Søk i nettsamfunnet

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Hei Er det noen som har tips til fine 3 dagers tur i Jotunheiem / Hardangervidda eller Rondane? Vi ønsker i hovedsak å bo på betjente hytter.

Vet någon hur tillgängligheten är för att fylla på vatten på topptur i Rondane (Veslesmeden & Storronden från Rondvassbu)? Ska man ha med sig några liter eller finns där gott om vatten? Tacksam för tips!

Nå tenkes det i baner at DNT muligens skal få adgang til å busse folk inn distansen Spranget og inn til Rondvassbu. https://www.nrk.no/ho/handverkere-ma-sykle-til-fjells-etter-bilnekt-1.13555530 Nasjonalparkstyret henviser til Snøhetta på Dovre hvor denne type persontransport ble etablert for noen år siden etter at "hytta" der inne ble oppgradert. Det synes dermed, etter min mening, at det har blitt skapt en presedens. Jeg kjente jeg umiddelbart ble opprørt, ja nesten litt sint, da jeg leste dette i morges. Dette er jo en nasjonalpark, sågar Norges eldste sådanne, og nå skal det altså vurderes å tillate busser innenfor nasjonalparkgrensen? Virkelig? Det henvises til at dette "tiltaket" er tenkt for å beskytte villreinstammen som finnes i Rondane. Dette begrunnes i at reinens naturlige frykt for mennesker blir mindre trigget dersom vi sitter inne i en buss. Hva vil dette på sikt ha å si for oss som ikke sykler eller vandrer inn mot Rondvassbu på veien og videre inn. Kan det på sikt bli restriksjoner for oss? Vi som ønsker å benytte stiene eller tenker sporløs ferdsel. Jeg vet jeg nok kanskje strekker strikken litt langt her, men så er det dette med at en liten å og så videre... Hva tenker Fjellforumfolket?

Endelig ble det tur til Trolltinden. Toppen jeg manglet i Rondane. Det hadde vært mye frem og tilbake med denne turen, men endelig fikk vi trommet sammen noen her på Fjellforum som ville være med. Molby, Gal Krokfot ble med og også Olav her fra Gjøvik ville være med. Jeg synes det er kjekt med et slikt forum der man kan få nye turvenner/kamerater. Helt topp det! Det ble en tøff tur. Lang innmars fra Mysuseter og himmelen var grå og det var litt tåke på toppene. Kunne dette bli noe særlig da??? Heldigvis så snudde været da vi kom opp mot Steet og det ble en kongetur med mange spenstige ryggtraverser....bratte snøflanker, meget bratt renne....i det hele tatt...en skikkelig vinterbestigning! Legger ut en video fra turen som kanskje viser litt hvordan forholdene er blant Rondene nå... Dessverre hadde ikke "Gal Krokfot" med seg stegjern og isøks og det var uaktuelt for han å bli med videre da vi skulle begynne klyvingen av eggen opp mot "1897" toppen. Kjekt verktøy å ha med på tur Vi brukte 6t30min opp til Trolltinden og totalt snaut 10 timer på turen og turen var på 30km http://www.youtube.com/watch?v=Nc9IS2cYZmY

Rune og jeg hadde egentlig tenkt oss over Svartisen denne uka, men etter elendige værmeldinger og web-kamera rundt om i nordland viste lav skyhøyde utsatte vi det prosjektet og tok turen til Rondane heller. Værmeldingene for Rondane var de beste for hele landet denne uka. Det skulle holde stikk, bortsett fra en grå og våt dag som ble tilbrakt i teltet under Digerronden. Svartisen får vente til neste år.

Video from our recent trip, hiking six days through Alvdal Vestfjell and into the Rondane

Målet var å ta syv topper. Trolltinden/2018, Stor-/2016 og Veslesmeden/2015, Høgronden/2118, Digerronden/2016, uten navn/2024 og Midtronden/2060. Vi kom opp til Spranget på fredag litt over klokken 14, og ihvertfall jeg trodde vi var i rute for å ta disse toppene. Til og med været var bra. Men da det ble mørkt klokken 21.00 samme kveld, hadde vi bare rukket Trolltinden. Til Trolltinden gikk vi over ryggen fra bandet mellom Storsmeden og Steet/1996. Derfra og tilbake brukte vi nesten fire timer. Én av oss var dessverre så uheldig å oppleve at en massiv stein slo ned på foten og stemplet (bare) stortåen hans. Han måtte hjem neste dag. Det gikk bra. Ingen varige mén såvidt jeg vet. (Hvordan går det, Frank?). Å spørre hvordan det kunne skje, er dumt, for det kan jo alltid skje. At det hendte på Trolltinden, er ikke så overraskende, for dømt ut fra den ruta vi valgte, er dette et farlig fjell. Steinene er flate og rasfaren er stor, især når man kommer seg ned fra ryggen og begynner på den siste kneika. Noen av steinene ligger bare og venter på å begynne å røre på seg. Glad jeg er ferdig med den steinrøysa. Til slutt, vi brukte ikke nesten fire timer pga. han som skadet seg, nei, han var tapper og forsinket oss ikke nevneverdig. Neste dag, lørdag, gikk vi opp på Storsmeden fra vår leir i bunnen (Kaldbekkbotn) mellom Stor- og Veslesmeden. Vi gikk opp via østsiden og hadde en del artig klyving. Anbefales. Deretter gikk vi ned den normale veien til bandet i vest og tilbake til leieren. Etter en lunsj gikk vi rett opp på Veslesmeden, en ganske uspennende tur, men gjort litt mer artig pga.mye vind og litt snø. Da vi var på vei ned, var klokken rundt 16. Nå kunne vi gå til de bakre toppene og kanskje rekke én eller to morgenen etter før bussen gikk fra Spranget kl 16.05, men det hørtes stressfult ut, så vi besluttet å legge oss ved Rondvassbu og ta en kald halv en. Neste morgen gav oss igjen godvær, bortsett fra en del vind. Før vi la på vei til bussen, dro noen av oss oppom Storronden/2138. “Vi fikk ihvertfall alle toppene vi prøvde på,” var det en av oss som kommenterte. Nettopp, og derfor ble det også en bra tur. Trolltinden var, til tross for at fjellet er og blir stygt, et høydepunkt (intet ordspill intendert, mine damer og herrer).

Kjørte gjennom Atndalen i ettermiddag, og fant ut at jeg kunne ta en liten kveldstur på Gravskardhøgda, 1767 moh. Sola var snart på veg ned bak stortoppene i Rondane da jeg begynte oppstigningen i Atnsjølia, så jeg skjønte fort at 1000 høydemeter for å nå til topps kunne bli for hardt. Klokka var passert 17.30 da jeg la ut med nydelige forhold. Skremte ut en hare i lia, der jeg gikk opp, var mye spor etter både rype og hare i nysnøen. Hadde ikke tid til særlig med pauser på veg opp gjennom fjellskogen og videre opp Gravskardbekken. Karret meg opp på Blåkampen, 1621 moh., sola var forlengst borte og kveldsmørket var på veg til å ta over. Måtte selvsagt ta til fornuft å snu der, på "forposten" til Gravskardhøgda. Hele turen ble unnagjort på rundt 2 raske timer, for å nå toppen av Gravskardhøgda så må en nok regne med vel 3 timer. Gravskardhøgda er en fin og luftig skitopp med godt og vel 1000 høydemeter rett opp fra riksvegen i Atndalen. Snøforholdene er ofte av det absolutt beste du finner i dette nedbørfattige området øst for Rondane. Og for telemarkkjørere er nedkjøringen knallbra, med mange muligheter og 1000 høydemeter. Legger ved noen bilder jeg knipset på turen opp.

Vi har tenkt å legge ut en tur til Formokampen i morgon, søndag. Pga de vekslende temperaturforholdene er jeg litt spent på eventuelt skredfare i dette området. Rondane er ikke med i varsom.no ennå. Er det noen her som har ferdes der i det siste og har gjort noe observasjoner? Andre tips? Takk på forhånd! Jaap

Nydelig topptur til Fremre Illmannhøe (1602moh), sør-øst for Rondvassbu DNT hytta, Rondane. 2,1 mil t/r fra Mysusæter, 17 deilige blå. Video: https://picasaweb.go...feat=directlink

Hei! Jeg trenger tips, fordeler/ulemper og gode historier for valg av hytte i Rondane til sommeren!! Alt blir tatt i mot med takk!! Vi har med en 2-åring men han er turvant så han er med på det meste. Han besteg Kyrkja, Glittertind og Gaustatoppen i fjor sommer.

Planlegger en dagstur til Høgronden fra Straumbu. Har noen gått denne ruten uten å gå innom Bjørnhollia? Ca hvor lang tid bør man beregne opp og ned?

Jeg er ved at planlægge en efterårstur til Rondane, hvor planen er at gå Rondvassbu - Bjørnhollia - Langglupdalen - Bergedalen - Mod sydvest langs Døråe ad umarkeret rute og til Rondvassbu via markeret rute fra Storsmeden. Lige nu er planen at gå ruten i uge 39. Vil der være sommerbroer der er fjernet på det tidspunkt? Ruten kan ses på: http://miljokemi.dk/index.php?page=rondane-2016

Hei vandrere! Jeg er ganske så ukjent med Rondane, og trenger litt hjelp fra dere som kjenner terrenget der oppe bedre enn meg. Det jeg lurer på, er om det er for seint å angripe "Trekanten" nå i uke 40. Hva slags forhold er det oppi fjellet der nå? Kan jeg eventuell justere turen og dermed unngå de høyeste toppene, dersom det er sånn at det ligger mye snø i høyden? Eller må jeg rett og slett heller vente på våren? Jeg er fjellvant, men ikke vant til å overnatte ute på fjellet vinterstid. Utstyret mitt holder ned til ti minusgrader, men jeg har ikke teltutstyr som fikser dyp snø. Takk for tips!

Hei Vi er ett par som har som mål i sommer å gå Rondane Nord til Sør som ruta heter på Ut.no. Ruten de "anbefaler" der er Hjerkinn - Grimsdalshytta - Dørålseter - Bjørnhollia - Rondvassbu - Eldåbu - Venabu Overnatting skal hovedsaklig foregå i telt. Har lest en del om Rondane her inne og forstår det slik at det er en del steinur på veien. Vi skal alltids klare å forsere disse, men det jeg lurer på er om steinura er av typen som blir vanskelig for hund? (Rottweiler) Ønsker også tips om det er noen gode fiskevann på nevnte rute med gode teltmuligheter.

Anne og meg hadde egentlig tenkt oss til Rondvassbu forrige torsdag, men et særdeles usympatisk regnvær gjorde at vi ikke ønsket å gå de seks kilometrene inn dit. Dermed flyktet vi til Leirvassbu mens vi ventet på bedre vær. Her regnet det ikke så mye, men til gjengjeld snødde det skikkelig oppe i fjellet og sikten var dårlig. Det opprinnelige målet Tverrbotnhornet ble derfor skrinlagt. Når sikten er dårlig er det greit å holde seg til en rygg. Muligheten for å gå feil blir mindre da. Valget sto mellom Kyrkja og Tverrbotntind. Vi valgte den siste (som er litt enklere). Selve ryggen opp hit fra Leirvassbu er en relativt enkel tur under gode forhold. Sist jeg var her tok det omtrent to timer til toppen. Snøen gjorde ting litt mere krevende, men morsomt var det uansett (se vedlagte bilder). Vi svingte oppover i Ura før selve ryggen begynte og sparte noen meter på den måten. Mot toppen ble snøen i dypeste laget for Anne som valgte å vente litt mens jeg ruslet de siste metrene opp. Utsikten herfra er glimrende, men ikke i dag, Jeg så bare mine egne føtter, og de er ikke særlig pene. Sleipe stein er enda eklere når man er på vei nedover. et sted glapp jeg litt og klinte fingrene i en stein. Forstuet to fingre litt. Jeg stappet hånda ned i en masse snø, og det hjalp ganske mye. Tror det er en riktig ting å gjøre. Nederst fant vi et snøfelt som var gøyalt å skli nedover i. Akkurat passe litt-for-bratt var det. Vi lurte faktisk på om vi skulle trave opp igjen for å skli ned en gang til. Istedet vasset vi over toppen som heter "Presten" på vei tilbake til Leirvassbu og den nydelige middagen der. På kvelden klarnet det litt opp og Tverrbotnhornene så særdeles innbydende ut i solnedgangen (se bilde). En sen kjøretur nedover dalen for å kikke på Skardstind var også ganske vellykket der den lå dekket av nysnø innerst i en grønn dal. Dagen etter var været bra og vi kunne sikkert ruslet en topp eller to, men vi hadde hørt at været skulle holde noen dager og durte avgårde i retning Rondane istedet. Det viste seg å være et ikke helt vellykket valg. Solen skinte da vi travet de seks lett kjedelige kilometrene inn til Rondvassbu, men så skyet det litt over igjen. Burde vi blitt i Jotunheimen litt til kanskje? Heldigvis har Rondvassbu en TV, så kveldens EM finale var ihvertfall reddet. Kampen var kjedelig, og utover i annen omgang ble jeg mer opptatt av værsituasjonen utendørs. Det klarnet opp og så direkte lovende ut. Lyst var det også. Kampen ble verre og verre og da endelig dommer Merk blåste i fløyten og gjorde slutt på dens lidelser sprintet jeg opp på rommet mitt og pakket sekken. Jeg startet litt før elleve om kvelden og nådde toppen av Storronden nøyaktig klokken ett om natten. Rondeslottet nærmest svevde over skyene. Verden ser helt annerledes ut om natten. Det er veldig synd at flere ikke går midnattsturer når været tillater det. Dette er ikke min første midnattstur, og det blir heller ikke den siste. Særlig på topper hvor det er en haug med folk på dagtid er dette en fin mulighet. Tidligere har jeg vært på natt-turer på bl.a Galdhøpiggen og Fanaråken. På det siste stedet lagde de til og med mat til meg på hytta på toppen da jeg kom deisende med snø i håret klokken 11 om kvelden. Sikten var utrolig fin og Jotunheimen syntes godt i Horisonten. Dovre hadde nok også vært synlig om ikke det fordømte Rondeslottet hadde ligget i veien. Jeg ruslet ut mot stupet på toppen men holdt meg på steinene. Flere fotspor viste at ikke alle besøkende her oppe skjønner hva overhengende snøfonner kan finne på. Noen hadde vært langt ute på overhenget trolig uvitende om at det gikk 500 meter rett ned under føttene deres. Schkummelt! Klokken halv tre tuslet jeg inn på Rondvassbu. En sen tannpusser sendte meg et underlig blikk men sa ingenting. Noen timers søvn senere våknet jeg til et elendig vær som ikke så ut til å ville gå over, så tirsdag morgen reiste vi like godt tilbake til Oslo hvor vi får dagene til å gå med å spise sushi og drikke vin i Sofienbergparken mens vi venter på bedre vær i fjellet. Det hadde vært greit med litt sommer snart! Hadde det ikke ?

Legger ut et bilde av Rondane tatt fra en langtur på Sødorpfjellet ved Vinstra. Vinteren er i anmarsj!

Friluftslivklassen ved Hurdal Verk folkehøgskole returnerte i går fra en svært vellykket tur i Rondane. Vi startet fra Vollum i Sollia på mandag. Første etappe gikk opp lia og inn til Vulludalsbua. Mye løs snø i lia og en kombinasjon av snø og vind høyere opp gjorde det til en relativt strabasiøs etappe, gruppa tatt i betraktning. På veien opp så vi en flokk på ca 50 reinsdyr. Spesielt var det at det bød på problemer å krysse leva Vulua. Vi måtte lete ei god stund før vi fant ei ok snøbru. Etter en fin kveld og natt på hytta gikk vi videre innover Vulludalen. Lett snøfall og vind som økte noe utover dagen gjorde at de fleste elevene fikk en ny opplevelse. Fra Vullutjørna og over til Hornflågådalen ble det å gå på kompasskurs, ettersom sikten var for dårlig til å bare bruke kartet. Telta ble slått opp i Hornflågådalen. Onsdag fortsatte vi i retning Rondvassbu. Været lettet etterhvert og sola kom fram og ga oss etterhvert nydelig utsikt innover mot stortoppene. Varmt ble det også antrekket ble etterhvert ulltrøye med oppbretta ermer! Steminga ble også adskillig bedre enn i gråværet kvelden før. Rondvassbu ble nådd i god tid før en bedre treretters middag. Torsdag begynte vi med å flytte ut i telt igjen. Nydelig vær og flott føre! Noen brukte det meste av dagen til å nyte sola. Andre ville opp på en topp. 5 kom opp på fortoppen før Veslesmeden og 2 gikk helt til topps. Dette var en dag alle 12 deltagere var svært fornøyd med. Også nr 13, bikkja, som slapp pulken denne dagen. Fredag skled vi ned til Mysusæter. En flott tur som kan anbefales!

Har tenkt meg på topptur til Storsmeden i Rondane ved første finværsdag. Må gå alene, og håper derfor på tips siden jeg har hørt/lest at det er klyving og noen parti der veivalget er viktig. Ikke alltid så mye folk på den sida av Ula, så jeg må stole på meg selv og det jeg får av tips og veivalg på forhånd😬

Lå en kjølig fredagsnatt i bilen på Spranget, og så skyene lette tidlig på morgenen mens sola kom opp kl 07.00. Fantastisk! Nysnø på toppene. Sprang ut med mitt nye kamera og fikk noen pene bilder sammen med et par andre ivrige fotografer som alle sto vendt samme vei, før en simpel frokost hutrende ble inntatt foran panseret på bilen. Motivasjonen var nå - av flere grunner - blitt stor for å tråkke innover på sykkel til Rondvassbu – 40 min tok det. Nå var det varmt nok til å kaste jakke og lue, og bare nyte turen i godværet innover mot nordvest. Den bratte Svarthammeren ble rundet langs t-stien, som etter hvert ble mindre og mindre sti og mer og mer stein, skjønt røde t-er holdt stø kurs i ura. Storsmeden tok seg fantastisk ut herfra, med nysnø på toppen (se bilde), men jeg lurte spent på om det kom til å smelte snart i høyden – hvis ikke skulle det bli spennende på eggen inn til Trolltinden… Spennende ble det, eller mer presist; glatt. Fra bandet vest for Storsmeden (snaut 2 timer inn hit), tok jeg rett vest opp mot en høyde dekket av 2-3 cm isglasur, og vurderte alt å snu, alene som jeg var. Heldigvis var det ikke bratt her, men tiden gikk fort, da jeg måtte gå ekstremt sakte oppom toppen og forsiktig nordover og ned i det første lille skaret. Det så bedre ut bortover eggen nordvestover mot høyde 1896 meter – hvis ikke hadde jeg snudd. Skyer kom og gikk, og gjorde sitt til å hindre sola i å leke og kjæle med isen, samtidig som de dekket de fleste av stortoppene i området. Ble det bra vær – eller ikke? Heldigvis var det virkelig noe bedre føre opp søreggen på 1896, men årvåkenhet krevdes hele tiden, da til og med samme stein kunne være både tørr og glatt av rim samtidig – ikke alltid lett å se heller! Framdriften var likevel grei nok og klyvinga lett, også ned i skaret før Trolltinden. Her var det solvendt og helt tørt, og jeg koste meg bortover i bratta forbi de tre rennene nevnt i turbeskrivelser. Ved GPS-punkt 32 V 537264 6864665 på 1755 meter viste spredt varding at kursen endelig kunne settes rett oppover, og jeg holdt innimellom litt ekstra mot høyre (øst) for å få litt klyving og småklatring på tørre klipper. Litt luftig (og ekstra moro) på punkter nær stupet mot øst, men hele tiden lett ”å regulere” etter ferdigheter og ”behov”. Vel oppe var det steinur omtrent til topps. Nær 4,5 time opp hit, og etter ”skjema” – jeg kunne nok bare glemme Smedeggen seinere på dagen. Det var for mye is og rim. Utsikten var litt skuffende fordi et dekke av skyer lå over alle toppene i øst, men i vest var store deler av Jotunheimen åpen – og Glittertiden og Galdhøpiggen var begge lette å identifisere. Så fikk jeg da litt bruk for den nyinnkjøpte telelinsa, og et fotostativ hadde jeg også drasset med meg i sekken – innpå 2 kg ekstra har blitt standard på tur nå! Et dumt valg Etter en lang og solid foto- og matpause på toppen, ville jeg fortsette ned nordeggen – det ble dagens dummeste valg: 500 høydemeter fordeler seg på 1,2 km, men ura er løs og svært grov. Verre var det at føret var aldeles forrædersk, og de følgende 2,5 timer ned denne nordeggen, helt uten pause, dypt konsentrert hele tiden, skriver seg inn i historien som en av de verste nedstigninger jeg har hatt. Godt det gikk bra, men jammen var jeg forsiktig også. Jeg ville ikke skade så mye som en finger, alene som jeg var i denne forholdsvis lite brukte delen av Rondane. Tre trøndere forsiktig på vei opp møtte jeg likevel. Det var nok verre å gå nedover her i dag! Vel nede ved nordvestenden av Langholvatnet var jeg godt fornøyd med stein, ur og rim, og bestemte meg for å knalle på tilbake over bandet ved Storsmeden og ned til Rondvassbu. Inkludert sykkelturen tilbake til Spranget tok dette snaut 3 timer. Fælt å reise fra Rondane når neste dag (søndag) var meldt like fin, men sånn er det å bli ”mett.” Allerede i dag angrer jeg litt… Men en haiker fra Sunnmøre ble i alle fall glad, og kom seg ned fra Spranget til Otta Skysstasjon…Og hele familien fikk en fin tur på Bitihorn dagen etter…

Jeg hadde lenge tenkt på en tur til Rondane for å prøve meg på alle toppene der, og når jeg tirsdag morgen våknet til strålende sol var det bare å kaste seg rundt å komme seg av gårde! Buss til Ringebu og ny buss videre derfra til Straumbu før jeg tuslet inn til Bjørnhollia tirsdag ettermiddag akkurat i tiden til middagen Grunnlaget for turen var elendig da jeg ikke hadde fått trent noe i det hele tatt i vinter, men med god tru på meg selv og gammel seighet hadde jeg lagt opp til følgende plan : Onsdag : Bjørnhollia – Høgronden – Midtrondene – Digerronden – Dørålsæter Torsdag : Dørålsæter – Trolltind – Storsmeden – Veslesmeden – Rondvassbu Fredag : Rondvassbu – Storronden – Vinjeronden – Rondslottet – Straumbu og buss hjem til Oslo kl 16. Slik skulle det ikke gå… Onsdag morgen våknet jeg til tåke og lavt skydekket, som lettet raskt i det jeg la i vei mot Høgronden. I løpet av kvelden hadde jeg studert mitt nyinnkjøpte kart og oppdaget at det var lengre enn jeg trodde og dypere mellom toppene en jeg hadde håpet og allerede etter en time begynte jeg å kjenne antydningen til gangsår og måtte legge på litt beskyttelse…fryktet at dette skulle bli en lang og vond dag.. Stigningen fra elvekryssingen i Langglupdalen og opp til Høgronden var lang syntes jeg, men jeg kom meg da opp til slutt og stor var overraskelsen når jeg sjekket klokken og hadde brukt ”bare” litt over 4 timer mens DNT stipulerte tiden til 5 timer + pauser. Var jeg i bedre form enn jeg trodde? Kunne man hvile seg i form en hel vinter? Oppmuntret av tidsforbruket satte jeg i marsj ned fra Høgronden for å begi meg i kast med de andre toppene. For å gjøre en kort historie kort så gikk det veldig greit å gå hele ryggen, men for meg var tungt å gå de mange høydemeterene opp/ned pga dårlig treningsgrunnlag og ikke minst fordi det fra Midtronden øst til Midtronden vest regnet/haglet temmelig mye og gjorde steinene såpeglatte. Jeg skled/falt flere ganger selv om jeg var ytterst varsom og oppmerksom. Det deilig var dog at hver gang jeg kom opp på en topp så var sikten upåklagelig!! Til slutt var jeg kommet meg bort til Digerronden og kunne ta fatt på nedstigningen mot Dørålsæter og middagen der. På vei ned begynte jeg virkelig å kjenne gangsåret og det elendige (fraværende) treningsgrunnlaget. Det tar på å gå så mye nedover!! Lårene og leggene var så stive at jeg måtte støtte meg opp trappa når jeg endelig kom frem til Øvre Dørålsæter, hvor middagen var utsatt en halvtime i påvente av at jeg skulle komme Om kvelden regnet det temmelig mye og jeg bestemte meg for at om det fortsatt var utrygt for regn når jeg våknet så ble det ingen tur over Trolltinden/Storsmeden/Veslesmeden. Ville ikke gå over der på såpeglatte steiner. Noen som antyde tidsforbruk på denne turen med full sekk Når torsdagen kom så var valget enkelt. Skyene lå lavt over fjellene i vest og jeg bestemte meg for å gå rake veien til Rondvassbu via Rondhalsen evt med en avstikker oppom Veslesmeden om jeg orket. Turen til der hvor stigningen opp mot Rondhalsen begynner gikk greit, men når oppstigningen begynte skjønte jeg fort at det ikke var snakk om å gå fra Rondvassbu til Bjønhollia nesten dag, da såret bak på den ene foten gjorde så ufattelig vondt at her gjaldt det bare å stavre seg over og rekke bussen ned til Otta. Litt tidsforbruksinfo for de som lurer på slikt ; Bjørnhollia – Høgronden : 4 timer (inkl 3-4 mat/sårbehandlingspauser) Høgronden – Midtrondene - Digerronden : 3,5 timer (Inkl lunsj) Digerronden – Dørålsæter : 2,5 timer (på meget melkesyretunge ben…hehe) Dørålsæter – Rondvassbu : 5,5 timer (Inkl lunsj. Delen over Rondhalsen 2,5 timer) Litt synd at jeg ikke fikk gjennomført mer enn 1/3 av planen min, men jeg fikk to fine dager i fjellet og siden 2/3 av planen gjenstår så må jeg jo tilbake Til slutt : Fredrik, Yatzy seiren din over Marius på Bjørnhollia er den tredje største gjennom tidene! Du er dermed registret på listen ”All Time Top Twenty Yatzy Fri Greatest Victories”. Du står dermed med en bronsemedajle i Medaljeoversikten og 15 ”olympiske” poeng

Med noen få bilder: http://peakbook.org/tour/24987/Telttur+i+Rondane+i+november.html Det åpnet seg en liten turmulighet helgen 4. - 6. november. Etter å ha sett værmeldingene så endte vi opp på å reise til Rondane, og gå eggen mellom Veslesmeden og Storsmeden. Reiste fra Oslo etter jobb på fredag, og kjørte opp så langt vi kunne inn mot Rondane etter Mysuseter. Fikk parkert og gikk inn til vi fant en fin teltplass et stykke før Rondvassbu. Opp med teltet og inn i soveposene for en god natts søvn. Våknet dagen etter i den forventede tåken. Etter frokost var det å pakke sekker og traske i vei mot Veslesmeden, og tåken gikk vi i til vi var tyve meter fra toppen, da kom vi over skydekket, og fikk toppen i knallgod novembersol. Siden eggen over til Storsmeden badet i tykk tåke, bestemte vi oss for å ikke gå den, så vi koste oss på toppen en stund før vi tuslet ned til teltet igjen, hvor vi fyrte opp bålet. Det å kose seg ute i Rondane med bål, biff og rødvin i november var bare fantastisk. Regor

Planlegger å gå en rundtur i Rondane med 13- og 15-åringen. Gjerne fra nordsiden, med tre til fem overnattinger i turisthytter. Anbefalinger? (Ja da, de er begge svært fjellvante, vi har gode klær og godt utstyr, og vi følger fjellvettreglene! )

Hei Fellow Wanderers Jeg tenker meg en tur til Rondane i midt Juni, og lurer på om det er noen som har erfaring med å telte på Rondeslottet, evt. Vinjeronden? Tenker å ta turern via Storronden og over bandettil Vinjeronden og Slottet, med Telting der for å spare en dag med vandring. (Trenger beina til sykkelarrangement) Lar det seg gjøre.Har aldri vært på Rondeslottet før, så gleder meg stort. Takker for alle forslag og også gode alternativer.