Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'xxx'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

  1. I går var vi på Høgstolen. Perfekt vær, med en flott kuldegufs i fra nord som ga tørr snø i høyden. Jeg hadde tenkt litt på muligheten for å kjøre en artipeer også, om det går er veldig avhengig av forholdene. Og nå viser det seg at det ikke ser håpløst ut, nesten nok snø, men sannsynligvis ganske hardt, og det er egentlig ikke noen trivelig nedkjøring. Opp over kanten mot breplatået ser jeg da andre siden av breen, den har jeg aldri kjørt før, og her er det absolutt mulighet for en stor linje, og trivelig er det også ut til å være. Linjen studeres nedenfra og på kartet, slik at det er mulig å treffe rett. Over kanten (900 moh) er det tørrsnø, et lite, tynt lag oppå noe hardere underlag. Fra toppen er det totalt 1300 hm nedkjøring, hvorav 800 hm er overfor kanten. Føret er greit nok, veldig sikre forhold egentlig, men jeg trives ikke med høy fart når det er slik, det har lett for å huke og dra i vei. Starter fra toppen, mot nord, for å finne plassen der man kan tippe ned henget mot breen. Kjører dette, konstaterer at det er fint og krevende føre der det er brattere. Dundrer på over flata, holde høyden mot ryggen mot venstre, og så begynner den store morroa. Her gjelder det å navigere rett, for fra toppen så ser man ikke sida før man tipper nedi, en ser bare rett ned i dalen 600 høydemeter lenger ned. Jeg stoler på kart og observasjoner nedenfra, og kjører en travers rett over henget oppunder toppen, helt til jeg ser kanten og området nedover der det flater litt ut. Og det stemmer, slik er det, jeg treffer rett. Så er det å kjøre nedover, tar det rolig, og sjøl med såpass faste forhold så driver snøbitene rundt øra nedover. Dette er skikjøring på høyt plan. Stopper midtveis og tar noen bilder, blant annet mot der vi kom opp, som også er en vanlig og fin vei ned. Dette er et spesielt sted å være, en føler seg ganske priviligert her, med slike spektakulære omgivelser, det perfekte været, og eventyret med å finne en god linje. Det fine med å kjøre slike ting, i motsetning til renner, er at det er så mange valgmuligheter underveis, avhengig av preferanser og forhold og ferdigheter så kan man gjøre så mye forskjellig, for det er åpne flater og terrengformasjoner og hamrer, det går an å variere. Det går også helt fint an å stoppe her, det kommer ingen farlige dyr, for jerven som hadde laget spor over breflata er ikke her nedi, og det kommer ingen dansker ovenfra og kjører deg ned. Linjen Høgstolen NE er fra 33 til 38 grader bratt, gjennomsnitt 37 grader over 500 hm. På vei forbi Gudbrandjuvet konstaterer vi at det er nå ødelagt. De holder på å bygge en slags 'severdighet' av det hele, med gangbro over juvet med glassvegger, slik at turistene kan se på juvet uten å bli våte om det skulle regne. Dessverre, folkens, Gudbrandsjuvet er ikke Grand Canyon. Det er derimot en morsom ting å studere og vurdere for muligheten for å sette utfor i noe slags farkost, dette gjør man typisk etter en dag på ski på Trollstigen, da bor man gjerne på campingen her. Og dette kunne man trygt gjøre med den strukturen som allerede var oppmontert, i form av gjerder og gangsti. ------------- Om.. Høgstolen er et fjell øverst oppe i Valldalen på Sunnmøre. Fjellet er et veldig bra skifjell om våren, før veien over Trollstigen har åpnet. Toppen er 1739 moh, og man starter på om lag 450 moh. Spesielt den siste biten oppå breplatået er veldig fint, med vidt utsyn og fine, snille omgivelser. Nedkjøringen langs høyrekanten (øst) av breen er ikke krevende, og byr ofte på gode forhold. For å komme opp passerer man den rasutsatte nordvendte sida inni dalen etter Nedstestølen, snøen er som regel råtten utpå våren her, og avhengig av temperatur og forhold generelt så bør man ikke somle forbi her. -------------
  2. Nyttårsaften 1991 var Bjørn-Eirik Hanssen og jeg på Store Austbottentind via Vestre. Det var en minneverdig tur med nydelig lys og godt kameratskap. Ganske strabasiøs var den også fordi vi måtte gå oss inn til Berdalsbandet fra Turtagrø på ski med sekker som aldri lot være å minne om sin tilstedeværelse. Siden denne vinterturen har jeg ofte tenkt på å klatre Austbottentindtraversen fra Berdalsbandet (veien) over Søndre til Store, og ned via den bratte nordflanken (Store Austbottentind) og over Vestre til Berdalsbandet igjen. Anledningen bød seg 13. august i år (2005). Denne gang var klatrefølget Tobias Huber - et klatrebekjentskap fra en tur i Alpene tidligere i år. Nedenfor følger en turrapport i bilder og ord - kronologisk ordnet. Gunnar F.
  3. Mayhassen

    Kjempås

    Etter inspirasjon fra gårsdagens friske tilskudd på turrapport fra Nordmarka fikk jeg lyst til å gå ut en tur sjøl. Siden sitering var greit og det kan ikke sies bedre: Ok, oss komme igang... jeg kunne sove lenge denne dagen, hadde bare en topp i sikte, jeg hadde grublet lenge på hvilken det skulle bli, men det falt på den høyeste i området. Det var en drøy kjøretur på 2km før jeg fikk spent på sekken, men da var det bare å gi på oppover. Ganske enkelt og lite utsatt i starten, litt sleipt føre (les: SNØ) så noe ekkelt var det. Jeg spiste raskt høydemeter.. 30..31..32..33 Når jeg nærmet meg toppen var det et klyvepunkt jeg måtte forsere, men det gikk på et vis det også. Endelig oppe var det bare og nyte utsikten. Spesielt rått var det mot vest der den mektige Storås/162moh reiser seg som en kjempe i horisonten. Litt flaks gjorde at jeg fikk skrapa sammen litt ved i denne høyden slik at jeg fikk litt varme i kroppen, det blåste nemlig ganske så surt her oppe! Var ikke så heldig med været sånn ellers heller, overskyet og grått, men heldigvis lå skydekket høyt denne dagen. Jeg lar bildene fortelle resten:
  4. En liten oppdatering på forholdene i Frafjordheiene. Frosten kom sent i år, nesten samtidig med snøen, for fjorten dager siden. Denne lørdagen så jeg fram til en tur i bra høstvær, men værgudene var ikke på min side. Det var regn og litt vind, og ikke mange gradene over null. Litt surt, men med skifte av tøy og i medvind på tilbakeveien, kom likevel det gode turhumøret. Søndagen var værmeldingen noe bedre, og jeg trodde det ville bli mulig å ta turen inn fra Lortabu til Sandvatenhytta langs den t-merkede stien. På vei opp Hunnedalen viste det seg at det var snødekke på toppene, og stien jeg skulle følge går stort sett i 900moh. Det var snø, det hadde vært frost, men det var varmegrader i lufta. Jeg tok turen innover. Ikke overraskende møtte jeg folk som hadde overnattet på hytta, og etter en stund traff jeg også kjente. Turen frem og tilbake tok nok noe lengre tid enn normalt, det var sleipt og glatt i sorpa. (Det er vel derfor bestyrerinnen ønsker (sterkt) at jeg går på t-merket sti om jeg er ute alene!) Det er litt spesielt å gå i sludd og nær minus, og tenke på at i den kulpen badet jeg for bare noen uker siden. Jeg så nettopp noen fenomenale bilder fra "Morten", og har store problemer med å ta like gode bilder, men velger likevel å legge ved noen som viser forholdene.
  5. Topptur på Geita og Killingen med kuling, dårlig sikt, ustabile snømasser++ For den som trodde at det bare var fint vær i Jotunheimen og fjellheimen for øvrig (ref Mayhassen https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14141&highlight= og Morten https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=14167&highlight=) kan betrygge seg med at det ikke er slutt på vind og snøfokk i fjellet enda. Jeg fikk erfare som mang en gang tidligere at vinden og snøfokket ville bli med meg på tur. Etter en behagelig natt med stormkast og snø ved Leirvassbu, var det god å se at vinden ikke hadde gitt opp da jeg våknet. Snøfokket slikket godt om veggene på Leirvassbu og sikten var ikke store greiene. Frokosten ble noe lengre enn vanlig, og jeg rakk hele to kopper med kaffe og jeg fikk pløyd gjennom noen sider i en bok før jeg fant motivasjon nok til å gå ut i det kalde gufset. Med et par – tre uværsturer bak meg så tenkte jeg ”jeg har jo vært borti verre enn dette”, og jeg fant noen av Mayhassens spor som bare hadde gått her to dager før meg. Noen meldinger tikker inn da jeg kommer inn i mobildekningens land på 1780 moh. Ringer kjapt Mayhassen da jeg ser at han hadde prøvd å få tak i meg, og det eneste jeg husker fra samtalen er ”Alexander, det er først nå det tunge starter”. Med den gode motivasjonen fra Mayhassen i tankene begir meg jeg på de 200 siste høydemeterene, og Mayhassen tok ikke mye feil med tanke på at det var noenlunde tungt å gå. På toppen tar vinden godt tak og jeg setter ryggsekken i le av Varden på Geita. I sidesynet mitt ser jeg plutselig at i sekken er på veg utfor kanten sammen med skistavene og jeg bykser til og får samtidig en liten strekk i ene låret. Men hva gjør nå det når jeg redder ryggsekken fra en skjebne fra vinden og et stup Jeg tar nå på meg sekken, og heretter setter jeg ikke fra meg sekken uten å være sikker på at den sitter godt fast. Jeg går bortover eggen mot skaret mellom Geita og Saksa, og finner kjapt ut at det ikke er egnet trugelandskap noe mer. Tar på meg stegjern og går videre hvor jeg treffer på hammeren som blir en for utfordring for meg den dagen. Etter at jeg børster snø av steiner og studerer den på alle mulige måter må jeg erkjenne for meg selv at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, så jeg ringer og spør Arne og Mayhassen om råd. Arne tror jeg klarer å komme meg opp hammeren, mens Mayhassen hadde gått breen to dager tidligere og anbefalte den. Jeg måtte bare være obs på en sprekke som var der sa han. Jeg prøver meg et par ganger til på hammeren, men finner ut at den ikke er noe for meg med kuling i kastene og med 50 meter sikt. Jeg går derfor ned på breen og holder meg 1 – 2 meter fra bergveggen for å unngå å falle ned i gleppen som er mellom fjellet og brekanten. Sprekken som Mayhassen hadde advart meg mot var godt synlig med en åpning på 2 – 3 meter (ikke noe morsomt å falle ned i den). Etter å ha gått ca 400 meter med veldige forsiktige skritt over breen er jeg endelig på fast grunn igjen og jeg går kjapt opp på Killingen. Av erfaring tar jeg ikke av meg sekken da jeg tar med meg den videre opp på ryggen til Saksa. Jeg tar meg først opp til den første toppen som er på 2065 moh, og går videre mot saksa der jeg til tider nesten blir slått i bakken av vindkast som er verre enn de jeg opplevde foregående helg sammen med Arne på Dovre. Jeg kommer til et punkt som er på 2100 moh, og jeg vet ikke om jeg er på det riktige toppunktet. Jeg ringer derfor Mayhassen og spør. Svaret er ikke det jeg ønsker meg. Jeg håper og tror at jeg er på den siste toppen, mens Arne og Mayhassen mener iherdig at jeg er på den første toppen. Telefonen dør midt i samtalen så jeg er ganske rådløs på hva jeg skal gjøre. Vinden øker på i styrke da jeg står på toppen, og sikten er fortsatt bare 50 meter. Jeg går videre mot Saksa, og eggen smalner inn, og jeg tenker ”var det virkelig så ille mellom de to toppene”. Eggen smalner av til det ubehagelige, og jeg snur 180 grader midt på denne eggen da jeg hører at vinden øker betraktelig et lite stykke bortenfor. Jeg slenger meg inn på et stykke der fjellet er bredere og holder meg fast til vinden har roet seg. Jeg snur og ser meg tilbake og tenker ”jeg går ikke over der og satser livet mitt for en topp”. Den som har vært der vet at det er litt bratt på hver side, og jeg snur derfor der i litt villrede om jeg har vært på toppen eller ei. Jeg passer da punktet som er på 2100 moh og går noen hundre meter til før jeg finner sporene mine som peker i retning Killingen. Stegjernene sitter godt i isen som dekker svaet, og jeg tar meg lett ned til Killingen. Snøflanken som skulle ta meg videre ned i dalen nedenfor Killingen var ganske bratt, og jeg går ikke mange skrittene før det begynner å skje ting. Etter ca 10 – 15 skritt ser jeg at et stort flak som jeg står på løsner og jeg begynner febrilsk å løpe samtidig som jeg bruker hendene for å holde meg på riktig side av snømassene. Jeg var heldigvis så langt oppe at jeg kommer på toppene av massene og ser at snøen beveger seg 70 – 80 meter nedover. Det var ikke store raset, men pulsen stiger allikevel til nye nivåer. Raset var 25 -30 meter bredt og ca 70 – 80 meter langt. Etter denne skremmende opplevelsen holder jeg meg nært de synlige steinene og jeg tar på meg trugene da jeg ser at terrenget flater litt mer ut. Noen av trugesporene til Mayhassen er synlige, og jeg følger dem nedover dalen. Da jeg nesten er nede i dalen må jeg ned en liten bratt og snødekt skrent på ca 20 meter. Idet jeg går baklengs for å få feste med trugene så løsner snøen her også. Jeg får da en litt hjelp av moder jord for å komme meg ned ca 10 meter ned med et lite snøflak til hjelp. Herifra går ferden i pene og pyntelige former og det går egentlig fint og greit helt til Leirvassbu. For den som fryktet av vinden og snøfokket hadde gitt seg, fortvil ikke… Alexander
  6. Gymsal og klatrevegg er vel og bra men noen ganger må man bare ut. Snøen har begynt å gi tegn, de nye skifilmene har kommet og utstyret er ordna til vintern med nytt fellelim, skarpe stålkanter og fin såle. Men i trondheim er det vanskelig å finne seg en flekk å gli på, og jeg er heller ingen gelender-kjører. Så jeg pakka sekken med 10 liter vann, stor sovepose og vannkoker+kaffe og la i vei mot Estenstadhytta med det mål å ikke benytte noen sti. Skal si det er stemning i skogen når det er skinnende frost på strå og trær, vannpyttene har frosset og tåka ligger som grunne innsjøer! Over var det stjerneklart, og hele veien rundt meg gikk lysløypene. Av med musikk, på med kaffe. Stemning og trening på en gang... Og helt riktig trening i forhold til skibestigning! Oppfordrer alle der ute til å få seg et lite eventyr i mørkeste november - snart kommer snøen og da blir det plutselig mye lysere igjen
  7. Det var gode utsikter for godt vær. Rødtopp og jeg hadde valgt noen luftige topper: Sjogholstind og Søre Uranostind. Fredag kom vi opp til Fondbu. Det var mye forskjellige typer fjellfolk der og været var overskyet. Lørdag morgen våknet vi til tåkeskyer som lå ned ved ca 1400 moh. Sjogholstind var dagens mål. Det er en lang tur, så vi gjorde frokosten raskt unna og kom av gårde. Det gikk veldig raskt opp stien gjennom Mjølkedalen og snart kom vi inn i tåka. Sola kunne skimtes innimellom, så det var håp om klarere vær. Håpet ble til virkelighet da vi kom opp på 1500 moh og kunne begynne å skimte Storegut og Høgbråthøgde. Over tåka var det skyfri himmel. Det var flott å se Sjogholstind badet i sol. I Sjogholet forlot vi stien og gikk mellom vannene. Det var stedvis satt opp varder og det var ikke vanskelig å finne vei i det fine været. Vi gikk opp sørvestflanken og fulgte en slags hylle som gikk opp til ett lite platå på ca 1820 moh. Deretter fulgte vi sørsiden av ryggen opp til ca 1950 moh. Så måtte vi opp på eggen som var ganske luftig, men grei og klyve opp. Til sist var vi oppe på topplatået og kunne kose oss bort til toppen. Det er to varder, den store står på punktet merket 2141 på kartet. GPS'en ga også samme høyde, men det står en mindre varde 120 m lengre bort. Denne andre høyden ga GPS'en 1 m høyere. Nå er det en viss usikkerhet i høydemåleren, men ved å gå tilbake til storvarden og sikte på fast fjell høydene, så sneier siktelinja akkurat toppen på Storebjørn på 2222 moh. Siden Sjoholstind bare er 2141, så skulle det tilsi at det nordligste toppunktet med den minste varden er høyere enn storvardetoppunktet. Været var så flott at vi ble sittende 1,5 t på toppen og bare nøt. Ved 12-tiden lettet tåka og vi kunne se ned i dalene også. Vi gikk ned samme vei som vi kom opp. Det gikk raskt og greit. Etter 10,5 t sto vi nede på Fondsbu igjen. Søndag morgen var skikkelig høstfrisk med rim på bakken. Etter frokost kjørte vi inn anleggsveien i Koldedalen. Fra parkeringen ved bommen gikk vi på østsiden av elva fra Urdadalsvatnet. Så siktet vi oss inn på Uranoseggen. Noen skyer begynte å dukke opp og svev rundt toppene, men holdt seg stort sett unna oss. Det gikk veldig greit opp til 1900 moh. Derfra er det endel luftig klyving. Når eggen flater ut føles det svimlende høyt, særlig når blodsukkeret og væskenivå er lavt på grunn av stor toppiver. Lunsjen ble inntatt på fortoppen for å bringe kroppene mer i balanse igjen. Siden jeg hadde vært på toppen før, satt jeg heller på fortoppen og fulgte med Rødtopp som svingte seg over til selve toppunktet. Med god konsentrasjon gikk det helt fint. GPS'en målte toppen til 2049 moh. Nedover gikk det forsiktig for å passe på føtter og knær. Da vi kom ned på ca 1790 moh fant vi en lun plass og brygget te og solbærtoddy. Videre nedover var turen relativt begivenhetsløs og etter i underkant av 7 timer var vi tilbake ved utgangspunktet.
  8. Med en god værmelding på fredag, spurte jeg bestyrerinnen om vi skulle ta en tur til Blåfjellenden. Vi har hatt en tur innover en gang før påske de siste årene. Med bakgrunn i alder og skiferdigheter (og det ikke bare hos fruen), er det ikke selvsagt at det blir mange vinterturer i fremtiden. Men denne turen skulle bli en av de bedre. været var flott, som i største deler av sørnorge. Vi hadde en liten trekk bakfra, men sol. Jeg gikk i skjorteermene, og det ble ikke for kaldt. Det er foreløpig lite snø. På rabbene innover var det avblåst og iset. Vi tok det med ro, og gikk på beina over issvullene. Det har muligens - sikkert -med alderen å gjøre... Det var kaldt inn på hytta kun 6 grader, og selv med skikkelig fyring ut over kvelden ble det aldri mer en 15-16 grader. Vi hadde regnet med å bli alene. Det pleier ikke å være andre "galninger" på tur innover. (Jeg tror folk på mine kanter av landet er skremt av all snakk om kulde/vind og snøsked. De som kommer har normalt med seg utstyr som om de skulle på en mindre ekspedisjon.) Denne dagen kom det imidlertid tre karer. To av de hadde tatt turen fra østlandet for å gå tur i Frafjordheiene. Det ble en hyggelig kveld, med raddel og historier. Søndagen ble litt kaldere, med vinden i mot. Nede i Hunnedalen hadde jeg ventet å finne en hel del folk, men det var svært få som var på tur denne flotte dagen.
  9. Vesleskåla (902) eller Lisje-Skåla lokalt er en av mine favorittopper i nærområdet. Ruta fra Skålsetra med 700 høydemetre rett til topps har jeg gått hver høst de siste åra, både med og uten barn. Tirsdag blei det nok en tur. Veien inn til Skålsetra forblir ubrøyta om vinteren, men med snøgrense på snaut 400 moh så jeg muligheten til å ta turen på ski denne gangen. Rett fra jobb bar det strake veien til Skålsetra. Etter snaue 20 minutter på god sti opp den bratte og tett skogvokste lia, møtte jeg skiføret akkurat der lia blir litt slakere og skogen litt åpnere (ca 380 moh). Med andre ord som bestillt Turen til topps og ned igjen gikk i flott ettermiddagslys på et føre en ofte bare drømmer om.... Da jeg gikk ned skogen mot setra forsvant akkurat sola i skyene i vest. En fin trimtur på drøyt 2,5 time.
  10. Jeg ser det er mange her på forumet som etterlyser steder for fjellvandring. Jeg må jo da få anbefale "mitt" fjellområde, nemlig Torpa og Gausdal vestfjell. Turistforeningen har døpt det Hulderheimen, men nå heter det Langsua nasjonalpark. Theodor Caspari, dikteren, ga det navnet Jotunheimens forgård. Et utmerket område for de av oss som ønsker vandring i rolige fjell, uten høge topper å bestige, men med tid til å nyte flyer, myrer og vakre fjellbjørkeskoger. Det har blitt noen turer dit på forsommeren. Jeg har forøvrig lagt ut bilder og rapporter fra diverse turer i området på min hjemmeside.
  11. steinur

    Gråtonetur

    Det laget seg et værvindu med høyere skyer og lite nedbør; litt vind, men motvind ut ga medvind hjem igjen. Føret var veldig bra, det skal Jardalen (Storevarden) ha, 10 cm mjuk nysnø fra 1100 m: At det klabbet på fellene opp og sugde på vei ned skyldtes dårlig preparering av utstyr, aldeles min egen feil, skammelig, men rikelig med fin tur likevel. ps Det nærmer seg åtte måneder med skiføre denne vinteren, det må en være takknemlig for.
  12. Dette er bare ment som orientering for de som lurer på hvordan forholdene for turgåing i vestfjellet er.Har vært et par turer i områdene som ligger i den såkalte Fellesstrekningen i grenseområdet mellom Gausdal og Torpa i mai. Kan melde om glimrende turforhold. I begynnelsen av mai var snøen borte for det meste og i de høyeste områdene er det bare enkelte snøflekker igjen. Veien mellom Etnedal og Gausdal åpnet forrige helg, flere uker før det som er normalt. Så det er bare å legge i vei. Bildene jeg har lagt ved er tatt siste dagene mellom 900 og 1000 moh.
  13. Gausdal vestfjell, eller Hulderheimen som DNT har døpt området, blir snart til Langsua nasjonalpark. Åkke som, høsten i fjellet er like fin som den alltid har vært. Tok en rusletur her om dagen. Turen gikk gjennom fjellbjørkeskog, flotte myrområder, snaufjell og flyer. Noen ryper måtte antakelig også late livet, for det lød et og annet hagleskudd på turen. Selv så vi hverken fugl eller fisk, men derimot fjellheimen i praktskrud. Theodor Caspari, dikteren, påstod at Vestfjellet hadde noe ingen andre fjell hadde, nemlig flyer. Theodor Caspari (1853 – 1948) var en dikter med sterk tilknytning til "Jotunheimens forgård." "Ikke Jotunheimen, men dens "forgårder". For mig er verken fjellet, fjorden eller dalen det mest særpregede ved norsk natur. Fjell, fjord og dal kan man finne mangesteds i verden. Men vidda, det blomsterkledde – mosetjeldede viddehavet med det yndefulle navn "Fly", den finnes intet annet sted på kloden – jeg tar anglesaksiske globetrottere til vidne – enn i Norge. Vinsterflyen har alle viddas gode egenskaper: Stillheten, ensomheten, begrensningen, oversiktligheten, moseteppet, sjøene, elven og ørretfisket." Ta en tur til vestfjellet.
  14. Eirik B.

    Flaggfjell

    Våkna til en kald og fin morgen, og klar for en klatre tur i Etnedal. Christian hadde forsovet seg, så avreisen ble litt utsatt med dagen var enda ung. Og vi dro av sted til Etnedal litt etter 10. Så etter å ha parkert bilen, ble det litt knoting i kratt før vi fant første standplass. Det ble Christian som ledet, var ganske krevende de første ti metrene (6+). Så var det min tur, og opp gikk det i små tak i det nesten glatte svaet. Så etter hvert som vi steg opp, så kom det en litt overhengende kant. Den var dagens Crux for min del, og Christian var selv fornøyd med å kommet helskinnet over. Måtte selv ty til litt tauhjelp for å komme over kanten. detfra ble det fort lettere igjen, det vante svaet. Så gjenstod det en taulengde, som heller ikke var så vanskelig heller lettere, men mose og barnåler gjorde det mer spennende. Så etter mye letting etter Standplass, kom vi begge sikkert opp og kunne gratulere hverandre, samt slappe av litt før returen. Turen var gradert til 5+ av føreren rundt Mjøsa Veien ned måtte vi ta gjennom skogen siden det ikke var noe sted og rappelere med bare et tau. Så ble det å traske rundt i skogen i klatreskoa for å prøve å finne en vei ned. etterhvert fant vi et sted vi prøvde å rappelere. Først ut som vanelig fant jeg ut at tauet var 3 meter for kort. Heldigvis stad jeg da på en hylle bare 5 meter nede, så var ikke store utfordringen å komme opp igjen. Så var det bare å lete etter en ny vei. Som vi fant til slutt, 25 meter rappel. Her var det ikke noe problem å komme ned. Vell nede ble det å finne tilbake til resten av utstyret og endelig kunne skifte til joggesko! Ikke helt gunstig å gå i skogen med klatresko... Må si at dette var en flott tur, med en del utfordringer. Men virket som at ruta var blitt boltet på nytt, så er ikke gamle rustskruer som sitter i veggen. Ble ikke så mange bilder av sikkerhetsmessige årsaker.
  15. hei Legger ut en etapebeskrivelse fra vores tur rundt nordkalotten, håber den falder i smak Vi befinner oss i indre troms, et område som på ingen måte er flatt og kjedelig som en uvitende byboer som meg fryktet. Vi var kommet til de store canyons land. Allerede fra toget kunne vi se trærne som med sine høst farger har satt hele skogen i brann. Det går i flammende gult og rødt mens solen synker blodrødt mot himmelen. Vi har knall utsikt over det hele fra toget som nærmest svever langs den stupbratte fjellsiden. Etter 5 dagers pause og venting på pakke i Narvik er det utrolig godt å komme igang igjen. Toget stopper idag på nedlagte tornehamn stasjon etter anmodning fra et søtt smil omkranset av blonde lokker. Mens toget ruller avsted i kvelden danser vi en gledesdans før vi hiver på oss sekkene spekket med sjokolade og andre godsaker på utsikt etter første teltplass. De første to dagene koser vi oss i høstens prakt, mens sol og tåke får oss til å tro på huldrer og troll som rusler rundt og holder øye med oss. Eller kanskje det er småfolket som samene hvisker så mye om. Da vi møte en albino rein innhyllet i tåke på stien forran oss, forstod vi i alle fall hvor legendene om enhjørningen har sitt utspring fra. Tredjedagen kommer vi opp av skogens mystikk og inn i en strålende dag på snaufjellet med utsikt over den drømme fremkallende tåkehavet. Men vi har ikke kommet hit kun for å drømme, vi vil se og oppleve. Vi trenger da heller ikke å snu hodet mye før vi ser antydningene til den første canyonen som har spist seg langt ned i landskapet. Mens vi ser ned i dens dype skygger dukker sammenligninger av en mørk underverden opp i hodet. Drømme tåken har altså ikke helt sluppet taket. Dagene raser avsted, og selv om vi går langt over ganske så flate vidder, er strekningen aldri kjedelig. Om det ikke er en canyon å se på så dukker det fort opp et fint fjell, en fjellvåg på jakt etter godsaker eller en bru av det mer skeptiske slaget som skal forseres. Sistnevnte er alltid et sikkert høydepunkt. Mens det i Sverige er kommunen som står for anleging av stier og slikt i fjellet, drives det i Norge på dugnad noe som vises på pengene lagt i prosjektet. I Sverige finner man gigantiske hengebruer i stål, her hjemme møter man alle slags hjemme snekrede løsninger som både kan være ustabile og mangle rekkverk, men til gjenngjeld full av sjel og sjarme. Det merkes på det meste at vi kommer lenger og lenger frem. Sekkene blir lettere, sjokoladen kraftig rasjonert, landskapet har vekslet mange ganger mellom skog og høyfjell, vi har krysset elver og både den svenske og finske grensen (gjennom det obligatoriske treriksrøset selvfølgelig) og er konstant sultne. Vi pakker i oss en nesten full 3L kjele med middag hver kveld, spiser 150g musli hver morgen, putter alt i munnen som vi har og finner midt på dagen, men synes aldi det blir nok. Etter en avslappende dag forran bålen følte kroppen mer sterkt for mer hvile i stedet for mer trasking. Men den stadig vekslende naturen holder oss oppe, gjør oss nysgjerrig på hva det er som finnes bakom neste bakke, rundt ennå en stein. Spraglende solnedganger lokker oss til å gå ennå en par km innen vi setter opp teltet, og når det først står må vi ute ennå en gang eller to for å beundre stjernehimmelen og nordlyset. Livet kan ikke bli mer herlig enn det er nå. Det tviler vi ikke et sekund på når vi kommer innom neste sivilisasjon hvor vi får alverdens med lukses, som er helt greit, men som overhode ikke døver trangen til å legge ut på neste eventyr så fort som mulig.
  16. Selv om det hadde vært mange turer til Vøllestad på grunn av elgjakta måtte jeg en tur til Drangedal igjen. Værmeldingene var bra og Rødtopp valgte også å bli med. Langtur over Grandalsfjellet Vi våknet til gnistrende vakkert høstvær, men lot oss ikke stresse til frokost allikevel. Vi fikk en vakker soloppgang over Bjørnliknatten ved frokostbordet. Etterpå kjørte vi opp til alpinsenteret og parkerte der. Vi gikk forbi det nye rulleskiskytteranlegget og opp den merkede DnT-stien mot Kyrkjebygdheia. Det gikk greit oppover og vi passerte Kvitebergsheia, Jørunskarsheia, Dei Store Tjennane og Sinsenkrysset på veg opp på Lillegrønnli. Der sa vi farvel til DnT-stien og gikk opp på Grønnlivarden. Luften var klar og vi så langt i alle retninger: ut mot havet og opp på Gaustadtoppen. Vi ble stående en god stund selv om vinden var sur. Toppen var ikke noe til lunsjplass, så vi gikk ned forbi Steintjenn og ned i Grandalen mellom de to Grandalstjennane. Der fant vi en fin solfyllt knaus og fyrte bål. Det var koselig og varmt i sola. Vi lot bålet brenne helt ned før vi gikk videre opp på Grandalsfjellet. Her krysset vi DnT-stien og rundet Treungskveven før vi fortsatte mot Sveigvann. Oppe på rabbene kunne vi se Sveivannsnuten kneise, men det var høyde 615 nedenfor som fanget oppmerksomheten, en knaus så glatt som et svaberg ved sjøen og helt grønn av kartlav. Her satte vi oss og spiste sjokolade mens vi så sola sige lavere mot horisonten og undres over hvor annerledes Gautefallheia er i forhold til andre fjellområder vi har gått i. Tilslutt var sjokoladeplaten borte og vi føk opp de 60 høydemetrene til Sveigvannsnuten og gikk på høydedragene bort til Jørunskarsvarden. Vi droppet å gå ned i Himmelrike siden den allerede hadde blitt skyggenes dal og gikk heller via Kvitebergsheia ned til bilen. På rulleskiskytteranlegget drev de på å trente og skjøt på blinkene, selv om det var blitt skumring. Vi gikk totalt 18 km og 900 høydemeter. Vel nede på Vøllestad lagde vi taco, noe som smakte godt etter en lang tur. Søndagstur til Solhjulet Det hadde vært skikkelig nattefrost og dagen startet like bra som førdagen. Vi kjørte opp til avkjøringen til Bleka hyttefelt og parkerte bilen der. Vi tok DnT-stien sørover mot Havrefjell. Først går det på grusvei gjennom hyttefeltet, så inn på Gamlevei, som egentlig er en gammel sti. Det er en bratt kneik gjennom skogen før terrenget flater ut og skogen åpner seg opp. Det blir flott og åpent rundt Holmtjenn og Daltjennene. Tjennene hadde et tynt islag fra nattens kulde. Stien snirkler seg rundt vann og over svåer ned mot Reinsvann. Stien går mot Benkane og deretter rundes Reinsvannsnuten på nord og vestsiden. Selv om man går bare 5-600 moh føles det mye høyere siden skogen er glissen og landskapet åpent. Det er lett å gå mot Stolvannsnuten som skal bli lunsjplassen vår. På sørsiden av toppen er det et stup på 60-70 m. Her er det flott utsikt, fin bålplass og varmt i sola. Fjellet er fint og fast og stupet ser ut til å ha potensiale som en fin klatrevegg. Klatring er ikke vårt ærend i dag, så vi går videre ned og passerer en gammel heller med gamle navnespikk på pinner. Så bærer det over masse flotte sva til vi er nede ved solhjulet fra bronsealderen. Solhjulet er en helleristning, men den gjør ikke så mye ut av seg. Uansett er den spennende nok når man tenker på at det var folk i dette øde området for så lenge siden. Vi snudde ved solhjulet og fulgte samme vei tilbake til bilen. Selv om det var en søndagstur ble den like tøff som lørdagen. Det ble 20 km og 800 høydemeter.
  17. Hadde en flott fjellklatretur til Gautefall i helgen og har skrevet en liten turrapport fra dette nedenfor. Samme turrapport ligger tilgjengelig med bilder her hvis du vil ha litt stemningsbilder i tillegg, http://blogg.uteligger.com/#post21 Vekkerklokka synger ut sine toner ut og selv om fuglene har stått opp for lengst, kjenner jeg at det har blitt litt for lite søvn i natt. Det skyldes kanskje en spenning i kroppen som er helt annerledes enn vanlig. I dag går nemlig turen til Gautefall sammen med ungdomsklubben i Arendal Baptistmenighet, Club-X. Vi skal klatre Via Ferrata-ruten opp til toppen av Hegneknuten, og for en som ikke har klatret høyere vegger enn til toppen av møne for å male, kan det bli en stor utfordring. Føler meg allikevel overraskende rolig der jeg sitter i bilen sammen med en gjeng ungdom på vei oppover til Gautefall. Vi er tidlig fremme og rekker å få spist oss et par skiver før guiden møter oss ved Gautefall hotell. Bjørn-Runar som er vår fjellklatrerekspert for dagen, kommer mot oss med et stort smil og bryter noe av den nervøse stemningen. Han kjører gjennom sin vanlige drill og vi suger til oss så mye som mulig av den informasjonen han deler, og spesielt det sikkerhetsmessige er noe jeg gjerne lytter ekstra godt etter. Etter å ha festet klatreselen og sjekket minst fem ganger at den sitter forsvarlig, tar vi beina fatt og går den kilometeren gjennom skogen som fører til foten av Hegneknuten. På avstand ser det ut til å være en helt overkommelig oppgave selv for en gammel ungdom som meg, og spenningen begynner så smått å avta. Praten går livlig og guiden kan berette at han sannsynligvis blir bestefar til nummer tre i løpet av dagen og det er ikke rart han smiler som en sol. Den avslappende stemningen blir raskt brutt i det vi kommer ut av den tette skogen og får øye på den loddrette veggen som strekker seg 170 meter rett opp. Det var noe annet en å se det på avstand og jeg kjenner at hjerteslagene plutselig slår som om jeg skulle ha vært på en lengre løpetur. Bjørn-Runar beroliger med at dette er helt ufarlig så lenge vi sikrer oss som vi har fått beskjed om, og skifter raskt tema. “Kom her så skal dere få se noe artig”, sier han og plukker opp en kjøttetende plante fra myra. Vi blir stående å måpe et lite øyeblikk og lurer på om vi fortsatt er i Norge. Det var i alle fall ukjent for undertegnede at det fantes slike buskvekster her til lands. Vi tar fatt på de siste meterne bort til foten av fjellet der klatreruten starter, og får noen siste instrukser før vi setter i gang. Utrolig nok så føler jeg meg rolig og kan ikke vente med å komme i gang. Bjørn-Runar ber de som har høydeskrekk om å komme foran, så de kan gå sammen med ham. Selv om jeg sikkert i utgangspunktet kunne vært en av de som burde gått frem J …..men siden jeg er fungerende ungdomsleder for dagen, føler jeg at jeg får gå bakerst og passe på at alle kommer seg trygt videre. Ada leder an som den første klatreren, og hvordan hun kan ha høydeskrekk er ubegripelig for meg, der hun spretter oppover som en innfødt fjellgeit. Sikringspunktene står tett, og det tar tid når en gjeng skal koble fra og til karabinkrokene annenhver meter, men selvfølgelig en nødvendighet som vi følger til punkt og prikke. Det er festet flere stigtrinn for hver meter og selve klatringen byr ikke på noen mestringsproblemer for noen i gruppa. Etter hvert som vi beveger oss oppover og får en fantastisk utsikt, tar frykten overhånd for en av ungdommene og blir etter hvert nødt til å “kaste inn håndkle”. Men han er fornøyd med dagens innsats og føler han har fått flyttet noen grenser som det er. Han blir trygt ledet ned av guiden og vi fortsetter videre mot toppen. Været er strålende og det er vi veldig glade for, så underlaget er og forblir tørt. Enkelte plasser er nemlig fjellet fuktig fra vann som har rent nedover fjellsiden, og det er svært glatt på disse stedene, og jeg tror ikke dette hadde vært forsvarlig for oss å klatre på en regnværsdag. Som sagt, så er ruten enkel å klatre, men et par steder er det noen små fjellpartier som har overheng. Om ikke de akkurat er vanskelig å forsere, så kiler det ekstra i magen når du føler at fotfeste blir litt borte i det man klatrer forbi. Selve klatringen tar en drøy time og ungdommen med ledere koser seg veldig. Vvel oppe, skriver vi oss inn i gjesteboken som allerede inneholder hundrevis, om ikke tusenvis av navn. Bjørn-Runar får den gode nyheten over mobiltelefon og vi kan alle gratulere han med barnebarnet. Ikke verst å bli bestefar mens man “dingler” i fjellveggen. Det har vært en STOR opplevelse for “liten og stor” og vi kommer helt sikkert til å ta turen tilbake ved en eller flere senere anledninger. Stor takk til Bjørn-Runar og Destinasjon Gautefall for en trygg og herlig opplevelse!
  18. Etter et langt år med mange turer bak meg, så måtte jeg få en siste tur i fjellet over 2K. Julen begynte å nærme seg med stormskritt, og det føltes godt å komme seg ut igjen i fjellet etter å ha levert bacheloroppgave bare noen timer tidligere Årets nest mørkeste dag var dagen, og 20.desember virket som en god dag å gå på tur. Med et kort 12 timers varsel, der svarfristen var ca 6 timer, meldte Dalegudbrand seg frivillig til å bli med på tur. Eneste kravet til å bli med på tur var hodelykt, truger, motivasjon og oppmøte ved Maurvangen klokken 06.30. Jeg kjørte som vanlig ut fra Trondheim, og fikk ikke fylt kaffekoppen før Dombås, noe som skyldtes at det er ingen Statoil stasjoner mellom Trondheim og Dombås som er åpen mellom 24.00 og 06.00 på natten. Uansett, en god kopp kaffe smakte godt etter dårlig sikt og slitsomme kjøreforhold over Dovrefjell. Litt forsinket (06.35) er jeg ved bommen som stenger vegen over Valdresflya, og Dalegrudgrand et par minutter senere. Vi følger den nå nedsnødde riksvegen fire kilometer før vi bryter til høyre litt etter utkikkspunktet i Vargbakkan. Det er fortsatt mørkt og det snør litt da vi kommer innover det flate lendet før vi begynner bakken oppover Steinflye. Det lysner da vi begynner å gå oppover bakken, og for min del kjenner jeg utrolig godt i kroppen at jeg hadde sittet på ræva i tre uker og jobbet med bacheloroppgaven. (Ingen skikkelig trening på over en måned og mye sukker og kaffe er absolutt ikke oppskriften på å bli i god form ). Skyene letter på sløret idet vi passerer ca 1500 moh, og det hjelper på motivasjonen. I nord ligger skyene under oss, og ingenting kan være vakrere enn dette. Vi går på, men det føltes lang denne dagen, og kroppen fungerte heller ikke noe spesielt godt. Vi ankommer toppen klokken 13.00, og har brukt litt for lang tid til toppen for å kunne gå videre mot Eggen. Vinden har økt betraktelig når vi kommer på ryggen, og det er kuling i kastene. Med tanke på konsumert tid, lengden igjen av turen, og at det blir så tidlig mørkt, finner vi det mest fornuftig å ta turen tilbake fra Kvassryggen. Jeg får derfor en god unnskylding for å komme tilbake. Uansett, turen var vellykket den. Returen går greit, men tar nesten tre timer å gå tilbake til bilen ved Maurvangen. Det er trått føre, da med tanke på at det veksler mellom pudder, pakket snø, gjennomslagsskare og skikkelig skare, minst hver tiende meter. Blåtimen viser seg da vi sitter og tar en god pause ca halvannen time fra bilen. Fjellene i øst er hvite og rene, mens bakgrunnen er blå, med noen tynne slørskyer. Vakrere enn dette kan det nesten ikke bli, og denne gleden blir brutt da det kommer noen vindkast fra vest. Årets siste tur vell gjennomført - ingen skader og med litt bedre samvittghet til å spise med i romjula
  19. Håper teknikken fungerer da dette er første gang jeg legger ut en turrapport. Reka er kanskje litt perifer for de fleste, men likevel en fabelaktig tur. Skal prøve å legge ut et kart senere. Rapporten er en av flere på www.vesteralen.org. Turen ble gjort tidlig denne sommeren. Luftig klassiker Et luftig eventyr kunne man kanskje også si, for det ble det også denne gangen. Eventyret om opprinnelsen finner du på www.kuling.net. Først en liten historietime Rundt forrige århundreskifte valfartet engelske klatrere og oppdagere til den norske fjellheimen. Etter at jomfruelige tinder på fastlandet ”are becoming as rare as the elk” (eller som rypa høsten 2008), ble fokus rettet nordover. Lofoten, og særlig Raftsundet, ble stadig oftere besøkt av folkeslaget som på den tid nærmest var besatt av hvite flekker på kartet. Bestigningen av Reka fra august 1902 er godt beskrevet av førstebestigerne, T.G Ouston og H.S Mundahl. Beretningen, i karakteristisk engelsk stil, kan leses i Alpine Journal Vol XXI fra 1903. Reisen, hvis egentlige mål var Mösadlen (Møysalen), tok en vending etter at følget møtte Richard With på ss Hadsel. Han anbefalte Ræka, da Mösadlen ble på dette tidspunktet ble omtalt som ”oft-climbed”. Interessant, tatt i betraktning at den første nedskrevne bestigningen ble gjort av Michael Hertzberg i 1903. Et annet festlig poeng er at Ouston omtaler Ræka som ”the most sporting mountain of our trip”. Artig – da turen til Langö (Langøya i Vesterålen) var en avstikker fra Lofoten, hvor de besteg blant annet Vågakallen og Himmeltind. Vel fremme i Eidsfjorden gjorde herrene først et fremstøt langs det som i dag betraktes som normalveien. De nådde antagelig det vi omtaler som cuxet. Under overhenget var det bratt og dårlig med sikringsmuligheter, de ble raskt enige om ”to live and climbe another day”. Returen var ikke av den enkle sorten. Rekognosering rundt fjellet (veldig ulendt), rotur over Eidsfjorden, og til dessert; springmarsj i retning Jennestad. Alt dette for så å høre fløyta på lokalbåten som forlot kaia. Klokka to om natta forbarmet landhandler Johansen seg over reisefølget. De fikk tak over hodet, og ettersendt telt og annet utstyr fra Sortland neste morgen. Noe mer forberedt forlot de neste dag for å forsøkte en rute fra nordvest. Etter mye mose og mange timers slit nådde de toppen kl. 20.00. De tok seg tid til å bygge en 5 fot høy varde, og betrakte alle de flotte tindene i horisonten. Både Litlereka og Klotind ble nevnt med navn. Det ble etter hvert en mørk og vanskelig retur, men klokken 2 om natta nådde de endelig teltleiren. Så - tilbake til framtiden Avgang fra eidet mellom Skjerfjorden og Bjørndalsfjorden. På fjæra sky kan en fint spasere over steinene litt ut i osen. Stien går like opp av fjæra ut Bjørndalsfjorden, og dreier mot sør før myrterrenget som leder opp mot Rekvatnet. “Smarte veivalg” lønner seg ikke. Det kan være godt med en time i reserve på tur hjem. Omtrent der elva/bekken renner inn i Rekvatnet er det på tide å starte sankingen av høydemeter. Det er ulendt terreng, og det er således en fordel å ta turen før undervegitasjonen "tar laus". Dette er Vesterålen på sitt beste/verste - alt etter som. Normalveien går langs eggen fra sør-øst. Er du i relativt god form når du skaret etter halvannen times gange. Eggen forseres med klatreutstyr, og kan gjøres på alt fra 2 til 4 taulengder. Kvaliteten på fjellet er fin, men det henger igjen en del gammelt utstyr. Cruxet ligger cirka halvveis, klatringen er enkel, men det først her man får “følelsen av luft”. Varden ligger en førsteklasses spasertur fra der klatringen avsluttes. Den har vært uten vardebok noen år, håper å få rettet på dette ved neste anledning.
  20. Årest første overnattingstur uten ski. Det er litt kjekt å kunne rapportere om en godt gjennomført tur på beina. Det er ikke hvert år at det er mulig i april. Det skrives fortsatt en del om ski og snø i andre rapporter, men for meg er det fjellsko som gjelder. Vi gikk innover Fidjadalen fra Mån i et praktfult vær. Det var ikke en sky, og hjemme var det 11-12 grader, men i sola inne i dalen var det sommertemperatur. På vei innover på lørdagen, så vi så vidt grønt på bjørka. Dagen etter var en hel del grønne trær. Det er en av årets store opplevelser å få med seg våren. Det var ikke frost om natta, og elva gikk forholdsvis stor. Jeg tror det er mulig å komme opp til Blåfjellenden denne helga, men ikke for meg. Sosiale forpliktelser. (som selvsagt ikke burde hindre ukens tur, men....) Jeg vedlegger et par bilder. Jeg opp gjennom årene tatt mange bilder fra de samme plassene. De gamle bildene viser at det er lite snø i forhold til tidligere år.
  21. Pakket sekken i kvelding og gikk på skauen ved 19 tiden i går kveld. Ble en kort overnattingstur. Har pappapermisjon, så jeg måtte tidlig hjem siden kona skulle på jobb. Leieren var ferdig etablert og bålet brant lystig ved halv ni tiden. Kvelden ble brukt til bålkos, kaffedrikking, samt nyte skogens lyder. Deilig å høre på fuglekvitter etc..... Fant posen ca 22.30 og sloknet ganske kjapt. Våknet igjen klokken 05.00 og 05.30 stod solen opp mens jeg tok den første kaffekoppen ved morrabålet. Støvlene ble styrt hjem ved 07 tiden. Takke for turen. Kanskje ikke den mest spennende turrapporten, men min første. Egentlig bare en test........
  22. Det er vel og bra med 2000-metringer, men hva med å bli litt bedre kjent i nærmiljøet tenkte jeg. Så da slo jeg opp på Toppomania hvor jeg fant en liste over de høyeste toppene pr kommune i mitt fylke. Her kommer derfor en liten stemningsrapport fra første erobring; min hjemkommunes høyeste topp Omnsfjellet! Etter en litt vindfull men ellers utrolig flott tur mellom Selbu og Støren med startnummer på brystet dagen før, føltes Omnsfjellet en smule brattere enn jeg husket. Men med solide kladder under skiene gikk det sakte men sikkert oppover fra parkeringen i Langlidalen. Flere av mine turfølger hadde hatt en fuktig kveld med påfølgende kort natt som oppladning, noe som passet dagsformen min utmerket. Yr.no hadde meldt om gløtt av sol kl 15, så hele gjengen var ved overraskende godt mot der vi tråkket oss opp mot Steinbruddhytta i snøværet. Vi satset på å følge sporene til en litt mer lokalkjent kar opp lia, og det viste seg å være en suksess. (Vi hadde med både kart, som vi sjekket innimellom, og kompass, så ingen fare.....) Vel framme ved hytta øynet vi et håp om varme vafler og kaffeservering, men der var de i full gang med klargjøring til påskeinnrykket. Så da ble det fram med thermos og kjeks på det utrolig flotte skiferbordet utenfor hytta. Til informasjon er det visstnok servering når vimpelen vaier i toppen av flaggstanga...... Det hadde sluttet og snø, og vi mente vi så det lysnet. Nå var det ca 1 og 1/2 time til solen skulle titte fram iflg yr. no....... Dermed pakket vi sammen og labbet videre mot toppen. Fra Steinbruddhytta og opp til toppen var det utrolig fint å gå. Flott og fast føre med noen cm med nysnø på toppen, jevn stigning og minimalt med skavler. Vel oppe ble vi positivt overrasket over hvor bra utsikt man kan ha fra en "liten" kommunetopp! Været var ikke helt på vår side, men vi så litt innover Trollheimen og så potensiale i utsikten.... Nå skal vi ikke klage for mye på været, ettersom det var så og si vindstille på toppen...... Fra toppen gled vi ned til hytta igjen, men dreide deretter mer vestover og ned i dalen litt lengre opp enn parkeringen for å finne egnet sted å grave sitteplass. Klokken nærmet seg nå 15 og et par minutter før tiden kastet vi skygger. All ære til yr.no! Vi fant oss en egnet plass i solhellingen, fant fram spade og pølser. Det kunne knapt bli bedre! Sola varmet så det var unødvendig å finne fram ullgenseren, og levegg var det ingen vits i. Kl 17.30 måtte vi pakke sammen og gli ned til bilen, en i gruppa hadde avtale i Trondheim kl 19.. Omnsfjellet kan i alle fall anbefales på det sterkeste. Det er en forholdsvis enkel topp å gå til uten de alt for store utfordringene, og utsikten på en god dag vil jeg tro er fenomenal! Så herved slår jeg et slag for kommunetopper landet over!
  23. Årets prosjekt var å gå på de kommunetoppene jeg manglet i Trøndelag + 2 på Nordmøre, 37 topper i alt. Kanskje ikke de mest spenstige toppene, men mer en maraton i lange myrstrekninger. Ingen tekniske vanskeligheter her, i grunnen bare å gå. En slik tur alene gir ro i sjelen, ikke akkurat Norge på langs, men tross alt 17 turdager med solid lengde alle dager. I starten av perioden var jeg også oppsatt med å selge hytte, men dette gikk fort og greit unna. De 11 siste turdagene ble tatt i ett strek, mens det mellom de første var noen dager med salgsvirksomhet kombinert med avslapping/oppladning. Turdag 1: Smisetnibba i Tingvoll kommune på Nordmøre, 1175 moh, en dryg stigning som startet nesten på havnivå. Flott utsiktstopp og ganske vinterlig tidlig i juni. Hjelmen i Halsa kommune på Nordmøre, 978 moh, også her forholdsvis tung stigning, men noe lettere å gå, ikke så meget sne. Turdag 2: Første stopp denne dagen var Ruten i Hemne kommune, 1040 moh. Gikk opp fra Kårøyan under fortsatt forholdsvis vinterlige forhold Deretter ble det en tur til Omnsfjellet i Orkdal kommune, 847 moh og direkte videre til Gråora i Snillfjord kommune, 791 moh. Lang og fin tur, litt kjedelig å traske langsmed asfaltert vei tilbake til bilen etter denne runden. Burde ha forsøkt tommelen, det hadde sikkert gått bra. Deretter fortsatte turen ut i Havgapet til Frøya, der høyeste fjell ikke har noe navn. Stedet har fått en varde som vokser seg inn i en rognebærbusk og er 76 meter over havet. Jeg slo leir ved idylliske Vobsjøen om natten. Rim i lyngen neste morgen Turdag 3: Turen gikk så innover til Mørkdalstuva på Hitra, 345 moh. Ganske lang vandring inn hit, selv om toppen ikke er så høy. Fin utsikt når man endelig kommer opp. På vei til Hitra tidlig på morgenen så jeg minst 50 hjort spredd i mindre flokker langs veien. Neste stopp denne dagen var Hestgrovheia i Agdenes, 656 moh, en formidabel utsiktstopp, med forholdsvis grei adkomst. Full kontroll over innseilingen til Trondhjemsfjorden. Turen gikk så til Skaun kommune og Elgshøgda på 537 moh. Fin skogtopp, garantert fint skiterreng oppi her. Turdag 4: Dagen gikk med til en runde på Kråkfjellet i Klæbu(816 moh) og et punkt nær varden av Reinsfjellet ca 940 moh. Egen turrapport er laget. Deretter opp på hytta på Kvikne for å brukeen dag på å klargjøre for salget. Turdag 5: Turen gikk østover til Røros og turneens høyeste fjell Storvigelen 1561 moh. Her kan man stå på en avde høyeste toppene i Trøndelag og strør man østover, så renner det ut ved Gøteborg, gjør man detvestover havner det i Fredrikstad. Jeg følte meg egentlig mer i Hedmark enn i Trøndela her oppe. Kurant å gå opp her tidlig i juni, et par uker før hadde folk vært oppe på ski. Turdag 6: Tåketur til Fongen(1441), gikk opp fra Ramsjøhytta, ikke mye mer å fortelle annetenn atdenne er dobbel kommunetopp for Meråker og Selbu. Så var det tilbake til hytta for visning og budrunde og kontraktsskrivning noen dager. Turdag 7: Turen gikk nordover fra Trondhjem til Fosenhalvøya som er delt på langs mellom Nord og Sør-trøndelag. Første stopp var Kjerringklumpen i Leksvik kommune(602 moh). Fin topp, noe bratt et lite stykke, ellers en fin topp. Været var strålende så jeg fortsatte turen til Bjugn og Seksortsklumpen på 493 meter. Flott havutsikt herfra. Fjellfølelse selv om det ikke er så veldig høyt. Deretter gikk turen til Rissa og Ytre Skurvhatten på 623 meter. Flott vær og flott topp. Jeg fortsatte på tur utover kvelden til Storknuken på 502 meter i Mosvik kommune. Øde område her, men fin skogtopp. Vurderte enda en topp denne flotte dagen, men fant ut at nok var nok. Turdag 8: Sandvassheia i Verran var dagens første stopp. Kurant tur, men etter hvert ukurant vær. Verre enn været i Verrankan verra – det kan det itj verra når vinden er vest – sang Otto Nielsen, han hadde nok et poeng der. På vei opp gikk jeg en fin vandring langs fjellryggen. Været blåste og regnet meg ned i dalen tilbake og jeg gikk tilbake langs Pissbekken forbi Pissbekksetra. En gammel sliter gir seg ikke så lett og det var duket for en lang og myrete vandring i øde strøk langs det indre av Fosenhalvøya. Finnvollheia(675) i Åfjord kommune og Dåapma(644) i Roan kommune var dagens siste turmål. En lang runde i svært øde terreng. Noe reindrift her inne. Turdag 9: Storheia (600moh) i Osen kommune kunne også vært en del av runden fra dagen før, men jeg valgte heller å gå opp fra Osen-siden som en egen tur. Fin tur opp hit i noe bedre vær. En noe råtten bro listet jeg meg over, ingen marsjering her! Jeg fortsatte så ferden inn forbi Steinkjer til Setertjønnhytta, en mil med asfaltert svillesti innover fra Krokbekken. Kom tidlig frem denne dagen, ettersom marsjeninn her gikk mye fortere enn beregnet. Turdag 10: Skjækerhatten i Snåsa kommune(1139 moh) og Løysmundhatten i Verdal kommune. Løysmundhatten har 3 topper, det nordligste og sydligste er like høye, men det er kun det sydligste punket som tilhører Verdal kommune. Turen gikk rundt Skjækervannet for å få litt variasjon. 9 timer i lange gummistøvler. I hytteboka på Sætertjønnhytta fant jeg noen ordfra Gunnlaug Tråseviken, en godt voksen dame fra Nore som går Norge på langs. Turdag 11: Denne dagen ble forholdsvis rolig. Rask utmarsj fra Setertjønnhytta, deretter en rask tur til Brannheiklumpen i Steinkjer(818 moh), gikk opp fra Roltdalen. Lang kjøring på dårlig vei. Turdag 12: Turen gikk til Overhalla kommune, og Reinsjøfjellet(726) ble besteget nordfra. Forholdsvis lang vandring. Et flott utsikt fra toppen dajeg endeligkom dit. Videre gikk turen nordover til Grønkleppen(765 moh)i Fosnes kommune. Jeg gikk opp fra øst, og så ikke så mye til kommunen før jeg var på toppen. Flott havutsikt herfra, og jeg fikk for første gang øye på det mektige Heilhornet som ligger over i Nordland. Angret meg litt i ettertid at jeg ikke tok en dag ekstra og gikk på dette fjellet, som dessverre ikke er kommunetopp i Bindal. Turdag 13: Jeg trengte en rolig dag nå, dessuten var været litt trist, typisk stHans-aften. Turen gikk til Romsskåla(588 moh) i Leka kommune. Det går en rute opp hit langs en bratt og smal rygg fra sørvest, men jeg pingla ut i det fuktige været og tok en tryggere og flatere rute til topps. Jeg tok også en liten fergetur ut til selve øya Leka, og videre til Madsøy der jeg gikk på øyas høyeste fjell, Haliberget på 101 meter. Fin sti opp og turbok i kasse på toppen. Ingen topp for liten – ingen topp for stor! På Leka skjedde det berømte Ørnerovet i 1932 som verken er bevist eller motbevist. Turdag 14 Med utgangspunkt Fuglestad i Bindal ble Fuglestadfjellet(873) i Nærøy og Nonsfjellet(927) i Høylandet besteget. Lang tur og masse snø oppi her fortsatt. Voldsomme mengder fluer i de lavere regioner. Turdag 15: Turen gikk sydover til Grong igjen og Heimdalshaugen(1159), som er svært godt synlig fra E6 fikk besøk. Jeg var første som skrev i turboka der oppe i år. Flott topp og slettes ingen haug! E6 brakte meg videre nordover til Namsskogan og Gisen(1167) eller Nordre Steinfjellet. Fin tur med mye stigning opp hit også. Jeg var også her førstemann til å skrive i turboken. Kun 4 navnetrekk i 2008. I disse strøkene kan man ikke legge seg ned og vente på hjelp om man brekker foten, det kan bli svært lenge å vente! Turen gikk så videre med bil forbi Røyrvik og inn i Sverige Turdag 16: Denne dagen ble benyttet til kun en topp, Jetnamsklumpen(1513), fylkestopp i Nord-Trøndelag og kommunetopp i Røyrvik. Egen rapport er laget. Turdag 17: Første og lengste tur denne dagen var til Hestkjøltoppen(1390) i Lierne, et skikkelig bjørneområde, men jeg fikk ikke se noen bjørn. Været var strålende, og det gikk lett å gå alle kilometerne inn til toppen takket være faste og fine myrer. Ser ut til å være et flott skiterreng her inne. Turen startet med å kjøre opp Estilbakken til Estilseteren. Neste stopp var en sandaltopp, Marsteinvola(442) i Inderøy kommune ble besteget fra Verdal-siden. Deilig gå tur i sandaler igjen. Hårskallen(735) i Levanger var neste stopp, også her sandaler. Toppen ligger rett ved et populært hytteområde med adkomst fra Verdal. Nå gjensto kun en eneste kommunetopp i Trøndelag og Sør-Norge for mitt vedkommende. Jeg kikket på klokken og fant ut at toppen kunne nås før solnedgang. Det ble en heller dryg avslutning på dagen å gå til Storskarven(1171 moh) i Stjørdal. Toppen ble nådd klokken 22.22, og jeg hadde solen midt i ansiktet helt til jeg var nesten nede igjen ved bilen. Det var en god følelse å vite at prosjektet var gjennomført til punkt og prikke. Den siste dagen ble det ca 50 km, mye i trøndermyr og for en stor del uten sti. Ca 2000 høydemeter opp og ned ble det også på disse 4 toppene, så de ble en god maraton-dag. Deilig da å vite at man ikke trenger gjøre noen verdens ting neste dag. En slik ekstremdag krever en hviledag etterpå. Etter dette raidet var det herlig å få et par dager på Duddelibu, verdens fineste hytte som ligger i Selbu. Det har vært en flott rundreise i Trøndelag. En del skitvær har jeg kommet borti, men mot slutten ble det virkelig bra og ekspedisjons-solbriller, solkrem og safarihatt måtte frem for å beskytte meg mot solen. Nå skal det bli fint å være litt sosial igjen resten av sommeren. Så mye fjellturer tror jeg ikke det blir, kvoten er nesten brukt opp. Hvad nuh? Det store spørsmålet nå er om jeg skal fortsette å samle kommunetoppene i Nord-Norge også. Det er 88 kommuner og det innebærer mye reising og mye penger. Jobb og familie krever sitt. Jeg sover på saken til neste år tenker jeg! Nå er jeg uthvilt og skal forsøke meg på en topp med et flott navn i morgen, nemlig Larstinden på Dovrefjell. Veien innover åpner 0800. For mer utfyllende tur-rapporter og bilder se http://www.wwv.no/userpage.asp?subpage=2&UserId=snilen
  24. Endelig en tur til Dalsnuten med snø under beina. Turen ble litt tyngre enn vanlig, siden vi måtte brøyte oss gjennom snøen. Men det ble uansett en fin tur i et flott vær. Tur-info og bilder finner du her: http://komdegut.net/-500.htm
  25. Turens mål var å finne kommunetoppen i Høyanger, et punkt nær trigpunkt 1456 ved Langedalsbreen. Trig.punktet ligger i Balestrand kommune, men rett nord for TP går kommunegrensen og jeg fant her et punkt der jeg bygget en varde. Forøvrig var dette en artig tur i kraftutbyggernes spor Turen startet rett opp for Høyanger sentrum i bunnen av trallebanen. Trallebanen går oppover kl 1700 på fredager og ned kl 1800 på søndager fra midten av juni til et godt stykke utpå høsten. Dette var noe jeg fikk med meg tilfeldigvis fra et par som skulle sjekke om laksen hadde kommet opp elven. Trallebanen består av en tralle med plass til inntil 18 personer som henger i en stålwire som går fra toppen. Samme prinsipp som på Fløibanen i Bergen, men her er bare en vogn og wiren sveives opp i et hus med motor på toppen. Det var søndag morgen så jeg måtte nok pent gå opp de 2500 trappetrinnene, men hadde i bakhodet at trallebanen ned igjen var en mulighet. Trappen opp var egentlig helt OK, og på toppen var det vei videre innover som jeg fulgte inn til litt forbi Balestrandstøylen. Denne veien henger ikke sammen med noe annet veinett, så de få bilene som står her oppe kan ikke kjøre annet enn på denne veien. Ved Stølsvatnet tok jeg opp dalen til venstre og rundet så Norddalsnovi på nordsiden og opp i skaret på østsiden av dette fjellet. Fra skaret bratt opp østover, derfra mer flatt opp mot topp-platået og varden på 1456 moh som ligger i Balestrand. Toppen var snødekt med diverse knauser som stakk opp som nunatakker. Jeg tror jeg fant den høyeste av dem som ligger over i Høyanger kommune og bygget en liten varde der. Muligens er en nærliggende spiss liten nabb høyere, men den var ikke egnet for vardebygging. Jeg returnerte samme vei, men måtte ta av meg på beina under forsering av noen bekker som hadde økt kraftig på noen timer. Vel nede ved det øverste trappetrinnet kikket jeg på klokken og konstaterte at den var 1600. Jeg hadde vært på tur i 8 timer og syntes det var helt greit å ligge på perrongen her og kose meg i solen i 2 timer mens jeg ventet på Høyangers offentlige kommunikasjonsmiddel. Føreren av banen sto på toppen og overvåket meg med videokamara mens jeg som eneste menneske kjørte banen ned. Vanligvis er banen full av hyttefolk i helgene, men ikke denne dagen.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.