Søk i nettsamfunnet

Var på en flott orrleik denne uken. Bilder her, http://uteligger.com/wordpress/?p=1483 Det er starten av april og kong vinter har for lengst sluppet taket. I alle fall i lavlandet her i sør. Selv om jeg synes månedene med snø nærmest er som en høytid å regne, er det ikke fritt for at det varmer i sjela når dagene blir lengre og temperaturen stiger om kapp med sevja. Og like sikkert som vi mennesker kjenner våryrheten på kroppen, livner det i skogen og orrleiken setter sitt preg på landskapet. Jeg er utrolig fasinert av dette spillet, og selv om jeg har fått med meg mang en orrleik, er jeg ikke mindre klar for en ny opplevelse. Jeg pakker sekken, og min firbente venn og jeg setter kursen mot Mykland. Det er meldt strålende sol, og det tegner til å bli en fantastisk tur. Et ekstra spenningsmoment er den to måneder gamle schäfervalpen som skal være med på telttur for første gang. Ikke fordi selve turen kommer til å bli en utfordring, men jeg er spent på om den klarer å holde seg i ro når leiken starter. Vi parkerer bilen på Mykland og legger i vei innover skogen. Det er snart 6 år siden den store skogbrannen, og det er fint å se at vegetasjonen er godt i gang med å reparere seg selv. Det vil allikevel ta lang tid før historien om Norges største etterkrigsbrann er visket ut fra terrenget, og ikke minst fra lokalbefolkningens minne. Etter en knapp times gåtur gjennom myr og kratt, er vi fremme ved spillplassen. Jeg kjenner at det kribler i kroppen likt et barn som venter på julaften. Det er lenge siden jeg var liten, men spenningen og gleden av orrleik tror jeg aldri jeg vokser i fra. Bolig for natten settes opp i passende avstand for ikke å forstyrre fuglene. Det blir tid for både avslapping i solsiden og noen kast med fiskestanga før kvelden kommer. Vi går tidlig til køys, og min firbente venn ser ut til å være tilfreds med det. Fantastisk å sovne til stjernene som lyser ned på oss, og lyden av kanadagjessene som fortsatt holder det gående. Jeg våkner tidlig og kikker forsiktig ut gjennom teltåpningen. Det er fortsatt bekmørk natt og ingen antydning til liv. Jeg legger meg ned og lytter etter tegn på at leiken skal starte, men det skjer lite. Orrhanene pleier å gi et lite forspill kvelden i forveien, men det gjorde de ikke i går. Jeg funderer på om det kanskje er litt for tidlig i sesongen, før jeg sovner på nytt. Det går ikke lange tiden før jeg våkner brått av den litt flaksete vingelyden som er så typisk for orrfuglen. Bikkja rykker til og reiser seg opp. Heldigvis lager den ikke noe bråk. Jeg kikker forsiktig ut av teltåpningen, men ser ingen ting. Det er fortsatt mørkt. Det går enda en liten stund før det begynner å lysne, og jeg ser konturene av en orrfugl som sitter på en stor stein. En etter en lander orrhanene på spillplassen, klar for å gjøre opp om hvem som er den tøffeste. De spankulerer frem og tilbake, uten at noen tar initiativet. Plutselig brytes nattestillheten av den skarpe tsjoo-vysch lyden og den velkjente kneppingen. Orrleiken er i gang. Hanen som sitter på steinen er sjefen, og den hopper ned når en utfordrer nærmer seg. Med utspilte fjær, følger de med på hverandres bevegelser. De danser lett frem og tilbake, som to boksere som ikke vil gå i klinsj med hverandre. Plutselig smeller de sammen så fjæra fyker. To og tre ganger før utfordreren trekker seg tilbake, og en annen ypper til strid. Det blir en tøffere kamp denne gangen, men sjefen gir seg ikke og vinner etter hvert en overlegen seier. Det er pause på arenaen og alle hanene har funnet sitt eget område der de løper frem og tilbake, mens de bruser med fjæra og lager de flotteste lyder. Alt for å imponere hønene som til slutt vil velge seierherren. Det ankommer en ny duellant som lander i et av trærne like ved. Den følger med på det som skjer på bakken, før den sikter seg inn på sjefen og lander i nærheten. Nå blir det virkelig kamp, og jeg kjenner at jeg er utrolig heldig som får muligheten til å overvære dette spillet. De deiser sammen og det blir en kamp nærmest på liv og død. Det ser ut som det er mellom disse to slaget står, og de andre hanene trekker unna. Til slutt er det bare disse to kamphanene igjen og det kjempes i lang tid før sjefen må trekke seg unna og nykommeren står igjen som seierherre. Den hopper opp på steinen og gestikulerer mot taperen som flyr sin vei inn i skogen. Etter en liten seiersdans, letter vinneren og forsvinner samme vei, og jeg takker for oppvisningen. Jeg tenner et lite kaffebål og nyter en god kopp svart kaffe mens jeg kjenner på alle inntrykkene de to siste timene har gitt meg. Jeg gir den lille valpen noen anerkjennende klapp på hodet som takk for at den forholdt seg rolig, før sekken pakkes. Mens vi spaserer tilbake til bilen, planlegger jeg å ta turen tilbake så snart det lar seg gjøre.