Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'jan mayen'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Intervju

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmer

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

Fant 6 resultater

  1. Navn: Beerenberg på Jan Mayen Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-12-11 Innsendt av: fjellfrost Satt sammen en liten video fra en Beerenberg bestigning våren 2017. For å se mer av den unike naturen Jan Mayen har, se også drone filmen som jeg og min kjære filmet sommer 2017 fra store deler av øya. Beerenberg på Jan Mayen
  2. Endelig er rapporten noenlunde klar, ca. 10 måneder etter at vi kom hjem Rapporten ble et omfattende prosjekt i 8 deler, med 8 tilhørende bildeserier. Ingressen er som følger: "Denne artikkelen handler om vår tur til Jan Mayen i juni 2008. Reisefølget var sammensatt av tinderanglere fra ulike deler av landet, og målet med turen var å bestige Haakon VII Topp på Beerenberg (2277m). Flere av deltakerne hadde også som mål å traversere alle toppunktene over 2000 meter på kraterkanten. Artikkelen beskriver det meste av det vi foretok oss, fra turen Norge - Island - Jan Mayen t/r til tindebestigninger og andre opplevelser på øya. I artikkelens bildevedlegg er det totalt 238 bilder, fordelt på 8 serier. Kanskje dette kan være til inspirasjon for andre som drømmer om en tur til Jan Mayen..? " Selve rapporten ligger på www.nfo2000m.no , den ble for stor og tung til å legge ut her på forumet (og jeg er så lei av hele greia at jeg ikke orker tanken på å tilpasse den...) Legger ved et bilde som smakebit. Kart mangler foreløpig, jeg venter på en avklaring fra Norsk Polarinstitutt om eventuell bruk av kartutsnitt fra deres 1:100 000-kart. Hvis ikke det går må jeg finne på noe annet, en slags kart skal komme etterhvert. PS! Hvis du vil til Jan Mayen i sommer, ta kontakt med båtselskapet direkte (se link på siste side i artikkelen). Nok en gang; TAKK FOR TUREN, ALLE SAMMEN!
  3. Polar Bear Rødtopp og jeg mønstret på yachten «Polar Bear» (http://www.thepolarfront.com/polarbear) i Moskenes. Der ble vi tatt imot av Simon, Phil, Mark og Jason som var habile seilere og skulle passe på en gjeng svært uerfarne sjøfolk. Vi traff Tinderanglerene, et team fra NRK, to Sunnmøringer, en kjentmann på Jan Mayen og en wannabee guide. Vær og vind var imot oss, noe Simon viste på draftet over Norskehavet med tallerkener merket H, L og vindretninger. Derfor ble det heller en tur til Nusfjord og litt mann-over-bord øvelser. Dagen etter var det mye yr i luften og litt tåke på toppene, men det hindret ikke oss fra å gå en tur til Nesheia (425 moh) via Sommartuva og fisken. Vi fikk tid til bli litt kjent med hverandre og nok utsikt til å få tatt noen bilder av båten fra toppen. Til middag fikk vi godnyheten om at det var mulig å dra mot Jan Mayen snarest mulig, men det kunne bli litt heftig sjø det første døgnet. Norskehavet Alt gikk fint ut fra Nusfjord og ut langs Lofoten. I Moskenstraumen fikk vi føle skikkelig sjøgang og god vind. Det førte til at nesten alle landkrabbene ble sjøsyke. Simon, Phil, Mark og Jason fikk ikke mye hjelp før vi kviknet til igjen etter omtrent halve seilasen. Norskehavet er øde og sikten var laber, så vi speidet forventningsfullt mot vest etter Jan Mayen. Vi hadde stort sett bare selskap av havhester. Da vi nærmet oss land ble det mer fugleliv og vi fikk se masse hvaler, blant annet vågehval, spermhval og spekkhogger. Med ett dukket også Jan Mayen ut av tåkesløret sitt. Vi seilte på nordsiden og så de flotte bråfallene som kommer ned fra Beerenberg, blant annet Weyprechtbreen som starter helt oppe i Sentralkrateret. Målet var å komme inn i Kvalrossbukta og ankre opp der. For å komme i land måtte vi dra på oss overlevelsesdrakter mens vi putret inn til stranda i en liten gummibåt. Stranda var helt grønnsvart fin sand av olivin. Vi ble møtt av masse sjøfugl og to biler fra basen på Jan Mayen som skulle hjelpe NRK rundt på øya. Jan Mayen Fra Kvalrossbukta fikk vi skyss til Gamlemetten. Landskapet vi kjørte gjennom var vulkansk og veldig annerledes. Det ble en liten stopp i Jøssingdalen for å få litt krigshistorie, Jan Mayen var den eneste del av Norge som ikke var okkupert under andre verdenskrig. Vi slo raskt opp en lavvo ved Gamlemetten og gjorde i stand middag før vi gikk oppover mot Beerenberg. Ett kort øyeblikk fikk vi se toppen før skyene dro over igjen. Turen gikk over Libergsletta og Essefjellet for så å fortsette videre inn i Alfred Øyendalen. Det lille runde krateret Kummen beundret vi og gikk opp på kraterkanten. Oppe på breen på ca 700 moh slo vi opp teltene og lagde leir for natten. Beerenberg Morgenen etter våknet vi skydekket hengene akkurat ned til teltleiren. En rask frokost ble unnagjort og vi skilte lag med NRKs om gikk ned igjen for å lage naturprogram om Jan Mayen. Vi gjenværene sju tok med breutstur og trasket inn i tåka. Det gikk jevnt og seigt oppover. Ved ca 1500 moh begynte vi å skimte sola og ved Nunataken kom vi endelig ut i sola. Her ble det også på men breutstyr for videre oppover er breen svært oppsprukket. Tinderanglerene som hadde vært med i fjor sa det var mye mer snø i år. Det gjorde turen enklere siden mange bresprekker var dekket med snø. Det var bratt og gikk trått oppover. Etter å ha kommet over sprekkområdet ved ca 2000 moh gikk vi ut av tauet. Videre opp kom vi inn på kraterkanten litt vest for Wordietoppen. Deretter ble det stor fart mot Haakon VII Topp (2277 moh). Utsikten var herlig der vi sto over tåkehavet og kunne se hele krateret på vulkanfjellet Beerenberg. Rødtopp og jeg fikk frie tøyler til å ta med oss Merkantontoppen (2188 moh) også. Vi møtte de andre igjen ved tauet. Tåka hadde trukket nesten helt opp hit. Nedover gikk det fint og om ikke lenge kunne vi ta av oss breutstyret igjen ved Nunataken. Vi kom raskt under tåka og vasset oss vei i løs sørpesnø ned til teltleiren. Morgenen etter våknet vi til skyfri himmel og tok masse bilder av Beerenberg og Sør-Jan. Etter en god frokost pakket vi sammen og gikk ned til Gamlemetten. Olonkinbyen De av oss som ikke hadde vært på basen Olonkinbyen fikk også en snartur dit. Været ble raskt verre, kaldt og overskyet. Vi var utrolig heldige og fikk servert middag. Det ble også tid til shopping av Jan Mayen-effekter (les: suvenirer) pluss en rask omvisning. Mens vi var på basen hadde det begynt å regne. Så bar det raskt tilbake til Kvalrossbukta. Hvor vi igjen måtte dra på oss overlevelsesdraktene og føle oss som pingviner. Retur Returen gikk rund sørspissen av Jan Mayen, men den så vi ikke mye til på grunn av lave skyer og regn. Heldigvis ble vi ikke så sjøsyke som vi var på tur andre veien. Etter ett døgn sluttet det å regne og etter hvert fikk vi mulighet til å kose oss i midnattssola over Norskehavet. Da vi kom til Lofoten igjen viste været seg fra sin beste side og vi kunne seile over flatt hav på Vestfjorden. Vi ankom Bodø ved midnatt og kunne ta en runde på byen før vi køyet. En fantastisk tur selv om det ble mye seiling og båtliv.
  4. Rapport med kart og bilder her: http://peakbook.org/tour/15924/Stortur+til+Norges+eneste+aktive+vulkan.html Turdeltakere: Morten Helgesen Christian König Dagny Hovi Gunn J.Westad Gunnar Dahlen Ola Kjørli Sondre Kvambekk Svein Helge Skinnes Thor Håvard Kolbu Øyvind Brekke Tidsperiode: 20-29. juni, hvorav: 5 døgn i seilbåt 5 døgn på øya Forord Jan Mayen er vel et navn de fleste forbinder med en øde øy langt oppi ishavet hvor befolkningen består av en eller to meteorologer. For toppentusiaster, kanskje spesielt 2000-meter samlere gir det også sterke assosiasjoner til Norges eneste aktive vulkan – Beerenberg! Eksotisk og avsidesliggende på 71 grader nord og 8 grader vest, faktisk langt mer avsidesliggende enn store deler av Grønland og Antarktis. Etter å ha drømt meg bort i bilder fra 2008-ekspedisjonen dit ( http://peakbook.org/tour/1230/Beerenberg+f%C3%B8rste+tur.html ) fikk jeg etter hvert lyst til å gjøre det samme. Jeg visste at Morten hadde lyst på en ny tur dit, og da jeg minte ham på det i en bisetning i 2009 gjorde vi alvor av det hele. Morten ble primus motor og tok seg av planlegging og logistikk, snart var juni 2011 satt av for en ny Jan Mayen ekspedisjon! Vi var til slutt 10 stykker i turfølget. Turen vår ble en slags semi-privat tur hvor vi leide Borea Adventures (Sigurdur og Jon Otto) til å seile oss fra Dalvik ved Akureyri på Island til Jan Mayen. Selve bestigningen ordnet vi på egenhånd, og vi fordelte fellesoppgavene oss i mellom. Siden det hverken er mobildekning eller redningsmannskap nær øya hadde vi med radio-walkies der vi kommuniserte med seilbåten som ventet på oss samt basen i Olonkinbyen. Vi ordnet selv flyreisen til Island. De fleste tok fly til Keflavik og innlandsfly eller leiebil derfra til Akureyri der vi handlet det siste nødvendige før seilturen. Fra Akureyri spleiset vi leiebil resten av veien til den lille bygda Dalvik hvor seilbåten «Aurora Isafjordur» ventet på oss. Været var strålende og stemningen i gruppa var allerede på topp! Nå startet det store eventyret! Seilturen – et nødvendig onde De fleste drøyde det lengst mulig før de steg ombord i seilbåten. Det var tydelig at alle var redde for å bli ordentlig sjøsyke. Selv har jeg dårlige erfaringer med sjøreiser, på en klassetur med skuta Christian Radich i 8. klasse ble jeg ordentlig dårlig og deretter døpt om til «Kvalmbekk» (egentlig etternavn er Kvambekk...). Heldigvis hadde vi en lege i med i gruppa – Gunn, og hun hadde skaffet sjøsykeplaster til alle. Det reddet nok en del fra spybøtta tror jeg! Etter en safety-briefing kastet vi loss i Dalvik kl. 20.00 den 20. juni. Det blåste nordavind så vi fikk ikke bruk for storseilet med det første. De fleste prøvde å sitte oppe på dekk lengst mulig og se på horisonten som et referansepunkt, men da vi passerte Grimsey ble det til slutt så kjølig at de fleste tok en tidlig kveld. Øyvind fikk ved en anledning i oppdrag om å se etter Svein Helge, men på vei ned under dekk ble han sjøsyk selv. Totalt ble det 9 spykuler på 2,5 døgn, og han holdt stort sett senga mellom korte måltider. På forhånd hadde jeg hørt at maten ombord ikke var spesielt mye å skryte av. Det er jeg uenig i etter min erfaring, maten var særdeles god og smakfull (fiskesuppe i karri, pølsestroganof, kjøttsuppe etc.) selv om matlysten ikke var på topp. Ellers er det ikke så mye å berette fra turen over storhavet. Været var stort sett stabilt, med sedvanlige dønninger. Av og til fikk vi til og med øye på delfiner og finnhval, ellers mange havhester. Til slutt fikk vi øye på Beerenberg i horisonten, og noen timer senere kom vi inn i Jan Mayen-tåka der vi straks gjorde oss klare for ilandstigning! Vi ankret opp utenfor Stasjonsbukta på sørvestsida av Beerenberg. Siden Jan Mayen ikke har noen naturlig havn ble vi nødt til å ta flere turer med zodiaken ut til stranda. Thor Håvard jobber med blant annet rafting og var Jon Ottos assistent på turene ut og inn med bagasje. Utrolig deilig å kunne sette føttene sine på fast grunn! Spesielt Øyvind var glad kan jeg tenke meg. Jan Mayen-naturen er helt spesiell! Drivtømmeret på stranda var det første vi registrerte som bekreftet at vi var på rett øy. Tømmeret er fredet ved lov og har drevet med havstrømmer over Nordpolen fra Sibir for over 20 år siden. Basecamp Gamlemetten Etter at alle var kommet i land bestemte vi oss for å slå opp basecamp utenfor Gamlemetten, en samling av hus som ligger på sletta ovenfor Stasjonsbukta. Det ble et såre slit å bære opp 20 literskanner med vann og diverse utstyr til telt og kokeapparater. Jeg og Øyvind fikk i oppgave å konstruere lavvoen, men da toppluka skulle settes på måtte vi be Dagny om hjelp. Hun hadde tross alt litt erfaring fra Vinjerock! Det viste seg også at det bodde ei gås under platningen, like ved det ene teltet som ble slått opp. Med hensyn til andemor flyttet vi teltet noen meter unna reiret. Det lurte lumske skyer rundt Beerenberg, men vi håpet på bedring i været. Kjedelig å ha betalt godt over 20.000 kroner for en tåketur! Ettermiddagen ble brukt til diverse utflukter i nærområdet. Jeg og Øyvind tok blant annet en tur til Fugleberget og Danielssenkrateret. Etter middag bestemte vi oss for å starte turen mot toppen neste morgen, så det ble også denne gangen en tidlig kveld. Tok en tur på «Gammeldassen» der det var klistret opp diverse bilder av begge kjønn... Tung innmarsj Så var den store dagen her – 24. juni 2011. Etter frokost sto til slutt alle klare for tur mot Beerenberg, med de velkjente blytunge sekker. Godt over 30 kg på de fleste! Litt av grunnen til dette var at vi ville sette teltleir på Kronprins Olavs bre. Sigurdur ville også slå seg med oss. Han hadde syklet fra Kvalrossbukta og punktert undervegs kvelden før! Rundt kl. 9 var vi i gang og startet vandringen opp mot breen. Terrenget i området bestod av mye løsmasse og mose. Tross mange snøfonner og breer renner det likevel nesten ingen elver i området. Så ferskvann er en mangelvare. Heldigvis hadde vi brakt med oss en del vannkanner fra Island, ellers ble det snøsmelting på primus. I bakkene ble ulikhetene i folks form godt synlige, men her var det en for alle og alle for en, alle skulle til topps! Så vi fikk heller hjelpe hverandre med å bære utstyr. Etter noen timer nådde vi omsider brekanten. Været hadde bare blitt bedre og bedre, det nærmet seg faktisk det Øyvind kaller «Øyvind-vær» (les: skyfritt). Nå var Beerenberg skyfri og klar for å erobres, til og med Sør-Jan dukket opp av havtåka. Det er ikke for ofte at Rudolftoppen (høyeste pkt på Sør-Jan) kommer ut av tåkeheimen. Vi tok en god pause før vi vandret inn på breen. Nedre del under 1200 meter er tilnærmet sprekkfri, så her gikk vi uten tau. «Nunataken» på rundt 1600 meter hadde jeg som referansepunkt på vei oppover, men pokker, den kom jo aldri nærmere. Vi gikk og gikk, men det føltes som vi stod stille. Til slutt vedtok Morten, at HER slår vi camp, på snaut 1300 moh. Det var det ingen som var uenige i... Etter at vi hadde gravd ut gode teltplasser ville de fleste ta en god hvil i basecamp før toppstøtet. Det ble faktisk en fire timers pause. Jeg og Øyvind klarte ikke å slappe av i denne pausen i frykt for at det fantastiske værvinduet skulle lukke seg. Jeg gjorde klart tau og breutstyr i god tid før halv ni da vi avtalte å starte ferden til topps. Utrolig hvilken varme det var her oppe på breen. Det føltes mye mildere enn ved Gamlemetten der den råe havlufta kommer inn. Bestigning i midnattssol Litt over halv ni var vi i gang oppover mot Bratthenget. Vi delte oss inn i et taulag på 6 og et på 5. Gunnar ledet an mitt taulag, men plutselig begynte han å fable om å snu og la oss andre «unge og spreke» gå videre. Heldigvis fikk vi overtalt ham til å bli med videre, og så snudde vi taulagets rekkefølge. Uansett har Gunnar imponert, ikke alle som begir seg ut på slike turer i en alder av 64 år. Morten ledet an oppover og fant en gunstig rute mellom alle monstersprekkene. Landskapet her var bare å la seg imponere av. Litt over midnatt i herlig lys fra sola nådde vi kraterkanten og kunne gratulere hverandre med at nå var det tyngste unnagjort. Skal ikke se bort i fra at en og annen felte noen tårer her... Vi koplet oss ut av tauet, tok på stegjerna og begynte på sjarmøretappen over humpene bort mot Haakon 7. topp. Alle tok seg god tid til å fotografere på vei bortover. Gleden var enorm da vi konstaterte at alle hadde kommet seg helt til topps! Det ble skålet i brennevin og klemmer ble delt ut. Utsikten herfra kan knapt beskrives med ord. Ut i fra kartet vil enkelte kanskje tro at den virker kjedelig. Det er jo bare hav på alle kanter... Men dette er likevel noe helt spesielt. Å se utover den enorme havtåka, Sør-Jan, kraterkanten og ikke minst Weyprecht-breen som åler seg helt ned til havkanten. Dette er det eneste stedet i Norges kongerike hvor du kan oppleve noe slikt. Etter en herlig pause på toppen startet vi smått på returen, men jeg hadde flere planer på lager. Jeg ville gjerne få med meg resten av 2000-meterne rundt kraterkanten. Fikk med meg Øyvind, Morten og Thor Håvard og vi vinket farvel til resten av gruppa som ruslet ned igjen til leiren. Forserte Wordietoppen og en smal egg før Mercantontoppen før den aller smaleste og bratteste dukket opp etter sistnevnte topp. Her sa Thor Håvard takk for seg, han valgte å vente på oss andre borte ved Wordietoppen. Han presiserte at vi ikke måtte få hastverk av den grunn. Egga videre var hard, enda hardere enn i 2008 (antakelig pga tiden på døgnet). Heldigvis hadde jeg med to isskruer som vi brukte som snufeste for en 50 meters rappell. Alle tre kom seg ned med hjertet i halsen, riktignok bare 50 meter med tau, men det var også forbi det bratteste partiet. Vi forlot tauet her, noe jeg i ettertid ser at jeg aldri skulle gjort... Breen hadde forandret seg stort fra i 2008. Langs med kraterkanten støtte vi flere steder på tildels enorme sprekker vi måtte forsere usikret. Dette likte jeg ikke. Tanken på å ende sitt liv i en mørk bresprekk ga meg grøsninger langt nedover ryggraden. Bort til Hakluyttoppen gikk det greit, men her snudde Morten. Nå gjenstod det kun to topper, og dette ble de mest krevende – Arnes pinakkel og Juvtinden. Øyvind ville ikke ned til Arnes pinakkel, men jeg valgte å ta en titt. Først måtte jeg krype over ei snøbru før en bratt snøbakke ned mot pinakkelen. Forholdene var langt fra gunstige til å bestige denne lille toppen. Tørr og lite snø samt mange løse steiner opp en bratt og smal egg med stup på begge kanter. Idiotisk nok fortsatte jeg der jeg burde snudd. Med en isøks krafset jeg meg opp med en nødskrik uten å tenke på at jeg også skulle ned igjen. Øyvind og Morten stod og fulgte med meg. Øyvind sa i ettertid at han var livredd da han så at jeg spekulerte lenge før turen ned fra pinakkelen. Med veloverveide steg klarte jeg det også, med livet i behold. Sprang opp til Øyvind før vi fortsatte ut mot den siste toppen – Juvtinden. Men også her fikk vi oss en stor overraskelse da flere monstersprekker dukket opp overalt. Til slutt stod vi igjen ved en to-tre meter bred sprekk man i en skråning måtte hoppe over. Rene ridderspranget i så fall! Øyvind valgte å blåse i toppen, men toppinstinktet mitt var for sterkt, og plutselig hoppet jeg over. Spent på returen fortsatte jeg videre over flere sprekker mot Juvtinden. Øyvind lovte å se til meg fra Hakluyttoppen. Rundet Juvtinden på høyre side, og få minutter senere stod jeg på min aller siste 2000-metring (primærfaktor 10 m) i Kongeriket Norge, likevel med en dårlig smak i munnen. Følte meg litt som Slingsby etter å ha besteget Storen. Da Mohn spurte han om han følte seg som verdens stolteste mann svarte han tvert imot at han følte seg som verdens største idiot. Lysten etter å fullføre et personlig prosjekt overgår iblant den rasjonelle tankegang... På vei tilbake til Øyvind overlevde jeg også, selvsagt, ellers ville du aldri lest denne rapporten. Vi rappet oss kjapt tilbake, over Mercantontoppen og bort til Morten og Thor Håvard. Vi koblet oss inn i tau og tuslet greit ned til leiren som vi ankom nøyaktig 24 timer etter start ved Gamlemetten. Hev i meg noe surbrød (likte det ikke) før vi purket noen timer i det varme været. Jeg og Øyvind fikk ikke bruk for teltet vi hadde montert. Vannkrise Da vi våknet var det faktisk ettermiddag. Vi hadde snudd døgnet totalt etter maratonturen rundt kraterkanten. Jeg oppdaget at det var lite fuel igjen og måtte dermed snylte litt av Dagny og Gunnars brenner for å smelte snø. Vi bestemte oss til slutt for å returnere til basecamp. Ingen hadde særlig mye krefter til overs for en eventuell ny tur opp til Beerenberg. Havtåka seg sakte men sikkert høyere idet vi forlot campen, så det ble noen minutter vandring i white-out før vi kom under skylaget. Vi tok oss god tid nedover og praten gikk lett mellom alle gruppemedlemmene. Øyvind akket seg en del over sekken, spesielt fordi den tynget så mye på skulderne. Et sted på veien måtte vi opp en løs grusbakke som vi bare kalte for «slalåmbakken». Øyvind måtte faktisk krabbe det siste stykket til topps med sin tunge bør. Godt jobba, jeg kan uansett bekrefte at mannen er i sitt livs form! Vel nede ved basecamp slang vi fra oss sekkene. Like etter oppdaget vi at vi faktisk ikke hadde så mye vann igjen i tankene som lå i lavvoen. Øyvind og jeg dro derfor på en aldri så liten vannjakt i nærområdet. Etter et par kilometer fant vi et lite vannsilder ut fra en snøfonn, nok til å fylle en kvart halvliterflaske om gangen. Med tiden til hjelp hadde vi faktisk rukket å fylle rundt 30 liter med vann, nok til at gruppa kunne drikke av hjertens lyst resten av kvelden. Besøk i Olonkinbyen Neste dag hadde Sigurdur «fikset» en invitasjon fra basen på Olonkinbyen slik at vi kunne komme og besøke dem. Det takket vi selvsagt ja til! Utpå formiddagen tuslet vi langs veien bort mot Sørlaguna der to jeeper kom og hentet oss. Stasjonssjefen startet med å fortelle oss litt om øya og historie fra blant annet Jan Mayen under andre verdenskrig. Etter det humpet vi oss mot Olonkinbyen. Ikke akkurat høystandardvei i disse sanddynene... Vel framme ble vi tatt godt imot og servert kaffe og kaker!! Det smakte utrolig godt etter å ha levd på real turmat noen dager. Det neste som stod på programmet ble litt av en opplevelse; vi ble utfordret til å bli medlem av Jan Mayen Nøgenbaderforening. For å bli det måtte vi bade nakne i 2,9 grader arktisk farvann, nærmere bestemt i Båtvika like ved basen. Vi heiv oss uti vannet, og heldigvis fantes det ved en myk sandstrand her som sola varmet opp. Ikke mange slike dager på Jan Mayen hvert år! Belønningen ble et 38 graders varmt bad i badebassenget på basen. Bassenget varmes opp av overskuddsenergi fra agregatet. Vi ble servert både Underberg og pils, og vi kunne skåle for det fantastiske vertskapet og for en fantastisk tur hittil! Etter badet fikk vi en interessant sightseeing rundt om på basen. Her er det ansatt personer med alle slags profesjoner som et lite samfunn trenger, alt fra sykepleier, elektriker, bilmekaniker, kokk etc. Og med satellittbredbånd klarer de omkring 30 menneskene her å leve et noenlunde normalt liv. Resten av kvelden ble brukt til skravling og hygge i stua samt utdeling av nøgenbaderdiplom og takketaler. Flere av oss tok også en tur inn i den lokale kiosken for å kjøpe Beerenberg t-skjorte, kult å kunne skryte litt på jobben når man kommer hjem! Klokka gikk altfor fort og snart var det dessverre på tide å reise tilbake til Gamlemetten. Vi fikk skyss helt fram og tok farvel med våre nye venner på Olonkinbyen. Denne visitten ga Jan Mayen turen et betydelig ekstra krydder! Denne kvelden var nydelig på Gamlemetten med klar sikt opp mot Beerenberg samt vakker midnattssol i horisonten. Vi nøt den til fulle før vi krøp til køys. Hjemreise Utrolig hvor fort disse fem dagene på Jan Mayen raste av gårde. Nå var det allerede tid for å reise hjem. Men med oss i sekken hadde vi i alle fall med oss mange flotte minner, og de fleste av oss fikk kanskje et nytt syn på hva denne flekken på kartet, midt i havet har å by på. Vi tok et siste farvel med øya ved å seile bort til Weyprecht-breen som stuper helt ned i havet. Med dagens klare sikt var dette et utrolig flott syn. Deretter ventet nye 2,5 døgn tilbake mot Island. Men nå hadde vi heldigvis medvind slik at vi kunne bruke seilene, dermed gikk det litt raskere. Tror faktisk ingen spydde på returen. På kvelden 29. juni mønstra vi av i Dalvik og 10 nygarvede sjøfolk kunne slå fast at sirkelen nå var sluttet. Tok adjø med Siggi og Jon Otto før en maxi-taxi kjørte oss til Akureyri. De siste dagene vi hadde på Island nøt vi i lag med gode middager og hygge. Noen av oss tok også en tur på det jordoppvarmede utendørsbadet i Akureyri, herlig! Fine damer var det der også Tusen takk for et uforglemmelig eventyr alle sammen! Kommer aldri til å glemme dette her!!
  5. Navn: Den norske vulkanøya Jan Mayen Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-12-11 Innsendt av: fjellfrost Jan Mayen 71° N 8° 30´ W. Et lite stykke Norge langt ute i Atlanterhavet, med en storslått natur som de færreste får oppleve. Jan Mayen huser verdens nordligste aktive vulkan, Beerenberg 2277moh. Mange ser på dette som en ettertraktet, dog litt utilgjengelig topp for 2000m samlere. Dette er muligens verdens første dronefilm som dokumenterer så store deler av øya. Den norske vulkanøya Jan Mayen
  6. Bilder kommer så fort jeg skjønner meg på det nye skaleringssystemet her hjemme. Men rapport med bilder finnes her: http://peakbook.org/tour/15921/En+%22miniroman%22+med+tittel+%22Fantastiske+Beerenberg%21%22.html ADVARSEL! Kanskje lenger enn eaas lengste rapport. Men jeg vet at enkelte vil lese min versjon av Jan Mayen-ekspedisjonen 2011, spesielt fordi de ønsker å ta del i mine bekymringer både på forhånd og underveis. Regner med at ytterst få gidder å lese dette, men for meg personlig var det viktig å få skrevet en miniroman om mitt livs mest spesielle ferie til nå, og i tillegg har det fungert som ren terapi mot 2k-tørke å skrive og mimre om fantastiske Beerenberg! INNLEDNING Jeg hadde ”alltid” visst om Jan Mayens eksistens. Men det var ei utilgjengelig øy langt der nordvest i havgapet som jeg aldri ville få oppleve. Og det var jo like greit, for det fantes nemlig en diger vulkan der, og jeg har alltid vært sjeleglad for at vi ikke har sånn styggedom her på fastlandet. I tillegg hadde en av fars sprøe og eventyrlystne barndomskompiser holdt på å sette livet til på vei mot Beerenberg i uvær for en god del tiår siden da han jobbet som meteorolog på øya. Åra går, og i 2006 nevnte Morten i en bisetning at han hadde planer om en tur til Jan Mayen i 2008, og den måtte jeg bare bli med på om jeg hadde tid og penger. Det siste hadde jeg imidlertid ikke nok av, så jeg kunne ikke annet enn å se langt etter det prosjektet. Litt synd, for det var jo en ”en gang i livet-mulighet” dette, og jeg var ikke like redd for vulkaner lenger, men jeg trøsta meg med at fastlandet rommer mer enn nok av eventyr for en sann skau- og fjellfantast, så det var ingen bunnløs sorg å spore. Ekspedisjonen i 2008 ble en gigantisk suksess i knallvær, og jeg ble visst mer misunnelig enn jeg hadde forestilt meg. Men 2008 var uansett etter min målestokk et knallår på 2000-meterfronten, jeg har aldri før eller seinere hatt like mange bestigninger av 2k-topper, og stort sett hadde jeg det været jeg krever også. Så Jan Mayen fikk bare ligge der med sitt fantastiske Beerenberg, jeg fikk nok oppleve massevis av annet flott i stedet ”skal du se!” Jeg burde likevel ant konturene av en ny Jan Mayen-ekspedisjon allerede dette året, for nå var jo Sondre meget godt i gang som Fjellforums mest entusiastiske medlem med turer i fleng og begynnende 2k-samling. Denne gutten skulle i mål, det kunne ingen i hele verden betvile. Og skulle den norske samlinga kompletteres måtte jo Beerenbergs kraterkant forseres. JEG MELDER MEG PÅ! Jan Mayen begynte for alvor å kverne i tankene da jeg fikk nyss om at Sondre fikk Morten til å vurdere en ny ekspedisjon. Jeg drømte om å stå på drøyt 2000 meter over havflata mens jeg så ned i denne, og i drømmene var selvsagt været perfekt. Jeg prøvde muligens å få med Jan Petter ved å skildre entusiastisk noe jeg trudde jeg kunne uttale meg om, men som alltid fulgte en anelse sviktende mot med på kjøpet. Skal – skal ikke…? Nå hadde jeg skrytt av eksotiske Jan Mayen til såpass mange at jeg måtte bestemme meg. Og på en skitur til Lauvkollen sammen med Sondre og Erling fikk jeg en slags positiv kalddusj fra førstnevnte, det var én ledig plass igjen til Jan Mayen… Jeg sa meget raskt at den plassen bare måtte jeg ta! Jeg husker ikke så mye mer, men trur jeg var rask med å si fra til Morten om at jeg var klar. Nå hadde jeg råd! Depositum ble betalt så fort jeg kunne. Så da var det bare å vente, stålsette seg og glede seg… VANLIGE ØYVINDBEKYMRINGER Morten har allerede beskrevet det i sin rapport. Jeg har en egen evne til å ta alle tenkelige og utenkelige sorger på forskudd. Men jeg er nok litt arvelig belasta, og har alltid vært redd for bresprekker. På Semeltind i september 2010 så jeg ned på noen gedigne sprekker, men fikk høre at de bare var småtterier mot monstersprekkene på Gjertvassbreen. Og selveste Gjertvassbresprekkene blir visst små mot sprekkene som finnes langs Beerenbergs flanker… Lenge syntes jeg det bare var moro å lese Mortens skildringer i Bibel 2 hvor han skritter over et mørkt høl i snøen som sikkert er en del av ei større bregleppe. Snøbrua holdt de andre, så da holder den sikkert han også… Nå som avreisen bare var måneder og etter hvert uker unna grøsset det mer og mer i meg av å tenke på dette. Hvorfor gikk de ikke i tau da de kom på kraterkanten? Ingen andre ekspedisjoner jeg fant på nettet brukte tau etter at flanken var tilbakelagt. Kanskje jeg skulle si meg fornøyd med å nå kanten og ferdig med det? Lett å si her i stua, man føler presset både fra seg sjøl og omgivelsene når man er til stede i selve eventyret, såpass vet jeg av erfaring. Og ute i felten føles det for dumt å trekke seg på grunn av en usynlig og relativt usannsynlig fiende. Så jeg kom nok til å ta sjansen. Og kanskje en monstersprekk på Beerenberg ville bli min grav… ”Det skal bli så godt å få deg tilbake igjen Øyvind!” sa far en del ganger i ukene før avreise. Og selvsagt skulle det bli koselig å være tilbake full av lettelse og tilfredshet etter en forhåpentligvis vellykket bestigning. Da skulle det bli tid til hyttekos i harmløse trakter. Jammen skulle det bli koselig gitt! Men jeg hadde bare et Island- og Jan Mayen-eventyr å gjøre unna først. Og selvsagt måtte Grimsvötn passe på å få utbrudd 3 uker før avreise til Island. Nå begynte jeg å lure veldig på hvorfor jeg hadde meldt meg på dette skumle opplegget. Litt mer om disse bekymringene står det om i rapporten om Hvannadalshnukur. SEILTUREN MED AURORA Islandseventyret har jeg beskrevet gjennom turrapportene fra henholdsvis Hvannadalshnukur og Kerling. Mye annet positivt var det også å oppleve, Island skal definitivt besøkes iallfall 5 ganger til i livet! Men nå er det klart for å legge ut fra kai ved Dalvik et lite stykke nord for Akureyri. Kaptein Sigurdur holdt en grei infotale om sikkerhet, og så var det bare å sette i gang. Med et fantastisk flott og til dels rent Lyngenalpint landskap som bakteppe bar det ut mot noe jeg synes er skumlere enn bresprekker, det åpne havet! Men jeg var ikke redd for verken storm eller skumle sjøuhyrer siden jeg stolte fullt og helt på Aurora og skippernes dyktighet. Det var et litt mer trivielt problem jeg var reelt bekymret for, nemlig sjøsjuke, og det skulle jeg tidsnok få stifte kvalmende bekjentskap med. Etter et kvarter ute på dekk begynte jeg å føle på det samme stresset jeg kjenner når jeg er redd for å svime av på grunn av blodtrøbbel (jeg blir kvalm av alt som har med blod å gjøre, det er nok at folk prater om det). Skulle jeg virkelig måtte holde ut med denne gynginga på sjøen i ca 3 døgn? Var jeg alt blitt kvalm? ”Øyvind, kan du gå ned i lugaren og sjekke at Svein Helge lever?” spurte Morten. ”Ja” sa jeg, vel vitende om at snart var det nok enda mindre liv i meg. Alt var ok med Svein Helge som lå og slappet av i køya si. Men nå var det like før alt endte i forferdelse for meg, så jeg bare sa kjapt til Sondre at han fikk videreformidle at alt sto bra til med den heldige, sjøl var jeg det motsatte og måtte forte meg inn på det relativt primitive båttoalettet. Jeg var sprekkeferdig av spy, men greide i første omgang bare å gulpe. Kvalmen bare steg og jeg hadde det rett og slett grusomt. Endelig kom det en brekning med innhold i, og da var kula i gang. Faen så makabert! Sjangle bort til min egen køye var ikke lett på grunn av sjøgangen. Temmelig desperat fikk jeg lagt meg i køya for å slappe av. Men jeg var ikke lenge i paradis, halvannet minutt etterpå kom en voldsom dønning som gjorde meg kvalm, og jaggu måtte jeg ikke til pers på ny! Samme prosedyre som sist. Jeg hadde det helt for jævlig, og følte meg i tillegg liten og redd. Hvor lenge skulle lidelsene vare? Jan Mayen var langt unna. Nei detta var virkelig ikke noe særlig til ferie! Jeg fortsatte i samme stil og skremte blant annet vekk Gunnar fra toalettdøra da jeg kom ravende med svært tydelige hensikter. Sondre skulle hilse fra Morten på dekk og lurte på om jeg hadde nådd sjøsjuke grad 4 (grad 3 er at man er redd for at man ikke skal dø), og mange mente at jeg burde komme meg på dekk for å få frisk luft. Men veien opp var for risikabel, så det ble en ond spysirkel hvor køya var eneste alternativ, rent bortsett fra å ligge med hue i skåla da. For et mareritt! Auroras kvalmende luktblanding av råttent sjøvann og bensin gjorde ikke saken bedre. I ettertid syns jeg det er oppsiktsvekkende at jeg bare spydde 9 ganger… ENDELIG JAN MAYEN! Det siste halve døgnet ble jeg bedre. Og da jeg våget meg på dekk hadde vi plutselig land på høyre side. Endelig! Snart var det slutt på sjøtilværelsen. For å gjøre en mellomlang historie kort så fikk vi alle en småspennende tur med zodiacen til land fra Aurora. Selvsagt fikk jeg en aldri så liten brottsjø i baken da vi nådde strandkanten. Og sjøgangen satt i beina, jeg vagget ukontrollert rundt. Men kvalmen var borte. Beerenberg hadde vi allerede sett noen timer. Synet gjorde meg dessverre deprimert. Dette stemte ikke med ”fasiten” min. Enten skulle vi se toppen i knallvær, eller så skulle vi etter enda større sannsynlighet ikke se den i det hele tatt på grunn av skodda, men trøste oss med at det ”alltid” er skodde her nede ved stranda mens det ”alltid” er knallvær der oppe høyt over skydekket. Nå så vi jo toppen med grå himmel og drivende skyer rundt. Jeg hadde mest lyst til å grine… PÅ VEI MOT BEERENBERG Fredag 24. juni la vi i vei fra Gamlemetten. Alle hadde mer eller mindre blytunge sekker og en del sommerfugler i magen vil jeg tru. Sjøl var jeg bekymra. Spesielt for været. Det var jo fin temperatur å gå i, men himmelen var trist og grå. Ikke tok det lange tida før spesielt høyreskuldra begynte å verke heller. Av en eller annen grunn hadde min splitter nye Bergans Powerframe begynt å vise svakhetstegn, høyre skulderreim hadde løsnet fra meisen. Jeg ble sliten av dette, og det var tungt å svelge. Fallhøyden var stor, det var jo nærmest opplest og vedtatt på forhånd at Sondre, Morten og jeg var de sprekeste på denne ekspedisjonen. Jeg var da i mitt livs form var jeg ikke? Var det alderen som gjorde at tunge bører føltes enda tyngre nå? Hadde jo nettopp kommet midtveis i 30-åra. Hver pause var en lettelse, men det var en lidelse å få på sekken igjen. At hempa også hadde røket gjorde alt så uendelig mye tyngre og klønete. Ved en anledning mista jeg balansen og skapte forferdelse da jeg prøvde å få på sekken. Og det var med innvendig angst jeg tappert og muntert svarte positivt på Gunnars spørsmål om jeg kunne ta teltet hans i tillegg, han syntes nemlig sekken var for tung. Merkelig nok gikk det litt bedre med enda tyngre bør, og etter hvert dannet jeg, Morten og Sondre en fortropp som sakte men sikkert gikk fra resten av gruppa. Ingen dramatikk i dette, de hadde våre spor å gå i. Sola hadde brutt gjennom skydekket og drev stadig flere ulldotter og systemer på flukt. Men jeg var ikke i stand til å tenke på toppen eller utsikten, alt som sto i hodet mitt var at vi måtte se å komme oss fram til det vi mente skulle være leirplassen. En god stund gikk jeg foran og tråkket spor. Det føltes ikke som støvla sank spesielt dypt, men brøyting er brøyting. Og sekken var en fæl byrde for skuldrene. Svetten silte, pusten jobbet på høygir og jeg ba til høyere makter om at Morten eller Sondre skulle foreslå å ta pause. Ofte er det sånn når man er tre jevnbyrdige, alle sliter, men ingen vil ta initiativet til å få slutt på det. Man vil da vel ikke vise svakhetstegn? Jeg fantaserte om å rive av meg sekken i ren desperasjon. For en jævlig sekk! Dette går ikke stort lenger! Kan vi ikke bare stoppe nå da, vær så snill!! Dette er jo mer enn et vanlig menneske kan tåle… Etter hvert tok Sondre over brøytinga. Enten var snøen verre å brøyte i nå, eller så kunne jeg rett og slett se på spordybden hvor tungt jeg selv hadde slitt da jeg gikk foran. Det var godt å få gå bakerst, men tempoet ble hakket verre. For en jævlig tilværelse! Og detta gjør jeg frivillig… Kan vi ikke bare stoppe nå da? Jeg tenkte den setninga iallfall 50 ganger vil jeg tru. Hvis ingen foreslår det så får jeg gjøre det! Men jeg venter hundre skritt til, og nye hundre skritt, og nye hundre osv… Endelig fant Sondre og Morten ut i fellesskap at nok var nok. Av med sekken! Fantastisk deilig, hvilken befrielse!!! Vi rulla ut underlagene og la oss til for å slappe av i det etterhvert kjempefine været. Herlig! Jeg kunne både se og føle konturene av noe stort. Når jeg snakket for egen del kunne jeg endelig forstå at all lidelse og jævelskap til syvende og sist hadde manøvrert meg i posisjon til å gjennomføre noe som fort kunne bli en sjelden, eksklusiv og fantastisk naturopplevelse. Langt der nede så vi de 8 andre bevege seg sakte men sikkert oppover mot oss. De gjennomgikk sikkert de samme prøvelser som vi nå hadde lagt bak oss. Det gjør alltid godt å se andre slite mens man sjøl har slitt seg ferdig. Nå skulle sekkene tømmes for det meste, og bare vissheten om at det nå kun gjensto en gjennomsnitts topptur når det gjaldt høydeforskjell og oppakning gjorde meg lysere til sinns. Selvsagt visste jeg at dette likevel ikke ville bli en gjennomsnittsbestigning, og Jan Mayen-sprekkene spøkte i bakhodet. Men enn så lenge fikk vi nyte utsikten over Sør Jan som badet i solsteika. NERVEPIRRENDE VENTING Langt om lenge kom resten av gjengen fram til leiren med Tor Håvard i spissen. Det begynte å li mot kveld, og alle var dyktig slitne. Men som sanne toppentusiaster spilte ikke tid på døgnet noen som helst rolle for oss, for det var klart at dette værvinduet av de helt sjeldne bare måtte utnyttes. Jeg kunne ikke tenkt meg noe dummere enn å tviholde på at ”her skal vi sove og vente til neste dag med toppstøtet”. Hvile i lange baner var imidlertid påkrevet. Jeg var den første til å forstå det. Folk trengte både mat, småsøvn og generell utflating. Det ble vedtatt at vi skulle vente 4 timer før vi la i vei mot kraterkanten. Været var nå helt perfekt, og Beerenbergs flanke var ei bløtkake som det virkelig fristet å sette tennene i. Men hvor lenge ville værvinduet vare? Morten sa at det varte 8 timer den fantastiske 19. juni 2008. Nå hadde det vært fint noen timer, vi skulle vente 4 timer til, og det ville vel fort ta en del timer å nå kraterkanten også. For en gedigen nedtur det ville bli om skyene kom sigende innover fjellet! Sondre var synlig rastløs og utålmodig, og jeg var fullstendig nervevrak. Hva var vel nervepirrende sluttminutter i en spennende fotballkamp hvor man holdt med den som ledet med knapp margin imot dette? Norge-Brasil i Frankrike-VM kunne bare gå og legge seg, den saken var klar. Hvordan skulle jeg forklare en eventuell nedtur for Nils som satt hjemme i Drammen og helt sikkert studerte webkameraet og så at det var knallvær? Han tenkte sikkert at vi var på toppen i dette øyeblikk… Nei dette var ikke noe blivende sted, vi måtte se å komme i gang!!! MOT TOPPEN Endelig var vi klare! Sondre hadde i all sin rastløshet gjort en formidabel jobb med å klargjøre tauene. Vi fordelte oss på riktig måte og la i vei. Enn så lenge hadde vi spor å gå i etter at taulaget fra basen hadde passert oss. De valgte å gå til venstre for Nunataken, og disse spora var fristende å følge. Men Morten var fornuftig og mente etter nøye overveielser at det klokeste ville være å gå til høyre og følge samme rute som i 2008 opp mot Bratthenget. Vi kunne ikke risikere å gå oss fast ved å følge ei mer direkte og dermed brattere rute som de foran oss gjorde. Alle var enige, og vi valgte den tryggeste løsningen. Alle som har prøvd seg på Beerenberg vet at fjellet er enormt også i norsk målestokk sjøl om det ikke er like høyt som Snøhettas stor- og midttopp, Austre Leirungstind og toppene over 2300 moh. Man går i evigheter og kommer ikke nærmere. Nunataken var stadig like langt unna. Så lenge været virket å ha gått i vranglås kunne jeg ikke annet enn å beundre dimensjonene, utålmodigheten min var slutt for denne gang. Jeg skulle så gjerne bidratt med å tråkke spor oppover flanken fra Nunataken, men bre er bre, og jeg kunne aldri forestille meg at jeg kunne være den som var best skikket til å gjøre rett veivalg. Førstemann bør ha mer peiling på breredning også. Så jeg fikk ”jukse” og bare dilte etter og nyte livet så lenge jeg slapp å bli hengende over en av monstersprekkene. De fantes nemlig i rikt monn. Enorme haikjefter med istapper som dyphavsmarulktanngarder. Grøss og gru, men samtidig vakkert. Her passer vi ikke inn, men fordi vi er eventyrere får vi ta del i den rene arktiske evigheten. Så deilig det var å gå med moderat sekk! Jeg bare gikk rolig framover og koste meg med synsinntrykk, og utsikten vokste stadig. Teltleiren ble mindre og mindre, og Sør Jan med Rudolftoppen ble lavere og lavere. Av og til måtte konsentrasjonen skjerpes over snøbruer, her var det viktig med stramt tau. Spesielt kilent husker jeg det var å gå langsetter en monstersprekk for så å gå opp på en smal snørygg med en ny monstersprekk på motsatt side som lå 90 grader i forhold til den første. Vi gikk nok alle med en stadig stigende forventning til det vi snart skulle få se når vi nådde kanten… ENDELIG KRATERKANTEN! Jeg kommer ALDRI til å glemme åpenbaringen på fantastiske Gjertvasstind litt før halv 5 lørdag morgen 28. mai 2005 eller morrastundene på Gravdalstind 1. november 2008 og Austre Leirungstind 10. august 2004! Nå var det klart for en ny åpenbaring med stor Å! Snakker jeg for meg sjøl kan jeg si at jeg forventet noe stort, men at det skulle være så voldsomt hadde jeg ikke forestilt meg. I Bibel 2 står det at Arne har Lodalskåpa som favorittfjell mens Turid har Beerenberg som sitt. Ja det var nok et flott fjell, og alle har sine preferanser, men uansett hvor fin Beerenberg måtte være så kom den vel til kort mot fastlandets flotteste 2k-juveler vel… Sånn tenker den som aldri har vært på Beerenbergs kraterkant. Nå som jeg har vært der sjøl og sett den med egne øyne forstår jeg veldig godt hva Turid tenker og føler! Jeg er trofast mot mine favorittfjell i Jotunheimen, men skjønner at Beerenberg kan bli nummer 1 for noen. For meg gled den her og nå rett inn på den trivielle (?) 10 på topp-lista! Det finnes etter hvert en del virkelig flotte bilder av motiver fra kraterkanten tatt av dyktige fotografer. Likevel sitter jeg med et inntrykk av at i tilfellet Beerenberg gjelder regelen mer enn for noen annen 2000-meter at bilder på ingen måte kan rettferdiggjøre fjellets storhet. Kanskje skyldes det den bueformede kraterkanten, panoramabilder med vidvinkelfunksjon er fine de, bevares, men de forteller ikke alt om Beerenbergs enorme sannhet! Overlykkelig måtte jeg nesten klype meg sjøl i armen for å fatte det jeg så. Intet alpint mylder under meg som på Gjertvasstind, men et drøye kilometeren bredt og spektakulært brekrater med stilige 2k-topper i en bue rundt var ikke stort dårligere. Mye mer vinterlig enn bildene fra 2008 var det også, iskaldt og rent, akkurat som jeg elsker det. Og rødfarget fjell her og der. Skremmende monstersprekker både i krateret og i kraterflanken. Alt dette forgylt av midnattsola som også sørget for et visst fargespill i skydekket langt der nede og ute på havet. Horisonten rundt var det såkalt Øyvindvær. Magisk var det rette ordet! Og jeg erklærte momentant ekspedisjonen for vellykket sjøl om vi hadde flere fortopper igjen før Håkon VII Topp. Klokka var nå ca 00.30. PARADEMARSJ TIL TOPPS Alle var fornøyde og knipsa bilder villig vekk. Sørøstre og Nordvestre Humpekul måtte avlegges besøk, og det var vel verdt det lille bryet. I starten gikk vi i små puljer og pratet fornøyd med hverandre, men det ble strekk i gruppa etter hvert. Selvsagt følte jeg sterkt for å rusle sammen med Sondre siste biten og preike skit akkurat som på alle våre andre fellesturer, så jeg gira etter hvert opp og tok han igjen der framme. Det var tungt og bratt opp til Fortoppen, og jeg kjente at beina var som bly og enda ikke hadde kommet seg etter traumene oppover mot leiren, men kondisen overvant dette. Nå gjensto den fæle bregleppa jeg hadde tenkt så mye på. Og som forutsett så var jeg ikke bekymra i det hele tatt når jeg endelig var til stede. Her gikk det et lite tråkk, og sjøl om jeg var fullt klar over fenomenet falsk trygghet så kunne det jo ikke gå galt. Snøbrua over ei annen gleppe jeg ikke visste om på forhånd ga visse ilinger, men den var bunnsolid. Øyvindgleppa, som Morten seinere kalte den, var kun synlig inn mot 2255-toppen. Der var det både hai og dyphavsmarulk så det holdt. Men tråkket gikk over ei snøflate som så ut som grei skuring. Og det var jo tydeligvis så mye snø i år så… Opp til den store kulen som er det høyeste punktet på Håkon VII Topp ga Sondre meg den store æren av å gå først. Jeg takket og ruslet opp med en høytidelig følelse innvendig. Og for en utsikt! Hvilket kjempefjell! Et enslig fjell ute i havgapet, det er sant, Jan Mayen er med sine 377 km2 mindre enn Finnemarka. Men dette arealet er stort når det i sin helhet er et gedigent panorama. Toppene som utgjorde kraterkanten var voldsomme og meget estetiske. All den rene og iskalde snøen gjorde det fullkomment. Vi sto på toppen av ei urealistisk overdimensjonert kraterbløtkake som kanskje var den vakreste i sitt slag. Dette var toppen av verden enda det manglet 6573 høydemetre på å nå Everest sitt nivå. Men dette var det eneste stedet jeg hadde vært på hvor jeg var mye høyere enn hele resten av horisonten. Utsatt var det på ingen måte her på toppen, men langt luftigere enn jeg hadde fått inntrykk av på bilder. Og dramatiske Weyprechtbreen skjøt seg helt fra krateret og ned i skodda langt der nede på sin ferd mot havnivå mens den vidunderlige midnattsola dannet en stemningsfull ramme over det hele. En av mine flotteste utsikter noensinne, intet mindre!!! Sondre tok bilde av meg, og jeg strakte armene i været i triumf, men på en slik måte at jeg unngikk å se ut som en som hadde beseiret fjellet. Ingen mennesker kan noen gang beseire et fjell. Men jeg syntes det var på sin plass å markere en personlig triumf ved synlig å ta innover meg den sjeldne naturopplevelsen. Etter en stund sto vi samlet hele gjengen på toppen. Skipper Sigurdur som endelig hadde tatt seg tid til å bestige Beerenberg når han først var innom Jan Mayen med Aurora tok ”lagbilde” av oss. Bra beregna av Sigurdur, men hvordan kunne han egentlig vite at kombinasjonen Morten, Øyvind og 2000-meter betyr knallvær? Vi ruslet ned fra toppkulen og prøvde å finne le på baksida, det var tross alt kaldt og hustrig her oppe, og alle hadde rukket å bli svette på veien. Nå var det tid for litt mat og toppdram, og Dagny lånte kameraet mitt og tok et par bilder av meg inntil toppkulen med krateret og den styrtende breen i bakgrunnen, bilder som for meg personlig for all tid vil være to klassikere. MOT MERCANTONTOPPEN Håkon VII Topp ble en stor personlig triumf for samtlige 11! 7 stykker skulle følge samme ruta tilbake, mens Sondre selvsagt skulle prøve å få med seg alle toppene langs kraterkanten. I utgangspunktet ville jeg gjerne gjøre det jeg også, men jeg var realist, og ikke minst spøkte ”kongerikets råeste snøegg” i bakhodet mitt. Morten ville gjerne være med til Hakluyttoppen, og Tor Håvard ville bli med så langt han våget. Med tanke på den skumle Mercantonegga var det ikke akkurat balsam for nervene at jeg under Fortoppen med massevis av plass å boltre meg på hekta stegjerna i hverandre og stupte så lang jeg var. Jeg trøstet meg med at jeg ikke var skjerpa, noe jeg absolutt ville være når det virkelig dro seg til. Like under Wordietoppen skilte vi lag med gjengen som skulle nedover. Nå var jeg jaggu spent! Men så pent som det var nå så måtte man jo bare nyte det hele også. Midnattsola gikk gradvis over i morrastund som så til de grader hadde gull i munn. Wordietoppen var turens enkleste topp, bare ei høy og brei flate. Herfra bar det bortover og nedover mot Vesle Glittertinden. Nye utsikter nedover flanken mot havet åpnet seg, stadig var det dramatiske breer med rikelig med sprekker langt der nede. Det ble luftigere også, ned fra Vesle Glittertinden såpass luftig at gjennomsnittsvandreren hadde fått hetta. Blant vanlige tinderanglere kvalifiserte det bare til et skuldertrekk, men det var jo klart at skulle man hekte stegjerna og skli så fikk man nok en dødelig aketur. Det var imidlertid ikke luftig nok eller bratt nok øverst langs kanten til at noe sånt skulle skje. MERCANTONTOPPEN OG SKREKKSNØEGGEN Opp til Mercantontoppen kom vi uten problemer. Men her kom vinden, bare for å understreke at her var det skummelt. Et kjapt blikk ned den såkalte skrekksnøeggen fikk det til å gå kaldt nedover bryst og mellomgulv. Jeg håpet inderlig at det lot seg gjøre å sikre her! Sondre var optimist både med tanke på standplass og løpende sikring lenger nede, det siste hadde ikke Morten trua på. Tor Håvard sa at nok var nok, han kjente sin begrensning og var fornøyd uansett. Han hadde god tid og gode klær og kunne godt vente på oss i flere timer. Morten prøvde uten sikring først, men på grunn av vind og hard snø begynte han å tenke på familien og snudde. Dermed ble det sikring på oss alle tre. Sondre rigget til det jeg vil kalle en bombesikker standplass, og Morten la i vei som førstemann. Problemet var bare at tauet kun rakk til et stykke over midtveis i den bratteste delen av eggen. For Morten som visste nøyaktig hva Mercanton innebar var det nok ikke så ille, verre var det for psyken til en fersking som meg. Med relativt høy puls kastet jeg meg uti det. Jeg stolte blindt på tauet, og skulle bestemme meg for om jeg skulle ta sjansen på å fortsette når jeg kom til tauets ende. Når det gjelder luftige egger og høyder generelt er jeg ingen tøffing på øverste hylle, men jeg kan være ganske iskald og rolig likevel. På min tauferd nedover bratta ble jeg stadig bedre akklimatisert, så da jeg nådde tauets ende var jeg ikke i tvil om at jeg ville fortsette. ”Nå bare gjør du det Øyvind!” tenkte jeg. Over skuldra så jeg Mortens snuplass hvor han hadde tråkket til en liten firkant på det eneste stedet hvor egga ikke var fullt så smal. Snuplassen ble nådd på en kontrollert måte, nå var det bare å gå løs på neste utfordring med ro, ærefrykt og respekt. I mine urealistiske drømmer skulle Sondre sikre meg over denne lange egga ved hjelp av snøbolter mens jeg spradet lykkelig rundt med luftig utsikt uten snev av høydeskrekk. Den utsikten måtte jeg bare glemme for en stund! Alt som betydde noe nå var å se ned og følge med på at føttene holdt stor nok avstand til hverandre så stegjerna ikke skulle hektes i hverandre, og spora etter Morten skulle følges slavisk. Isøksa var hele tida i beredskap. Jeg gikk nok litt krokrygget bortover og så vel ut som en gamling der jeg vant meter for meter i sneglefart. Rundt halvveis ble jeg passert av Sondre, som den kalde fisken han er så bare smatt han litt ut i høyresida og kom raskt forbi. Jeg kunne ane Sondre og Morten ved slutten på egga, men kunne ikke bry meg med å være misunnelig på de to som nå kunne slappe av. Skulle jeg overleve måtte jeg holde fokus! Stirre og stirre, ryggen verket, men det betydde ingenting. Stirre og nistirre så hvert skritt var trygt og veloverveid. Egentlig helt surrealistisk å ane flere oppsprukne brefall så å si 1000 meter rett under støvla mine, men dette gikk jo bra! Endelig nede hos Sondre og Morten! Jeg snudde meg og så opp mot Mercantontoppen. Dette motivet av snøegga og toppen er en klassiker i Bibel 2, og nå hadde jeg jaggu forsert hele greia og kunne stolt se tilbake. Jammen var jeg litt tøff jeg også! HAKLUYTTOPPEN, ANGST OG STOPP MENS LEKEN ER GOD! Et kort, men bratt og utsatt parti måtte passeres kort tid etterpå, men til tross for at Morten ikke likte å se mine myke stegjern mot isete snø sørget Sondres ekstraøks for at jeg kom meg greit ned. Nå var det parktur til topps på Hakluyttoppen. Jeg skal ikke konkludere for kjapt med hvilken topp som har den flotteste utsikten langs kraterkanten, men når jeg tenker tilbake på Beerenberg ser jeg umiddelbart for meg synet av ryggen fra Mercantontoppen til Håkon VII Topp med det digre krateret og Weyprechtbreens enorme buede sprekker og den unorske høydeforskjellen på vei ned mot skyene og havet sett fra Hakluyt. Den enorme frihetsfølelsen jeg fikk der oppe kommer jeg aldri til å glemme! Sondre hadde Arnes Pinakkel å tenke på. Uten tau var jeg ikke villig til å utfordre skjebnen. Sondre ålte seg over ei solid snøbru over en tilsvarende gigantisk sprekk og tok seg ned til skaret mens jeg og Morten rusla videre for å se på Juvtinden og ruta ned dit. Morten var glad han hadde den i boks, det frista ikke å gå ned den lange bakken for så å bestige en topp som var ca 100 meter lavere enn der vi selv sto. Jeg var nå innstilt på det da, jeg hadde den ikke på lista. Måtte bare vente på Sondre først. Vi så at sprekken Sondre hadde ålt seg over lukket seg i vår retning. Dermed kunne vi trygt gå langs ryggen og havne på kratersida av den nevnte sprekken for å få orkesterplass til Sondres forsøk på Arnes Pinakkel. Det var et nifst og skremmende syn! Sondre hadde tydeligvis nådd til topps og var på vei ned igjen. Ting tok tid så det ut som, og det var det all grunn til, et fall ville på ingen måte bli tilgitt! Også Sondre da, han som er så flink til å klyve både forover og bakover… Nei nå har gutten problemer! Skrekk og gru! Han lever her og nå, men alt kan forandres i løpet av sekunder. Jeg kan bli vitne til en tragedie når som helst. En fantastisk tur kan ende i forferdelse i form av at en av mine beste kompiser styrter rett i kraterdøden. Faren er reell! Jeg vet at han er flink, men detta er for jævlig å se på, håper inderlig det går som det pleier, for det går jo som regel bra!!! ”Er du misunnelig Øyvind?” spør Morten. ”Ja dettærn nå dettærn laaaaangt!” Nei jeg kunne ikke si jeg skulle ønske jeg var i Sondres sko nå. Vi rusla vekk, for dette orket spesielt jeg ikke å se på. Prøvde å nyte den vanvittig vakre og spektakulære utsikten i stedet. For en estetisk vulkan! Et evig snøfjell med iskaldt snøpudder for anledningen. Nå kjenner ikke jeg alle vulkaner, men hvite pyramider er å foretrekke framfor grå eller brune grushauger. Og sjøl de bildene jeg har sett av kraterkantene på store hvite vulkaner i andre verdensdeler har ikke kunnet oppvise Beerenbergs estetikk. Har ikke sett kraterkantene på Mount Rainier eller Kamtsjatkavulkanene enda… Morten rusla tilbake mot Mercantontoppen etter dette, mens jeg håpet at jeg kunne vente å se Sondre i live på vei mot der jeg sto så vi kunne rusle mot Juvtinden sammen. For en lettelse det var å høre lyden av stegjernsskritt og isøks rett under kanten! Der kom han opp og bortover mot meg, halvt fornøyd og halvt selvbebreidende. Han mislikte å ha tatt en såpass stor sjanse, men toppinstinktet var ikke godt å stagge. Vi startet på det jeg trudde skulle bli en grei tur mot Juvtinden. Men plutselig så vi en sprekk rett ved oss, og den snørte seg igjen få meter før ”ruta” vår, men sannsynligvis var dette en tvilsom snøbru av det slaget vi hadde sett en del av på vei opp Bratthenget. Jeg trur ikke jeg reflekterte spesielt over det før vi var vel over snøbrua. Men nå gikk den forferdelige sannheten opp for meg. Pusten ble kort og småhivende, og jeg begynte å grue meg til returen. Den skulle komme fortere enn jeg kunne ane… Jammen gikk vi ikke rett på en solid sprekk kort tid etter og fortsatt langt oppe i hellinga. Nå begynte både motet og stemmen min å svikte. Skulle vi gå langsetter for å se om det fantes en utvei? Hva med usynlige sprekker i nærheten? Nei nå ville jeg rett og slett ikke mer! Dette sa jeg til Sondre, og han forsto meg. Samtidig var han forbanna over det faktum at vi ikke hadde med oss tau, men det hadde vi jo hatt behov for på skrekksnøegga, og det hang fortsatt der. Sondre grubla fram og tilbake og forbannet det faktum at det i år var flere sprekker langs ryggen enn i 2008. Jeg hadde oppriktig medfølelse med han fordi han nå var så nære ved å komplettere sin 2k-samling, og så ut til å måtte gi avkall på siste topp. Men plutselig hoppet han over sprekken i rein riddersprangstil! Hva nå? Jeg skjønte momentant at det var klart for del 2 i angst på Sondres vegne. Og jeg hadde meg selv å tenke på også, den skumle snøbrua måtte jo passeres. Godt de ikke visste noen ting der hjemme i Drammen… Framme ved brua tok jeg ikke sjansen på å liste meg over. Jeg tok godt tak i hempa på isøksa og dro den helt ned så jeg virkelig skulle være parat til å hogge til alt jeg kunne. Så slang jeg meg over i et voldsomt tigersprang mens adrenalinet skyllet gjennom kroppen. Der! Isøksa i fast snø og tilbake i sikkerhet! Faen så deilig… VENTING PÅ HAKLUYT OG TILBAKETUR TIL DE TO ANDRE Fra kanten av Hakluytryggen kunne jeg etter hvert se Sondre som en relativt stor prikk på vei mot skaret. Han klarte ikke å gå rett på sak, det var nok ganske hard og glatt snø tenker jeg. Omsider sto han på toppen og strakte armene i været. Jeg passet på å ta bilde for å dokumentere at han faktisk besteg Juvtinden. Etter kort tid startet han på returen, og jeg satte meg ned på sekken for å suge inn stillheten, utsikten og endeløsheten. Aldri hadde det vært så fascinerende å se utover et skyhav som her på Beerenberg! Når man står på en snøhvit kremtoppvulkan høyt over skyene er det nok å feste øynene på selv om det kun er Jan Mayen, havet og horisonten å se. På mange måter sto tida stille her oppe, og jeg kunne ikke la være å tenke på at jeg befant meg på et av klodens mest utilgjengelige områder. Her følte jeg meg hjemme! Selvsagt var jeg fortsatt bekymra for Sondre. Han hadde vært ute av syne en stund nå. Hva om han ikke klarte å finne et sted å hoppe over eller omgå storsprekken på vei opp? Det var jo litt riddersprangprinsipp over den sprekken som stoppet meg, å hoppe over på vei nedover var ille nok, men å hoppe oppover så jeg på som det reneste selvmord. Men han pleier jo å overleve det meste trøstet jeg meg med. Og langt om lenge hørte jeg skritt, og der var han på plass like hel, takk og pris for det! Sondre var fornøyd med å ha fullført 2k-livsverket sitt, men hadde en del refleksjoner om sjansespillet sitt og refererte til Slingsbys sitat da han rett etter førstebestigninga av Storen svarte Mohn at det han følte etter at alt var vel i boks var at han var en tulling eller det som verre er. Jeg på min side kan nok si at jeg både forstår og ikke klarer å forstå. Har vel tross alt mine svin på skauen sjøl, og er sannsynligvis blant de som vet best hvor viktig 2000-metringer er for Sondre, men samtidig fatter jeg ikke at han tør å gå løs på alle hindringer. Moralpreken gidder jeg ikke å komme med, det finnes jo tross alt en del reflekterte folk som tar kalkulerte risiko i fjellet og vet hva det innebærer. Vi trenger ikke å fortelle dem at det er forbundet med fare. Jeg er bare kjempeglad for at det gikk bra! Nå kunne vi rusle en parktur tilbake langs Hakluytryggen, og begge var vi tross alt ganske oppstemte. Den arktiske vulkanskjønnheten sluttet aldri å bergta oss. Snøfjell er og blir tingen, spesielt når det er Øyvindvær! Og det var så unorsk langt ned på den ene siden. En fantastisk følelse! Det tok ikke lange tida før vi var tilbake ved skrekksnøegga. Den bekymret oss ikke stort, hadde vi kommet vel ned skulle alt tilsi at returen oppover måtte gå enda lettere. Men jeg var samtidig obs på undervurderingsfella, den må man aldri gå i! Tross alt var det like smalt og luftig her som for noen timer siden, og jeg merket underveis at det var greit å være skjerpet. Omsider kom vi fram til tauet. Sondre tenkte at nok var nok for i dag og klipset seg inn. De fleste vil mene at jeg også burde gjort det, men for det første så var jeg ikke i nærheten av å ha pådratt meg like mye adrenalin som Sondre i dag og for det andre så ville jeg bli ferdig med saken. Så jeg diltet rolig etter helt usikra. Trur faktisk fortsatt nå i ettertid at jeg valgte rett. I motsatt fall måtte jeg ha stått på stedet hvil og venta til Sondre var ferdig med tauet og kunne slenge det ned til meg igjen. Og når jeg vet hvilke utrolige fall jeg er i stand til å få til mens jeg for eksempel står stille med ski på beina i en skråning mens jeg venter på noen så sier det seg sjøl hva som kunne skje her på egga. Å stå lenge i samme positur kan føre til dårlig konsentrasjon og et mulig og klønete skjebnesvangert sekund. Og jeg var tross alt mercantonsk godt akklimatisert, så det gikk selvsagt bra! Etter en kjapp tur over Vesle Glittertinden og Wordietoppen var vi tilbake hos Morten og Tor Håvard. De var glade for å se oss like hele, og hadde blant annet sett oss som to prikker på vei opp mot Mercantontoppen. NEDOVER MOT LEIREN Med Sondre i front bar det etter hvert nedover mot Bratthenget. Jeg stirret på kraterkanten en siste gang og tok et vemodig farvel. Dette fantastiske fjellet og denne storslagne åpenbaringen ville jeg aldri få vende tilbake til. Men det ble jo så ekstremt vellykka da! Jeg gikk tross alt i gledesrus og tenkte på alle de herlige minnene jeg hadde skaffet meg, og på all skryten jeg skulle servere hjemme. Vi hadde nå faktisk vært et helt døgn på tur, og samtlige fire var mer eller mindre trøtte. Jeg hadde det verre på vei ned fra Hvannadalshnukur, men slet litt med å holde øynene åpne nå også. Siden jeg gikk bakerst kunne ikke de andre se hvor omstendelig jeg var i nedoverbakke, og ned fra den kilne ryggen mellom de to storsprekkene ble jeg dratt etter i et voldsomt rykk da de andre gikk litt for fort i svingene. Ingen dramatikk, hadde jeg havna i sprekken ville ikke vekta mi tatt med seg de andre som var der nede, men ekkelt likevel. På grunn av refleksreaksjon unngikk jeg imidlertid dette og kunne kort tid etter spasere videre som om ingenting hadde hendt. Snart var det likevel Mortens tur til å snuble i egne bein. Han var nok stuptrøtt nå, og "manøveren" hans sto absolutt ikke tilbake for min tilsvarende oppunder 2255-toppen. Vi gikk vel alle mer eller mindre på autopilot nå, og taktikken var nok i høyeste grad at ingen måtte havne i en sprekk, for nå hadde ikke kroppene eller psykene våre den minste lyst til å være skjerpet. Endelig Nunataken! Snart kunne vi legge oss i teltleiren og slappe av. Teltet til meg og Sondre viste seg å være lite solid, stengene hadde røket foran. Jaja, det kunne ha vært skjebnesvangert det, men siden været ikke engang gadd å stille oss på prøve så gikk det som det pleier å gå, altså bra. Alt var fryd og gammen til tross for vår trøtte og slitne tilstand. Nesten ingen orket å ligge inni teltene, det var for herlig å være ute nå rundt klokka 9 på formiddagen! Alle dormet vi av fra tid til annen innimellom småpraten og mysinga mot Sør Jan. Inni meg kjente jeg på den fantastisk gode følelsen det er når en stor drøm i livet går i oppfyllelse til punkt og prikke og mer til. Hvilken utladning! NEDOVER TIL GAMLEMETTEN Det var et ugjenkallelig faktum at vi måtte komme oss nedover. Og jeg skal ikke beskrive det så nøye, for sammenlignet med selve bestigninga av Beerenberg har nedturen tilbake til havnivå kun akademisk interesse. Det var iallfall jævlig på grunn av den fæle sekken som nå igjen ble fylt av tunge saker. Men det var hyggelig å prate med Sondre og Gunnar på veien, og sistnevnte fortalte mye artig om sønn Åkes kommunetoppsamling. LATMANNSLIV De to siste dagene på Jan Mayen var preget av et vær i brukbart godlune og trivelig sosialt samvær mellom turdeltakerne. Morsomt var det også å besøke basen i Olonkinbyen, med både forfriskende hutrebad i havet og herlig, nesten for varm bassengbading etterpå. Jammen var dette ferie altså! Spesielt på grunn av en berusende Beerenbergfølelse som "gjennomsyret" tilværelsen. Nesten fælt å bruke det ordet, men kommer ikke på et bedre uttrykk. AVSLUTNING Siste dagen var det med en vemodig følelse jeg rusla bortover flatene over stupene langsetter havkanten. Været var fortsatt innstilt på idyll, så det var en verdig avslutning på Jan Mayen-tilværelsen. Det var rart å tenke på at hit ville jeg aldri vende tilbake! Jeg snudde meg og fikk se et skrekkelig syn uti havgapet sørvest for Gamlemetten. Aurora!! "Hjelp, nå kommer vikingene og tar oss!!!" Det var ikke langt unna at jeg fikk den følelsen. Farvel til det kvalmeløse liv… Om litt var vi alle ombord på Aurora igjen. Vi seilte nordover for å se Weyprechtbreen i hele sitt 2000 meters fall fra krateret, og det var et imponerende syn! Men en front fra nord gjorde at vi måtte droppe planen om å seile rundt hele øya, så vi snudde, og jeg for min del oppsøkte snart køya meget klok av skade. Hadde egentlig "drømt" om å stå på dekk og speide etter Beerenberg med tårer i øynene til det ikke var mer Jan Mayen å se i horisonten, men realismen i det hele forhindret meg i det. Det ble ikke like ille på vei tilbake til Island som det var motsatt vei, og jeg slapp unna alt som het spykuler, men kvalmen kom og gikk, og det var en befrielse å ankomme Dalvik og få stige på land igjen. Nå gjensto to trivelige dager i Akureyri før det bar hjem til gamlelandet. Jeg vil med dette få takke Morten, Sondre, Chris, Dagny, Tor Håvard, Gunn, Ola, Gunnar og Svein Helge for en alle tiders tur! Takk også til skipperne Sigurdur og Jon Otto! BEERENBERGTANKER Jeg har fortsatt Jotunheimen som favoritt, og fastlands-Norge vil alltid være det viktigste for meg. Men av og til må man jo foreta seg noen sprell, og da var ikke Island og Jan Mayen det verste man kunne finne på. Beerenberg har kilt seg inn blant det ypperste av mine fastlandsfavoritter, for det er litt av et fjell vi her har med å gjøre! Det har ikke gått én dag uten at Beerenberg har vært i tankene mine. Ingen kjærestetopp, men herregud som jeg elsker denne fantastiske vulkanen likevel!! Jeg kommer til å bære minnene om Beerenberg og midnattssola med meg over alt hvor jeg går i hele livet, og hvis jeg tillegger fjellet menneskelige egenskaper, så vil jeg aldri glemme denne store og "vennlige" kjempen som gavmildt skjenket meg av sitt gedigne opplevelsesregister. Ta godt vare på deg selv du skjønne vulkan, og ikke vær selvdestruktiv som Mount St. Helens! Da vil jeg gråte mine modige tårer, for i opprinnelig tilstand er du noe av det vakreste jeg vet!!!
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.