Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'dovre'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Intervju

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmer

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

  1. Fremstillingen 24. januar publiserte Opdalingen.no med overskriften "Fotografer gikk manngard etter moskus-flokkene". I dag, 25. januar, publiserte NRK.no/trondelag en lignende artikkel med overskriften "Fotografer gikk manngard etter Moskusen", senere redigert til "Fotografer avviser at de forfulgte moskusen" og igjen endret til "Turgåere avviser at de forfulgte moskusen". På forsiden til NRK.no er overskriften i skrivende stund: "Moskus-manngard skaper sinne". Vi på Fjellforum og som deltok på turen til Hjerkinn har reagert på fremstillingen om hvordan vi tilsynelatende skulle ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen som lå på østsiden av et skar opp mot Vålåsjøhø. På vei til topps Planen for lørdagen besto av å komme seg på en av toppene i nærområdet. Turen skulle gå til Vålåsjøhø (1375 moh.). Tidlig på ettermiddagen tok de fleste skiene fatt for å følge skaret som går opp fra Tverrfjellet, hvor også Viewpoint Snøhetta ligger, og opp til Vålåsjøhø. Skaret er forsåvidt lettgått, men som bildet til Ove Karlsvik viser er skaret avblåst flere steder. Samtidig var det skare flere steder og det var derfor nødvendig å traversere der hvor det fantes tilstrekkelig med snø. Bildet viser imidlertid ikke godt hvordan terrenget er utformet, ei heller bildet som NRK har zoomet inn på. Tar man utgangspunkt i bildene, skulle man tro at skaret opp til Vålåsjøhø er tilnærmet flatt, og det er vanskelig å se hvordan terrenget faktisk er. Terrenget består av ulike forhøyninger som kan være alt fra en meter til flere meter. Når man kommer fra undersiden og skal gå opp vil det være vanskelig å forutse hva som ligger bak neste forhøyning før man faktisk står og ser hva som befinner seg der. Foto: Ove Karlsvik Etter hvert som vi beveget oss opp skaret begynte gruppen å bli noe oppdelt. En del valgte å snu for å forberede aktiviteter til kvelden, mens resten fortsatte videre oppover skaret. De som valgte å fortsette til topps så ikke moskusen før terrenget gjorde dette mulig. Som Ove Karlsvik sier til Opdalingen.no begynte moskusen å flytte på beina, og vi ble like overrasket som det den ble. Når moskusen oppdaget gruppa som var på vei oppover var avstanden til dyrene ca 250 meter i følge GPS spor. I samme øyeblikk endret gruppa kursen vekk fra moskusen for å ikke forstyrre mer enn det som allerede hadde blitt gjort. Gruppa fortsatte videre Vålåsjøhø som var målet med turen. Der fikk alle sammen 360 graders panoramautsikt mot Folldal- og Alvdal-fjellene, Rondane og nedover den sørlige del av Rondane, og så klart videre innover mot Dovrefjell. Bildet viser moskusen på østsiden av skaret, og når gruppa skulle ned fra toppen igjen sørget alle for å holde seg på vestsiden av skaret for å ikke forstyrre moskusen. Uttalelser Utsagnene som kommer frem i opdalingen.no og nrk.no at det var ufint, uklokt og mangel på respekt av dyrene kan vi forstå ut fra deres forutsetninger til å uttale seg, men når alle fakta ikke er på bordet kan vi heller ikke la dette gli forbi. Utsikten fra Viewpoint Snøhetta på Tverrfjellet er annerledes enn ved foten av Tverrfjellet, slik at fotografen er ikke å bebreide ut fra hans forutsetninger til å uttale seg. Hadde det vært mulig å se moskusen i bunnen av skaret ville vi såklart ha vurdert turen annerledes. Enten ved å gå på en av de andre toppene som er lengre vest, eller gjøre noe helt annerledes. Skjermdump fra NRK.no / Ove Karlsvik Når det gjelder det at gruppa skal ha gått manngard, omringet og overfalt moskusen faller på sin egen urimelighet. Alle som var med på turen ønsker såklart ikke å forstyrre moskusen, og vi skulle gjerne vært hendelsen foruten. Spesielt når den lever under så marginale forhold som den gjør, og i tillegg er ekstra utsatt på grunn av sykdom. Samtidig har det vært gledelig å se moskusen i vinterlige omgivelser.
  2. Rune og jeg hadde egentlig tenkt oss over Svartisen denne uka, men etter elendige værmeldinger og web-kamera rundt om i nordland viste lav skyhøyde utsatte vi det prosjektet og tok turen til Rondane heller. Værmeldingene for Rondane var de beste for hele landet denne uka. Det skulle holde stikk, bortsett fra en grå og våt dag som ble tilbrakt i teltet under Digerronden. Svartisen får vente til neste år.
  3. Etter å ha fått tips her inne om bl.a. vanskelighetsgrad på topper og teltplasser i ura, skylder jeg vel en rapport Reveljen gikk 0645 mandag morgen, og vi kjørte fra Folldal 0715 med kurs for Hjerkinn og videre inn Snøheimveien. Pga. opprydningsarbeid inne på vidda, var veien kun åpen periodevis i løpet av dagen. Vi bli sluset innover fjellet sammen med tyske og nederlandske bobilturister. Været så bra ut, dvs. stikk i strid med hva værmeldingene sa på forhånd. Snøhetta badet i sol, og skydekket var relativt lett rundt oss. Etter en kjapp frokost i bilen, slengte vi på oss dagstursekkene og trasket i vei mot Vesttoppen. Etter to timer med hopping fra stein til stein sto vi på toppen. På vei opp hadde tåka selvfølgelig tetnet seg til, og sikten var ikke mer enn knappe hundre meter. Vi ruslet ned igjen og til bilen for å hente storsekkene. Etter en kjapp lunsj ved bilen la vi ivei innover den T-merkede stien mot Åmotdalshytta gjennom Svånådalen. Planen var å telte en eller annen plass rundt vann 1500. Litt mindre steinete og enkelre å gå her enn opp mot Vesttoppen. Like før stien gjør en sving nordvestover opp Svånådalen kunne vi skimte en moskusku med sine to små stå å gresse ca. 300 meter foran oss, rett nedenfor stien. Vi kuttet svingen og tok en nordligere rute over Hettpyntan, før vi siktet oss inn i retning Bruri og ned i Svånådalen. Vi hadde berget for regn hele dagen, men nå begynte det virkelig å tetne seg til. Heldigvis fant vi en flekk som var brukendes til teltplass rimelig kjapt, og vi fikk slått opp nylonboligen rett før dråpene begynte å falle. Selv om klokka ikke viste mer enn tidlig ettermiddag, og det ennå var mang timer dagslys igjen, ble det ikke mer gåing denne dagen. Det skulle vise seg å være like greit. Utpå tidligkvelden satte møkkaværet virkelig til. Vinden klarte å moderere seg til frisk bris, men regnet øste ned og tordenværet satte inn. I over to timer sto det på, og det blinket og smalt tett rundt oss disse to timene. En litt småskummel opplevelse. En føler seg rimelig utsatt i teltet, når det smeller og blinker tett rundt en i over to timer. Det var godt å ha en liten konjakkskvett å roe nervene med Været roet seg i løpet av natta, men det var et grått syn som møtte oss da glidelåsen ble dratt til side tirsdag morgen. Planen for disse dagene på Dovre var bestige Vesttoppen, Storstygge Svånåtind, Bruri, Skredahøin og Store Langvasstinden, men uten å stresse rundt oppe i steinura alle timene med dagslys. Tirsdagen ble derfor inne-dag i teltet, og dagen ble brukt til å lette vekta på sekken og øke vekta på kroppen Heldigvis hadde vi en radio til å holde oss med selskap. Når kvelden kom blåste det opp, og styrken var vel muligens opp i liten kuling i kastene. Onsdag opprant med et mye lettere vær, og med gårdagens labre aktivitetsnivå, var guttene nå giret på tur igjen. Målet for dagen ble Storstygge Svånåtind, opp østryggen. Turen opp gikk greit, selv om jeg hadde lite erfaring med lett klyving fra før. På vei opp tetnet deg seg selvfølgelig til igjen, og det var rimelig svart rundt oss. Vi droppet videre gange bortover langs toppryggen, og valgte å gå ned igjen før evt. regn gjorde steinene såpeglatte. Noen utsikt var det jo ikke likevel, så det valget var enkelt. Vi vurderte å ta Bruri når vi kom ned, men regn gjorde underlaget glatt og vi hadde hørt, og så, at det var løst der oppe, så vi slo fra oss tanken og fant soveposen igjen. Torsdag våknet vi med sludd/haggel på telttduken, og med fortsatt lavt skydekke bestemte vi oss for å sette kursen mot Snøheim og hjemover igjen, selv om vi hadde planlagt å være til fredag. Været var også meldt verre mot helga. Vi slapp nedbør på turen tilbake, men med skydekke langt ned over toppene, var egentlig heller ikke dette noen dag for topptur hvis man vil ha litt utsikt. Kort oppsummert ble det mye ligging i soveposen disse dagene, men vi fikk da med oss to topper. Uansett herlig å være ute på tur, selv om været ikke alltid spiller på lag. Vi får komme tilbake en annen gang, med litt bedre værmelding, og bestige de toppene vi ikke fikk denne gangen. Legger ved noen få bilder.
  4. Nok en gang skulle OSI fjell fra Blindern forsøke å komme seg opp på Snøhetta i januar. Også denne gangen var optimismen stor. Men akkurat som i fjor og året før der, ble været dårlig på toppdagen. (Se fjellforumrapporten fra henholdsvis januar 2007 og januar2008) Vi var syv stykken, 5 gutter og 2 jenter, som etter en sen ankomst til Hjerkinn på torsdag, la seg i telt og lot natten komme lemmene til gode. Neste dag var det opp og sprette, tohundreogfemti spensthopp og noen friske stavtak. Plutselig var vi på Snøheim, et sted som egner seg svært godt som kulisse for en oppfølger til Død snø. Ifjor var utgangspunktet Kongsvoll og på grunn av minst én meter med pudder, slet vi noe voldsomt i den første kneika opp gjennom bjørkeskogen. Hjerkinn er rene unnarennet til sammenligning! På Snøheim var det opp med telt, og mens vi skjøv stenger inn i kanalene og plugger ned i den deilig, dype snøen, tenkte vi på distansen vi hadde lagt bak oss og på det faktum at det i år var svært så lite snø, noen steder gikk vi på stein og grus, gresstuster og ymse lyngplanter. Her og der lå en halvmeter, som denne vi plantet teltene våre i, men som sagt, bare her og der. Etter noen sosiale timer i teltet under en tiltagende tåketett himmel, la vi oss, og mens vi sov og drømte om toppen av Snøhetta i vindstille vær under blå himmel og januarsol, surnet været og ble vindfullt med snø. Blåsten bygget snøen opp rundt teltene våre og det var ingen vits i å stå opp, ingen vits i å tenke topp, ikke noe poeng en gang å legge ut på en aldri så liten tur i området. Fra våre telt, så vi såvidt Snøheim og de bygningene vi hadde som nærmeste naboer. Derfor ble det etterhvert slapp babling og alskens sprell i Larsbu, den eneste nødbu i Norge som har varmkabler og vannkoker. Etter å ha kokt vann til den store gullmedaljen og plapret en hel haug med moromøkk, var det tjo og hei i soveposen og inn i drømmeland, men ikke inn i et land som blant annet kunne skilte med en topp kalt Snøhetta, nei, for neste dag stod jo hjemturen på planen, og den var ufravikelig, akkurat som en diktators ambisiøse plan for utryddelse av avvikere og såkalte fiender. Tilbake til Hjerkinn skulle vi. Men først en real omgang med vannkokeren. Vi kokte så mye vann, dvs. smeltet så mye snø, at det så ut som sommer rundt Snøheim. Det sier ikke lite om både vår iver og denne vannkokerens ufattelige volum og umulige watt. Hjemover gikk turen, og det var herlig, slakt nedover nesten helt til Hjerkinn, styresnø og skare. En vidunderlig dag i fjellet, nesten så bra den kan bli på denne årstiden uten særlig sol. Heller ikke Snøhetta var særlig fremme, den lå innhyllet i frostrøyk, og for tredje året på rad, fikk vi ikke en gang se et omriss av dette stolte fjell, som en gang ble trodd å være Norges høyeste. På gjensyn, o Dronning!
  5. Dovre viste seg fra sin beste dagen denne lørdagen i begynnelsen av september. Kjørte opp fra Oslo kvelden i forveien. Kom til stengt bom når vi skulle kjøre innover skytefeltet. Var ikke klar over at man måtte kjøpe bompass. Men vakta på Hjerkinn hadde heldigvis åpent døgnet rundt, så vi fikk kjøpt pass og kjørt innover mot Snøheim. Kom frem til "parkeringsplassen" en liten kilometer fra Snøheim klokken 10 på kvelden. Da var det også rukket å bli passe kjølig, så teltet og soveposene kom raskt frem. Snøhetta massivet under en fantastisk stjernehimmel med nordlys var et perfekt utgangspunkt for tur til toppen neste dag. Bilder og kommentarer fra turen finner dere her: http://www.samdal.com/Snohetta.htm Noen smakebiter: Roger
  6. Siste dagen av de tre godværsdagene på Dovre i slutten av juli, ble satt av til Skredahøin, som var min siste gjenværende 2k-topp i området også. Morten Helgesen hadde tipset meg om en spennende egg opp til nordtoppen, som jeg ville se om var mulig å komme opp. Granathull i bakken Fra teltplassen nær Snøheim var det ikke lenge jeg fulgte t-stien mot Åmotdalshytta, før jeg skjente sørover og ned et lettgått stykke i terrenget, med kurs for brua nær Maribu. Snart var det imidlertid slett ikke så lettgått lenger, med buskas og våte myrpartier. Så dukket et skilt om farlig blindgjenger-område opp. Var skiltet fortsatt gyldig? Jeg ante ikke, og trippet forsiktig igjennom området, med mistenksomme blikk mot alle kuler og dumper i bakken. Her og der var spor etter granatnedslag. Jammen var dette uventet turopplevelse på Dovrefjell! Ved brua, som hadde hatt en tøff vinter, så det ut til, var det kjent terreng videre mot vest, før jeg svingte sør for Svånåvatnet, og fulgte snøflekkene som fortsatt lå ved vannkanten her. Opp rundt 100 meter på en liten fjellrygg mellom Svånåvatnet og det lille tjernet her, innunder Skredahøins stupbratte nordflanke. Jammen så østeggen på nordtoppen bratt ut, ja! Bratt hammer - tøff klyving Etter litt grov ur, var jeg inne under den bratte hammeren, og sjekket først ut mulige omgåelser av denne i sidene. Neppe å anbefale! Da var det bare å prøve seg forsiktig fram rett opp egga. Et klyvepunkt a grad 2 ble forsert, og etter bratt klyving litt fram og tilbake var jeg oppe på en ganske bred avsats. Her ble jeg stående litt og tvile, for nå ble det hakket vanskeligere, men lenger oppe så det ut til å løse seg opp. Sjekket ut mulighetene for omgåelse av dette punktet, men fant ingen tillitvekkende ruter. Takene var ikke helt optimale, så jeg måtte stole litt på friksjonen under støvlene her. Heldigvis var det ikke så langt ned; hylla ville nok stoppe et eventuelt fall. 2+ er nok rett gradering for dette partiet, for hadde jeg hatt med tau og sikringspartner, hadde jeg bedt om tausikring her. Lenger opp var det likevel ikke så greit som antatt, men mer klyving på solid to-tall, før det ble lettere. Gps-en målte 24 meter fra starten på klyvinga til slutten, på det som jeg vil kalle en solid toer-taulengde. Så ikke noe tilgjort rappellfeste i overkant. Det var også en del løst, og noen svært sentrale og løse blokker ble tippet utfor. Ingen spor etter folk som har gått opp her før, altså. Litt artig i grunnen, selv om dette ikke er bevis for noe som helst. Nordtoppen Over dette bratte partiet var det enkel klyving videre, og overraskende langt opp til toppen. Det ble derfor en solid pause i godværet her oppe, og en mann dukket opp fra vest. Det ble litt samtale, og han undret seg over moskusspor høyt oppe på Svånåtinden. Om jeg visste hvor høyt de dyra egentlig gikk på Dovre? Jeg hadde ikke peiling, men mintes selv å ha sett halvmånespor etter store dyr i snøen en eller annen gang de siste dagene ganske høyt oppe i fjellet. Siste 2k på Dovre Så ruslet jeg sørover, og lett opp på Skredahøin. Dovres 2k-er var fullført – deilig! Returen fulgte snøfelter ned østryggen i størst mulig grad, før jeg endte med å vade elva Svone, istedenfor omveien om brua ved Maribu, blindgjenger-feltet og myr og buskas etter dette. Vadinga var dessuten bare et fint avbrekk i det nydelige været, og jeg angret ikke på dette veivalget tilbake. Så opp NØ-over, sør for Heimaste SVånåkollen, og inn på t-stien mot Snøheim. 8,5t på tur.
  7. Här är mina 8 etapper i Dovrefjell 23/7: 6km utmed E4 Oppdal-Risan (ingen lift så tidigt på dagen!) därpå huvudsakligen orösat till Pershöe, nära Dindalen. Inte helt trivialt att hitta rätt där leden lämnar älven, med två obetydliga höjder som huvudsakliga orienteringspunkter. Något enformig etapp. Hopplöst att hitta ledens början under trädgränsen, men efter ett tag upptäckte jag *vägar* som inte fanns med på kartan. 24/7: T-leden mot Loennechenbua, men valde läger vid Urdvatnet söder om bua. Mycket fina tältplatser. 25/7: Mot Åmotsdalshytta över bl a Urdvassbekken (MYCKET bred stengång), in i Snöhettamassivet, utmed Langvatnet och till läger vid älven strax norr om Lesjöen. Ljuvligt område. Hagelskurar när jag slog läger - plötsligt inte SÅ noga med hygienen. 26/7: Kanonetapp mot Grövudalen, med läger vid stigskiljet Raudbergshytta-Aursjöhytta, 200 höjdmeter ovanför dalen. Brant snöfält som måste kringgås och mycket akrobatisk blockterräng utmed den sista sjön efter detta snöfält. 27/7: Mot Raudbergshytta där jag efter en dl tvekan valde att gå söderut igen, genom Håkodalen till Håkodalstela med både vackra och mindre vackra utsikter. 28/7: Förbi Aursjöhytta mot Miutjönnin. Aursjöhytta förskräcklig plats, krafledningar, väg med tung trafik av lastbilar och arbetsfordon. 29/7, 30/7: Miutjönnin-Gravdalen-Bjorli. Se inlägg om Reinheimen 1997 gjorde jag min förra Dovretur. Den gav mig spektakulärt vackra etapper (i spektakulärt vackert väder) genom Stroplsjödalen och Skirådalen men också trist vägvandring mellan Vangshaugen och Jenstadjuvet; vidare passerade jag Snöheim som väl hör till det fulaste i Dovre. Inget av detta kom med på årets tur som jag dock tyckte hade en överlägsen komposition och fördelen av tält alla nätter. En lustig iakttagelse, om det beror på genomsnittshöjden, eller på speciella vattenförhållanden: under 8 dagar gick jag över en dammur och endast två broar (den ena onödig), men icke en enda bro över trädgränsen och icke ett enda egentligt vad (dvs. alla bäckar på den höjden kunde stengås) I vilket annat område kan man uppleva detta? il C.
  8. Fredagen startet kl 0345. Kl 0645 var vi på Dovrefjell klare for å gå fra E6 til Skredahøin (2004 moh). En tur på 16-17 km hver vei. Etter ca 6 km røk vaieren på bindingen min. Ikke så mye å få gjort, det var bare å snu. Egentlig ganske leit, været var klart - men kaldt, -21 grader. Lørdagen var helt klar i Trøndelag. Vi reiste til Meldal i Orkdalen og besteg 3 fine topper. Vi startet nede i Meldal sentrum og tråkket oss opp i 30-40 cm løssnø til fjells. Forholdsvis tungt, men vi byttet på å gå først. I solsiden på vei opp til første topp var det helt vanvittig fint. Snøen begynte å bli kram tross -18 grader ved start. Fantastisk trøndelagsnatur, tross beskjeden høyde. Det bekrefter bare at det er ikke høyden over havet som avgjør kvaliteten på turen. Etter nesten 7 timer med vassing i snøen var vi nede igjen. Pudderkjøringa ned til dalen var helt ubeskrivelig herlig. På søndag forandret været seg betraktelig. Vi gikk på Litlfjellet ved Vassfjellet i snøføyka. Herlig å være ute, men det var ikke været for de høyere toppene. Se noen bilder på Bergtatt.
  9. En tur som ikke akkurat gikk helt etter planen.... Vi tok toget til Hjerkinn og linka opp med Major Skytefelt og fikk informasjon om hvor vi kunne gå og ikke gå denne helga pga. skyting. Etter anbefaling fra majoren tok vi første natta i et skogholt 300 meter fra skytefeltadministrasjonen. Det blåste godt og var ikke noe særlig vær. Lørdags morgen (07:00) satte vi i marsj innoverskyytefeltet med snøhetta som mål. Vi hadde store sekker med oss og belaga oss på ei natt en eller annen plass inni skytefeltet. Pga vanvittig motvind (sterk storm med orkan i kastene) brukte vi 6 timer på de 1,4 milene opp mot snøheim... Der var vi så slitne at vi ikke turte å lete etter hytta og nødskjulet i mer enn 10-15 minutter så med god vind i rygge rant vi nedover for å finne egnet sted for nødbivuakk så vi kunne lage oss noe mat.. Det var stortsett sol og fint vær hele dagen, men skya ganske kraftig over da vi var i snøheim området. Etter å ha gravd oss ned under ei bro og fått i oss noe mat tok vi frem jervendukene og soveposene for å få litt hvile. Temmelig utslitte alle mann. Utover kvelden ble det bare verre og verre ute. Sikten ble lik null og når mørket kom belaga vi oss på ei natt under broa. Etter samtaler med skytefelt sjefen ble det sendt en BV opp for å hente oss ned da det neste dag ikke skulle bli noen bedring i været. Hva har vi lært.... - Stor sekk og motvind er jævla tungt.. Selv om alle fire er meget godt trent... - Gjør en grundig jobb med nødbivuakken med en gang... halvgjort er ikke velgjort... - Vind og fjell er ikke bra sammen.. Selv om det er blå himmel.. Snøfokket gjorde sikten umulig selv om himmelen var blå rett over oss. - Hermetikk, drytec og godt med fuel til primus er bestandig lurt å ha med plenty av. Mat og vann er viktig på fjellet. Og ikke minst som vi heldigvis også fulgte...; "Bruk hodet, det er ingen skam å snu og grav deg ned i tide..." Hadde vi fortsatt og rote i snøheim området ville vi nok vært så slitne og nedkjølte at det hadde gått på helsa løs...
  10. Målet var å ta syv topper. Trolltinden/2018, Stor-/2016 og Veslesmeden/2015, Høgronden/2118, Digerronden/2016, uten navn/2024 og Midtronden/2060. Vi kom opp til Spranget på fredag litt over klokken 14, og ihvertfall jeg trodde vi var i rute for å ta disse toppene. Til og med været var bra. Men da det ble mørkt klokken 21.00 samme kveld, hadde vi bare rukket Trolltinden. Til Trolltinden gikk vi over ryggen fra bandet mellom Storsmeden og Steet/1996. Derfra og tilbake brukte vi nesten fire timer. Én av oss var dessverre så uheldig å oppleve at en massiv stein slo ned på foten og stemplet (bare) stortåen hans. Han måtte hjem neste dag. Det gikk bra. Ingen varige mén såvidt jeg vet. (Hvordan går det, Frank?). Å spørre hvordan det kunne skje, er dumt, for det kan jo alltid skje. At det hendte på Trolltinden, er ikke så overraskende, for dømt ut fra den ruta vi valgte, er dette et farlig fjell. Steinene er flate og rasfaren er stor, især når man kommer seg ned fra ryggen og begynner på den siste kneika. Noen av steinene ligger bare og venter på å begynne å røre på seg. Glad jeg er ferdig med den steinrøysa. Til slutt, vi brukte ikke nesten fire timer pga. han som skadet seg, nei, han var tapper og forsinket oss ikke nevneverdig. Neste dag, lørdag, gikk vi opp på Storsmeden fra vår leir i bunnen (Kaldbekkbotn) mellom Stor- og Veslesmeden. Vi gikk opp via østsiden og hadde en del artig klyving. Anbefales. Deretter gikk vi ned den normale veien til bandet i vest og tilbake til leieren. Etter en lunsj gikk vi rett opp på Veslesmeden, en ganske uspennende tur, men gjort litt mer artig pga.mye vind og litt snø. Da vi var på vei ned, var klokken rundt 16. Nå kunne vi gå til de bakre toppene og kanskje rekke én eller to morgenen etter før bussen gikk fra Spranget kl 16.05, men det hørtes stressfult ut, så vi besluttet å legge oss ved Rondvassbu og ta en kald halv en. Neste morgen gav oss igjen godvær, bortsett fra en del vind. Før vi la på vei til bussen, dro noen av oss oppom Storronden/2138. “Vi fikk ihvertfall alle toppene vi prøvde på,” var det en av oss som kommenterte. Nettopp, og derfor ble det også en bra tur. Trolltinden var, til tross for at fjellet er og blir stygt, et høydepunkt (intet ordspill intendert, mine damer og herrer).
  11. ”Dovre: Lettskyet, til dels pent vær!” Værvarselet gjorde at jeg hoppet til i kontorstolen torsdag kveld, og lynraskt omla planene for helga. Tidligere i sommer hadde vi besøkt Dovre, men da lå Svånåtinden i tåke og regn, og jeg utsatte besøket. Nå skulle den kanskje endelig til pers? Høyest i Lesja kommune var den også, så her skulle det bli både kommunetopp og 2k-topp. Kunne det bli bedre? Kurset på Fagernes fredag var knapt slutt før jeg suste nord- og østover. En kveldstur oppom Muen, Ringebus toppunkt ved rv 27, ble det også tid til. Fin oppvarming av beina før morgendagens stortur. Vel framme på Dovre i spredte regnbyger og lavt skydekke ved p-plassen på Svånålægeret var jeg noe skeptisk, da jeg gikk til sengs bak i bilen. Ville det bli opplett? Det var for øvrig første gang jeg testet ut vår Volkswagen Sharan: Flere av setene bak var med enkle håndgrep fjernet, og det ble fint plass til en madrass. Til og med puta hjemmefra hadde jeg husket på! Jeg lå som en greve. Greven var imidlertid ikke helt fornøyd da han våknet kl 07 til samme lave skydekke og antydning til duskregn. En flekk blå himmel styrket troen på bedre vær, mens jeg la i vei på sykkel innover mot Maribu. De 6,5 km er ganske lette å sykle, og jeg gjorde det på snaut tre kvarter. Det høres kanskje ikke spesielt sprekt ut, men det skyldtes en stri moskushann som ikke ville flytte seg vekk fra veien. Bilde lagt ved. Verre var det etter passeringa av brua etter Maribu. Veien ble dårlig her, og i funderinger over om jeg snart skulle stoppe og begynne å gå, hørte jeg et illevarslende grynt like ved. En hel flokk moskus stavret seg brått på beina 30-40 m unna, og sendte bølger av adrenalin ut i kroppen. Jeg tråkket videre, da jeg i realiteten allerede hadde passert dem, og kunne gjøre fint lite med det overraskende møtet. Lærepengen er: Følg med når du går og sykler på Dovre! To syklister kom ganske snart etter meg, og hadde antatt at jeg ikke hadde sett flokken. Jeg bekreftet dette, og vi kom i snakk. Turmålet var det samme, og vi slo følge. Begge var innflyttere i Trondheim, og begge leste Fjellforum! Gunnar er også en aktiv skribent, så det ble utvekslet mange erfaringer fra både norske og utenlandske fjell. Tiden går fort i slikt selskap, og snart var vi helt oppe ved Fisketjørni, der østryggen på Svånåtind reiste seg bratt opp i skodda. Været ble heller verre, og det var godt ikke å gå alene opp eggen nå. Sleipt og glatt opp østeggen på Svånåtind Steinene var glatte, og vi måtte ta det pent. Noen artige klyvepunkter ble det etter hvert i tåka, men når også et 2-cm snølag dekket alt fra omtrent 2100 meter, gikk det ikke så fort. Vel oppe på 2209 m dro jeg fram stativet, og fikk dermed et bilde av alle tre i tåkeheimen. Jeg hadde fått nok, og vil heller komme tilbake igjen i sol og varme, men de to andre håpet på fortsatt opplett, og ville gå ryggen videre og kanskje over mot Bruri. Så skiltes våre veier, og jeg listet meg nedover samme eggen på katteføtter – særlig nå som jeg var alene i steinura. Det var grei klyving ned også, selv om det var glatt. Under tåka møtte jeg en 10-15 stykker på tur opp, og ønsket dem vel bekomme. Etter hvert ble det noe tørrere, og et visst opplett ble det – ergerlig, men sikkert til glede for de to andre – som jeg håper vil fortelle hvordan det gikk videre her på Forumet. Om meg er å si at jeg vil tilbake med ski på beina, eller i strålende sol og sommervær. Jeg fikk da besøkt en kommunetopp i Øyer på vei tilbake neste dag, så snart er alle i Oppland i boks…
  12. Noen som har vært der i vinter? Og registrert om det har gått ras der? Bua som lå der ble smadret i løpet av vinteren, og før evt tillatelse til gjenoppbygging prøver jeg å finne ut om det var vind eller ras. I siste fall må jo annen plassering vurderes, var det vind er løsningen bedre bardunering på samme plass. Her http://norgeskart.no/adaptive2/default.aspx?gui=1&lang=2&minX=183148.558125&minY=6931752.5796875&maxX=187104.776875&maxY=6936110.7671875&layers=&baselayer=100&visibleOLOverlays=avinetBasemap100002,avinetBasemap2 - bua lå ca under e'en i Grønliskaret. (Kartløsningen i forumet var elendige greier... Google maps suger i forhold til norgeskart, gislink og liknende nasjonale løsninger) Bilder før/etter vedlagt. Triste greier. Bra den ikke brukes om vinteren...Grønli før-etter.pdf
  13. Gjest

    Tatt av vinden

    Lørdag var den store dagen! Håvard og Kurt var klar for turen over Snøhettas fire topper. Jeg ble invitert med, og ble kjempeglad og spent på hvordan en slik tur ville bli for ikkeklatrende, lille meg.. Men, Håvard var så snill og la tingene til rette for meg på fredagen, han ga meg et supert klatrekurs, og jeg fikk prøvd meg på rappellering og jeg lærte en knute eller to. Etter dette var jeg klar! Prisen? Stå opp kvart over ett natt til lørdag.. Mens medstudenter såvidt var ferdig med vorspiel, ringte vekkeklokken, og jeg hadde følelsen av å sovet i fem minutter, selv om det kanskje var en halvtime. Hvorfor stå opp så tidlig? Jo, vi skulle rekke landskamp hjemme i Trondheim på lørdagskvelden.. Med den i bakhodet, kjørte vi inn til Snøheim, noe som i ettertid huskes som om det var en drøm. Det blåste fælt da vi skulle ut av bilen, og vi kunne ikke tenke oss hva slags følger den kunne få for oss. Vi kom oss avgårde, og med kneet mitt og meg i teten oppover mot Snøhetta, gikk det rolig. Etterhvert ble vi litt sultne, frokosten skulle inntas på toppen. Toppen var skyfri, og vi fikk fin utsikt med soloppgang og greier. De siste femti metrene fikk Håvard nok, og la inn en spurt opp til toppen. Den vant han lett, sprek som en fole. Varden var fin. Tankene gikk til Kim, "man må opp på varden for å ha besteget toppen", eller noe sånt husket jeg. Jeg begynte å fomle opp varden, Håvard ble inspirert og ble med opp. Så stod vi der da, med two thumbs up og gliste til fotograf-Kurt. Så skjedde det utrolige. Selv i bilen hjem fra fjellet lurte vi på hva det var. Nevnte noen Guds inngripen, ellernoe?? Uansett, for å snakke for meg selv, rakk jeg bare å tenke: "Denne situasjonen har jeg ikke kontroll på", da jeg så den gule fjelljakka til Håvard i øyekroken. Så lå jeg i bakken. Jeg skjønte ingenting, og reagerte som alltid når jeg ikke vet hvordan jeg skal reagere, med en hysterisk latter. Håvard gikk det verre med. Det som hadde skjedd, var at en vanvittig overraskende vindkule hadde løftet oss opp, og klaska oss ned i snøen tre meter unna varden. At vi ble løftet opp og vekk, er vi sikre på, fordi det var ikke snakk om å miste balansen og tryne ned, vi ble rett og slett feid avgårde med vinden. Lua mi kretset rundt toppen, ca 10-15 meter over hodet på oss. Håvard hadde slått seg, han hadde fryktelig vondt i ankelen. Jeg ble straks mer alvorlig, det er ganske seriøst å skade seg her oppe. Han greidde såvidt å gå, selv om han tok det fint. Lua mi er jeg glad i, den hadde vært ute av syne en stund, før den plutselig dukket opp femti meter nord for toppen. Jeg greidde å løpe ned og hente den. Da jeg kom opp igjen, satte vi oss inntil radiolinkstasjonen og tok oss en god hvil, og prøvde å fordøye hva som hadde hendt. Vi ble sittende en god stund på Snøhetta. Håvard kjempet med seg selv, skal vi fortsette? Jeg tenkte og sa at vi burde gå rett ned igjen, og det hadde vel kanskje vært det lureste i etterpåklokskapens lys. Men så tok vi alle sammen en kikk mot Hettpiggen, og vi bestemte oss for å prøve. Håvard fikk låne stav, men det gikk smått bortover mot Midttoppen, i vindkastene. Men vi hadde tiden på vår side, og Håvard var svært tapper. Imponerende! Vi kom oss ned i skaret mot Hettpiggen i dyp, våt snø. Det virket litt lovende. Det som ikke var lovende var at Håvard, han som skulle lede taulengdene slet hardt når han skulle tråkke på venstrefoten. Jeg gikk først bortover, og nedover svaene for å komme inn i renna. Jeg gikk litt feil og kom for langt ned. Vi prøvde litt oppover, men svaene var såpeglatte og våte, vannet som rant nedover svaene pga snøsmeltingen, blåste også opp igjen! Ikke akkurat ideelle forhold! Vi gikk litt tilbake, prøvde oss litt, men jeg følte at dette var langt over min grense, og Kurt hadde ikke mye lyst til å lede for første gang. Håvard hadde ingen mulighet til å prøve. Tåka kom, og vi bestemte oss for å snu, surt, men ingenting å gjøre med det. Det gikk enda roligere tilbake til Snøhetta, og nedover fra denne var det en eventyrlig påkjenning for Håvard. Vi syntes synd på han. Vi kom oss ned, og sjelden hadde han vært så glad for å bli ferdig med en tur! Det skjønner vi godt. Det var bra det ikke var noen brist i ankelen, kun en kraftig forstuing. Dette kunne gått mye værre, vi kunne lett ha landet med hodet på en av de mange oppstikkende steinene rundt varden, og kanskje drept oss. Faktisk. Når jeg tenker tilbake på denne opplevelsen, føles det hele ganske surrealistisk, og latterlig. Trist med ankelen, men vi var enige om at det hele var ganske komisk også Helt sykt. Absolutt det villeste og mest utrolige jeg har opplevd. Vi fløy der, Håvard! Synd ikke Kurt fikk tatt bilde av oss i lufta, det hadde jeg gitt mange penger for! En ting er sikkert, vi forbanner Hettpiggen, og har lovt oss at vi skal feie over denne traversen neste år, koste hva det koste vil. Denne gangen ble vi tatt av vinden, men ikke neste!! Litt trøtt i dag, men vi rakk da kampen!
  14. Vi møttes ved bommen til Maribu lørdag morgen. Nils fra Nittedal, Hans Petter fra Oslo, Morten og Julia fra Valdres og Trine, Trym og jeg fra Melhus. Vi hadde litt forskjellige mål for dagen. Tre gikk Svånåtinder og Langvasstinder, mens Morten og jeg utfordret Bruris løse blokker og inspiserte hammeren videre mot Svånåtindryggen. Julia var barnevakt for Trym nede i dalen og fikk med seg en sjelden and og noen fine bilder. Snømengdene var slettes ikke så ille som media ville ha det til. Nils skriver sikkert litt om runden over Svånåtinder og Langvasstinder Hva het anda di, Julia? Jeg har lagt ut noen bilder fra Bruri. http://www.bergtatt.net/turer/2000m/050702_bruri/main.htm
  15. Etter å ha opplevd det beste været en kunne ønske seg på Nubb-tindene bare en uke tidligere, var det nesten litt optimistisk å ønske seg noe pent vær. Disse tankene kan jo ha grunn i at jeg opplevde en halv time med vindstille vær i løpet av en uke på Ørland i mellomtiden. Skredahøe ligger på Dovre, så dette ble min tredje tur til Moskusen sitt rike dette året. Vi kjører sent fra Trondheim på fredagen, og er først på Hjerkinn klokken 21.45 på fredagen. Temperaturmåleren i bilen sier minus 6 grader, noe som ikke er så altfor ille. Går innover på veien mot snøheim, og slår opp teltet klokken 22.30 ved Snøheim 9 skiltet. Været er noe overskyet og det er snøflukser i luften når vi legger oss. Lørdagsmorgen gir meg den største overraskelsen jeg kunne ønskt meg. Værmeldingen sa at det skulle være skyet vær denne dagen, men det er blå himmel og ikke en sky på himmelen (se bilder under). Vi går innover veien til skytefeltet, og tar til venstre mot Maribue 4 kilometer før Snøheim. Til opplysning for andre som tenker seg turer i det samme området, så råder jeg dere til å ta med sykkel. (Må innrømme at det var ganske drøyt å gå de 15 kilometrene til Maribue til fots på en fullt brukbar vei til sykkel). Eneste positive med å gå var at vi oppdaget en moskusflokk på ni dyr, 3 kilometer før Maribue. Kommer til Maribue klokken 12.00, hvor at det smeltes vann før turen bærer videre innover i fjellområdet. Følger ruten som vist på GPS'trackeren min. Ifra Maribue gikk vi på ski helt opp til siste biten på Skredahøe, hvor det ble byttet om til Stegjern. Eneste bekymringen vi hadde var mellom 10 - 15 høydemeter før toppen grunnet et 20 cm tykt pudderlag som hadde lagt seg på skaren på det bratteste området. Det var og to store skavler opp henget til toppen hvor at jeg la traseen midt i mellom. Det blåser noe surt på toppen, men jeg rekker å ta en del bilder, hvor at utsikten imponerer meg. Dette hvor jeg ser sørover mot Gråhø, ser skitrekket på Dombås i øst, Rondane kan også pekes ut, osv... Kjenner samtidig at vinden øker mens jeg er på toppen, og ser at det blir stadig mer disig luft mot sørvest. Overnatter på Maribue, og våkner opp til snøbyer og 2 - 3 kilometer sikt. Går tilbake til Hjerkinn, og begynner allerede å tenke på neste mål på vei tilbake. Skal tilbake helgen fra 4 til 6 mai og ta den Store Svånåtinden, Nørdre Svånåtinden og Store Langvasstinden om det passer med mitt trange tidsskjema
  16. Endelig ble det en tur på Bruri. Etter å ha prøvd aktivt å få med meg tur-følge så ble jeg syklende alene innover Hjerkinn tidlig den søndagsmorgenen. Mistenker den lave responsen for å være eksamens tiden, og ikke manglende lyst. Dette ble og forsterket av at det stod ingen andre biler parkert på Hjerkinn da jeg kom dit, og bare to biler da jeg dro hjem igjen samme ettermiddag. Turen foreløp slik: Jeg dro fra Trondheim i det hanen begynte å skrike. Etter å ha lagt meg klokken 01.00 etter en grillfest lørdagsnatta (munkholm), så var det lett å stå opp klokken fire for å sette seg i bilen. Kjørte fra byen 04.15, og et sterkt kaffebrygg på Støren måtte til for å vekke meg. Stopper kort på Oppdal for å fylle Diesel, og jeg ser litt forundrene på de lokale bilene med frost på frontruta. (Hm, det er jo i slutten av mai). Kommer til Hjerkinn, er litt forundret over at det ikke er andre biler på parkeringsplassen, hvor at jeg bytter om til fjellklær. Litt småkjøligt var det, men da slipper jeg jo heldigvis at sykkelen synker ned i grusen på fjellet. Starter å sykle 06.50, hvor at jeg møter på moskus samme plass som sist jeg var på tur. Fremdeles de små, med noen store på slep.. Hadde samme morgen sett to stykker på Kongsvoll. De ligger i vegkanten, hvor at jeg ikke ser de før jeg er på 40 - 50 meters holde. Husker akkurat hva jeg las på skiltet ved bommen (var visst lurt å holde meg på 200 meters hold). Jeg stopper opp for å gi moskusen tid til å flytte på seg. De står og studerer meg i 2-3 minutter, hvor at hele gjengen plutselig springer opp på en liten rabb for å slippe meg forbi. Jeg fortsetter da videre mot Maribu og er ved hytten klokken 08.10. Kjenner at de tynne stridshanskene er i tynneste laget, hvor at det har vært så kaldt at jeg kan sykle over snøen som ligger på vegen de siste 300 metrene før hytta (lover dere at det ikke var mulig på ettermiddagen ) Jeg går til fots hele vegen til foten av Bruri, men tar med ski i tilfelle det skulle bli gjennomtråkk utover ettermiddagen. Går relativt kjapt til foten av Bruri, hvor jeg tar en liten matpause for å få i meg energi, og en gyllen mulighet til å planlegge ruten oppover fjellet. Ser at det er bratt, men ikke umulig. Går innover, og akkurat som rutebeskrivelsen sier, det er sinnsykt mye løs stein med fare for utsprang. Det løsner ofte stein, og det føles ubehagelig til tider. Samtidig som jeg går oppover går det rundt 10 mindre ras på motsatt side av dalen mot Svånåtindan. Når jeg kommer til toppen får jeg en virkelig stor mestringsfølelse, og konkluderer med at det var eklere å gå Bruri enn hva jeg trodde på forhånd. Tar meg en kopp kaffi på toppen, og ringer hjem og sier at jeg fortsatt er i live, og at om jeg ikke er nede til en visst tidspunkt på kvelden, kan de begynne å vurdere å ringe Seakingen for hjelp. Etter en ti minutters stopp på toppen går jeg nedover, hvor at jeg kjenner det begynner å stikke i huden. Solen var mye skarpere enn hva jeg kunne drømt om, og jeg hadde glemt hvor kraftig den er i kombinasjon med nysnø. Var mer snø nå enn hva det var for 3 uker siden. På veg ned løsner det stein under meg, men ved å alltid ha planlagt neste steg går det bra. Snøen har begynt å råtne, hvor at jeg ser det nødvendig å gå på ski hjem. Kommer meg trygt tilbake til Hjerkinn. GPS'måleren viser 45 km, og med en t/r på 9 timer og 10 minutter er jeg fornøyd. Erfaringer: Husk å ta med solkrem, og bruk solbriller i tide Alexander
  17. Gikk Larstind med guttene mine i slutten av juli. Artig og flott tur, som det er svært lite å finne bilder om på dette forumet! Nå gjør jeg noe med det! Utførlige bildekommentarer får erstatte tekst denne gangen.
  18. Skal kjøre over Dovre i sommer, og har lyst til å dra med familien på en liten fjelltur i samme slengen. Hvor bør vi evt parkere bilen og rusle i noen timer? Gjerne en lett tilgjengelig topp, eller sted med litt utsikt. Forslag mottas med takk 😊
  19. Har tenkt meg på topptur til Storsmeden i Rondane ved første finværsdag. Må gå alene, og håper derfor på tips siden jeg har hørt/lest at det er klyving og noen parti der veivalget er viktig. Ikke alltid så mye folk på den sida av Ula, så jeg må stole på meg selv og det jeg får av tips og veivalg på forhånd😬
  20. Er Gråhøe grå? Denne ekspedisjonens mål var å finne ut om dette fjellet lever opp til navnet sitt. Eller kanskje ikke? Kanskje målet bare var å gå på en topp? En 2000-meter, det er alltid stas. Og jeg innrømmer at Gråhøe har stått "på listen" lenge, det har fristet å besøke det noen kaller Norges mest isolerte eller "ensomtbeliggende" 2000-meter. Gråhøe på 2014 moh ligger i Reinheimen/Skjåkfjella, et stort fjellområde som kanskje ikke er så kjent eller besøkt som sin berømte Jotunnabo. Synd, for her er det flott. Vel, vi startet vår tur fra Heidal, i Mukampens nabolag. Innom Bismo for å hente hyttenøkkel, og start fra Billingen søndag ettermiddag, 4. mai. Her var det fast og fint føre helt fra riksveien, vi gikk på feller og nøt turen opp gjennom furuskogen i det fine været. Ganske bratt noen steder, deretter mest som en laaang oppoverbakke, og vi måtte stadig snu oss og nyte utsikten, wow! Dessverre hadde turfølget glemt nabokartene, så vi fikk ikke prikket inn de flotte toppene i sør, men Tordskyrkja som ruvet i det vestlige nabolaget Tafjordfjella, fikk vi navnsatt. Etter å ha lest om denne toppen hist og pist, snakket med folk som har vært der osv, skjønte vi at en tur på rundt 35 km t/r kunne bli vel lang når vi hadde såpass lang kjøretur før og etter, og føret jo kan være så ymse på denne årstiden. Derfor hadde vi skaffet oss plass på Skarvedalshytta, en koselig liten bu litt over midtveis mellom Billingen og Gråhøe. Her hadde vi panoramautsikt til toppen fra kjøkkenvinduet, og like fin utsikt mot andre topper fra de andre vinduene... Godvær søndag, og mandag våknet vi til snøbyger og temmelig dårlig sikt. Frokosten ble laaang, og yess! der lettet været litt! Ut på tur! Først ganske flatt, deretter jevnt oppover, og på rundt 1900 meter dukket vi inn i det grå. Riktig så utrivelig ble det! Snø og vind og tåke, og bare noen meters sikt. Men topplatået er jo mer eller mindre flatt, ingen stup eller andre skumlerier, så vi gikk på kompasskurs, og fra 2000 meter fulgte vi høydemåleren. Morsomt å se hvordan det som føltes flatt virkelig var en liten oppoverbakke, metertallet økte jevnt og trutt. Av forståelige grunner ble det ingen mulighet for å nyte utsikten fra toppen... ingen lang matpause der, heller - derimot en ganske kjapp retur til Skarvedalshytta. Av med fellene, og heldigvis kunne vi skimte våre egne spor et stykke nedover, før vi kom ut av tåkehatten Turen tilbake til Skarvedalshytta var en mer eller mindre sammenhengende utforbakke, på fuktig nysnø. Vi tok en liten rast på hytta, og fant ut at vi hadde brukt temmelig nøyaktig tre timer på turen opp og ned. Og videre mot dalen kom solen og utsikten, mens vi staket i vei på glatte ski, vel vitende om at Gråhøe ER grå, på nært hold, mens den på avstand er skinnende hvit
  21. Med noen få bilder: http://peakbook.org/tour/24987/Telttur+i+Rondane+i+november.html Det åpnet seg en liten turmulighet helgen 4. - 6. november. Etter å ha sett værmeldingene så endte vi opp på å reise til Rondane, og gå eggen mellom Veslesmeden og Storsmeden. Reiste fra Oslo etter jobb på fredag, og kjørte opp så langt vi kunne inn mot Rondane etter Mysuseter. Fikk parkert og gikk inn til vi fant en fin teltplass et stykke før Rondvassbu. Opp med teltet og inn i soveposene for en god natts søvn. Våknet dagen etter i den forventede tåken. Etter frokost var det å pakke sekker og traske i vei mot Veslesmeden, og tåken gikk vi i til vi var tyve meter fra toppen, da kom vi over skydekket, og fikk toppen i knallgod novembersol. Siden eggen over til Storsmeden badet i tykk tåke, bestemte vi oss for å ikke gå den, så vi koste oss på toppen en stund før vi tuslet ned til teltet igjen, hvor vi fyrte opp bålet. Det å kose seg ute i Rondane med bål, biff og rødvin i november var bare fantastisk. Regor
  22. Hei! Vi har tre separate ferieuker i år, den første i slutten av mai/begynnelsen av juni, midten av juli og ei i begynnelsen av august. Og vi har så veldig lyst til å bruke de på fjellet. Ønskemålene i år er rondane, jotunheim og kanskje Dovre. Siste uka har vi allerede fastsatt at blir på Hardangervidda. Det jeg derfor lurer på er om det er mulig å bruke den første uka på å gå i noen av disse områdene? Med hund og telt, og til fots. Supert hvis noen har erfaringer eller tips!
  23. Utsiktene på notoriske yr gjorde at Syltraversen ble valgt vekk til fordel for Dovre og Larstind, hvilket vi ikke angret på. Og har man fornavn Lars, bør man ha vært på Larstind. Syklet til Maribue og campet i nabolaget onsdag kveld, men plagsomt mye moskusomgåelser underveis (nok en gang) gjør at det trolig blir turisttransporten til Snøheim på kommende 2K-turer. Opp 06 torsdag til rimfrost på teltet, deretter knallvær og varme gjennom hele Svånådalen. Lang anmarsj. Droppet renna og gikk rundt pga. en del snø, lur strategi da vi senere møtte et par som måtte gi opp renna og også gå rundt pga. hard snø de ikke klarte å unngå. Jern og øks ville reddet situasjonen. Fin og luftig egg før vi rapellerte ned i skaret. Lengde ca.15m (som kunne vært kortet ned), returklatringen samme vei ble av fagfolk vurdert til en liten 3'er. Tok den nederste tunnellen og kløv greit til topps. Vindstille og mygg på toppen av Larstind! Bildene beskriver resten bedre enn ord.
  24. Gjest

    Gråhø 28. august

    Selv om dere sikkert er lei meg, så skrytes det av turer, så her kommer Håvards og min tur til Gråhø på lørdag: Dvs, planen var egentlig en kjapp tur til Bruri, "offisersturkameraten min ordner lett entre til Maribu" - tenkte jeg. Men dengang ei, jeg var litt slapp selv og sjekket ikke opp , en trøtt bomvakt sa at Dovre var stengt pga. reinjakt. Jeg foreslo: "Kvitingskjølen?" spurte jeg. "Jada, hvorfor ikke" svarte Håvard. Så da peisa vi videre sørover og vi kom til Dombås. Da tenkte uberegnelige Espen, Gråhø! Jada, Håvard var med på det og. Vi visste lite om Reinheimen, så vi kjøpte et kart i turistinformasjonen. "Tordsvatnet" heter det. Det tok lang tid før vi fant toppen på kartet.. Jaja, vi finner nok frem, og satset på at vi greide de syv første kilometerne før vi kom inn på vårt nye kart, uten kart. Vi kjørte opp, hva het den, Lordalen! Furuskog, ganske trivelig. Innerst inne i dalen, ved Nysætri satte vi bilen. Vi konkurrerte i å skjære mest ned på vekten. Den konkurransen vant jeg, ved å ikke ta med cola, og gå i joggesko. Veldig lurt Vi gikk innover, etterhvert som praten gikk, skjønte jeg at turkameraten ikke sto noe tilbake for personer som Børge Ousland eller Kagge, grønlandsfarer var han! Hehe, jeg følte at jeg måtte øke farten litt, så han ikke skulle kjede seg Etter en god stund på en helt grei sti, begynte vi å lure på om vi hadde kommet oss inn på kartet, og om vi skulle krysse elva for å sikte inn mot Skarvedalen. Elva ble kald i joggesko... Vi gikk i jevnt tempo et stykke opp i Skarvedalen før vi satte oss og spiste, jeg greidde å trykke i meg fire skiver. Merket at Håvard ble utålmodig da regnet begynte å piske på sjokoladepålegget. Vi kledde på oss goretexbunadene, og kom oss oppover i uværet. Vi fulgte vann 1442 på venstre side, og 1490 på høyre, før vi bestemte oss for å gå opp i søkket øst for Gråhø 2014. En lei urd, med påfølgende julestemning pga. digre snøfiller, brakte oss opp i skardet øst for vår vakre topp. Vi så hverandre, snø og ingenting. Sikkert dødskjedelig utsikt likevel. Vi frøs no ekstremt på hendene før vi fikk pakket de stive fingrene inn i vottene. Opp mot toppen tok grønlandsfareren teten et øyeblikk, og jeg måtte konsentrere meg for å holde følge, med joggesko og skrantende kne og hofte (pga sykkeltryn). Jeg konsentrerte meg, og snart var vi oppe! Føttene ble litt kalde med joggesko i snøværet, men det gikk da på et vis.. Vi ble ikke lenge på toppen, før vi skled ned igjen i skardet. Vi hadde forlengst begynt å fable om hamburgern på Dombås, en god seng og rett og slett bedre tider. Samtalene gikk med på å forsvare hvorfor vi drev på med dette tullet, og greidde på et vis å overbevise oss selv om at dette var ganske fint Det gikk radig nedover igjen, selv om steinene var forræderisk glatte. Nede på sletta igjen, rett etter å hørt at Håvard digga AC/DC, skar kniven seg inn i det helvetes høyrekneet igjen. Det var dritt. De siste 7-8 kilometerne var fæle. Møtte et par reinsjegere som lurte på om det var skiføre pga stavene mine. Drittjegere. Fins jo ikke rein, og så skal de skyte de stakkars få dyra som er igjen... Steng av hele Dovre og Jotunheimenom sommeren for 2000mjegere i stedet! Vi er snille og greie, og lar dyra være i fred!! Så slipper vi å ha noen befatning med alle disse andre som er i fjellet og forstyrrer uten å virkelig elske det Vi la inn litt løping på slutten, og brukte et sted mellom 8 og 9 timer. Vi syntes det var godt å komme seg i bilen. Godt gjort å ikke sovne, Håvard. Takk for en fin tur! Bilder kommer kanskje etterhvert?
  25. Med så gode værutsikter som det var sist helg, kunne vi ikke sitte hjemme å svette. Da var det bedre å svette i fjellet! Så da bar det nordover til Dovrefjell for å gå en litt lettere fjelltur denne gangen. Skredahøin på 2004 moh er jo egentlig mer en rusletur i forhold til mange andre 2000-metere. Vi kjørte inn til Maribu hvor det var folketomt. Kun en sykkel lå ved brua ovenfor Maribu, så vi regnet med å ikke møte mange fjellvandrere denne dagen. Vi rundet Flathø på sørsiden i strålende sol og skyfri himmel, tok oss god tid og brukte godt og vel 4 timer til topps på høyeste Skredahøin. Svært lite snø å se, så det ble bare steinrøysa ned igjen også. Returen la vi om nordsiden av Flathøi. På vei ned gikk vi nesten på en stor reinsdyrbukk som vi ikke oppdaget siden den sto bak en skrent. Den fikk det litt travelt da den oppdaget oss. Det som gjorde denne turen ekstra spennende var 3 møter med moskus. På kjøreturen opp til Maribu sto det en moskus midt i veien like nedenfor krysset hvor en tar av til Maribu. Da var det fram med kamerat å knipse i vei før den ruslet avgårde. Andre gang vi fikk se disse sjeldne dyra var i dalen sør for Maribu/øst for Flathøi, hvor det gikk 6 dyr i en flokk. Disse gikk og beitet noen hundre meter nedenfor oss. Og på kjøreturen ned igjen sto det plutselig 2 moskus midt i veien og slikket grusen. Vi spratt ut av bilen med kameraet igjen, og listet oss mot dem til vi var ca 30 meter unna. Da holdt det; vi hadde i bakhodet historiene om folk som har måttet løpe opp på en stor stein pga sinna moskus. Veldig moro å se disse dyra var det ihvertfall! Nils
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.