk fisk tre ganger om dagen, her hadde det virkelig smakt med avveksling til havregrøt og Toro-mat. Det virker som godværet stabiliserer seg, det er kaldt og skikkelig klarvær, med fantastisk fine høstfarger. God kveld ved Langvannet sør for Tjørnfjellet. Det er høst. Utsikt fra teltet ved Langvatnet 8. september. Skulle gjerne våknet her hver dag. Den siste uka av turen blir det godvær i nydelige omgivelser på Saltfjellet. Børge dukker opp som avtalt på Lønsdal, han har med en ivrig Boardercollie og mye god mat, og det blir ei skikkelig sjarmøretappe fra Lønsdal til Virvasshytta. Vi fyller et par panner med småørret fra Bjøllåvassdraget og har området for oss selv. Det er overraskende, i og med at rypejakta er begynt. Vi ser kun noen få jegere og hører kun et par skudd. Krukkistua er et flott sted, vi tar ei natt i den eldste hytta her, opprinnelig bygget i forbindelse med den nedlagte telegraflinja. Nedover langs Bjøllåa er det mange rester fra den gamle forbindelsen mellom nord og sør, den gang morsesignalene tikket over Saltfjellet. Godt selskap ved Lønstindvatnet. Vi så ikke et eneste vak, til tross for masse insekter. Har en mistanke om at man skal fiske lenge i Lønstindvatnet før det biter. På vei ned mot Bjøllåvassdraget. Saltfjellet i høstdrakt og godvær slår det meste. Krukkistua (DNT) Fortidens telegrafhistorie nedover Bjøllåvassdraget. Raufjellkoia (Rana turlag). Strengt tatt ment for dagsbesøk og som nødbu, men det ble fristende å overnatte. Etter å ha sponset de nordnorske turlagene med en del kroner gjennom sommeren, kjenner jeg at jeg ikke har dårlig samvittighet for det. Virvatnet, her ender turen. Det er godt med selskap på de siste dagene av en lang tur. Jeg merker at hjernen har begynt å omstille seg til en annen tilværelse, og at jeg ikke lever like sterkt i nuet som jeg har gjort de siste to månedene. Med høstfjellet fra sin aller beste side og godt selskap er det likevel ikke vanskelig å nyte de siste dagene. Vi overnatter på Raufjellkoia, plassert presis på Polarsirkelen. Bolnastua tilbyr nærmest hotellstandard natta etter, og den femtende september avslutter vi turen, etter å ha overnattet siste natta på Virvasshytta. Derfra går vi ut til bilvei og får skyss til Mo. Det er 63 dager og rundt 900 kilometer siden jeg startet på Finnmarksvidda. Jeg har krysset Finnmarksvidda, gått gjennom Reisadalen, hatt et par dager i finske fjell før jeg kom ut til Helligskogen og indre Troms, gjennom Narviksfjellene og Sarek, Padjelanta, Sulitjelma, Junkerdalen og til sist Saltfjellet. Flott natur og opplevelser, artige bekjentskaper, tid til refleksjon og stillhet, nærkontakt med både dyr og natur, villig fisk, små og store utfordringer. Langtur på Nordkalotten har bydd på det meste, og når jeg går på toget i Mo og setter kursen sørover, er jeg både litt lei for at det er over og samtidig superfornøyd med hvordan turen er blitt. Nå er det et halvt år siden jeg kom hjem, og jeg har begynt å se på kartene fra Polarsirkelen og ned til Østlandet. Det blir en annen historie, og den kommer ikke dette året. Men kanskje neste år.
  13. Denne turrapporten er nærmere 5mnd forsinket, men bedre sent enn aldri. Jeg skrev en lang og fyldig rapport som forsvant sammen med alt annet på harddisken. Derfor nøyer jeg meg nå med en kortere versjon, så får de som er interessert heller komme med spørsmål. Jeg studerer i Trondheim, og drar hjem til Lofoten i sommerferien. Turen blir derfor som en del av hjemreisen. 10. Juni Toget stoppet på Dunderland stasjon tidlig på formiddagen, og etter en natt uten søvn var det en sliten sjel som hoppet av toget. Turen startet med 5-6km på asfalt langs E6. Fremme ved bjøllånes kunne jeg nyte utsikten over ranelva, og turen var igang! Turen oppover Tespdalen var lang, og jeg var dyktig sliten da jeg satte opp teltet nærmere 10 timer og 20-25km fra utgangspunktet. 11. Juni Tidlig i gang idag. Jeg gikk opp på høyden sør for lappflyttarskardet og fikk en flott utsikt over bjøllådalen. Valgte selvfølgelig korteste vei ned fra høyden, og angret fort på det. Med hjertet i halsen kunne jeg etterhvert fortsette oppover Bjøllådalen. Jeg fikk hilse på mange rein, både med og uten bjelle. Fisket meg oppover langs bjøllåga, men det var steindødt. Utpå ettermiddagen tok jeg inn på sikringshytta til saltfjellstua. Selve saltfjellstua ble pusset opp relativt nylig, og ble litt for overdådig for en ensom vandrer. 12. Juni Våknet til knallvær og store forhåpninger om storrøye i Søndre Bjøllåvatn. Vandret oppover på såre føtter, og gledet meg stort. Håpet brast imidlertid fort så snart jeg tippet over bakketoppen og fikk se isen ligge over stort sett hele vannet. Jeg prøvde mine beste triks bortover langs strandkanten, men noe fisk ble det ikke. Slukøret vandret jeg videre; forbi midtistua, langs Nordre Bjøllåvatn, og videre helt til Øvre Oksvatnet. Sinnsykt lang dag. 13.Juni Startet dagen med fiske i Øvre Oksvatnet, men uten hell. Videre gikk turen gjennom Gåsvatnan landskapsverneområde, forbi Tverrbrennstua, og over veien som går over Beiarfjellet. Derfra gikk turen over Beiarskardet, og skulle egentlig gått videre langs nordsiden av Lurfjellet. Området var imidlertid snødekket, og bratte skråninger med sva og snø er ikke noe jeg synes er veldig morsomt. Jeg tok derfor turen ned til Gjømmervatnet i kraftig regnvær, og det var knallfint å finne en strand som kunne drenere bort vannet, samt gi meg et flatt og godt underlag. Dagen ble avsluttet med desperat tørking av mobiltelfon...(som den dag i dag desverre er gått av med pensjon som følge av dette) 14. Juni Startet dagen med meget utfordrende bålfyring for å tørke opp litt våte klær. Turen gikk videre over fjellet mot Lurfjellhytta. På dagens høyeste punkt fikk jeg øye på turens sluttpunkt; Børvatnet. Jeg trampet i nedoverbakke med vonde føtter, og de siste kilometrene langsved Børvatnet var føttene så vonde at jeg kjempet for hvert skritt. Det var derfor godt at jeg møtte en særdeles trivelig kar som skysset meg inn til Maskinisten i Bodø. Takk til Deg! Maskinisten er et lite friluftsområde rett utenfor sentrum. Her satt jeg opp teltet inne i et buskas, og sov meget godt natten gjennom 15. Juni Dagen startet med marsj inn til Bodø sentrum. Jeg hoppet på Hurtigruten, og tok turen over til Lofoten. Avsluttet dagen med biff og fløtegratinerte poteter. Namnam! Skal ikke legge skjul på at det ble en utfordrende tur. Jeg fikk ikke en eneste fisk, og det var tidvis svært tungt å vasse i råtten vårsnø. Møtte to mennesker på turen, begge i nærheten av sivilisasjonen. Ved hjemkomst fant jeg fram fluestanga, og fikk ny pers med sjø-ørret på 1,8! Blir ikke bedre enn det
  14. Ut på tur igjen, etter en del års opphold. Blir å vandre i Saltfjellet en langhelg ifm Arctic Race of Norway. Skal få med meg starten fra Polarsirkelen søndag 14.aug, men fra torsdag til søndag skal det vandres litt og fiskes i fjellet der oppe. Solotelt i en Hilleberg Akto. Laget en grei pakkeliste med en god del komfortutstyr som tilsvarer ca 2kg til 2,5kg avhengig av øyet som ser på "komfort". Blir ca 16kg vekt i sekken inkl mat så ikke så ille mtp at det er en del komfortutstyr der oppi også Ta gjerne en titt på listen og gi kommentarer
  15. er det mulig å få kjøpt fiskekort til hele saltfjellet i lønsdal? hvor mye koster det evt?
  16. Jeg planlegger en mnds ekspedisjon til sommeren. Nærmere bestemt Saltfjellet og Sulitjelma. I den forbindelse planlegger jeg innkjøp av et enmannstelt, eventuelt et lett tomannstelt. Mine krav er som følgende - Bør tåle kraftig ruskevær over tregrensa - Bør ikke veie mer enn 2 kg. - Bør være over 100 cm takhøyde - Bør være minimum 220 langt (Jeg er selv nesten 2m) - Åpen for både kuppel og tunnel - Minimum 70 bredt innertelt (har liggeunderlag som er 65cm) - Det bør helst ha plass til en del utstyr, da jeg skal være borte i 30 dager. Jeg har sett på flere telt, som dere ser på bildet. Har vel omtrent lagt bort de fire nederste teltene, og står igjen med de fire øverste, men hva tenker dere? Hovedsaklig skal teltet brukes sen vår, sommer og tidlig høst, men kjenner jeg Saltfjellet rett, så kan man oppleve flere årstider, selv i Juni/Juli. Hovedspørsmålet her er vel: Hvilke erfaringer har dere med teltene? Tåler de ruskevær? Plass til utstyr? Om de passer til målene og slikt, det kan jeg selv vurdere. Er det fordel med selvstående på snaufjellet?
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.