Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'nansenslede'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Intervju

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmer

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

Fant 2 resultater

  1. Drister meg til en aldri så liten turreportasje fra denne vinterens litt lengre tur. I år gikk turen gjennom deler av Skarvheimen og nordlige deler av Hardangervidda, nord om RV 7 altså. Opprinnelig var planen å gå fra Breistølen på RV 52, men grunnet kombinasjonen av sterk vind og lite snø i terrenget på avreisedagen endret vi startpunkt til Geiteryggen på RV 50. Som tidligere så blir det ingen A til Å fortelling, men jeg lar et utvalg bilder få hovedfokus og kommenterer heller under bildene. Turen var en lørdag til lørdag tur og ruten vi gikk var fra Geiteryggen via Lågheller til Finse. Derfra videre en runde som grovt sett gikk via Kjeldebu, Halne, Krækkja, Finnsbergvatnet, det ble selvfølgelig også en og annen avstikker underveis, før turen ble avsluttet ved Haugastøl. Som turfølge hadde jeg som så ofte før kameraten min Jens og flokken med mine trofaste grønlandshunder. Lunsjpause ved Omnsvatnet. Surt og kaldt, men det gjorde godt med litt næringsinntak før vi ga oss i kast med den bratte oppstigningen fra vatnet. En god soldat hviler når han kan. Grønlandshunder er ofte flinke til dette, særlig hunder som har vært med på langturer tidligere. Sleden er ny av året. Jens og jeg har bygget en stor Nansenslede til bruk på langturer. Denne typen slede ble utviklet av Fridtjof Nansen før han krysset innlandsisen på Grønland i 1888. Sledetypen er senere blitt brukt av så godt som alle norske polfarere, forskere og fangstmenn helt frem til vår tid. En solid, men likevel smekker og lett slede. Den tåler store lass, men er fortsatt god å kjøre og flyter forbausende godt i snøen. Denne typen slede er ikke i sortimentet til noen produsenter i dag, vil man ha en må man bygge den selv. Vår slede er en 5-bukkers slede, er litt over 3,5 meter lang, 70 cm bred og har et lasteplan på nesten 3 meter. Den veier litt over 35 kg med styrebøyle og bremse montert. Uten disse er den omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de over det dobbelte. Sleden er bygget i ask og vi har brukt fire helger sammen, i tillegg har jeg brukt en del ettermiddager og kvelder aleine. Vi begynte med en stor rundstokk, fikk den grovkappet på en lokal bygdesag og tørket materialene i to år. I vinter gikk vi i gang med oppsplitting, dimensjonering og så endelig produksjon av de enkelte delene til sleden. Sleden består av omkring 40 enkeltdeler. Alle komponenter i tre er surret sammen med polyesterline/flaggline som erstatning for tidligere tiders rålærsreimer. Å ha god kontroll over en stor og tungt lastet slede med et stort spann med sterke hunder framom, samtidig som du selv løper på ski, krever en del erfaring. Du skal ha oversikt over terrenget, kontakt med hundene, erfaring nok til å vite når du skal bremse og ikke minst når du helst bør slippe bremsen for å styre unna en hindring. Det blir en helt annen øvelse enn å stå på en liten og nett slede i aluminium og plast langs en hardpakket løpstrasé. Det første vi gjør når vi stopper for dagen er å tråkke telplassen. Det andre vi gjør er å spenne opp langkjettingen og sette ut hundene. Langkjettingen er festet i hver ende til et snøanker i form av en kraftig furuplanke som graves ned og blir liggende på tvers i snøen. Dette er trolig det enkleste, men likevel ett av de sikreste snøankrene som finnes. Langkjettingen strekker vi ut slik at den blir stående tvers på teltet. Da blir belastningen fra hundene fordelt på begge ankre når de alle rykker i enkeltkjettingene sine for å komme nærmere teltet og oss. Dette skjer stort sett kun under foring, men da er til gjengjeld iveren stor og potensialet for kaos enda større om de skulle rykke et anker opp. Åtte hunder som vikler seg sammen i en langkjetting blir en heftig floke å rydde opp i. Man kan også risikere at hundene blir stresset og skremt når de floker seg sammen og at de dermed kan begynne å slåss i panikk. Uten mulighet til å trekke seg unna hverandre kan det ende svært stygt. Når hundene er på plass reiser vi teltet og flytter inn. Her er en typisk leirplass med sleden tett på teltet for å få kort vei med bagasje, og langkjetting på tvers. Alt som ikke er i teltet er nedpakket i sleden. Enkelt, ryddig og oversiktlig. Alt du ser her er mitt! Gisle ved inngangen til Såtedalen. på vei gjennom Såtedalen. Nytt møter gammelt. Jeg har ingenting imot bruk av skuter til nyttekjøring som dette, men innrømmer villig at villmarksfølelsen forsvant litt når vi kjørte videre i skutersporet. I løpet av turen stopper vi innom Finse der det står en kopi av Roald Amundsens Framheim. Framheim var overvintringshuset Amundsen og mennene bodde i gjennom den lange harde vinteren på Rossisen i Antarktis i 1911, mens de ventet på syd-sommeren som skulle gjøre det mulig å kjøre til Sydpolen. Det står en nesten autentisk kopi på Finse og jeg må innrømme at det ga et lite kikk å stille seg opp fremom Framheim med tidsriktige hunder og nesten tidsriktig slede, for en aldri så liten fotosesjon. Dessverre er Framheim flyttet et lite stykke siden sist jeg var på Finse og stå nå rett fremom hotellet og ikke rett fremom/nedom stasjonsbygningen som sist. I tillegg var Framheim snudd med inngangen motsatt vei. Men skit au, vi fikk da bilder foran Framheim. Ivrige hunder og hundekjører på vei ut fra Finse en forblåst og sur dag. Vi slo leir oppunder Blåisen, en av armene fra Hardangerjøkulen. Det var fortsatt surt og gjorde godt å komme seg i teltet den kvelden. En av de fascinerende tingene med grønlandshunder er de sterke overlevelsesegenskapene. Hele hunden er både fysisk og mentalt skapt for å klare seg under noen av de mest ekstreme forhold som finnes. På bildet her ligger søskenparet Truls og Skog (oppkalt etter Truls Svendsen og Cecilie Skog) på 11 mnd. De er ute på første langtur i høyfjellet, men er født med kunnskapen om hvordan de best skal holde varmen i ruskeværet. De kveiler seg sammen med ryggen mot vinden som den største selvfølge og lar seg føyke ned av snøen. Om det er mye snø som dekker dem, vil de med jevne mellomrom reise seg opp, riste snøen av seg og legge seg ned igjen. De vet instinktivt at de ikke skal la seg begrave av for mye snø. Skog lurer litt på hva fotografen driver med i det sure været. Legg merke til hvordan snuten som har vært skjult under halen, og høyre kinn som har lagt an mot bakfoten er fri for snø, mens resten av den isolerende pelsen er dekket av et fint dryss snø som ikke smelter. Man ser her også hvor godt pelskledd ørene er, enda et utviklingstrekk hos polarhunder. Skog og de andre grønlandshundene overlever ikke bare en iskald vinternatt, de er skapt sånn at de også klarer å våkne restituert og godt uthvilt neste dag. Arbeidsinnsatsen er derfor akkurat like stor på turens siste dag som på den første. Foringstid. Jens har blitt verdens mest interessante person. På denne turen foret vi vekselvis med frosset råfor i form av Vom & hundemat, og med tørrfor med høyt energiinnhold. I tillegg fikk hundene rent fett, nyretalg fra storfe, for å øke energiinnholdet. På denne tyren fikk hannhundene oppunder 4000 kcal pr dag, tispene noe mindre. De dagene hundene fikk tørrfor fikk de også drikke i form av skyllevann fra våre egne middager, omkring en halvliter pr hund pr dag. Når hundene spiser animalsk råfor med høyt nok fettinnhold, klarer de seg godt uten tilført væske. Vanninnholdet i foret sammen med snøen de spiser i løpet av dagen holder væskebalansen i orden. Med tørrfor liker jeg å tilføre minst en halvliter til hver hund for å holde væskebalansen oppe. Dette er faktisk viktigere i skikkelig kulde enn i påsketemperaturer. Hundene blir nemlig ikke like varm/tørst under arbeid i kalde forhold, samtidig som den tørre kalde luften gjør at de mister temmelig mye fuktighet gjennom pusting. Indikatoren for væskebalanse er fargen på urinen. Fargeløs-lys gul urin er ok, mørk gul-oransje urin er et faretegn. Nedsatt ytelse er en av ulempene ved lav væskebalanse, mer alvorlige er at svært lav væskebalanse kan føre til nyreskader hos hunden. Til vår overraskelse oppdaget vi at vi over halvparten av dagene på turen hadde 4G-dekning. På leirplassen noen km unna Krækkja turisthytte hadde jeg bedre dekning enn jeg har hjemme i min egen stue. Følgen er jo selvfølgelig at vi både oppdaterer og sjekker sosiale medier underveis, noe jeg for noen få år siden aldri ville trodd jeg skulle gjøre. Om denne utviklingen er positivt eller negativt får bli opp til den enkelte å vurdere. Kveldskos. Hundene får mye oppmerksomhet på fjellturer der vi er sammen nesten hele døgnet. De gjør en kjempeinnsats med å frakte alt utstyret vårt og fortjener hvert sekund av kos de får. Tidlig morgen ved Drageidfjorden. Det så ut til å bli en svært fin dag, men to timer senere var det whiteout og vi så ingenting rundt oss. Vi kjørte på oppdagelsesferd innover Svartavatnet og Svartevasstjønna kun styrt av GPS og lederhundene. I litt bedre sikt mot slutten av dagen kjørte vi videre til Finnsbergvatnet og slo leir. - Kanskje du skal legge bort kameraet og heller finne frem hundematen? Min nydelige, arbeidsvillige og kronisk sultne gjeng. Jens er godtatt i hundenes øyne. Ikke at det nødvendigvis skal så mye til for å bli det, men det er alltid kjekt å bli satt pris på. Teltet vi bruker er et Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp. Vi har fått satt på ekstra bardunfeste i «mønet» på hver ende og en pipe i taket for ekstra lufting. Det siste er noe vi er svært fornøyde med og som gjør at utfordringene med kondens blir betydelig mindre. Inne rigger vi oss så det blir komfortabelt å leve i telt over lengre tid. Vi har hver vår faste side av teltet med to kasser i midtgangen; en kjøkkenkasse med proviant, bestikk og diverse, og en primuskasse med primuser, kasseroller og brennstoff. Mellom de to kassene har vi to primuser som durer og går for snøsmelting, matlaging, klestørk og kosevarme. Litt luksus skal en unne seg når en reiser med grønlandshunder og storslede innover fjellet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Soloppgang ved Finnsbergvatnet. Gjengen er klar for nedkjøring til Haugastøl. En vel gjennomført tur er over og tankene går allerede til neste vinter og neste tur.
  2. Her er en aldri så liten bildereportasje fra årets litt lengre «guttetur» sammen med kameraten min Jens. Vi fikk åtte herlige dager på tur meg hunder og sleder på Hardangervidda. Vi hadde til sammen halvannen dag med sol, resten bestod stort sett av lavt skydekke, dårlig sikt og lange perioder med whiteout. Men tur er tur, og vi koste oss skikkelig. En stor takk til @Elisabethsk som lånte oss telt til denne turen. Det var utrolig fint å få testet Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp uten å måtte kjøpe først. Teltet møtte de fleste av våre forventninger, så det er ikke utenkelig at det blir handlet telt nå i etterkant av turen. Jeg kommer ikke til å skrive en a-å reportasje, men lar bildene få hovedfokus og skriver heller litt tekst under hvert av dem. Ikke vær redd for å stille spørsmål om noen ønsker å vite mer. Vi startet seint fra Dyranut der vi parkerte, kjørte omkring 4 km i mørke med hodelyktene trygt nedpakket i bunnen av sledene. Både vi og hundene våknet om morgenen og kikket oss forventningsfulle rundt. To skiløpere nærmer seg leiren. Et spennende øyeblikk i en hunds liv. Flokk og familieliv. Unge Føyke hilser sin mor Eqqo med en sunn dose respekt ved å slikke henne i munnvikene. Eqqo viser dempende signal ved å gjespe. På tur har jeg hundene på en lang felleskjetting, med kortere utstikkere til hver hund. Tett nok til å ha kontakt med sidemannen, men ikke tett nok til at de kan surre seg om en annen. Jens og damene. Vi hadde med åtte hunder, fire tisper og fire hannhunder. To av tispene var i slutten av løpetiden, så vi valgte å kjøre kjønnssegregerte spann på denne turen for ikke å få for mye rot underveis. Jeg har stort sett hunder som er tett i familie med hverandre. Det gir en mer harmonisk hverdag med lite bråk og uro i flokken. Tispene i front er Jinta (lys) og hennes datter Eqqo. Tispene bak er Eqqos døtre Anori (lys) og Føyke(mørk). På vei over Tinnhylen. Vi veksler på å kjøre først. Både fordi det gi avveksling og er kjekt å være fremst, men også fordi hundene i bakerste spann alltid trekker litt mer intenst for å ta igjen spannet foran. Er du først må du gå litt mer selv, er du bakerst kan du henge mer på slep, hvile litt og fotografere. Særlig når gutta gikk bakerst kunne det gå heftig unna. Det luktet godt i front, og det var tilløp til angst og desperasjon om jeg bremset og lot luken bli for stor. Med fire grønlandshunder foran sleden får du stort sett med deg alt du trenger for en uke i fjellet. Du får egentlig med deg en god del du ikke trenger også... Sleden er av typen som kalles Nansenslede og bortsett fra styrebøylen og bremsen bak, så er den nesten identisk med sledene som ble brukt over Grønland i 1888. Denne type slede er ideell til hundekjøring i nordisk stil der hundekjøreren beveger seg på ski. Det er mange ulike teorier om hvor mye en hund kan/skal trekke. Jeg har erfart at om hunden ikke belastes med mer enn omkring sin egen kroppsvekt, så holder de jevnere fart og blir mindre påvirket av litt variasjoner i terreng og føre. For mine grønlandshunder vil det si ca 30 kg pr hund når spannet består noenlunde jevnt av hanner og tisper. Morgenstund ved Melrakktjønne, langs (Numedals)Lågen mellom Rauhelleren og Lågaros. Helsport Spitsbergen X-Trem 4 Camp, et romslig og solid telt for de som tenker i kilo og ikke i gram. En stor takk til @Elisabethsk som lånte ut teltet sitt til denne turen. På vei mot Lågaros passerer vi denne kunstferdige varden. Kanskje bygget av eierne av en av buene like ved, som syntes utsikten ble for kjedelig? Damene Det ble klesskifte hver gang vi byttet plass. Den som gikk fremst svettet og den som gikk bakerst småfrøs. Etter to og en halv dag med dårlig sikt og whiteout gjorde det utrolig godt med en halvtime med sol i det vi stopper for å slå leir. Leirplassen var på en liten holme i Øvste Krokavatnet i Kvennavassdraget. Du skal leite lenge for å finne noe som er like robust, nøysomt og arbeidsvillig som en grønlandshund. Her er Branoq en fire år gammel hannhund, som gjør seg klar for nok en natt sammenkveilet i snøen. Pause foran Holken etter en seig oppstigning fra Litlos. Strekket fra Litlos til Besso var ett av stedene vi godt kunne ha tenkt oss at var ferdigstikket. Med flatt lys og elendig sikt ble det litt ekstraarbeid å orientere. Siste dag, på vei tilbake til Dyranut, ble vi endelig belønnet med strålende sol fra en nesten skyfri himmel. Glade hunder, strålende vær, skarp luft og tørr snø. Bedre enn dette blir det nesten ikke på tur. Vi mennesker har selektivt minne og avslutningen på turen har mye å si. Selv etter syv dager med langt fra ideelle forhold, så er det dag åtte med strålende vær den som huskes best. Neste år kikker jeg sikkert på bildene og tenker, - Hæ, var det ikke strålende sol alle dagene?
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.