Søk i nettsamfunnet

Hei! ser det har blitt skrevt noe om dette her tidligere, men har dere noen gode ruteforslag fra haugastøl til kinsarvik? Steder man burde unngå eller oppleve? 5-6 dagers tur. mulig å unngå de bratteste oppstigningene? har sett denne her tidligere: Haugastøl - Krækkja - Kjeldebu - Liseth - Viveli - Stavali - Kinsarvik Takker for svar

Jeg har et personlig behov for å komme meg til Finse 1222 lørdag kveld. På grunn av Spekter sin manglende velvilje og lokførerenes streikevilje kan potensielt toget vårt ikke gå, eller enda verre, det slutter å gå tog på Bergensbanen også. Er det mulig å sykle Haugastøl til Finse nå uten fatbike? Noen som har vært der oppe i helga? Det ser ut som det er litt snø bak hotellet ut fra webkameraet men hvordan ser det ut bortover veien? http://no.webcams.travel/webcam/1235134756

En tirsdag morgen kom jeg aleine til Finse, og etter litt dilldall på stasjonsområdet begynte eg vandringen langs merket rute mot Ragsteindalen. Poenget var å sette opp teltet litt innforbi, for så å møte en venn på stasjonen på kvelden. Været var fint, og ettersom påsken nettopp var forbi (og det tydligvis hverkan hadde snødd eller blåst siden da), var ruten godt opptråkket. Jeg satte pris på dette der og da; med all maten i sekken var den på 25 kg, så det var greit at den første oppoverstigningen ikke var verre enn den måtte være. Ruten går under Jomfrunuten, og gamle minner dukket opp da jeg passerte området hvor speiderne i sin tid hadde snøhulekus, og hvor jeg lærte mine første telemarksvinger. Nostalgien forsvant raskt da det dukket opp en enorm høystpentledning som krysset traseen. Men sånn er det med den saken. Planen var å sette teltet opp i området rundt et mindre vann ca 4 km fra finse. Kartet hang i mappen sin rundt halsen, og jeg fulgte med så godt jeg kunne. Forvirringen økte likevel etterhvert. Vannet kom ikke, og plutselig sto jeg på toppen og så ned på krysset til Geiterrygghytten eller hva den nå heter. Kartet snus her og der, og forvirringen øker til mild panikk da det skyer til og Hardangerjøkulen forsvinner i tåke. Tanken på å sette opp teltet alene i kuling langt vekk fra folk var jeg ikke helt komfortabel med. Uroen var unødig. Været forble stabilt slik det var meldt. Heldigvis; det muliggjorde en krysspeiling for å finne ut hvor jeg var. Da kom jeg på noe jeg hadde lest; "traséen kan variere"... Krise var det jo aldri, for ruten var jo tett staket hele veien, men alt dette resulterte i at eg satt opp teltet bare 50 m fra løypen. Da jeg innså at det var skammelig nært orket jeg ikke flytte på det. Vennen ankommer, og ca. kvart på syv drar vi nå sammen fra finse. Det mørkner til etterhvert som vi går, men det er igjen blitt klarvær så det er ren fornøyelse. Uvitende om at vi får en tøffere kveldstur dagen etter, nyter vi det spesielle blåaktige lyset mens vi labber innover. Vi har hørt at natten før var det 30 blå på finse. Vi er derfor noe spent på natten som kommer, selv om det ikke var meldt så fryktelig kaldt. Siden har jeg funnet ut at det var rundt -20 på det kaldeste den natten. Inni teltet har det nok vært enda varmere, for kameraten min hadde hevet snø oppetter teltduken, og snøret igjen alle ventilasjonsåpninger for at å holde varmen inne. Tror heller ikke at kondensen fra pusten frøs på soveposen. Noe som var litt spesielt var at, da det var blitt skikkelig mørkt, det "snødde" fra skyfri himmel. Med hodelykten på glinset det i superlette snøfnugg som seilte med den lille brisen som var, nærmest for å understreke stjernenes glimt fra oven. Om det var føyk fra langt vekke, eller luftfuktighet som frøs vet vi ikke, men vakkert var det i hvertfall. Dagen etter får vi en skitur som jeg ikke kan beskrive. Solen stråler fra skyfri himmel, og ikke et vindpust er å ane. Det har visst snødd ila natten, for det ligger 10 cm ny pudder. Turen fra finse og gjennom Raggsteindalen må oppleves. Mer vil jeg ikke si om den saken, bortsett fra at når man kommer ut av Kyrkjedøren, så må man snu seg og se tilbake. Det er et syn som har festet seg for livet. Føret var rett og slett konge. I Raggsteindalen har det snødd mer, slik at i de to nedoverbakkene som fins kunne man skikkelig leke seg med telemarken. Det tar litt i lårene med tung sekk på, men det får man heller ofre. Det eneste jeg angrer på er at jeg konstentrerte meg om å kjøre sikksakk mellom stakene, i stedet for å ta ut til siden å nyte det uberørte. En lunsjpause på myren under Raggsteinnuten gir påfyll til oppstigningen som ligger foran, trodde vi. Tanken var å ta av fra løypen, og ta snarveien inn mot Folarskardet. Det er da jeg får ideen om å krysse over, i stedet for under, Grønehallnuten, som ligger på 1415 moh i forlengelse av Folarskardnuten ned mot Strandavatnet. På den måten håper vi å spare noen kilometer. Planen videre var å enten telte under Folarskardet, eller oppi, eller sove i Lordehytten. Den siste biten opp mot Grønehallnuten viser seg å være tyngre enn antatt. Men det går. Og når vi kommer opp er det verdt det. Skrenten opp mot Folarskardnuten står stor og mektig med skavler på mens man rusler bortover flatene. Det viser seg imidlertid at man ikke sparer så mange mye likevel, blant annet for å ikke gå farlig nær under skrenten, og for det andre fordi det har bygget seg opp mindre skavler som strekker seg ut fra skrenten som man likevel må gå rundt. Men dog; opplevelsen av fjellet er sterkere der oppe enn under så jeg angrer ikke. Så er klokken blitt ca fem, og er det bare knappe fem km igjen til Lordehytten. Derfor satser vi på å overnatte der. Imidlertid viser det seg at vi er blitt slitne av den siste oppstigningen. Tom for energi bruker vi tre timer frem til Lordehytten. Antagelig var det feil kombinasjon av fett og karbohydrater i kostholdet, pluss den harde oppstigningen, som tok knekken på oss. Jeg hadde planlagt maten, og visste at det er fler kalorier per gram i fett. Ergo masse fett og mindre karbohydrater. Men stakkars oss er visst ikke innstilt på å brenne fett... Likevel er naturopplevelsen fantastisk. Mens vi langsomt trasker inn gjennom dalen, ser vi solen gylne toppene i øst. Snur man seg legger skyggene seg langstrakte over heimen i nord, mens åsene og Reinskarvet skinner som gull. Så står vi ovenfor den siste bakken. nesten 200 høydemeter skal forseres. Stjernene har begynt å titte frem, fellene detter av skiene. Det går bare treigere og treigere. Til slutt finner vi ut at vi likegodt kan ta av oss skiene og tråkke rett opp. Underlaget er hardt nok til det. Krypende på alle fire, med melkesyre som river i lårene, nærmer toppen seg langsomt inntil vi tilslutt står seirende på toppen. Gleden av å være oppe bruser. Og så ser man opp. Mellom Storeskuta i øst og Folarskardnuten i vest ser man ned på Hardangervidda som bader i knall blått kveldslys. Det slår alt eg har sett av utsikter. Sliten og glad står jeg der lengst mulig. Vennen min husket hvor Lordehytten lå, så vi finner den raskt, selv om den ikke er lett å skjelne fra gråsteinen der den ligger nedsnødd i mørket. Heldigvis er døren todelt, så vi kan komme oss inn gjennom øvre luke. God middag og nattesøvn venter, og en aldeles avslappende tur ned til Haugastøl dagen etter.

Finnes det noen lette ski turer i nærheten av Ustaoset/Haugastøl. Dagsturer som man kan gå fra en DNT-hytte foreksempel ?

Fem personer på tur, fra OSI-fjell ved Universitetet i Oslo. Fredag: snø på dagen, regn hele natten Lørdag: opphold, deretter regn og kraftig vind på kvelden Søndag: sol, kuling i kastene, særlig i Folarskaret Turbeskrivelsen dropper jeg, bildene får snakke for seg selv, dessuten ville en eventuell turbeskrivelse bli ganske lik enhver annen som beskriver en tur i fjellet i oktober... Uansett: jeg tror jeg i særlig grad liker fjellet senhøstes, når snøen prøver å få tak. Kanskje bildene nettopp viser hvorfor...