Søk i nettsamfunnet

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Rune og jeg hadde egentlig tenkt oss over Svartisen denne uka, men etter elendige værmeldinger og web-kamera rundt om i nordland viste lav skyhøyde utsatte vi det prosjektet og tok turen til Rondane heller. Værmeldingene for Rondane var de beste for hele landet denne uka. Det skulle holde stikk, bortsett fra en grå og våt dag som ble tilbrakt i teltet under Digerronden. Svartisen får vente til neste år.

Etter å ha fått tips her inne om bl.a. vanskelighetsgrad på topper og teltplasser i ura, skylder jeg vel en rapport Reveljen gikk 0645 mandag morgen, og vi kjørte fra Folldal 0715 med kurs for Hjerkinn og videre inn Snøheimveien. Pga. opprydningsarbeid inne på vidda, var veien kun åpen periodevis i løpet av dagen. Vi bli sluset innover fjellet sammen med tyske og nederlandske bobilturister. Været så bra ut, dvs. stikk i strid med hva værmeldingene sa på forhånd. Snøhetta badet i sol, og skydekket var relativt lett rundt oss. Etter en kjapp frokost i bilen, slengte vi på oss dagstursekkene og trasket i vei mot Vesttoppen. Etter to timer med hopping fra stein til stein sto vi på toppen. På vei opp hadde tåka selvfølgelig tetnet seg til, og sikten var ikke mer enn knappe hundre meter. Vi ruslet ned igjen og til bilen for å hente storsekkene. Etter en kjapp lunsj ved bilen la vi ivei innover den T-merkede stien mot Åmotdalshytta gjennom Svånådalen. Planen var å telte en eller annen plass rundt vann 1500. Litt mindre steinete og enkelre å gå her enn opp mot Vesttoppen. Like før stien gjør en sving nordvestover opp Svånådalen kunne vi skimte en moskusku med sine to små stå å gresse ca. 300 meter foran oss, rett nedenfor stien. Vi kuttet svingen og tok en nordligere rute over Hettpyntan, før vi siktet oss inn i retning Bruri og ned i Svånådalen. Vi hadde berget for regn hele dagen, men nå begynte det virkelig å tetne seg til. Heldigvis fant vi en flekk som var brukendes til teltplass rimelig kjapt, og vi fikk slått opp nylonboligen rett før dråpene begynte å falle. Selv om klokka ikke viste mer enn tidlig ettermiddag, og det ennå var mang timer dagslys igjen, ble det ikke mer gåing denne dagen. Det skulle vise seg å være like greit. Utpå tidligkvelden satte møkkaværet virkelig til. Vinden klarte å moderere seg til frisk bris, men regnet øste ned og tordenværet satte inn. I over to timer sto det på, og det blinket og smalt tett rundt oss disse to timene. En litt småskummel opplevelse. En føler seg rimelig utsatt i teltet, når det smeller og blinker tett rundt en i over to timer. Det var godt å ha en liten konjakkskvett å roe nervene med Været roet seg i løpet av natta, men det var et grått syn som møtte oss da glidelåsen ble dratt til side tirsdag morgen. Planen for disse dagene på Dovre var bestige Vesttoppen, Storstygge Svånåtind, Bruri, Skredahøin og Store Langvasstinden, men uten å stresse rundt oppe i steinura alle timene med dagslys. Tirsdagen ble derfor inne-dag i teltet, og dagen ble brukt til å lette vekta på sekken og øke vekta på kroppen Heldigvis hadde vi en radio til å holde oss med selskap. Når kvelden kom blåste det opp, og styrken var vel muligens opp i liten kuling i kastene. Onsdag opprant med et mye lettere vær, og med gårdagens labre aktivitetsnivå, var guttene nå giret på tur igjen. Målet for dagen ble Storstygge Svånåtind, opp østryggen. Turen opp gikk greit, selv om jeg hadde lite erfaring med lett klyving fra før. På vei opp tetnet deg seg selvfølgelig til igjen, og det var rimelig svart rundt oss. Vi droppet videre gange bortover langs toppryggen, og valgte å gå ned igjen før evt. regn gjorde steinene såpeglatte. Noen utsikt var det jo ikke likevel, så det valget var enkelt. Vi vurderte å ta Bruri når vi kom ned, men regn gjorde underlaget glatt og vi hadde hørt, og så, at det var løst der oppe, så vi slo fra oss tanken og fant soveposen igjen. Torsdag våknet vi med sludd/haggel på telttduken, og med fortsatt lavt skydekke bestemte vi oss for å sette kursen mot Snøheim og hjemover igjen, selv om vi hadde planlagt å være til fredag. Været var også meldt verre mot helga. Vi slapp nedbør på turen tilbake, men med skydekke langt ned over toppene, var egentlig heller ikke dette noen dag for topptur hvis man vil ha litt utsikt. Kort oppsummert ble det mye ligging i soveposen disse dagene, men vi fikk da med oss to topper. Uansett herlig å være ute på tur, selv om været ikke alltid spiller på lag. Vi får komme tilbake en annen gang, med litt bedre værmelding, og bestige de toppene vi ikke fikk denne gangen. Legger ved noen få bilder.

Nok en gang skulle OSI fjell fra Blindern forsøke å komme seg opp på Snøhetta i januar. Også denne gangen var optimismen stor. Men akkurat som i fjor og året før der, ble været dårlig på toppdagen. (Se fjellforumrapporten fra henholdsvis januar 2007 og januar2008) Vi var syv stykken, 5 gutter og 2 jenter, som etter en sen ankomst til Hjerkinn på torsdag, la seg i telt og lot natten komme lemmene til gode. Neste dag var det opp og sprette, tohundreogfemti spensthopp og noen friske stavtak. Plutselig var vi på Snøheim, et sted som egner seg svært godt som kulisse for en oppfølger til Død snø. Ifjor var utgangspunktet Kongsvoll og på grunn av minst én meter med pudder, slet vi noe voldsomt i den første kneika opp gjennom bjørkeskogen. Hjerkinn er rene unnarennet til sammenligning! På Snøheim var det opp med telt, og mens vi skjøv stenger inn i kanalene og plugger ned i den deilig, dype snøen, tenkte vi på distansen vi hadde lagt bak oss og på det faktum at det i år var svært så lite snø, noen steder gikk vi på stein og grus, gresstuster og ymse lyngplanter. Her og der lå en halvmeter, som denne vi plantet teltene våre i, men som sagt, bare her og der. Etter noen sosiale timer i teltet under en tiltagende tåketett himmel, la vi oss, og mens vi sov og drømte om toppen av Snøhetta i vindstille vær under blå himmel og januarsol, surnet været og ble vindfullt med snø. Blåsten bygget snøen opp rundt teltene våre og det var ingen vits i å stå opp, ingen vits i å tenke topp, ikke noe poeng en gang å legge ut på en aldri så liten tur i området. Fra våre telt, så vi såvidt Snøheim og de bygningene vi hadde som nærmeste naboer. Derfor ble det etterhvert slapp babling og alskens sprell i Larsbu, den eneste nødbu i Norge som har varmkabler og vannkoker. Etter å ha kokt vann til den store gullmedaljen og plapret en hel haug med moromøkk, var det tjo og hei i soveposen og inn i drømmeland, men ikke inn i et land som blant annet kunne skilte med en topp kalt Snøhetta, nei, for neste dag stod jo hjemturen på planen, og den var ufravikelig, akkurat som en diktators ambisiøse plan for utryddelse av avvikere og såkalte fiender. Tilbake til Hjerkinn skulle vi. Men først en real omgang med vannkokeren. Vi kokte så mye vann, dvs. smeltet så mye snø, at det så ut som sommer rundt Snøheim. Det sier ikke lite om både vår iver og denne vannkokerens ufattelige volum og umulige watt. Hjemover gikk turen, og det var herlig, slakt nedover nesten helt til Hjerkinn, styresnø og skare. En vidunderlig dag i fjellet, nesten så bra den kan bli på denne årstiden uten særlig sol. Heller ikke Snøhetta var særlig fremme, den lå innhyllet i frostrøyk, og for tredje året på rad, fikk vi ikke en gang se et omriss av dette stolte fjell, som en gang ble trodd å være Norges høyeste. På gjensyn, o Dronning!

Dovre viste seg fra sin beste dagen denne lørdagen i begynnelsen av september. Kjørte opp fra Oslo kvelden i forveien. Kom til stengt bom når vi skulle kjøre innover skytefeltet. Var ikke klar over at man måtte kjøpe bompass. Men vakta på Hjerkinn hadde heldigvis åpent døgnet rundt, så vi fikk kjøpt pass og kjørt innover mot Snøheim. Kom frem til "parkeringsplassen" en liten kilometer fra Snøheim klokken 10 på kvelden. Da var det også rukket å bli passe kjølig, så teltet og soveposene kom raskt frem. Snøhetta massivet under en fantastisk stjernehimmel med nordlys var et perfekt utgangspunkt for tur til toppen neste dag. Bilder og kommentarer fra turen finner dere her: http://www.samdal.com/Snohetta.htm Noen smakebiter: Roger

Siste dagen av de tre godværsdagene på Dovre i slutten av juli, ble satt av til Skredahøin, som var min siste gjenværende 2k-topp i området også. Morten Helgesen hadde tipset meg om en spennende egg opp til nordtoppen, som jeg ville se om var mulig å komme opp. Granathull i bakken Fra teltplassen nær Snøheim var det ikke lenge jeg fulgte t-stien mot Åmotdalshytta, før jeg skjente sørover og ned et lettgått stykke i terrenget, med kurs for brua nær Maribu. Snart var det imidlertid slett ikke så lettgått lenger, med buskas og våte myrpartier. Så dukket et skilt om farlig blindgjenger-område opp. Var skiltet fortsatt gyldig? Jeg ante ikke, og trippet forsiktig igjennom området, med mistenksomme blikk mot alle kuler og dumper i bakken. Her og der var spor etter granatnedslag. Jammen var dette uventet turopplevelse på Dovrefjell! Ved brua, som hadde hatt en tøff vinter, så det ut til, var det kjent terreng videre mot vest, før jeg svingte sør for Svånåvatnet, og fulgte snøflekkene som fortsatt lå ved vannkanten her. Opp rundt 100 meter på en liten fjellrygg mellom Svånåvatnet og det lille tjernet her, innunder Skredahøins stupbratte nordflanke. Jammen så østeggen på nordtoppen bratt ut, ja! Bratt hammer - tøff klyving Etter litt grov ur, var jeg inne under den bratte hammeren, og sjekket først ut mulige omgåelser av denne i sidene. Neppe å anbefale! Da var det bare å prøve seg forsiktig fram rett opp egga. Et klyvepunkt a grad 2 ble forsert, og etter bratt klyving litt fram og tilbake var jeg oppe på en ganske bred avsats. Her ble jeg stående litt og tvile, for nå ble det hakket vanskeligere, men lenger oppe så det ut til å løse seg opp. Sjekket ut mulighetene for omgåelse av dette punktet, men fant ingen tillitvekkende ruter. Takene var ikke helt optimale, så jeg måtte stole litt på friksjonen under støvlene her. Heldigvis var det ikke så langt ned; hylla ville nok stoppe et eventuelt fall. 2+ er nok rett gradering for dette partiet, for hadde jeg hatt med tau og sikringspartner, hadde jeg bedt om tausikring her. Lenger opp var det likevel ikke så greit som antatt, men mer klyving på solid to-tall, før det ble lettere. Gps-en målte 24 meter fra starten på klyvinga til slutten, på det som jeg vil kalle en solid toer-taulengde. Så ikke noe tilgjort rappellfeste i overkant. Det var også en del løst, og noen svært sentrale og løse blokker ble tippet utfor. Ingen spor etter folk som har gått opp her før, altså. Litt artig i grunnen, selv om dette ikke er bevis for noe som helst. Nordtoppen Over dette bratte partiet var det enkel klyving videre, og overraskende langt opp til toppen. Det ble derfor en solid pause i godværet her oppe, og en mann dukket opp fra vest. Det ble litt samtale, og han undret seg over moskusspor høyt oppe på Svånåtinden. Om jeg visste hvor høyt de dyra egentlig gikk på Dovre? Jeg hadde ikke peiling, men mintes selv å ha sett halvmånespor etter store dyr i snøen en eller annen gang de siste dagene ganske høyt oppe i fjellet. Siste 2k på Dovre Så ruslet jeg sørover, og lett opp på Skredahøin. Dovres 2k-er var fullført – deilig! Returen fulgte snøfelter ned østryggen i størst mulig grad, før jeg endte med å vade elva Svone, istedenfor omveien om brua ved Maribu, blindgjenger-feltet og myr og buskas etter dette. Vadinga var dessuten bare et fint avbrekk i det nydelige været, og jeg angret ikke på dette veivalget tilbake. Så opp NØ-over, sør for Heimaste SVånåkollen, og inn på t-stien mot Snøheim. 8,5t på tur.

Här är mina 8 etapper i Dovrefjell 23/7: 6km utmed E4 Oppdal-Risan (ingen lift så tidigt på dagen!) därpå huvudsakligen orösat till Pershöe, nära Dindalen. Inte helt trivialt att hitta rätt där leden lämnar älven, med två obetydliga höjder som huvudsakliga orienteringspunkter. Något enformig etapp. Hopplöst att hitta ledens början under trädgränsen, men efter ett tag upptäckte jag *vägar* som inte fanns med på kartan. 24/7: T-leden mot Loennechenbua, men valde läger vid Urdvatnet söder om bua. Mycket fina tältplatser. 25/7: Mot Åmotsdalshytta över bl a Urdvassbekken (MYCKET bred stengång), in i Snöhettamassivet, utmed Langvatnet och till läger vid älven strax norr om Lesjöen. Ljuvligt område. Hagelskurar när jag slog läger - plötsligt inte SÅ noga med hygienen. 26/7: Kanonetapp mot Grövudalen, med läger vid stigskiljet Raudbergshytta-Aursjöhytta, 200 höjdmeter ovanför dalen. Brant snöfält som måste kringgås och mycket akrobatisk blockterräng utmed den sista sjön efter detta snöfält. 27/7: Mot Raudbergshytta där jag efter en dl tvekan valde att gå söderut igen, genom Håkodalen till Håkodalstela med både vackra och mindre vackra utsikter. 28/7: Förbi Aursjöhytta mot Miutjönnin. Aursjöhytta förskräcklig plats, krafledningar, väg med tung trafik av lastbilar och arbetsfordon. 29/7, 30/7: Miutjönnin-Gravdalen-Bjorli. Se inlägg om Reinheimen 1997 gjorde jag min förra Dovretur. Den gav mig spektakulärt vackra etapper (i spektakulärt vackert väder) genom Stroplsjödalen och Skirådalen men också trist vägvandring mellan Vangshaugen och Jenstadjuvet; vidare passerade jag Snöheim som väl hör till det fulaste i Dovre. Inget av detta kom med på årets tur som jag dock tyckte hade en överlägsen komposition och fördelen av tält alla nätter. En lustig iakttagelse, om det beror på genomsnittshöjden, eller på speciella vattenförhållanden: under 8 dagar gick jag över en dammur och endast två broar (den ena onödig), men icke en enda bro över trädgränsen och icke ett enda egentligt vad (dvs. alla bäckar på den höjden kunde stengås) I vilket annat område kan man uppleva detta? il C.

Fredagen startet kl 0345. Kl 0645 var vi på Dovrefjell klare for å gå fra E6 til Skredahøin (2004 moh). En tur på 16-17 km hver vei. Etter ca 6 km røk vaieren på bindingen min. Ikke så mye å få gjort, det var bare å snu. Egentlig ganske leit, været var klart - men kaldt, -21 grader. Lørdagen var helt klar i Trøndelag. Vi reiste til Meldal i Orkdalen og besteg 3 fine topper. Vi startet nede i Meldal sentrum og tråkket oss opp i 30-40 cm løssnø til fjells. Forholdsvis tungt, men vi byttet på å gå først. I solsiden på vei opp til første topp var det helt vanvittig fint. Snøen begynte å bli kram tross -18 grader ved start. Fantastisk trøndelagsnatur, tross beskjeden høyde. Det bekrefter bare at det er ikke høyden over havet som avgjør kvaliteten på turen. Etter nesten 7 timer med vassing i snøen var vi nede igjen. Pudderkjøringa ned til dalen var helt ubeskrivelig herlig. På søndag forandret været seg betraktelig. Vi gikk på Litlfjellet ved Vassfjellet i snøføyka. Herlig å være ute, men det var ikke været for de høyere toppene. Se noen bilder på Bergtatt.

En tur som ikke akkurat gikk helt etter planen.... Vi tok toget til Hjerkinn og linka opp med Major Skytefelt og fikk informasjon om hvor vi kunne gå og ikke gå denne helga pga. skyting. Etter anbefaling fra majoren tok vi første natta i et skogholt 300 meter fra skytefeltadministrasjonen. Det blåste godt og var ikke noe særlig vær. Lørdags morgen (07:00) satte vi i marsj innoverskyytefeltet med snøhetta som mål. Vi hadde store sekker med oss og belaga oss på ei natt en eller annen plass inni skytefeltet. Pga vanvittig motvind (sterk storm med orkan i kastene) brukte vi 6 timer på de 1,4 milene opp mot snøheim... Der var vi så slitne at vi ikke turte å lete etter hytta og nødskjulet i mer enn 10-15 minutter så med god vind i rygge rant vi nedover for å finne egnet sted for nødbivuakk så vi kunne lage oss noe mat.. Det var stortsett sol og fint vær hele dagen, men skya ganske kraftig over da vi var i snøheim området. Etter å ha gravd oss ned under ei bro og fått i oss noe mat tok vi frem jervendukene og soveposene for å få litt hvile. Temmelig utslitte alle mann. Utover kvelden ble det bare verre og verre ute. Sikten ble lik null og når mørket kom belaga vi oss på ei natt under broa. Etter samtaler med skytefelt sjefen ble det sendt en BV opp for å hente oss ned da det neste dag ikke skulle bli noen bedring i været. Hva har vi lært.... - Stor sekk og motvind er jævla tungt.. Selv om alle fire er meget godt trent... - Gjør en grundig jobb med nødbivuakken med en gang... halvgjort er ikke velgjort... - Vind og fjell er ikke bra sammen.. Selv om det er blå himmel.. Snøfokket gjorde sikten umulig selv om himmelen var blå rett over oss. - Hermetikk, drytec og godt med fuel til primus er bestandig lurt å ha med plenty av. Mat og vann er viktig på fjellet. Og ikke minst som vi heldigvis også fulgte...; "Bruk hodet, det er ingen skam å snu og grav deg ned i tide..." Hadde vi fortsatt og rote i snøheim området ville vi nok vært så slitne og nedkjølte at det hadde gått på helsa løs...

Målet var å ta syv topper. Trolltinden/2018, Stor-/2016 og Veslesmeden/2015, Høgronden/2118, Digerronden/2016, uten navn/2024 og Midtronden/2060. Vi kom opp til Spranget på fredag litt over klokken 14, og ihvertfall jeg trodde vi var i rute for å ta disse toppene. Til og med været var bra. Men da det ble mørkt klokken 21.00 samme kveld, hadde vi bare rukket Trolltinden. Til Trolltinden gikk vi over ryggen fra bandet mellom Storsmeden og Steet/1996. Derfra og tilbake brukte vi nesten fire timer. Én av oss var dessverre så uheldig å oppleve at en massiv stein slo ned på foten og stemplet (bare) stortåen hans. Han måtte hjem neste dag. Det gikk bra. Ingen varige mén såvidt jeg vet. (Hvordan går det, Frank?). Å spørre hvordan det kunne skje, er dumt, for det kan jo alltid skje. At det hendte på Trolltinden, er ikke så overraskende, for dømt ut fra den ruta vi valgte, er dette et farlig fjell. Steinene er flate og rasfaren er stor, især når man kommer seg ned fra ryggen og begynner på den siste kneika. Noen av steinene ligger bare og venter på å begynne å røre på seg. Glad jeg er ferdig med den steinrøysa. Til slutt, vi brukte ikke nesten fire timer pga. han som skadet seg, nei, han var tapper og forsinket oss ikke nevneverdig. Neste dag, lørdag, gikk vi opp på Storsmeden fra vår leir i bunnen (Kaldbekkbotn) mellom Stor- og Veslesmeden. Vi gikk opp via østsiden og hadde en del artig klyving. Anbefales. Deretter gikk vi ned den normale veien til bandet i vest og tilbake til leieren. Etter en lunsj gikk vi rett opp på Veslesmeden, en ganske uspennende tur, men gjort litt mer artig pga.mye vind og litt snø. Da vi var på vei ned, var klokken rundt 16. Nå kunne vi gå til de bakre toppene og kanskje rekke én eller to morgenen etter før bussen gikk fra Spranget kl 16.05, men det hørtes stressfult ut, så vi besluttet å legge oss ved Rondvassbu og ta en kald halv en. Neste morgen gav oss igjen godvær, bortsett fra en del vind. Før vi la på vei til bussen, dro noen av oss oppom Storronden/2138. “Vi fikk ihvertfall alle toppene vi prøvde på,” var det en av oss som kommenterte. Nettopp, og derfor ble det også en bra tur. Trolltinden var, til tross for at fjellet er og blir stygt, et høydepunkt (intet ordspill intendert, mine damer og herrer).

”Dovre: Lettskyet, til dels pent vær!” Værvarselet gjorde at jeg hoppet til i kontorstolen torsdag kveld, og lynraskt omla planene for helga. Tidligere i sommer hadde vi besøkt Dovre, men da lå Svånåtinden i tåke og regn, og jeg utsatte besøket. Nå skulle den kanskje endelig til pers? Høyest i Lesja kommune var den også, så her skulle det bli både kommunetopp og 2k-topp. Kunne det bli bedre? Kurset på Fagernes fredag var knapt slutt før jeg suste nord- og østover. En kveldstur oppom Muen, Ringebus toppunkt ved rv 27, ble det også tid til. Fin oppvarming av beina før morgendagens stortur. Vel framme på Dovre i spredte regnbyger og lavt skydekke ved p-plassen på Svånålægeret var jeg noe skeptisk, da jeg gikk til sengs bak i bilen. Ville det bli opplett? Det var for øvrig første gang jeg testet ut vår Volkswagen Sharan: Flere av setene bak var med enkle håndgrep fjernet, og det ble fint plass til en madrass. Til og med puta hjemmefra hadde jeg husket på! Jeg lå som en greve. Greven var imidlertid ikke helt fornøyd da han våknet kl 07 til samme lave skydekke og antydning til duskregn. En flekk blå himmel styrket troen på bedre vær, mens jeg la i vei på sykkel innover mot Maribu. De 6,5 km er ganske lette å sykle, og jeg gjorde det på snaut tre kvarter. Det høres kanskje ikke spesielt sprekt ut, men det skyldtes en stri moskushann som ikke ville flytte seg vekk fra veien. Bilde lagt ved. Verre var det etter passeringa av brua etter Maribu. Veien ble dårlig her, og i funderinger over om jeg snart skulle stoppe og begynne å gå, hørte jeg et illevarslende grynt like ved. En hel flokk moskus stavret seg brått på beina 30-40 m unna, og sendte bølger av adrenalin ut i kroppen. Jeg tråkket videre, da jeg i realiteten allerede hadde passert dem, og kunne gjøre fint lite med det overraskende møtet. Lærepengen er: Følg med når du går og sykler på Dovre! To syklister kom ganske snart etter meg, og hadde antatt at jeg ikke hadde sett flokken. Jeg bekreftet dette, og vi kom i snakk. Turmålet var det samme, og vi slo følge. Begge var innflyttere i Trondheim, og begge leste Fjellforum! Gunnar er også en aktiv skribent, så det ble utvekslet mange erfaringer fra både norske og utenlandske fjell. Tiden går fort i slikt selskap, og snart var vi helt oppe ved Fisketjørni, der østryggen på Svånåtind reiste seg bratt opp i skodda. Været ble heller verre, og det var godt ikke å gå alene opp eggen nå. Sleipt og glatt opp østeggen på Svånåtind Steinene var glatte, og vi måtte ta det pent. Noen artige klyvepunkter ble det etter hvert i tåka, men når også et 2-cm snølag dekket alt fra omtrent 2100 meter, gikk det ikke så fort. Vel oppe på 2209 m dro jeg fram stativet, og fikk dermed et bilde av alle tre i tåkeheimen. Jeg hadde fått nok, og vil heller komme tilbake igjen i sol og varme, men de to andre håpet på fortsatt opplett, og ville gå ryggen videre og kanskje over mot Bruri. Så skiltes våre veier, og jeg listet meg nedover samme eggen på katteføtter – særlig nå som jeg var alene i steinura. Det var grei klyving ned også, selv om det var glatt. Under tåka møtte jeg en 10-15 stykker på tur opp, og ønsket dem vel bekomme. Etter hvert ble det noe tørrere, og et visst opplett ble det – ergerlig, men sikkert til glede for de to andre – som jeg håper vil fortelle hvordan det gikk videre her på Forumet. Om meg er å si at jeg vil tilbake med ski på beina, eller i strålende sol og sommervær. Jeg fikk da besøkt en kommunetopp i Øyer på vei tilbake neste dag, så snart er alle i Oppland i boks…

Noen som har vært der i vinter? Og registrert om det har gått ras der? Bua som lå der ble smadret i løpet av vinteren, og før evt tillatelse til gjenoppbygging prøver jeg å finne ut om det var vind eller ras. I siste fall må jo annen plassering vurderes, var det vind er løsningen bedre bardunering på samme plass. Her http://norgeskart.no/adaptive2/default.aspx?gui=1&lang=2&minX=183148.558125&minY=6931752.5796875&maxX=187104.776875&maxY=6936110.7671875&layers=&baselayer=100&visibleOLOverlays=avinetBasemap100002,avinetBasemap2 - bua lå ca under e'en i Grønliskaret. (Kartløsningen i forumet var elendige greier... Google maps suger i forhold til norgeskart, gislink og liknende nasjonale løsninger) Bilder før/etter vedlagt. Triste greier. Bra den ikke brukes om vinteren...Grønli før-etter.pdf

Lørdag var den store dagen! Håvard og Kurt var klar for turen over Snøhettas fire topper. Jeg ble invitert med, og ble kjempeglad og spent på hvordan en slik tur ville bli for ikkeklatrende, lille meg.. Men, Håvard var så snill og la tingene til rette for meg på fredagen, han ga meg et supert klatrekurs, og jeg fikk prøvd meg på rappellering og jeg lærte en knute eller to. Etter dette var jeg klar! Prisen? Stå opp kvart over ett natt til lørdag.. Mens medstudenter såvidt var ferdig med vorspiel, ringte vekkeklokken, og jeg hadde følelsen av å sovet i fem minutter, selv om det kanskje var en halvtime. Hvorfor stå opp så tidlig? Jo, vi skulle rekke landskamp hjemme i Trondheim på lørdagskvelden.. Med den i bakhodet, kjørte vi inn til Snøheim, noe som i ettertid huskes som om det var en drøm. Det blåste fælt da vi skulle ut av bilen, og vi kunne ikke tenke oss hva slags følger den kunne få for oss. Vi kom oss avgårde, og med kneet mitt og meg i teten oppover mot Snøhetta, gikk det rolig. Etterhvert ble vi litt sultne, frokosten skulle inntas på toppen. Toppen var skyfri, og vi fikk fin utsikt med soloppgang og greier. De siste femti metrene fikk Håvard nok, og la inn en spurt opp til toppen. Den vant han lett, sprek som en fole. Varden var fin. Tankene gikk til Kim, "man må opp på varden for å ha besteget toppen", eller noe sånt husket jeg. Jeg begynte å fomle opp varden, Håvard ble inspirert og ble med opp. Så stod vi der da, med two thumbs up og gliste til fotograf-Kurt. Så skjedde det utrolige. Selv i bilen hjem fra fjellet lurte vi på hva det var. Nevnte noen Guds inngripen, ellernoe?? Uansett, for å snakke for meg selv, rakk jeg bare å tenke: "Denne situasjonen har jeg ikke kontroll på", da jeg så den gule fjelljakka til Håvard i øyekroken. Så lå jeg i bakken. Jeg skjønte ingenting, og reagerte som alltid når jeg ikke vet hvordan jeg skal reagere, med en hysterisk latter. Håvard gikk det verre med. Det som hadde skjedd, var at en vanvittig overraskende vindkule hadde løftet oss opp, og klaska oss ned i snøen tre meter unna varden. At vi ble løftet opp og vekk, er vi sikre på, fordi det var ikke snakk om å miste balansen og tryne ned, vi ble rett og slett feid avgårde med vinden. Lua mi kretset rundt toppen, ca 10-15 meter over hodet på oss. Håvard hadde slått seg, han hadde fryktelig vondt i ankelen. Jeg ble straks mer alvorlig, det er ganske seriøst å skade seg her oppe. Han greidde såvidt å gå, selv om han tok det fint. Lua mi er jeg glad i, den hadde vært ute av syne en stund, før den plutselig dukket opp femti meter nord for toppen. Jeg greidde å løpe ned og hente den. Da jeg kom opp igjen, satte vi oss inntil radiolinkstasjonen og tok oss en god hvil, og prøvde å fordøye hva som hadde hendt. Vi ble sittende en god stund på Snøhetta. Håvard kjempet med seg selv, skal vi fortsette? Jeg tenkte og sa at vi burde gå rett ned igjen, og det hadde vel kanskje vært det lureste i etterpåklokskapens lys. Men så tok vi alle sammen en kikk mot Hettpiggen, og vi bestemte oss for å prøve. Håvard fikk låne stav, men det gikk smått bortover mot Midttoppen, i vindkastene. Men vi hadde tiden på vår side, og Håvard var svært tapper. Imponerende! Vi kom oss ned i skaret mot Hettpiggen i dyp, våt snø. Det virket litt lovende. Det som ikke var lovende var at Håvard, han som skulle lede taulengdene slet hardt når han skulle tråkke på venstrefoten. Jeg gikk først bortover, og nedover svaene for å komme inn i renna. Jeg gikk litt feil og kom for langt ned. Vi prøvde litt oppover, men svaene var såpeglatte og våte, vannet som rant nedover svaene pga snøsmeltingen, blåste også opp igjen! Ikke akkurat ideelle forhold! Vi gikk litt tilbake, prøvde oss litt, men jeg følte at dette var langt over min grense, og Kurt hadde ikke mye lyst til å lede for første gang. Håvard hadde ingen mulighet til å prøve. Tåka kom, og vi bestemte oss for å snu, surt, men ingenting å gjøre med det. Det gikk enda roligere tilbake til Snøhetta, og nedover fra denne var det en eventyrlig påkjenning for Håvard. Vi syntes synd på han. Vi kom oss ned, og sjelden hadde han vært så glad for å bli ferdig med en tur! Det skjønner vi godt. Det var bra det ikke var noen brist i ankelen, kun en kraftig forstuing. Dette kunne gått mye værre, vi kunne lett ha landet med hodet på en av de mange oppstikkende steinene rundt varden, og kanskje drept oss. Faktisk. Når jeg tenker tilbake på denne opplevelsen, føles det hele ganske surrealistisk, og latterlig. Trist med ankelen, men vi var enige om at det hele var ganske komisk også Helt sykt. Absolutt det villeste og mest utrolige jeg har opplevd. Vi fløy der, Håvard! Synd ikke Kurt fikk tatt bilde av oss i lufta, det hadde jeg gitt mange penger for! En ting er sikkert, vi forbanner Hettpiggen, og har lovt oss at vi skal feie over denne traversen neste år, koste hva det koste vil. Denne gangen ble vi tatt av vinden, men ikke neste!! Litt trøtt i dag, men vi rakk da kampen!

Vi møttes ved bommen til Maribu lørdag morgen. Nils fra Nittedal, Hans Petter fra Oslo, Morten og Julia fra Valdres og Trine, Trym og jeg fra Melhus. Vi hadde litt forskjellige mål for dagen. Tre gikk Svånåtinder og Langvasstinder, mens Morten og jeg utfordret Bruris løse blokker og inspiserte hammeren videre mot Svånåtindryggen. Julia var barnevakt for Trym nede i dalen og fikk med seg en sjelden and og noen fine bilder. Snømengdene var slettes ikke så ille som media ville ha det til. Nils skriver sikkert litt om runden over Svånåtinder og Langvasstinder Hva het anda di, Julia? Jeg har lagt ut noen bilder fra Bruri. http://www.bergtatt.net/turer/2000m/050702_bruri/main.htm

Etter å ha opplevd det beste været en kunne ønske seg på Nubb-tindene bare en uke tidligere, var det nesten litt optimistisk å ønske seg noe pent vær. Disse tankene kan jo ha grunn i at jeg opplevde en halv time med vindstille vær i løpet av en uke på Ørland i mellomtiden. Skredahøe ligger på Dovre, så dette ble min tredje tur til Moskusen sitt rike dette året. Vi kjører sent fra Trondheim på fredagen, og er først på Hjerkinn klokken 21.45 på fredagen. Temperaturmåleren i bilen sier minus 6 grader, noe som ikke er så altfor ille. Går innover på veien mot snøheim, og slår opp teltet klokken 22.30 ved Snøheim 9 skiltet. Været er noe overskyet og det er snøflukser i luften når vi legger oss. Lørdagsmorgen gir meg den største overraskelsen jeg kunne ønskt meg. Værmeldingen sa at det skulle være skyet vær denne dagen, men det er blå himmel og ikke en sky på himmelen (se bilder under). Vi går innover veien til skytefeltet, og tar til venstre mot Maribue 4 kilometer før Snøheim. Til opplysning for andre som tenker seg turer i det samme området, så råder jeg dere til å ta med sykkel. (Må innrømme at det var ganske drøyt å gå de 15 kilometrene til Maribue til fots på en fullt brukbar vei til sykkel). Eneste positive med å gå var at vi oppdaget en moskusflokk på ni dyr, 3 kilometer før Maribue. Kommer til Maribue klokken 12.00, hvor at det smeltes vann før turen bærer videre innover i fjellområdet. Følger ruten som vist på GPS'trackeren min. Ifra Maribue gikk vi på ski helt opp til siste biten på Skredahøe, hvor det ble byttet om til Stegjern. Eneste bekymringen vi hadde var mellom 10 - 15 høydemeter før toppen grunnet et 20 cm tykt pudderlag som hadde lagt seg på skaren på det bratteste området. Det var og to store skavler opp henget til toppen hvor at jeg la traseen midt i mellom. Det blåser noe surt på toppen, men jeg rekker å ta en del bilder, hvor at utsikten imponerer meg. Dette hvor jeg ser sørover mot Gråhø, ser skitrekket på Dombås i øst, Rondane kan også pekes ut, osv... Kjenner samtidig at vinden øker mens jeg er på toppen, og ser at det blir stadig mer disig luft mot sørvest. Overnatter på Maribue, og våkner opp til snøbyer og 2 - 3 kilometer sikt. Går tilbake til Hjerkinn, og begynner allerede å tenke på neste mål på vei tilbake. Skal tilbake helgen fra 4 til 6 mai og ta den Store Svånåtinden, Nørdre Svånåtinden og Store Langvasstinden om det passer med mitt trange tidsskjema

Endelig ble det en tur på Bruri. Etter å ha prøvd aktivt å få med meg tur-følge så ble jeg syklende alene innover Hjerkinn tidlig den søndagsmorgenen. Mistenker den lave responsen for å være eksamens tiden, og ikke manglende lyst. Dette ble og forsterket av at det stod ingen andre biler parkert på Hjerkinn da jeg kom dit, og bare to biler da jeg dro hjem igjen samme ettermiddag. Turen foreløp slik: Jeg dro fra Trondheim i det hanen begynte å skrike. Etter å ha lagt meg klokken 01.00 etter en grillfest lørdagsnatta (munkholm), så var det lett å stå opp klokken fire for å sette seg i bilen. Kjørte fra byen 04.15, og et sterkt kaffebrygg på Støren måtte til for å vekke meg. Stopper kort på Oppdal for å fylle Diesel, og jeg ser litt forundrene på de lokale bilene med frost på frontruta. (Hm, det er jo i slutten av mai). Kommer til Hjerkinn, er litt forundret over at det ikke er andre biler på parkeringsplassen, hvor at jeg bytter om til fjellklær. Litt småkjøligt var det, men da slipper jeg jo heldigvis at sykkelen synker ned i grusen på fjellet. Starter å sykle 06.50, hvor at jeg møter på moskus samme plass som sist jeg var på tur. Fremdeles de små, med noen store på slep.. Hadde samme morgen sett to stykker på Kongsvoll. De ligger i vegkanten, hvor at jeg ikke ser de før jeg er på 40 - 50 meters holde. Husker akkurat hva jeg las på skiltet ved bommen (var visst lurt å holde meg på 200 meters hold). Jeg stopper opp for å gi moskusen tid til å flytte på seg. De står og studerer meg i 2-3 minutter, hvor at hele gjengen plutselig springer opp på en liten rabb for å slippe meg forbi. Jeg fortsetter da videre mot Maribu og er ved hytten klokken 08.10. Kjenner at de tynne stridshanskene er i tynneste laget, hvor at det har vært så kaldt at jeg kan sykle over snøen som ligger på vegen de siste 300 metrene før hytta (lover dere at det ikke var mulig på ettermiddagen ) Jeg går til fots hele vegen til foten av Bruri, men tar med ski i tilfelle det skulle bli gjennomtråkk utover ettermiddagen. Går relativt kjapt til foten av Bruri, hvor jeg tar en liten matpause for å få i meg energi, og en gyllen mulighet til å planlegge ruten oppover fjellet. Ser at det er bratt, men ikke umulig. Går innover, og akkurat som rutebeskrivelsen sier, det er sinnsykt mye løs stein med fare for utsprang. Det løsner ofte stein, og det føles ubehagelig til tider. Samtidig som jeg går oppover går det rundt 10 mindre ras på motsatt side av dalen mot Svånåtindan. Når jeg kommer til toppen får jeg en virkelig stor mestringsfølelse, og konkluderer med at det var eklere å gå Bruri enn hva jeg trodde på forhånd. Tar meg en kopp kaffi på toppen, og ringer hjem og sier at jeg fortsatt er i live, og at om jeg ikke er nede til en visst tidspunkt på kvelden, kan de begynne å vurdere å ringe Seakingen for hjelp. Etter en ti minutters stopp på toppen går jeg nedover, hvor at jeg kjenner det begynner å stikke i huden. Solen var mye skarpere enn hva jeg kunne drømt om, og jeg hadde glemt hvor kraftig den er i kombinasjon med nysnø. Var mer snø nå enn hva det var for 3 uker siden. På veg ned løsner det stein under meg, men ved å alltid ha planlagt neste steg går det bra. Snøen har begynt å råtne, hvor at jeg ser det nødvendig å gå på ski hjem. Kommer meg trygt tilbake til Hjerkinn. GPS'måleren viser 45 km, og med en t/r på 9 timer og 10 minutter er jeg fornøyd. Erfaringer: Husk å ta med solkrem, og bruk solbriller i tide Alexander

Gikk Larstind med guttene mine i slutten av juli. Artig og flott tur, som det er svært lite å finne bilder om på dette forumet! Nå gjør jeg noe med det! Utførlige bildekommentarer får erstatte tekst denne gangen.

Skal kjøre over Dovre i sommer, og har lyst til å dra med familien på en liten fjelltur i samme slengen. Hvor bør vi evt parkere bilen og rusle i noen timer? Gjerne en lett tilgjengelig topp, eller sted med litt utsikt. Forslag mottas med takk 😊

Har tenkt meg på topptur til Storsmeden i Rondane ved første finværsdag. Må gå alene, og håper derfor på tips siden jeg har hørt/lest at det er klyving og noen parti der veivalget er viktig. Ikke alltid så mye folk på den sida av Ula, så jeg må stole på meg selv og det jeg får av tips og veivalg på forhånd😬

Er Gråhøe grå? Denne ekspedisjonens mål var å finne ut om dette fjellet lever opp til navnet sitt. Eller kanskje ikke? Kanskje målet bare var å gå på en topp? En 2000-meter, det er alltid stas. Og jeg innrømmer at Gråhøe har stått "på listen" lenge, det har fristet å besøke det noen kaller Norges mest isolerte eller "ensomtbeliggende" 2000-meter. Gråhøe på 2014 moh ligger i Reinheimen/Skjåkfjella, et stort fjellområde som kanskje ikke er så kjent eller besøkt som sin berømte Jotunnabo. Synd, for her er det flott. Vel, vi startet vår tur fra Heidal, i Mukampens nabolag. Innom Bismo for å hente hyttenøkkel, og start fra Billingen søndag ettermiddag, 4. mai. Her var det fast og fint føre helt fra riksveien, vi gikk på feller og nøt turen opp gjennom furuskogen i det fine været. Ganske bratt noen steder, deretter mest som en laaang oppoverbakke, og vi måtte stadig snu oss og nyte utsikten, wow! Dessverre hadde turfølget glemt nabokartene, så vi fikk ikke prikket inn de flotte toppene i sør, men Tordskyrkja som ruvet i det vestlige nabolaget Tafjordfjella, fikk vi navnsatt. Etter å ha lest om denne toppen hist og pist, snakket med folk som har vært der osv, skjønte vi at en tur på rundt 35 km t/r kunne bli vel lang når vi hadde såpass lang kjøretur før og etter, og føret jo kan være så ymse på denne årstiden. Derfor hadde vi skaffet oss plass på Skarvedalshytta, en koselig liten bu litt over midtveis mellom Billingen og Gråhøe. Her hadde vi panoramautsikt til toppen fra kjøkkenvinduet, og like fin utsikt mot andre topper fra de andre vinduene... Godvær søndag, og mandag våknet vi til snøbyger og temmelig dårlig sikt. Frokosten ble laaang, og yess! der lettet været litt! Ut på tur! Først ganske flatt, deretter jevnt oppover, og på rundt 1900 meter dukket vi inn i det grå. Riktig så utrivelig ble det! Snø og vind og tåke, og bare noen meters sikt. Men topplatået er jo mer eller mindre flatt, ingen stup eller andre skumlerier, så vi gikk på kompasskurs, og fra 2000 meter fulgte vi høydemåleren. Morsomt å se hvordan det som føltes flatt virkelig var en liten oppoverbakke, metertallet økte jevnt og trutt. Av forståelige grunner ble det ingen mulighet for å nyte utsikten fra toppen... ingen lang matpause der, heller - derimot en ganske kjapp retur til Skarvedalshytta. Av med fellene, og heldigvis kunne vi skimte våre egne spor et stykke nedover, før vi kom ut av tåkehatten Turen tilbake til Skarvedalshytta var en mer eller mindre sammenhengende utforbakke, på fuktig nysnø. Vi tok en liten rast på hytta, og fant ut at vi hadde brukt temmelig nøyaktig tre timer på turen opp og ned. Og videre mot dalen kom solen og utsikten, mens vi staket i vei på glatte ski, vel vitende om at Gråhøe ER grå, på nært hold, mens den på avstand er skinnende hvit

Med noen få bilder: http://peakbook.org/tour/24987/Telttur+i+Rondane+i+november.html Det åpnet seg en liten turmulighet helgen 4. - 6. november. Etter å ha sett værmeldingene så endte vi opp på å reise til Rondane, og gå eggen mellom Veslesmeden og Storsmeden. Reiste fra Oslo etter jobb på fredag, og kjørte opp så langt vi kunne inn mot Rondane etter Mysuseter. Fikk parkert og gikk inn til vi fant en fin teltplass et stykke før Rondvassbu. Opp med teltet og inn i soveposene for en god natts søvn. Våknet dagen etter i den forventede tåken. Etter frokost var det å pakke sekker og traske i vei mot Veslesmeden, og tåken gikk vi i til vi var tyve meter fra toppen, da kom vi over skydekket, og fikk toppen i knallgod novembersol. Siden eggen over til Storsmeden badet i tykk tåke, bestemte vi oss for å ikke gå den, så vi koste oss på toppen en stund før vi tuslet ned til teltet igjen, hvor vi fyrte opp bålet. Det å kose seg ute i Rondane med bål, biff og rødvin i november var bare fantastisk. Regor

Hei! Vi har tre separate ferieuker i år, den første i slutten av mai/begynnelsen av juni, midten av juli og ei i begynnelsen av august. Og vi har så veldig lyst til å bruke de på fjellet. Ønskemålene i år er rondane, jotunheim og kanskje Dovre. Siste uka har vi allerede fastsatt at blir på Hardangervidda. Det jeg derfor lurer på er om det er mulig å bruke den første uka på å gå i noen av disse områdene? Med hund og telt, og til fots. Supert hvis noen har erfaringer eller tips!

Utsiktene på notoriske yr gjorde at Syltraversen ble valgt vekk til fordel for Dovre og Larstind, hvilket vi ikke angret på. Og har man fornavn Lars, bør man ha vært på Larstind. Syklet til Maribue og campet i nabolaget onsdag kveld, men plagsomt mye moskusomgåelser underveis (nok en gang) gjør at det trolig blir turisttransporten til Snøheim på kommende 2K-turer. Opp 06 torsdag til rimfrost på teltet, deretter knallvær og varme gjennom hele Svånådalen. Lang anmarsj. Droppet renna og gikk rundt pga. en del snø, lur strategi da vi senere møtte et par som måtte gi opp renna og også gå rundt pga. hard snø de ikke klarte å unngå. Jern og øks ville reddet situasjonen. Fin og luftig egg før vi rapellerte ned i skaret. Lengde ca.15m (som kunne vært kortet ned), returklatringen samme vei ble av fagfolk vurdert til en liten 3'er. Tok den nederste tunnellen og kløv greit til topps. Vindstille og mygg på toppen av Larstind! Bildene beskriver resten bedre enn ord.

Selv om dere sikkert er lei meg, så skrytes det av turer, så her kommer Håvards og min tur til Gråhø på lørdag: Dvs, planen var egentlig en kjapp tur til Bruri, "offisersturkameraten min ordner lett entre til Maribu" - tenkte jeg. Men dengang ei, jeg var litt slapp selv og sjekket ikke opp , en trøtt bomvakt sa at Dovre var stengt pga. reinjakt. Jeg foreslo: "Kvitingskjølen?" spurte jeg. "Jada, hvorfor ikke" svarte Håvard. Så da peisa vi videre sørover og vi kom til Dombås. Da tenkte uberegnelige Espen, Gråhø! Jada, Håvard var med på det og. Vi visste lite om Reinheimen, så vi kjøpte et kart i turistinformasjonen. "Tordsvatnet" heter det. Det tok lang tid før vi fant toppen på kartet.. Jaja, vi finner nok frem, og satset på at vi greide de syv første kilometerne før vi kom inn på vårt nye kart, uten kart. Vi kjørte opp, hva het den, Lordalen! Furuskog, ganske trivelig. Innerst inne i dalen, ved Nysætri satte vi bilen. Vi konkurrerte i å skjære mest ned på vekten. Den konkurransen vant jeg, ved å ikke ta med cola, og gå i joggesko. Veldig lurt Vi gikk innover, etterhvert som praten gikk, skjønte jeg at turkameraten ikke sto noe tilbake for personer som Børge Ousland eller Kagge, grønlandsfarer var han! Hehe, jeg følte at jeg måtte øke farten litt, så han ikke skulle kjede seg Etter en god stund på en helt grei sti, begynte vi å lure på om vi hadde kommet oss inn på kartet, og om vi skulle krysse elva for å sikte inn mot Skarvedalen. Elva ble kald i joggesko... Vi gikk i jevnt tempo et stykke opp i Skarvedalen før vi satte oss og spiste, jeg greidde å trykke i meg fire skiver. Merket at Håvard ble utålmodig da regnet begynte å piske på sjokoladepålegget. Vi kledde på oss goretexbunadene, og kom oss oppover i uværet. Vi fulgte vann 1442 på venstre side, og 1490 på høyre, før vi bestemte oss for å gå opp i søkket øst for Gråhø 2014. En lei urd, med påfølgende julestemning pga. digre snøfiller, brakte oss opp i skardet øst for vår vakre topp. Vi så hverandre, snø og ingenting. Sikkert dødskjedelig utsikt likevel. Vi frøs no ekstremt på hendene før vi fikk pakket de stive fingrene inn i vottene. Opp mot toppen tok grønlandsfareren teten et øyeblikk, og jeg måtte konsentrere meg for å holde følge, med joggesko og skrantende kne og hofte (pga sykkeltryn). Jeg konsentrerte meg, og snart var vi oppe! Føttene ble litt kalde med joggesko i snøværet, men det gikk da på et vis.. Vi ble ikke lenge på toppen, før vi skled ned igjen i skardet. Vi hadde forlengst begynt å fable om hamburgern på Dombås, en god seng og rett og slett bedre tider. Samtalene gikk med på å forsvare hvorfor vi drev på med dette tullet, og greidde på et vis å overbevise oss selv om at dette var ganske fint Det gikk radig nedover igjen, selv om steinene var forræderisk glatte. Nede på sletta igjen, rett etter å hørt at Håvard digga AC/DC, skar kniven seg inn i det helvetes høyrekneet igjen. Det var dritt. De siste 7-8 kilometerne var fæle. Møtte et par reinsjegere som lurte på om det var skiføre pga stavene mine. Drittjegere. Fins jo ikke rein, og så skal de skyte de stakkars få dyra som er igjen... Steng av hele Dovre og Jotunheimenom sommeren for 2000mjegere i stedet! Vi er snille og greie, og lar dyra være i fred!! Så slipper vi å ha noen befatning med alle disse andre som er i fjellet og forstyrrer uten å virkelig elske det Vi la inn litt løping på slutten, og brukte et sted mellom 8 og 9 timer. Vi syntes det var godt å komme seg i bilen. Godt gjort å ikke sovne, Håvard. Takk for en fin tur! Bilder kommer kanskje etterhvert?