Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'lomsdal-visten'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Intervju

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmer

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

Fant 8 resultater

  1. "Det er ikke spørsmål en gang!" Utbruddet kommer spontant når jeg spør om de ønsker å dra tilbake til Lomsdalen igjen. Her er det noen bilder fra en avslappende og flott tur til denne dalen som ligger så utilgjengelig til her sør i Nordland. Mange kaller det "Det gjemte landet", og det kan nok mye godt stemme. Nettopp disse bratte skrentene og dype fjordene har gjort det vanskelig å bosette seg her inne, og gårdsbrukene ble fraflyttet rett før og etter krigen. I lang tid var det snakk om å demme ned dalføret, men fornuften gjorde vel at det ble vern. Eller det var ikke økonomisk drivverdig å bygge det ut, men området er eid av det lokale kraftselskapet - men nå altså vernet som nasjonalpark. Det er meldt et flott maivær med sol og kalde netter. Det er startet en skysstjeneste inn fjorden slik at man kan få skyss innover. Børja er det desidert enkleste startstedet for ferdsel inn i Nasjonalparken. Det er fredag og klokken er 17 og jeg vet at det er lite med teltplasser mellom startstedet og Strompdalen. Vi tar en rådslagning på oppstarten og bestemmer oss for å gå innover, selv om ungene har hatt en lang dag på skolen. Ved broa over Tettingselva ved oppstarten av turen. Vi får en fin vandring innover, selv om sekkene er tunge. Vi har som vanlig ikke spart på noe og på menyen står bacalao og rundstykker når vi kommer fram. Tørsten slukkes i Sæterdalen. Det er veldig kupert innover og en god del steinur som må forseres. Helt utrolig at folk har bodd og livnært seg her inne gjennom mange hundre år. I Strompdalen blir vi møtt av noen lokale rein som beiter på innmarka. I tidligere tider var dette en stor gård, men nå gror markene igjen så bra det kommer til nytte. Svea 4 parkert utenfor skogskoia Dag nummer 2: Noen vet å slappe av! Rett bortenfor hytta kan man se over til Lomsdalen, men først må man ned til elva og fossen som kommer ned til høyre i dette bildet, og så må man forsere en del ur før man er inne i selve dalføret. Vi kommer til elva som kommer fra Breivatnan - den fossen er stor Alltid godt med en kald dusj her, men best i solskinn som i dag. IMG_1379.mp4 Vi bruker dagene til å fiske og vandre litt i området. Dalføret har lite besøk og vi er de første som besøker Lomsdalskoia i år. Grunnen til at jeg vet det er at ingen har kostet opp etter musefesten som har vært der. Det er en krakk med hengslet lokk med matlager inni, og her har musa gravd seg rett i gjennom 1" bord og hatt fest.. jeje Prøving av mors sekk.. Vi får en liten ørret i tjønna. Far sjøl har kastet hele kvelden uten napp, men når mor kommer biter den på første kastet! På morningen på mandagen kl 0700 - fantastisk morgenstund Klare for avmarsj - sekkene skal på og vi skal gå ut. IMG_1420.mp4 Vi bruker bare 3.5 timer ned til sjøen, og dette syns vi er akseptabelt.Det blir mye vind og bårer på hjemturen. Friskt over fjorden. Ikke siste gangen vi drar innover hit nei!
  2. Hei! Her følger en turrapport fra Lomsdal-Visten august 2013. Rapporten ligger også i sin helhet på www.dorgerundt.com, og der kommer det også en liten filmsnutt etter hvert. Fjols til fjells: Lavvu i Lomsdal-Visten Lomsdal-Visten er landskapet der du angrer på at du ikke planla bedre, men angrer enda mer på at du ikke stoppet mer underveis - i ren ærefrykt. «Har ni varit vid Elgviddvatnet?! Ja, dit måste man ju bara åka, åtminstone en gong i livet», sa den første stemmen vi hadde hørt på to uker...utenom hverandres. Da vi ankom Storbørja og Lomsdalselvas utløp, etter å ha krysset den nedre delen av Lomsdal-Visten nasjonalpark, møtte vi nemlig to turkamerater, en svenske og en trønder, som har trasket traktene i en halv mannsalder. Jovisst, vi hadde vært ved Elgviddvatnet, i nydelig vær og mutters alene på fjellet. Men som man ofte gjør, uansett hvor vakre omgivelser man går i, trodde vi at det beste fortsatt lå foran oss, og stoppet ikke mer enn et par timer der. Det var tydeligvis et feilgrep. Eller kanskje det var et riktig grep, for det er jo nok en unnskyldning til å legge nye turer til det vi - uten forbehold - vil kalle noe av det vakreste Norge har å by på av natur. Vi har fortsatt mye ugjort i Lomsdal-Visten. Veien til helvete er brolagt med tunge sekker Solnedgang i Stavassdalen Planen vår, kokt sammen i løpet av vårparten, var å følge samme prosedyre som vi har gjort i mange år på rad; spare litt mer enn et par ærlig fortjente ferieuker, pakke sekken og komme oss så langt unna folk som det er mulig. Etter et overmodig – men tross alt vellykket - prosjekt for et par år siden, der vi gikk fra Gällivare i Nord-Sverige til like utenfor Bodø, tenkte vi at «i år skal vi ikke gå så hardt, og få mer tid til å kose oss, fiske og sånt». Og mens vårdagene rant unna, ble vi enige om at «jo, lavvuen må vi ha med, det er jo så kos», og ditto med rundbrenneren, vadebukser, brennevin, kilovis med kamerautstyr, fiskestenger og så videre. Enhver luksus vi kunne komme på ble ført opp på pakklista. Lite visste vi om at vi skulle til gramjegerens rike! Kvitfjellet sett fra Neversletta Vi landet i Mosjøen, tok buss til Trofors, og satte av gårde. Sekkene ga sikkert bagasjemannskapene på flyplassen hekseskudd, og sikret oss en beinhard start på turen. Etter tips fra lokalkjente bestemte vi oss for å gå opp Stavassdalen til Neversletta, runde Kvitfjellet og gå inn Mosskarddalen. Terrenget var så langt relativt lett (med unntak av 100 meter nesten rett opp på grensen til nasjonalparken), men klam luft, mygg, steikende sol og tung bør gjorde at etappene i starten ble ganske korte. Rapadalen i miniformat Mosskarddalen var den første strekningen som lå innenfor nasjonalparkgrensene, og den brakte umiddelbart tankene til Rapadalen i Sarek, Sverige, som vi var innom to år tidligere. I noe mindre format, riktignok, men med de samme bratte, grønne fjellsidene og den grunne, snirklende elva i bunnen. Et ordentlig eventyrlandskap. Åpningen inn til Mosskarddalen markeres dessuten av et ganske spektakulært vann, Litlskardvatnet, som ligger i en bratt skål, omhegnet av spisse fjelltopper. En elgku med kalv kom seg kjapt på trygg avstand, og det var det eneste tegnet til landlevende liv vi så, før mange dager senere. Enden av regnbuen Leir ved Litlskardvatnet Innover i Mosskarddalen skjønner man etter hvert at elva egentlig blir til underveis i dalen, og for hver bekk vi passerte, krympet elva inn. Helt innerst kom vi til turens første virkelig bratte stigning, og fulgte restene av elva opp på rundt 800 moh. Oppe på platået ligger Mosskardvatnan, en serie med vann hvor det vestligste ligger klemt inn mot fjellene, akkurat som Litlskardvatnet. Der fant vi en bitteliten grønn flekk, antagelig den eneste opplagte leirplassen i flere kilometers omkrets, med en 360 graders utsikt man kan bli religiøs av. Turlivet var herlig, og brukbare fiskefangster ble til både sushi og fiskesuppe. Leirplass ved Mosskardvatnan Noen kilometer nedenfor lå Elgviddvatnet badet i sol, og vi følte oss tvunget til å ta tidlig lunsj, prøve fiskelykken og nyte været. Ruta, som vi fant på nettet og bare omtrentlig fulgte, gikk nå hele veien rundt vannet for å følge elva som renner videre på motsatt side. Det fant vi ikke ut før dagen etter. Med det som føltes som livet som innsats, klatret vi ned fra vannet på feil side, og ble så paffe av den flotte fossen som faller sikkert femti meter rett ned, at vi kastet bort enda litt mer tid på foto, bading og posttraumatisk stress etter nedstigningen. På vei ned mot Elgviddvatnet Sti for viderekomne Det er forresten to typer feil man kan gjøre i Lomsdal-Visten: Det ene er å ikke stoppe ofte nok for å ta inn det mektige landskapet. Det andre: Å undervurdere hvor mektig utfordrende landskapet er. Ting går med andre ord ikke som planlagt når man setter sine bein der. Iallfall gjorde det ikke det for oss. Vi hadde jo fortsatt ikke møtt svensken, og reflektert over hvilket paradis vi nettopp hadde besøkt. Vi presset bare på videre. Nå som vi var nede i vassdraget som ender opp i Lomsdalselva, tenkte vi at rutevalget ville bli greit. Bare å følge elva. Kjempelett. Med store strabaser klarte vi å bakse oss ned til Grunnvatnet, men der sa det bom stopp. På vår side av elva møttes vann og fjell i nitti graders vinkel. Bare en ting å gjøre: vade over. Det gikk ganske greit for oss, vannstanden var lav, og vi hadde vadebukser i sekken. Men det er likevel fristende å rette en advarende pekefinger mot andre som skal samme veien: med så glatte, vegetasjonsfrie fjell som det er i de traktene, kan en helt vanlig regnskyll få vannstanden til å stige forbausende mye! Om du har tenkt å vade tørrskodd, må du enten stole på flaksen, vente, eller belage deg på å utsette hele vadingen til lengre ned - hvis det går. Veien videre mot Nedre Grunnvatn var omtrent akkurat like strabasiøs, men nå var vi i et fandenivoldsk humør, og stoppet bare der for å drikke litt. Vi SKULLE ned til Lomsdalen samme dag. Før vi fortsatte, sendte vi noen vennlige tanker til Turistforeningen, som tydeligvis har avstått fra røde t-er i dette området. Redningsmannskapene ville fått hendene fulle – dette er stier man går på egen risiko. To mil, vannrett regnvær og noen nestenulykker senere, satte vi opp lavvuen ved vannkanten øverst i Lomsdalselva. Fiske Joda, det er fisk her. Vi fikk en del, men det var fjellvannene som bød på brukbare størrelser, mens elvene var fulle av småtterier. I de nedre delene av Lomsdalselva går det både sjøørret og laks, og vi fikk se noen imponerende eksemplarer av sistnevnte leke seg i elvemunningen. Storhølen, rett over Storbørja Lomsdalselva var på mange måter målet for turen, der vi skulle slappe av og hadde håp om å oppleve sjeldent god fiskelykke. Sånn sett skuffet Lomsdalen litt, men det kan ha vært vår uflaks. Storhølen, en kjempedyp og smaragdgrønn kulp noen kilometer over utløpet, var vel verdt besøket, men akkurat som med landskapet, lå de aller største perlene bak - eller over - oss, ved Elgviddvatnet. Lasse fisker i Lomsdalselva/Henriksdalselva Beregn god tid Hvis du har tenkt deg inn i Lomsdal-Visten selv, er det et par tips i denne turrapporten som det er verdt å merke seg: Stiene er vanskelige, været uforutsigbart, og landskapet helt fantastisk. Alle tre er grunner til å beregne ekstra god tid. Som oppsummering kan vi også slå fast at lavvu er uegnet til bruk i Lomsdal-Visten, men velegnet til å imponere andre turgåere med. Kanskje grunn nok i seg selv til å ta den med neste gang også. Storbørja - fjordarm fra Velfjorden, og vendepunkt for turen «Det e jammen en ræspektabel tur dokker har gådd», sa trønderen vi møtte ved Storbørja. Joda, vi har vært borti verre, men det var noen slitsomme etapper. Med en dag eller to til overs, hadde vi nok tatt turen over til Vistenfjorden også. Men den får være en gulrot som gjør at vi drar tilbake. Svensken hadde rett: «åtminstone en gong i livet»! Kjekt å vite De nærmeste flyplassene er Mosjøen og Brønnøysund Det går buss til Trofors, Tosbotn og Hommelstø fra begge steder, men få avganger i helgene. Fra Hommelstø må man ta seg videre med båt. Fra Tosbotn og Trofors kan man gå til fots. Noen kommer seg også inn Vistenfjorden med båt. Minimal til ingen mobildekning i store deler av Lomsdal-Visten Uforutsigbart vær Turrapport uten formateringsproblemer, samt oppfølgingsinnlegg og en kommende filmsnutt, finnes på www.dorgerundt.com
  3. Hei! Hvis jeg kommer nordfra på E6, hva er den beste innfallsporten (og mulighet til å parkere bilen) for å kunne gå i nasjonalparken?
  4. Hei. Planlegger å gå opp Jordbrudalen via Elgviddevatn og Nedre Breivatn og videre til Stor-Børja, derfra til Laksmarka og Aursletta. Dette blir nesten Lomsdal-Visten fra sørøst til nordvest. Har vært i område Elgviddevatn, Lomsdal, Tettingsdalen og Stor-Børja tidligere (tur Eitrådal over Måsskardet, ned Lomsdalen, via Stor-Børja til Langfjord og tur Storbørja - Lomsdal - Breivatna - Langfjord) men dette vil likvel være en tur i ukjent terreng. Er det noen som har gått hele eller deler av min rute som har ruteforslag eller steder man bør styre unna?
  5. Jeg legger ut et par turrapporter fra de lite besøkte fjell- og skogområdene mellom Visten og Velfjorden sør i Nordland. Begge turene er ganske upretensiøse greier, der hensikten bare var å nyte naturen og besøke daler og fjell jeg aldri tidligere har vært. 03.-05.07.2008 LAKSMARKDALEN / BØRJEDALEN DAG 1: AURSLETTA - LAKSMARKA For første gang tok jeg rutebåten innover Visten, til Aursletta innerst i fjorden. Jeg hadde knapt nok begynt å gå langs gårdsveien da tre personer kom gående. Den ene av dem viste seg å være Aurslettas siste beboer, pensjonist Svein Aarstrand. Da jeg fortalte at jeg hadde tenkt meg til Laksmarka ble jeg frarådet å gå langs den bratte fjellveggen pga tre vanskelige passasjer, der jeg var nødt til å treffe rett for ikke å sette meg fast. Han tilbød seg uoppfordret å frakte meg innover Strauman i båt, men vi måtte vente litt til sjøen hadde flødd mer. Vi satte oss ute på terrassen hans og studerte kart. Temperaturen viste intet mindre enn + 29° i skyggen. Etter ca tre kvarter var vi klare til å hoppe i båten. Det var ikke så rent lite spennende å ta fatt på utforskingen av disse øde skog- og fjellområdene. Det var fortsatt betydelig straum, både ved Ner-Straumen og lenger opp, og den lille motorbåten kjempet seg over bølgene, som om vi for oppover ei stri elv. Mellom straumene lå det speilblanke Grannesvatnet. Vi passerte Granneset, der jeg opprinnelig hadde tenkt å slå leir. Planen var å bestige Snøfjelltinden fra Granneset, men jeg innså at fjellet fikk vente til dagen etter. Ved Storstraumen ble jeg satt av. Etter å ha betalt ham for skyssen begynte jeg å gå langs straumen. Hadde ikke gått langt før jeg kom på en tilrettelagt gangvei av plank som var boltet fast i fjellveggen. Videre langs med Lakselvvatnet var det stort sett greit å gå. Dette vatnet er ganske særegent. Det er saltvatn med et flere meter tykt ”lokk” av ferskvatn over. Fra den nedlagte gården Lakselva, der det sto en relativt velholdt gårdsbygning, tok jeg fatt på ferden innover Laksmarkdalen. Rart å tenke på at det tidligere var flere gårder innover dette dalføret og at det var skole på Aursletta. Det var en usedvanlig lettgått sti gjennom et nokså flatt skogsterreng innover. Fjellet Rubben på vestsida av dalen var derimot stupbratt. Jeg hadde blitt anbefalt å prøve å komme meg over Lakselva ved noen holmer sør for Laksmarkvatnet pga mye kratt på vestsida av dalen, men da jeg fikk se størrelsen på elva slo jeg det fra meg med en gang. Jeg kom nå inn i Laksmarkdalen naturreservat. Det stemte godt at det var ganske så gjengrodd ved vatnet, men det gikk likevel greit å ta seg fram. Jeg fant ut at jeg ville slå meg til ro ved vatnet for natta. I denne sommervarmen og med de gode værutsiktene hadde jeg ikke tatt med telt – jeg skulle sove under åpen himmel! På et lite nes ved vannkanten brettet jeg ut liggeunderlaget. Litt irriterende var det at jeg hadde glemt igjen pølsebrødene, men verre var det at pølsene (litte fettinnhold) ikke smakte godt. Jeg måtte faktisk opp og spy seinere på natta! Myggplagen hadde jeg visst også tatt lett på, men det bedret seg veldig da sola forsvant bak fjellene. DAG 2: LAKSMARKA – TØYMVATNET Sola strålte like mye i dag, og jeg bestemte meg for å prøve meg på en bestigning av Snøfjelltinden. Forsøket ble imidlertid oppgitt da jeg så hvor gjengrodd det var oppover fjellsida. Den intense varmen gjorde heller ikke motivasjonen større. Greide å rive opp fingeren på en kvist, men blodet størknet fort. Jeg gikk ned mot den lille sidedalen Sprutdalen og mot vatnet igjen. Det var fascinerende å gå gjennom denne storvokste granskogen som for det meste er urskog, og heldigvis forskånet mot skogsdrift. Etter å ha pakket sekken var jeg på vei videre sørover Laksmarkdalen. Det fortsatte med tett granskog helt til jeg traff på noen stolper (muligens en gammel telegraflinje). Denne fulgte jeg et stykke. Jeg nærmet meg nå n. Vesterdalselva som kom ned fra en sidedal, og jeg fryktet at den skulle være stri. Heldigvis kom den i flere løp, og jeg kom meg greit over. Det siste løpet viste seg å være Tøymvasselva (hovedelva i dalføret videre sørover). Vips så var jeg på ”rett” side av dalen. Gikk så oppover en naken bergknaus (topp 149). Inntil da hadde svartfluene holdt meg med selskap, men her blåste det en herlig bris som tok de små beistene bort, og jeg klarte å nyte naturen rundt meg. Utsikten nordover Laksmarkdalen var storslått, og jaggu dukket ikke store Finnkneet opp langt i nord. Jeg la meg ned på liggeunderlaget på svabergene – og sovnet av! Da jeg våknet opp igjen lå jeg lenge og slumret mens fjellelver bruste i det fjerne og en og annen fugl ga lyd fra seg. Slik lå jeg og slappet av på en bergknaus denne varme sommerdagen, midt inne i Laksmarkdalen naturreservat. Jeg gikk videre innover dalen, og Tøymvatnet kom til syne. Langs østida av vatnet var det steinete. Jeg hadde merket av ”åpen hytte” på kartet, men jeg forventet ikke noe annet enn ei falleferdig rønne. Jeg kunne dessuten ikke se noen hytte. Overraskelsen var derfor stor da ei nokså stor hytte i tilsynelatende god stand lyste mot meg mellom furutrærne. Jeg kastet av meg sekken for å finne ut om hytta var åpen – og det var den! Der og da bestemte jeg meg for å bli på dette nydelige stedet, særlig med tanke på mygg- og knottplagen den foregående kvelden. I følge kartet befant jeg meg nå i Børjedalen, og altså ikke lenger i Laksmarkdalen. Jeg gikk inn og tok en pause fra varmen og fluene. Tok en titt i hytteboka, og jeg så at hytta var oppført i 1963. Tre år seinere hadde det kommet hyttebok, og de første besøkende hadde skrevet seg opp. I 1986 hadde det funnet sted en dramatisk episode, da en skigåer hadde kommet ut for uvær og funnet hytta låst. Vedkommende hadde da måttet bryte seg inn. Etter denne episoden kan det se ut som om hytta har vært åpen. Resten av dagen og kvelden ble brukt til avslapping og litt soling, før jeg på kvelden stelte i stand et bål og stekte pølser (med masse fett i) som smakte helt fortreffelig! Det var stemningsfullt med rødlig sol på fjelltoppene, en og annen fisk som hoppet og ender som fløy lavt over den blekkstille vannflata. DAG 3: TØYMVATNET – STORBØRJA Det ble seint på natt før jeg tok kveld, men da jeg først la meg sov jeg som en stein! Jeg var spent på terrenget videre sørover. Jeg hadde minst 8 km å gå før jeg var i Storbørja. Terrenget var verre enn antatt. Kjempet meg gjennom tettvokst skog helt til jeg sto på vannskillet og grensen mellom Vevelstad og Brønnøy kommuner. Jeg forlot nå naturreservatet og kom ut et i mer åpent lende. Ved Langvatnet hadde jeg opprinnelig tenkt å slå leir, men det var før jeg bestemte meg for å bli på Tøymvasshytta. Fra nå av navigerte jeg delvis etter noen gamle steinvarder. S. Austerdalselva (fra nok en sidedal) fryktet jeg skulle være stor, ettersom det hadde foregått mye snøsmelting i fjellet de siste dagene. Elvekryssingen gikk også denne gangen fint, selv om denne elva viste seg noe striere enn de andre elvene jeg hadde passert. Elva ble krysset rett under kraftlinja. Jeg merket at jeg ble fort sliten, på tross av at det var mindre varmt denne dagen. Det ble følgelig flere drikkepauser nedover Børjedalen. Etter hvert dukket det opp en utydelig sti, og jeg kom nå ned i storvokst granskog igjen. Trærne hadde rikelig med granskjegg og bakken var full av undervegetasjon. Selv om det kan være vanskelig å bevege seg gjennom denne type skog er det utvilsomt en helt spesiell stemning i den. Jeg kom omsider ned til Storbørja, og hadde da nøyaktig en time å vente før jeg hadde avtalt å bli hentet. Jeg la merke til at noen drev på og fortøyde en båt nede ved flytebrygga. En unge kom i mot meg, og jeg satte meg ned og pratet litt med faren, som hadde leid hus her inne i Storbørja. Den pensjonerte fiskeren som jeg hadde avtalt skyss med kom hele 20 minutter før tida med sjarken sin, noe jeg bare var glad for. En god del vind på ”Børja”, men det roet seg utover fjordarmen, før dønningene satte inn ute på den åpne Velfjorden. Sjøen hadde en eiendommelig turkis farge denne dagen. Fiskeren fra Nevernes var skeptisk til de nyankomne torskoppdrettsanleggene som er blitt etablert i Storbørja de siste årene, og jeg sa meg da enig. Over noen bratte flog så vi plutselig ei ørn. Vi klappet til kai på Nevernes etter en 50 minutters lang båttur. Jeg betalte ham kr. 300,- og vi ønsket hverandre en god sommer. En minnerik tur, der jeg beveget meg henimot 25 km gjennom i stor grad uberørt natur, og betydelige områder med urskog. De to første dagene var det svært varmt, og jeg har aldri tidligere startet en tur i såpass intens varme. Jeg overnatter gjerne under åpen himmel igjen, men helst ikke midt på sommeren i skogsterreng, pga mygg- og knottplagen. Spesielt var det også at jeg både startet og avsluttet turen i båt, på to forskjellige fjorder. 07.-08.07.2008 SNØFJELLTINDEN DAG 1: SNØFJELLTINDEN For andre gang på bare noen få dager er jeg på vei med rutebåten innover Visten. Selv om jeg nettopp hadde gått gjennom Laksmarkdalen følte jeg meg ikke ferdig med området. En bestigning av den 1072 m høye Snøfjelltinden manglet. Svein Aarstrand sto på kaia mens båten satte meg i land, før den hastet videre over fjorden til Bønå med en gruppe skoleelever og lærere. Vekslet noen ord med Aurslettas siste faste innbygger, før jeg la av gårde en drøy km langs en kjerrevei. Oppå en bergknaus satte jeg fra meg storsekken og tok fram en liten dagstursekk som skulle få være med til fjells. Teltet ville jeg vente med å sette opp. Oppover fjellsida var det småbratt og nakne sva. Hadde ikke gått langt før lille Finnkneet og Vistmannen viste seg i henholdsvis nord og øst. Lenger opp dukket Øksningan og Vardøya opp ute i havgapet ved Herøy, før ”Søstrene” og Dønnamannen tok oppmerksomheten i nordvest. Langt under meg lå Visten, der det foregikk omfattende illegal våpentransport under 2. verdenskrig. Fjellet flatet etter hvert noe ut, og det ble lettere å gå. På toppen foretok jeg den sedvanlige bildetakingen horisonten rundt og tok noen skrytetelefoner. Det var tilsynelatende ingen bok på toppen, noe som ikke var direkte overraskende. Men så fikk jeg øye på en plastpose godt gjemt inne i varden. Jeg fikk fiklet den ut, og ganske riktig – der lå det ei flaske med bok i. Det var en gledelig overraskelse! Nå kunne jeg lese om andre sære fjellgeiter som oppsøker disse avsidesliggende fjelltoppene. Det viste seg at det var Wiggo Klausmark som hadde lagt ut boka i 1993, og etter den tid hadde vel en 12-15 personer skrevet seg opp. La merke til at folk hadde besteget toppen både fra Granneset, Storfjordbotn og Auslia, i tillegg til Aursletta. Været var klart langs kysten, mens det innover landet var noen skyer. Fra toppen hadde jeg utsikt fra Vikna i sør til Lurøy i nord. Hjarttinden på Aldra, toppen av Hugla og fjellene på Tomma var godt synlige. Både Torghatten ute i havet og Hatten inne i Hattfjelldal viste seg fra sin beste side. Satt og filosoferte litt over at Torghatten lignet på ”rallarhatt”, mens den mer kantede Hatten lignet mer på en flosshatt. Jeg gikk ca 100 m mot sørøst fra toppvarden, slik at jeg kunne se ned i Børjedalen som jeg gikk gjennom for bare noen dager siden. Det var en rar følelse å se Tøymvasshytta som en lys liten prikk langt der nede i den øde dalen. Som seg hør og bør når jeg er på Snøfjelltinden må jeg jo oppsøke snøen som har gitt fjellet navn. Jeg sprang på hælene på en snøbre flere hundre m nedover, før jeg fikk fast grunn under føttene igjen. Nedover brattene tok jeg det veldig med ro. Mens brisen hadde holdt mygg og insekter borte på fjellturen var det nå blitt vindstille og fullstendig klarvær nede i lavlandet, og knotten kjente selvsagt sin besøkelsestid! DAG 2: NATTLIG RUSLETUR, LITT SØVN OG TILBAKE TIL AURSLETTA Tanken om å sove under åpen himmel ble forkastet, og jeg satte opp teltet i en fei. Det gikk så ”fort og gæli” at jeg klarte å stikke hull flere plasser i tøykanalene for stengene! Jeg åpnet den første av mine tre halvlitere med Nordlandspils og gikk litt høyere opp på bergknausen og satte meg. Her var det atskillig mindre knott. Det var en bratt skrent mot vest, og jeg hadde god utsikt mot et vatn som lå inne i skogen. Ettersom det var såpass lyst og stemningsfullt denne sommernatta hadde jeg ikke lyst til å sove. Jeg hentet meg en ny halvliter, gikk ned fra berget og bega meg langs kjerreveien videre innover skogen. På denne nattlige rusleturen greide jeg virkelig å absorbere naturinntrykkene. Neseborene ble fylt av skogens dufter. Jeg stoppet opp ved en klukkende bekk, lot blikket fare over de bratte fjellskrentene, og jeg passerte ei myr med en mystisk dis over seg. Jeg kom så til et bord som var plassert ut mellom noen trær. Stusset litt over dette, men det var uansett et fint sted. Det var i det hele tatt en litt magisk stemning på denne nattvandringen. På tilbaketuren måtte jeg stresse, ettersom jeg ikke hadde toalettpapir med meg! Etter å ha sovet noen timer i teltet pakket jeg sammen i solsteiken tidlig på morgenen. Jeg gikk ned mot Aursletta, og ganske riktig; der sto Svein Aarstrand på kaia og ville høre hvordan jeg hadde hatt det. Han hadde mye på hjertet og fortalte meg om utsikten fra Snøfjelltinden, om et gammelt sagbruk på Aursletta som ble tatt av ras, om tømring av rorbuer som ble fraktet til Lofoten og mer til. Synd at jeg ikke hadde bedre tid. I det båten la til kai advarte jeg ham om at jeg nok ville vende tilbake hit til Aursletta en vakker dag. Aursletta forsvant i skjul bak en fjellkam mens jeg ble transportert utover fjorden til Tjøtta, der bilen min sto parkert.
  6. Hei kjære naboer, jeg håper det er noen som kan gi oss noen gode råd. Vi er to danske erfarne naturfolk som planlegger en fisketur i midten av august til Lomsdalvisten nasjonalpark. Vi ønsker å reise via vår Ally kano og leter derfor etter et godt utgangspunkt med parkering der vi kan komme gennem flot natur til noen gode fluefiskevann via vannveien. Vi tilbringer natten i hengekøyer, så vi slipper å bruke ly / hytte. Reisen vår forventes å vare i 5-6 dager. På forhånd takk og de beste naturhilsener
  7. Fjellområdet jeg skal vise noen bilder i fra - ligger i mellom Namdalen og Bindalsfjellene og videre nordover i mot Tosen. Dette er et område som er svært lite besøkt. Her er det ingen turrapporter i fra før, hverken her på Fjellforum eller andre steder. Her er det ingen Norge på langs vandrere, eller stier eller koier eller Jeger og Fiskeforeningshytter. Nei, området er skånet for det meste og kanskje utilgjengelig? Men det er vel øyet som ser. Er man villige til å bære huset på ryggen, og gå noen høydemetre er det meste tilgjengelig. Her har fjellene navn slik som Skijlevaajjantjahke og vann med navn som Njøølvenguevtelenjaevrieh. Man kan få krøll på tunga av mindre, men området har vært mye brukt av samene i gjennom mange hundre år. Midt i kjerneområdet ble det foretatt en vannkraftutbygging på 70 tallet, og denne reguleringen tok blant annet knekken på et av de flotteste fossefallene i Norge, nemlig Ringfossen med mellom 200 - 250 meter loddrett fall! Dette er nå bare et stort stygt svart juv - en påminnelse om hva som skjer når vi mennesker tukler med naturen - kanskje? I dette fjellområdet er det nå planer om å bygge ut vindkraft. Hele 72 Vindturbiner er ett alternativ - over 100 meter høye. I tillegg - for å skape arbeidsplasser i kommunen Bindal - planlegger man å bygge vei inn i den lange og vakre Åbjøradalen og videre innover disse fjellområdene. Dette vil rasere hele området. Disse vindmøllene vil vises i fra det meste av fjell på Sør-Helgeland. Og dette er i et område av landet der vi har stort kraftoverskudd.. Ofte er det sånn at man ser et bilde i fra en plass og tenker" Hmm.. hit kunne jeg tenkt meg å vært en gang". Og kanskje gjør man det også, men da kan bildet ha blitt forstyrret av veier og kraftlinjer og vindkraftverk. Det er slik mange steder - ikke bare her. Så dette er en generell oppfordring om å ta turen før bildet og idyllen blir forstyrret. Det er jo tross alt originalen som er best. Det var også dette som var målet for oss: Å bli kjent, samt å oppleve området før det kanskje blir enda mer rasert. Vel - turen vi tok varte i 9 dager og vi gikk over 15 mil samt svært mange høydemetre. Området er kupert og det er ikke meningen at man skal gå disse fjellene på langs tror jeg. I fra Kongsmo starter man med å gå 900 høydemetre opp til Høylandets høyeste fjell (Nonsfjellet), og deretter er det bare kupert det meste. Vi passerte også Bindals høyeste fjell (Kvannlitinden 1095) og forbi Vevelstads høyeste fjell (Vistkjerringa). Vi hadde nok 8-900 høydemetre hver dag i gjennomsnitt. Vi traff ikke ett menneske på turen selv om det var godt vær og start av jakta. Vi hadde 2 overnattinger på grensa mellom Nord og Sør-norge midt på vannskillet og grensen, noe som nok er ganske så spesielt. Jeg har kun skrevet del 1 av denne turrapporten - nemlig i fra Kongsmo til Tosen. Del 2 jobber jeg med så jeg legger vel ute noen flere bilder når jeg er kommet så langt. Del 2 blir da selvfølgelig Lomsdal-Visten på langs. http://kjiver.no/kongsmo1.htm
  8. Pappa og jeg har lenge hatt lyst til å gå på Storfinnkneet (1162). Vi har begge gått masse i De Syv Søstre. Mang en gang har vi skuet mot Kneet som er en av de mest iøynefallende toppene i sydøstlig retning fra Søstrene. Den nordlige grensen til Lomsdal/Visten nasjonalpark går over toppen av Kneet. Det er mulig å nå toppen fra flere forskjellige utgangspunkt, men de vanligste er såvidt vi har skjønt Mosjøen, Visthus, Grytåa og Sørfjorden. Vi valgte å gå med snekka fra Søvik der vi bor, til Sørfjorden, for å bestige Kneet derfra. Dagen vi la avgårde var det frisk bris, men skyfritt og 15 grader. Båtturen gikk rundt Tjøtta, mellom Minland og Tro, opp Stokkafjorden, inn Halsfjorden og Sørfjorden. Innerst i Sørfjorden var det nesten vindstille. Vi ankret opp og spiste kveldsmat innenfor Lammholmen. Neste dag våknet vi i 8-tiden. Sola skinte foreløpig bare på vestsiden av fjorden, men nådde båtdekket mens vi spiste stekt pølse og hjemmelaget potetsalat til frokost. Vi rodde til land, fulle av forventninger til dagens tur som vi hadde gledet oss så lenge til. Det første stykket går opp til et platå på ca. 700 meters høyde. Vi gikk gjennom et lite skogbelte, ut mot høyre og holdt oss på sørsiden av ei snørenne. Underlaget var en fin blanding av lyng, mose og berg. Vi hadde hele dagen til turen og tok det rolig med masse småpauser. Oppe på platået dukket Kneet opp. Der spiste vi lunsj ved ei lita tjønn, og var skjønt enige om at livet er en gave. Utsikten mot baksiden av Syv Søstre var spektakulær. Til tross for at det ikke var merking, eller sti, var turen enkel. Det var også rikelig med drikkevann underveis. Vi fortsatte i retning Kneet og holdt litt mot høyre. Var litt usikre på om vi kunne gå opp fra vestsiden, men det så greit ut i kikkerten. Rett mot toppen var det bratt, men det var ei renne der som vi burde klare. Turen på platået fram mot renna og den siste stigningen var en sann nytelse med snaufjell, bekker, små vann og litt sne her og der. Etterhvert ble det litt brattere, men selve renna og den siste stigningen var likevel bare som kosen å regne. Plutselig var vi der på toppen av Kneet. Det var to varder der, og toppboka var i den nordligste. Vi spiste Polly turmix og XL1 til middag og tok oss god tid på toppen. I følge boka var vi nummer 7 og 8 i '09. Siden boka ble lagt ut i '02 var det overraskende få som hadde skrevet i den.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.