Søk i nettsamfunnet

Jeg har fått meg en RAB Summit 800 sovepose, og lurer på om noen har erfaring med hvor varm den er. Det står at den har grense til 15 minus, men jeg er vanligvis en frysepinne og trenger en del marginer i forhold til disse angivelsene. Tenkte kanskje den kunne egne seg til å sove under åpen himmel, på Xped 9, i sånn ca 3-5- minus? Eventuelt legger jeg meg inn i en Jerven Hunter eller Extreme med posen (har begge de Jerven-dukene). Da kan jeg kanskje klare minus 15-20 med denne RAB-posen? Hater jo å ødelegge en fin utenatt med for kald pose, og håper på noen råd før jeg selv gjør en iskald og hutrende erfaring, har jo hatt noen av dem... Jeg har også en Robens Caucasus 900, som er en behagelig og fin pose. Den er oppgitt til 11 minus, men jeg merker den blir kald vet et par minus, om jeg ligger i boxer og tynn ulltrøye pluss lue. Lurer på RAB-posen er varmere enn denne?

Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf

Jeg har en uvane at jeg kjøper "alt for bra" utstyr. Nå skal jeg ha ny vintersovepose og ser at jeg holder på å gå i samme felle som vanlig. Bruksområdet mitt kommer til å være Sirdalsheiane, Hardangervidda og forhåpentligvis litt lengre ekspedisjoner etterhvert. Regner med temperaturen vil ligge mellom -10 og -25 grader. Sitter å vurderer en Cumulus Excuistic 1200 med hydrofobisk dun, men er i tvil om Alaska ikke egentlig er god nok. Noen som har noe erfaring med disse? Har også fått med meg at det er mange som snakker om Roberts poser, feks Voyager. Hvordan er kvaliteten på Roberts vs Cumulus?

Navn: Teltprat Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-12-13 Innsendt av: Bård Haug Teltprat

Våknet 04.40 av meg selv natt til tirsdag, hvorfor? så inni granskauen rastlaus, fikk heller ikke sove mer. Det har bygget seg opp lenge, så nå måtte jeg få noe utav det. Vridde nøkkelen om på bilen presist kl 06.00 å kjørte til Oppdal i håp om at det det som kom som regn her i Trondheim på mandag hadde kommet som snø høyere oppe. Men på Oppdal var det omtrent snøfritt, for langt øst rett og slett. Da var valget enkelt, så for meg Fulånebba ved Sunndalsøra, kunne jeg håpe på 15cm pudder der? Parkerte ved Sanden (180moh) i Viromdalen. Måtte gå til fotts opp til 400m der det begynte å bli ett fast dekke. På rundt 500m lå det 10-15cm pudder, da jeg passerte 1000m lå det noen perfekte 20cm oppå den gamle harde snøsålen. Dessverre var det lite snø, selv på steder der det alltid ligger mye snø. Kunne konstatere at det måtte bli litt slalom i mellom storsteiene på neddoverturen. På 1200m bytta jeg om sko og brodder, kløyv først oppå nordtoppen som er 1m lavere enn hovedtoppen. Dette gikk ganske greit selv om det var mye is og glatt stein. I mellom de to tårnene er det en bratt V som må forseres, nederst her har du ei renne som går ned mot nordøst, en av rutene til toppen. For å komme ned her må du hoppe ned noen gode 3m, og uten tau er det ingen vei tilbake på vinteren, men jeg satsa på at det fantes en annen farbar rute ned. Luftig å fin topp, ble faktisk sittende ei stund å se på sola. Men den gamle varden på toppen så da så stusselig ut tenkte jeg, så jeg tok fram spaden å satte opp en 2m høy varde av snø, litt mer verdig fjellet! Før natta kom klatra jeg ned mot vest for å se om det var en mulig rute (litt kjedelig å fomle seg ned ett så utsatt fjell i mørket). Det gikk fint ned der, selv om jeg måtte nokså langt ned før jeg kunne krysse under stupene å så gå opp til 1200m hvor skiene sto. En time senere var det blitt svart, så det ble photoshoot i 2timer. Fikk faktisk nordlys å! Mye som matchet, var heller ikke ett minste vindpust på toppen og rundt -7c! Det ble seint på kveld før jeg var tilbake i bilen, etter en ganske så strabasiøs vei ned fra fjellet til skiene (den billige hodelykta gir ikke all verdens til lys!), var veldig mye hardpakka skare å evt. skli ned i Sunndalsfjorden på. Selve randoturen til bilen gikk flott, kunne ikke rase ned i all hast, men fikk tatt noen svinger uten å havne i steinene. Alt i alt, en av de aller fineste toppturene jeg har hatt! Nordryggen opp til nordtoppen. Utsikt over Sunndalsfjorden Sola går ned bak Søre Skjorta. Skjorte (1711m) sees til høyre. Den blå timen Litt zoom på Sunndalsøra Fabelaktig natteutsikt! Den nye toppvarden! Nordlyset mot nordvest Nordlyset sett på vei ned Ser tilbake på sporene

I dag våknet jeg ca i 9 tiden, stod opp og fikk utfordringen av pappa om å gå opp til Rokfjellet, og videre til Våsdalsknappen mtp. han ikke trodde jeg kommer til å klare turen fra Mysusæter til Venabygd som jeg skal gå i morgen tidlig. Jeg tenner på utfordringen, og rett etter han har sagt det kaster jeg i meg tre brødskiver, pakker sekken, setter meg i bilen på vei til fjellet. Jeg tar bilen opp til veslesetra på Tretten, parkerer bilen på parkeringsplassen. har på meg alt utstyret og begynner å labbe i vei. Først følger jeg veien som er brøytet et stykke til, inntil jeg kommer til enge fjellseter. Da starter løssnøen å virkelig vise seg. Det er bare å ta av seg sekken, av med skiene og finne frem fellene. Dra over skisålen for å fjerne snøen som har klabbet seg. Etter skifellene er montert er det bare å starte på første stigning. Heldigvis er det noen som har gått der, enten dagen før eller et par dager før meg, slik at noe av snøen har festet seg, og jeg lettere klarer stigningen. Men uansett hvor mye det er gått før meg er det likevel mellom 10-20 cm med nysnø som jeg må tråkke meg gjennom. Skiene synes bare såvidt under snølaget. På veien opp mot Rokfjellet må jeg opp en relativ bratt stigning, som jeg må gå på kryss for å komme meg opp. Etter å ha gått opp gjennom skogen, begynner ting å åpne seg opp. Og snøen begynner å blir mer kompakt pga. vinden som får bedre tak enn den gjør nede i skogen. Å gå i løssnø i skog er bare helt forferdelig, man bruker så utrolig mye mer krefter på det enn når man har halvveis oppgåtte løyper. Som sagt begynner ting å åpne seg opp, og jeg ser mot varden på Rokfjellet. Herfra og opp er det igrunn bare plankekjøring, og fellene sitter bare enda bedre. De siste par hundre meterne opp til toppen på Rokfjellet er null stress og jeg tar et bilde av en skikkelig hunk med googles. Uten slike briller hadde jeg avbrutt turen for lenge siden. Hadde kommet til å vært snøblind, slik at jeg ikke kan gå på tur i morgen også. Når jeg så har kommet meg opp på toppen av Rokfjellet, knipser jeg så et bilde av et flyfotomerke som brukes til kartbilder etc. Som dere ser på bildet, blåser det litt, og man blir fort kald av å stå der oppe. I tillegg er det en god del snø i lufta så googles er alltid å anbefale å ha i sekken, om man likevel ikke bruker dem. Så kommer neste utfordring. Det er å ta ut kompasskurs fra rokfjellet og til Våsdalsknappen. I snøfokket/tåken er det ikke så lett så langt i fra. Noe annet ville det vært dersom det hadde vært sommertid og fint vær, da jeg er kjent i området. Likevel kan jeg se våsdalsknappen langt der ute, men er det toppen til høyre eller venstre? Kompasset og kartet gir ikke et klart svar, så jeg følger uansett kompasskursen i retningen av begge fjelltoppene. Og får heller finnavigere når jeg nærmer meg. Rett utenfor toppen av Rokfjellet kan jeg se ned i en dal, hvor det er vann/myr, og velger derfor å gå denne veien. Når jeg kommer meg ned fra Rokfjellet og beveger med over vannet/myra kjenner jeg det plutselig blir utrolig tungt å gå i snøen. Det viser seg at jeg har gått nedi vann, slik an snøen klabber seg skikkelig på skiene. Jeg må derfor gå på siden av vannet/myra, ta av meg skiene og få bort alt som har festet seg før jeg kan labbe videre. Bilde av meg igjen, hvor jeg akkurat er ferdig med å få av snøen som har festet seg på skiene. Etter hvert som jeg kommer meg gjennom løssnøen og bortover myra nærmer jeg meg begge toppene som jeg så fra Rokfjellet. Jeg tar igjen frem kartet og finner ut hvor jeg er sånn ca og ser at jeg har skinnfjellet på min høyre side som igjen har en rygg omtrent helt bort til Våsdalsknappen. Våsdalsknappen er da toppen til høyre og jeg staker ut kursen. På vei over den store, siste myra ser jeg langt bak meg at det ser ut som det har gått en full sjømann over der Skisporene etter meg er riktignok ikke rett frem. Jeg kommer meg omtrent til foten av Våsdalsknappen og prøver å finne meg en vei opp mot toppen. Utgangspunktet mitt er å finne sommerstien som går der om sommeren. Jeg tar av meg sekk og ski, setter på fellene og begynner å vasse oppover i snøen. Etter å ha tullet meg inn i skogen finner jeg tilslutt sommerstien på vei opp mot toppen. Jeg må riktignok traversere på vei opp i dypsnøen. jeg fant ut at snødybden der var opptil 160cm. Stavene mine er 155cm, og jeg nådde ikke bunnen med staven. Så det ville ikke forundret meg om det var opptil to meter med snø noen steder. Men snø er jo bra Etter å ha kommet meg et stykke opp i lia ser jeg endelig toppen, og jeg har bare kort vei igjen opp til toppen. Jeg går videre opp til toppen og forsøker å knipse noen bilder, og tilslutt begynner mobilen min å fuske. Noe som også blir noen av de siste bildene av turen. På neste bilde ser dere Våsjøen fra Våsdalsknappen. Dette var også det siste bildet fra turen da mobilen ikke lenger ville være samarbeidsvillig. Jeg gikk ned fra toppen igjen og til foten av Våsdalsknappen hvor jeg hadde satt på meg fellene. Her dro jeg frem primusen, kokte vann av snø, fant frem forsvarets stridsrasjon med oksegryte fra 90-tallet en gang, og et par sukkerbiter til dessert. Siden det var sånn halvveis kaldt å bare sitte der i snøen med bamse underlaget mitt dro jeg også frem jervenduken som jeg kunne sitte å varme meg i! Noe så herlig og smart! Etter å ha tatt pause i halvtime-tre kvarter labbet jeg tilbake i de samme sporene som jeg kom i. Foruten når jeg kom til foten av Rokfjellet igjen. Her valgte jeg å gå rundt fjellet, mens jeg passet på å holde samme høyde for å finne igjen sporene mine når jeg gikk opp til toppen. Jeg brukte Endomondo for sporing av hvor jeg var, men dette varte ikke lenger når mobilen fusket. Ruten kan dere se her. Den siste halvtimen ned mot bilen var klokken blitt ca 5/halv 6 og det begynte å bli mørkt. Jeg hadde riktignok med meg hodelykt, slik at det uansett ikke ville vært noe problem om jeg gikk litt i mørket.

Teltet mitt har plass til doble sett med stenger (Helsport Fjellheimen X-trem). Med enkle stenger virker det svært solid, men det er jo plass til to stenger i hver kopp. I hvilket vær har jeg egentlig behov for dette og når begynner det å bli farlig å la være å bruke det?

Så da endte jeg opp i Canada for sesongen virker det som. Etter 6.5år som assistent i en flott barnehage i Trondheim sa jeg opp jobben, rett og slett for å presse meg selv til å bare gjøre noe helt annet. Jeg kunne gjerne ha prøvd meg på flere andre jobber i Norge, men eventyreren i meg ville prøve noe mer spennende og kanskje usikkert opplegg. Etter en lengre runde med søknadsskriving og innsending av ett titalls dokumenter til den Kanadiske stat fikk jeg til slutt godkjent ett jobbvisum her i landet i ett år. Jeg gikk gjennom Norske GoXplore, ett firma som spesialiserer seg på å kombinere tur og jobb i flere land. Jeg ville selvsagt gjøre mest mulig selv, da jeg synes det er spennende arbeid selv om det er tidkrevende men måtte gå gjennom firma for å få visum og for å få hjelp til den relativt meget tungvinte visumprosessen. Beerenberg på Jan Mayen Kysten på Nordøst-Grønland. Jeg fløy fra Oslo i slutten av september, ombord ett Lufthansafly sammen med en haug fulle nordmenn som skulle på Oktoberfesten i Munchen! Ettersom flyet var forsinka med to timer fra Oslo ble det ei svært så stressende mellomlanding i Munchen før jeg såvidt rakk flyet videre til Vancouver, Canada's tredje største by med omlag 3 millioner innbyggere. Flyturen fra Munchen til Vancouver tok 10 timer, så jeg fikk sett mange filmer! Rocky Mountains dukket etterhvert opp utenfor vinduet! Jeg forberedte meg svært lite på forhånd, fordi jeg ønsket at det skulle være slik. Jeg begynte derfor å lese meg opp i mailer og papirer på flyet og fant ut at jeg skulle møte på intervju allerede noen timer etter landing med Internex, firmaet GoXplore jobber gjennom her i Canada. Heldigvis ble dette utsatt en hel dag så jeg fikk sovet ut. Intervjuet var mer ett informasjonsmøte samt veiledning av CV'en og jobbmulighetene her for tiden. Jeg satt rundt ett bord, som eneste europeer sammen med 6 andre fra Sør-Amerika som hadde langt høyere ambisjoner enn hva jeg hadde. Målet mitt med året er å få jobb utendørs, helst relatert til turisme og forhåpentligvis med litt ansvar som gjør seg godt ut på min framtidlige CV. Men mest av alt skal det være en opplevelse å bo utenfor kontinentets grenser i såpass lang tid, helt alene samt få en haug med turer på ski i haugevis med pudder! Så denne tråden skal jeg se å få oppdatert litt underveis med turrapporter fra sesongen som kommer. Er helt åpent for å stille spørsmål og du blir inspirert til å se ann mulighetene om noe lignende selv så skal jeg svare så godt jeg kan. Fasiten er at det er mange muligheter, det er bare å tørre å ta den. Like før landing i Vancouver

Hei. Jeg er på jakt etter ny vintersovepose, men jeg har en utfordring - jeg er lang. Like under 2 meter. De fleste soveposene jeg finner er 195 eller 200 cm, noe som kanskje er i knappeste laget. Jeg vil jo helst ha 5-10 cm å gå på, slik at hetta ikke blir superstram, og tærne ikke presser flat fyllet i bånn. Burde ikke jeg det? Tresesongsposen min er en Mammut Kompakt på 215 cm, en lengde jeg er svært fornøyd med. I utgangspunktet tenker jeg at fyllet gjerne kan være både syntetisk og dun, uten at jeg har veldig sterke formeninger om dette. Jeg ønsker å kunne sove komfortabelt i 20 blå. Vekten er ikke superviktig. Jeg setter pris på lav vekt, men at det er en lang pose som holder varmen har prioritet. Setter pris på tips og tanker. På forhånd takk!

Navn: UTE avdelingen - uteliv hele året! Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2016-07-02 Innsendt av: UTE avdelingen Vi gir ut video hver eneste onsdag klokka 10 - fra våre friluftseventyr. Her får du en bitteliten smakebit - fra alle årstider. UTE avdelingen - uteliv hele året!

Jeg har sett på soverposer en stund, og har funnet ut at to separate poser, en for vinterstid og en for 3-sessong , er en god ide. Nå er det vintersoveposen jeg er på utkikk etter. Synes det er vrient å sammenligne soveposer fra forskjellige produsenter, da mange har forskjellige måter å merke tempraturgrensene, selv det virker som de fleste nå har satt komfort/limit eller komfort dame/mann. Soveposen bør da være god og varm, men har ingen store planer om å ligge i under -20 grader. Posen bør holde god komfort hvertfall ned til -15 grader, da det kun er vinterstid den er beregnet for. Har ikke noen erfaring med dun vs syntetisk, men jeg heller mot dun, generelt er jeg fan av lavere vekt på utstyr. Prismessing vil jeg ikke strekke meg særlig lengre enn 4-4,5k dersom det nødvendig, og kan gjerne holde meg godt under 4k dersom det er mulig. Har tittet mye på fjellsport.no, helsport.no, xxl.no. Tar gjerne imot forslag om andre nettbutikker.

Etter å ha blitt overbevist av en kammerat om at truger er konge på vinterturer så var det påtide og teste. Et par nyinnkjøpte Tubbs Mountaineer var klare til bruk! Været virket lovende denne lørdagen så bestemte meg for å legge ut på langtur Terrenget som skulle pløyes har jeg gått mye i om sommern og mange av rutene er blåmerkede populære tur ruter her i bygda - deler av turen måtte dog tas på GPS kurs. Her er oversikt over ruta jeg hadde planlagt: (start er nede i bunn av skisenteret og brekker da nordvest mot rognestulen) Ruta tok totalt 5 timer inkludert stopp på de forskjellige del målene. Første delen av ruta gikk fra det lokale skisenteret og opp på Rognestulen - denne delen er veldig grei å gå og tar deg opp en flott åskam i glimrende tur terreng. Det føltes veldig deilig og vasse oppover i snøen med trugene og jeg fikk ingen problemer oppover. Fantastisk hvor bra nye truger er blitt kontra de gamle jeg gikk på for 10-15 år siden Her kommer noen bilder fra veien til skisenteret og opp til stulen: Vel oppe på Rognestulen var det på tide med en rast, litt vann, nøtter og kaffe fra Thermosen er aldri feil Så var det å fundere litt over neste etappe som jeg viste kom til å bli litt mere pes da den må gåes på GPS kurs opp en åsside gjennom tykk gammel skog - Jeg satset på å finne naturlige leier gjennom skogen i dyretråkk og andre natrulige lysninger. Rognestulen ligger skikkelig vakkert til oppi åssiden med god utsikt nedover i bygda: Så da var det bare og feste truger, sekk og kamerabag og stake en kurs måt neste delmål som er en lokal topp kalt Oppsalfjell. Vel fremme der så er resten av ruta blåmerket Det skulle bli rimelig tungt dog denne etappen viser det seg, det er mye snø inne i skogen og vanskelig og bedømme hvor dyp den er på forskjellige steder. Det gikk ikke raskt men relativt gjevnt fremover. Sjekket stadig GPS på telefonen (TopoMaps m/offline norgeskart og gpx spor lagt inn) - Etter å ha tråkket både oppver åsen, ned et dalsøkke og videre oppover kom jeg endelig inn på den blåmerkede stien til Oppsalfjell! Denne klarte jeg elegant og overskyte Så da ble det litt trasking frem og tilbake for å finne igjen blåmerker. Du verden så lett denne stien er på sommern men på vinteren så er det jaggu ikke alltid lett å finne merkene og den naturlige stien! Kom omsider godt i driv på blåmerked løype og både kropp, hode og ben føltes fortsatt veldig bra! Her er et par bilder fra Ruta mellom Rognestulen og Oppsalfjellet: Det føltes skikkelig digg å endelig komme frem til postkassen på Oppsalfjellet! Den mest usikre biten av ruta var tilbakelagt uten de helt store vimseriene Men den hadde vært tung og slitsom så det var deilig og få litt varm kaffe i kroppen og skrive seg inn i turboka, lenge siden det hadde vært folk her nå Bilder fra Oppsalfjellet: Skylaget som tidligere hadde ligget ganske tungt over åsene hadde sprukket opp og det var riktig så trivelig med sol igjen - føltes ut som det var ukesvis siden den hadde blitt observert på tur Etter 10 minutter var det kalrt for neste etappe som gik ned til toppen av skisenteret, denne har store deler av veien tydelig lende og god blåmerking så jeg regnet med den skulle blit lett. Selvfølgelig klarte jeg og vimse meg bort etter kun 2 minutter ned fra toppen her!!! Gode gud som jeg rotet rundt oppi fjellsida her for å desperat finne frem til blåmerker igjen. Etter 15 minutter med endel bannskap, to skikkelig tryningser i dypsnøen og graving i snøen etter mistet iphone fant jeg endelig igjen blåruta! Puh! Det var en skikkelig lettelse og resten av ruta ned mot skisenteret gikk uten videre komplikasjoner. Men jeg merket at jeg burde fylt på med litt energi i kroppen, bena føltes litt tunge og hodet litt lett - klassisk feil! Melkesyra hadde begynt å bygge seg opp i benmuskulaturen.... Heldigvis var det ikke altfor langt frem til skisentertoppen og ruta var tydelig og fin. Her er et bilde fra ruta mellom Oppsalfjellet og skisenteret: Vel fremme på toppen av skisenteret var det første på timeplanen og få i seg mat! Hadde et ferdigsmurt pitabrød i sekken med masse godsaker i. Du verden hvor godt det var og få litt påfyll av energi Resten av vannet og kaffen ble intatt - begynte å bli litt kald både på fingre og tær så bestemte meg raskt for og komme meg videre til neste mål. Bilder fra skisenteret: Neste delen av turen var en ganske kjapp avstikker ute på en åskam som kalles Askimåsen, dette er en populær liten tur siden den går innover i ganske flatt lende fra skisenteret. Her er det også godt blåmerket og det var truge spor fra en kammerat som hadde gått denne avstikkern for noen dager siden. Vel inne på Askimåsen ble det en kjapp stopp for og føre meg inn i turboken og ta noen flere bilder. Kjente at selv om påfyll av energi hadde gjort underverker begynte nesten 5 timer med trugetrasking i løssnøen og tære litt på kreftene Et par bilder fra Avstikkern til Askimåsen: Nå var jeg ganske klar for og komme meg tilbake ned den slakkeste bakken i skisenteret og ned på parkeringen hvor bilen ventet Nedover i løypa ser jeg at noen har vært og lekt seg med en slik firhjuling med belter - bruker derfor beltesporene til og raskt gå ned løypa, helt greit og slippe løssnøen! (Skisenteret gikk forresten nylig konkurs og det er derfor ingen prepping eller aktivitet i bakkene) Vel nede på parkeringen kjenner jeg at turen ikke skulle ha vært veldig mye lenger. Det føltes deilig å være litt stiv og støl i kroppen. GPS klokka mi viser rett i overkant av 5 timer totalt med stoppene underveis. Det kommer ikke til å bli siste gang jeg går i dette terrenget og definitivt vil det bli mer trugegåing! Neste gang håper jeg på og få turfølge og kanskje ikke gå like langt Tilbake til utgangspunktet i Svarstad Skisenter: Trugeturer er noe jeg varmt anbefaller til andre turgåere - fint å kunne bruke turterrenget hele året

Tiåringen trenger nye staver - igjen. Jeg vurderer å koste på noen teleskopstaver så har hun staver "så lenge hun er til". Vil helst ha flick-lock (ikke skru) og minimumslengde 115 cm. Og fortinnsvis noen som ikke er så tunge eller store i håndtaket. Ser BD har noen teleskop for barn men de blir for korte (Fjellsport.no). Har noen tips eller erfaringer å dele?

Hei, Ser jeg har et behov for å oppgradere opplegget mitt med bekledning for hendene. Bruken er primært ordinær frilufts camping sommer som vinter. Nå har jeg et par merino ull liners, et par vel brukte skinnhansker med kunstig foring, et par forede softshell hansker, en tykk ullvott og en billig vindtett overtrekksvott. Det jeg ønsker er tips til et par gode hansker som tåler en støyt som "arbeidshansker" og som gir god fingerfølelse, dvs at jeg kan gjøre relativt mye med dem, gjerne med utskiftbart for. Og et par vind- og vanntette votter som tåler mange minus, og med utskiftbart for. Har kikket på Hestra og Black Diamond primært, kjenner ikke til Norrøna sine alternativer, og Arcteryx blir nok for dyrt. Skinn vs kunstig? Ullfor vs kunstig for? Hvor mange "deler" trengs til å dekke de fleste behov for arbeid med en camp, men og holde kulden på avstand? Takker og bukker for alle innspill! Mvh Christian.

Denne tråden er en fortsettelse av det opprinnelige forslaget til @Tom42, men sortert etter årstid. Mange av oss har et bilde for hver årstid som er ekstra inspirerende, eller et bilde som betyr noe spesielt for oss. Her kan alle medlemmer av forumet legge ut egne vinterbilder som inspirerer dem. Jeg vil oppfordre så mange som mulig til å delta med bilder de selv har tatt. Det er forskjell på vinter på Finnmarksvidda og på Jæren, så fint å få frem mangfoldet. Det er kun egne bilder som kan legges ut. Skriv gjerne noen ord om hvor bildet er fra.

Med motivasjonen for å plukke litt mer alpine 2000-metringer pluss å få noen kule natt- og soloppgangsbilder i spenstig terreng ble det så jeg våkna tidlig på lørdag morgen for å sjekke om yr.no fortsatt hadde bevart den store sola og minimalt med vind for søndagen. Joda, det lovte godt det her, så kjørte fra Trondheim så snart sekken var pakka. Fikk med meg noen gode klær, soveposen og en pressenning (i tilfelle vind å snøfokk) i 65l-sekken. Startsted: Spiterstulen (1100m) Avstand: 26.9km Høydemeter: 2060m Gikk ut fra Spiterstulen og fulgte kjent sti opp Visdalen og inn Urdadalen. Ut fra kartet og det jeg hadde sett av bilder å slikt så det ut som det var best å legge seg til mellom Midtre (2339m) og Store Hellstugutinden (2346m), flotte motiv derfra, og kanskje kunne jeg lett bestige Midtre om natta i ett langeksponeringsbilde? Høstfarger ved Spiterstulen Snøfokk på Midtre Urdadalstinden (2060m) Snøen hadde lagt deg dypt, så jeg vurderte aldri å gå over Nørdre for å komme meg til målet for kvelden. Jeg gikk rett inn til den nordligste Urdadalstjønne og skrådde øst og rett opp. Lå allerede noe nysnø på 1400m, men det var fast snødekke fra 1600m. Det gikk greit helt til rundt 1800m da det plutselig ble ganske mye snø, stedvis knehøyde. Heldigvis fast snø nederst med pudder oppå, så det var fint feste. Men endel fall ble det da det ble vanskelig/umulig å se om det var stein eller sprekker jeg trampa på. Så turen opp ble slitsom og noe tidkrevende, men kom meg opp nederst på traversen mellom Midtre og Store. Fant fort ett perfekt sovested under en liten pinakkel på Midtre sin side, der det var noe overheng og i le for nordvestvinden. Skyer og litt snø kom inn på ettermiddagen og kvelden Endelig opp på traversen Midtre Hellstugutinden (2339m) sett fra Søre Hellstugubreahesten (2111m) Men før jeg la meg gikk jeg ut på breen og ned til Søre Hellstugubreahesten for å bare få plukka med meg den å i farta. Gikk fint å gå ned dit, men på returen opp igjen fant jeg ut at nå var det nok oppoverbakke for idag. Jeg la meg kl 21.00 å satte vekkerklokka på 03.00 før jeg rulla meg inn i soveposen og presenningen. Ble kanskje 4 timer med søvn, noe vind rundt midnatt holdt meg våken. Pga vinden ble jeg halvveis begravde i nysnø som hadde samlingspunkt der hvor jeg hadde lagt meg til, så jeg var våken litt for å holde presenningen i ro og orden. Vokna kl 03, overasket over at jeg hadde sovet som ett barn de siste to timene. På med klær og noen bilder av sovestedet før jeg fortsatte med å ta ett bilde mens jeg gikk opp på toppen av Midtre. Det var nesten fullmåne, så natta var lys og klar som bare det, hadde ikke trengt hodelykt om det ikke var for at jeg skulle lage lysbane i bildet jeg tok! Camp og Store Hellstugutinden bak Nattbestigning av Midtre Månelys fra fullmånen Hurrungane nattestid Da jeg var ferdig med Midtre og noen bilder var det bare å sette seg ned å vente på soloppgangen. Fikk i meg noe mat og smelta opp 2l vann. Sola sto etterhvert opp og det var helt vanvittig flott. Utsikten fra disse toppene er noe av det fineste jeg har opplevd må sies! Venta til sola starta å varme godt på ansiktet før jeg la ivei mot Store H. La fort merke til at det hadde vært kaldt inatt, for den harde snøen som det var godt hold i igår hadde blitt porøs og bare gikk i oppløsning eller eksploderte under skoene. Lite hyggelig, da det var stedvis ganske bratt og utsatt, spesielt i all snøen opp mot Store. Brukte laaaaang tid opp til Store, alt for lang tid, men kom meg opp tilslutt etter utalje runder pauser underveis der risikovurdering ble reflektert! Der ble det ett varmt måltid, og over en time med pause mens jeg nøt utsikten. Det ble utrolig varmt og sola smelta snø helt opp til varden. Store Hellstugutinden i blåtimen før soloppgangen Uranostinden (2157m) i sørvest Bukkehøe (2314m) Semelholstinden (2147m, nærmest), Visbreatinden (2234m) og Store Austanbottstinden (2204m) bakerst På vei mot toppen av Store Panorama fra Store Hellstugutinden (2346m) Store Veotinden (2240m) Hadde egentlig planlagt å ta med Nestsøre og kanskje Søre, men nå var jeg mettet på oppoverbakker etter alt slitet opp hit. Hadde også sett for meg ei renne som raskt ville ta meg rett ned på kort tid så de andre toppene får stå til siden. Fikk på meg sekken og gikk ned fra Store H. På det femte skrittet mitt neddover treffer høyrefoten min luft under snøen, ikke stein og jeg faller enda engang. Denne gangen var det kneskåla på venstre bein som tok imot støyten før tok neddi med armene. Fy f... som det gjorde vondt! Ble noe blod og kjente at dette kommer til å bli ett helvettes stivt kne etterhvert, så var bare å gasse på ned til bilen mens kneet fortsatt var gangbart. Tre timer senere var jeg framme og kjørte hjem, meget fornøyd med turen, kanskje en av de fineste turene jeg har hatt så langt. Fikk i meg en burger på Lom, og innen jeg var tilbake i Trondheim var kneet så stivt å vondt som bare det, menmen! Retur ned bratt renne

Hei, jeg og kjæresten ser etter en tur med telt og pulk på rundt 4 dager. Vi har foreløpig sett litt på Forollhogna nasjonalpark samt Femundsmarka. Har dere noen forslag til ruter, med start og stoppested? Er noen kjent i Forollhogna nasjonalpark? Vi har sett litt på muligheten for å starte i området rundt Kvikne et sted og ende opp på Øyungen. Men litt usikker på terrenget fra Kvikne og opp mot Forollhogna, er det pulk-vennlig? Evt om dere har andre forslag i området?

Hei! Nå lier det mot sommer og varmt i været, og da er det på tide å gjøre gode kjøp for den kalde delen av året Jeg mangler "den" tykke dunjakka som "tåler" alt av kulde landet kan by på. Om den nå den finnes. Men vet om noen varianter som ME sine K7 og Gasherbrum, Bergans Expedition Down, og Fjellreven sin blå boble. Men, er litt usikker på hva som "MÅ" være med av funksjoner og design, og om jeg skal gå for typen "stor, varm, lang og tung", eller typen "stor, varm, kort og lett". Blir som regel med pulk, men greit å kunne få den med seg i en sekk og. Boxwall er vel en ting jeg tenker må være med. Likeså en god hette. Klaff over glidlåsen er jeg mer usikker på, men ser poenget i en krise. Er det andre ting? Hvilke jakker har du erfaring med, hva liker/ikke du med de, og hvilke ville du anbefalt til en venn som skal bli med deg på en lengre og kaldere tur? Takk for tips!

Far og sønn på nye eventyr i herlige Finnmark. For et år siden gjennomførte vi en utrolig to ukers vintertur fra Karasjokområdet mot Nordkapp (Turrapport). Nå var abstinensene kommet. Vi ville tilbake. Tilbake til den ville naturen og de rause og fantastiske menneskene som bor her lengst nord i landet vårt. Den yngste er 42 år gammel, trebarnsfar, ingeniør og fremdeles sesongkortholder på Ranheim. Eldstemann er en 69 år gammel pensjonert tannlege som ikke lar seg skremme av teltliv og minusgrader. Sammen hadde vi bestemt oss for å gå fra Vardø til Kirkenes. Først vestover fra Vardø over Varangerhalvøya for deretter å dreie sørøstover. Målet var å nå helt frem til russergrensa hvor eldstemann var grensesoldat i 1970. En tur på nesten 300km. Her følger en turrapport som kanskje kan være til nytte for andre som vil gå i det samme området senere. Lenger nede finnes kart over traseen hvor vi har tegnet den inn manuelt etter beste evne fra papirkartene våre. Et oversiktskart og et detaljert kart på pdf format som kan lastes ned. Vi startet å gå søndag 23 februar 2020 fra Vardø og ankom Kirkenes lørdag 7 mars. God lesning! Bilde 1: Herlig arktisk vinter. Finnmark ❤️ Dag 0 - Vardø Det blåste godt når Dash-8 maskinen til Widerøe landet i Vardø fredag kveld. Vi skulle etter planen starte å gå fra Vardø dagen etter, men værmeldinga viste vind på over 20 m/s, så da ble det en enkel beslutning om å vente en dag ekstra. Vinden skulle uansett løye til søndagen og vi hadde god tid. Ikke noe poeng i å starte en langtur i kraftig vind når en kan vente til dagen etter. Dermed ble det tid til en fredagspils på den lokale kroa og sightseeing i byen på en vindfull lørdag (det ble visstnok målt kast på 32 m/s denne dagen i Vardø). Spesielt heksemonument på Steilneset gjorde inntrykk. Her beskrives historien til hver enkelt av 91 ofre som ble brent i Vardø på 1600-tallet. "Gjennomgikk vannprøven og fløt som en stokk – Dømt til ild og bål". 91 grufulle historier fra en mørk tid. Bilde 2: Minnemonumentet ved Steilneset hvor 91 mennesker ble brent på 1600-tallet Dag 1: Votteskaret (Vardø) – Trollelva (Komagvær) Vinden hadde løyet som meteorologene lovet og det var gnistrende pulkføre der vi toget avgårde på et platå noen kilometer inn fra Varangerfjorden søndag morgen. Et mektig skue å gå i viddelandskap samtidig som en kan se ned til fjorden lenger nede. Fascinerende. Første dag er jo alltid den dagen hvor det går mest tid med til småjustering av utstyr osv, og denne turen ble intet unntak. Justering av taulengder på pulk-draget, sikring av en karabinkrok mellom pulkene som hadde en tendens til å hoppe av osv osv. Egentlig en grei påminnelse om at det kan jo være greit å ha ok vær, og ikke starte for hardt første dagen av en langtur. Det er så mye lettere å gjøre slike justeringer når det ikke blåser kraftig og en reduserer faren for både å miste noe og forfryse fingre mens en justerer og fikser småting. For øvrig var etappen lettgått, tross noen stopp for tekniske justeringer. Etterhvert som vi nærmet oss Komagvær blir terrenget brattere og vi tok gradvis lenger ned mot scooterløypa og veien de siste kilometerne mot Komagvær. Klokka ble halv fire og vi slo leir ved Trollelva like utenfor Komagvær. Herlig. Vi er gang! Bilde 3: Varangerhalvøya - Viddelandskap med god utsikt til fjorden. Et mektig skue. Dag 2: Trollevla (Komagvær) - Sør av Skallelva Vi krysset Komaelva en liten kilometer ovenfor utløpet. Her gikk den eldste av de to bukkene bruse først over elva og konstaterte at isen var både trygg og fri for troll før den yngste trippet over med pulkene. Det ble mange elvekrysninger i løpet av turen. Stort sett var det greit å finne krysningspunkter, men med to tunge pulker (til sammen 100kg) kan det ofte være krevende å finne områder opp og ned til elvebredden som ikke er altfor bratt å buksere. Her tilbyr ofte scooterløypene fornuftige krysningspunkter. I løpet av dagen kom også etter hvert et nytt ruskevær med nedbør og vind sigende. Vi fulgte scootersporet mot Skallelv, krysset Skallelva og fortsatte videre vestover en times tid før det var tid for å slå leir overfor et hytteområde. Vi fant ly blant tre tapre bjørketrær som stod alene i vinden. Tunnelteltet er rullet som en pølse på toppen av pulken med ferdig-tredde stenger så det tar ikke mange minuttene å få det opp med vindvotter på selv om det blåser litt. Vel inne i teltet startet dagens episode av "Trim for eldre". Her snakker vi ikke om NRK klassikeren som ble sendt siste gang Februar 1988 med morgentrim til pianomusikk, men en pensjonist i et trangt telt som skal kle av seg og finne veien ned i soveposen. Mer effektfull yoga trening for en stiv rygg skal en lete lenger etter. Pensjonisten hevder selv i ettertid at to uker i telt har gjort at han har blitt smidig som en panter. Bilde 4: Navigering i lett ruskevær Dag 3: Sør av Skallelva - Nord av Byvannet (118) Dagen starter jo tidlig i Øst-Finnmark vinterstid. Iallfall om en vil ha med seg det dagslyset som finnes i slutten av Februar. Vardø ligger visstnok lenger øst en Istanbul, men følger samme tidssone som resten av Norge. I praksis betyr dette at tidssonen er to timer "feil" i forhold til sola. Vi tilpasset døgnrytmen etter sola og la oss til å sove ca kl 19.30 og stod opp kl 4. Nå er det slik at eldstemann i reisefølget har påberopt seg noen honnørfordeler som blant annet innebærer fritak for is-skraping og frokostlaging om morgenen. Dermed var det yngstemann som tappert måtte krype ut av posen hver morgen klokka fire, lirke på seg dunjakka og kjempe den daglige kampen med fjerning av is og rim fra innsida av teltet. Akkurat denne timen er vel kanskje ikke noe høydare. Det er faktisk ganske så pyton og ofte kaldt, men må jo gjennomføres. Men, etter dette kan jo dagen bare bli bedre! Litt etter litt stiger humøret når snøsmeltinga er unnagjort, morgenkaffen er servert og primusen varmer innerteltet. Da kommer også den pensjonerte tannlegen krypende ut av posen. Kaldt og fint klarvær og litt nordlys hadde vi for øvrig også hatt i natt. Dagens etappe skulle i stor grad følge scooterløypa mellom Falkor (229) og Ridelva, langs Riddojavri (135) før vi krysset Sjåbuselva og startet den slake klatringa opp mot Byvasshøgda (170). Vi fant en leirplass i dumpa litt nedenfor toppen, noen hundre meter nord av Byvannet (118). Bilde 5: Herlig arktisk morgenstund over Byvasshøgda nord for Vadsø. Litt sportstape beskytter nesetippen i den kalde vinden. Dag 4: Nord av Byvannet (118) – Vest av Bikkajavri (146) Nok en dag med kaldt og fint klarvær. Rundt 20 minusgrader og svak vind gjorde tilværelsen upåklagelig. Etterhvert nærmet vi oss nordenden av Tomasselvdalen. Her kommer en skiløype opp fra Vadsø. Litt senere på våren går det faktisk preparert skiløype hele veien fra Vadsø til Tana (Tana-Varangerløypa). Denne var bare kjørt opp i noen av de mest "bynære" områdene så tidlig på året, men det gir uansett en god rute gjennom landskapet videre vestover selv om vi ofte måtte brøyte spor selv. Det er ganske så kronglete her nede i lavlandet med mye elver, bekker og bjørkeskog, spesielt området rundt Jakobselva, og det var gull verdt å følge traseen til Tana-Varangerløypa gjennom her. Vi hadde bestemt oss for å følge denne traseen fra Tomasselvdalen mot Varangerbotn nettopp fordi vi ønsket å oppleve dette landskapet mellom fjellet og fjorden samt for å treffe litt lokale folk og gå traseen til det som mange hevder er Norges vakreste skiløype. Vi prøvde for øvrig et nytt pulk-oppsett i år. På tidligere turer har vi dradd hver vår pulk, men i år koblet vi pulkene sammen i et tog. Yngstemann drar begge pulkene i et stivt hoveddrag mens eldstemann er koblet med tau foran i et hjelpedrag. Hele lengden av dette toget var ca 10-12 meter og fungerte helt stråledende for oss på denne turen. Til sammen var vekten av pulkene 100kg, og spesielt i småkupert landskap (som det var mye av) var det veldig effektfullt ettersom ofte førstemann kommer over "bakketoppen" før siste pulk hadde startet ordentlig på bunnen av bakken. Tauet mellom oss to var koblet med en karabinkrok som var kjapp å koble av og på. En annen fordel med å ha en person i taudrag er jo at han slipper å ta av og på selen hver gang det er behov for å gå bak for å justere pulken, rette opp velt osv. Senior gjorde en god jobb som trekkhund i front og yngstemann stod mang en gang rolig bak og slappet av og fablet med tanken om å selge pensjonisten som trekkhund til et av hundespannene i Finnmarksløpet! Bilde 6: Pulktoget. To pulker koblet sammen. Fungerte ypperlig. Ivrig trekkhund i front. Dag 5: Vest av Bikkajavri (146) - ILAR gammen ved Bergebyelva. I dag skulle vi endelig få overnatte i en ekte gamme med ildsted. ILAR gammen ligger like ved Bergebyelva og er bygget i tradisjonell samisk byggeskikk. Yngstemann hadde lenge sett seg ut denne gammen når vi planla turen. Vi gikk hardt denne dagen for å rekke frem til gammen og vi måtte brøyte mye vei gjennom løssnøen som hadde falt i løpet av natten. Vel fremme ved gammen etter å ha krysset Bergebyelva om ettermiddagen viste termometeret 28 minusgrader. Pensjonisten var litt skeptisk til dette gammeopplegget. Han påpekte visse utfordringer med å få god varme i den romslige gammen med hull i taket, noe som ble umiddelbart avfeid av en selvsikker ungdom på 42 med klokketro på egne bålferdigheter. To timer senere: Ungdommen kaver i snøen utenfor gammen med hodelykten for å sette opp teltet i mørket. Vi har kapitulert, og vi er kalde og nedsotet av røyk. Snøen vi har smeltet til drikkevann smaker røykt whisky. Her må vi rett og slett bare innse at vi har mye å lære om kunsten å lage ildsted på riktig måte i en gamme. Når bålet var forsvarlig slukket og gammen ryddet flyttet vi inn i teltet. Ganske så flaue, og glad for at ingen andre var flue på veggen og så våre amatørmessige forsøk på å mestre ildkunsten, kryper vi inn teltet og fyrer opp MSR brenneren. Få minutter senere stiger både stemningen og temperaturen i innerteltet. Livet er herlig med telt og primus! Dag 6: ILAR gammen ved Bergebyelva.- Nyborgmoen Kaldt i natt, men ikke i soveposen. Utrolig hvor godt en sover i disse posene selv om termometret kryper under minus tretti. Under fjorårets vintertur fra Karasjok mot Nordkapp hadde vi en lengre periode under trettifem minusgrader, men heller ikke da var det kaldt i posen. Vi bruker alltid reinsdyrskinn i bunn og to bamseunderlag oppå. Det har funket bra i mange år, men veier jo litt da. Spesielt reinsdyrskinnet er ikke veldig lett, men deilig å ligge på. En annen ting er jo at det rauter mye og jeg skal være den første til å innrømme at det kan være litt irriterende å til stadighet plukke reinsdyrhår fra morgenkaffen. Kanskje vi skal ønske oss sånne moderne lettvekt underlag til jul og la reinsdyrskinnene ligge hjemme neste år? Tror det kan være på tide å modernisere utstyret vårt litt akkurat her. Uansett, på langturer tidlig på vinteren sverger vi forøvrig til opplegget som Ousland bruker med dampsperrepose i plast innerst i posen. Dermed sikrer en at ikke fuktigheten fra kroppen går inn i dunet i posen. Dunet er derfor alltid tørt og soveposen mister ikke effekten sin. Det er lite mulighet å tørke soveposen på vinterturer så tidlig på året når sola står lavt, så da er det greit å holde posen tørr og ikke la fuktigheten krype inn. Uansett. Hver morgen tas dampsperreposen ut og vrenges og tørkes kjapt. Akkurat denne morgenrutinen er ikke noe for fisefine neser fordi dette stinker! Akkumulert kroppsvette fra to godt voksne menn samlet opp i en plastpose setter en spiss på frokosten som ellers består av havregrynsgrøt, og nytt av året, en dæsj peanøttsmør. Bon appetitt! Dagens etappe går videre vestover i løssnø langs traseen til Tana-Varangerløypa. Etterhvert dukker det opp en scooterfører som er i gang med å kjøre skiløype videre vestover. Vi har en særdeles hyggelig prat og han lover å kjøre opp et luksusspor til oss de siste kilometerne som gjenstår mot Nyborgmoen. Helt nydelig! Her går for øvrig løypa opp over Gorgnetakvarrri / Alda (171), et helt utrolig utsiktspunkt. Blå himmel og Varangerfjorden ligger speilblank nedenfor oss. Over fjorden ser vi fjellene mot sør som vi skal gjennom for å komme inn til viddeområdene mot finskegrensa. Vi grugleder oss. Fjellene ser massive ut fra avstand og vi ser med en blanding av respekt og ydmykhet på hva som venter på neste del av turen. Uansett, vi forlater utsiktspunktet og tar fatt på de siste timene ned mot Nyborgmoen hvor vi slår leir for natten 3km utenfor Varangerbotn. I morgen er det hviledag i Varangerbotn! Bilde 7: Utsikt over Varangerfjorden fra Alda noen kilometer fra Varangerbotn. Fjellpartiene vi skal gjennom på neste etappe er godt synlige i bakgrunnen. Dag 7: Nyborgmoen – Varangerbotn (hviledag) Hviledag! Vi sover lenge i teltet denne morgenen. Det er lørdag, og ikke vits i å ankomme Varangerbotn for tidlig. Akkurat i det vi pakker ned leiren i nitiden kommer to kjente skiløpere traskende med hver sin pulk. To hyggelige kvinner som vi tidligere traff i Vardø og som også skulle gå over Varangerhalvøya. De hadde kommet ned fra fjellet og takket for gode pulkspor i løssnøen. Vel nede i Varangerbotn spiste vi lunch sammen og delte turerfaringer før de satte kursen mot flyplassen. Utrolig artig og motiverende å høre om hvilke turer de hadde gjennomført, blant annet Nordvestpassasjen og Grønland. Her var det mange gode tips å få. Hver gang jeg ferdes ute på vinterfjellet i Norge med pulk treffer jeg som oftest en og annen annen likesinnet på vidda i løpet av de ukene jeg er ute. Alltid like artig, og veldig lærerikt. Pizzarestauranten i Varangerbotn tilbyr også overnatting (eight seasons hotel) og eldstemann i følget var blitt lovet "hviledag med seng" i Varangerbotn når vi planla denne turen. Topp service, og et strålende sted å overnatte. Resten av dagen gikk dermed med til å gasse oss med pizza, hente parafin fra bensinstasjonen og hente pakken med proviant som vi hadde sendt i forkant med posten. En fornuftig hviledag, men samtidig var vi også utålmodige med å komme i gang med neste etappe videre, sørover mot Finland og deretter øst mot Russland og Kirkenes. Dag 8: Varangerbotn – Sørenden av Aidneluoppal (vann 160) Etter en nydelig frokost var vi klar til å gå kl 07.00 med pulker som var blitt 20kg tyngre etter å ha etterfyllt proviant og parafin. Kursen videre fra Varangerbotn skulle ta oss sørover mot Karlebotn og deretter videre innover fjellet mot Dierggejavri og Gallokvidda. Her går trassen til Finnmarksløpet som skulle starte en uke etter oss. De neste dagene ville vi i stor grad benytte av oss av denne traseen som vi hadde tegnet inn på kartet. Gleden var stor når vi oppdaget at mye av merkinga i terrenget med stikker også allerede var klargjort for årets løp. Dermed ble navigeringa ekstra lett gjennom disse fjellpassene oppover mot Dierggejavri. Akkurat dette landskapet var helt spesielt. Traseen snirklet seg oppover gjennom pass, rundt koller og knauser gjennom et fjellparti som så massivt ut fra utsiktspunktet på Aida på nordsiden av fjorden for to dager siden. Vi snakket om hvordan dette landskapet minnet om scenene fra filmen "Veiviseren" og var skjønt enige om at denne filmen skal vi se på nytt når vi kommer hjem. I disse traktene har det også ferdet folk i mange hundreår. Folk fra Nord-Finland fulgte traseen i dette området for å komme til Varangerfjorden og Karlebotn. På sommerstid er det merket en turløype i området som følger denne tradisjonelle Enarestien. Bilde 8: På vei innover mot Dierrgejavri. Følger sporet til Finnmarksløpet Dag 9: Sør-enden av Aidneluoppal (vann 160) – Vest av Krokvatn (vann 241) Nok en dag med klarvær og tjue minusgrader. Litt vind, men ikke veldig plagsomt. Vi trasket videre sørover og gikk over det fire kilometer lange vannet Dierggejavri. Deretter dreiet vi opp i lia og fulgte sørvestsiden av vassdraget Njoaskejohka (vann 222-226-257-244-260) opp gjennom dalen frem til Aslllatnjoaskejavri (268) og så vidt innpå nordenden av Mohkkejavri (272) før vi dreide øst og gikk nord for kolle 296 og videre mot Holmvatnet (265). Landskapet hadde åpnet seg mye mer opp og vi var nå langt inn på vidda, 10km fra grensa til Finland. Et skikkelig paradis. Utover dagen forsvant klarværet og det begynte å blåse. Vi hadde ingen mobildekning på strekket Varangerbotn-Kirkenes, men stort sett fikk vi inn radiosignal og lyttet til værmeldingen innimellom. Det var visstnok stiv kuling på kysten, men her lenger inn på vidda tok vinden mindre. Mens vi lå i teltet kunne vi høre fra radioen at det var mye stengte veier og kolonnekjøring på veiene i øst-Finnmark. Et høydepunkt hver dag er jo disse timene med teltkos. Vi har med oss rikelig med parafin og unner oss mye tid til kosefyring i feltet. Praten går løst, mens vi hører på radio, tørker klær, spiser og gjennomfører diverse justeringer på utstyr, ser på kart og generelt sett nyter livet. Akkurat dette med å ha alt en trenger med seg i en pulk synes jeg er noe av det beste med denne typen turer. Ingen stress for å "måtte" rekke frem til en hytte. Gå til kl 16, slå opp teltet. Enkelt og greit. Blir været dårlig er det å slå opp teltet i tide hvor en har det trygt å godt. Jokke synger jo i sangen Her kommer vinteren at "har du et kjøleskap har du en TV, så har du alt du trenger for å leve". Med telt, sovepose, brensel og proviant" har vi alt vi trenger for å leve her oppe på Gallokvidda. Et herlig liv. Bilde 9: Trygt og godt i teltet. Dag 10: Vest av Krokvatn (vann 241) - Vann (219) vest av Reinbogfjellet Tilløp til dramatikk denne morgenen. Vi har på denne turen vært mye mer nøye en tidligere å sikre at vi drikker nok vann. Blant annet ved å drikke godt med vann før leggetid. Konsekvensen av dette fokuset på vanninntak er at vi har følt oss mye piggere under årets langtur sammenlignet med tidligere, og har mer trøkk i kroppen til lange harde marsjer. Men… det som går inn skal jo også som kjent ut. I år som i fjor og som alle år tidligere har Nalgene flaska vært med i soveposen. Null problem. Men, denne har kapasitet på 1 liter. Panikken begynte å bre seg i soveposen når jeg begynte å skjønne at denne gangen blir det fult… Krampe på baksiden av låret når en passerte 0.9 liter gjorde heller ikke totalsituasjonen bedre. En konsekvensanalyse av "overfilling" inne i denne dampsperreposen som vi ligger i begynte å ta form i hjernen. Hva er best? La det fryse, deretter vrenge plastposen og skrape (gul) is….? Hva med de tovede ullsokkene? Heldigivis. Faren over signalet ble etterhvert blåst og en 0,99 liter full flaske ble møysommelig lirket ut av posen og ut i vinternatten. Ny dag, nye muligheter. I følge en isfisker på scooter vi traff skulle det bare nå bare være å "stake strake veien nedover til Neiden, så er dere der på noen timer. To dager senere var vi i Neiden… Det er lenge siden vi har lært å lytte til veianvisninger fra scooterfolket med en viss skepsis. Blant annet er det to "fjell" som skal forseres før vi når Neiden, men som er lett å "glemme" for en på scooter. Vi pulk-folket har jo derimot kronisk høydemeter-syke og betrakter hver eneste 20m kvote på kartet nærmest som blodslit. Angående fremdrift så hadde vi en gjennomsnittlig hastighet på 2,3 km/t denne turen hvis en tar den totale distansen vi gikk hele turen og deler det på antall timer vi var i forflytning i løpet av to uker (timene inkluderer pauser og stopp). Scooterfolket forflytter seg jo fort over 30km/t så ikke rart at vi har litt ulik oppfatning av distanser og tid! Det blåste etterhvert opp til litt ruskevær i løpet av dagen, med tette snøbyger og litt vind. Vi har med en sånn enkel vindsekk som er helt genial i denne typen vær når vi raster. Så mye hyggeligere å sitte på pulken i dunjakke inne i vindsekk å spise når det snør og blåser utenfor. Dagens etappe fortsatte forøvrig over Gallotjavri (217) og videre over Gallotvadda (308) før vi dreide nord ned på Buskojavri (213). Her dreier merkinga til Finnmarksløpet etter hvert gradvis sørøstover igjen over fjell (308) og et flott nedrenn til vann (180) vest for Trangdalsvatn (182). I bakken nedover traff vi forresten to karer som skulle gå Kirkenes-Alta. 20minutter lenger ned i bakken traff vi enda en kar som også skulle gå Kirkenes-Alta. Et artig sammentreff. Bilde 10: Kveldsstund en mil nord for Neiden. Dag 11: Vann (219) vest av Reinbogfjellet – Veiskillevannet (83) Nok en trivelig natt i teltet før vi fortsatte i retning av Neiden Fjellstue. Vi kom i prat med en trivelig reineier som var å lette etter fire forsvunne dyr. Noen timer senere kom han tilbake med fire dyr løpende foran scooteren. Den som leter finner. Generelt sett var det veldig greit å følge traseen til Finnmarksløpet, men vi var litt overasket over hvor bratte noen av kneikene var innimellom. Det må være bra trekkraft i disse hundespannene. Myten blant mange av oss søringer om at Finnmark er flatt vet alle som har vært her at ikke alltid stemmer. Både under fjorårets tur lenger vest i Finnmark og under årets tur har vi opplevd mye mer kupert terreng enn f.eks på Hardangervidda hvor vi har ferdes mye opp gjennom årene. I tillegg er det jo mange vannveier med tilsluttende bekker og elver, som skjærer gjennom landskapet og gir plunder og heft når en ferdes med tunge pulker. Noen av kneikene vi forserte var ordentlige slitebakker, men med jevnt drag og lavt tempo fikk vi nå med oss pulkene. Men fremover går det. Alltid fremover. I dag passerte vi Neiden Fjellstue og fikk servert kjøttkaker til lunch og fylte opp termosene med hver vår flaske cola før vi dro videre. Skikkelig luksus. I tillegg traff vi to trivelige karer fra forsvaret som ga oss et nyttig tips om en lur trase videre mot Munkefjord. Her kunne vi gå helt inn til veiskillevannet (83) i stedet for å følge scooterløypa som tar av ved nordenden av vegvannet (100) mot Munkefjord. Fra Veiskillevannet kunne vi dra rett øst gjennom lett skog og deretter myrterreng for å finne igjen scooterløypa. Det viste seg å være et bra tips og noen kilometer spart. Denne dagen traff vi også den største flokken av reinsdyr på turen. Vi hadde møtt flere mindre flokker på et par-tre dyr, men denne flokken var betydelig større, men snudde så snart den så oss på hundremeters avstand over vannet. Dyra er ikke vant til skiløpere har vi fått høre. Bilde 11: Lunch på Neiden fjellstue. Unner oss litt luksus med cola på termosen til ferden videre. Dag 12: Veiskillevannet (83) – Tvillingvatnet (191) Korsdalen vinteren 1970. Pensjonisten hevder det var her han utrykte "jeg skal aldri noen sinne i mitt liv klage på at det blir for varmt". Den gangen var det 42 minusgrader, og ti soldater lå hutrende sammenkrøpet i et knappetelt tom for parafin og uten soveposer (!). Det var i den kalde krigens dager, og de hadde snørekjørt hele natten fra Høybuktmoen etter at alarmen hadde gått . Med kun enkel stridsopppakning var de gått i stilling i Korsdalen. To av soldatene i troppen ble dimittert p.g.a alvorlige frostskader fra denne natten. Nå, 50 år senere var den tidligere grensesoldaten tilbake i den samme dalen. Dagens temperatur var riktignok vesentlig høyere, men det var sur vind, snø og 200 bratte høydemeter som skulle klatres opp fra Munkefjord. Derfor ble heller ikke i Korsdalen noen stor positiv opplevelse for grensesoldaten femti år senere. Bratt, dyp snø, surt og guffent. Det ble nok en lunch i vindsekken denne dagen. Lunchen spises forresten som en "hest" ut av en ferdiglaget pose med vindvottene på. I posen finnes mårpølse, tørket frukt, paprika chips og favoritten – store mengder melkerull. Her fikk vi etter hvert en strålende teknikk til å fiske frem godbitene fra posen med tunga. Først forsvant melkerullen, deretter frukten før det til slutt var en blanding av chips og mårpølse i bunnen. Dagsrasjonene (F: Hagregrøt, L: Lunchpose, M: Real turmat) våre bestod totalt av ca 3500 kalorier per person, men det var likevel langt mindre enn hva vi bruker. I løpet av fjorten dager mistet yngstemann 5kg. Det tilsier et daglig kalori-underskudd på mer enn 2000 kalorier per dag, noe som er for mye. En påminnelse om hvor krevende det er å få i seg nok næring på lange vinterturer med tung pulk. Etter hvert som vi kommer lenger innover fjellet traff vi forøvrig igjen traseen til Finnmarksløpet ved vann (184) øst av Njallajavri. Vi hadde skilt lag med traseen etter Neiden Fjellstue siden den tar en litt lenger runde sør innover fjellet før den svinger nordøstover igjen mot Sandnesdalen og Kirkenes. Bilde 12: Tid til litt kontorarbeid i teltet. Dagbok skal skrives og kart studeres. Dag 13: Tvillingvatnet (191) – Valpvatnet (71) ved russergrensa. I dag startet vi ekstra tidlig. Vi hadde et håp om å rekke helt frem til grensa hvis vi var heldig. Vekkerklokka var satt på 03.00 og vi satt i gang så snart det ble lyst. Strålende solskinn, 15 minusgrader og vindstille. Først noen kilometer videre litt opp og ned i det småkuperte fjellpartiet før et nydelig renn på silkeføre ned til Sandnesdalen som vi skulle følge den neste mila mot Bjørnevatn utenfor Kirkenes. Her ble det plutselig litt mobildekning også. Russisk mobiloperatør med påfølgende SMS og "Velkommen til Russland: 12kr/min tale og 6.25 kr per MB data" Her var det bare å skru av dataroaming i en fei! Sandnesdalen opplevdes som litt traust, mest p.g.a dårlig føre og mye opp og ned. Vi mistenker at mang en barnefamilie på søndagsskitur har kjempet seg innover denne dalen opp gjennom årene med kvikk-lunch bensinstasjon på hver bakketopp. Vi hadde ikke kvikk-lunch, men med melkerull i lunch posen snirklet vi oss sakte, men sikkert nedover dalen, mens yngstemann på 42 jevnlig spurte – er vi fremme snart? Til slutt kunne vi krysse den frosne Langfjorden ved Sandnes. Deretter var det å klatre oppover på andre siden, gjennom Gresselvdalen og inn på Sandnesvatnet (48). Her klatret vi opp det så må være turens bratteste kneik opp til en haug - Holterfjellet (109). Hvordan hundespannene kommer opp denne bratte (og smale) bakken er vanskelig å fatte. Det var så bratt at vi måtte av med skia begge to og plante 75mm skiskoa langt inn i snøen for å få feste til å dra pulkene sakte men sikkert oppover. Hal-i-og-dra! Over haugen var det tid for "Ski-for-tog". Nå er det jo ikke særlig smart å gå på ski et togspor, men dette sporet fra Bjørnevatn gruver er ikke lenger i bruk. Da var det bare å sette pulktoget på skinnegangen. Ekspresstoget Gordon i front, det lille lokomotivet Thomas bak og vognene Annie og Clarabel på slep mens vi fulgte toglinja noen hundre meter og gjennom en kort tunnel. Hvordan det hadde snødd her inne spekulerte vi mye på. Men, vi kan vel trolig takke en dugnadsgjeng med snø-skuffe for å klargjøre sporet til Finnmarksløpet. Etterhvert forlot vi jernbanen og dreide østover de siste få kilometerne inn mot grensa før vi slo leir noen få hundre meter fra grensa på et vann som lå like ved forsvarets patruljespor. Bilde 13: Ski-for-tog. Ekspresstoget Gordon leder an i sporet. Dag 14: Valpvatnet (71) ved russergrensa – Scandic Kirkenes Tidlig oppe pakket vi ned pulkene og gjorde oss klar til et fremstøt helt opp til grensa. De siste få hundre meterne inn mot Nordre Grensetjern (82) er kupert så vi lot pulkene stå igjen ved vannet mens vi fant en grei passasje helt opp til grensegjerdet. Dette var faktisk den eneste gangen på hele turen at vi tok frem GPS'en! Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men liker best å navigere med kart og kompass begge to. Men akkurat her i skogen ved grensa var GPS'en kjekk å ha siste biten for å finne enkleste vei mellom knausene. Senior kjente seg for øvrig raskt igjen i terrenget. Han hadde jo tross alt patruljert akkurat dette stykket av grensa for femti år siden til fots. Det var tiden før grensekompaniet tok i bruk scooter. Glade og ikke minst stolte stod vi ved grensegjerdet og speidet innover mot Russland. Vi hadde klart det! Noen timer senere sjekket vi inn på Scandic Kirkenes. Vi gikk på ski til døra etter å labbet noen kilometer tilbake i gårsdagens spor til vi kunne koble oss på den lokale skiløypa de siste fem kilometerne ned til Kirkenes sentrum. En hyggelig Shell ansatt hjalp oss med å få returnert ubrukt parafin og etter en tur innom posten for å sende primusene hjem og litt nedpakking av utstyr var det tid for å feire oss selv med en etterlengtet dusj med påfølgende middag med biff og rødvin som et alternativ til chili-con-carne og storfegryte. Nok et vintereventyr i herlige Finnmark var over. Fantastisk natur og enda viktigere, fantastiske Finnmarkinger, Takk Finnmark! Vi kommer nok tilbake enda en gang ❤️ Bilde 14: Stolt og glade og fremme med grensegjerdet mot Russland. Bilde 15: En sprek pensjonist patruljerer grensen han voktet for femti år siden. Bilde 16: Oversiktskart over ruten vår. Se vedlagt egen .pdf fil for detljkart av ruten (overført manuelt fra papirkart - ikke nøyaktig gps track) detaljkart.pdf

Er det noen som har tips til en frilufts bukse som kan brukes omtrent hele året inkludert vinter? Kan godt også være litt for varm om sommeren da jeg har en annen tynn bukse til den bruken.

Navn: Tur på Blefjell Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2018-03-05 Innsendt av: Bård Haug Noen rolige dager på Blefjell med telt og sovepose i pulken. Tur på Blefjell

Har vært på utkikk etter vintertelt lenge. Hadde en plan om å kjøpe Helsport Fjellheimen pro, men så la Helsport ut et Reinsfjell X-Trem2 (nytt men brukt i en fotoreklame) nå i kveld for kr 6.000,-. Så da kom jeg i skade for å gjøre vinterens investering på boligfronten... Liker at det har to innganger (en til bagasje og en til primus og matlaging), er selvstående og at det er passe stort, og relativt lett. Så jeg tror det blir bra, og at det er telt som tåler vintervær. Hvis noen har erfaringer, så hadde det vært artig å høre. Så da er det vel bare å komme seg ut på tur : )) Tipper det blir helårstelt for høyfjellet, men har planer om flere overnattinger ute vinterstid enn det har vært de siste årene. http://www.helsport.no/reinsfjell-x-trem

Hei, Jeg har et sett med Hagløfs L.I.M III jakke og bukse som jeg bruker til 3 sesongs turer i fjellet. Jeg har begynt å se på utstyr til fjellskiturer og lurer på om dette sette er brukanes eller om jeg må investere i et nytt skallsett? Jeg er helt nybegynner i fjellskiverden og setter stor pris på innspill:) Turer jeg ser for meg på sikt, og som skallbekledningen skal holde til, er for eksempel Finse til Rjukan eller Gol til Høgevarde.

Planlegger å gå en rundtur i Rondane med 13- og 15-åringen. Gjerne fra nordsiden, med tre til fem overnattinger i turisthytter. Anbefalinger? (Ja da, de er begge svært fjellvante, vi har gode klær og godt utstyr, og vi følger fjellvettreglene! )