Søk i nettsamfunnet

Julefreden har nå senket seg her hos oss. Det er stille i huset og jeg sitter å mimrer litt over en av sommerens turer. Visst du vil høre skal jeg fortelle;..... INNLEDNING Når jeg tidligere hørte ordet; Corona, forbandt jeg det med sommer og søte gode jordbær. Det er så vist ikke min første tanke i dag. Riktignok ble det sommer i 2020 også og jordbærene var de samme, men ellers er det meste nytt og annerledes for oss alle. Mange har blitt rammet og noen mer enn andre. Men jeg skal la det ligge, alt det tragiske Corona og Covid19 har brakt med seg. Dette skal i stedet handle om min egen trivielle bekymring; hvor kan jeg dra på tur i disse tider? Jeg hadde nemlig en plan og planen jeg hadde jobbet med gjennom senvinteren 19 og som fortsatte inn på nyåret 20 var plutselig ikke aktuell lenger. Når reise (på det tidspunktet) utenfor egen kommune ikke var anbefalt måtte jeg tenke nytt. I lokalavisa leste jeg en dag om noen godt voksne karer som i mangel av noe annet fornuftig å gjøre, krysset kommunen til fots, i en rettlinjet korridor. Jeg likte «stuntet» og siden jeg heller ikke har så mye fornuftig å gjøre begynte min egen idé å ta form. Ikke på beina, selv om det også kunne vært artig. Ikke på langs og heller ikke på tvers, men rundt kommunegrensen. Så nær som mulig, uten å krysse hverken den eller svenskegrensa. På kartet tegnet jeg opp en mulig rute. Det var en salig blanding av asfalt, grus og sti, men også strekk gjennom tjukke skauen. Min hjemkommune har mye av sånt, altså skau. Nevnte jeg vann? Nei, men jeg burde ta med vann også. Vi har som sagt mye av begge deler og siden vi deler alt dette med nabokommuner og Sverige ble det en utfordring å finne gode traseer. Tanken var i utgangspunktet å gjøre turen på en dag med liten sekk, men jeg innså at det ble for langt. I mitt tempo vil en sånn tur ta et par - tre dager og vil kreve breie dekk og lastet sykkel. Begrepet jeg sikter til kalles Bikepacking og blir stadig mer populært. Vesker til sådant bruk er litt annerledes enn veskene jeg har fra før. Det er heller ikke sikkert jeg kommer til å like denne formen for sykkeltur og ønsker derfor ikke å bruke en formue, noe som ellers er ganske lett. Jeg begynner å lete etter vesker. De skal være rimelig, men jeg må likevel ha tro på at de duger. Jeg får tak i det jeg trenger til en hyggelig pris og ved å bruke min gamle sykkel ender jeg på en drøy tusenlapp som totalkostnad. Slett ikke verst for en, for meg, helt ny fritidsaktivitet. Spørsmålet er om dette er for godt til å være sant. Er de rett og slett for billige? Med remediene vel i hus ble det testoppsett på sykkel og en forenklet regntest. Svaret viser seg å være i nærheten av hva jeg håpet på. Det var klart for neste steg. Innen turen kunne starte var Coronareglene ikke fullt så bastante og en tur over kommunegrensene var igjen akseptabelt. Oppmykningen passet meg veldig bra og jeg fikk nå muligheten til å gjennomføre en kort testtur. Så i mai la jeg ut på tur, min aller første Bikepackingtur. Det var en fantastisk opplevelse som besto av asfalt, grus og sti, men også kaving blant vindfall og ulendt terreng. Alt jeg trengte for å få en formening om hva som ventet på senere turer. Opplevelser fra den turen har jeg skrevet om her på Fjellforum tidligere så jeg vil nå bare nevne at det gav mersmak. Senere, mye senere ……… Vi har passert midtsommer og reglene er ennå litt mykere. Det resulterte i at jeg la hele kommunerunden i lista over fremtidige turer for den kan jeg jo gjøre når som helst nå. Nå ville jeg heller på tur «ut i det blå» Første dag Det har seg sånn at hver gang jeg kjører Rv24 gjennom Odal og Stange undres jeg hva som skjuler seg opp i åsen i øst. Vel, sannhetens time er kommet og nå skal hemmelighetene avsløres. 21 juli 2020 ruller jeg ut på Linna mot Bjørkelangen. Jeg er foreløpig i kjente trakter, men kjenner en forventning over det ukjente der framme, over veivalg, feilnavigering og overraskelser. Som f.eks. teltplasser som det ikke er flust av i «mine» skoger. Hvordan vil det være lengre nord? Jeg forlater sivilisasjonen og tar fatt på bakkene opp mot Mangenfjellet. Det stiger jevnt, og sakte legger jeg høydemetrene bak meg. Oppe på flatene kan jeg øke takten og så ligger Garsjøen der, ganske svart og truende. Vanligvis er den ikke slik, men nå er den nok farget av de mørke uværsskyene i syd. Herfra dreier kursen litt mer nordlig og jeg går klar av regnet. I bakkene ned Molidalen mot Søndre Mangen lar jeg sykkelen få frie tøyler. Holder så til venstre og følger grusen inn på Sootveien og mot neste vei som skal ta meg til Bjørknessjøen. Veien holder seg høyt i terrenget, men jeg ser da vannet nå og da mellom trærne. Ved Rakeiet blir det stopp og kartet sjekkes. Tar jeg til venstre nå, vil det føre meg ned mot Årnes og asfalten. Det er utvilsomt det raskeste, men absolutt ikke det morsomste. Hele poenget med turen er å holde meg mest mulig i skauen. Jeg velger å ta til høyre og etter en stund er både grusvei og vann adskillig nærmere hverandre. Jeg er klar for lunsj og holder øynene åpne etter første og beste mulighet. En liten ubetydelig sti viser seg å lede ut til en odde. En perfekt plass for en matbit og litt drikke. Jeg smurte matpakke før jeg dro og nyter halvparten nå, med herlig utsikt over Bjørknessjøen. I nordenden av sjøen sykler jeg gjennom den lille plassen Bjørknes. Den blanke småkrusete vannflaten forsvinner bak meg når jeg runder neste sving. Jeg holder fortsatt en nordlig retning og sykler så og si på fylkesgrensa langs Nettmangen som er neste innsjø. Hele tiden på fin grus helt til Sæterlisjøen hvor jeg møter asfalten igjen. Jeg kjenner meg straks igjen, for her har jeg vært før. Her i nærheten ble jeg hentet av kona etter et uhell på vei til Sjusjøen for noen år siden. Etter et par hundre meter på asfalt slår jeg inn på Mjøgsjøveien. Et gult smileansikt er malt på en stein. Den lyser opp der i veikanten og antyder at jeg har noe å glede meg til. Joda, veien er fin den, lettsyklet og uten leie bakker. Men jeg er litt skuffet over at jeg ikke fant et sted ved vannene jeg passerte som kunne egne seg for en rast. Men Sør-Odal byr meg på andre godsaker, så i stedet plukker jeg litt markjordbær i veikanten og tar siste rest av matpakka stående ved sykkelen. Jeg er på siste høyde og har bare en drøy utforbakke foran meg før jeg entrer asfalten inn mot Skarnes. Et langt åpent strekk mellom trærne avslører at bakken er både bratt og lang. For å krydre tilværelsen avslører også åpningen at det regner der framme. Ja ja, jeg har jo gått klar til nå, så det får jeg tåle. Jeg lar det stå til ned bakkene og kjører slalom mellom alle vannpyttene. Overkroppen er sånn passe tørr, men shortsen er kliss bløt når jeg omsider er nede på asfalten. Og regnet, ja det stopper nesten like fort som det kom. Fortsettes......

I forbindelse med en lengre sykkeltur om et par uker, tok jeg meg en overnattingstur for å teste utstyret, finne ut hva jeg trenger og hva som egentlig ikke er nødvendig. Jeg fant fort ut at sykkelvognen med alt utstyret ble ganske tungt å sykle med, spesielt i brattere bakker. Dagen etterpå da jeg skulle sykle tilbake igjen, merket jeg at det var litt lettere å sykle (kanskje jeg ble vant med vekten bakpå), men fremdeles ganske tungt i bakkene. La også merke til at han jeg syklet med raste ifra meg i nedoverbakkene (det skal sies at han har både lettere utstyr og muligens en sykkel som triller bedre). Jeg sitter derfor og vurderer om jeg skal prøve å plassere alt utstyret i sykkelvesker og på bagasjebrett. Vil anta at et par sykkelvesker og ett (kanskje to?) bagasjebrett ikke veier all verden, derfor kan jeg spare mange kilo ved å droppe sykkelvognen. Teltet er desidert det tyngste og største av utstyret (utenom sykkelvognen selvfølgelig). Det er ikke optimalt (lav takhøyde, tungt og stort), men jeg fikk det gratis! Vet ikke helt om jeg kan rettferdiggjøre innkjøp av nytt telt til 3-6.000 for å spare 1-2kg og mindre pakkestørrelse. Tanken er å plassere teltet i en vanntett pose bakpå sykkelen oppå et bagasjebrett, som da vil antagelig stikke ut 15-20cm bak. Soveposen tar også litt plass. Hvis denne ikke passer i en sykkelveske blir alternativet å plassere denne frampå på et bagasjebrett i en vanntett pose. Høres dette ut som en løsning som kan fungere med tanke på stablitet når jeg sykler? Jeg har sett litt på lettere sykkelvogner, men disse koster en del. Utstyret mitt er ikke 100% egnet for "bikepacking", men jeg kan heller sykle med litt tyngre bagasje enn å måtte kjøpe utstyr for flere tusen for å spare et par kilo. Utstyret mitt i dag er som følger: Hybridsykkel (White SC Comp FF 20 fra XXL) Eldre sykkelvogn fra Biltema (har ikke veid denne, men antar at den veier oppmot 13-15kg). Er ganske lik denne: Helsport Turtagrø 3 camp (ca. 3.5kg, usikker på målene sammenpakket, men er rundt 20x60cm). Enkelt stormkjøkken: Hagløfs sovepose 190cm. Fant ikke fram modell og pakkestørrelse i farten, men ser akkurat slik ut som på dette bildet: Planlegger å kjøpe nytt liggunderlag, men har ikke bestemt for hvilken type ennå. Derfor har jeg inkludert denne i utstyrslisten. Diverse annet (klær, mat osv). Alle tips settes pris på!

Jeg både leser og ser på nyhetene at alle vil på tur i disse koronatider. Folk går i kø, alt for mange på sykkel og vanskelig å finne teltplass da det meste er opptatt. I det hele tatt, folk over alt. En helt ukjent problemstilling en snau time øst for hovedstaden. Strava viser at jeg på 2 dager har syklet drøye 80 km. og på denne tiden «så» jeg 4 personer. (Ikke medregnet de som satt i biler før og etter grus/sti starter) Resten av turen og timene var jeg dønn aleine. Dag 1 25 mai og sykkelen er pakket. Jeg skal prøve Bikepacking for første gang. Opplegget er å bruke en sykkel jeg allerede har + å kjøpe noen rimelige vesker. Jeg vil finne ut om man kan komme seg på tur på denne måten uten at det koster skjorta. Liker jeg denne formen for sykkeltur er planen en lengre tur litt senere. Jeg svinger meg på sykkelen kl 10 denne mandag formiddag og setter kursen sydover på Linna. Etter at Tertitten hadde sin siste tur her i 1960 er banen gjort om til gang og sykkelvei her i kommunen. Linna fører meg i landlige omgivelser til Skullerud. Dette var endestasjon for toget den gang Urskog-Hølandsbanen ennå var i drift. Fra Skulerud stasjon måtte gods og personer over i båt for ferden videre nedover Haldenvassdraget. En kar (person 1) holder på med plenklipping og jeg svinger bortom for en prat. Stedet holdes ryddig og pent og her passer det å ta pause. Jeg spør om stedet har et tilbud for dagens turister, og i dag spesielt oss syklister. Å ja da, sier han, her er det vannkraner å finne på flere av bygningene. Toalett (og dusj etter avtale) og masse grønt gress å hvile på. Litt lengre bort langs veien er det også en fin badeplass med sandstrand, bord og benk. Jeg takker for praten og setter kurs for badeplassen og en 5 minutter på benken der. Nå må jeg ut på asfalt og følger Fv125 med lite trafikk og etter noen kilometer svinger jeg av mot Opsal. Grusveien leder meg til bommen ved Krokselva. Jeg skal ikke ut på asfalt igjen før i morgen og er fornøyd med det.. Nå begynner turen for alvor. Krokselva pludrer og klukker og fuglene kappes om den beste sangen. Våren er i sannhet en deilig tid. I nordenden av Vegatjern skal jeg følge den gamle Presteveien. 2 tømmerstokker leder over elva, men viser seg å bli for smal for meg og sykkelen. Jeg tar rett og slik ikke sjangsen. Det blir å fortsette og via en omvei er planen å komme inn igjen på Presteveien fra nord. Det blir en strevsom tur i bratt terreng med mye vindfall. Ved demningen i sydenden av Damvann er jeg igjen inne på Presteveien, som ikke er en vei, men snarere en sti. Her sammenfaller den også med en av Flyktningerutene mot øst og den gang den var i bruk, friheten for de som trengte det. Litt grus, men mest sti som delvis trilles, delvis sykles før jeg omsider kommer ut på ny grusvei og tar til venstre ved Engemåsakoia. Nå bærer det rett nord i mange kilometer på fin grusvei med stø kurs for vannet Vortungen. Vortungen er et stort vann med viker, odder og øyer. Jeg passer på å fylle flaskene før stien starter bratt opp mot Branntårnet. Dette er egentlig en skikkelig omvei, men jeg har ikke vært her før og vil opp å se. Her og der kan det sykles, men for det meste dytter jeg sykkelen. Det gamle Branntårnet er i dag DNT hytte og heter Haukenestårnet. Jeg hadde ventet å møte folk her på en så fin dag, men det er bare meg og fuglene som har funnet veien hit i kveld. Flaskene er på ny tomme men kan heldigvis fylles fra en gammel håndpumpe. Etter adskillige «pump» kommer endelig vannet, krystallklart og iskaldt. At vann kan smake så godt! Jeg er skikkelig sulten og bestemmer meg for Storfegryte og kaffe her på verandaen. Greit å få det unna mens jeg har lett tilgang på godt rent vann. Jeg skulle gjerne blitt her i natt, men finner ikke plass til teltet. Det drar seg mot kveld og jeg vil sette camp før det blir mørkt så jeg må videre. Det går radig unna ned fra Haukenesfjellet på sti, kjerrevei og grusvei. I et kryss ser jeg tilfeldigvis et skilt som peker mot «Hotellet» og slår inn på den. Ned en ny bratt skråning hvor stien skjules under tørrkvist fra et gammelt hogstfelt. Jeg ser en grusvei i bunnen av feltet og bakser meg frem i kvisten. Godt det går nedover. Kommer ut til Vortungen igjen, lengre nord enn jeg var tidligere i dag. Finner en perfekt plass i vannkanten og bestemmer meg tvert. Rigger camp og tørker tøy. Fyrer opp primusen og det blir "rett i koppen" og kaffe mens jeg ser sola dale ned over åsen i vest. Det er helt vindstille og kvelden og natta bringer med seg mange lyder. Svarttrosten er den siste jeg hører av småfuglene. Med Tranens fjerne trumpetlyd og Storlomens kveldsang kommer både mørket og villmarksfølelsen snikende. Et måkepar ute på øya holder det gående på måkers vis nå og da gjennom hele natten. Dag 2 Opp med glidelåsen og frisk sval vind klarner tankene. Det er tidlig og jeg fyrer primusen fra posen og tar første kaffekopp mens jeg kikker ut døra. Drøyer lenge, men så er det tid for frokost og kaffe ute. Trekker den friske lufta dypt inn mens blikket hviler på en kruset vannflate. Setter sykkelen i bevegelse klokka 10 i dag også, og kke lenge etter kommer jeg til «Hotellet» som skiltene viste vei til i går. Vakkert beliggende på Vortungens østre bredd ligger Rømskog Spa & Resort. Det står et par biler her, men om det er åpent i disse koronatider vet jeg ikke. Den eneste jeg ser, kjører en gressklipper (person 2) på plenen utenfor. Under andre omstendigheter kunne det sikkert vært en bra plass for en stiv syklist, men jeg får ha det tilgode. Etter en liten høyde triller jeg ned til Sagtjenn og tar skarpt til venstre. Løfter sykkelen over bommen og begir meg mot Bottdalen der en ny bom må forseres. Vel oppe på flatene er det tid for vann og en Anton Berg. Har pause ved ei gammal stue og tar bilder av den når en bil plutselig ankommer. Litt overraskende egentlig, men det passer i grunnen bra. Jeg trenger tipps for veien videre og regner med han er kjent siden han har passert minimum 2 låste bommer. Han er nok litt skeptisk til hva jeg har fore, men svarer hyggelig når jeg spør om han er kjent i området. Han (person 3) er godt kjent her kan han fortelle; Jeg er født i den stua der, og peker mot stua jeg nettopp tok bilde av; men da var den bare halvparten så stor og av tømmer. Vi finner tonen og har en lang hyggelig prat om livet før og i dag, vilt og rovvilt og skogen som rekreasjon og virke. Som skogeier her vet han hvor det er best å komme seg fram med sykkel på slep. Han rister på hodet, men gir meg gode anvisninger for strekket som må forseres etter at kjerreveien er slutt. Det er ikke mange hundre meter, men ganske ulendt og med tett skog. Stien er heller ikke mye i bruk i nyere tid og kan være vanskelig å se. Det blir mange detaljer og jeg trodde jeg husket det meste. Men etter et hogstfelt mellom to koller finner jeg ikke stien han nevnte og roter skikkelig rundt. Kjenner knærne protestere og beslutter ny pause og kartsjekk. Det er da jeg oppdager at kartet er borte. Ingen stor krise, men verre er det at kameraet også mangler. Jeg må gå sporet tilbake, men hvordan finner jeg det lille svarte kameraet i all denne skauen. Jeg vet når det sist ble brukt, men det har vært mye kryss og tvers etter det. Jeg lar sykkelen stå og begynner på baksporet. Noen ganger skal man ha flaks og det har jeg i dag. Etter rundt 20 minutter finner jeg kameraet, men kartet ser jeg ikke. Dropper videre kartsøk og setter raskeste kurs tilbake til sykkelen og en velfortjent pause Etter vann og Snickers er det på´n igjen. Havner opp på Grevlingkulknatten som viser seg å være for bratt i den retningen jeg skal og finner ingen vei videre. Legger fra meg sykkelen og bruker beina på kryss og tvers i håp om finne en farbar vei videre. Endelig ser jeg noe som kan minne om en sti, eller nærmest et tråkk. Min kamp mot elementene ved Grevlingkulknatten er over etter nesten 2 timer og så er villnisset forsert og jeg er ute på et nytt veisystem. Ned fra åsen går det unna på fin grus og snart er jeg nede i nordenden av Gåsefjorden og en helt nødvendig pause på den deilige sandstranda. Hadde vannet vært varmere hadde jeg dyppet kroppen, men jeg nøyer meg med en kattevask. Entrer sykkelen og etter et par kilometer befinner jeg meg på Kjersundveien og har asfalt under hjulene. Ved Kjersund bru stopper jeg for et bilde og en kar (person 4) på landeveisykkel kommer susende. Han har skikkelig dårlig tid, eller så bare glemte han å hilse tilbake tenker jeg der jeg ser det blinkende røde baklyset bli borte rundt neste sving. Jeg passerer Halsnes friluftssenter hvor det forøvrig også er fint å ta en pause. En liten perle ved Mjermens bredd, med grønn gressmatte, gapahuk , badebrygge og badeplass samt toaletter. Men i dag sykler jeg forbi og snart etter forlater jeg asfalten til fordel for nok en grusvei. Når bommen er passert er det ikke lange biten til søndre Lambergtjenn til venstre og straks etter, nordre til høyre. I enden av nordre stiger grusveien bratt før det roer seg noe innover Trundalen. Ved Vesle Auretjenn kommer jeg igjen inn på Flyktningeruta og følger denne på småkupert grus mot Amundtjenna. Knærne har fått nok nå og jeg må av å trille i selv den minste bakke. Det blir sjokoladepause i skyggen av et tre på vei opp mot Vardehøgda. Drikker den siste skvetten med vann før utforkjøringen starter. Det går grådig fort nedover og snart etter står jeg ved bommen før Nyveien mellom Bjørkelangen og Hemnes. Krysser denne og på grusvei mellom gårdene tråkker jeg rolig det siste kvarteret hjem. Min første Bikepackingtur er gjennomført og det var så gøy at ny allerede er under planlegging.

Etter væromslag i siste halvdel av mai nærmer det seg turstart. Jeg har hatt parallelle planer gjennom våren og sliter helt til avreisedagen med å bestemme meg. Men så kommer dagen og alt er klart, men hvor klar er jeg?

Popcorn time! .... Nei det er ikke piratstrømming jeg snakker om. Her kommer del 1 av min aller første bikepackingtur. Ja jeg vet, den kunne vært kortere, men,,,,,,,

Ny tur med sykkel og lett pakning. Ikke med tekst og dårlige bilder som jeg pleier, nei denne gang i form av video av ditto kvalitet. Av praktiske grunner blir det 4 korte snutter i stedet for 1 lang video. Om noen har spørsmål om turen, sykkel, bagger eller utstyr, svarer jeg mer enn gjerne. Her er første del: