Søk i nettsamfunnet
Viser resultater for emneknaggene 'måsvassbu'.
Fant 3 resultater
-
Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu. I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen. Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien. Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet. På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen. Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade. Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu. I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta… Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel. Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian! Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme? Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011: Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein: Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente. Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011: Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk: Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon… Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder… -
Hei Hoved problemstilling, er turområde med lite snø slutten av mai mnd. Jeg lurer på hvor det er godt å gå i Sunnmøresalpene/Dovrefjell i slutten av mai, når en vil ha minimalt med snø. Snø fenner går fintJ Jeg tenker mest og at å begynne på Skorgedalsbu og gå videre inn mot Måsvassbu og videre inn i Dovrefjell så kan jeg eventuelt bare snu og holde meg i område rundt de to førstnevnte om jeg ser det blir mer snø en jeg er komfortabel med. Tenker jeg først og fremst. Noen som kan bekrefte at første del av turen kan tas med minimalt med snø i slutten av mai mnd!?Lurer og på hvor populære hyttene er... Eventuelt gå videre en rundet til Raubergshytta og så videre til Eiriksvollen og så videre til Tjønnebu og så videre til Velleseter kan ve en super ide. Om det ikke er snø… Jeg tenker også at området rundt Velleseter og Standalhytta er fint. (lite snø) Men jeg skjønner at disse hyttene er lett tilgjengelige. Og jeg liker minimalt med folk. Normalt går jeg til de hyttene som det er langt å gå til som få gidder ta turen til. Jeg antar at jeg kan skru ned antall hytter da det er mye fjell/toppturer jeg burde ta meg tid tilJ
-
Dette er en artikkel som opprinnelig ble trykket i Fjellsmella, Molde og Romsdals turistforenings medlemsblad i 2011. Det er en turrapport som beskriver deler av en fototur jeg hadde mellom Måsvassbu og Hoemsbu. Da jeg ikke finner så mange turrapporter fra dette området som man finner i Jotunheimen, så tenkte jeg at jeg i det minste får gjøre min del av jobben. Det blir nok flere turrapporter fremover. Fengslende landskap Da jeg for første gang satte meg i sofaen i vår nye leilighet i Molde og tok utsikten til de 222 tindene i betraktning, følte jeg meg som en innsatt på ILA kretsfengsel. I mitt tidligere jeger og fiskerliv hadde jeg vandret ubekymret over de mange små knoller og hauger som vi kaller fjell på jæren. Klatring, snøskred og lange avstander mellom fiskevannene er helt uvant for meg. Tindene rundt Molde ble som en vegg som hindret meg i å nyte det tradisjonelle friluftslivet, men det skulle ikke ta så lang tid før jeg fant mine nye omgivelser fengslende på andre måter enn som stengsler. Det var på oppdrag for MRT at jeg fikk unnskyldningen jeg trengte for å vandre hyttetraversen til Molde og Romsdal Turistforening. Hyttestien går fra Måsvassbu til Brandstadbu og inkluderer seks andre hytter, en båtoverfart og adskillige tusen høydemetrer der stien sniker seg mellom mektige tinder. Rundt Måsvassbu er terrenget mildt og begrodd slik jeg kjenner det fra hjemlige trakter. Derfor er det ingen overraskelse at det er i dette området jeg har vært aller mest det siste året jeg har bodd i Molde. Denne gang skulle jeg derimot gå videre til neste hytte, Vasstindbu, og med meg i sekken hadde jeg 10kg fotoutstyr og en velskrevet bok ført i pennen av en viss engelskmann med navnet Slingsby. Og i denne boken leste jeg ett avsnitt som skulle vise seg å bære en stor grad av sannhet allerede neste dag. Slingsby bemerket i forbifarten at fjell ofte ser ubestigelige ut når du studerer de rett forfra. Det er først når man kommer nærmere og tar fjellet i betraktning fra ulike vinkler at man får en anelse av bestigeligheten. Når jeg da rundet en liten knaus på min vei til Vasstindbu 1100 moh, ble jeg forferdet av den vegg av stein som DNT stien ifølge kartet skulle forsere. Foran meg stod det en nærmest loddrett vegg av steinur på over 200 meter fra dal til topp og jeg så ikke en god rute fra bunn til topp umiddelbart. Men med sitatet i bakhodet forserte jeg dalen raskt og gikk igang med bestigningen av denne loddrette steinur, som etterhvert slett ikke var fullt så bratt som fryktet og antatt. Jeg hopper over fortellingen om den halvslappe kondisen min og spoler frem til min ankomst på Vasstindbu. I slutten av stigningen hadde jeg merket meg noe smerter i ankelen og undret over hva det kunne være. Svaret fikk jeg da jeg tok av meg lærstøvelen min, for smerten jog i hele benet når jeg dro foten fremover for å lirke den ut av støvelen. Hva i alle dager har skjedd her? Forferdet la jeg den over en stol og tenkte meg litt godt om, og litt nykokt kaffe gjorde susen som motargument mot å ta forhastede avgjørelser. Jeg sendte melding til min frue og mine venner, og bestemte meg for å sove på saken og se hvordan det utviklet seg neste dag. Å beordre en fjellmann med lopper i blodet til å sitte på en stol inne på en turisthytte en hel dag mens solen skinner og toppene rundt kneiser seg til værs er som å si til en ulv at den ikke får spise sau. Derfor ble det da litt prøving og testing med foten min, og da det nesten ikke gjorde vondt å ta på seg lærstøvelen igjen tok jeg meg noen forsiktige toppturer for å sondere terrenget. Jeg gikk sakte og overveide hvert steg nøye, og jeg merket heldigvis lite til flere smerter. Utsikten fra 1250 moh var direkte nydelig og terrenget gjorde dype inntrykk. Jeg fikk en herlig følelse av å være på en alpin ekspedisjon, selv om jeg bare var en kilometer fra turisthytta. Dette var ulikt alt annet jeg hadde sett før, og det var herlig å klyve litt opp mot toppen. Tilbake på hytta satt jeg sulten resten av kvelden og irriterte meg over at jeg måtte ta ventedøgnet mitt ved nettopp denne hytta. Ett flott bilde sikret jeg meg allerede kvelden før, og det fantes ikke fiskevann her så den fisken som jeg hadde kalkulert inn til middag idag uteble og magen protesterte høylytt. Løsningen ble masse vann og flere kopper nypete mens jeg fordøyde litteratur. Etter en kjedelig og strevsom nedstigning i glatt steinur hadde jeg karret meg ned fra platået hvor Vasstindbu ligger. Vel var det vakkert der, men mangelen på fisk gjorde at jeg med glede forlot hytta til fordel for de lokkende vannene 300 meter under, på stien mot Svartvassbu. Jeg lusket meg frem til vannet med ferdigladet slukstang og lot sluken fly ut til midten av vannet, der jeg lot den synke til bunns og startet rykkvis innsveiving. Jeg gjentok prosessen i en time uten resultat. Slukøret gikk jeg videre. Da jeg rundet foten på Melkallen som deler dalen i to, traff jeg på en liten høl i elven som går igjennom dalen. Selv om denne hølen lå lavt i terrenget, bare 750 moh, hadde jeg en stygg følelse av at den var tom for fisk og så grunn at den er bunnfryst hver vinter. Men naiv optimist som jeg er lot jeg sluken atter en gang få luft under vingene og allerede på det første kastet dro jeg i land en deilig, rød ørret på ca. 500 gram. Herlig! Ikveld blir det en saftig middag. Jeg var blid som en lerke i vårsola, selv om det var overskyet. Ett par kast til på vei til innoset for å finne en kvist jeg kunne spikke til bærepinne, bet det på en fin 350 grammer. Jeg lot den ligge i lyngen og hentet den på tilbaketuren etter å ha funnet en passende kvist. Da jeg snudde meg for å gå videre lå vannet blikkstille og i vannspeilet så jeg de omkringliggende tindene lokke på meg. Lykkelig og atter motivert for å komme frem til neste hytte og sette igang med Brímikunstene mine tok jeg fatt på bestigningen opp til Styggeværshaugen på 1371 moh. DNT stien fulgte den noe slakere ryggen opp på nordsiden av fjellet, men jeg følte Helvetesbotn og vannet der lokket mer så jeg tok en omvei innom botnen og nøt en nydelig lunsj bestående av Reals nye kjøttsuppe og synet av store isblokker i vannet som ligger i skyggesiden mellom Helvetestind og tyggeværshaugen. Siden september var rett rundt hjørnet ble jeg imponert over tilstedeværelsen av is. Slike forhold har vi det ikke i særlig grad i ryfylkefjellene etter en lang og varm sommersesong. Da jeg var ferdig med lunsjen pakket jeg sekken og grep tak i fiskekvisten min. Etter litt fundering på mulige ruter falt valget på en svakt synlig rygg midt i steinura, retning rett opp. Navnene ”Helvetesbotn” og ”Helvetestind” ble etterhvert som bestigningen i bratt steinur skred frem, mer naturlige for meg, selv om jeg for bare en time siden ville døpe om stedet til ”vakkerbotn”. Noen regndråper gjorde at jeg la ifra meg fisken på en sten og tok av meg sekken for å bytte til jakke igjen. Da jeg omsider nådde toppen ble jeg møtt av ett formidabelt syn. På den andre siden av dalen raget Nyheitstinden over meg med sine 1598 moh og sin voksne isbre tett under toppen. Nebba 1477 moh forskrekket meg med sitt fryktinngytende utseende, og atter en gang kom sitatet til Slingsby opp i bakhodet. Fjell har en tendens til å se ubestigelige ut når du ser dem forfra. I dalen under meg lå det ett gnistrende grønt vann hvis tilsig kom fra Nyheitsbreen, og innoset var dekket med vierkratt. Ett mer idyllisk syn har jeg sjelden sett, og i løpet av noen sekunder var jeg solgt med hud og hår. Stående på toppen av Styggeværshaugen med utsikt i alle retninger, innså jeg at Moldes 222 tinder slett ikke trenger å være noe stengsel. Tvert imot, dette er fengslende topper som innbyr til en helt ny og ukjent variant av friluftsliv, og jeg gleder meg til å begynne på det alpine liv. Men det herlige øyeblikket ble snart avbrutt av en plutselig tanke: hvor langt nede i bakken la jeg ifra meg fisken min?!
- 1 svar
-
- 8
-
-
- måsvassbu
- gjurabreen
- (og 2 andre)
