Søk i nettsamfunnet

Jeg og noen venner har tenkt oss på isfisketur i vinter. Vi tenker og dra til havsjøen i Røros men, lurer på hvordan man kommer seg til vannet. Vi prøvde i sommer men hele veien til vannet er blokert, av togskinnene. Noen som vet om den korteste veien til vannet?

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.

Bor i Asker og lurer på om det er noen bra fiske vann i vest marka bryr meg ikke om hvor lang det er å gå.

Skal på tur til Iungsdalshytta tidlig i Juli. Er det noen som har tips om fiskemulighetene der? Jeg fisker helst med flue, men også med haspelstang.

Hallo. Skal i bryllup i Bergen neste helg og hadde tenkt å kombinere dette med en natt i telt og litt fisking. Kjører fra Trondheim og over Sognefjellet. Noen som har tips om en fin plass for disse aktivitetene? Jeg må i hvert fall kjøre til Sognefjell før jeg camper. Jeg fisker helst med flue, men er ikke fremmed med å kaste med slukstanga også.

Hei jeg synes dette ser ut som et fint område og tenker meg opp dit i begynnelsen av august. Vet du noe om fiskebestander, fiskekort og lignende så setter jeg veldig pris på noen tips.

Hei! Skal på tur til Finnmark, anarjohka i slutten av juli! Og lurer derfor på hvilke fluer og sluker måååååå jeg ha med!?.

Hei! Vi er en vennegjeng på 4 voksne i 30 åra som ønsker å utforske Setesdal området til fots for en 4-5 dagers tur i begynnelsen av August 😊. Vi er relativt spreke alle sammen og ønsker oss en tur der vi forflytter oss fra dag til dag med overnatting i telt eller på dnt hytte. Gjerne i et område med gode fiskevann og fine teltmuligheter. Vi er nokså ferske i gamet når det gjelder friluftsliv men er sporty og ivrige folk på leting etter vårt nye tureventyr etter fjorårets magiske tur på Senja 🙌. . Så, har noen her inne vært på tur i området med telt eller besøkt noen av hyttene? Og har gode tips til hvor vi kan/bør legge turen? Alle tanker og innspill tas imot med stor iver og engasjement 😃

Navn: Vår med ski, hoggorm, blomster og snø Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-05-31 Innsendt av: UTE avdelingen Toves siste skitur denne sesongen! Vår med ski, hoggorm, blomster og snø

Hei! Vi er en liten gjeng som tenkte oss på tur i begynnelsen av september. Men alle er forholdsvis ferske med vandring. Har sovet en del i telt tidligere og er ivrige fiskere. Vil gjerne ha tips til tur. Og noen tips om smarte ting å ha med i sekken Tenker at vi bare vil vandre fritt og ikke ha en spesiell rute. Vi bor alle i oslo, og har tilgang på bil. Vi vil gjerne fiske mest mulig, gjerne fiske i elv Takk på forhånd. Marius

Skal på den årlige turen med far og bror i juli. Vi har vært på Hardangervidda en gang før og vil tilbake i år. Det vi vurderer er enten å ta båten til Mogen og gå et stykke langs Kvenna før vi setter opp lavvo, eller å ta båten til Mårbu og finne plass til lavvoen et stykke forbi der. Stikkord: noen småtopper å gå til, fiske og flotte omgivelser.

Har blitt Osloborger det neste året grunnet jobb. Da må jeg jo sjekke ut Nordmarka som alle skryter så fælt av! Har kjøpt kart og lest litt på OFA.no. Tenkte også å kjøpe den nye fiskeboka fra OFA. Fisketurene mine vil begrense seg til dagstur/kveldstur etter jobb. Derfor avhengig av å komme kjapt og effektivt ut i marka, fortrinnsvis med kollektiv og sykkel - men har bil stående hvis det skulle knipe. Derfor: Noen tips til adkomst og rute for å komme til gode fiskevann? Gjerne litt vekk fra folkestrømmen. På forhånd takk for alle svar!

Hallaien godtfolk! Jeg var innom den lokale joker/samvirkelaget her på hytten å kjøpte en 6 pakning med sluker fra feden eller noe slikt! 40g av ymse farger! Kvaliteten derimot var ikke mye å rope hurra for. To kast å lakken datt av! Fikk en makrell og den klarte å bende krokene? Hvilke sluker vil dere anbefale? Noe som tåler litt bruk? Takk for eventuelle tips

Hei, Hva er deres erfaringer og meninger om barn og fiske? Jeg blir ofte litt overasket når kolleger og venner kommenterer "åh, du er så flink å ta med din datter på så mye uteting...fiske og sånn"... Høres ut som verdens vanskeligste ting når det legges frem sånn, mens det i virkeligheten er såre enkelt :). Tilgjengelig, rimelig, enkelt og GØY! I dag har jeg skrevet et lite innlegg på bloggen min om nettopp dette. JEGERSTINE - BARN OG FISKELYKKE (klikk på linken) Jeg håper å inspirere flere til å ta med de små på fisketurer. Til sommeren skal jeg og min datter reise fra nord til sør med telt og fiskestenger. Det har jeg gjort årlig med min far gjennom livet og det er en fantastisk måte å oppleve både land og vann på, og samtidig være sammen med barn på. Man er til stede der man er, det er det som er så fint med sånne opplevelser. Mange med småtroll som opplever fiskelykke her? Mvh Stine

Navn: Storfisken som glapp - Hardangervidda Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-01-15 Innsendt av: UTE avdelingen Fiske på Hardangervidda er spennende og gøy! Men vi er vel en del som har 'mistet' storfisken 🎣😉 Storfisken som glapp - Hardangervidda

Navn: Out for Arctic Char Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-01-10 Innsendt av: Espen Ørud Kom jo på at jeg laget en kjapp "Monseninspirert" video for et par år siden som kanskje passer inn her. Det kan ikke bare være storfisk i et vann, men innimellom............. Out for Arctic Char

Med barnefri helg og godvær i bøtter og spann så fikk jeg huka tak i en av firmahyttene våres på Rauland denne helgen. Var delevis på impuls og hadde ikke vært her oppe før og således ikke kjent i traktene. Etter noen gode turtips her på forumet så ble kursen satt mot hytta på fredag ettermiddag. Planen var å bruke hytta som base for å være ute på tur hele helga, jeg hadde også bestemt meg for å prøve litt fiske, kanskje ørreten lot seg lure? Jeg ankom hytta ved 19 tida på fredag, den ligger oppi lia ved Holtardalen, såkalt ski-in/ski-out, selv om skiføre var heller dårlig så skulle det da heller bli hike-in/hike-out Jeg kastet øl og matvarer inn i kjøleskapet og la et par kalde bokser i den ferdig pakkede tursekken. Siden det begynte å bli sent så bestemte jeg meg for å ta bilen opp til Rauland høyfjellshotell og bestige Killingnuten, en topp på omlag 1155m på toppen av skitrekket der. Selv om det bare var snaue 1,5km til toppen så kunne jeg tydelig merke på kropp og ben at jeg hadde vært litt lite aktiv den siste måneden, blodpumpa hosta og gikk som et treskeverk å sa tydelig ifra om et noe optimistisk tempo oppover. Vel fremme på toppen var det uansett en flott utsikt og fjellene rundt badet i kveldssola: Det var ingen andre folk å se her oppe til tross for det flotte været, mange har sikkert andre planer på en fredagskveld. Jeg rigget meg til med litt fersk aeropress kaffe å kunne konstatere at livet er herlig når man kan være på tur i slikt vær! Det blåste ganske friskt så jeg bestemte meg for å finne vindjakka i sekken men hva har jeg selvfølgelig glemt på hytta? Joa, er ikke første gangen Larsen glemmer den jakka gitt! Finner derimot flisgenseren som gir en liten trøst, et godt stykke fra å være vindtett men varmer da noe Har med kamera og bestememr meg for å venta på solnedgangen som nå ikker er før nærmere 2230, med så fint vær som nå blir det sjeldent veldig spennende men det er noe skylag så får da tatt et ok bilde før det bærer ned igjen og hjem på hytta. Lørdag morgen på hytta sitter jeg og glaner litt på norgeskartet for å finne et turområde for en noe lengre dagstur. Etter litt frem og tilbake blir jeg enig med meg selv om å ta turen opp i Silkedalsfjella, det ser ut som et fint område med et fint høyplatå. Det er også et ørretvann der inne, Oksatjønn som jeg handler fiskekort til på inatur. Sekken blir pakket, noen øl finner veien oppi sekken og denne gangen er også vindjakka med! For å komme opp helt på toppen så går jeg drøye kilometeren opp til toppen av trekket ovenfor hyttfeltet jeg er i, det er en flott utsikt nedover når jeg nærmer meg toppen, her oppe møter jeg en hyggelig kar som kan melde om fine turforhold innover og rundt nutane som ligger her. Etter en liten avsjekk på kartet finner jeg ut at jeg vil bestige en av toppene her oppe, den høyeste er på 1177m og ser ut til å kunne gi et bra utsikt innover der jeg skal vandre. Etter snaue 2km er jeg på toppen og kan skue uttover platået å jeg kan se Oksatjønn der nede i det fjerne!: Det er ingen tydelige stier ned på fremsiden av toppen jeg er på så etter beste evne tar jeg meg nedover mot dalen, her nede merkes det at snøsmelting har foregått, det er ganske bløtt endel partier så jeg navigerer etter beste evne og ser etterhvert at elva som går her må krysses et fornuftig sted. Jeg finner ingen opplagte steder jeg kan krysse tørrskodd og siden det er så fint vær så bestemmer jeg meg for å ta av skoene og vade over. Det passer uansett med en pause å det er bare deilige å få kjølt ned føtter og lufta skoa. Jeg setter meg ned på andre siden etter en vellykket krysning uten uhell, åpner en boks øl som fortsatt er god og kald oppi sekken og kan igjen konstatere at livet virkelig kan være deilig! Etter en halvtimes tid hiver jeg på meg sko og sekk og setter kursen for Oksatjønn, i følge kartet skal det ettervhert være en merket sti lenger inn i dalen som tar meg siste biten inn. Etter litt trasking i terrenget og forsøk på å navigere utenom de værste myrhøla finner jeg stien. Herfra er det en lek å komme seg inn til vannet å jeg konstaterer samtidig at solkrem er en fin oppfinnelse jeg snart burde lære meg å ta i bruk Jeg rigger meg til, jekker en øl og nyter det fine vannet og det deilige været. Klokka er bare 16:00 og jeg regner med det fortsatt er litt tidlig for det store kveldsbettet men rigger stangen og prøver noen kast uten særlig mye respons. Etter en drøy time bestemmer jeg meg for å flytte til nordsiden av vannet. Her rigger jeg opp gassbrenneren og får i meg litt nydelig kaffe, sulten som jeg er tenker jeg å spise litt real turmat. Etter litt febrilsk leting i sekken kan jeg konstatere at maten nok ligger igjen på hytta! - du verden så vanskelig det kan være å få med seg de viktige tingene Selv om jeg var sulten så konstaterer jeg tørt at jeg nok overlever kvelden uten mat så fremt jeg har kaffe og kalde øl liggende i vannet. Etter å ha vært igjennom hele sluk og spinner boksen fisker jeg frem den trofaste rappala wobleren og jaggu sitter ikke en passe fin ørrett på omlag 300-400g etter noen få kast Det blir med denne ene ørreten og når klokka nærmer seg 22.00 bestemmer jeg meg for a pakke sammen sakene og begi meg på veien tilbake. Noen fine bilder ble det: Veien til hytta gikk unna på drøye timen og til kveldsmat ble det fersk ørret, nam nam! På søndag bestemte jeg meg for å ta turen ut til Kromvik og vandre opp den steinlagte ruta opp til Falkenuten. Et imponerende arbeid nedlagt av sherpaer og skikkelig mokkasinføre opp til toppen Flott utsikt her oppe: Så forøvrig et litt snodig følge på toppen her med skikkelige tursekker inkludert ski og staver Tipper de var noe skuffa over skiføret her inne - he he ! Bestemte meg for å gå ned til Møsvatn og forsøke fiskelykka. På veien ned snublet jeg jaggu over et rådyr som hadde forvillet seg på høyfjellet også. Vel nede så fisket jeg meg hele veien bort til selve Kromvik uten et eneste napp. Møsvatn var ganske nedtappet å sånn sett kanskje ikke optimalt fiskeføre Alt i alt en herlig helg på Rauland!

Navn: Camp adventure. Lake (4) Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2016-08-19 Innsendt av: Tor inge Tent, Adventure of Norway. Camp adventure. Lake (4)

Hei hyggelige skoggangsmenn- og kvinner. Her har dere en film å kose dere med og som forhåpentligvis kan inspirere litt og dekke litt suget etter naturopplevelser. La ut på en to ukers vandring fra Tomter i Østfold til Tofte i Hurum. Dette skulle være en rein kosetur gjennom Oslomarkas godbiter, og for noen godbiter av naturstykker som omringer Oslofjorden! Håper dere vil like filmen Mvh Alexander H. Strand Se opplastede bilde for ruta

Hei! Er på jakt (fiske) etter erfaringer om lett fiskeutstyr å ha med seg på tur til å fiske i ferskvann og elver, mest for å drive matauk på langtur. Hvor langt går det an å slanke fiskeutstyret? Jeg ska mekke "superlight"! Oppsett 1, billig og laga av gamle fiskestenger: Stang (øverste ledd på gammal fiskestang) - 100 g (?) Snøre, 30-50 m ish 200 g Snelle (fra samme fiskestang) ish 200g Krok sluk og dupp - ish 50 g sum: 550 g omtrent Pris: gratis + noe gaffateip Oppsett 2, megabillig og superlight: Plastboks som snelle til å surre snøre og oppbevare fiskeutstyret i - 50g Snøre 10- 20 m - ish 100 g Kroker, sluk og dupp - 50 g Sum: 200g Pris: 1 krone i pant / 20kr for plastboks Hva klarer du å slanke fiskeutstyret ned til? Og ville du fiska med det?

Hei. Jeg holder på med å planlegge telttur til Hardangervidda i sommer. Jeg har ferie den 2uka i Juli og ut resten av Juli. Jeg har nå vært på Hardangervidda 4år på rad, og har funnet ut at en sommerferie for meg er en tur på hardangervidda. Men jeg har vel kun vært mest rundt vikbekkfjellene, og har da parkert rundt synken. I år skal jeg ha med meg dama. Og planen er å finne en grei rute som ikke er så tung, det skal være fine fiskemuligheter og det skal være snøfritt (tatt i forhold til normal snøsmelting). Er det noen som har noen anbefalinger å komme med?

Hei. Skal nå en tur til hardangervidda om noen uker og vil unødig komme frem til et fiskevann for å finne ut at snella mi har en knekt bøyle, arm eller lignende. Lurer derfor på hvordan dere oppbevarer snella under transport på turer. Har dere en plastboks eller lignende som dere har snella i, eller gjør dere som meg å bare lar den ligge sammen med alt det andre fiskeutstyret?. Ha en fortsatt fin helg. Mvh. RP

Hei, Fikk i hjul en ny snelle i hjulegave. Shimano SAhara 500 FD. har nylig kjøpt line til den Sufix 832 Gore. Lurte på om dere hadde noen tips om hvordan jeg får den 100% på spolen riktig. Hvordan går jeg fram? har lest noen mener man må ha på tape/mono først.

En kamerat og jeg, dvs. Fjellforums Etsvends og Terje WJ, var blitt nysgjerrige på Børgefjell etter en masse hype. Med oss hadde vi Orvis, den nye hunden min, en Alaska Huskey som åpenbart liker å kløve. Vi hadde også fiskestenger med, klare for kilosfisk. Hvordan var så Børgefjell denne første gangen? Hver dag var det mellom 25 og 30 varmegrader. Hver dag var det blå himmel. Hver bidige dag var uten den riktige fjellfølelsen, det var mer som en rar ferie, en surrealistisk versjon av Benidorm. Et avbrudd må nevnes, i form av én time eller to med regn, torden og lyn. Været gikk visst lei av seg selv og utløst spenningen effektivt. Slik jeg ser det, var det det flotteste øyeblikket i nasjonalparken, som både ligger i Nordland og Nord-Trøndelag. Vi hadde bestemt oss for å legge opp til en rundtur sør i Børgefjell. Vi startet med å ta båt over Namsvatnet (200 spenn per pers) og endte opp ved samme vann åtte dager senere. Først dro vi opp et stykke i den bjørkekledte Viermadalen, deretter mot øst og over Lotterfjellet, Nobrinfjellet og så nordover inn i Store Børgefjellet, ved vannene nord for Saapmanjaevrie. Disse områdene er stedvis steinørken (geologisk betraktet) og tilsynelatende tomme for fisk. Det var ihvertfall vår overbevisning inntil vi hørte diverse historier ved reisens slutt. Fisk er det visst overalt, men ikke alle steder biter den på hvert kast, for å si det sånn. Altså i motsetning til hvordan turen vår begynte: Den første skikkelige fiskedagen var en sinnsyk introduksjon til ørretbetthimmelen. På det første kastet dro jeg opp fisk, så det andre, også det tredje, bare napp på fjerde, så fisk på femte, sjette, syvende, åttende, ikke niende, bare napp, så tiende, ellevte, og så videre. Jeg dro opp en ørret hvert sjette minutt i to timer. – Etsvends fisket dessverre et annet sted og jeg hadde rett og slett ikke hjerte til å løpe fra all fisken og finne ham... Det verste var at vi gikk forbi denne utrolige fiskeplassen dagen etter, også da bet det på hvert kast, og det selv om det var et helt annet tidspunkt på dagen. Etsvends kan bekrefte. Resultatet bestod av nesten kun steikefin steikeørret på 300-400 gram. Altså ingen store, men hvem har behov for det på et slikt sted? Deretter ble fisket mer på det jevne, dvs. kjedelig, og vi mistet gradvis lysten (eller hva, Eirik?). De menneskene vi traff fortalte oss at nattestid var tiden å fiske på (selvsagt). Men det blir for ekstremt, vi to kan fint sova bort sumarnatta, ho er ikkje for ljos til det. Forresten var Børgefjell oppsiktsvekkende tomt, det første mennesket vi så, traff vi først etter seks dager. Dett er sikkert en anelse forskjellig fra Jotunheimen denne siste uken av fellesferien. Etter vår leir ovenfor Saapmanjaevrie gikk vi over Viermafjellet i nord – og dermed over fylkesgrensen til Nordland – til en sekkedal ved navn Viermejælla, hvis grunne elv vokser seg mer fyldig mot sørvest og fyller opp Viermavatnet. I den elven er det noen gode kulper med fint fiske. Etter frokosten morgenen etter – som gjerne trakk ut pga min langsomme stil – begav vi oss videre nordover til elven sør for Store Kjukkelvatnet, et vassdrag vi neste dag igjen fulgte helt ned til innoset til Jengelvatnet og videre til sørenden av Blyvatnet. Og det var på denne strekningen vi begynte å se folk. Her trekker nemlig både gubber og kjerringer oppover etter at de er blitt satt i land på østenden av Namsvatnet, like ved munningen av Storelva. Det er ikke mer enn en dagstur på sti og så er du ved noen flotte stryk, fosser og vann, sågar med godt fiske, og ikke minst fine sandstrender om man går på vestsiden. Vi gikk nedover på østsiden, men badet likevel. Godt å få av den seige hinnen av solkrem, svette og stank. Vi gikk en 7 - 12 km hver dag, 7 leirplasser på 6 fine steder. Det første stedet lå i en liten lomme i kratthelvetet i Viermadalen. Her anbefales det å trekke ned mot elva eller opp over fjellgrensen (nok av bekker). Etsvends legger forhåpentligvis til flere bilder og et kart(?).