Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'kommunetopp'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Intervju

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmer

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

  1. Finnmarks høyeste punkt / fjell er verdt et besøk, ikke bare for fylkestoppsamlere. Vi ankom tettstedet Øksfjord et par timer før ferja gikk over til Sirineset ved innløpet til Tverrfjorden. Parkerte inne på Sletta og la i veg den siste biten inn Tverrfjorden på ski i skooterløype. Krysset Tverrvannet og gikk oppover elveløpet i Tverrdalen med full opppakning til en overnatting oppunder breen. Greit å gå på ski oppover her. Har var det ingen spor etter andre. Ved vannet 580 forlot vi Tverrdalen og gikk bratt opp til venstre. Fikk opp teltet på 700 moh i 8-9 tiden på kvelden, ca 100 høydemeter under breen. Været var ikke det aller beste men man fikk håpe på morgendagen. Neste morgen 04:15. Sol og vindstille Det var bare å komme i gang. På med stegjerna for å gå opp på breen. Utsikt som kunne ta pusten fra de fleste. Renna opp var ikke mer enn 25-30 grader så den ble forsert uten problemer. Fikk snart på skia og breen flatet smått om ut. Var innom punkt 1142 før turen gikk videre til nunatakken 1175. Her fikk vi videre sikt innover breen mot topp-punktet 1204 som lå gjemt i en tåkedott. Desto nærmere vi kom dette punktet, desto mindre tåke ble det, til sola til slutt hadde dunstet den bort. Begge sine GPS'er viste rett punkt for Finnmarks høyeste punkt, men høyden stemte ikke. Kun 1170 til 1180 viste GPS målingene. Hmmmm, kunne breen ha sunket bortimot 30 meter siden høyden ble målt i 1975 ? Ja, ja, klimaendringer her også.. Vi hadde et langt opphold på breen, nøt dagen, utsikten, sola, vindstilla, nista, middagslur, mm før vi atter satte kursen mot 1175-Øksfjordtoppen som den også kalles. Med høyde 1175,375 målt på topp av centerbolten er dette muligens høyeste punkt i Finnmark nå.. Turen ned fra breen og ned til fjorden var et høydepunkt i ideelt skiføre. Steikje for ein dag på Øksfjordbreen i Loppa kommune.. :!:
  2. Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20522/Vinjakula%2C+Eime-ekspedisjon+og+sm%C3%A5hauger+p%C3%A5+J%C3%A6ren.html Vinjakula i Bjerkreim Våknet til regnbyger, men dette skremte ikke meg og Frigg fra å forsøke oss på Vinjakula. Den lengste fjellturen på dette rogalandsraidet. Kjørte opp fra Byrkjedal til høyeste punkt på veien over mot Maudal. Her var det en stor parkeringsplass og sti mot toppen. Det var også satt opp et skilt om at hunder var forbudt, men jeg antar dette gjaldt terrenget på motsatt side av veien som jeg skulle gå. Uansett så må vel bikkjer få lov til å ferdes i fri utmark? Gikk i greit tempo mot toppen. Se på kartet for hvor ruta gikk. Ruta gikk i et ganske fornuftig terreng uten å tape altfor mye høyde. Møtte én saueflokk på turen, ikke mer. Siste del mot toppen gikk langs en del lettgått berg og helt på slutten før toppvarden må man «klyve» (kan knapt kalles klyving) over et lite sva. Stod på toppen etter 1t 35min. Det var tåke når jeg kom til topps, så fikk ikke nyte den fine utsikten jeg hadde hørt mye bra om. Returnerte etter å ha skrevet meg inn i boka. Gikk temmelig kjapt tilbake mot bilen, og nå begynte faktisk sola å titte fram mellom skyene. Møtte et par-tre turfølger som skulle til toppen. Tok en hodedukkert i et lite tjern før jeg tuslet ned til bilparkeringa. Tross været var dette en fin og overraskende lettgått tur. 2t 45min 710 hm 10 km Hodnafjellet i Rennesøy Kjørte fra gjennom tunnellene fra Stavanger og ut til Rennesøy. Hadde ikke lest noen rutebeskrivelser til Hodnafjellet på forhånd så jeg tok den korteste (som ikke alltid er den beste) ruta via gården Hodne. Siden det stod parkering forbudt ved gården satte jeg bilen ved Askje og syklet det lille stykket bort til Hodne. Herfra gikk jeg til toppen, men det skulle vise seg å være litt vrient å forsere alle ku- og sauejordene... Først måtte vi gjennom to grinder for å komme ut på bondens åker. Forsere denne noen hundre meter før vi hoppet over et steingjerde til sauejordet. Herfra via noen andre grinder og opp til toppen der det var utplassert et par antenner, en varde og en kikkert. Fin utsikt fra toppen! På veien ned gikk jeg en mer direkterute ned og gjennom gårdstunet, glad ingen så meg. I ettertid ser det ut til at normalruta følger stien fra nord (skiltet fra veien). 35 min 165 hm 3 km Signalhaugen i Randaberg Kjørte opp grusveien fra nordvest så langt jeg følte det var forsvarlig. Fant en liten lomme å parkere bilen i og spaserte bort til toppen til venstre for gressjordet. Måtte hoppe over et langsgående gjerde der jeg satte igjen Frigg. Deretter gikk jeg bort til høyeste punkt på Signalhaugen. Her er det et gjerde med en slags grenserøys. Så også de tre boltene som ligger på et svaberg her... Returnerte momentant tilbake til bilen og kjørte ned til fergekaia i Mekjarvik. Turen tok vel en 5-10 minutter og var på rundt 500 meter. Punkt på Eime i Kvitsøy I Mekjarvik møtte jeg «kolla» som ville bli med meg på vår lille ekspedisjon til øya Eime midt ute i Boknafjorden. Vi og Frigg tok ferga ut til Kvitsøy hvor vi fulgte veien videre 200m til vi så noen båthus på høyre side. Her ventet vi en liten stund før vi møtte Edvin (tlf 93831136) som skulle frakte oss ut til Kvitsøy kommune sin høyeste topp på Eime. Dette er forøvrig Norges laveste kommunetopp, dog en av de mest utilgjengelige. Steg ombord i Edvins kjappe 24-fots båt og han kjørte oss i full fart de drøyt 6 km ut til Eime. Turen tok vel rundt et kvarters tid. Undervegs kom en kraftig regnbyge og jeg var derfor glad for å ha skodd meg meg vanntett tøy. Frigg var livredd under hele turen, men så er hun ikke «Båtsmann» heller. Etter hvert fikk vi øye på Eime. Det så mye kortere ut opp til toppen enn det egentlig var. Mellom bølgetoppene hoppet jeg og Kolbjørn i land og fortet oss opp til toppen der det var en påle av et trig punkt. Jeg fant faktisk en klyverute opp til toppen som var litt bustete... Lenger inn i Boknafjorden ble vi vitne til en vakker regnbue bak hurtigbåten som går mellom Rennesøy og Bokn. Fikk tatt de nødvendige bildene før vi returnerte til vannkanten. Edvin fikk et lite sår i baugen idet jeg skulle stige ombord, men det er slikt som skjer... Skal ikke så veldig mye kraftigere sjø til før det nærmest er umulig å komme i land på øya, ingen naturlige havner her. Returen gikk prikkfritt og vi ble faktisk tilbudt å få skyss (for betaling selvsagt) helt til Mekjarvik. Men i og med at jeg hadde lagt igjen en klesbag på Kvitsøy valgte vi å droppe det. Vi takket Edvin for god service som han fikk 500,- totalt, noe vi synes var rimelig. Han sier at han gjerne kjører andre kommunetoppsamlere ut dit i tiden fremover. Mens vi ventet på ferga til Mekjarvik tok vi en tur opp til Kvitsøy kirke som Edvin trodde var høyeste punkt på selve Kvitsøy (noe det neppe er). Mens vi ventet på ferga gikk fjellpraten lett og ledig, og ved en tilfeldighet nevnte Kolbjørn at ifølge økonomisk kartverk var muligens høyeste punkt på Heiahornet 200 meter ifra den største varden. Jeg håpet at dette var en spøk, men etter en sikkerhetssjekk på jobb-pcen hans var det ingen tvil. Det ER et høyere punkt på Heiahornet, kommunetoppen i Strand. Da var det bare å bite i det sure eplet, å sette seg på ferga over til tau og ta en ny tur til Heiahornet neste morgen. Men før det ville jeg raske over to korte kommunetopper på Jæren. Takk for turen Kolbjørn (les hans rapport her: http://peakbook.org/tour/20487/Ekspedisjon+til+Eime.html )! Kjerrberget i Sola Det hadde nå begynt å mørkne, men med GPS gikk det greit å finne fram likevel. Parkerte ved boligfeltet sørvest for toppen og sprang gjennom en hage og opp en gressbakke i pøsende regnvær. Rett vest for toppen gikk det en sti opp. Jeg famlet meg opp i mørket, men det var greit å skjønne hvor toppen var med den rødlysende masta. På toppen var det ei hytte og fin utsikt over Stavanger og omegn by night. Jogget raskt ned igjen til bilen. Turen tok vel rundt 10 minutter og var en drøy kilometer lang. Ullandhaug i Stavanger Fulgte skilting mot Ullandhaug og parkerte på en parkeringsplass noen hundre meter nord for masta. Jogget opp den siste bakken til toppen og på baksida av masta ligger høyeste punkt på den velomtalte steinen. På grunn av sleipt og vått fjell og et ønske om å ikke benytte meg av bolten i steinen ble det et ganske så hardt buldreproblem til Stavangers tak, men etter noen forsøk kom jeg meg opp og kunne juble som en hane. Sprang så ned igjen til bilen, kjøpte en burger på Esso og kjørte til ferga som går ut til Tau. Turen tok ca. 5 minutter og var på rundt 800 meter.
  3. Med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20523/Flere+rogalandstopper.html Ny tur til Heiahornet i Strand Våknet til øsende pøsende regnvær, ikke veldig motiverende å gjenta en tur som jeg i utgangspunktet trodde jeg hadde gjort ( http://peakbook.org/tour/20363/Heiahorn+og+Bynuten.html ). Fant ut i ettertid at det finnes et høyere punkt på Heiahornet, 200 meter øst for den største varden på 774-punktet, derfor måtte jeg ta en ny tur opp. Parkerte som sist ved den store parkeringsplassen ved Fureneset og jogget rundt byggeplassen ved demningen og inn i lysløypa. Derfra videre på merket sti langs vestryggen til toppen på 774-punktet. Stod på toppen etter 35 minutter med relativt kjapt tempo. Fortsatte bortetter ryggen østover og etter litt vurdering fant jeg Heiahornet sitt høyeste punkt på ca. 776 moh. Ingen varde eller stein var plassert her heller, jeg bygde en varde! Tåka kom og gikk, men av og til fikk jeg litt utsikt. På returen valgte jeg en litt lenger rute for variasjonens skyld. Den gikk på litt dårligere sti sørøstover til skaret mot Botnafjellet, deretter ned i Småsildalen og bort til lysløypa. Jogget store deler av veien og jeg var virkelig gjennomvåt da vi omsider nådde bilen. Godt å få på seg tørt tøy før vi kjørte tilbake mot småtoppene ute på Jæren. 1t 40min 525 hm 8 km Tinghaug i Klepp Parkerte ved et skilt like nordøst for toppen. Her var det info om Tinghaug og diverse andre historiske plasser. Tinghaug er det høyeste punktet på Låg-Jæren og ble trolig benyttet som tingstad på Midt-Jæren i gamle dager. Fulgte en traktorvei til toppen hvor vi hadde et vidt utsyn over Jæren og ut mot Nordsjøen. Turen tok rundt 5 minutter t/r og var rundt 500 meter lang. Brusaknuden og Brusaknuden sørskråning i Time og Hå Det vanligste er nok å starte fra nordsida (skiltet fra veien), men jeg parkerte ved Brusali gård og syklet med bikkja oppover grusveien i nordlig retning. Den ene girvaieren røk undervegs, litt surt... Bort til toppen var det rødmerket sti, stor varde og fin utsikt fra toppen som var kommunetopp i Time. Hå sin høyeste ligger på kommunegrensa langs grenserøysa sør for hovedtoppen. Rotet litt nedi sørskråningen til jeg regnet toppen som besteget. På tur ned igjen traff jeg på bonden som jeg slo av en hyggelig prat med. Så gikk turen videre mot dagens siste kommunetopp, Store Skykula. 45min 4 km Store Skykula i Eigersund Store Skykula er litt spesiell i og med at toppområdet er militær sone. Det går asfaltvei helt til toppen selv om det ikke på noe kart er tegnet inn noen vei... Parkerte ved Skineldvatnet selv om det var åpen bom videre. Ville ikke risikere å bli anmeldt for ulovlig kjøring... Frigg fikk slappe av mens jeg tok sykkelen fatt de drøyt 400 høydemeterne opp til toppen. Møtte flere biler på vei ned, så jeg var glad jeg ikke kjørte bil. Brukte 25 minutter opp der det var utplassert en stor radar på det høyeste punktet. Tror det er ganske sterk stråling fra denne radaren, for når jeg skulle bort til den fikk jeg en vond smerte inne i magen, i tillegg sluknet GPSen! Kjapt opp og kjapt ned. Tok også turen bort til diverse andre toppkuler, blant annet varden som ligger noen hundre meter vest for radaren. Skrev meg inn i boka før jeg rullet lett ned igjen til bilen. Spiste deilig sodd og joikakaker til middag på primusen før jeg kjørte til Egersund på jakt etter internett. 45 min 405 hm 11 km
  4. Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13535/Kupert+tur+til+G%C3%A1ranascohkka.html Pappa og jeg stod opp til overskya vær på en rasteplass mellom Oksevatn og Haukberget. Dagens mål var Sør-Varangers høyeste fjell – Gáranasčohkka som ligger ute på Bugøyneset. Her var mesteparten av snøen smeltet, så vi bestemte oss for å ta fjellskoene fatt og ta med oss truger i tilfelle det var mer snø lenger ute på halvøya. Allerede etter noen meter kom det første lille snøfeltet som måtte passeres, men det var så kort at vi lot trugene henge på sekken. Jeg hadde prestert å legge gamasjene igjen i bilen, noe jeg fikk svi for. Da vi kom litt innover i heiene fikk vi se toppen, den var godt synlig da det er utplassert en slags radar like ved toppen. Så da var det bare å gå slalom mellom noen vann og bortover mot toppen. Fortsatt langt igjen. Plutselig så vi en havørn oppe på himmelen som ble jaget av en måke, et artig syn! Jeg konkluderte med at det var såpass lite snø i terrenget at trugene kunne legges igjen. Pappa valgte å ha dem med litt lenger. La inn et punkt på GPSen for å huske hvor de lå, har driti meg ut på det tidligere at jeg ikke finner igjen ting jeg legger igjen. Terrenget videre var kupert, temmelig mye opp og ned. Og på grunn av en del snøflekker måtte vi ofte ta noen kjipe omveier for å unngå snøen som var ganske så råtten flere steder. Passerte elva nord for vann 139 greit, og herfra bar det oppover mot toppen langs noen strømlinjer. Virker som det lå mindre snø i vesthellingene enn i østhellingene. Like før toppen fant jeg en svær stein med et dypt hakk som nærmest delte den i to. Den måtte jeg bare opp på. Faktisk litt teknisk kaminklatring opp sprekken, men jeg kom meg opp. Her oppe blåste det en del, og vi så at en byge fra nordvest var i ankomst. Vi skyndet oss videre til toppen og returnerte like fort. Fikk le av steinen jeg buldret på og ventet til bygen hadde passert før vi gikk videre. Så ventet den drøye marsjen tilbake mot bilen. Glemte dessverre å skru på klokka, så aner ikke hvor mange høydemeter det ble totalt. Men jeg er sikker på at det var temmelig mange, garantert firesifret. Etter turen kjørte vi til Kirkenes der vi koste oss i boblebadet på Barentsbadet med påfølgende besøk hos byens kinarestaurant. Deretter tok vi en sightseeing innom Grense Jakobselv før vi kjørte nærmest hele natten rundt Varangerfjorden til Vardø. På kvelden var det blitt minusgrader, snø og sterk vind, noe som gjorde kjøreforholdene noe utfordrende. Men vi kom fram og parkerte bilen i le av en eldre bygning i Vardø. 6t 20min 19 km
  5. Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13538/Midthaugen.html Overnattet utenfor en rasteplass et par kilometer mot Karasjok fra Tana bru. Her var det toalett som var kjekt å benytte til dopausene. Været i dag var bedre enn gårsdagens, men før vi kunne legge ut på en ny tur måtte vi skaffe oss et nytt dekk på Tana bru. Pappa var heldig og skaffet seg et billig dekk hos brukthandleren til drøye hundrelappen, og med Superdekk på Shell sin service fikk vi satt inn en felg slik at den var klar til bruk! Godt å slippe dette hodebryet lenger. Jeg hadde slitt ut mine skihansker og fikk tak i nye på G-sport, da gjenstod det kun å handle før vi kjørte i retning Berlevåg og Båtsfjord. Været var litt mer skyet lenger øst, men det kom seg etter hvert her og. Parkerte langs hovedveien ved munningen av dalen Basávži. Herfra kunne vi følge et scooterspor inn dalen et stykke, og heldigvis gikk det et spor opp gjennom bjørkeskogen til Moalanjunis. Det sparte oss for en del krungling i råtten snø gjennom tett bjørkeskog! Oppe på vidda var snøen fin og fast, og landskapet inn mot toppen var temmelig flatt og lettgått. Synet tilbake mot Tanafjorden og Stangenestind var spesielt flott. Etter en rast smurte vi litt universalklister under skiene og strøk innover vidda mot Midthaugen, også kalt Govdoaivi. Bortsett fra et par artige elvesøkk vi passerte var terrenget ganske ensformig. Etter hvert som vi nærmet oss toppen ble været riktig så fint og humøret steg i takt med skyforvitringen. Passerte et reinsgjerde like før toppen, eller hvor var nå denne toppen? På kartet er det ikke markert noe bestemt punkt, og her oppe så jo alt flatt ut. Men vi visste at den var innafor 500-koten, så etter hvert fant vi det vi antar må være høyeste punkt på 35W 7803669 568355 og ca. 510 moh. Utrolig flott her oppe, med god utsikt mot andre kjente topper som Skipskjølen og Hanglefjellet. Returen gikk overraskende kjapt med fin glid og slak helning flere steder. Kun siste bakken ned mot dalen ble litt utfordrende. Her var det skarp ploging i slushy snø, men med de rette bevegelsene klarte vi den biffen også. Nå var det bare grei staking tilbake mot bilen. På kvelden tok vi en sightseeing ut til Båtsfjord (en av de finere tettstedene her oppe) der vi spiste nok en saftig hamburgermiddag på gatekjøkkenet «Første stopp». Deretter dro vi ut til Berlevåg i håp om å få se midnattsola som for første gang i år kan ses på disse breddegrader. Vi hadde øyekontakt med sola helt til 23.20, da forsvant den bak en svak sky. Vi prøvde desperat å springe opp på Kjølnesaksla i håp om å se den derfra, men den gang ei. Uansett en vakker opplevelse! Kjørte deretter tilbake til rasteplassen ved Tana bru der vi overnattet i bilen. På radioen meldte de om godvær resten av helga, så vi så fram til en varm og solfylt avslutning på Finnmarksraidet. 6t 20min 745 hm 32 km
  6. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16114/Gisen.html Kjørte fra E6en og opp Steinådalen (bompenger per SMS kr. 50,-) til Telttjønna der det var greit å parkere. Sola stekte og kleggen og bremsene var veldig interessert i både meg og Øyvind. På grunn av disse plageåndene holdt vi et høyt tempo for å komme raskt opp i høyden, der ville de mest sannsynlig gjøre retrett. Fulgte en sti forbi ei hytte, hilste på eierne som smilte blidt til oss. Etter tjønna gikk vi på måfå oppover i fjellsida. Litt myrete i starten, men tørrere lenger oppe. Siste partiet bød på en del blankskurte berg og litt klyving for den som vil. Dette området var i grunn veldig idyllisk, spesielt rundt tjønna. Om dette området hadde ligget nærmere Drammen skulle Øyvind tatt med skau-naboen sin hit. Pausen på toppen ble i korteste laget på grunn av en noe sur trekk fra sørøst. Men utsikten var flott selv om det hadde skyet over en del. Vi så Kvigtind, Jetnamsklumpen, Tunnsjøen, Heilhornet og Lomsdal-Visten! Ned igjen sklei vi på noen snøfonner som sparte knærne våre en del. Da vi kom ned til kleggen igjen ble det non-stop vandring helt fram til bilen. En flott tur i Børgefjells ytterkant! 8,5 km 3t 30min 770 hm
  7. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16115/Jetnamsklumpen.html Kom fra E6 ved Namsskogan og kjørte via Røyrvik inn i Sverige og nordover mot Stekenjokk. Parkerte langs ved en Røde Kors hytte der Jetnamsälven møter hovedveien. Tydelig at en del bobilturister har campet her da det lå møkk under de fleste steinene i skråningen nedafor. Overnattet i bilen her med god utsikt mot neste dags mål. Dessverre ble vi overrasket av tåke på toppene da vi våknet! Ifølge yr.no skulle det være delvis skyet i dag, men skylaget var for lavt. Etter å ha lest rapporten til Ole-Petter fant vi en sti som følger platået innover en kilometer nordøst for elva. Der ryggen opp mot pkt 1111 begynner forsvant stien. Vi fulgte ryggen opp forbi pkt 1111 og skrånet etter hvert nordvestover ut i hallet ovenfor Jetnamsvatnet. Hele veien var det muligheter for vannpåfylling. Jetnamsklumpen hadde fortsatt ikke tatt av hatten da vi kom til foten av fjellet. Vi angrep toppen fra nordøst. I øvre parti måtte vi forsere en klyveparti rundt grad 2+. Steinene var litt glatte på grunn av den fuktige tåka, så vi gledet oss ikke veldig til returen. Vel framme ved varden prøvde vi å vente og se om det kom noe utsikt, men det ga vi opp etter hvert. Returen gikk fint for seg, Børgefjell er jammen et paradis! Her skulle man hatt med seg telt og fiskestang. Eneste problemet er all myggen. Skled ned en fonn øst for ryggen ved pkt 1111. Fikk øye på to nysgjerrige reinsdyr på vei tilbake mot bilen. De kom sakte men sikkert nærmere oss og lurte fælt på hva vi drev med. Artig! Tross tåka ble dette en minneverdig tur til Nord-Trøndelags høyeste topp! 8t 15min 27 km 1150 hm
  8. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16329/To+av+de+syv.html Overnattet i bilen ved parkeringa for Botnkrona og Grytfoten, nærmere bestemt ved el-kraftstasjonen nær Elvåsen. På forhånd var det meldt om uvær og torden denne dagen så overraskelsen var stor da jeg måtte stå opp for tidlig på grunn av smellhete i bilen. Ute skinte sola på alle de syv søstre som stod der i all sin prakt! På å spare energi til de neste turdagene og på grunn av ei lårhøne i venstre ben droppet jeg å raide over alle de syv søstre, men begrenset meg til Botnkrona (høyeste i Alstahaug kommune) og Grytfoten. Møtte et par som hadde tenkt seg opp til Grytfoten, og jeg var spent på når jeg skulle møte på dem siden jeg skulle ta Botnkrona først. Ønsket dem god tur. Var merket god sti oppover mot Botnkrona. Først på traktorvei før en sti oppover til Fjellsåsdammen som dessverre var drikkevannkilde. Skulle gjerne tatt en dukkert der i denne varmen! Herfra og opp til Grytfotvatnet bød på enkelte bratte partier der det var hengt ut tau. Av prinsipp benytter jeg meg aldri av ferdig utlagte tau i norsk utmark. Bena mine føltes ganske tunge ut i dag også, glad jeg ikke skulle over alle de syv søstre. Telte høydemeterne på klokka og kikket bort på Dønnmannen som referanse for hvor høyt jeg var kommet. Tok meg en lengre pause på toppen av Botnkrona etter drøyt to timers gange der jeg fikk servert en storslått utsikt. Videre bort til Grytfoten gikk greit for seg. Først litt tilbake på den bratte stien nordøst for Botnkrona før den rundet ned til høyre og snart steg opp mot Grytfoten. Jeg var den første som skrev meg inn i boka i dag, så tydelig at paret jeg møtte ved parkeringsplassen ikke hadde nådd toppen enda. Ned den mer direkte stien fra Grytfoten mot Elvåsen var fin å følge. Blankskurte sva som joggeskoene mine stortrivdes å følge. Møtte mannen i paret like før vannet på 323, og han beredte om at kona hadde gått i forvegen. Merkelig at jeg ikke hadde sett henne da... Vi tok en hyggelig prat om fjell og kommunetopper før vi ønsket hverandre god tur videre. Det første jeg gjorde etter å ha kommet ned til bilen var å dra ned til Sandnessjøen og internettkaféen Lilletorget for å sjekke yr.no. Meteorologen spådde godvær for Nord-Norge og drittvær for Sør-Norge. «Du fåkkje meir moro enn dårlig vær sørpå», sa en nordlending til meg. Akkurat nå var jeg fullstendig enig. 4t 30min 1210 hm 11,5 km
  9. Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16390/B%C3%A5tskyss+til+Vard%C3%B8yfjellet.html Etter tips fra andre kommunetoppsamlere kontaktet jeg Thomas (902 66 867) som tilbød meg båtskyss ut til Vardøya. Møtte ham på snuplassen ytterst på Øksningan og vi kjørte ut med en gammel fiskerbåt mot øya. På grunn av lavvann var det godt å ha med en kjentmann for å unngå å gå på grunn gjennom denne labyrinten av øyer. Ved Vardøya hoppet jeg av og tuslet opp til toppen imens Thomas surret rundt i båten. Fin utsikt fra toppen, men det beste var alle de modne moltene her oppe. Første gang jeg har opplevd modne molter på denne turen. Blåste friskt her oppe. Etter kort tid var jeg tilbake igjen, og Thomas håpet at jeg ikke hadde stresset av at han ventet. Praten gikk lett på vei tilbake mot bilen. Han mente at jeg var den femte eller sjette kommunetoppsamleren han hadde kjørt ut til øya. Ga han 300,- for jobben og ønsket han fortsatt god sommer før jeg satte kursen mot Dønnamannen.
  10. Fra Øksfjord i Finnmark går det ferje til Tverrfjord og Nuvsvåg. Skyene lå tungt, men værvarselet var utmerket for neste dag. Vi ville ligge i telt, og fant en stor drømmeplass for campingfolk like ved veien, etter Nuvsvåg. Sandbakken står det på kartet. Like før dette, men etter broa, er det en stor fin grønn gressflate på sjøsiden av veien, med bålplasser og elva (utmerket drikkevann) like ved. Samtidig starter ruta til topps fra veien her! Gps-koordinater for leirstedet vårt: 34W 0541627 7792782 høyde 5 meter. 22.juli opprant med tunge skyer som var i opplett, så vi stresset ikke med å komme oss av gårde. Da sola så vidt begynte å skinne i gjennom kl 10, pakket vi sakene i en sekk. Lars-Petter (14) skulle slippe å bære noe nå (var på Kebnekaise to dager tidligere), men seler, isøkser, isskruer, tauklemmer, tau og slynger tok vi med. Vi var bare to, og skulle opp et brefall, så her gjaldt det å kunne hjelpe seg selv hvis en av oss ramla i en bresprekk! Omgivelsene var fantastiske, og ettersom skyene forsvant, dukket det opp spir og tårn i reineste Trolltind-stil. Jeg løp løpsk med fotoapparatet, for på turen skulle jeg bare ta med mobil(kameraet) for å spare vekt. En lang myrlendt dal gikk rett sørover fra campingplassen vår. Vi fulgte vestsiden av elva, og fant snart spor og tråkk etter folk. Ikke snakk om tydelig sti annet enn her og der, men lettgått terreng. Det er ganske vått, men med gode fjellstøvler som tåler litt vann går kilometerne unna innover her, og det er flatt og fint, og ikke noe buskas. (En horde fluer fulgte oss, men slapp taket i stigningene i slutten av dalen. Har forresten i ettertid hørt at litt eddikkvann smurt på hud og klær virker avskrekkende på slitsomme fluer. Er det noen som har erfaringer med dette?) Lars-Petter oppdaget plutselig at han hadde mistet solbrillene sine. Litt seinere var mobiltelefonen hans også borte – var dette et dårlig varsel? En stor flokk reinsdyr løp forskremt unna, før vi tok fatt på den grove steinura til høyre (vest) for elva. Så fulgte et flatt parti på noen hundre meter, før morenesand og løs stein overtok for all vegetasjon. Vi tok oss opp en ny bratte, og brefallene åpnet seg i all sin prakt for oss, mens steile klippevegger, tårn og spir reiste seg truende overalt. Brefallet i midten var uaktuelt; altfor bratt og svært oppsprukket. Brefallet til høyre (i vest) ga kortest vei til toppen, men så svært bratt ut i øvre kant. Brefallet rett fram var i forlengelsen av dalen (sørover), og var ikke så bratt, med en ganske sprekkfri overflate. Så vidt jeg hadde skjønt av sparsomme turbeskrivelser var dette en god vei til toppen. Vi valgte denne, men krysset først elva på en stor snøflekk til høyre (i vest). Ved brekanten på 530 moh tok vi på stegjern og tau, og hadde alt annet utstyr også parat i tilfelle uhell. Vi hadde brukt 3 timer hit, og tok en god lunsj i sola. Det var jevn fin stigning, og utmerkete forhold for stegjern. Breen svingte svakt i sørvestlig retning, og vi holdt oss noenlunde midt på i øvre delen, da det var mange sprekker på begge sidene. Spektakulære spir og tårn på begge sider, og tett innpå et loddrett brefall i øst. Etter hvert bløtere snø, og vi gikk over noen sprekker med stramt tau, og kom opp på flata på rundt 1050 moh, mens vi svingte mer og mer vestover. Flott utsikt helt ned til Øksfjord! Siden vi sank nedi opptil 25 cm var det ganske tungt å gå i slik kram snø. På 1200 moh var det ikke lenger lett å se hvor toppen egentlig var, så vi holdt oss til gps-en og toppunktet markert på denne. Var framme her etter 5,5 timer totalt. Ganske bra utsikt, men med en så stor flate/kuppel blir det noe begrenset. Nordishavet i nord, og skarpe tinderekker i sørvest. Noen truende skyer dukket opp, men vi tok oss god tid på toppen, og ringte hjem! Etter å ha feiret med en boks svensk fanta, tok vi samme vei tilbake. Forsiktig ned breen, og så kom det noen regnbyger, så vi måtte ta det ekstremt rolig den siste bratte steinura. Vi fant aldri verken solbriller eller mobilen til junior, men nye horder med fluer slo følge den siste timen i dalen. Vi gikk nå mer direkte over myrene, da vi alt var noe våte på beina, så det gikk fort tilbake. Vi var ved teltet etter nesten 10 timer på tur, og det var deilig bare å legge seg ned i soveposene og slappe av. Ferga gikk ikke tilbake før neste morgen uansett…
  11. La meg si det med en gang; i slikt fint vær burde man ta seg god tid i et så flott fjellområde. Jeg ville ha med meg toppen på veien hjem fra toktet i Nord-Norge, og hadde bare ettermiddagen på meg. Fin trim ble det, og artig tur, men litt stress som sagt. Kjørte fra Mo i Rana på E12 i retning Sverige, og fulgte så skilting mot Akersvannet. Ingen bompenger her heller. Utrolig; har kjørt rundt 400 mil i nord nå – og ikke EN bom! Veien rundt vannet var både lang og av ymse kvalitet. Særlig liten følte jeg meg i min lille Yaris, da store anleggsmaskiner og hjullastere dukket opp ved demningen. Hadde jeg kanskje ikke lov til å kjøre her? Jeg hadde ikke sett noe forbudsskilt. De smilte overbærende ned til meg, og lurte vel på hva den søringen skulle her inne med en så liten loppe av en bil? Etter nær en time etter avkjøringa fra E12, passerte jeg Kjennsvasshytta, og ble mer oppmerksom. Ganske riktig, 1,5 km etter hytta var det skilt mot Oksskolten. Her er gps for dette punktet, hvor det var greit å parkere: 33 W 468109 7326714 høyde 525 meter. Jeg møtte straks noen svensker som kunne fortelle at brearmen nå bare var blåis – som forventet! Jeg kunne da krysse denne lett på egen hånd, uten sikringsutstyr, men tok med meg stegjerna i sekken, og la i vei kl 15.25 i jevnt hardt tempo. Med så mange turer bak meg de siste to ukene følte jeg virkelig at jeg hadde noe krutt å svi av i beina. Spennende om det var mulig å nå toppen på under 3 timer… Etter en snau halvtime var jeg oppe ved det lille vannet på 835 moh før brearmen, og toppen kom til syne – skyfri – men det blåste jammen friskt! Tok bilde og fylte vannflaska, før jeg hastet videre. Sørover breen, som var blank stålis, holdt det med stavene som støtte, men farten måtte senkes betraktelig. Så ned i noen sprekker underveis, der noen var fylt med asurblått vann – vakkert! Passet på ikke å krysse like ovenfor sprekker og hull, i tilfelle jeg skulle komme til å gli, men gikk alltid i nedkant. På andre siden av brearmen kl 16.30 var det bare å kjøre på i sørlig retning oppover i steinrøysa, samtidig som jeg merket meg noen digre snøflekker med tanke på returen. Kom etter hvert opp på den brede og fine nordvestryggen. Her dukket det opp tråkk, som jeg prøvde å følge, da steinene sannsynligvis ligger mer i ro her. Fikk flott utsikt mot breen i vest, og den var fortsatt snøhvit og skinnende. Passerte en markert varde ved stien på gps 33 W 469274 7322250 på høyde 1513 m. Klokka var blitt 17.50, og jeg begynte å tvile på om jeg klarte toppen innen 3 timer. Oppe på den brede toppryggen slo vinden imot meg så jeg nesten kom ut av balanse. På med vindjakka! Kl 18.29 var jeg framme ved varden, og tok meg tid til å nyte utsikten fra Nord-Norges høyeste fjell. Veien evt videre til Okshornet virket alt annet enn enkel. Spiste litt og plundret med å finne egnet sted til kamera med selvutløseren i den sterke vinden. Noe veldig flott portrettbilde ble det neppe, men den 17.ende fylkestoppen var i alle fall i boks! Nå står bare Trøndelagsfylkene igjen… Tok samme vei ned igjen, og nedgangen fra den brede eggen er merket med en varde på gps 33 W 469512 7321889 høyde 1798 m. Kjekt å ha om det skulle være tåkete, for begynner en nedover på feil plass her, kommer en etter hvert bort i trøbbel, og må nok gå opp igjen. Jeg fulgte snart snøflater nedover, og kunne holde stor fart. Også ned mot breen fant jeg igjen en stor snørenne jeg hadde observert på vei opp. Det gikk faderlig fort, men stavene ga god balanse, og det var stort sett ikke så bratt/hardt at man kunne gli ut heller. Litt glissade ble det likevel – moro! Nede ved brearmen igjen etter en drøy time fra toppen – over breen – og løp så stien tilbake til bilen. Kl 20.21 var jeg nede, etter 4 timer og 56 minutter, og dyktig svett.
  12. En ny helg og nye muligheter. Gode muligheter å bruke tiden på fjellturer når værmeldingen ser upåklagelig ut. Tok med bikkja, og dro fra Asker i 09.00-tiden lørdag. Dette ble en strålende dag, med sterke opplevelser og god trening! I skrivende stund er jeg fortsatt stappmett etter 320 grams hamburgeren på Nes i Ådal. Skreikampen (698 moh, Eidsvoll): Tok av ved skilt mot ”Skreikampen” i Sandvika på vestsiden av Mjøsa. Mjøsa var knallblå med hvite bølgetopper som herjet på overflaten. Parkerte bilen noen hundre meter før Øverbygda der et nytt skilt mot Skreikampen var plassert. Jogget oppover gjennom skogen, og møtte på noen andre turgåere. Det var fin sti til topps, men dessverre var denne glassert av is store deler, så det ble litt Bambi-tendenser noen steder. Ved toppvarden var det utrolig utsikt over Mjøsa, Skreifjella, Finnskogen, Hedemarksvidda og mot Sjusjøområdet. Dette måtte rett og slett nytes! Skrev meg inn i boka før jeg sprang ned til bilen igjen. Brukte ca. 45 minutter. Torsæterkampen (841, Østre Toten): Kjørte inn en grisete vei der nattefrosten nettopp hadde smeltet. Parkerte ved Torssætra og valgte den bratteste stien til topps. Den var merket med blåe lapper som var hengt på trærne. Etter som jeg tok høydemeter ble det mer og mer snø! Denne snøen var svært irriterende og slukte kreftene ut av bena. Skummelt var det når bena gikk gjennom snøen og i et hull mellom røttene/steinene. Ingen hadde brøytet stien før meg heller. Til slutt fikk jeg slitt meg til toppen hvor en stygg mast var plassert. Ikke spesielt god utsikt heller grunnet mye trær. Men jeg fant et utsiktspunkt mot stupet lenger nordøst. Ned igjen gikk det fortere enn opp, og snøen var faktisk deilig siden den dempet fotstøtene. Buksebena var ganske våte når vi nådde bilen etter en drøy time. Lauvhøgda (722, Vestre Toten): Idiotisk som jeg var fulgte jeg bil-GPSen slavisk mot neste utgangspunkt. Den førte meg på ville veier! Den ville nemlig at jeg skulle følge skogsveien som kommer til Skjellerud fra vest. Jeg oppdaget feilen da jeg kom til et skilt i skogen der det stod ”Eksplosiver, adgang forbudt for uvedkommende”. Til sist fikk jeg rotet meg tilbake på rett vei. Parkerte der det på kartet er tegnet en sti øst for Lauvhøgda. Opp hit var det skikkelig isete, så vidt jeg kom opp! Glad var jeg for at jeg skiftet til vinterdekk kvelden før… Fulgte stien som kom inn på anleggsveien sør for Lauvhøgda og sprang den veien til toppunktet. Her var det et flott utkikkstårn med panoramautsikt over Totenområdet. På Spåtind var det kritthvitt med snø, en kontrast til hvordan det var for noen uker siden da jeg avla den en visitt. Deretter gikk vi samme vei tilbake til bilen. Brukte rundt halvtimen. Vesle (+ Store) Skjellingshovde (860, Søndre Land): Ved Fluberg bru betalte jeg 50,- i bompenger og kjørte den isete veien innover skogsområdet mellom Begnadalen og Randsfjorden. Satte bilen sørøst for Store Skjellingshovde (856 moh) ved et P-skilt. Det er kun Vesle Skjellingshovde som er en kommunetopp, men jeg ville oppom Store Skjellingshovde også siden jeg hadde lest i ”Kremen av Topper 3” at den hadde et branntårn på toppen. Dessuten er det bare den som har nevneverdig utsikt av disse to. Det var grei sti til toppen, og utsikten var uforglemmelig. Forstår godt at den er med i ”Kremen av Topper”-serien! Spesielt artig var det å se Vikerfjell og Vassfar-toppene fra denne kanten, og ettermiddagslyset var helt på topp med tanke på klokkeslett, årstid og omgivelser. Nå måtte jeg vandre et lite stykke for å komme til neste topp, Vesle Skjellingshovde. Gjennom skog, dal, myr og snø bar det for å komme hit. Jeg gikk direkte fra Store Skjellingshovde mot Hovdeskaret, og angrep toppen fra sørøst. På toppen var det en varde og trig. punkt, men mindre utsikt enn fra Store som jeg skimtet langt der borte med det lille branntårnet. I grunn rart at Vesle Skjellingshovde er fire meter høyere enn Store!? Returen gikk ned til veien ved Buvatnet, og denne fulgte jeg drøye 2 km før jeg skar opp til Skjellingen. Her fikk jeg en fantastisk solnedgang mot vest, dessverre ble ikke bildene i nærheten av hvordan dette synet var i virkeligheten. Etter det sprang jeg ned til bilen, skiftet tøy, ga bikkja mat før vi brummet hjem i nattemørket via en burger på Nes i Ådal. Slike flotte turer gjør godt for kropp og sjel! Turdata (totalt): 4t 10min aktivitet 22 km 1280 høydemeter
  13. Så var det tid for kommunetoppen i Røyrvik og også fylkestoppen i Nord-Trøndelag. Basecamp ble etablert ved rødekors-bua ved fjellveien inne i Sverige. Her kan man til nød overnatte på 2 bårer om man føler for det. Meget varmt inne i bua. På grunn av varmen og fortsatt masse sne i fjellet ville jeg starte tidlig neste morgen, og forsøkte derfor å ta en tidlig kveld. Det gikk ikke, det var for varmt i teltet. Ved 23-tiden gikk solen ned bakom Jetnamsklumpen, men kom frem igjen på den andre siden før den gikk helt ned. Jeg våknet tidlig. Klokken 04 kom solen på teltet igjen, og nytteløst å sove. Så det var bare å komme seg av gårde. Side-elven som kommer inn ved røde kors-bua var diger og broen var borte, så jeg valgte å kjøre litt til innover fjellet så jeg slapp å vade her. Nær utløpet av Jetnamsvannet kom en ny side-elv inn og føttene fikk seg en vask. Jeg gikk til enden av vannet og derfra ganske rett opp lia,inn på en flate, så klyving opp bratt steinrøys til toppen. Fantastisk utsikt til resten av Børgefjell som fortsatt har vinter. Jeg gikk ned på Nordland-siden av Klumpen, her var noen artige snøfonner man bare kunne danse seg ned gjennom. Så var det over grensen tl Sverige igjen. masse reinsdyr, tipper jeg så ca 1000 stk i mange større flokker til sammen bare på noen få km. Mange bare sto og solte seg ute på noen snøfelt, så de var enkle å få øye på. En flott tur på en fin dag. Litt sliten etter lite søvn, 8 timer baksing i steinrøys,snø og store og små elvekryssinger, men ikke verre enn at jeg orker å skrive turrapport. Bildene får si resten.
  14. På Valles kommunepresentasjon står det at Ljomsnuten er den høgaste toppen på Valle Austhei: http://tomter.no/kommune.php?newsid=1068&pageid=4 Men dette er bare sludder og vås. Lenger nord mot grensa til Bykle ligg eitpar toppar på austheia som er godt over 1300 meter, Kaldeskarsnutane og Reindalsfjellet- http://peakbook.org/map/59.361584215047/7.4776657637707/13/fjelltopper.html Det er 3. juledag i stormenes tid. 3-4 forespørsler om turfølge til Ljomsnuten har blitt negative. Er folk blitt vindleie ? Då er det vel bare å dure i veg aleine. Like godt det så kan ein sjølv sette grenser på kor langt opp ein vil drive det. Etter ein god time i bil frå Evje er eg på parkeringsplassen på Brokke, 450 moh, i austlia ovanfor Valle sentrum. Etter ca 4 km bratte oppoverbakker på scooterløype er eg over hyttefeltet i Stavdalen og rusler oppover til toppen av skardet på ca 1050-1060 meter. Ein god medvind gjør turen opp skardet svært lett. Verre blir det når eg nå svinger sydover heia mot Ljomsnuten. Toppen av denne ryggen er mest heilt fri for snø som he blåse bort. Noen snøbyger kjem horisontalt inn frå vest, så då er det bare å krøke seg ned bakom storstein som det heldigvis er ein del av her. Får på meg dunjakka og vindutstyr, og fortsetter med sprangvis framrykking mellom snøbygane. Følger jernpålane som er borra ned i fjellet. Merka løype til basestasjonen oppunder toppen. Dei siste 500 meterane mot toppen er som glassert av vind og tidligare mildver. Parkerer skia og tek resten med stegjern. Mot toppen aukar vinden kraftig på og dei siste 50 meterane må eg åle meg fram på alle fire for å ikkje bli kasta ned att. Godt å sette seg opp etter varden å kjenne ein bli pressa inn med stor kraft mot solid norsk stein. Tør ikkje å gå ut på sida for å skrive i boka som sikkert låg i den fine postkassa på nordsida av varden. Rekna med å bli kasta mest bort til Telemark dersom eg våga på det. Etter eit kort opphold var det å krype nedatt eit stykke. Beholdt stegjerna på til eg var nede i skardet på 1060. Godt med litt mat og et par painkillers. Fin rennetur i halvrus ned att ti bilen. I morgon skal endeleg kniven inn i armen... Summa summarum ein flott tur til Ljomsnuten som ikkje er høgaste på Valle Austhei... Motiv frå Stavdalen. Ljomsnuten bakom heia der borte til venstre. Svært som vinden tok her på snauheia... Alt slags ver her oppe. Reflektoren oppunder toppen laga svært mykje LJOM Amundsen settes igjen oppunder den glasserte toppen. Godt stegjerna låg i sekken... Foto av toppvarden tatt i ålestilling: Mot Telemark og Fyresdal. Det blei heller lita tid til å nyte utsikten i dag. Dag frå Evje trekker ned fra Ljomsnuten fortere enn sin egen skygge..... Tilbake under tregrensa som her i skardet går mest opp i 950 moh. Og pinadø er det grana som er tøffast- Men noe serlegt til tømmer blir det vel ikkje...
  15. Så var det tid for skitur igjen! Denne gangen sto Omnsfjellet et stykke vest for Orkanger for tur. Jeg kjørte et stykke langs RV714, og tok deretter til venstre inn en sidevei som ifølge skiltingen ville ende i Kyrksæterøra. Langs denne veien var det måket frem en liten parkeringsplass litt etter høyeste punkt. Det var en kald dag i Trøndelag, og ganske tåkete, men da jeg nådde toppen åpenbarte det seg en aldeles nydelig utsikt. Det var lyseblå himmel over meg, men et hav av tåke under meg i alle retninger. Sikten var meget god i dag, og jeg kunne skimte havet i nordvest, Skarvan, Fongen og Sylene i det fjerne øst og fjelltopper langt oppe i Nord-Trøndelag i nordøst. I sør var det Trollheimen som dominerte. Jeg kunne imidlertid skimte noen veldig spisse fjelltopper i det fjerne sørvest som jeg lurer på om kan ha vært noen av fjellene sørvest og vest for Sunndalsøra, som f.eks Skjorta som det nylig har vært lagt ut en turrapport fra her på Forum. Er ikke den veldig spiss? Skiføret var slett ikke gærnt, det heller. Litt tungt å tråkke løype opp, men herlig å kjøre ned igjen. Ellers kunne jeg kose meg med dyrelivet, jeg så flere flokker med ryper, samt en hare som hoppet av gårde i snøen. Årets hittil flotteste tur, uten tvil!
  16. Tok en tur til Blåfjellet opp for Geiranger, kommunetopp i Stranda kommune. Jeg gikk opp til Grinddalssetra kvelden før og teltet et lite stykke opp for setra. Turen gikk inn Grinddalen og opp langs bekken innerst, deretter til topps. Jeg må si leg likte teltplassen spesielt godt. 1500 høydemeter opp fra vei!
  17. Kjørte til hytta mi i fjella nord for Åmotsdal i Seljord mandag 28. juli. Det var lenge siden siste hyttebesøk så det var deilig å være her igjen. Etter en deilig kyllingmiddag og en god natts søvn kjørte vi (meg, pappa og Bjørn-Even+Frigg&Maja) noen timer til Berdalen like sør for Hovden i Setesdal. Herfra skulle vi spasere en lang marsj til Sæbyggjenuten som er rangert som Aust-Agders høyeste fjell ifølge www.wwv.no. Faren min var her for tre år siden, og han forberedte seg på en lang tur. Det første stykket gikk på en god DNT-sti til Berdalsbu, på veien måtte vi koke hodet et par ganger i Berdøla, det gjorde godt på en slik varm dag. Vel framme ved Berdalsbu tok vi sikte på elva opp mot Slækjeskardet. Egentlig trenger en ikke gå oppom Berdalsbu, man kan ta av stien ved Krenkjarsmo og følge elva opp dalen. Vi tok en pust i bakken litt før Slækjeskardet og nøt utsikten vestover mot blant annet Vatndalsvatnets gigantiske demning. Etter Slækjeskardet gikk det ned til Ytre Gjuvvatnet hvor det var avtegnet et naust på kartet. I virkeligheten var dette en stein der det var bygget steiner til vegger. Ved dårlig vær kunne man søke ly her! Før midtre Gjuvvatn tok vi en herlig dukkert i elva som var fin og dyp. Temperaturen lå rundt 17c! Nå angret Bjørn-Even på at han ikke hadde klipt håret! Da vi skulle til å gå videre etter en matbit kom jeg på at jeg hadde lagt igjen rullebåndet til Maja (hund, boxer), jeg fant det aldri igjen selv om jeg fulgte GPS-tracken til punkt og prikke på tilbaketuren. Me fortsatte videre opp dalen til vann 1235 og fulgte ryggen mellom de to vannene opp til en snøfonn før toppen. Siste stykket gikk i ur. Bare for moroskyld klatret jeg og B-E østveggen til topps, en tre meter høy fjellvegg. Flott utsikt fra toppen, spesielt mot vest, og Gaustatoppen reiste seg opp i nordøst. Turen tilbake gikk så å si likt som turen fram, tok et nytt bad nå også. Stien fra Berdalsbu virket nå fryktelig lang! Det ble nattmat på hytta denne kvelden, Jegergryte og ris stod på menyen. Virkelig en flott tur i øde terreng dette her, vi møtte forresten på tre reinsdyr. Sæbyggjenuten: 8t 30min 30 km 1125 høydemetre Neste dag tok vi en kosetur opp til store Gryvlund, rett før toppen kom en tordenbyge oss i møte. Vi telte sekundene mellom lynet og smellet (kornmo), rett før toppen slo lynet ned momentant som smellet dundret inn i ørene våre. Vi la oss flate og søkte ly nede i lia under toppen! Etter en lang regnskur var bygen passert, opp til toppen ville vi ungdommene prøve oss på litt klyving/klatring til topps. Slik krydrer gjør en tur mer fargerik! Etter et bad i Øvre Gryvletjønn trakk vi ned til hytta, pakket sakene og dro hjem til Asker. Men på veien hjem måtte jeg ta en tur innom en topp jeg har hørt er skikkelig fin, jeg har dessuten anbefalt turen på denne tråden https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=12478&highlight= (Bindingsnuten 767 moh) uten å selv ha vært der, så det skulle være på tide! Fra Åsan gård tok vi først feil av stien og havnet inne i skauen langt mot vest. Vi bushet mot øst og traff på traktorveien som gikk BRATT opp til Myrstaul. Herfra på merket sti opp i et skar mellom Torsnut og Bindingsnuten, som dro mot venstre til toppunktet. Toppen var virkelig fin, med stup rett ned mot Nutheim og inn i Flatdalen. Nordover kunne en skimte Brattefjell (1540) og Vindegga (1517). Ned igjen fant vi riktig vei til bilen, takk til grunneieren som lot oss parkere på innkjørselen sin! Værmeldingen låter bra for torsdag, vi drar derfor opp til Jotunheimen for et fjellraid! :D
  18. Dette området er beskrevet under tråden frem fra glemselen her på dette forum, så inspirert av dette, samt ønsket om å levere en turrapport fra den siste kommunetoppen i Sør-Norge som enda ikke var beskrevet på www.wwv.no ga meg et ekstra spark til å få denne turen begått. Turmålet var Gunvordalsbreen 1604 moh, kommunetopp i Leikanger kommune. Kartstudier og andre studier viste meg at det er flere ruter opp, både fra Sogndalsdalen og fra Fjærlandsfjorden, men jeg valgte den lange ruten sydfra som ikke krever båttransport eller klyving i bratt terreng midt under snesmeltingen. Føret på tur i denne høyden var verken eller, men været var såpass strålende, så jeg kom meg av gårde på tur til fots, det er jo sommer! En kjøretur opp Grindsdalen til litt ovenfor Myklebru var en prøvelse både for sjåfør og bil. Det hadde nok vært best med en firehjulstrekker med høy bakkeklaring, men jeg kom da opp med tohjulstrukne Blåmann. Siden jeg ikke visste noe om forholdene på veien, var jeg innstilt på å gå nesten fra fjorden, så det var en positiv overraskelse å komme så langt opp gjennom skogen. Videre var det sti opp til Stavsete, der jeg la ut broen over elven for sesongen. Jeg var tydeligvis førstemann oppover her til fots i år. Turen videre fra Stavsete gikk på en liten sti som var delvis dekket av sne. Jeg gikk opp ryggen til Skarholten, en fin rygg og en fin topp, derfra noe mer småkupert bortover ryggen til toppen av Gunvordalsbreen som er et fast punkt med varde og trig. punkt. Jeg kunne med fordel ha tatt med ski på denne turen, siden skiføret startet rett ovenfor Stavsete. Til fots fant jeg en del tørre og fine ryggpartier å gå på, så det var ingen katastrofe å gå fottur her oppe i begynnelsen av juni. Snøfonnene som måtte forseres var stort sett faste og fine, så jeg fikk ikke bruk for trugene jeg hadde med i sekken om det skulle bli helt pillråttent. Det var en flott dag å være på tur her i vest, og etter en liten pause da jeg kom ned igjen, ble det kjøretur til Gaular og en ettermiddagstur på Geitebotsfjellet. Sovnet fort den kvelden
  19. Denne helgen brukte jeg til å bestige noen topper på Østlandet. Mens det var meldt om uvær i Jotunheimen skulle det bli oppholdsvær rundt Oslo. Gir et kort referat fra hver topp: Lørdag: Skaugumsåsen (350) ad en ny variant: Etter å ha spist frokost startet jeg med å måke gårdsplassen for snø mens jeg undret på hva dagen skulle brukes til. Hmmm... stegjernene må jeg få prøvd ut tenkte jeg, mens jeg skuet opp på Skaugumsåsen som ses godt fra tomten min. Utforskertrangen var stor etter å ha fulgt med på "Gud" sin debatt "Oppdageren som svant hen", så jeg ville prøve en ny vei til toppen av Skaugumsåsen. Jeg syklet til NaKuHel ved Semsvannet og småjogget med stegjern og isøks i sekken opp til "bassenget" og opp i ura i sørsiden. Etter hvert skjærte jeg ut til høyre fra stien under stupene til jeg fant en bratt renne. Renna ble brattere og etter hvert måtte en hammer klatres, og det var deilig å kjenne adrenalinet idet jeg kostet på oppover. Til slutt kom jeg opp på stien som jeg fulgte videre mot toppen. Utsikten ble nytt noen minutter før jeg prøvde en annen variant på returen. Den gikk ned en dal på høyresiden av hovedstupet, og for å komme ned i dalen kløyv jeg ned en bratt snøflanke med vilje for å få testet ut mine nye Petzl Vasak Stegjern. Så ankom jeg NaKuHel og syklet hjem for å spise lunsj. Myrehogget (707), Øvre Eikers tak: Dagen var enda ung så jeg pakket ski og saker inn i bilen inkludert begge bikkjene, og dro til Rakkestadsetra i Holtefjell nordvest for Hokksund. Veien dit var ikke brøytet etter siste snøfall så det ble litt rallykjøring oppover skogsveiene til skiløypa startet. Deretter spente jeg på meg racingskia og feide av sted innover den scooterpreparerte løypa som rundet Sæteråsen på nordsiden og gikk inn i en virkelig "Mørdarbakke". Etter en stund kom jeg til Sandtjern og skjærte ut av hovedløypa. Fulgte sommerstien opp til toppen der det var en enorm utsikt! Lyset var litt for svakt for de beste bildene, men i virkeligheten hadde jeg et fabelaktig skue! Samme rute tilbake. Turdata: 2 timer, 15,5 km og 500 høydemtre. Anbefales!!! Løypekart: http://www.ovre-eiker.kommune.no/getfile.aspx/document/epcx_id/2381/epdd_id/1972 PS: Vær forsiktig ned Mørdarbakken. For der gikk jeg på snørra minst tre ganger. Seteråsen (396, kommunetopp i Svelvik): Neste stopp ble Svelviks høyeste topp. Starten ble noe sein, altså 18:45 og det begynte å bli mørkt. Selv om jeg ikke hadde med lykt forsøkte jeg meg. Jeg parkerte litt nord for Ebbestad på en plass der jeg ikke brydde meg om at det stod parkering forbudt. Spente på meg trugene og fulgte en ubrøytet traktorvei til Hellumvannet. Etter det mistet jeg stien og gikk på GPS/kompass-kurs til Damvann. Kom etter hvert innpå en skiløype rett vest for sistnevnte vann som jeg fulgte til der stien mot Seteråsen tar av. Jeg så ingen sti, men fulgte rygg og var trygg. Kom innpå et åpent hogstområde som førte meg nesten til topps der et utsiktstårn ga med muligheten til å se Oslo/Buskerud/Vestfold by night. Opp hit hadde jeg brukt en hel time, og svart ble svartere. Men nede i øst ved Ebbestadvannet så jeg en lysløype. Jeg småløp østover ned bakkene, krysset en skiløype og kom til slutt innpå en brøytet traktorvei jeg fulgte helt tilbake til bilen. Turdata: 1t 30min, 6 km og 325 høydemetre. Så var det bare å kjøre hjem, spise og sove. Søndag: Blekketjernshøgda (613, kommunetopp i Nittedal): Ble mindre søvn denne natten da klokka ble stilt en time tilbake, men det hindret ikke meg, onkel og pappa i å kjøre til Hakkim i Romeriksåsen før ferdsel opp veien stengte kl. 12.30. Denne dagen var også flott, og vi fulgte noen hundekjørerløyper over på veier og over vann helt til litt før Nedre Blekketjern. Halvor foretrakk å tusle nede i løypene mens jeg og pappa bushet oss opp skogen til Blekketjernshøgda. Utsikten var fin, men ikke konge og det var vanskelig å vite hvor det høyeste punktet var. Det var ikke særlig lett å komme seg gjennom skogen på vei ned. Etter mye banning kvistepisk i fjeset tok jeg av skiene og vasset ned til løypene der Halvor ventet. Før vi var tilbake ved Hakkim måtte vi nyte påskesola i 20 minutter ved Lauvtangen, herlig! Turdata: 13 km, 2t 20min og 270 høydemetre. Marifjell (717, kommunetopp i Nannestad): Kjørte til Hornsjøkrysset i Nordåsen ved Maura og fulgte en preparert løype av høy standard til Kjønstadsætra. Det var ubeskrivelig deilig å lange innover så flotte løyper så jeg benyttet sjansen til å kjøre noen korte intervaller. Etter sætra måtte vi forsere noen bakker nord for Klofjell, og etter hvert stod vi på toppen av Marifjell, preparert løype helt til topps!!! Utsikten var flott nordover, men sørover mot Gardermoen og Nannestad ble gjemt bak noen grantrær. På toppen lå det en eldre hytte med en gjestebok vi skrev oss inn i. Turen tilbake gikk raskt for seg med raskt føre i jevne utforbakker. Turdata: 18,5 km, 2t og 455 høydemetre. Kolle sør for Hasleråsen (313, kommunetopp i Ullensaker): Vi kjørte opp en brøytet vei nord for Kopperud gård helt til enden. Spente på oss trugene og labbet i vei over en hogstområde og inn i den mørke skogen på andre siden. Her lå den ei lita kolle som skulle forestille en kommunetopp. Kanskje den latterligste jeg noensinne har vært på, men den telles. Brukte omtrent et kvarter på denne. Takker vær- og føregudene for en flott week-end, og jeg ønsker alle en GOD PÅSKE!
  20. 6 av 24 sør-trønderske kommuner ligger på Fosen, et område som i tursammenheng er et helt ubeskrevet blad for meg. Det var på tide å endre på det! Sist lørdag pakket kjæresten og jeg sekkene med alt vi trengte for et døgn i fjellet, og tok 10-ferga over til Rørvik. Ikke akkurat tidlig, men hallo…. det var jo helg! Vi fortsatte nordover på Fosenhalvøya mot Lonin (via Åfjord) der vi kjørte innover en bomvei i 6 1/2 km.Ved et infoskilt for Inner Vargfossnesa naturreservat startet vår vandring mot Dåapma (644 moh), som er kommunetoppen i Roan. Jeg hadde et ønske om også å sope med meg Finnvollheia (kommunetopp i Åfjord) når vi først hadde kjørt så langt siden den ikke ligger mer enn ca. 3 km. fra toppen av Dåapma (som jeg tror fosningene kaller for Skurven). Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat. Vi startet turen i deilig sommervær. Litt vind, men med 18-19 grader i skyggen, ble det fort varmt i sola der vi gikk med tung oppakning. Turen til Dåapma kan fint gjøres som en dagstur (18,5 km t/r ifølge min gps), men vi hadde lyst til å være i fjellet over natten. Det er tross alt noen mil å kjøre fra Trondheim og det koster en liten formue i bom + ferge, så det var ingen grunn til ikke å «få valuta» for pengene. Fra parkeringen går stien sør for Grønliklumpen i myrlendt terreng, men ikke fullt så myrlendt som naturreservatet sør for stien som består av skikkelig blautmyr og myrtjern. Regnet som har dryppet rikelig over Trøndelag den siste tiden gjorde vandringen til en relativt bløt, møkkete og tung affære. Heldigvis hadde vi iført oss gamasjer som tok seg av «møkkajobben» så buksene våre forble rene og pene. Det går tydelig sti helt opp til toppen av Dåapma fra parkeringen, og stien er merket av Fosen turlag. Ved Kjølåkerbekken er det bygget en stor og stødig bro så man passerer trygt og tørt over på andre siden. Ellers er det et par mindre bekker som må krysses på turen, men disse er enkle å steingå. Etter å ha krysset Kjølåkerbekken forsvinner stien inn i skog før den slynger seg oppover mot snaufjell-lignende terreng. Selv her oppe var det en god del gjørmete terreng å forsere, men det var greit nok om man ikke er redd for å bli møkkete. Etter en stund fikk vi øye på Storheitjønnin; en klynge små og store tjern omkranset av fjell på drøye 500 moh. En liten idyll midt i heilandskapet. Fullt så idyllisk var ikke bakken opp fra tjernene. 100 høydemetre i løpet av no time kjennes godt, spesielt med tunge sekker på ryggen. Vel oppe fortsetter det slakt nedover i retning Skurvvatnet. Vi tok dagens lunchpause her oppe i høyden før vi fortsatte ned mot vannet. Stien går ikke helt ned til vannet, men vi hadde planer om å sette opp teltet her før vi gikk videre mot toppen. Å finne en god teltplass var imidlertid ikke lett. Det ser kjempeidyllisk ut på avstand, men når man kommer nære, ser man at vannet for det meste er omkranset av våt myr. Vi fant til slutt en lyngrabbe som ble vurdert som tørr nok. Litt mer humpete enn ønskelig, men iallefall tørr. I sørenden av vannet kunne vi se mørke skyer nærme seg, så det begynte plutselig å haste litt med å få opp teltet. Heldigvis er det et enkelt telt å slå opp, så vi rakk det med noen få minutters klaring før regndråper trommet på teltduken. Ja, ja.. det var bare å ta det med ro mens regnet fikk gjøre fra seg. Det finnes verre ting i livet enn å ligge tørt og varmt i et koselig telt mens regnet øser ned utenfor. Rett før fem på ettermiddagen klarnet det opp igjen og vi fortsatte med bare en sekk (type betydelig lettere) mot toppen av Dåapma. Tror det tok ca. 50 minutter før vi sto på toppen. Varden er ikke akkurat imponerende, men det er iallefall en kasse med toppbok der. Rett nedenfor toppen er det et par småhytter og inngjerding for rein, men denne kvelden var det verken samer eller tamrein å se. Ønsket om også å få med seg Finnvollheia på denne turen ble skrinlagt på toppen av Dåapma. Det var for sent på kvelden, og nye regnskyer så ut til å trekke inn over oss, så etter en god pause på toppen vendte vi nesa tilbake til teltet. Nok en gang hadde vi flaks. Da regnskyene nok en gang begynte å slippe sine dråper, satt vi trygt inne i teltet og kunne koke vann i forteltet så vi fikk laget oss middag av typen Real turmat. Bygene varte ikke så lenge, men vind overtok for regn, så bålet vi hadde klart å sanke sammen ved til (og det er ikke lett i dette terrenget!), ble droppet. Riktignok er det vel ingen fare for lyngbrann lenger, men det er ikke så hyggelig å fyre bål når vinden tar tak i det (pluss at terrenget rundt var klissvått etter regnet). Kvelden ble derfor tilbragt i teltet med småsnakk og lydbok før vi gikk tidlig til sengs. Som vanlig sov jeg elendig og dormet bare av innimellom. På morgenkvisten tok jeg ut øreproppene og kunne høre at vinden hadde tiltatt i løpet av natta. Ingen sol hadde kommet opp på himmelen heller. Det merker man i tilfelle fort i et telt. Men det regnet iallefall ikke. Da jeg senere gløttet ut av teltet var det faktisk ganske ok vær. Lettskyet, men intet regn og gløtt av blå himmel. Helt fint turvær altså. Vi stresset likevel ikke med å komme oss avgårde, og klokka viste 10 før vi begynte på returen tilbake til bilen. Ved Kjølåkerbekken tok vi en kort pause før vi fortsatte til bilen. På parkeringsplassen er det satt opp en gapahuk, men innen vi kom dit skinte solen fra blå himmel, så vi valgte å ta lunchen på bordet utenfor gapahuken. Kjæresten og jeg kan se tilbake på en flott tur på Fosen denne fine sensommerhelgen. Lite folk å møte i fjellet, så her slipper man å gå i kø. Mye myr og mye tuer, så det er ikke bare bare å finne en god teltplass, men den som leter, han finner 5 kommunetopper gjenstår på Fosen, så det er bare å si på gjensyn! ------------------------------------------------------------------------------ Original turrapport med flere bilder finnes her: https://stifinner.wordpress.com/2014/08/25/daapma-kommunetopp-i-roan/
  21. Jeg fortsetter mine solo-raid på ufarlige "topper". Storheia er Trondheims høyeste og med god primæfaktor, men navnet er ufarlig og det samme er turen. Etter et gløtt av sol i går formiddag tok jeg med med matpakka, droppa en rapport som burde vært prioritert og dro opp i Bymarka. Herlig dag med mye folk i marka selv midt i uka. Var makelig og kjørte helt opp til Henriksåsen og gikk innover forbi Vintervannet. På en slik tur går gjerne tankene og mine kretset rundt en del tema som har vært berørt i forumet den siste tiden; Bla.a. begynte jeg å fundere over tilrettelegging av muligheten for å lette adgangen til naturområdene og redusere slitasjen på disse. Jeg liker ikke å gå stien/veien innover mot Elgsethytta, men innser at den tross alt reduserer slitasjen på området. Og i nærheten av en større by, blir dette viktig; Jeg synes ikke vi skal nekte folk å bruke marka for å redusere slitasjen - da er det bedre med en skikkelig sti/vei. Dette synet ble ytterligere forsterket da jeg så hvordan den mindre stien opp mot Storheia er i ferd med å "flyte" utover(se bildet). Hvem av oss er det med hånden på hjertet kan si at de alltid følger den opprinnelige stien. Jeg gikk i gummistøvler fordi jeg forventet denne type forhold etter den siste tids regn, men det var fristende å ta en av omveiene for å unngå den verste sørpa. Men turen opp på toppen var verdt det. Kjempeutsikt både utover mot Hitra/Frøya og oppover mot Trollheimen og Dovre. Disen gjorde at det ikke var kjempeforhold, og jeg tenker jeg tar en tur senere i høst for å forsøke å få et skikkelig bilde av Snøhetta. Det er 130 km i luftlinje fra Storheia til Snøhetta og jeg tror jeg så den i kikkerten. Jeg fikk spist matpakka på toppen og kunne komme meg tilbake til pulten etter en 3-timers oppfriskende tur. Flere bilder fra turen ligger på: http://andnorm.no/Fjellfoto/subalbum_6.html
  22. På vei hjem fra Sydmøre ble det en stopp på Kyrkjefjellet, 1482 meter over havet og høyeste fjell i Vølda kommune, slik det uttales på lokalt sprog. Jeg fant en koselig bakvei mellom Austefjord og Nordfjordeid, og svingte derfra inn på en sidevei inn til Grøndalen seter, derfra fant jeg en sti innover mot Fantekrålvatnet. Like før vannet fulgte jeg ryggen oppover mot toppen. Noe bart de første metrene oppover bjerkeskogen, men masse sne hele veien videre mot toppen. Den øverste steinen av toppvarden stakk såvidt opp av sneen. Litt bløtt pga forholdsvis fersk nysne på topp-platået. 2 timer opp, godt under timen ned igjen, gikk til fots mest mulig langs snaublåste kanter opp, småløp ned brattfonnene tilbake.
  23. Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16124/Sol+p%C3%A5+B%C3%B8rgefjell%2C+skodde+p%C3%A5+Kvigtind.html (SKREVET AV "OYVINDBR") Dette var min siste dag på Sondres Nordlansraid del 2. På grunn av toget som etter planen skulle gå klokka 17.45 fra Majavatn var det bare å komme seg tidlig opp, for vi hadde en lang tur foran oss. Litt over halv 6 på morran var vi i gang langsetter Simskarelva. Temperaturen var behagelig, og det var tegn til rifter i skydekket. Vi gikk innover dalen i målbevisst gange og storkoste oss samtidig med den vakre naturen. Den grønne delen av Børgefjell er jammen fin altså! Et sted delte stien seg i en øvre og nedre del. Instinktivt valgte jeg den øvre fordi den så tørrest ut, og jeg regna med at stiene ville flette sammen igjen etter hvert. Det var først da vi kom i nærheten av elva igjen at vi begynte å få bange anelser, for hvor i all verden var brua over alt dette frådende vannet? Vi så jo bolter og annet jernskrammel på motsatt side, så her hadde det helt klart stått ei bru tidligere. Det ble selvsagt mye frustrasjon og spekulering som sannsynligvis hadde fått lokalkjente til å flire rått. Enden på visa var at vi ikke ga helt opp, men begynte å rekognosere bakover langs elva utafor stien. Innerst inne hadde jeg gitt opp Kvigtind nå og funderte på alternative topper, men plutselig kunne jeg selv utbryte at “der er brua!” Hvilken opptur!  Vi skulle selvsagt valgt den nedre stien med en gang, da hadde vi gått rett på sak. Men vi hadde faktisk ikke mista så mye tid på dette som frykta, så relativt ubekymret kunne vi kjøre på videre. Radig gikk det oppover mot Biseggskaret, og naturen ble bare flottere for nesten hvert skritt vi tok. Skikkelig mektig dalføre som fort kunne blitt forveksla med noe vestlandsk. Og for en grønn idyll! Elva gjorde paradiset fullkomment, og sola tiltok i styrke og jagde bort stadig flere skyer. Innerst i dalføret (Biseggdalen?) bratnet det skikkelig, og vi la inn ei aldri så lita økt. Da vi nådde toppen av bratta flata det ut igjen med en enkel idyll av svaberg, smågrønt og rolig elv med enkelte snøfonner langs kanten. Enkel idyll er helt fantastisk bare sola skinner som den nå gjorde. Og utsikten var skikkelig flott i retning der vi kom fra. Men hvor skulle vi krysse elva? Det var ikke så enkelt å steingå det partiet av elva som utpekte seg som det første og beste, så vi ga opp og fulgte elva helt til utoset fra Biseggvatnet. Her lot vi det bare stå til, og en forsiktig start ble avløst av plaskende jogging over resten. Støvlene ville uansett tørke forholdsvis snart i denne varmen.  Etter idyllisk vandring bortover flatene var tida snart moden for oppstigning på snøfonner. Sondre gira opp et par hakk, så her var det bare å henge seg på. Det gikk på et vis, og følelsen av å vinne høyde var ikke å forakte. Nå så vi Golvertind i nord, og snart skulle vi få se ryggen som ledet til topps på Kvigtind. Til tross for intens sol og masse blå himmel var dessverre Kvigtindmassivet dekket av denne hersens skodda. Men sola skulle vel få has på den trudde vi… Da snøfonnene ble avløst av steinura ble tempoet reint morderisk. Sondre var ivrig, men jeg var muligens i mitt livs form til nå og hang godt med. Det gjaldt å bevege beina raskt i ura og være forberedt på hopp og byks når som helst. Jeg var utslitt, men hadde samtidig masse å gi, en både fæl og god følelse! Den fordømte tåka slapp visst ikke taket, så nå dreide det meste seg om å være fornøyd med seg sjøl snarere enn å nyte omgivelsene. Det dukka opp et snøparti igjen, og nå tok Sondre av! Han begynte å herme etter en “sadist” som springer oppover lett som en fjær og synger “Hvor hen du går i li og fjell” helt uanstrengt mens resten av gjengen er helt ferdig med blylodd rundt beina og minimalt med oksygen igjen til pusten. Men Sondre hadde mer på lager enn bare å etterligne andre sprekinger, han fikk blod på tann og småløp videre og ble borte for meg. Nå hadde jeg nådd min grense, jeg måtte kjempe mot veggen og passe på ikke å tippe bakover, så sliten var jeg! Heldigvis var toppvarden ganske nære, så Sondre slapp å vente altfor lenge. Å tape mot Sondre er intet nederlag, så jeg tenkte med meg sjøl: “Øyvind, i dag er du helt rå!”  Det viste seg at vi hadde brukt i underkant av 5 timer og et kvarter fra bilen og til topps på Kvigtind. Her ble vi sittende en drøy halvtime og vente på at skodda skulle sprekke opp. Sola var jo der et sted, det kunne vi til tider føle. Æsj, tenk hvor fantastisk det hadde vært å sole seg på Kvigtind med utsikt over hele villmarksriket til Lars Monsen pluss flere nordlandsfjell! Skodde er ikke mye spennende. Slukøret måtte vi innse at det var på tide å rusle nedover igjen så det ikke skulle bli stress å rekke toget. Jaja, det viktigste var at det ble knallvær på Beerenberg for 10 dager siden, det var vi skjønt enige om!  Praten gikk nedover ura helt til vi begynte å skli og småjogge nedover snøfonnene. Her kom vi tilbake til sol og idyll igjen. Elva ble krysset på det stedet vi ga opp på da vi kom motsatt vei, og vi ble våte her også. Derfor innvilget vi oss en rast for å lufte tærne og vri sokkene relativt tomme for vann. Så var det bare å komme seg nedover igjen. Biseggdalen var en idyllisk bakerovn, noe kleggen tydeligvis satte pris på nå på ettermiddagen. I grunnen var vi glade for at vi ikke gikk innover her med blytunge sekker nå, sjøl om det paret vi traff som skulle på toukerstur i Børgefjell gjorde oss litt misunnelige. Børgefjell er jo et område man bør oppholde seg lenge i. Men det får bli en annen gang, og da er det uansett viktig å komme seg av gårde lenge før kombinasjonen klegg, svette og storsekk gjør tilværelsen uutholdelig. Nede langs Simskarelva igjen ble varmen bare verre, så vi skjønte at et bad faktisk var påkrevet skulle vi klare å komme oss gjennom dagen. Ikke så altfor langt unna parkeringsplassen fant vi en egnet strandkant som var skjermet fra stien, og kom oss uti det iskalde vannet. Oppholdet i elva ble kort, men hvilken godfølelse det var å sitte å la seg tørke av sol og varme etter en kald avrivning! Skikkelig feriefølelse det der!  Sånn skulle det bare fortsatt, men nå ventet altså tog fra Majavatn til Trondheim, nattog fra Trondheim til Lillestrøm, buss til Oslo S, buss til Skøyen og tog igjen fra Skøyen til Drammen. Ikke spesielt moro for meg, mens Sondre fortsatt skulle kose seg videre i dette fantastiske fylket. Det ble en vemodig avskjed på Majavatn stasjon hvor jeg bad Sondre om å ta godt vare på seg sjøl på de resterende turene. Sett i ettertid kan jeg si at bortsett fra smerte på Strandtindan så har han klart det.  Takk til Sondre for noen fine dager på Børgefjell!
  24. Raudbergnuten – kommunetopp i Ål Fikk minimalt med søvn denne natten, og kjørte i skumringen fra Asker kl. 06.30. Det var stille på veiene, og jeg satset på at UP hadde avspasert denne formiddagen. Tok en powernap på Bromma hvor jeg ble vitne til nydelig morgensol på åsene over Hallingdal. Ingen av de jeg spurte på forhånd hadde anledning til å forsøke seg på Åls tak denne helgen, men den gode værmeldingen tvang meg til å dra uansett. Forsøkte å parkere utenfor Bjøberg fjellstue, men det syntes ikke eieren noe om og jeg ble henvist til en plass lenger ned mot elva (passet meg faktisk bra). Været var utrolig bra, akkurat som spådd og det var herlig å følge scootersporet innover mot Bjordalsbu. Passerte et skilt ved brua der det stod «Brettbomser» eller noe slikt, er ikke den typen men tok sjansen på å fortsette likevel. Tok på fellene da bakkene tok til, og nå angret jeg på at jeg enda ikke hadde fått ut fingeren og kjøpt meg slike hælløftere som mange randokjørere bruker. Ved krysset mot Iungdalshytta måtte jeg forlate det faste scootersporet og brøyte videre i halvdyp snø. Jeg trodde først at toppen var massivet oppe ved Hestebottfjellet, men det viste seg at det var lenger enn som så... Holdt et bra tempo innover, jeg ville helst komme tilbake før det ble mørkt. Passerte en hytte nordøst for pkt 1579, litt beroligende å vite at det finnes nødhavner om været skulle endre seg på mirakuløst vis. Jeg har begynt å fått et nært forhold til Skarvheimen. Terrenget her er ganske annerledes enn feks Jotunheimen og Nordfjord. Kuperte heier og «skarv» så langt øyet kan se, disse hvitkledde kollene fascinerer meg like mye i dag som forrige helg på Hardangerjøkulen. Etter mye svette og slit nådde jeg toppen etter tre timer, 12 km og snaut 1000 høydemeter. Nå gjorde det godt med en skikkelig rast i «solveggen» med orkesterskue mot Hallingskarvet. I sør ruvet Gaustatoppen i det fjerne, og i nord lokket Jotunheimen og ikke minst Hurrungane som aldri før. En skikkelig gromtopp denne Raudbergnuten, også kalt Raudebergskarvet! Etter å ha kost meg skikkelig med utsikten var det vemodig å tenke på at jeg nå må ned i dalen igjen. Men returen svingte det skikkelig av! Snølaget var blitt fastere, og det smørmyke pudderet oppå gjorde utforbakkene til en opplevelse av de sjeldnere. Farten var kanskje ikke den råeste, men jeg kunne nesten stå kontinuerlig hele veien ned igjen mens distansen gjorde seg selv. Kun et par småbakker, og så var jeg nede igjen, diiiiggg! Nå bar det ned til den hippe alpinlandsbyen Hemsedal for å hive i seg en burger og chips før jeg kjørte til Sanderstølen Høyfjellshotell der jeg overnattet...i bilen på parkeringsplassen. Turdata: 5t 15min 24 km 1100 høydemeter Nystølvarden – kommunetopp i Gol Natta var stjerneklar og rimelig kald, hele bilen var nedfrosset innvendig da jeg våknet. Men dessverre var det blitt helt overskyet! Dog lå skylaget over toppene, så utsikten fikk jeg, det er det viktigste. Spente på meg langrennsskia fremfor fjellski og langet innover de velpreparerte løypene mot Nystølvarden, Gol sin høyeste topp. Presterte å ta feil i et kryss og fly noen «unødvendige» motbakker etter Hølstølen. Her skal du gå til HØYRE, ikke venstre (var ikke skiltet her). Måtte renne tilbake, og etter hvert kom jeg på rett kjøl igjen. Nå kom jeg opp i Nystølsfjellmassivet, over tregrensa. Så at det var blå himmel i nord, grensa gikk omtrent ved Bygdin tror jeg. Den som hadde vært i Jotunheimen i dag... Omsider nådde jeg toppvarden, det siste stykket måtte jeg gå utenom skitraseen. Feiret med sjokolade (originalt!) og sang for meg selv, jeg blir jo 19 år i dag, og hva er vel ikke bedre enn en ny topp på samvittigheten på sin egen bursdag? Utsikten herfra innfridde så absolutt til forventningene, panorama til alle kanter ble jeg servert. Kommunetopper er faktisk ikke så verst, Mayhassen (jada, jeg vet det finnes topper som i Ullensaker etc.). Etter noen minutter tok jeg på meg sekken og suste tilbake til Sanderstølen, moro å gå under slike forhold. På kjøreturen hjem fant jeg ut at jeg skulle «leke» Petter Solberg i den bråe svingen mot Aurdal sør for Åbjør. Hogg inn brekket, og.. hvor ble det av kontrollen???.. så stod bilen med fronten ut i snøen. Og jeg som har spilt på mye WRC på Playstation. Heldigvis finnes det hjelpsomme sjåfører der ute med tau og dro bilen opp igjen, hjertelig takk, dette blir siste gang jeg leker Solberg tror jeg. Turdata: 2t 45min 25km 600 høydemeter
  25. Fredag 21. mai Kjørte fra Treungen og oppover langs vestsida av Nisser. Tok inn til Dale og bomvegen inn til Grytevannet. Målet var Føreheinutane-, høyeste topp i Nissedal og Sveinsheii, høyeste topp i Kviteseid Kommune. Nå er nok ikke dette korteste vegen til disse toppene men jeg ville ha med meg Dyrevassheia-1008 med god sikt innover Fyresdal kommune. Det var en av disse flotte sommerdagene med bare noen spredte skyer innimellom. Tordeneværet i innlandet dagen før hadde rensket godt opp i lufta. Bikkja var i storslag, var 7 år i dag og lang fjelltur i vente. Masse orrfugl lettet i skauen oppover og ble avløst av ryper som lå og trykket oppover mot Dyrvassheia. En storslagen utsiktspause ble det på Dyrevassheia før vi sneiet bortom Mosnetten-968 og la i veg nedover svaberga til Lytingsskardet. Så 200 høydemetere opp igjen til top of Nissedal-Føreheinutane-1032 før 1040 ble "besteget". Fra Nissedals høyeste ses den mektige Roan bakom Hestekvævnuten. Har gått på tur med toppgruppa i Fyresdal IL og de mener Roan er kommunetoppen i Fyresdal selv om den er nesten 100 meter lavere enn Napuren. Roan med sin primærfaktor på 798 meter er nok mye mer mektig, men den holder vel ikke som kommunetopp. Så bar det nedover noen hundre høydemeter igjen mot Sveinshei. Lette en god stund før jeg fant et va over Varevassåa. Ved utløpet av Langedal fant jeg et rolig parti i denne flomstore elva som bare gikk til navelen. Pytt, pytt, med over 20 varmegrader tørker man fort i sola. Jobba oss opp Langedalen til Sveinsheii Sør-1098. Kalibrerte høydemåleren på GPS'en og sjekka skardybda mot Sveinsheii. Vedkommende som har lagt inn pf på fjelltopper.no http://fjelltopper.no/index.php?module=index.peak&id=5573 kan ta det med ro. GPS'en viste 102 m. Turen videre mot Sveinsheii var en sammenhengende berg og dalbane. Det var vel 5 daler som krysset på tvers. Hver av dem på 30-40 høydemetere. Tungt å krysse i råtesnø. Utsikten fra Sveinsheii-1141, Kviteseids høyeste var også av bra kaliber. Gaustatoppen reiste seg tydelig. Tok en letter tur ned av Sveinsheii, ned mot vest til Svanestøyl og videre ned Venekvæven. Fulgte elva nedover og fant vaet. Så var det samme vegen heimatt med untak av Føreheinutane. Det gikk mye vann med i varmen. Skulle fylle flaska i en bekk og dermed jumpet det helsikkes kameraet ut av futterallet og ned i bekken. Ikke mer bilder på denne turen nei. Dyrevassheia fikk et nytt besøk før vi etter 10 timer på tur var godt slitne nede ved Grytevannet igjen. GPS'en viste 36 km mellom punktene så bortimot fire mil ble det vel. 1550 høydemetere. To kommunetopper. Rakk siste trekkferje over Fjonesundet og satte kursen for Fagerliheii-910 moh. Tok med liggeunderlag og sovepose opp de flotte svaberga og ovenattet oppe på Fagerliheii. En kort tur opp og rakk solnedgangen. Det ble en flott kort, lys og varm sommernatt. Forbannet kameraet som fortsatt var i undervannsmodus. Tok turen neste dag opp på Knarren-747, høyeste i Nome. Kort og fin tur i vakkert sommervær.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.