Søk i nettsamfunnet

"Jeg kunne jo skrevet en liten turrapport på fjellforum da" - men den ble visst nokså lang Leses på eget ansvar! Lenge har jeg tenkt på en solotur på vinteren, men vært redd både for mørket, det å fryse og bruk av brenner i teltet. For noen uker siden ble jeg overraskende inspirert av noen flotte turdamer på Instagram, og bestemte meg for at nå fikk det bare briste eller bære. Turhelga ble valgt med bakgrunn i at mannen hadde arbeidshelg, og en stund så det ut til at det ikke skulle bli så altfor kaldt. Et par dager før avreise viste værmeldinga brått -16, og jeg ble derfor litt nervøs for om soveposen min med komfort på -12 ville gjøre susen. Jeg bestemte meg derfor for å sy en innerpose, i håp om at den skulle berge meg gjennom natta dersom det skulle bli for ille, i tillegg til at værmeldinga så litt mer lovende ut dagen før avreise. I dagene før avreise begynte det å hope seg opp med turutstyr i stua, og jeg var stadig ute i hagen for å øve med primusen. Da strømmen tilfeldigvis gikk en dag, fikk jeg til og med ordna meg med litt lunsj Turfeberen hadde for alvor satt inn, og jeg gleda meg som bare det! I tillegg til litt turinspirasjon, hadde jeg også sett noen kule oppskrifter på deilig "primus-pizza" og noen fristende bilder av sveler til frokost, så det ble med i matposen. Endelig kom dagen for avreise. Jeg hadde med meg alt jeg kunne komme til å trenge av utstyr, og litt ekstra for kosens skyld. For det var jo hele poenget - å kose seg på tur, alene for første gang Været var helt fantastisk, og vi starta morgenen med strålende sol. Pulken endte opp med å veie mer enn jeg hadde sett for meg, og de første kilometerne gikk vi i stigning. Det var nok tyngre for hunden enn for meg, og til slutt koblet jeg han av for at han skulle spare litt krefter. Jeg har tidligere vært plaga med gnagsår i fjellskiskoa mine, men i god tro tenkte jeg at dersom jeg satte på gnagsårplaster før jeg gikk ville det sikkert gå fint. Det gjorde det for det aller meste også, men da jeg nærmet meg dagens første stopp kjente jeg at det begynte å bli sårt i skoen. Det passet derfor ypperlig med en stopp på Heggelia, hvor vi ble tatt så godt i mot - selvsagt skulle hunden få være med inn Dermed fikk jeg justert på gnagsårene, spist litt og hunden varmet seg foran peisen. Jeg ble likevel litt engstelig da verten kunne fortelle at det hadde vært -18 da han hadde åpnet i solskinnet samme morgen. Han syntes derfor at det var veldig tøft å skulle ligge ute i telt, og inni meg tenkte jeg at det kanskje kom til å bli i tøffeste laget! Vi kom oss avgårde igjen, og en drøy kilometer senere fant vi oss en flott teltplass ved et lite vann. Betjeningen på Heggelia hadde opplyst om at det blåste surt fra nord, så jeg forsøkte å finne en fin plass i ly. Da oppdaget jeg også at kartet og kompasset lå igjen hjemme..... Teltplassen kom på plass likevel Senere på kvelden angret jeg på at jeg hadde spadd ut forteltet, da teltet plutselig hadde flyttet seg 15 cm den veien, og soveposen min hang i fritt fall Heldigvis var den nokså enkelt å dra teltet en liten halvmeter andre veien, i og med at det er selvstående. Etter at teltet hadde kommet på plass, var det på tide å fyre bål med all veden som jeg hadde drasset med meg ei mil inn i skauen (!!) Jeg tenkte at det var greit å grave bålplassen ned, slik at bålet ikke skulle forsvinne i snøen. Lite ante jeg at snøen var like dyp som jeg er høy, og derfor gravde jeg nokså lenge for å få en fin plass Hunden var lagt til rette, og endelig kom det deilig varme fra bålet. Sola begynte å gå ned, og det samme gjorde temperaturen! Det jeg hadde glemt var hvor redd hunden min er for bål, og det ble derfor altfor "intimt" nede i ei slik grop - den fikk brått panikk, pila inn i teltet og nektet å komme ut igjen. Så da satt jeg der da, mutters alene i kulda og fyra bål. "Kose-faktoren" sank i takt med sola, og etter å ha forsøkt å få ned litt bålniste, kom jeg meg inn i teltet jeg også. Da jeg landet i soveposen begynte det å synke inn hvor langt jeg hadde gått, hvor lite mat og drikke jeg hadde fått i meg, og at telefonen min så ut til å dø av kulde raskere enn jeg hadde sett for meg. Før jeg skulle fyre i teltet hadde jeg planlagt å lage middag, så jeg begynte med det. Pizzadeig ble laget, og diverse garnityr funnet frem. Men så, tenkte jeg at det hadde jo vært lurt å fylle primusflaska med brennstoff før jeg skulle i teltet for kvelden. Men hvordan var det nå jeg fikk ut trykket igjen? Herregud som jeg kløna! Bensin overalt, kalde fingre og en rekke banneord... Banneorda skulle nok mest kompensere for at jeg begynte å bli litt stressa - tenk om jeg ikke fikk liv i primusen igjen? Til og med bikkja hadde begynt å hutre på dette tidspunktet. Liv ble det heldigvis i primusen, og noen likfingere senere ble det også pizza! I tillegg skapte jeg også et minne for livet - da jeg underveis i matlagingen brant meg på litt kakao jeg akkurat hadde laget, og bare skulle ta litt snø i munnen for å kjøle ned den brente tunga. Lite tenkte jeg på at jeg tok fra samme snøen som jeg akkurat hadde dynket med bensin Det smakte rett og slett alt annet enn nydelig!! Pizzaen var god, men samtidig smakte det ikke med mat. Et sikkert tegn til meg selv om at jeg hadde ventet for lenge med å spise! Etter mye om og men fikk jeg også primusen inn i teltet, og bikkja sluttet å hutre. Det var deilig med varme i teltet, men samtidig var jeg utrolig utilpass. I boka jeg hadde med meg, leste jeg den samme siden ganske mange ganger mens jeg fulgte med på brenneren. Til slutt klarte jeg heller ikke å holde meg lenger, og måtte bite i det "kalde" eple for å ut på do. Der kom likevel bålgropa til sin rett, for den var perfekt å gjemme seg i for å tisse når man er over snittet mørkeredd Vel tilbake i teltet spiste jeg litt frossent smågodt, og til slutt tok både hunden og jeg kvelden. I løpet av natta var jeg takket være den nye innerposen overraskende varm, men livredd for at kompanjongen min skulle fryse. Jeg våknet derfor med jevne mellomrom for å sjekke temperaturen i posen hans Da vi begge våknet neste morgen, var alt glemt.. Sola var på himmelen, og alle nerver glemt! Svelene til frokost ble likevel et litt for ambisiøst prosjekt i kulda, og kostet definitivt mer enn det smakte. Aldri har jeg lengtet så etter en pose real turmat! Nedpakking av teltplassen gikk supert, hvis man ser bort fra noen sporløst forsvunnede potesokker... Også på veien hjem stoppet vi på Heggelia, og til vår store glede var vertskapet det samme som dagen før. De siste kilometerne tilbake til bilen ble seige - hunden var lei, kald og sliten, og saftige gnagsår et faktum! Bilen var så kaldt at da vi hadde parkert hjemme, var den enda ikke varm Men det var heldigvis sofaen! Og der ble vi værende resten av kvelden, mens vi satte til livs resten av godteriet som var blitt for frossent til å spise på tur..

Det er ikke tvingende nødvendig å planlegge mye for å sykle en tur til Bergen. Men for egen del har jeg stor glede av både planlegging og forberedelser i forkant av turene jeg tar. Det spiller ingen rolle om turen går på beina, eller som her, på sykkel. Forberedelsene kan gå på utstyr, mat, reiserute og kanskje er det greit med litt trening også, før man legger i vei. Jeg koser meg og bruker relativt mye tid på dette og når ting ikke går som planlagt setter det noen følelser i sving. Det er ingen skam å snu, heter det, men det er neimen ikke artig å gi seg heller. Det er selvfølgelig en lettelse når et problem kan løses, men likevel føler jeg på litt av den nederlagsfølelsen ved å ikke komme i mål. Det er mye lettere å dele sine vellykkede turer med andre, men innimellom har vel de fleste av oss opplevd at det kan butte i mot noen ganger. Etter en del fram og tilbake har jeg kommet til at jeg skal dele mine forsøk på å nå Bergen. Det er tross alt en del av turopplevelsen, om enn ikke den hyggeligste. Så her kommer nok en sakte film fra meg.

Det nærmer seg sommer og jeg trenger tips fra dere som er kjent i Nordmarka (Oslo). Jeg skal altså krysse Nordmarka fra øst til vest med en fullastet Touringsykkel med smale dekk. Jeg ser for meg å entre marka fra rv.4 et eller annet sted mellom Gjelleråsen og Stryken / Harestua. Jeg skal gjennom Hønefoss og videre oppover 7´ern så et eller annet greit sted mellom Åsa og Klekken hadde vært fint å komme ut av marka. Jeg kan sykle rundt både nord og sør for Nordmarka, men det hadde passet fint å ta første teltnatta et eller annet sted i marka. Jeg kjenner overhodet ikke til Nordmarka så det jeg håper på er at noen av dere kan komme opp med ei grei rute gjennom marka. Siden sykkelen er tung og dekkene er smale er det vei jeg ser etter, men kan takle kortere trillesti vist jeg kan spare kilometer eller bratte bakker. Alle tips er velkomne.😀

Har blitt Osloborger det neste året grunnet jobb. Da må jeg jo sjekke ut Nordmarka som alle skryter så fælt av! Har kjøpt kart og lest litt på OFA.no. Tenkte også å kjøpe den nye fiskeboka fra OFA. Fisketurene mine vil begrense seg til dagstur/kveldstur etter jobb. Derfor avhengig av å komme kjapt og effektivt ut i marka, fortrinnsvis med kollektiv og sykkel - men har bil stående hvis det skulle knipe. Derfor: Noen tips til adkomst og rute for å komme til gode fiskevann? Gjerne litt vekk fra folkestrømmen. På forhånd takk for alle svar!

Hei hyggelige skoggangsmenn- og kvinner. Her har dere en film å kose dere med og som forhåpentligvis kan inspirere litt og dekke litt suget etter naturopplevelser. La ut på en to ukers vandring fra Tomter i Østfold til Tofte i Hurum. Dette skulle være en rein kosetur gjennom Oslomarkas godbiter, og for noen godbiter av naturstykker som omringer Oslofjorden! Håper dere vil like filmen Mvh Alexander H. Strand Se opplastede bilde for ruta

Jeg fikk slengt kommentaren "du er tydeligvis ingen gramjeger " i siste turrapport fra Finse, da vekta bikket 35kg på en tredagerstur. Det var sårende Neste tur skulle jeg kjøre lettvekt. Komforten skulle ikke ofres, men kun nødvendige ting skulle med. Telt trengte jeg ikke i Nordmarka med den værvarslingen som var for helgen. Lurte litt på -10 soveposen, men valgte -23 posen, da den har "vanntett" trekk. Et halvt Ridgerestunderlag og et oppblåsbart NeoAir-underlag tok jeg også med meg, selv om jeg visste fra tidligere turer at det kunne bli i kaldeste laget. Øksa var jo med allikevel. Jeg planla bål og pølser (som jeg ikke fikk tid til å kjøp). I posen om "Drømmelett sekk om vinteren" er ikke påkledningen regnet med. Det syntes jeg er juks. Jeg veide klærne jeg skulle ha på meg, og kom til 1890g, skoene veide 1330g og ski og staver 2620g. Sekken ble på 9580g, men det var før Platypus-vannflasken var fylt opp. Turen startet i Sørkedalen på fredag kveld. Jeg har et prosjekt med å gå alle ruter i Nordmarka. Hadde ikke gått fra Dammyrdalen mot Løvlia før. Trengte ikke hodelykt. Månen ga nok lyst. Så trollsk har jeg sjeldent sett marka. Føret var fantastisk. La meg til ikke så lang fra Løvlia. Gadd ikke hogge barkvist til nattens leie. Ble faktisk litt kaldt. Neste dag ble en sikksakktur gjennom marka. Noen små trasser jeg ikke hadde gått styrte retningen. Fra Løvlia ned til Storflåtan, så sydover over, før jeg snudde nordover mot Spålen. Der måtte jeg tråkke løype 2,5km. La kurs mot Kattnosa og Gjærdingen. Deler av veien ned til Store Skillingen hadde jeg ikke gått (har gått terrengløypa). Hva gjør man ikke som "samler". Bakken opp igjen hadde jeg gått før, og visste at den var drøy. Seint var det blitt. Da jeg endelig kom til toppen av Daltjuvmanna stoppet jeg. Det var langt til nærmeste grantre. Furuene var altfor fine. Jeg la meg på de to underlagene. Det ble en kald natt. Jeg sov med ullundertøy, dunjakke og dunbukse. Det oppveide ikke at underlagene var for dårlige. Temperaturen var ikke kaldere enn -10. Jeg hadde også tatt med gass på turen (Optimus Crux), og to små beholdere med "vintergass". De holdt akkurat piffen lenge nok til at jeg fikk lagd fire poser Real og fire termokopper te. Men som jeg visste - gass er ikke noe særlig på vinteren. Fra Daltjuvmanna gikk turen til Kikut. Tempo fra fredagen og lørdagen var forsvunnet. Så jeg avsluttet turen ned til Sørkedalen igjen. Alle rutene jeg ikke har gått rundt Holmenkollen får vente til en annen helg. Med en sekk på ti kg kan man lett løpe på ski (så lenge formen holder). Neste gang bytter jeg ut gass med bensin og NeoAir med Downmat. 1,5kg til betyr ikke så mye...

Hei og godt nytt år! Førstkommende helg skal jeg treffe noen venner på en hytte ved Mylla. Planen var å ta skiene fatt fra Oslo og nordover, langsetter en relativt rett syd-nord linje i marka. Denne planen måtte dessverre forkastes grunnet det ufyselige mildværet vi fikk i romjula. Så har jeg oppdaget at vannene fryser til, og stiene i marka er forholdsvis greie å gå på, eventuelt med brodder. Derfor har tanken om å forsatt ta turen nordover gjennom marka ikke blitt helt forkastet, men endret ved at skiene byttes ut med hokeyskøytene. Derav kommer spørsmålet, er det noen som har gått marka på langs på skøyter? Ruten jeg ser for meg er følgende: Bussen inn i Maridalen til Skar, trasking opp til Øyungen. Skøyter over vannet, trasker over til Gåslungen - skøyter - traske over til Rottungen - skøyter over og trasker opp til Bjørnholt. Det går en sommersti fra vestenden av Rottungen opp til Bjørnholt. Fra Gåslungen går det en vintersti fra vestenden og opp til veien. Fra Bjørnholt på skøyter over Bjørnsjøen til Kikut. Går veien opp til Hakola og skøyter opp til Flatmyrvika. Går veien videre opp til Sandungen. SKøyter derfra vestover til Sandungen gård og turens lengste gåetappe opp til Katnosa. Derfra på Skøyter igjen over Katnosa - Aklangen og bushing opp til Pershusvann. Så skøyter over Pershusvann og Skarvevann, bushe over til Tverrsjøen og skøyter til Tverssjøstallen. Derfra vei opp til Ølja og turens siste skøyteetappen over dette vannet. Jeg er usikker på sti mellom Aklangen og Perhusvann, alternativt også innhom Finntjernet. Sikkerhetsmessig ser jeg for meg følgende: 1. Jeg legger ikke ut på turen alene. En forutsetning er at minst en av mine hytteturkamerater blir med. 2. Jeg tar meg pigger i snor rundt halsen, i tillegg til staver. Stavene vil få et teipmerke nederst ved x og y antall cm slik at jeg kan måle istykkelse. Må søke litt på nett for hva jeg bør ha, men har et inntrykk av at 6 og 10 cm er farbare mål. 3. Tørt skift fra A til Å pakkes i vanntett pose i sekken. Dette skal vel da i teorien fungere som et flyteelement hvis jeg går igjennom isen, i tillegg til å være tørt tøy å få på seg 4. Nok mat, skøytemuskulaturen er ikke den beste, det kan bli slitsomt etterhvert. Energi blir viktig. Er det noen som har gjort noe lignende, eller som sitter inne med annen erfaring som kan være til hjelp?

Jeg slenger meg på trenden med å dele turrapporter her på forumet. Gapahuk (Ringkollen) - 18.05.2013 Jeg starter med en liten spontan overnattingstur jeg kom hjem fra i går. Jeg var hjemme hos foreldrene mine for å feire 17. mai. Tilfeldigvis ble det nevnt at skiforeningen har satt opp en kjempeflott gapahuk på et utsiktspunkt i marka, noe som naturligvis trigget turlysten. Jeg fikk lånt litt utstyr her og der av familien da det meste av mitt eget ligger hjemme i Oslo. Reconpacken ble fylt til randen av "kjekt og ha luksus" og elghunden ble motvillig med. Da jeg kom opp svermet det med mygg, så jeg var kjapp til å fyre opp bålet - og borte ble myggen. Utsikten er ihvertfall ikke noe å klage over: Frokost og kaffe rakk jeg før jeg vendte hjemover med en dag mindre å lese til eksamen på

Ja, dette blir kanskje litt tamt for de som har Jotunheimen innen rask rekkevidde, men jeg har iallfall sett Jotunheimen i helga. Og det kan vi som bor i Oslo gjøre i løpet av noen korte timer. Fra de høyeste åsene nord i Nordmarka har en fin sikt mot Tjørnholstind, Kalvåhøgda og Knutsholstind. Rett kikkerten mot TV-masta på åsen ovenfor Bagn, og du har retningen. De Nordmarksåsene det gjelder er Bislingen, Kolleren, Svarttjernshøgda, Helgehaugen og Lamannshaugen. De tre siste er over 700 m, men Kolleren som vi besøkte søndag, er kanskje den fineste med hensyn til utsikt da den er naken for skog og med bart fjell. Du har dessuten fin utsikt mot Blefjell, Gausta, Norefjell og fjellene sør for Vassfaret. Marka er nå veldig lettgått med frosne myrer, og de minste vannene har trygg is. Selv et stort vann som Ølja var islagt. Oddvar

Det er nesten rart at så mye jeg har travet i Nordmarka, har jeg ennå ikke fått med meg Pershusfjellet. Det vil si jeg har vært oppe på sydtoppen en gang, men har aldri gått ryggen på langs. Så på søndags morgen tenkte vi at nå skal Pershusfjellet til pers. Slengte syklene på sykkelstativet på bilen og kjørte til Myllsdammen. Friske grønnfarger i naturen etter nattens regn mens vi syklet vestover langs Mylla. Ved Trantjern stanset vi for å beundre den nydelige blomsterenga nedenfor husene, Blått i blått og gult i gult av uhorvelige mengder av skogstorkenebb og ballblom. Ved Tverrsjøstallen gikk det storfe på beite, og med min kones skrekk for okser, var det så vidt jeg fikk henne med videre. Slik er det når en ikke er oppvokst på gård. Der veien mot Holosætra går over høyeste parti, tar det en sti inn i skogen og oppover ryggen som vi fulgte etter å ha parkert syklene. Spennende terreng oppe på åsryggen. Stien er stedvis lite markert og vanskelig å finne. Det er flere søkk og kløfter som skjærer seg på skrå mot nordvest inn i åsryggen fra stupene i øst. Dette gjorde at vi flere ganger kom ut på neser hvor vi måtte søke tilbake nede i søkkene for å komme videre. Det er flere praktfulle nakne koller ute på stupkanten. Den glisne skog av forvridde og underlig formede furuer, gir et vakkert villmarkspreg. Bare kongeørnen mangler oppe på furugreinene. På et av disse utsiktspunktene satte vi oss til for å nyte matpakka og termosen. Dypt under oss nede på Skarvevann lå en storlom og duppet, denne villmarksfuglen med det uhyggelige skrik i sene kveldstimer. Det kan lyde som et dødsskrik fra et menneske i ytterste nød. Mens jeg sitter og titter i kikkerten, ser jeg en storørret som plasker i vannflaten. Akk hvor altfor få turer med fiskestanga det er blitt i de senere år. Men vi må videre skal vi rekke sydtoppen. Foran oss på ryggen ser vi et område med helt brunfarget furuskog. Når vi kommer fram til området, ser vi at her har det vært skogbrann her i år. Skogbunnen er helt svartsvidd. Det har igjen ført til at et stygt skogsmaskinslep er kommet opp fra vest. Hvilke idioter er det som har tent bål her tidligere. Ved den siste kløfta mellom 649-toppen og 650-toppen (sydtoppen) møter vi cruxet på ruta, et kort sva med toerklyving. I vått vær kan det være guffent nok for enkelte. Så er Pershusfjellet endelig ”erobret”, og vi tar samme vei tilbake. En skur med svarte skyer og pøsregn drar over åsene i sydøst. Men vi er heldige og har sol det meste av tiden. Denne turen er absolutt anbefalelsverdig for turfolk i Oslos omegn.

Målet var å være én uke i Nordmarka alene. Jeg er en nybegynner, så dette var en stor nok utfordring for meg, særlig siden jeg aldri har vært så lenge på tur alene før. Turen startet på Grua, hvorfra jeg fulgte blåløypa over åsen sør for Mylla mot Trantjern, så sørover mot Tverssjøstallen, deretter Finnstad, Katnosa og til Kringla ved Langlikoia. Jeg maset meg opp til Slottsåsen gjennom kratt, gran og bratter, over Kjelen og Slottsmyra, og til slutt ned på igjen veien for å få en mer bekvemmelig ferd til siste overnattingssted, Morlikåsen. Derfra gikk jeg til Sørkedalen skole. I tillegg til natten på Morlikåsen, lå jeg to netter ved Mylla, så én ved Ølja, deretter to ved Katnosa. Nettene tilbrakte jeg i gapahuk. Hele turen hadde jeg måne, de siste nettene, fullmåne. Svært heldig, altså. Da jeg gikk av toget på Grua, var det noen kuldegrader og masse snø. På det meste rakk snøen meg nesten til knærne, på slutten av turen var det kun flekker med snø. Kan ikke klage på været, men i november anbefales bål. Ganske trist å befinne seg i mørke fra 17.00 til 07.00. Men så var det stjernene, da... fullmånen... Bildene forteller resten:

Da var det endelig tid for tur i marka igjen. Etter å ha vært tidlige ute med permisjonssøknad i tre eksemplarer til fruen, kopi til barna og en til arkivskapet, var helgen 6. - 8. september spikret. Fruen la inn et par host, og mumlet noe om "hanglende unger", men gubben bar bestem på at nå, NÅ, skulle han på tur. Planene var lagt, Fjellforum skulle ha septembertreff og flerfoldige personer skulle møtes i marka på lørdag og padling. Jeg ville ha inn litt ekstra, og la i vei rett fra jobb på fredag. Startsted var Oslo S, med 40 minutters togtid til Hakadal stasjon. Gangstart halv seks om kvelden, målet var Elvann, ca 5 km inn i marka. På vei opp fant jeg frem et par gåstaver jeg hadde funnet i kjelleren. Det snakkes jo så varmt på fremmedlandske blogger om at man skal bruke staver også om sommeren, jeg tenkte dette kunne være en god anledning til å prøve. I tillegg hadde jeg kun med tarp, og stavene kunne jo brukes som støttestenger for tarp hvis nødvendig. Vel fremme ved Elvann. Ikke en sky på himmelen, ikke et vindpust og marka helt for meg selv. Skulle prøve å sette opp tarpen, men det selvprodusert bardunfeste røk (slik REs så innsiktsfullt hadde advart mot i annen post her på forumet). Satte så opp tarpen som presenning for å ha prøvd det. Lørdag, fortsatt helt knall vær. Overrasket over mygg i september, men man skal ikke klage når alt annet stemmer. Gikk sørover fra Elvann over Eriksknatten, passerte Store Hyttetjern og Karlshaug naturreservat. Et område med god sti, men fortsatt bare meg selv og ingen andre på tur utenfor vei. Tenkt det. Nordmarka helt for seg selv en knallfin helg i september. Noen høstfarger hadde såvidt meldt sin ankomst. Måtte gå på, da jeg skulle møte hordene av andre ivrige Fjellforumsbrukere ved Bjørnholt. Jeg la veien om Fløyta, Tømte og Liggern. Mellom Liggern og Gåslungen ble jeg tatt igjen av flere løpere med nummer på magen, Nordmarkstravern ble visst arrangert denne helgen. På Bjørnholt kom turens nedtur. Kun initiativtager og meg selv som skulle overnatte (@tronn) og en til på ettermiddagsbesøk (@hestehov). En slik helg i marka skal du lete lenge etter, lang nese til alle dere som ikke fikk dette med dere... Bjørnsjøen var blikkstille. @tronn hadde skaffet kano og vi kunne legge ut på bøljan blå. Vi fant en øy, hentet @hestehov (som viste seg å være en trivelig fransk jente med utmerkede norskkunnskaper etter to år i landet), og fant oss ett sted for middag. Guinessbokser kan brukes til så mangt, denne funker utmerket som rødspritbrenner. Endelig noe jeg har mekka selv som virker. Natt til søndag ble tilbragt uten tarp eller telt, ikke behov for dette. Søndag morgen var en av de mest fabelaktige jeg har sett på Bjørnsjøen noen gang. Vanskelig å legge til bilder fra dette når man bare har Iphone. Returen gikk til Sognsvann, sjokkfølelse når man dukker ut av skogen og blir omringet av søndagsturfolket som ikke kjenner stienes gleder (og kanskje er ute like mye for å bli sett, som å se). Takk for et bra initiativ @tronn, og et hyggelig bekjentskap.

Nå som kulda igjen siger innover lander vurderer jeg en tur i Nordmarka med 3-4 overnattinger, kanskje litt isfiske om jeg kommer meg utpå vannene. Lurer egentlig bare på om noen har vært i marka i det siste? Skiforeningen melder om "skiføre for de ivrigste", men dette gjelder vel bare i de høyeste områdene. Så hvis jeg har lyst å bevege meg fritt så er det kanskje best å gå til fots? Tar gjerne imot førerapporter fra de som har vært i marka i det siste eller kjenner forholdene. Januar er en fin tid å være ute på og med et stabilt vær kan man få fantastiske kvelde med bålet. Gleder meg!

Noen som vet noe om is-status og istykkelse i nordmarka? Har det begynt å legge seg noen steder? Tenker på isfiskemulighetene nå framover...

Smeller på med en litt lengre turrapport fra skituren jeg gjorde fra Oslo til Gjøvik! Håper det kan være god lesning ! Ta gjerne en kikk på bloggen min også! http://alexstra.bloggnorge.com Skiglede fra Oslo til Gjøvik Det er fredag og helg. Jeg har planer om å ta en litt lengre tur. Har vært på vinterturer før, men har ikke vært på en lengre tur med forflytning hver dag. Det er ikke snakk om en skikkelig langtur, men en 5 dagers kanskje. Timeplanen over forelesninger neste uke virker ikke så innmari spennende, kanskje jeg skal droppe et par forelesninger? Når jeg legger ut på turer er det greit med en destinasjon. En "fra og til" tur. Etter mye kikking på kart blir det bestemt, fra Oslo og til Gjøvik. Det er en fin distanse på 5 dager, det er preparerte løyper og det tar meg gjennom skogsområder som er nye for meg. Det høres spennende nok ut! Gjennom Nordmarka Jeg drar ned på skolen på Pilestredet for å printe ut noen kart. Der møter jeg på Ola, han liker godt turplanene mine og sier han vil følge meg de første kilometerne på ski. Det lyder perfekt, da får jeg selskap på "dørstokkmila" fra Sognsvann til Ullevållseter. Et par timer senere står vi på Sognsvann i skumringstimen, Ola ikledd sporty langrennstil, jeg med fjellski, løssnøstaver og en god og svær oppakning på ryggen. Vi spaserer opp lysløypa til Ullevållsseter, svir av 90 kroner på en brus, gulrotkake og en kaffe. Så skiller vi våre veier, han suser ned mot Sognsvann og jeg vender skituppene nordover mot Gjøvik. Gjennom Nordmarka ønsker jeg ikke å ta hovedveien over Kikut, Katnosa og Mylla. Tanken er å gå et par mil før jeg slår leir og jeg går mot området ved vannet Helgeren. Jeg går over Kamphaug, her er det ikke kjørt opp løyper, men det er andre som har gått her før, så jeg slepper å gå i djupsnøen. Dagen før pøsregnet det her i Oslotraktene, og snøen er våt og sørpete. Over platået på Kamphaug får jeg utsyn over skogsåsene forran meg. Det er mørkt men stjerneklart og lyset fra Oslo by lyser opp slik at jeg ikke behøver hodelykt. "Deilig å være på tur igjen", tenker jeg. En stund senere når jeg Helgeren. Jeg er noe usikker på isen på vanna, ettersom det ikke har vært noen lengre periode med skikkelig kulde, pluss noen milde dager i det siste, men det er oppkjørte spor på Helgeren så jeg hiver meg utpå. Med kveldninga kom kuldegradene og føret har iset til. Over Helgeren går jeg ikke, men suser over de isete scooterøypene, under stjernene, helt alene, "ekte skiglede" tenker jeg. Jeg slår opp leir etter å fulgt en løype imot Trehørningen oppi et område hvor det så ut til å være nok av tørrved. Jeg graver opp leirplassen og setter igang med vedsanking. Det lønner seg å slå opp leir ut ifra kriteriet vedtilgang, da sparer jeg mye tid på vedsankningen. Videre er det også kjekt om det er rennende vann i nærheten, så slepper jeg å smelte snø. Etter å ha lagt opp ei god og tjukk barseng og fått knytt opp presenningen er det klart for kveldskos ved bålet. På morgenkvisten karrer jeg meg ut av soveposen og griper etter bjørkeneveret og tenner opp kaffebålet. Frokost inntas og leiren pakkes sammen. I dag skal jeg legge bak meg minst tre mil, fram til Grua, helt nord i Nordmarka. Det er en fryd å gå på ski gjennom Nordmarka, og siden jeg legger ruta utenom allfarveien får jeg stort sett gå for meg selv. Løypenettet i Nordmarka er imponerende, allerede så tidlig i skisesongen (snøen har kommet for alvor den siste uka) er løypene kjørt opp. Til og med de mer utenom allfarvei snøscooterløypene. Ved krysset ved Gjerdingen slår jeg av en prat med par unge karer. Når jeg forteller om hvor jeg skal sier han ene, jeg kjente en kar som har gjort samma turen, han gjorde den på en dag! Jeg må le. En dag!? Ja han er en gammal skiløper, han var tidligere fallkjermjeger, kunne han fortelle. Jaja, tenker jeg, disse gamle traverne er noe for seg selv. Videre tar jeg en avstikker til hytta Rajebråten på nordsida av Gjerdingen, der er det servering i helgene. Jeg hadde glemt kontanter, men jeg spiste medbrakt lunsj. Ei eldre hyggelig dame spanderte en kakao på meg. Etter denne rasten var det ei drøy mil igjen til Grua i mørket. Halveis når jeg en utfartsplass hvor skifolket parkerer bilene sine. Jeg stoppet opp for å se på skiltene etter ruta direkte mot Grua. Der skulle jeg få meg en liten naturopplevelse. Ei lita spissmus hadde forvilla seg ut på veien. Den gikk stresset rundt, jeg sto bare å så på. Den prøvde å klatre opp brøytekantene på veien, men falt bare ned igjen. Den tok en runde rundt på veien og gikk mot meg og under skoa mi og søkte ly der. "Skal du stå der du da!", sier jeg også rusler den videre. Jaja, jeg må også komme meg videre! Jeg ankommer Grua og er nokså sliten. På Grua har de en Kiwi og der skal jeg dra å kjøpe litt mer mat. Jeg handler litt kjeks, pølser og brød. Jeg setter meg på stolen ved tippehjørnet og nyter en gresk yoghurt. Jeg spør kassedama om litt veiforklaring ifht løypene videre nordover. Hun hadde ikke peiling. Rådvill går jeg ut og kommer til et kryss, hmm, høyre eller venstre? Før eller siden kommer jeg vel til noen løyper.. Jeg gjør et feilvalg som fører meg på en bomtur. Jeg tar til høyre og cruiser ned til der hvor riksvei 4 går. Der er en Rema og jeg går inn og spør om råd. Kassamannen visste heller ingenting, men sier jeg antageligvis må gå tilbake til Grua igjen. Jeg gjør det og finner omsider løypene som tar meg opp der Romeriksåsene blir til Hadelandsåsene. På dette punktet er jeg relativt sliten og jeg finner et sted hvor det kan se ut til å være greit med ved i nærheten og slår leir. Antagelsen min slo feil, det var ikke mye ved i nærheten. Jeg må gå mye rundt for å samle opp en god vedhaug, jeg tråkker rundt i djupsnøen og blir gjennomsvett. Omsider får jeg opp en duganes vedhaug. Jeg sovna godt den natta. Hadelandsåsene Jeg våkner småkald i soveposen, det er tydelig at gradene har krøpet seg nedover på gradestokken iløpet av natta. På den ene foten har jeg fått et gnagsår på hælen og legger derfor på noe sportsteip. Jeg begir meg på dagens etappe og det er knallvær, minusgrader og sol, det er også godt skiføre. Disse områdene har jeg ikke besøkt før, så det er en spenning i seg selv å "utforske" disse områdene. Denne dagen startet jeg å gå i nitiden og gikk i et sett til kl. 15. Da hadde jeg tilbakelagt en distanse på 3 mil, preparerte løyper hele veien. Min høyre akilles var begynt å bli vond, og dette reduserte tempoet mitt. Det var et punkt i skoen som trykket mot akillesen og først nå var jeg begynt å kjenne en liten stikkende smerte. Sola begynte å gå ned og jeg var ganske sliten. Jeg var ved Lushaugen, en ås som ligger noe over 800 moh. Her oppe var det full vinter med meterdjup snø og glissen skog. Oppi denne høyden begynner granskogen å få et røffere preg, slik som skogen gjør ikke så langt under tregrensa. En gradstokk ved et informasjonsskilt jeg passerte viste at det var 13 minusgrader. Ved ei myr så jeg at det var en god del lett tilgjengelig tørrved, jeg tråkker ut av løypa og beveger meg bort i kanten på myra. Svett etter gåingen og den kalde temperaturen blir jeg fort kald. En skigåer jeg pratet med litt tidligere hadde sagt at 5 km herfra ligger Lygnasæter som er et hotell, "du får dra dit om du ikke orker å sove ute da!", hadde hun sagt. Sliten og kald som jeg var virket det fristende, men jeg satte igang å rydde til en leir. Med spaden gravde jeg opp ei grop hvor jeg skulle ligge, så gikk jeg igang med vedsankningen. Det var nok av døde tørre furuer i myrkanten som kunne veltes over. Noen av de satt litt for godt fast til at de kunne veltes over ende for hånd, da tok jeg i bruk øksa. Etter å ha samlet en liten mengde klarte jeg å miste øksa mi. Jeg hadde nok uoppmerksomt lagt den fra meg et sted i snøen og senere tråkket den ned under snøen. Den var ikke til å finne, jeg letet og gikk med spaden å slo i snøen for å høre om den traff øksa. På dette punktet følte jeg meg litt motløs, mørket hadde sunket og dette vinterfriluftslivet kjentes litt tøft. Jeg tok en liten kjapp tur i tenkeboksen for å motivere meg selv. "Dette er god erfaring", "det var dette jeg kom for å kjenne på", "nå gjelder det å skape en god leir slik at du kan slappe utover kvelden", "dette blir bra!". Jeg klarer å endre innstillingen min til det hele og ser så det positive i situasjonen. Jeg tenner opp bålet og går løs på enda mer vedsanking. For å hente veden må jeg tråkke rundt i djupsnøen, det blir en strevsom prosess, men sakte men sikkert bygger det seg opp en god vedhaug. Bålet tennes, en god og tjukk barseng stelles i stand og presenningen settes opp. Mens jeg sitter ved bålet og smelter snø i kjelen og griller pølser merker jeg at roen senker seg, "dette var jo ikke så ille", tenker jeg. Jeg var fornøyd og følte jeg hadde rydda meg en fin liten plass her i skauen. Jeg sovner til lyden av sprakende bål. Det begynner å bli et par tre år siden jeg kjøpte vinterposen nå, og ærlig talt kan jeg bli litt kald iløpet av netter det er mer enn 5 minus. Iløpet av natta våkner jeg flere ganger av at jeg er småkald, da blåser jeg opp glørne i bålet og hiver på et par kubber til, og sovner godt med varmen fra bålet. Over til Toten Neste morgenen er det nedbør, det snør, mye. Planen er å gå til jeg kommer til den åpne hytta Kjerringfred som opprinnelig ble satt opp som ei milorg-hytte. Tanken på en kveld innendørs i ei lita koselig tømmerkoie gav meg motivasjon på å gi på litt i løypa. Rundt 12 tiden ankom jeg Lygnasæter. Her er det et hotell og en bensinstasjon. Jeg går inn på kafeen og kjøper meg en varm eplekake med krem og kaffe. Jeg merker jeg får mange syn fra folket inne på kafeen, sikkert på grunn av den store sekken min og at jeg stinker bål, tenker jeg. Da jeg går på do blir jeg selv forskrekket når jeg ser meg i speilet. Ansiktet mitt er full av svart sot og jeg ser ut som en gruvearbeider fra 1800-tallet. Jeg ler av hvor skitten jeg ser ut og gir meg selv en liten kattevask i trynet. Ved Lygna går riksvei 4 som jeg krysser og begir på skogsområdet som heter Øståsen. Det er nokså godt merket ruta jeg følger, den viser skilt til Gjøvik og hvor mange km det er igjen. Etter å ha kommet til ei seter i området går jeg feil. Jeg følger de snøscootersporene jeg allerede hadde fulgt en stund, men de begynner å ta en ganske ulogisk retning i forhold til hvor jeg skal. De fører meg ned noen bakker, og jeg får en utrivelig mistanke om at jeg kanskje må gå tilbake opp de samme bakkene jeg kjørte ned. Da sporet kommer til en skogsvei tar jeg en nøye kikk på kartet og kan konstantere at jeg har kjørt feil, minst et par km. Jaja, det er ikke noe vits i å bli så alt for forbanna, slikt vil normalt skje nå en legger ut på lengre turer. Kjedelig, ja, men nesten uunngåelig. Jeg kommer tilbake til krysset hvor jeg tok feil og finner ut at jeg skal følge en vei som går langs noen strømlinjer. Da jeg finner denne veien ser jeg at løypa ikke er blitt oppkjørt i år. Metertjukk djupsnø. Hmmm, jaja, da får vi bare følge den da! Det er jaggu stor forskjell fra oppkjørte løyper. Når jeg tråkker foten nedi synker den dypt ned i snøen, da jeg reiser opp den andre foten for å ta et steg synker foten enda lengre ned. I nedoverbakker glir jeg ikke, jeg må tråkke nedover også. I tillegg blir jeg usikker på om jeg følger rett løype. På trærne er det en sjelden gang et rødt merke, som indikerer at jeg er på riktig spor. Etter et par km (som føltes mye lengre) når jeg et kryss. Her ser jeg til min store glede at løypa videre er det spor. Det er en annen stakkar som har gått inn hit og snudd og gått tilbake i djupsnøen. Det er til stor hjelp, de stakkars sporene han (eller hun) har brøyta opp for egen muskelkraft, gjør det mye lettere for meg. Det er ikke som scooterspor, men ti ganger bedre en å tråkke i djupsnøen. Noen km senere har mørket senket seg og snødrevet står imot ansiktet mitt, jeg cruiser ned et tynt scooterspor ned bakkene i skogen, hodelykta mi lyser opp foran meg, den store sekken gjør meg ustødig og vinglete og jeg må ha full konsentrasjon ned bakkene. Samlet gjør alle disse forholdene at jeg storkoser meg, "nå kjenner jeg harmoni" tenkte jeg lykkelig nedover bakkene. "Dette er ikke skiglede, det er skilykke", sa jeg ekstatisk til meg selv. Et punkt i denne skilykkeharmonien hadde jeg klart å miste løypa jeg skulle følge og cruiste nedover i feil spor en lang stund. Etterhvert begynte å merke at de røde merkene på trærne var borte. "Faen i helvete! Har jeg gått feil?". Jeg ankommer en vei og kikker på kartet og skjønner at noe er ruskende galt. Jeg må foreta et valg, skal jeg gå tilbake, ta til høyre eller venstre? Jeg tar til venstre, for der ser jeg noen ferske skispor, og legger på følge etter de, kanskje det dukker opp noen skilt som kan peke meg i riktig retning? Etterhvert kommer jeg ut på noen store jorder. Gjøvikbanen tuter sitt karakteristiske klagende tut som bærer flere kilometer og som jeg har hørt jevnlig helt siden jeg dro fra Sognsvann. Den er en stadig påminnelse på "den enkle veien" til Gjøvik. Tenk å sitte der i et godt og varmt sete og speide ut vinduet og kanskje nyte en varm kopp kaffe. Jeg tenkte "faen heller", nå er jeg lost, jeg vet ikke hva som er nord, sør, øst og vest, nå bare følger jeg disse skisporene og ser hvor jeg ender. Jeg endte nede ved en bilvei og noen hus. Ved et hus nede i høgget gikk en mann og måkte snø med en snøfreser og jeg stakte meg ned dit for å spørre om hvor jeg var. Min lille drøm om å komme til milorg-hytta denne kvelden hadde knust i tusen biter, nå gjaldt det bare å få orientert meg om hvor jeg i det hele tatt var. Mannen kunne fortelle meg at jeg var på vestsida av Einavatnet på Toten. Han gav meg tips om hvordan å komme meg videre nordover. Han gav meg også en refleksvest ettersom han sa det var "mye grisekjøring langs dessa veiene", den festet jeg bak på sekken. Jeg bestemte meg for å følge veien et stykke langs Einavatnet og campe oppi et skogholt langs veien. Omsider slo jeg opp leir, den ble slått opp i et skogholt 20 meter fra veien på ene sida og 20 meter fra jernbanelinja til Gjøvikbanen på andre sida. Ikke akkurat et villmarksområde med biler og tog passerende rundt meg, men jeg fikk da følelsen av å være i skogen likevel. Etter en stund hadde jeg fått opp leiren og inntatt en middag. Jeg sluknet fort og godt den kvelden og sov lenge ut på morgenkvisten. Morgenrutinen er grei og enkel. Få opp et bål, deretter sette skiskoene mine ved bålet slik at de blir varme når jeg skal ta de på, så smelte snø i svartkjelen og koke opp noe kaffe og få i seg frokost. Jo, også tråkke litt unna campen og gjøre sitt fornødne som ofte er nødvendig på denne tiden av døgnet… På jakt etter oppkjørte løyper på Toten Akillesen er ikke blitt bedre, men verre. Mens jeg trasker rundt i lerien på morgenen halter jeg rundt. Jeg har nå fått gnagsår på begge hælene og lapper de med sportsteip. Det tar på med slik forflytning med tung last flere dager på rad. Jeg begir meg ut på dagens etappe å går mot tettstedet Eina som ligger helt i nordenden av Einavatnet. Det har snødd sammenhengende de siste dagene og det er godt føre på bilveiene og gangveiene. På Kiwi´n på Eina spør jeg om hjelp til å finne noen skiløyper som kan ta meg til Gjøvik. De ansatte er rådville og kan ikke komme med noen gode forslag, en kunde som overhører samtalen mellom meg og kassadama bryter inn og kommer med et forslag. Vi tar en kikk på kartet og han anbefaler meg å gå til tettstedet Reinsvoll som ligger en 4-5 km nordover, og derfra gå noen km østover også vil jeg kunne nå en skiløype mot Gjøvik. Jeg takker for hjelpen og setter avgårde. Den raskeste og beste veien til Reinsvoll er å følge riksvei 4 som går direkte dit. Da jeg ankommer veien setter tvilen inn. Veien er godt trafikkert og det kjører både trailere og busser, og det virker lite fristende å gå i veikanten på ski og med så stor oppakning. Etter en stund i tenkeboksen kommer jeg fram til at jeg får svelge denne kamelen og tråkke på langs veien. Det føltes ikke behagelig, jeg fikk mange rare blikk fra sjåførene som passerte meg. Når det kom en buss eller trailer tråkket jeg opp i brøytekanten til de hadde passert forbi. En sjåfør gav meg et stygt blikk og viftet med pekefingeren mot meg. "Jaaaadaaa!", ropte jeg meningsløst etter. En annen sjåfør smilte og gav meg tommelen opp. Slik oppmuntring gjør godt i en slik situasjon! Ellers var det såpass mye snø at det var greie forhold på veien. De siste km til Reinsvoll var det gangvei, som var mye mer behagelig å kjøre på. Fra Reinsvoll spurte jeg de fleste jeg kom over om råd til veien mot Gjøvik, flere snakket om at det skulle være en skiløype litt lenger inn på Totenlandet som jeg kunne følge til Gjøvik, dette var oppløftende. Jeg kommer omsider fram til der hvor denne omtalte løypa skulle være, men jeg ser den ikke. Ved et hus sto nok en kar med en snøfreser og jeg staket meg dit. "Den e itte kjørt opp ennå, løypa går egentlig rett over jordet der", sa han og pekte på det hvite jordet borti høgget. Han gav meg råd å gå en 4 km "følg denne veien, ta til venstre også til høyre i neste rundkjøring, så kjem du til en gard med noen hester, der skal det være ei lysløype som sikkert e oppkjørt". Jau jau, jeg hadde ikke mange alternativer enn å følge hans råd. Da jeg ankom hestegården var sola begynt å gå ned og mørket senket seg atter en gang. Til min forskrekkelse var ikke denne løypa heller oppkjørt, jeg fulgte lysstolpene utover et jorde i djupsnøen, så sluttet lysstolpene også. Jaggu, foran meg lå det jorde på jorde med skogholt imellom. Hvor denne løypa går er umulig å si… Jeg tråkker tilbake smålig motløs og begynner å innse at jeg må tråkke langs landeveier hele veien til Gjøvik. Langs bilveien ligger et lite hus, jeg går og ringer på for å spørre om veiforklaring nok en gang. Jeg ser inn vinduet og ser en rulator som signaliserer at her må det bo et gammelt menneske. Det kommer fram en ganske så gammel dame bort til vinduet. Hun ser forskrekket ut, det er nok ikke ofte det kommer uanmeldt besøk på kvelden hos henne. Nå står det plutselig en høy kar med svær oppakning og sotfarget ansikt og ringer på døra hennes. Hun går bort til vinduet og åpner ikke vinduet, hun ser redd ut, hele kroppsspråket hennes viser det. Huff stakkar dame, tenker jeg. "Jeg er på utkikk etter noen skiløyper", sier jeg. "Je vet itte… Je vet itte sånt je", sier hun på andre siden av ruta. "Jeg skal til Gjøvik, hvor skal jeg gå da?", spør jeg. "Je vet itte, je e itte kjent her". "Ok, det går bra" svarer jeg, "jeg kan spørre noen andre, ha en fin kveld". Nok en gang følte jeg meg lost og bega meg ut på den øde landeveien lenger innpå Totenlandet. Litt lenger etter jeg hadde gått igjennom et skogsområde kom det noen hus langs veien. Ved det ene huset åpner ei dame vinduet sitt og ser på meg. "Hei" roper jeg. "Jeg er på vei til Gjøvik på jakt etter skiløyper". "It no e kjørt opp ennå", svarer hun. Hun forklarer at jeg kan følge Vestre Totenveg som vil ta meg helt til Gjøvik, det er ca 12 km. Det hørtes fornuftig ut. Mens jeg fulgte Vestre Totenveg tenkte jeg etter om det var noe skiglede i dette her, å tråkke rundt i snøføyka i mørket på øde landeveier. Langs veien i mørket føler jeg meg utsatt når det kommer motgående trafikk. Jeg har på hodelykt og de fleste virker å se meg. Det tar mye fokus og hele tiden passe på om det kommer biler samtidig mens jeg staker meg avgårde. Dagen har kanskje ikke bestått av så mye skiglede, men det har vært nok av problemløsning. Jeg har i hvertfall ikke fått noe særlig tid til å kjede meg og har holdt meg nokså okkupert med å finne fram. Etter å ha fulgt Vestre Totenveg i halvannen time åpner landskapet seg og stuper nedover. Neders i dalen lyste det opp en liten by nede i ei vik. "Gjøvik!", roper begeistret. Masse energi kommer i kroppen og jeg staker på hardere, snart framme! De fire siste km var bare cruising langs gangveien ved hovedveien helt ned til Gjøvik Sentrum. Det har snødd såpass de siste dagene at jeg kan gå på ski helt ned til togstasjonen. Det er nok ikke hver dag det kommer en skikar på fjellski, fjellstaver og en 120 liters sekk på ryggen i Gjøvik sentrum, men jeg brydde meg lite om det, jeg bare smilte og hilste på folket jeg passerte. På Gjøvik stasjon kjøper jeg en kopp kaffe og en croissant. Neste tog går om en halvtime. Den deilige følelsen av å ha gjennomført gjør meg god og høy på meg selv. Jeg skrur på min Iphone og tar et seiersbilde av at destinasjonen er nådd. Deretter er det to timer på toget med Gjøvikbanen hjem igjen, hvor jeg bare skal sitte og nyte den 13,5 mil lange turen tilbake til Oslo som jeg brukte fire døgn på.

Her kommer noen flere bilder fra Lettvektstreffet som ble gjennomført mens vi galopperte fra Grua til Sognsvann i helgen som var ( 23-25.mai 2014 ) Dette var rett og slett bare skikkelig hyggelig. Så til dere som ikke fikk finger'n ut av rompa, eller rett og slett ikke fant plass i kalenderen, så anbefaler jeg virkelig å prøve sette av tid til neste treff - så får dere også møte masse hyggelige mennesker @martin.m - Knock yourself out når du får tid Link til Google+ albumet som inneholder alle bildene ovenfor + endel flere; https://plus.google.com/photos/105696660285876106014/albums/6018564430913178721 PS: Bildene er kopiert rett fra minnekortet via Picasa og lastet opp til Google+ uten noen form for redigering

Helgetur med Magnus. 10-12.02.17. Fredag: Slang bilen full av utstyr, møtte Magnus på coopen. Snø i lufta. Kjørte til Esso Jevnaker og opp til Tverrsjøstallen og parkerte. Snødde godt nå. Spenner på oss skia, jeg med pulk og han med sekk. Blitt nesten mørkt så planen er å finne en fin plass enten ved Tverrsjøen eller ved Skarvvatnet om vi finner en vei ned. Ikke kjent i området. Etter en liten bomtur i skauen ender vi opp i skogkanten ved Tverrsjøen. Heldige med plassen og finner god tørr ved. Blir pølser på bålet etter teltene er satt opp og maggoten i hullet. Snøværet gir seg utover kvelden og vi skravler og fisker til sent på natt. Lørdag: Våkner til helt blå himmel i nord og skyer mot sør. Lett snødriv i luften. Sjekker pilkestikkene ! Ingenting på meg, men to ørreter på Magnus på morrakvisten. Sitter å fisker en stund til og jeg får en ørrett og en abbor som begge slipper tilbake ned i mørket. Blir ikke lenge før vi pakker sakene og vender nesen mot Ølja. Skyene i sør har bestemt seg for å slippe litt mer snø, men det gir seg fort. Når vi har kommet til Ølja har været klarnet helt og vi tar en lunsj helt sørøst på Ølja. Fantastisk vær, passe kaldt og ingen vind. Ferske spor i snøen etter elgku med kalv. Trærne står snøtunge og solen får snø til å falle av. Lurer hele tia på om det er ei sinna elgku på vei ut av skogen! Etter en runde oppom Øljehytta for å se setter vi nesa mot Bristol vest for Ølja, en liten tømmerkoie fra 1930-tallet som har vært flyttet flere ganger. Denne koia har svært enkel standard med benker og illsted i midten. Ikke noe mer. Ingen ved på hytta så ut i skogen bærer det. Får samlet en god del tørr ved og fyrer opp. Innser fort at døra ikke kan være lukket. Selv med god fyr og god varme fra bålet fylles hytta med røyk og vi må sitte kroket mens vi varmer oss. Lite hell med fiske, temperaturen har krøpet ned godt under -10 og vi tar tidlig kvelden og satser på bedre fiske på morgenen. Søndag: Fantastisk vær og jeg må si jeg er imponert over hvor mange som er tidlig ute på ski. Ikke vanskelig å forstå for dette må være en av årets flotteste dager i marka så langt. Veldig kaldt i hytta så kommer oss ut og sola gir varme. Drypper av taket og kommer oss ned på isen. Ett eneste napp resulterer i en liten abbor. Har egentlig ikke trua så vi finner skia og staker kursen øst over Ølja, ned myrdraget til Johannes-tjernet. Borrer noen hull, men ikke noe napp. Vi er nok ikke de tolmodigste fiskerne. Koser oss i sola en stund før vaffel på Tverrsjøstallen blir for fristende. "Tar ikke kort?! Krise ! Å, dere tar vipps? Bare å skrive ned navn og nr på en lapp ja" For en fantastisk løsning og må si den vaffelen var helt super! Med vaffel i handa er turen over for denne gang. Takk for turen! Her er noen bilder.

Så, nu var det dax för den tur som skulle ha blivit förra söndagen, om tillräckligt många hade haft vett att boka upp sig på cykelbussen som skiföreningen har. Märkligt nog ofta tunnt med folk på hösten, som är bästa tiden, men fullt mitt i sommaren när det egentligen är på tok för varmt för långa cykel turer. Nåväl, ingen buss = tåg. Och till Grua istället för Ringkollen ger ca 25 km extra + 400 extra höjdmeter. Turen började i ett dimmigt och frostigt Grua. Lite kyligt, men så fort man kom ut i solen ca 50 meter upp så blev det varmt. Asfalt väg upp, knak och knirr i min gamla velociped. Knakande spåras till främre fästet till bakdämparen. Vilket åtgärdades på plats, snabbt och enkelt. Sjön låg om en spegel när jag kommer fram vid Mylla damm. Jag körde vidare på nordsidan för att få mer sol. Det finns en väg på sydsidan också, jag antar att den är plattare. Efter en massa uppförsbacke så stannade jag på ett ställe för att ta en bild. När jag vände mig om för att fortsätta så såg jag att ovanför vägen, liksom lite undangömt, så fanns bord och sittplats. Tydligen fler som tyckte det var bra utiskt här. Fram med köket och test av min nya Soto 4dl bränsleflaska. Man behöver inte pumpa så in i h-e med denna lilla flaskan, men luftfjädern inuti tappar snabbt trycket (liten luftvolym) så man måste ge den några tryckare då och då. Helt OK med tanke på platsen man sparar i packningen. Färden gick vidare söder ut förbi Sindersetra. Kör ut i skogen för tidigt, men hittar sedan stigen som leder mot Tversjöstallen. Fortsätter där vidare söder ut. Orkar inte köra över Ringkollen, tar det en annan gång. Gör istället en rekognosering och hamnar så småningom i Finnseter (testar ny väg till Sinnerdammen). Massor av uppförsbacke på vägen dit. Eftersom det är naturreservat mellan Finnseter och Sinnerdammen var jag tvungen att rulla ihop cykeln och stoppa ned den i ryggsäcken och gå till fots hela vägen till Sinnerdammen. Framme vid Sinnerdammen kunde jag snabbt konstatera att man huggit ned en del skog så nu lyser solen på stugan! Trevligt. Upp från Sinnerdalen mot Storflåtan. Här har jag två val. Antingen en 7-jäkla uppför från vägen söder om Hägglivattnet, eller en 7-jäkla uppför till Lövlia med option på Sörsetra + att jag får med mig den mycket fina nedkörningen från Lövlia på sydsidan. Bestämmer mig för att köra via Løvlia. Lunch i solen vid Storflåtan. Jag skulle gärna stannat här längre, men det är långt kvar hem, så jag måste fortsätta. Det är vad jag saknar på sådana här långturer: Möjligheten till långa pauser. Det går ju inte, man måste ju komma hem någon gång. Vidare till Løvlia. Stort ståhej med någon barnaktivitet. Fantastiskt fin körning ned trillestien, den bästa körningen jag gjort här någon gång. Hög fart, bra flyt. När jag svängt vänster ned till Lommedalen, så kommer jag på krönet upp till en plats där det står en karl och viftar med ett gevär (riffle) och pillar med området där man har amunitionen (kammarstycke?). Bäst att hålla sig bakom honom tänkte jag. Han hade en hund med sig, och den verkade också nervös. Handhavandet med vapnet såg inte förtroendeingivande ut och det tyckte nog inte hunden heller. Såg ut som ett vapen för älgjakt. Knasboll, det finns ju inga älgar i det där området, det vet alla som rör sig där. Det duger inte att sätta sig i bilen och åka ut i skogen en gång om året och tro att man kan skjuta älg från grusvägen. Särskilt inte i ett område som kryllar av hytter, marka-gåere, cyklister mm. Nåväl, vid korsningen Lommedalen - Kleivstua blev det Kleivstua. Jag ville få med mig stigen från Sørsetra och söder ut. Ovanligt tort där nu. Och faktiskt så är den här vägen inte dirket så mycket längre än att köra via Lommedalen, men man får en rejäl uppför till Dronningens utsikt. + några backar fram till Sørsetra. Exiten via Lommedalen är bra, men stigen söder ut från Sörsetra är bättre. Jag skippade att svänga förbi PG-landningen vid Solfjellstua, utan tog bestemor-ruta hem, dvs asfaltsvägen. Hade haft mitt av uppför den här dagen... Starten i Grua... ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Vid Mylla damm ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Kaffeplats. Tyvärr bara mobil med istället för riktig kamera. Jag kan i alla fall snobba med 4dl flaska till Soto Muka Stove, troligen den enda i Norge. ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Spålen ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Lunch vid Storflåtan. ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Vid Dammtjern. På plats så såg Gaustatoppen nära ut, närmare än någonsin. Ser inte riktigt så ut på denna bilden... ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- På HG-rampa vid Sundvollen/Dronningens utsikt, vy mot kongens. ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Sørsertra. En favorit i repris. ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Profilen på själva resan från Grua och hem.

Årets siste tur ble kalt for "Nordmarka for pyser" men kunne også gå under navnet "Luksus-tur for ektremt bedagleg anlagte". ADVARSEL: Skulle du tilhøre den gruppe som kun finner glede i å klatre med en hånd bak ryggen opp Store Styggebrattedalseggjinupen i mørke og med kun en halv energi-bar til proviant eller helst sover på blank stålis kun iført tanga og polvotter, klikk deg videre til en annen tur-rapport. Dette er hard-core kose-tur. Skremmende lesing for minimalister og tinderanglere. 3 netter - 22 kilo oppakning. Telt. Presenning og poncho til gapahuk. To liggeunderlag. Reinskinn. Primus med en liter bensin. Bacon, brune bønner, ferkse grønnsaker, Jägermeister, havregrøt, pinnekjøtt-rester. Uante mengder sjokolade og snop. Kortstokk, bøker og både Aftenposten og Dagbladet fra dag 1. Isbor. Snøspade. 50 meter tau. Øks. Sag. ca en halv sau i ullplagg. Svartkjele, kokesett, stekespade og kjøkkenvasken hennar mor. Kort sagt - en tur der ingen vekt ble spart og der alt lå til rette for utrolig luksus i skogen i 510 meters høyde. Jeg gikk ca 5 km fra bilen ved Damtjern, fant et passe stort tjern og gravde meg ned i tide, dvs laget det som må være årests beste gapahuk med 100% plan soveplass, levegger i alle bauer og kanter, eget kjøkken, innlagt vann og 3Mbit bredbånd fra Get. Omtrent 100 kg granbar og etogethalvt favn med ved ble sanket i skogen for å skape varme og komfort. Kompis Jan F kom opp på dag to, med like tung pakning inkludert et tunneltelt og en lerke full av noe gammelt fra Oppland. Naturligvis hadde all pakke-koordinering oss i mellom gått i vasken, så han hadde OGSÅ med snøspade, sag, samekniv, mat til halve Østlandet og en god haug med Maryland cookies. Det gikk som det måtte i regnet. Det ble helt fantastisk! Vi opplevde skogen fra sin beste side - elg, rev, abbor, ørret, regn (2 dager), sol (20 minutter), minus og plussgrader, stort bål, total stillhet og en passe porsjon svette da vi skulle bære alle "kjekt å ha"-tingene hjem igjen. Mesteparten av tiden gikk med til å late seg, drikke kaffe, klø seg litt i håret, rape, spise, hente litt ved, ta på seg en ekstra genser, ta av seg lua, koke mer kaffe, bore et hull i isen for syns skyld og prate litt om damer og alle de utrolig mange lettvekts-turene vi skal ha til sommeren. Jeg anla skjegg på de tre dagene, og har hittil beholdt det. Tror ikke jeg skal barbere meg før etter neste tur i skogen - det blir dobbel motivasjon for å komme seg ut igjen!

Hei, Tenkte å ta en overnattingstur i Nordmarka i helgen. Starter turen fra Songsvann, supert om det er et fiskevann i nærheten også. Noen som har noen forslag?

I dag sitter jeg hjemme og er sår i halsen etter en ikke akkurat sommerlig opplevelse i går, men en svært hyggelig en! 15. mai 2008 fikk 500fjell (Sondre) en pm fra profilen Carl F (Carl Fredrik), som spurte om jeg hadde lyst til å være med på tur. Vi var begge enige om at det hadde vært artig med en turkamerat på samme alder , og vi avtalte å ta en tur på Oppkuven hvor det fortsatt skulle være rikelig med skiføre ifølge milslukeren Tom Stensaker ( http://www.tomstensaker.no/ ). Våre foresatte var litt bekymret når de hørte om disse forumturene, kanskje profilen var en eldre pedofil mann ! Vi møttes ved P-plassen på Sørkedalen Skole kl. 11.00 søndag 18.mai. Hilste på hverandre, og festet skiene til sykkelen. Bikkja var også med, så jeg fikk en lettere sykkeltur opp til Gopletjern enn Carl Fredrik som ikke hadde ”Marshall-hjelp” . I svingene rundt Lysedammen dukket snøflekkene opp, og det var nokså vanskelig å sykle fant vi ut. Vi satte fra oss syklene i grøfta 300 meter før skogsbilveien opp Kjagdalen. Det var et par-tre andre sykler som også stod parkert. Etter å ha byttet sko, klinte vi på med litt KR60 (rødt klister) og det satt som smurt selv om litt nysnø i kalde dalsøkk lagde noen kladder i sålen. Da vi satte i vei oppover Kjagdalen på våre gamle markaski kom det en snøbyge forbi, og vi lurte på hvor yr.no sin sol ble av ? Men snøen/haglen skapte en vinterstemning midt i mai. Da vi kom til myrene rundt Langtjernet møtte vi en del bare flekker. Jeg landet nesten på magen under første forsøk å hoppe over bekk og myr , litt humoristisk. Så rant vi ned løypa til Store Oppkuvvann, og isen var sørpete, men det gikk an å gå på snøflekker utpå vannet. Vi fulgte løypa mot øst, delvis langs vannet og i skogen. Det som tok tid, var all knotingen inne i skogen. Da vi omsider kom til stiskillet der en kunne gå opp til Oppkuven via Såta eller mot Smeddalen, tok vi siste alternativ for å få gått mest mulig på ski. Vi passerte den såkalte Grevehytta ved Gjelleråstjern, der noen satt og koste seg med nista si. Siste biten mot Kuveveien var litt krunglete, med en del bæring og dårlig skilting. Når veien åpnet seg foran oss gikk turen som en lek rundt Oppkuvtoppen, vi møtte på en del elgekskrementer så vi måtte være litt på vakt med bikkja. Ved veikrysset sørvest for pkt. 570 møtte vi på selveste Tom Stensaker (les: den sagnomsuste milsukeren) med bikkja si. Han var ute og gikk, og sa at forholden mot Oppkuven var suverene, men løypa ned forbi Bjørnstadputten mot Gagnumssætra var meget dårlig, med masse åpen myr. Han sa at vi var de yngste han har sett på ski så sent på året. Stensaker går for øvrig rundt 10 000 km på ski i året , og skriver føremeldingen for Skiforeningen. Alle turer under 5 km telles ikke som skitur. Etter å ha sagt farvel til Tom Milsluker fulgte vi veien bort til pkt. 652 ved Bjørnstadputten, og bar skiene 50/50 opp stien til toppen. Vi ble møtt av en haglbyge på toppen som gjorde stigetrinnene i tårnet glatte for skiskoene, men vi kom opp! Utsikten var litt for mye preget av skyer, men vi skimtet omtrent hele Nordmarka med Kjerkeberget, Varingskollen, Kikuttoppen og Svarttjernshøgda. I nordvest så vi Norefjell, og i vest Blefjell. Gaustatoppen hadde tatt på seg hatten for i dag. Vel oppe, og vel 4 timer var det godt med niste og vann, bikkja koste seg med 3 wienerpølser. Under lunsjen møtte vi på en av ”gamle-kara”, med nikkers, anorakk og lua halvveis på. Han hadde sykla Pipenhusveien og gått opp fra Langlia. Nedturen til Oppkuvvann om Såta gikk greit for seg, men siste stykket var nokså bratt med åpen eng. Langs vannet hadde bikkja rotet seg utpå, og gikk gjennom. Panikk! Men hun slapp bare fra det som en våt hund, som nettop hadde isbadet i 1 meter dypt overvann. For å få gått litt mer på ski gikk vi løypa langs vannet mot Gagnumssætra, men vi snudde da nedoverbakkene begynte. Vi testet litt ut bikkjas snørekjørepotensiale på veien tilbake, og jeg kan meddele at hun ikke er i sitt livs form. Vi ringte til foreldrene øverst i Kjagdalen, og beregnet en time ned. Og vi brukte nøyaktig 1 time! Sykkelturen ned til Elveli ble preget av kalde hender og en litt frossen kropp hos meg. Vi var begge enige om at det var en flott tur, og vi satser på flere turer sammen! :D Edit: GPS-track kommer! Tid: 6t 24 min. Distanse: 41 km (18,2 km ski | 22,8 km sykkel).

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Mener-hugst-i-skogen-odelegger-utsikten-7858473.html Interessant artikkel. Er det fornuftig å drive en så intensiv skogsdrift i nærmeste naturområde for over én million mennesker? Tviler på at verdien av trevirke som tas ut kan måle seg med den verdien området har som tur- og friluftslivområde.

Er det noen som har oversikt over forholdene i Oslomarka nå? Ser at det er lite snø igjen, men regner med at det fortsatt er ganske fuktig... Jeg skal ha med sambo på overnattingstur til uken og det er greit om det ikke blir en søkkvåt opplevelse.

Fredag 10. Januar 2014 Fredag rundt 23.30 er nok litt i seneste laget å begynne å pakke sekken, men gammel vane er vond å vende, især når man er så forbanna treig som meg. Jeg hadde sikkert en god unnskyldning – måtte jobbe en time eller to lenger, la oss si to så var jeg ikke hjemme før 19.00. Deretter måtte jeg i butikken for å handle; både det som skulle fylle kjøleskapet neste uke og det som skulle være med på helgetur til Nordmarka. Så da var jeg sikkert hjemme sånn i 20.30 tida. Så måtte jeg lage noe middag og ta meg en dusj. Slappe av litt og reflektere etter en lang arbeidsuke (var jo et sjokk for systemet å begynne å jobbe igjen etter 3 ukers ferie ifm jula). Når jeg tenker meg om var det forbanna bra innsats å komme igang med pakkinga allerede 23.30. Bra innsats, klapp på skuldra og ekstra agurkskive og isbit i neste gin tonic – det har jeg fortjent ! Lørdag 11. Januar 2014 Ca 8km Opp om mårran. Det viser bare karakter det. Speller ingen rolle om du var ferdig med å pakke sekken kl. 01.30. Så kan man heller prøve å få ned pakketiden fra 2 timer til 10-15 minutter. Det burde ikke være så vanskelig, men man må være litt organisert og ikke minst ha ørlittegrann erfaring fra før så man har en viss rutine og forståelse for hva man trenger på akkurat denne turen og om det er det samme som på forrige tur. Men da burde det også helt klar være mulig å komme seg ned mot 20 minutter. Halvtimen maks. Uansett, jeg hadde en avtale, så jeg måtte reise fra Moss senest 08.30 Jeg skulle ta toget fra Oslo S sammen med Eirik kl. 10.42. Jeg er ikke veldig kjent i sentrum og jeg gadd ikke betale parkering i P-hus i halvannet døgn, så jeg fant et sted i nærheten av jobben og tok 401-bussen derfra ned til sentrum. Var ute i ganske god tid, kjøpte billett til Hakadal og kom på at den ene tingen jeg skulle ha gjort denne lørdags morgenen, lage matpakke, hadde gått i glemmeboka. Så jeg svinset bort på Burger King og kjøpte en Whopper et eller annet og en liten fries. Kostet nesten hundre kroner, minst åtti kroner mer enn det var verdt. Eirik kom og vi ble sittende på en benk, og mens jeg kylte i meg den overprisende, lunkne, smakløse klumpen med kjøttdeig, pratet vi om hva vi hadde pakket med oss og hva vi hadde av forventninger til turen. Jeg møtte Eirik for første gang på Vinterhenget i desember 2013, hvor vi fort fant tonen, med omtrent like dårlig humor og samme fysiske utfordringer til å bevege oss lekende elegant gjennom villmarken, som å finne turklær som passer. Gjøvikbanen forlot Oslo S som NSB hadde planlagt og togets lett duvende manøvre førte oss nordover ut av Oslo og tvers igjennom Nordmarka, Oslos stolte og urørte villmark med sine hundretusener av daglige brukere og nettverk av gruslagte autostradaer. Værmeldinga sa -2C på det varmest og -4C på det kaldeste, men vi er ikke nybegynnere så vi har pakket med en ekstra genser. Vi gikk av toget på Hakadal stasjon. Det var nok et par grader kaldere enn de -3C vi hadde regnet med, noe som mitt lille termometer også bekreftet; -9C Eirik (t.h) og Thomas (t.v) som fastslår at det er kaldere enn meldt på både YR og Storm Som sagt er det en del veier og destinasjoner i Nordmarka, så det beste er vel å følge umerket vei til neste skiltpost. Heldigvis har Eirik kart og han vet nesten hvordan man bruker det. Det som kom av snø i løpet av desember og frem til ca begynnelsen av januar hadde smeltet og fryst igjen uttalige ganger. Den siste uka hadde det kommet ca 5 cm så det var til tider livsfarlig med speilblank ruglete is i hele veiens bredde, med et tynt snølag over. Det var litt Chaplin takter til tider. Vi forlot etterhver veien og tok diverse stier omtrent i den retningen vi mente vi skulle. Snøforholdene varierte en del og det var for det meste omtrent som på veien, med en ruglete is-såle etter tidligere vandrere med nysnø oppå. Temperaturen holdt seg og det begynte å snø omtrent akkurat i det vi hadde tatt unna den værste høydeforskjellen fra Hakadal st. og marka. Vi bøyde et tre for å merke hvor vi tok av fra stien og navigerte fritt innover i terrenget. Som regel var grunnforholdene som dette, men det hadde tydligvis fokket en del før jul for noen steder var det opp mot 30-40cm tykk skare som holdt vekta vår omtrent annenhvert skritt. Noen ganger lå skaren på rett på bakken andre ganger hang den oppå blålyngen. Det var faktisk litt slitsomt å gå. Eirik skulle være borte hele natta og hadde derfor full sekk. Vi rota litt rundt et juv og kom oss til slutt helskinnet ned den stupbratte bakken ned til Holmetjern fra nord-øst. Etter få minutter fant vi igjen Eiriks leiplass fra tidligere i høst, med bålplassen og ved-stabelen hans intakt. Dette er omtrent den ruta vi gikk inn til Holmetjern Vi dumpet sekkene, og tok fatt på vedsankingen med en gang. Snøen lavet nå ned og siden det var litt før midten av januar ble det plutselig bekmørkt. Vi fant en del ved, iallefall nok til å holde oss varme med saging og kløyving en stund. Eirik fyrte opp bålet. Eirik fyrte opp bålet. (Nei... jeg skrev det to ganger med vilje).... Eirik fyrte opp bålet (igjen !) og med noen liter ekstra oksygen tilført tok det etterhvert skikkelig fyr. Jeg hadde med min Coleman Exponent Feather 442 med full tank. Den er veldig lett å fyre og å holde fin, jevn, lav varme så man kan kokkelere litt skikkelig. Først skulle vi bare ha en kopp varmt et eller annet, så mens jeg pakket opp og gjorde klart kjøkkenet tok Eirik med seg øksa og en kjele for å hente vann. Det gikk raskere å åpne sekken og ta fram brenneren enn det tok å gå ned til vannet, så imens begynt jeg å sage noe ved. Eirik hamret og slo langt om lenge før det plutselig ble stille. Enten er han av typen som blir helt stille når noe går galt, som å hugge seg i beinet med øksa, eller så er han ikke det – hva vet vel jeg, jeg kjenner ikke fyren - så jeg fortsatte å sage. Litt etter kom Eirik opp med en kjele vann. Han hadde måttet hugge seg 30cm nedover før det ble hull på isen. Ved senere inspeksjon var hullet 50-60cm i diameter, 30cm dypt på midten og med et 1,5x2cm hull i bunnen hvor vannet sivet inn i isbaljen han hadde laget. Synd jeg ikke tok bilde av det egentlig, det hele var ganske vakkert. Det snødde hele tiden og temperaturen hadde passert -10C med noen desimaler Eirik satte i gang med middagen, mens jeg fant mer ved Neida, han ruller ikke en joint, han skreller hvitløk Det ble kokkelert etter evne med to kjeler og en stekepanne i drift i omganger. Smakte helt fortreffelig. Medbrakt fluidium skoftet det ikke på og det var mye mer enn to personer burde konsumere, hvilket vi heldivis heller ikke gjorde. Ingen av oss stiller i ultra lett (pakke) klassen Snøen ville ingen ende ta og det ble stadig kaldere. Jeg hadde tatt på meg den ekstra ullgenseren med en gang vi kom frem. Men en tynn merino stilongs innerst med en ullgenser over og en uforet shell jakke var rett og slett for lite. Så ingen av oss var veldig tykt kledd og det var ikke sånn at vi trengte pauser fra bålet, men på et tidspunkt måtte vi også finne et ok sted å henge opp tarp’n til Eirik. Det at vi bare hadde med en tarp var også basert på YR og Storm.....Heldigvis hadde Eirik iallefall en ok hodelykt, for min passer best til å lese bruksansningen på vinflasken. Etter 10 minutter fant vi en overaskende bra plass ca 50 meter unna bålet. Den var helt flat med fine trær å forankre i og alikevel var det helt åpent. Det var nesten noe kunstig over den plassen. Liggeunderlag ble blåst opp; jeg har en Exped synmat 7 pump, så jeg sto på kne og dekket til annehvert hull med hendene til madrassen var full av marka-luft. Eirik hadde akkurat investert i en downmat 9 med schnozzle bag. Fancy greier gitt. Kvelden kom til en naturlig avslutning da temperaturen nådde -15C og snøen fortsatt lavet ned. Leiren ble ryddet sånn nogenlunde før vi tok med sekkene opp til tarp’n. Det var grisekaldt å krype ned i posen. Min Tyin fra 1994 fungerer fortsatt, men den er nok ikke like bra som da den var ny...selv med Grevling trekk ble det en lang og kald natt og lite søvn for min del. Veldig kald på føttene, men vi ble alikevel liggende til 10-tida før vi sto opp. Kanskje vi sov litt mer enn først antatt alikevel. Søndag 12. Januar 2014 Ca 12km Det hadde sluttet å snø og himmelen var knallblå. Jeg var oppe en tur ”midt på natta” og da snødde det fortsatt tett, så jeg ble veldig positivt overrasket over tingenes tilstand. Det hadde kommet omtrent 10 cm siden i går ettermiddag, men i.o.m at det var såpass kaldt var det dunlett og knitrende. Ord ble vekslet rundt hvordan natten hadde vært og det var lett å se at det var kaldt. Innsiden av tarp’n var dekket av iskrystaller og det samme var soveposene. Det var nå -16C Eirik Thomas The perfect spot, skulle nesten tro noen hadde anlagt den Frokosten bestod i og en kopp kaffe en pakke instant noodles (til hver). Vi hadde begge med en pakke nudler til for å lage lunsj senere på dagen, men akkurat i det nudlene hadde kokt perfekt lenge slokket brenneren. Tom for fuel. En hel tank borte. Hmm, bruker altså ganske mye mer fuel når det er såpass kaldt (hadde ikke skjerm rundt som forhindret varmetap). Klokka hadde rukket å bli nesten 11.30 så det var bare å ta apostlene fatt. Man skulle jo faktisk gå helt til Oslo. Nå går fylkesgrensa mellom Akershus og Oslo midt i Holmetjern, så det var ikke lange biten for å komme seg til Oslo, men det er ikke uten grunn at Oslo er verden største hovedstad (regnet i areal), så det fortsatt et stykke å gå før vi er framme ved bussen. Ikke noe i veien med retningssansen... Eirik og Thomas Etter å ha krysset isen (og unngått elveoset) tok vi veien nedover Vi fulgte veien et godt stykke. Det var en kjempefin formiddag med sol fra skyfri himmel. Selv om vi gikk i skyggen for det meste. Men det var noen flotte vinterformasjoner å beskue langs veien også Veien er lett å gå på, men det er mye lengre enn stiene, også er det jo ikke så interessant å følge en grusvei til fots heller da. Ved andre anledning tok vi av veien og fulgte en flott sti innover (den første anledningen var så bratt at vi omtrent måtte hatt tau med oss) Ferden videre gikk på sti når vi kunne - og vei når vi måtte. Vi hadde et par alternativer til endestasjon så vi lot klokka og formen avgjøre. Det ble korteste og raskeste vei. Vi endte opp med å gå ned til Skar og ta bussen ned Maridalsveien til Tåsen traktene. Derfra byttet vi til t-bane og vi skilte lag på Carl Berner stasjon da Eirik skulle ned igjen til sentrum hvor han bor, mens jeg skulle opp til Ulven via Økern for så å kjøre hjem til Moss. Alt i alt en flott tur, den gode tonen fra Vinterhenget ble bekreftet og forsterket og et nytt vennskap spikret. Omtrent ruta ut igjen