Gå til innhold
  • Bli medlem

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'vinter'.

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinteraktiviteter
    • Kano, kajakk eller packraft
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Barn på tur
    • Helse på tur
    • Foto/Video
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon og elektronikk
    • Kniv, sag og øks
    • Kano, kajakk og packraft
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Hva skjer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Finn resultater i...

Finn resultater som inneholder...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Min blogg 📰


MSN


Skype


Interests


Sted

  1. Vintereventyr i Børgefjell En pensjonert tannlege (73) med alt for stort liggeunderlag og en selvsikker ungdom (45) som slurver med å skru igjen korken på fuelflaska. Alt lå til rette for god stemming når far og sønn er på nytt vintereventyr, denne gang på loffen gjennom en vindtunnel i Børgefjell fra 2-10 mars 2023. God lesing! Dag 1: Majavatn – Jengelstien Dagen startet med buss for tog i snøbyger fra Trondheim og tidlig ettermiddag losset vi pulkene på Majavatn stasjon. Det var mulig å skimte noen smil gjennom snøkavet mens vi trasket av gårde med pulk-toget vårt innover mot Tomasvatn. Vi var jo endelig på tur sammen igjen. Snøbygene var tette, og vi skjønte fort at lia oppover mot Storelvhøgda kom til å bety kaving i løssnø. Det er jo ikke uvanlig å finne scooterspor oppover Jengelstien, men det måtte vi bare se langt etter denne dagen og vi var begge skråsikker på å ha satt verdensrekord i klabber. Mange kilometer ble det ikke da vi slo opp teltet i et lite skogholt, men gleden av å være på tur igjen var større. MSR-XGK’en ga snart fra seg den gjenkjennelige susende lyden som vi pulk-fundamentalister setter så uendelig stor pris på. Ute lavet snøen ned og vi var spent hvor mye vi måtte grave oppover i morgen tidlig for å finne veien ut av teltet. Senior hadde for øvrig brukt pensjonen til oppgradere til et nytt XL Ultra-Mega-Wide liggeunderlag for anledningen og kunne ikke lovprise komforten nok. Junior derimot, gryntet noen gloser fra sitt XS-underlag om at Patagonia ikke akkurat er Helsport sin største teltmodell og at pensjonistens nye himmelseng heller hører hjemme i et sirkustelt. Bilde 1: Klabb og babb med et smil opp Jengelstien Dag 2: Jengelstien – Storelvdalen Snorkel og periskop hører hjemme om bord på ubåter, men akkurat denne morgenen kunne det vært nyttig å ha mens vi fant veien ut av det nedsnødde teltet. Etter den obligatoriske havregrøtfrokosten gravde vi frem pulkene og fortsatte vassinga i nysnøen opp mot Storelvhøgda. Fort gikk det ikke og den mest effektive måten var å sette fra oss pulkene, tråkke opp et spor på 50m før vi gikk ned og hentet pulkene igjen. Omsider oppe på Storelvhøgda hadde vinden virkelig tatt seg opp og det blåste kraftig i de tette snøbygene. Utsikten innover Børgefjell var fraværende og begrenset seg til neste fjellbjørk. Sakte, men sikkert tråklet vi oss ned lia mot Storelvdalen og fant en teltplass nede på myra som lå litt i le av en kolle. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene sitter forsåvidt godt så det tar ikke mange minuttene å få opp telt og etablere camp selv om det er litt ruskevær. Utover kvelden fortsatte vinden å ta seg opp og rusket godt i teltet. Det å ligge trygt og godt inne i teltet mens vinden herjer på utsiden er jo en av disse følelsene vi som er glade i vinterturer setter så uendelig stor pris på. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av tanken på hvordan noen millimeter teltduk, en sovepose og en brenner er alt vi trenger for å ha det trygt og godt, mens kong vinter nådeløst herjer utenfor Bilde 2: Idyllisk lunchpause i lia overfor Storelvdalen Dag 3: Storelvdalen – Topp av Orrekskardet Nok en dag med skikkelig ruskevær hvor det blåste kraftig fra nordvest med tette snøbyger og lite sikt. Vi ventet noen timer i teltet om morgenen før vi forsiktig satt kursen videre østover mot Orrekvatnet (598). Med så mye vær var vi bekymret for skredfare opp Orrekskardet så tok det rolig og var nøye med navigeringa. Vi holdt oss godt ute på vannet for å være sikker på at vi holdt god avstand fra de be bratte fjellsidene fra Sklettfjellet. Innimellom snøbygene lysnet det opp og vi fikk et blikk av det majestetiske fjellsidene før neste byge kom og alt ble hvitt igjen. Oppover Orrekskardet la vi kursen sørlig av der hvor stien går for å ha sikker avstand mot den bratte sørveggen fra Sklettfjellet, men det var et knudrete terreng oppe i lia og dårlig sikt gjorde at dette ble mye plunder og heft. Tidlig ettermiddag var vi endelig ute av skardet, vinden var fortsatt kraftig så vi satt opp camp like ved vann 680. Et av de ufravikelige kravene pensjonisten hadde når vi planla turen var at vi skulle ha med rikelig fuel for kosefyring og komfort. Det var derfor en noe muggen stemning da det viste seg at junior hadde slurvet med å skru igjen korken på ene fuelkanna om morgenen og at en av våre to 4L-kanner var tom som et resultat av et utall pulkvelt opp Orreksardet. Inne i teltet ble det dårlig med kosefyring denne kvelden, mens vi krysset fingrene for bedre vær. Bilde 3: Ruskevær i Storelvdalen Dag 4: Topp av Orrekskardet – Nord av Gaukarvatnet For en dag. Tre dager med lavtrykk var i løpet av natten blitt dyttet bort av et solid høytrykk som åpenbarte Jengelen i all sin prakt. Det var helt magisk å starte dagen med å skli ned lia mot Jungelvatnet i knedyp puddersnø, vindstille og blå himmel. Vi tok en pause utenfor Gran Jeger og Fisker Forening sin hytte før vi fortsatte sørøst og krysset Kjukkelva og fortsatte oppover langs østbredden av elva. Fjellene innover Børgefjell viste seg i all sin prakt dekket av hvite meliskapper. Vi satt opp camp på høyden nord av vann (702) nord av Gaukarvatnet. For et døgn siden herjet vinden og snøbygene her, men nå kunne vi vi nyte tørt klarvær og et tyvetalls minusgrader med dansende nordlys over teltet. Norsk vinter er utrolig! Løse korker på fuel-flasker var glemt og vi lot det blå lyset fra brenneren danse til langt ut på kvelden mens praten gikk løst mens vi mesket oss med kakao og sjokolade. Bilde 4: Herilg høytrykk Bilde 5: Nordlyset danser i Børgefjell Dag 5: Nord av Gaukarvatnet – Øst av Store Kjukelvatnet Vi har mange døgn sammen i vintertelt opp gjennom årene og en noe asymmetrisk arbeidsfordeling har etablert seg. Pensjonisten er bevisst på sine honnør-rettigheter og kort sagt foregår arbeidsfordelingen i teltet slik: Yngstemann våkner først, børster is fra teltduken, smelter snø, lager frokost og vekker pensjonisten når morgenkaffen er klar og temperaturen i innerteltet har nådd +20 grader celsius. Dagen i dag bestod av loffing innover selve indrefileten av Børgefjell mens vi snirklet oss nordover på østsiden av Kjukkelva oppover mot Store Kjukkelvvatnet (817). Jerven hadde lusket i forveien og vi fulgte sporene dens før vi dreiet østover oppover mot skardet som går over mot Viermadalen hvor vi satt opp teltet med ustikt mot Kvigtinden. Temperaturen bikket minus 30 og fullmånen lyste opp teltet. Eneste skår i gleden var når junior skrudde på in-reachen bare får å få vite at Ranheim hadde blitt slått 4-0 i en cupcamp mot Bodø/Glimt. Bilde 6: Radio og morgenkaffe, livet smiler Bilde 7: Fullmåne Dag 6: Øst av Store Kjukelvatnet – Nord av Jengelvatnet Det nydelige vinterværet vedvarte og vi fikk nok en magisk dag når vi snudde kursen 180 grader for å starte turen hjemover etter en lang frokost i teltet. Føret var upåklagelig, og vi fikk følge av en flokk på syv reinsdyr når vi rundet sørsiden av Litle Kjukkelen. Like etter møtte vi to karer på scooter fra Statens Naturoppsyn som var nysgjerrige på Jervsporene vi hadde sett disse dagene. En hyggelig prat og de to eneste menneskene vi møtte disse dagene i Børgefjell. De humret godt når de fikk høre at vi hadde campet øverst i Orrekskardet under uværet noe dager tidligere. Verre vindtunnel finnes visstnok i Børgefjell mente de. Noen timer senere var vi nede ved Jengelen og slo opp teltet tidlig ettermiddag. Bilde 8: Herlig med klarvær og høytrykk Dag 7: Nord av Jengelvatnet – Orrekelva Fremdeles klart og kaldt, men vinden har tatt seg litt opp igjen, så det ble litt surt og kaldt oppover lia fra Jengelen mot Orrekskardet. I det vi passerte den gamle teltplassen vår i vindtunnelen merket vi virkelig at været var i ferd med å snu og skyene veltet oppover skardet. Snøbygene kom sammen med vinden og det ble etter hvert ganske så surt. Nok en gang ble dette Orrekskardet en strabasiøs affære, og vi tok det rolig nedover siden sikten var dårlig. På en av våre tidligere vinterturer i Finnmark hadde vi en strabasiøs affære i drittvær gjennom Stabbursdalen som til stadighet hjemsøker oss fra minnebanken over steder som sikkert er idylliske i finvær, men som vi bare har opplevd i drittvær. Orrekskardet i Børgefjell finnes også på denne listen. Glad over å være ferdige med dette skardet som vi knapt hadde sett noe av, fortsatte vi over Orrekvatnet (598) og fant en teltplass i ly av en kolle nederst i Storelvdalen. Inne i teltet var stemmingen upåklagelig med DAB dekning på radioen og rause rasjoner med turmat, kakao og kaffe. Bilde 9: Luksus i teltet Dag 8: Orrekelva – Tomasvatnet Godt og kaldt med minus 30 på temperaturmåleren så det ble litt skrapejobb på junior denne morgenen for å fjerne is og rim som hadde samlet seg gjennom natten. Som is-skrape, har vi etter hvert funnet det ultimate (?) verktøyet, nemlig en kopp som brukes til å fore kyr med kraftfor. Den har en rett kant som gjør at isen løsner perfekt fra teltduken, og glir ned i selve koppen. Det har vært mye prøving og feiling opp gjennom årene med ulike is-skraper, men den som leter skal finne gull, og det finnes i en hylle hos Felleskjøpet. Etter nok en lang frokost satt vi kursen oppover mot Storelvhøgda og kunne nyte utsikten østover fra varden. Vi hadde god tid frem til toget i morgen formiddag så somlet oss nedover Jengelstien og fant en fin teltplass i skogen like overfor Tomasvatn. Nok en fin kveld i teltet med real turmat, kosefyring og radio. Livet er herlig og ukomplisert på tur. Eldstemann er jo pensjonert tannlege og mente at siden vi nå nærmet oss slutten av turen var det kanskje på tide å finne frem tannbørsten nederst i pulken. Bilde 10: Proviant anbefalt av tannlegen Dag 9: Tomastvatnet – Majavatn -Trondheim S En kort etappe på ski ned til Tomasvatn og videre på vinterveien til Majavatn stasjon hvor vi hadde billett med toget midt på dagen for hjemreise til Trondheim. Ni dager på tur og vårt første møte med Børgefjell. Nok et artig eventyr sammen, og det frister til gjentakelse, i alle fall hvis det meldes høytrykk i Orrekskardet 😊 Bilde 11: Majavatn Bilde 12: "Tog for pulk" - hjemreise Vedlagt ligger en kartskisse med omtrentlig trase og teltplasser (overført fra håndtegning på papirkart, ikke GPS track) Takk for turen! Hilsen Tore Haaskjold og Haavard Haaskold trase.pdf
  2. Heisann! Jeg har et sterkt ønske om å gjøre "sesongens" siste fjellskitur så sent som mulig. Og ønsker dermed å gå meg en lengre skitur nå i sommer hvis det kommer noen gode tips hvor det kan være mulig å gå på ski.
  3. Hei! Nå lier det mot sommer og varmt i været, og da er det på tide å gjøre gode kjøp for den kalde delen av året Jeg mangler "den" tykke dunjakka som "tåler" alt av kulde landet kan by på. Om den nå den finnes. Men vet om noen varianter som ME sine K7 og Gasherbrum, Bergans Expedition Down, og Fjellreven sin blå boble. Men, er litt usikker på hva som "MÅ" være med av funksjoner og design, og om jeg skal gå for typen "stor, varm, lang og tung", eller typen "stor, varm, kort og lett". Blir som regel med pulk, men greit å kunne få den med seg i en sekk og. Boxwall er vel en ting jeg tenker må være med. Likeså en god hette. Klaff over glidlåsen er jeg mer usikker på, men ser poenget i en krise. Er det andre ting? Hvilke jakker har du erfaring med, hva liker/ikke du med de, og hvilke ville du anbefalt til en venn som skal bli med deg på en lengre og kaldere tur? Takk for tips!
  4. Kjære turentusiaster, jeg har et par spørsmål jeg gjerne skulle ha stilt dere Som livslang vandrer med kjærlighet til skogens 3 årstider (har frem til nå hatt et anstrengt forhold til Kong Vinter) har jeg dette året tatt steget ut i telt og derfor kokkelert for første gang i friluft (har blitt noen overnattingsturer etter hvert). Jeg debuterte med Rødspritapparat, men ble raskt misunnelig på min turkamerats gassbrenner. Deretter var jeg solgt. Har med tiden blitt noen ulike typer brennere, alle med sine fordeler og ulemper. Mine spørsmål er som følger: a) Vil min Optimus Vega levere ned mot -10 grader? (Akter ikke å dra på tur under denne temperaturen), og b) Bør jeg gjennomføre et planlagt innkjøp av JetBoil for bruk i vinter? Vil den fungere ned mot -10? Angående JetBoil så er dette noe jeg uansett vil kjøpe inn til vårsesongen, men jeg avventer gode tilbud dersom den er ubrukelig om vinteren. På bakgrunn av det jeg har lest er jeg skeptisk til toppmontert brenner i kuldegrader. Har JetBoil løst denne utfordringen eller stemmer den generelle oppfatningen av toppmonterte brennere om vinteren også her? For å avklare har jeg bestemt meg for å vente et år før jeg eventuelt benytter meg av bensin/parafinbrennere på tur. Er pr nå både mettet på utvikling innenfor friluft for et år + er svært engstelig for bensin etc. Gode og mindre gode innspill og erfaringer mottas med stor takknemlighet. På forhånd takk mvh SpT
  5. Hei, Sitter å fabler om en tur til Femundsmarka vinterstid. Har vært i flere turer i flere områder på sommeren, men aldri på vinteren, og søker litt tips. Foreløpig plan er å komme seg inn til muggsjølia, og evt. videre inn mot nedre muggsjø/midtre muggsjø etc. Jeg er litt usikker på hvor det er best gå inn i marka for å bevege seg i disse områdene. Hvor langt brøytes det vinterstid for eks. Er det områder det kjøres skispor/skuterspor hvert år som jeg kan benytte meg av? Har trekkvillig hund, så slike traseer fører til svært effektiv forflytning. Hvor lang tid bør jeg sette av for å kunne bevege seg rundt i området uten et vanvittig forflytningsbehov. Hensikten er jo å kose seg på turen, og føret kan snu fort slik at jeg bruker mye lengre tid på forflytting en hva først planlagt.
  6. Hei. Ønsker tips til varme i telt. Kikker på helsport lavo ovn og Corona parafinovn til innendørs bruk. Kikker også på isolerte isfiske telt, Robens Klondike polycotton telt. Helsport finnmarka telt. Helsport varanger telt med innertelt og innsydd bunnduk. Ser også at det finnes kuppeltelt som brukes fyring inni. Tenkte i utgangspunktet å ha som reisetelt baki bilen, men allsidighet er jo selfølgelig + Har også sett på diesel brennere med pipe og eksos, men ser styrete ut at man må ha batteri. Dessuten har jeg god tilgang på gratis tørr gran ved fra sagbruk Hvilke erfaringer har folk med slik? Hva er de beste løsningene?
  7. Hei dere. Det nærmer seg min første ordentlige solo vinter hike. Teltpose er sydd og jeg pakker nå teltet, men der stoppet jeg. Googlet og søkte her etter anbefaling ang bardunering for vinter hike. (Fant bare diskusjoner om deling av feste med og uten ring) Jeg har ett troll 3 camp fra helsport med 5 bardun fester på første og siste kanal. 4 på den i midten. Bør jeg montere barduner på alle, topp og bunn eller tilfeldig? 😉 Tenker det er dumt å knote med å feste de der ute på kvelden i mørten. Heller mot å klargjøre alle hempene, men tenkte å høre med alle de erfarne og kunnskapsrike folka her inne 🙂 Mvh Thøger
  8. Hei! Jeg er på utsikt etter en ny vintersovepose. Den skal erstatte en Isbjørn Jan Mayer som har vært i flittig bruk i noen år, men som jeg egentlig aldri har vært helt fornøyd med. Den er tjukk og slitesterk, men jeg klarte aldri å snurpe igjen skikkelig rundt hodet, og varmekragen er omtrent ikke eksisterende (veldig tynn), så resultatet er at jeg aldri fikk en god natt sovn under 15 blå, ihvertfall ikke uten dunjakka på i tillegg. Jeg har ikke noe krav om av soveposen skal være lett eller liten, dette plagget meg aldri med den gamle (som er over 3kg). Jeg er derimot litt av en frysepinne om natten, og soveposen skal brukes blant annet på Hardangervidda og Finnmarksvidda, så komforttemperatur på minst -25 er viktig. Erfaringen tilsier at dette i praksis blir komfort på -20 for meg, så kan jeg bruke ekstra klær når det trengs. Jeg ser mest på Helsport Svalbard og Helsport Spitsbergen. Jeg er skeptisk til kun dun, da soveposen skal brukes på ukesturer, kanskje lengre turer og. Spitsbergen virker super, men altfor lang til meg. Maks personlengde er 195cm, og jeg er -med litt godvilje- 165. Hvor stor problem tror dere at dette blir? Har noen tips på hvordan å gjøre soveposen kortere? Ser for meg at det ikke er bare bare å sy. Har tenkt litt på å knytte enden med tau, men da er det fare for å miste mye isolasjonevne pga komprimeringen... Tar imot alle forslag! En ting til: Finnes det egentlig syntetsoveposer med komfortgrense på under -25? De er ihvertfall ikke lett å finne...
  9. Hei, Tenkte å høre om noen hadde anbefalinger eller erfaringer å dele for valg av telt til vinteren. Jeg har i utgangspunktet bestemt meg for å gå for kuppeltelt, selv om jeg ser noen kompromiss her, som; Størrelse og antall fortelt. Jeg ønsker å kunne fyre brenner i fortelt, samt ha plass til sekk. 1) Hvor stort fortelt bør man egentlig ha – eller klarer man seg med - for kokkelering? 2) Mange(?) kuppeltelt krever at innertelt settes opp før ytterduk. Utfordringer jeg ser med dette er at teltet vil i de fleste turer måtte settes opp av meg alene. Bor også i Vesterålen, så vind og raske værskifter kan (les:vil) forekomme :) Er dette grunn til bekymring? 3) Jeg tror også det vil være fordelaktig med to innganger; stemmer dette? Teltet vil bli brukt av meg (180cm), og noen ganger med et barn. 4) Vil et tomannstelt være tilstrekkelig med tanke på plass vinterstid? Jeg har ikke pulk, så telt vil måtte bæres i sekken. I så måte vil vekt være et tema. 5) Noen tips om hvilken vektgrense jeg bør sette? Jeg hadde sett meg ut The North Face Mountain 25, 4,5 kg. + Meget god ventilasjon + Tørkeloft + Store og mange innvendige lommer - Vekt - Innertelt før ytterduk - Knapt fortelt? For lite for kokkelering? - Vekt? (- i praksis kun ett brukbart fortelt?) Jeg så videre på MSR Remote 2, 3,1 kg. Dette finner jeg lite om, kanskje det er relativt nytt? + Stort fortelt + Brukbart 2. fortelt + God takhøyde, hvertfall sammenliknet med Mountain 25 - Ventilasjon; ikke lufting i toppen? Har jeg grunn til bekymring? Ser for meg det vil bli noe fyring inne i teltet for kos og tørking. - Innertelt før ytterduk - Er det fare for snøfokk med tanke på glippe mellom innertelt/ytterduk? Teltene har forskjellig løsning på liggeposisjon, i Mountain 25 ligger man «på langs», mens i Remote 2 på tvers. Dette har jo ganske stor betydning på bredden av fortelt. 6) Jeg ser for meg at det også er en fordel å ligge «på tvers» - da har man takhøyden på sin side når man sitter oppreist på «sin plass», samt at det vil være lettere å vri bena ut som kanskje er en fordel både når man skal sitte i inngangen, samt det å komme seg inn og ut. Tenker jeg riktig, eller er det hipp som happ? Siden jeg ikke klarte med overbevisning å velge mellom disse lette jeg videre, og fant også Hilleberg Staika, 3,7 kg. + Innertelt og ytterduk slås opp sammen! Genialt? ? Hvordan er ventilasjonen? - Små innerlommer og intet tørkeloft?? - Er fortelt for små for kokkelering? Når Hilleberg entrer ser det også ut til at pris er nødt til å vektlegges, dette var da veldig dyrt? Er det verdt det? (Får ikke tørkeloft og lommer en gang? Håper noen kan gi meg litt innsikt, om så for noen av spørsmålene. Hvorfor har ingen lagd det perfekte teltet? Eller har dere et alternativ til de jeg har sett på? Bilder og mål for sammenlikning;
  10. Hei! Jeg er helt fersk når det kommer til skiturer på Hardangervidda (ski generelt) 🙈😅. Jeg har skall bukse og jakke som jeg tror funker bra til forflyttingen. Det jeg lurer på er om dere har tips til hva som bør brukes i camp? Dun jakker er jeg litt skeptisk til siden jeg gjerne vil ha mulighet for å bruke den i skogen forran bålet også. Vil ikke at det skal bli svimerker og ta til seg unødvendig med vann. Kom gjerne med tips til bukse eller hva en kan ha under/over. Andre tips tas også imot👍
  11. Scouthen

    Hjemmelaget vedovn

    Hei. Jeg driver nå og vurderer å lage en hjemmelaget vedovn til isfiske mm. Jeg har veldig lyst på disse titan sammenleggbare vedovnene, men så langt synes jeg de er noe kostbare. Vi har allerede en solid sammenleggbar vedovn til lavvoen, men en vekt på 19kg blir mye å drasse på når fjerne vann skal nås på ski. Så jeg har tegnet opp en prototype med ventilasjonsdeler og prisen ender på ca 700,- for materiale. Men det viktigste er vekten. Jeg er noe usikker på aluminium i pipa, men denne er genial mtp vekt og str. Så jeg har tegnet første delen med et spirorør i stål slik at det ikke blir flammer som når aluminiumen. Jeg tar gjerne mot innspill før jeg går i gang med prosjektet. Det blir forsiktig fyring. Til matlaging har jeg vurdert en frittstående rist med egne bein til å stå over ovnen. Men tar også med en multifuel primus for vannkoking etc. Hovedformålet med denne ovnen er varme inne i teltet. Det er et såkalt hot tent med god tilgang på frisk luft og karbonmonoksid måleren er selvfølgelig på plass.
  12. Hei, er på jakt etter ny gassbrenner etter at min Trangia gassbrenner sluttet å fungere. Vurderer Eagle gassbrenner FMS105. ( https://www.xxl.no/eagle-products-fms105-brenner-m-slange-og-piezo-tenner/p/1106651_1_style ) Noen som har erfaring med den? Ønsker primært en gassbrenner som er lett å regulere og som fungerer godt til matlaging også på svak varme, helst med god spredning av varmen. Jeg lånte nettopp en GS2000-brenner (Go System) som passer inn i stormkjøkkenet mitt, MEN den lot seg ikke finjustere og reagerte seint når jeg skrudde ned varmen (levde litt sitt eget liv...) og er derfor uaktuell. Til vinterbruk ønsker jeg å kjøpe en ren bensinbrenner og vurderer foreløpig Whisperlite International siden jeg ikke trenger gassfunksjon slik "storebroren" Whisterlite Universal har (og dermed er mye dyrere). ( https://www.fjellsport.no/msr-whisperlite-international-stov.html?q=msr whisperlite ) Svært glad for råd og tips, men ønsker altså å skaffe meg både gassbrenner primært for matlaging og en multifuel som går på bensin til oppvarming vannkoking og matlaging vinterstid. 3-mannsteltet er ikke veldig høyt (forteltet hvor jeg vil kokkelerer i dårlig vær), så flammen på multifuelen må ikke være for høy. Grunnen til at jeg ønsker to brennere, er at jeg da har en reserveløsning på langtur om en løsning skulle svikte.
  13. Far og sønn på nye eventyr i herlige Finnmark. For et år siden gjennomførte vi en utrolig to ukers vintertur fra Karasjokområdet mot Nordkapp (Turrapport). Nå var abstinensene kommet. Vi ville tilbake. Tilbake til den ville naturen og de rause og fantastiske menneskene som bor her lengst nord i landet vårt. Den yngste er 42 år gammel, trebarnsfar, ingeniør og fremdeles sesongkortholder på Ranheim. Eldstemann er en 69 år gammel pensjonert tannlege som ikke lar seg skremme av teltliv og minusgrader. Sammen hadde vi bestemt oss for å gå fra Vardø til Kirkenes. Først vestover fra Vardø over Varangerhalvøya for deretter å dreie sørøstover. Målet var å nå helt frem til russergrensa hvor eldstemann var grensesoldat i 1970. En tur på nesten 300km. Her følger en turrapport som kanskje kan være til nytte for andre som vil gå i det samme området senere. Lenger nede finnes kart over traseen hvor vi har tegnet den inn manuelt etter beste evne fra papirkartene våre. Et oversiktskart og et detaljert kart på pdf format som kan lastes ned. Vi startet å gå søndag 23 februar 2020 fra Vardø og ankom Kirkenes lørdag 7 mars. God lesning! Bilde 1: Herlig arktisk vinter. Finnmark ❤️ Dag 0 - Vardø Det blåste godt når Dash-8 maskinen til Widerøe landet i Vardø fredag kveld. Vi skulle etter planen starte å gå fra Vardø dagen etter, men værmeldinga viste vind på over 20 m/s, så da ble det en enkel beslutning om å vente en dag ekstra. Vinden skulle uansett løye til søndagen og vi hadde god tid. Ikke noe poeng i å starte en langtur i kraftig vind når en kan vente til dagen etter. Dermed ble det tid til en fredagspils på den lokale kroa og sightseeing i byen på en vindfull lørdag (det ble visstnok målt kast på 32 m/s denne dagen i Vardø). Spesielt heksemonument på Steilneset gjorde inntrykk. Her beskrives historien til hver enkelt av 91 ofre som ble brent i Vardø på 1600-tallet. "Gjennomgikk vannprøven og fløt som en stokk – Dømt til ild og bål". 91 grufulle historier fra en mørk tid. Bilde 2: Minnemonumentet ved Steilneset hvor 91 mennesker ble brent på 1600-tallet Dag 1: Votteskaret (Vardø) – Trollelva (Komagvær) Vinden hadde løyet som meteorologene lovet og det var gnistrende pulkføre der vi toget avgårde på et platå noen kilometer inn fra Varangerfjorden søndag morgen. Et mektig skue å gå i viddelandskap samtidig som en kan se ned til fjorden lenger nede. Fascinerende. Første dag er jo alltid den dagen hvor det går mest tid med til småjustering av utstyr osv, og denne turen ble intet unntak. Justering av taulengder på pulk-draget, sikring av en karabinkrok mellom pulkene som hadde en tendens til å hoppe av osv osv. Egentlig en grei påminnelse om at det kan jo være greit å ha ok vær, og ikke starte for hardt første dagen av en langtur. Det er så mye lettere å gjøre slike justeringer når det ikke blåser kraftig og en reduserer faren for både å miste noe og forfryse fingre mens en justerer og fikser småting. For øvrig var etappen lettgått, tross noen stopp for tekniske justeringer. Etterhvert som vi nærmet oss Komagvær blir terrenget brattere og vi tok gradvis lenger ned mot scooterløypa og veien de siste kilometerne mot Komagvær. Klokka ble halv fire og vi slo leir ved Trollelva like utenfor Komagvær. Herlig. Vi er gang! Bilde 3: Varangerhalvøya - Viddelandskap med god utsikt til fjorden. Et mektig skue. Dag 2: Trollevla (Komagvær) - Sør av Skallelva Vi krysset Komaelva en liten kilometer ovenfor utløpet. Her gikk den eldste av de to bukkene bruse først over elva og konstaterte at isen var både trygg og fri for troll før den yngste trippet over med pulkene. Det ble mange elvekrysninger i løpet av turen. Stort sett var det greit å finne krysningspunkter, men med to tunge pulker (til sammen 100kg) kan det ofte være krevende å finne områder opp og ned til elvebredden som ikke er altfor bratt å buksere. Her tilbyr ofte scooterløypene fornuftige krysningspunkter. I løpet av dagen kom også etter hvert et nytt ruskevær med nedbør og vind sigende. Vi fulgte scootersporet mot Skallelv, krysset Skallelva og fortsatte videre vestover en times tid før det var tid for å slå leir overfor et hytteområde. Vi fant ly blant tre tapre bjørketrær som stod alene i vinden. Tunnelteltet er rullet som en pølse på toppen av pulken med ferdig-tredde stenger så det tar ikke mange minuttene å få det opp med vindvotter på selv om det blåser litt. Vel inne i teltet startet dagens episode av "Trim for eldre". Her snakker vi ikke om NRK klassikeren som ble sendt siste gang Februar 1988 med morgentrim til pianomusikk, men en pensjonist i et trangt telt som skal kle av seg og finne veien ned i soveposen. Mer effektfull yoga trening for en stiv rygg skal en lete lenger etter. Pensjonisten hevder selv i ettertid at to uker i telt har gjort at han har blitt smidig som en panter. Bilde 4: Navigering i lett ruskevær Dag 3: Sør av Skallelva - Nord av Byvannet (118) Dagen starter jo tidlig i Øst-Finnmark vinterstid. Iallfall om en vil ha med seg det dagslyset som finnes i slutten av Februar. Vardø ligger visstnok lenger øst en Istanbul, men følger samme tidssone som resten av Norge. I praksis betyr dette at tidssonen er to timer "feil" i forhold til sola. Vi tilpasset døgnrytmen etter sola og la oss til å sove ca kl 19.30 og stod opp kl 4. Nå er det slik at eldstemann i reisefølget har påberopt seg noen honnørfordeler som blant annet innebærer fritak for is-skraping og frokostlaging om morgenen. Dermed var det yngstemann som tappert måtte krype ut av posen hver morgen klokka fire, lirke på seg dunjakka og kjempe den daglige kampen med fjerning av is og rim fra innsida av teltet. Akkurat denne timen er vel kanskje ikke noe høydare. Det er faktisk ganske så pyton og ofte kaldt, men må jo gjennomføres. Men, etter dette kan jo dagen bare bli bedre! Litt etter litt stiger humøret når snøsmeltinga er unnagjort, morgenkaffen er servert og primusen varmer innerteltet. Da kommer også den pensjonerte tannlegen krypende ut av posen. Kaldt og fint klarvær og litt nordlys hadde vi for øvrig også hatt i natt. Dagens etappe skulle i stor grad følge scooterløypa mellom Falkor (229) og Ridelva, langs Riddojavri (135) før vi krysset Sjåbuselva og startet den slake klatringa opp mot Byvasshøgda (170). Vi fant en leirplass i dumpa litt nedenfor toppen, noen hundre meter nord av Byvannet (118). Bilde 5: Herlig arktisk morgenstund over Byvasshøgda nord for Vadsø. Litt sportstape beskytter nesetippen i den kalde vinden. Dag 4: Nord av Byvannet (118) – Vest av Bikkajavri (146) Nok en dag med kaldt og fint klarvær. Rundt 20 minusgrader og svak vind gjorde tilværelsen upåklagelig. Etterhvert nærmet vi oss nordenden av Tomasselvdalen. Her kommer en skiløype opp fra Vadsø. Litt senere på våren går det faktisk preparert skiløype hele veien fra Vadsø til Tana (Tana-Varangerløypa). Denne var bare kjørt opp i noen av de mest "bynære" områdene så tidlig på året, men det gir uansett en god rute gjennom landskapet videre vestover selv om vi ofte måtte brøyte spor selv. Det er ganske så kronglete her nede i lavlandet med mye elver, bekker og bjørkeskog, spesielt området rundt Jakobselva, og det var gull verdt å følge traseen til Tana-Varangerløypa gjennom her. Vi hadde bestemt oss for å følge denne traseen fra Tomasselvdalen mot Varangerbotn nettopp fordi vi ønsket å oppleve dette landskapet mellom fjellet og fjorden samt for å treffe litt lokale folk og gå traseen til det som mange hevder er Norges vakreste skiløype. Vi prøvde for øvrig et nytt pulk-oppsett i år. På tidligere turer har vi dradd hver vår pulk, men i år koblet vi pulkene sammen i et tog. Yngstemann drar begge pulkene i et stivt hoveddrag mens eldstemann er koblet med tau foran i et hjelpedrag. Hele lengden av dette toget var ca 10-12 meter og fungerte helt stråledende for oss på denne turen. Til sammen var vekten av pulkene 100kg, og spesielt i småkupert landskap (som det var mye av) var det veldig effektfullt ettersom ofte førstemann kommer over "bakketoppen" før siste pulk hadde startet ordentlig på bunnen av bakken. Tauet mellom oss to var koblet med en karabinkrok som var kjapp å koble av og på. En annen fordel med å ha en person i taudrag er jo at han slipper å ta av og på selen hver gang det er behov for å gå bak for å justere pulken, rette opp velt osv. Senior gjorde en god jobb som trekkhund i front og yngstemann stod mang en gang rolig bak og slappet av og fablet med tanken om å selge pensjonisten som trekkhund til et av hundespannene i Finnmarksløpet! Bilde 6: Pulktoget. To pulker koblet sammen. Fungerte ypperlig. Ivrig trekkhund i front. Dag 5: Vest av Bikkajavri (146) - ILAR gammen ved Bergebyelva. I dag skulle vi endelig få overnatte i en ekte gamme med ildsted. ILAR gammen ligger like ved Bergebyelva og er bygget i tradisjonell samisk byggeskikk. Yngstemann hadde lenge sett seg ut denne gammen når vi planla turen. Vi gikk hardt denne dagen for å rekke frem til gammen og vi måtte brøyte mye vei gjennom løssnøen som hadde falt i løpet av natten. Vel fremme ved gammen etter å ha krysset Bergebyelva om ettermiddagen viste termometeret 28 minusgrader. Pensjonisten var litt skeptisk til dette gammeopplegget. Han påpekte visse utfordringer med å få god varme i den romslige gammen med hull i taket, noe som ble umiddelbart avfeid av en selvsikker ungdom på 42 med klokketro på egne bålferdigheter. To timer senere: Ungdommen kaver i snøen utenfor gammen med hodelykten for å sette opp teltet i mørket. Vi har kapitulert, og vi er kalde og nedsotet av røyk. Snøen vi har smeltet til drikkevann smaker røykt whisky. Her må vi rett og slett bare innse at vi har mye å lære om kunsten å lage ildsted på riktig måte i en gamme. Når bålet var forsvarlig slukket og gammen ryddet flyttet vi inn i teltet. Ganske så flaue, og glad for at ingen andre var flue på veggen og så våre amatørmessige forsøk på å mestre ildkunsten, kryper vi inn teltet og fyrer opp MSR brenneren. Få minutter senere stiger både stemningen og temperaturen i innerteltet. Livet er herlig med telt og primus! Dag 6: ILAR gammen ved Bergebyelva.- Nyborgmoen Kaldt i natt, men ikke i soveposen. Utrolig hvor godt en sover i disse posene selv om termometret kryper under minus tretti. Under fjorårets vintertur fra Karasjok mot Nordkapp hadde vi en lengre periode under trettifem minusgrader, men heller ikke da var det kaldt i posen. Vi bruker alltid reinsdyrskinn i bunn og to bamseunderlag oppå. Det har funket bra i mange år, men veier jo litt da. Spesielt reinsdyrskinnet er ikke veldig lett, men deilig å ligge på. En annen ting er jo at det rauter mye og jeg skal være den første til å innrømme at det kan være litt irriterende å til stadighet plukke reinsdyrhår fra morgenkaffen. Kanskje vi skal ønske oss sånne moderne lettvekt underlag til jul og la reinsdyrskinnene ligge hjemme neste år? Tror det kan være på tide å modernisere utstyret vårt litt akkurat her. Uansett, på langturer tidlig på vinteren sverger vi forøvrig til opplegget som Ousland bruker med dampsperrepose i plast innerst i posen. Dermed sikrer en at ikke fuktigheten fra kroppen går inn i dunet i posen. Dunet er derfor alltid tørt og soveposen mister ikke effekten sin. Det er lite mulighet å tørke soveposen på vinterturer så tidlig på året når sola står lavt, så da er det greit å holde posen tørr og ikke la fuktigheten krype inn. Uansett. Hver morgen tas dampsperreposen ut og vrenges og tørkes kjapt. Akkurat denne morgenrutinen er ikke noe for fisefine neser fordi dette stinker! Akkumulert kroppsvette fra to godt voksne menn samlet opp i en plastpose setter en spiss på frokosten som ellers består av havregrynsgrøt, og nytt av året, en dæsj peanøttsmør. Bon appetitt! Dagens etappe går videre vestover i løssnø langs traseen til Tana-Varangerløypa. Etterhvert dukker det opp en scooterfører som er i gang med å kjøre skiløype videre vestover. Vi har en særdeles hyggelig prat og han lover å kjøre opp et luksusspor til oss de siste kilometerne som gjenstår mot Nyborgmoen. Helt nydelig! Her går for øvrig løypa opp over Gorgnetakvarrri / Alda (171), et helt utrolig utsiktspunkt. Blå himmel og Varangerfjorden ligger speilblank nedenfor oss. Over fjorden ser vi fjellene mot sør som vi skal gjennom for å komme inn til viddeområdene mot finskegrensa. Vi grugleder oss. Fjellene ser massive ut fra avstand og vi ser med en blanding av respekt og ydmykhet på hva som venter på neste del av turen. Uansett, vi forlater utsiktspunktet og tar fatt på de siste timene ned mot Nyborgmoen hvor vi slår leir for natten 3km utenfor Varangerbotn. I morgen er det hviledag i Varangerbotn! Bilde 7: Utsikt over Varangerfjorden fra Alda noen kilometer fra Varangerbotn. Fjellpartiene vi skal gjennom på neste etappe er godt synlige i bakgrunnen. Dag 7: Nyborgmoen – Varangerbotn (hviledag) Hviledag! Vi sover lenge i teltet denne morgenen. Det er lørdag, og ikke vits i å ankomme Varangerbotn for tidlig. Akkurat i det vi pakker ned leiren i nitiden kommer to kjente skiløpere traskende med hver sin pulk. To hyggelige kvinner som vi tidligere traff i Vardø og som også skulle gå over Varangerhalvøya. De hadde kommet ned fra fjellet og takket for gode pulkspor i løssnøen. Vel nede i Varangerbotn spiste vi lunch sammen og delte turerfaringer før de satte kursen mot flyplassen. Utrolig artig og motiverende å høre om hvilke turer de hadde gjennomført, blant annet Nordvestpassasjen og Grønland. Her var det mange gode tips å få. Hver gang jeg ferdes ute på vinterfjellet i Norge med pulk treffer jeg som oftest en og annen annen likesinnet på vidda i løpet av de ukene jeg er ute. Alltid like artig, og veldig lærerikt. Pizzarestauranten i Varangerbotn tilbyr også overnatting (eight seasons hotel) og eldstemann i følget var blitt lovet "hviledag med seng" i Varangerbotn når vi planla denne turen. Topp service, og et strålende sted å overnatte. Resten av dagen gikk dermed med til å gasse oss med pizza, hente parafin fra bensinstasjonen og hente pakken med proviant som vi hadde sendt i forkant med posten. En fornuftig hviledag, men samtidig var vi også utålmodige med å komme i gang med neste etappe videre, sørover mot Finland og deretter øst mot Russland og Kirkenes. Dag 8: Varangerbotn – Sørenden av Aidneluoppal (vann 160) Etter en nydelig frokost var vi klar til å gå kl 07.00 med pulker som var blitt 20kg tyngre etter å ha etterfyllt proviant og parafin. Kursen videre fra Varangerbotn skulle ta oss sørover mot Karlebotn og deretter videre innover fjellet mot Dierggejavri og Gallokvidda. Her går trassen til Finnmarksløpet som skulle starte en uke etter oss. De neste dagene ville vi i stor grad benytte av oss av denne traseen som vi hadde tegnet inn på kartet. Gleden var stor når vi oppdaget at mye av merkinga i terrenget med stikker også allerede var klargjort for årets løp. Dermed ble navigeringa ekstra lett gjennom disse fjellpassene oppover mot Dierggejavri. Akkurat dette landskapet var helt spesielt. Traseen snirklet seg oppover gjennom pass, rundt koller og knauser gjennom et fjellparti som så massivt ut fra utsiktspunktet på Aida på nordsiden av fjorden for to dager siden. Vi snakket om hvordan dette landskapet minnet om scenene fra filmen "Veiviseren" og var skjønt enige om at denne filmen skal vi se på nytt når vi kommer hjem. I disse traktene har det også ferdet folk i mange hundreår. Folk fra Nord-Finland fulgte traseen i dette området for å komme til Varangerfjorden og Karlebotn. På sommerstid er det merket en turløype i området som følger denne tradisjonelle Enarestien. Bilde 8: På vei innover mot Dierrgejavri. Følger sporet til Finnmarksløpet Dag 9: Sør-enden av Aidneluoppal (vann 160) – Vest av Krokvatn (vann 241) Nok en dag med klarvær og tjue minusgrader. Litt vind, men ikke veldig plagsomt. Vi trasket videre sørover og gikk over det fire kilometer lange vannet Dierggejavri. Deretter dreiet vi opp i lia og fulgte sørvestsiden av vassdraget Njoaskejohka (vann 222-226-257-244-260) opp gjennom dalen frem til Aslllatnjoaskejavri (268) og så vidt innpå nordenden av Mohkkejavri (272) før vi dreide øst og gikk nord for kolle 296 og videre mot Holmvatnet (265). Landskapet hadde åpnet seg mye mer opp og vi var nå langt inn på vidda, 10km fra grensa til Finland. Et skikkelig paradis. Utover dagen forsvant klarværet og det begynte å blåse. Vi hadde ingen mobildekning på strekket Varangerbotn-Kirkenes, men stort sett fikk vi inn radiosignal og lyttet til værmeldingen innimellom. Det var visstnok stiv kuling på kysten, men her lenger inn på vidda tok vinden mindre. Mens vi lå i teltet kunne vi høre fra radioen at det var mye stengte veier og kolonnekjøring på veiene i øst-Finnmark. Et høydepunkt hver dag er jo disse timene med teltkos. Vi har med oss rikelig med parafin og unner oss mye tid til kosefyring i feltet. Praten går løst, mens vi hører på radio, tørker klær, spiser og gjennomfører diverse justeringer på utstyr, ser på kart og generelt sett nyter livet. Akkurat dette med å ha alt en trenger med seg i en pulk synes jeg er noe av det beste med denne typen turer. Ingen stress for å "måtte" rekke frem til en hytte. Gå til kl 16, slå opp teltet. Enkelt og greit. Blir været dårlig er det å slå opp teltet i tide hvor en har det trygt å godt. Jokke synger jo i sangen Her kommer vinteren at "har du et kjøleskap har du en TV, så har du alt du trenger for å leve". Med telt, sovepose, brensel og proviant" har vi alt vi trenger for å leve her oppe på Gallokvidda. Et herlig liv. Bilde 9: Trygt og godt i teltet. Dag 10: Vest av Krokvatn (vann 241) - Vann (219) vest av Reinbogfjellet Tilløp til dramatikk denne morgenen. Vi har på denne turen vært mye mer nøye en tidligere å sikre at vi drikker nok vann. Blant annet ved å drikke godt med vann før leggetid. Konsekvensen av dette fokuset på vanninntak er at vi har følt oss mye piggere under årets langtur sammenlignet med tidligere, og har mer trøkk i kroppen til lange harde marsjer. Men… det som går inn skal jo også som kjent ut. I år som i fjor og som alle år tidligere har Nalgene flaska vært med i soveposen. Null problem. Men, denne har kapasitet på 1 liter. Panikken begynte å bre seg i soveposen når jeg begynte å skjønne at denne gangen blir det fult… Krampe på baksiden av låret når en passerte 0.9 liter gjorde heller ikke totalsituasjonen bedre. En konsekvensanalyse av "overfilling" inne i denne dampsperreposen som vi ligger i begynte å ta form i hjernen. Hva er best? La det fryse, deretter vrenge plastposen og skrape (gul) is….? Hva med de tovede ullsokkene? Heldigivis. Faren over signalet ble etterhvert blåst og en 0,99 liter full flaske ble møysommelig lirket ut av posen og ut i vinternatten. Ny dag, nye muligheter. I følge en isfisker på scooter vi traff skulle det bare nå bare være å "stake strake veien nedover til Neiden, så er dere der på noen timer. To dager senere var vi i Neiden… Det er lenge siden vi har lært å lytte til veianvisninger fra scooterfolket med en viss skepsis. Blant annet er det to "fjell" som skal forseres før vi når Neiden, men som er lett å "glemme" for en på scooter. Vi pulk-folket har jo derimot kronisk høydemeter-syke og betrakter hver eneste 20m kvote på kartet nærmest som blodslit. Angående fremdrift så hadde vi en gjennomsnittlig hastighet på 2,3 km/t denne turen hvis en tar den totale distansen vi gikk hele turen og deler det på antall timer vi var i forflytning i løpet av to uker (timene inkluderer pauser og stopp). Scooterfolket forflytter seg jo fort over 30km/t så ikke rart at vi har litt ulik oppfatning av distanser og tid! Det blåste etterhvert opp til litt ruskevær i løpet av dagen, med tette snøbyger og litt vind. Vi har med en sånn enkel vindsekk som er helt genial i denne typen vær når vi raster. Så mye hyggeligere å sitte på pulken i dunjakke inne i vindsekk å spise når det snør og blåser utenfor. Dagens etappe fortsatte forøvrig over Gallotjavri (217) og videre over Gallotvadda (308) før vi dreide nord ned på Buskojavri (213). Her dreier merkinga til Finnmarksløpet etter hvert gradvis sørøstover igjen over fjell (308) og et flott nedrenn til vann (180) vest for Trangdalsvatn (182). I bakken nedover traff vi forresten to karer som skulle gå Kirkenes-Alta. 20minutter lenger ned i bakken traff vi enda en kar som også skulle gå Kirkenes-Alta. Et artig sammentreff. Bilde 10: Kveldsstund en mil nord for Neiden. Dag 11: Vann (219) vest av Reinbogfjellet – Veiskillevannet (83) Nok en trivelig natt i teltet før vi fortsatte i retning av Neiden Fjellstue. Vi kom i prat med en trivelig reineier som var å lette etter fire forsvunne dyr. Noen timer senere kom han tilbake med fire dyr løpende foran scooteren. Den som leter finner. Generelt sett var det veldig greit å følge traseen til Finnmarksløpet, men vi var litt overasket over hvor bratte noen av kneikene var innimellom. Det må være bra trekkraft i disse hundespannene. Myten blant mange av oss søringer om at Finnmark er flatt vet alle som har vært her at ikke alltid stemmer. Både under fjorårets tur lenger vest i Finnmark og under årets tur har vi opplevd mye mer kupert terreng enn f.eks på Hardangervidda hvor vi har ferdes mye opp gjennom årene. I tillegg er det jo mange vannveier med tilsluttende bekker og elver, som skjærer gjennom landskapet og gir plunder og heft når en ferdes med tunge pulker. Noen av kneikene vi forserte var ordentlige slitebakker, men med jevnt drag og lavt tempo fikk vi nå med oss pulkene. Men fremover går det. Alltid fremover. I dag passerte vi Neiden Fjellstue og fikk servert kjøttkaker til lunch og fylte opp termosene med hver vår flaske cola før vi dro videre. Skikkelig luksus. I tillegg traff vi to trivelige karer fra forsvaret som ga oss et nyttig tips om en lur trase videre mot Munkefjord. Her kunne vi gå helt inn til veiskillevannet (83) i stedet for å følge scooterløypa som tar av ved nordenden av vegvannet (100) mot Munkefjord. Fra Veiskillevannet kunne vi dra rett øst gjennom lett skog og deretter myrterreng for å finne igjen scooterløypa. Det viste seg å være et bra tips og noen kilometer spart. Denne dagen traff vi også den største flokken av reinsdyr på turen. Vi hadde møtt flere mindre flokker på et par-tre dyr, men denne flokken var betydelig større, men snudde så snart den så oss på hundremeters avstand over vannet. Dyra er ikke vant til skiløpere har vi fått høre. Bilde 11: Lunch på Neiden fjellstue. Unner oss litt luksus med cola på termosen til ferden videre. Dag 12: Veiskillevannet (83) – Tvillingvatnet (191) Korsdalen vinteren 1970. Pensjonisten hevder det var her han utrykte "jeg skal aldri noen sinne i mitt liv klage på at det blir for varmt". Den gangen var det 42 minusgrader, og ti soldater lå hutrende sammenkrøpet i et knappetelt tom for parafin og uten soveposer (!). Det var i den kalde krigens dager, og de hadde snørekjørt hele natten fra Høybuktmoen etter at alarmen hadde gått . Med kun enkel stridsopppakning var de gått i stilling i Korsdalen. To av soldatene i troppen ble dimittert p.g.a alvorlige frostskader fra denne natten. Nå, 50 år senere var den tidligere grensesoldaten tilbake i den samme dalen. Dagens temperatur var riktignok vesentlig høyere, men det var sur vind, snø og 200 bratte høydemeter som skulle klatres opp fra Munkefjord. Derfor ble heller ikke i Korsdalen noen stor positiv opplevelse for grensesoldaten femti år senere. Bratt, dyp snø, surt og guffent. Det ble nok en lunch i vindsekken denne dagen. Lunchen spises forresten som en "hest" ut av en ferdiglaget pose med vindvottene på. I posen finnes mårpølse, tørket frukt, paprika chips og favoritten – store mengder melkerull. Her fikk vi etter hvert en strålende teknikk til å fiske frem godbitene fra posen med tunga. Først forsvant melkerullen, deretter frukten før det til slutt var en blanding av chips og mårpølse i bunnen. Dagsrasjonene (F: Hagregrøt, L: Lunchpose, M: Real turmat) våre bestod totalt av ca 3500 kalorier per person, men det var likevel langt mindre enn hva vi bruker. I løpet av fjorten dager mistet yngstemann 5kg. Det tilsier et daglig kalori-underskudd på mer enn 2000 kalorier per dag, noe som er for mye. En påminnelse om hvor krevende det er å få i seg nok næring på lange vinterturer med tung pulk. Etter hvert som vi kommer lenger innover fjellet traff vi forøvrig igjen traseen til Finnmarksløpet ved vann (184) øst av Njallajavri. Vi hadde skilt lag med traseen etter Neiden Fjellstue siden den tar en litt lenger runde sør innover fjellet før den svinger nordøstover igjen mot Sandnesdalen og Kirkenes. Bilde 12: Tid til litt kontorarbeid i teltet. Dagbok skal skrives og kart studeres. Dag 13: Tvillingvatnet (191) – Valpvatnet (71) ved russergrensa. I dag startet vi ekstra tidlig. Vi hadde et håp om å rekke helt frem til grensa hvis vi var heldig. Vekkerklokka var satt på 03.00 og vi satt i gang så snart det ble lyst. Strålende solskinn, 15 minusgrader og vindstille. Først noen kilometer videre litt opp og ned i det småkuperte fjellpartiet før et nydelig renn på silkeføre ned til Sandnesdalen som vi skulle følge den neste mila mot Bjørnevatn utenfor Kirkenes. Her ble det plutselig litt mobildekning også. Russisk mobiloperatør med påfølgende SMS og "Velkommen til Russland: 12kr/min tale og 6.25 kr per MB data" Her var det bare å skru av dataroaming i en fei! Sandnesdalen opplevdes som litt traust, mest p.g.a dårlig føre og mye opp og ned. Vi mistenker at mang en barnefamilie på søndagsskitur har kjempet seg innover denne dalen opp gjennom årene med kvikk-lunch bensinstasjon på hver bakketopp. Vi hadde ikke kvikk-lunch, men med melkerull i lunch posen snirklet vi oss sakte, men sikkert nedover dalen, mens yngstemann på 42 jevnlig spurte – er vi fremme snart? Til slutt kunne vi krysse den frosne Langfjorden ved Sandnes. Deretter var det å klatre oppover på andre siden, gjennom Gresselvdalen og inn på Sandnesvatnet (48). Her klatret vi opp det så må være turens bratteste kneik opp til en haug - Holterfjellet (109). Hvordan hundespannene kommer opp denne bratte (og smale) bakken er vanskelig å fatte. Det var så bratt at vi måtte av med skia begge to og plante 75mm skiskoa langt inn i snøen for å få feste til å dra pulkene sakte men sikkert oppover. Hal-i-og-dra! Over haugen var det tid for "Ski-for-tog". Nå er det jo ikke særlig smart å gå på ski et togspor, men dette sporet fra Bjørnevatn gruver er ikke lenger i bruk. Da var det bare å sette pulktoget på skinnegangen. Ekspresstoget Gordon i front, det lille lokomotivet Thomas bak og vognene Annie og Clarabel på slep mens vi fulgte toglinja noen hundre meter og gjennom en kort tunnel. Hvordan det hadde snødd her inne spekulerte vi mye på. Men, vi kan vel trolig takke en dugnadsgjeng med snø-skuffe for å klargjøre sporet til Finnmarksløpet. Etterhvert forlot vi jernbanen og dreide østover de siste få kilometerne inn mot grensa før vi slo leir noen få hundre meter fra grensa på et vann som lå like ved forsvarets patruljespor. Bilde 13: Ski-for-tog. Ekspresstoget Gordon leder an i sporet. Dag 14: Valpvatnet (71) ved russergrensa – Scandic Kirkenes Tidlig oppe pakket vi ned pulkene og gjorde oss klar til et fremstøt helt opp til grensa. De siste få hundre meterne inn mot Nordre Grensetjern (82) er kupert så vi lot pulkene stå igjen ved vannet mens vi fant en grei passasje helt opp til grensegjerdet. Dette var faktisk den eneste gangen på hele turen at vi tok frem GPS'en! Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men liker best å navigere med kart og kompass begge to. Men akkurat her i skogen ved grensa var GPS'en kjekk å ha siste biten for å finne enkleste vei mellom knausene. Senior kjente seg for øvrig raskt igjen i terrenget. Han hadde jo tross alt patruljert akkurat dette stykket av grensa for femti år siden til fots. Det var tiden før grensekompaniet tok i bruk scooter. Glade og ikke minst stolte stod vi ved grensegjerdet og speidet innover mot Russland. Vi hadde klart det! Noen timer senere sjekket vi inn på Scandic Kirkenes. Vi gikk på ski til døra etter å labbet noen kilometer tilbake i gårsdagens spor til vi kunne koble oss på den lokale skiløypa de siste fem kilometerne ned til Kirkenes sentrum. En hyggelig Shell ansatt hjalp oss med å få returnert ubrukt parafin og etter en tur innom posten for å sende primusene hjem og litt nedpakking av utstyr var det tid for å feire oss selv med en etterlengtet dusj med påfølgende middag med biff og rødvin som et alternativ til chili-con-carne og storfegryte. Nok et vintereventyr i herlige Finnmark var over. Fantastisk natur og enda viktigere, fantastiske Finnmarkinger, Takk Finnmark! Vi kommer nok tilbake enda en gang ❤️ Bilde 14: Stolt og glade og fremme med grensegjerdet mot Russland. Bilde 15: En sprek pensjonist patruljerer grensen han voktet for femti år siden. Bilde 16: Oversiktskart over ruten vår. Se vedlagt egen .pdf fil for detljkart av ruten (overført manuelt fra papirkart - ikke nøyaktig gps track) detaljkart.pdf
  14. Vi er 4 gutter som planlegger å gå Spitsbergen på tvers fra Agardhbukten til Isfjord radio. Prisen hos de kommersielle reiseselskapene er for stive for oss og vi ønsker å gjøre det på egenhånd. Har noen erfaringer med transport rundt på Svalbard som de vil dele? Tenker da på muligheten for å bestille dette uten at det inngår i en egen pakke og gjerne prisen man kan forvente at slikt koster.
  15. Jeg vurderer å gå en vintertur fra Trondheim til Indre Troms og søker etter alle type tips men sliter litt med å sette meg litt inn i noen aspekter. Jeg prøver å finne informasjon både på forumet og andre steder, men er litt vanskelig å sette alt i sammenheng. Jeg har erfaringer med kalde netter, slitsomme turer og hardt vær, men tenker at når jeg skal på en lengre tur burde jeg skaffe så mye informasjon som mulig om hvordan dette skal gå så smertefritt som mulig. På utstyrsfronten må jeg oppgradere en del: Gassbrenner eller annen brenner - jeg har alltid brukt ett stormkjøkken på gass og har klart meg fint med det, selv om det har gått tregt på de kaldeste turene, men tenker jeg burde kjøpe en ny brenner. Er det ufordelaktig å fortsette med gassbrenner på en slik tur med tanke på kuldens innvirkning på gassen? Er det en brenner som er veldig pålitelig og dere kan anbefale? Telt - jeg har på vinterturer brukt ett 4 sesongers tremanns-tubetelt. Av hensyn til vekt og mindre luftvolum å varme opp, tenker jeg å investere i ett nytt telt. Ser at prishoppet fra type Cloud Up med stormduker til mer anerkjente merker er stort. Skjønner at jeg betaler for kvaliteten men kommer ikke over noe telt, som er pålitelig i vinternorge men nødvendigvis ikke er konstruert for en Grønlandstur. Pulk - har kikket på Paris Expedition pulker som er mye billigere enn andre pulker og det virker som at folk synes dette funker bra med taudrag. Jeg er litt skeptisk, siden jeg kun har brukt stive drag (kan nevne at jeg ikke har gått noe særlig mye med pulk). Funker disse godt til en slik tur? Ski og skisko - jeg leser at man burde ha stive skisko når man skal traversere fjellområder. Det gir mening, men har alltid brukt noen veldig myke skinnstøvler som jeg har arva, disse har egentlig aldri vært varm nok. Jeg leter etter ett par sko som passer til å gå langt men samtidig gir meg stabilitet. Jo varmere de er jo bedre, jeg sliter med å være kald på føttene og hadde satt umåtelig stor pris på ett par skisko som faktisk holder meg varm. Jeg har sett på Crispi Svartisen, men hadde vært fint med andre tips, gjerne noen som er billigere, om det finnes. Jeg innser at alt dette blir en investering, men jeg trenger ikke det mest ekstreme eller moderniserte, klart meg fint med det jeg har på turene mine til nå. Hadde sikkert vært interessant å se noen utstyrslister fra lignende turer, og andre tips til en slik tur setter jeg pris på.
  16. Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf
  17. Jeg har funnet ut at solbrillene jeg har benyttet til generellt fjellbruk i vinter ikke holder mål hva lysblokkering angår. Beveger meg mest på høyder på 1100m eller mer, og er lenge ute dvs. 6-8t. De jeg har brukt har vært Cat 3, men har ikke detaljert spec for dem. Det er lett å tenke at etter en lang dag så blir man litt sliten av mange høydemeter og lange distanser, men jeg har altså konkludert med at noe skyldes generelt for mye lys. Når jeg byttet til et annet par som strengt tatt er en rimeligere brille, som også er Cat 3 så utgjorde dette en merkbar forandring. Kontaktlinsene jeg bruker har også UV blokkering Kortversjonen er at jeg trenger Cat 4 briller, spørsmålet er om da fotocromatiske er å foretrekke for å få en regulering mellom 2-4, eller jeg skal gå for briller med fast Cat 4. Fotocromatiske har større bruksområde, men hvor bra er "reguleringen"? Jeg må ha noe som funker, så er heller ikke fremmed for å ha 2par. Siden jeg er i aktivitet må jeg også ha noe som ikke dugger ned hvis jeg ikke har hvilepuls. Er det noen som har erfaringer med forskjellige Cat 4 briller og merker?
  18. Hei, jeg og kjæresten ser etter en tur med telt og pulk på rundt 4 dager. Vi har foreløpig sett litt på Forollhogna nasjonalpark samt Femundsmarka. Har dere noen forslag til ruter, med start og stoppested? Er noen kjent i Forollhogna nasjonalpark? Vi har sett litt på muligheten for å starte i området rundt Kvikne et sted og ende opp på Øyungen. Men litt usikker på terrenget fra Kvikne og opp mot Forollhogna, er det pulk-vennlig? Evt om dere har andre forslag i området?
  19. Overnattet ute på vinteren for første gang natt til julaften.-11 var det når jeg sto opp, var varm og god over alt bortsett fra at jeg var fryktelig kald på nesa 😅 har dere noen tips? Sover dere med balaclava??
  20. Er det noen som har tips til en frilufts bukse som kan brukes omtrent hele året inkludert vinter? Kan godt også være litt for varm om sommeren da jeg har en annen tynn bukse til den bruken.
  21. Vintersesongen er her! 😃 Jeg ser på soveposer for vinteren (igjen), da jeg ikke fikk kjøpt en forrige sesong. Det blir for kronglete å ta med to sommerposer i år også. Jeg ser at Magasinet.no har en Mammut Ajungilak Kompakt Down Winter 180R - sovepose; Lurer på om det er noen som har noen erfaringer med denne eller andre gode tips til en varm og god sovepose med comfortemperatur mellom -0 og -18 grader. Jeg har lyst på dun, men det er mest på grunn av komprimeringen. Penger jeg ønsker å bruke er 2000-3000 kr
  22. Jeg har fått meg en RAB Summit 800 sovepose, og lurer på om noen har erfaring med hvor varm den er. Det står at den har grense til 15 minus, men jeg er vanligvis en frysepinne og trenger en del marginer i forhold til disse angivelsene. Tenkte kanskje den kunne egne seg til å sove under åpen himmel, på Xped 9, i sånn ca 3-5- minus? Eventuelt legger jeg meg inn i en Jerven Hunter eller Extreme med posen (har begge de Jerven-dukene). Da kan jeg kanskje klare minus 15-20 med denne RAB-posen? Hater jo å ødelegge en fin utenatt med for kald pose, og håper på noen råd før jeg selv gjør en iskald og hutrende erfaring, har jo hatt noen av dem... Jeg har også en Robens Caucasus 900, som er en behagelig og fin pose. Den er oppgitt til 11 minus, men jeg merker den blir kald vet et par minus, om jeg ligger i boxer og tynn ulltrøye pluss lue. Lurer på RAB-posen er varmere enn denne?
  23. Vurderer soveposeløsning for barna til vinteren Noen som har erfaring med Mammut Tyin Mti Winter Bison 160 L soveposen? Temp: -18C Maks personlengde: 160cm Andre alternativ? (Vurderer også pose i pose, men minste vil helst slippe unna det.)
  24. Noen som har testet ut slike løsninger for å varme gassboksen under vinterbruk av gassbrenner? https://backpackinglight.com/forums/topic/98947/ https://backpackinglight.com/forums/topic/testing-moulder-strips-at-15f-26c/
  25. Det finnes ikke sikker is, men det finnes sikre skøytere. Kunnskap om is er viktig, og alle som beveger seg på isen må skaffe seg kunnskap for egen sikkerhet. Har du det, åpner det seg et utrolig fint transportmiddel, nemlig -turskøyter. Du kan få unike opplevelser, når isen spiller på lag. Hele verselinjen er «Carpe diem quam minimum credula postero», det vil si «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste». På turskøyter er dette tilfelle i praksis. Når isen har lagt seg, og har blitt sterk nok til å kunne gå på med nødvendig kunnskap og utstyr, og før det kommer snø på den, oppstår gyldne turmuligheter. Ofte står det om timer. Andre helga i mars var et slik tidspunkt. På fredags ettermiddagen, gikk jeg rundt Storøya. Her måtte jeg gå langs land, bølgene har brutt ned isen slik at det som var igjen var sterkt nok til å gå på. Veldig klar og fin stålis. Det syns en hvit sprekk i isen, da ser jeg hvor tykk den faktisk er. Det som er med turskøyter er at du bruker skiskoa, og har bindinger på skøytene. Fort gjort å vippe de av, slik som her hvor jeg måtte på land rundt et lite nes. Spesielt sko med BC bonden er nesten like gode å gå på som fjellsko. Tok også av skøytene når jeg gikk tvers over Geitøya. GPS sporet er lastet opp på Skridsko.net som er et eldre svenskt system for de som går på turskøyter. RegObs.no har også mye info om både snø og is. Lett å lese isen her, hit men ikke lengere.... Nesten skummelt klart, så bunn på 4-5 meter. Legg merke til sprekkene i isen, de gir mye informasjon om tykkelsen på isen. Blir kalt gardin, ikke sprekker i isen, da er du på veldig tynn is, og må bruke staven for å sjekk hvor tykk den er. På lørdagens fellestur med Rollers var vi 13 stk. Dette er ruta vi gikk. Ofte er det enkel områder slik som her mellom øyer og land, at det dannes is i et basseng. Vi prøvde oss mot Utøya, men var for tynn is, til at en gruppe på 13, kunne gå begge veier. Her filmer jeg mens de bare glir, fantastisk lyd fra ise, og en hører at den er tynnnere. Det er mye press i isen, her har det blitt et telt, men ved vind kan det bli åpne sprekker, som blir fort større. Søndagens nybegynnertur samlet nesten 40 stk. Franklin er meget flink til å formidle sitt budskap. Mange lærte veldig mye på kort tid. Pause med bål hører med på en slik tur. Litt åpne råker, også kalt for vindbrønner. Her er vi ved iskanten. Vinden bryter ned isen til den er sterk nok til å tåle vinden. Her kunne vi gå helt til kanten. Stavene brukes til å sjekke tykkelse på isen. Franklin går litt, for så å stoppe og fortelle, så å gå ett stykke igjen. Hold en arms avstand på isen. Her hadde det knaket litt, da mange klumpet seg rundt Franklin, som på forrige stopp hadde sagt, hold avstand... Etter søndagens felles tur, ble Karianne, Jo og Nils med meg på en ny tur. Vi gikk mot Frognøya, på utrolig fine forhold, superglatt og hard is. Skrittstropp på sekken, isstav, ispigger og kasteline hører med. Nyslipte skøyter var et must. Sjelden hard is. Jo sjekker mot en sprekk i isen, vinden har begynt å flytte et kjempestort flak ut i fjorden. Pause i sola, på Bønsnes brygge, siden dette var en ekstra tur, delte vi broderlig det vi hadde igjen av drikke og mat. Var så varmt at vi satt bare i tøyet vi gikk i, selv om alle hadde med ekstra tøy i tilfelle vi gikk gjennom. Det er en isskole på varsom.no - denne anbefales. Mer åpne råker mot Storøya, Normarka i bakgrunn. Hoppepassering av sprekk. Søndagens tur, 27 km. De som gikk mest var oppe i nesten 50 km på en dag. Legg merke til at jeg har lagret et punkt 0057 ute på isen, dette på grunn av at det var vanskelig og finne et sted å passere over. Fantasisk flott filmet av Nils, både fotograf og objekt i motsatt rotasjon. Vi møtte Terje på isen, en av de lokale som er veldig flink til å være tidlig utpå og nyte fin ny is. For mer info: varsom.no og skiforeningens turskøytegruppe, Skridsko.net og ikke minst Rollers som holder til i Oslo, men som går turer i hele østlandsområdet. Natt til mandag kom det snø, og eventyret var over for denne gang. Bilder og film er tatt av Karianne Mortensen, Nils M. Huseby og meg selv.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.