Søk i nettsamfunnet

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/33725/Dr%C3%B8mmetur+til+Melkefjellet+og+to+til.html Endelig ble det anledning til å gjennomføre en skikkelig topptur i Troms, sammen med Tromsfjellas store sønn kugo10 (Kent Hugo Norheim). Etter snøværet som har pågått de siste dagene var fjelltoppene nå kritthvite og bød på pudderdrømmer enhver skientusiast kan tenke seg. Vi fant den ultimate turen der vi både fikk flere fine nedkjøringer og tatt mer enn én topp. Kent Hugo hentet meg på Statoil på Heggelia og vi kjørte sørover på E6en til Lapphaugen. Ingen spor var synlige oppover mot toppene vi skulle på, så vi fikk æren av å gjøre brøytejobben. Rundt klokka 10 var vi igang mot Melkefjellet. Først ned en liten bakke før vi etter hvert gikk ut av bjørkeskogen og oppover en brattere bakke mot punkt 780. Enkelte heng overskred 30 grader så vi holdt noenlunde avstand mellom oss. Fant en fin rute opp til der det flatet ut hvor vi tok en pust i bakken. Fantastisk varmt vær og utsikt, herfra var det spesielt Spanstinden på andre siden av dalen som ble øyemagneten. Praten gikk lett mens vi travet videre rundt Melkefjellet og bort til sadelen mot Grønfjellet. Grei skuring opp til Grønfjellet, men vi ble tatt litt på senga av enkelte luretopper. Helt vindstille på toppen og upåklagelig utsikt. Spesielt iøynefallende var Rivtind med sine kvasse toppspir, minner nesten om Trollveggen sett fra Romsdalen! Den toppen var vi begge enige om at måtte tas iløpet av året. Etter en rast var det av med fellene før en deilig nedkjøring til sadelen mot Melkefjellet. Deretter på med fellene igjen før vi la ivei opp mot Siskkitčohkka. Vi delte broderlig på brøytejobben. Enkelte plasser var det en halv til en meter dyp pudder og andre plasser mer vindblåst og hardpakket snø. Høydemeterne gikk sakte men sikkert og på toppen var det herlig å ta føttene ut av randoskoa. Dæven som disse skoene isolerer! Ble helt overopphetet. I alle fall på en slik dag hvor man nærmest kunne gått i baris. Dagens siste topp, men ei den minste ble selveste Melkefjellet. Da vi kom opp på denne registrerte vi noen andre folk som var på vei oppover, gjett om de både ble overrasket og litt skuffet over at de ikke var de eneste som hadde tenkt til å legge spor ned igjen? Nedkjøringa var en fantastisk opplevelse, en av de bedre rennene jeg har hatt! Så på GPSen etterpå at max hastighet var på 67,5 km/t! Mer er det vel ikke å si om det... På vei bort mot bilen så vi at det hadde gått et skred oppe mot Spanstinden, helt tydelig at noen skikjørere hadde utløst det da sporene gikk rett inn i rasområdet. Vi så også spor som gikk ut av raset, så satser på at ingen ble begravet... Turen ble feiret med burger på Jonnys bistro, tusen takk for turen Kent Hugo!

Siste dag i september og nesten sydentemperaturer i Tromsø. Jeg er fortsatt innehaver av vakttelefon med responstid pluss at heimen ropte etter litt kjærlig omsorg, så langtur var utelukket. Etter et par timer hissig husarbeid holdt vi ikke ut å være inne lenger. Den mest populære stien fra nedre fjellheisstasjon opp til øvre stasjon ved Storsteinen hadde etterhvert blitt veldig slitt. Kombinasjonen av fottrafikk, terrengsykler og nedbør gjorde den nesten uframkommelig. Derfor leide Tromsø kommune i fjor inn fire sherpaer fra Nepal for å bygge trapp. I fjor kom de halvveis og i år blei de nesten ferdig med resten. Stien har vært stengt under arbeidet, men blei åpnet for få dager siden til publikums store glede. Så jeg og @TerjeH var ikke aleine. Nydelig handtverk. Med jevne mellomrom vil det bli anlagt bålplasser med benker. Pustepause oppe i lia. Midt i bildet ser vi Kløftbakken der vi sleit oss opp tidligere i uka. Sherpaer i ettermiddagssol. Offisielt er sherpaene ferdig med årets arbeid, men det er tydelig at de jobber litt mens de venter på flyet heim. Her kommer det til å bli bra flott. - Den store bøtta med et pålimt blått liggeunderlag fyller de med stein og hiver på ryggen med bæretau over panna. Deretter vandrer de nedover lia kjappere enn norske arbeidere ville rukket å rope "HMS og AMU!" Typisk turistbilde fra Fjellstua. Vi greide ikke å gå forbi uten å kjøpe en kopp kaffe og nyte medbrakt hvetebakst fra formiddagens produksjon. Trappa er fin, men hard for knærne på nedtur, så vi svingte sørover og tok Dalheimstien tilbake. Det er en nydelig tur å svinge opp til Fløya, men det gadd vi ikke i dag. Tilbake ved bilen. Der oppe har vi vært. Nesten 5,5 km, 440 høydemeter og 1,5 time gåing. Legg merke til at løypa svinger innom kaféen. Det kan ta ekstra tid.

Hjelp, meg of samboeren har nydelig fått kick for telting igjen. Etter at vi flyttet til Tromsø er vi ikke blitt godt nok kjent med plasser som tillater god nattesøvn i fine lokaler ute med snø på bakken! vi har tilgang på bil, men ikke ski. Har du noen lokasjonstips? Vi vil gjerne mer ut i snøfokket.

Deler noen bilder fra et område jeg går mye i - fra Troms. Med litt trasking er man innafor Lyngsalpan landskapsvernområde, som strekker seg over flere kommuner. Jeg går i et område som ligger i en del av Balsfjord. I år har jeg rukket 8 skiturer innover, og venter bare på at vi skal få lengre dager - jo mer dagslys, jo lengre går vi. Flott område å gå med unger, her kan vi gå både korte turer og lange turer. Har som mål å dekke mer av dette området i år, mange fine turruter jeg ikke har gått ennå - både sommer og vinter. Utsikt til Russetind, Storvasstind og Piggtind. (De tre nederste bildene tatt forrige helg, det første er et påskebilde fra fjoråret)

Vi er tre unge menn fra Målselv som har laget en tv-serie i samarbeid med Folkebladet (lokal avis). Sjekk ut første episode hær som er en introduksjonsepisode på vårt prosjekt: https://www.folkebladet.no/tv/article19714021.ece Episode 2 er også kommet, og er en forbedring fra første episode. Her treffer vi på fiskebett, en benk som er til besvær og noen turkompiser vi skulle vært uten. Anbefales å sjekke ut: https://www.folkebladet.no/tv/article19746742.ece Vi har gått i gang med et ambisiøst prosjekt hvor vi skal få fisket alle vann i hele Målselv kommune. Dette er rundt 1600 vann ut fra en uoffisiell kilde så det forklarer jo at det vil ta veldig mange år før vi har fått gjennomført det (førhåpentligvis før noen av oss er avhengig av rulator). I år har vi vært heldig å fått med Folkebladet på prosjektet som skal sende serien. Det vil totalt, i denne sesongen, være 8 episoder som er filmet fra våre turer rundt omkring i kommunen. De to første episodene er kommet ut og kan sees på folkebladet.no. Det vil fortsette å komme nye episoder 6 uker fremover, og de kommer ut fredags ettermiddag. Vi har en Facebook-side hvor vi jevnlig legger ut oppdateringer, og hvor vi vil linke til hver episode når den kommer ut. Legger ved link til den så følg oss gjerne på dette prosjektet hvor vi har tatt oss godt med vann over hodet. Still gjerne spørsmål om ting dere lurer på, og vi tar mer enn gjerne i mot tips og forslag på hvordan vi kan lage serien bedre. https://www.facebook.com/maalselvvannforvann/ Håper dere tar dere tid til å sjekke dette ut 😄

Min far var i helgen på tur på DNT-hytta Rostahytta i Målselv i Indre Troms. Om morgenen så de ut vinduet, og der så de et reinsdyr som sprang, og noe som sprang etter. Det var en jerv, og den gikk til angrep! Faren min tok opp mobilen og fikk filmet denne filmen: Videoen har gått rundt i media, og flere eksperter har sagt at videoen er enestående. Den viser tydelig brutaliteten som finnes i naturen, og hvilken effektiv jeger jerven er.

Bildet som to kompiser og jeg tok igår kveld: Flammene viser en elg. Dumt at det var i Snapchat og ikke vanlig kamera siden slike bilder er sjeldne.

Sommeren 2015 gikk jeg fra Alta til Mo i Rana. Det var første gang jeg dro på langtur, noe som ble en veldig positiv erfaring. Jeg gikk mesteparten av turen alene, men hadde selskap på enkelte etapper, totalt brukte jeg 63 dager. Har lenge hatt en plan om å lage en turrapport her, men det har kommet litt i bakleksa. Nå har jeg ihvertfall en liten rapport fra etappe 1, som gikk fra Alta til Masi. Øvrige etapper kommer etter hvert. Austerelvdalen - Masi Biddjovaggi - Saraelv Saraelv - Helligskogen - Rosta Frihetsli - Björkliden Bjørnfjell - Narviksfjellene - Ritsem Saltoluokta - Sarek - Padjelanta - Sulitjelma Sulis - Lønsdal Lønsdal - Saltfjellet - Virvasshytta Etappe 1: Austerelvdalen (Tverrelvdalen) til Masi 6. – 15. juli 2015 Overnattinger: Austerelvsetra (telt) Reinbukkelvhytta (Alta og omegn turlag DNT) Falkvannet (telt) Bojobæskihytta (AOT DNT) Jotka fjellstue, 3 netter (Statens fjellstuer/privat) Virdnedorru (telt) Valjeguragierratjavri (telt) Masi (campinghytte) Den første natta blir turens dårligste. Etter formiddagsfly fra Oslo, handling i Alta og taxi til Austerelvdalen, deretter 5 km til fots inn til den gamle setervollen ved Austerelvsetra. Det regner hele natta, ingen skrur av lyset og hjernen klarer ikke å koble over i hvilemodus. Resultatet blir ei natt med lite søvn, men det plager meg ikke. Tankene i hodet er utelukkende positive, til det som blir min første langtur. Jeg har tatt fri uten lønn frem til slutten av september. Målet er å kjenne på langturfølelsen, fiske, nyte naturen, ta inn inntrykkene, bruke sansene, møte mennesker underveis og høste nye erfaringer. Her skal ikke settes noen rekorder, og turen ender der den ender. Planen er å gå inn til Suoppatjavri, der fikk jeg mye sprek ørret på en tur for mange år siden. Etter ei dårlig natt med lite søvn er jeg mer lysten på tak over hodet, og velger Reinbukkelvhytta (AOT). Den er under restaurering, og godt utstyrt innvendig. For å starte med lett sekk, har jeg lagt opp til proviantering på Jotka om 3 dager, dit kommer en gammel turkamerat. Våren har kommet sent til Finnmark i år, det ligger en del snø, og jeg skjønner av hyttebøkene på Reinbukkelv og Bojobeaski at folk har gått på ski til langt uti mai. Det gjør at det er forholdsvis lite mygg ennå, og jeg har ei kjempefin natt ved Falkvannet. Det skal være et bra ørretvann, men jeg får ingen kontakt. Rypekyllingene spretter mellom beina på meg, og storjoen gjør sitt beste for å jage meg unna reiret. Folk ser jeg knapt, bortsett fra enkelte terrengsyklister i trang dress og skoene skrudd fast i pedalene. Bojobeaskihytta er et skikkelig mygghøl, men fin hytte. FM-radio med god dekning, det blir en kveld med NRK P1. Derfra til Jotka får jeg endelig kontakt med viddas finnmarksørreten, og lander en sprek ørret på drøyt halvkiloen i et navnløst vann (548 moh) mellom Bojobeaski og Jotka. Den havner i panna samme dag. Forsyninger på Jotka, og jeg og kompisen får enerom. Lisa og Steinar er trivelig vertskap, og her har vi vært før og er på hjemmebane. Røya i Jotkajavri er villig som aldri før, og vi lurer også ei kilosrøye i Johansjavri. Kompisen slår følge til Masi, en tur på rundt 4 mil. Vi tar to overnattinger i telt underveis og har godt med tid. Ved Virdnedorru er harren bitevillig, vi får to pene harr på like mange kast. Litt skuffet over at det ikke er rødfisk å hente, så vi avblåser fisket og går i hi for myggen. Myggklekkinga har hatt gode dager, men det er kjølig på kveldene og absolutt levelig. Vi følger ATV-spor fra Jotka til Masi, og ser ingen til fots, kun et par syklister. I Masi er det butikk og campingplass. Ove butikksjef har kjøpt inn turmat og et par andre ting jeg har avtalt med ham, og vi blir tatt godt i mot. Kompisen reiser hjemover, og jeg benytter anledningen til å sende hjem fluestanga og diverse utstyr som ikke er livsviktig. Her ryker turshortsen, hodelykta, håndkleet, ekstrasokkene og en del annet. Den første etappen har gitt mersmak, kroppen og utstyret fungerer, både hodet og kroppen er kommet i langturmodus. Overnatter ved Falkvannet, nå kommer sommeren! Jeg har Reinbukkelvhytta for meg selv. I juli er det ikke mye folk på Finnmarksvidda. Noen har flyttet ovnen ut i sola. Mange fine plasser på vidda, dette er mellom Jotka og Masi.

Etter litt ny info i forbindelse med rapporten fra min bomtur til Store Lenangstinden i påska fant jeg og Bjørn(annen turkamerat enn sist) ut at vi skulle prøve på nytt, denne gangen i en renne jeg ikke viste at fantes ved mitt forrige forsøk...Tusen tak Ivaaar:) Vi hadde sett på bilder at det var mulig å bytte renne noen flere ganger for å komme oss opp på eggen nærmest mulig toppen, da eggen er luftig så det holder. Såpass luftig at mitt forrige forsøk på Store Lenangstinden ble avbrutt bare med å se på eggen... Bjørn kom med et forslag om å forsøke Store Lenangstinden natt til Lørdag på torsdagskvelden etter at jeg hadde vært på Høglikka, da hadde jeg lagt planer om en liten topp i Nordreisa i forbindelse med en jobbtur i Nord Troms på fredagen, men jeg kunne ikke la sjansen til en tur til Store Lenangstinden gå ifra meg. Så da satset jeg på å kunne gjennomføre en tur på ettermiddagen, rekke hjem å sove en liten time før fotballtrening og direkte avreise til Lyngen med sisteferga. I alt stresset klarte jeg å glemme goretexbuksa mi, noe jeg oppdaget når vi skulle starte å gå… fikk lånt meg en ny bukse kl 00.45!Tusen takk, Torunn! Buksa ble hentet på Lyngseidet. Vi begge var trøtte, så vi tok oss en times powernap i bilen før vi kjørte til Koppangen igjen. Vi startet å gå ca 03.30, vi hadde valgt å gå om natt for å slippe rasnerver i den bratte sør/sørvest vendte renna. Anmarsjen opp Koppangsbreen og Strupbreen tok ca 3,5 timer før vi tok oss en lunsj og skiftepause før vi startet å gå hovedrenna oppover mot eggen. Hovedrenna var bred og oversiktelig, på godt skiføre ville den vært mulig å kjøre ned på ski. På ca 1530 meter byttet vi ut hovedrenna som var +/- 40 grader med en mye smalere renne som gikk ut til venstre på ca 50 grader, når den renna var brukt opp på 1565 moh måtte vi ta en liten rapell ned i en litt smalere og enda brattere renne som gikk helt opp på eggen. Snøen i rennene var god, bortimot null rasfare. Når vi kom på eggen var konklusjonen at det var et smart trekk av oss å prøve å komme på eggen nærmest mulig toppen, beundrer Petter som har gått den eggen på vinterlige forhold! Vi brukte ca 3 timer fra lunsjen til vi var på toppen og rundt 3 timer på nedturen inkludert en god matpause når vi kom til skiene våre. En perfekt tur, med manglende utsikt som eneste minus. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/04/store-lenangstinden-1625-moh-3/

En helt fantastisk påske i nord, ble avsluttet med en travers over Jiehkkevárri massivet. Datoen for turen var altså 05.04-10. Jiehkkevárri eller Jøkelfjellet på norsk befinner seg i Lyngsalpene og er Troms høyeste fjell. Det nesten 10 km bredekte fjellet ble for første gang besteget av Hastings og Hogrenning i 1899, etter noen forsøk av blant annet Elisabeth Main og andre utlendinger som utforsket fjellriket i nord. Fjellet er svært der det stiger, fra havnivå og nesten rett opp. En tur til Jiehkkevárri omtales som Norges fineste skitur. Vi sto klare med skiene på beina litt etter 07:30, det var ca 5 kuldegrader, klarvær og helt vindstille. Vi valgte å gå den klassiske varianten via Holmbukttinden, med utgangspunkt i Holmbukta. Da hadde vi allerede parkert en bil ved turens endestasjon Forneset. Turen til Holmbukta tar litt over 1 time fra Tromsø. Først sto Holmbukttinden (1666 moh) for tur, en av de flotteste og beste skifjellene i Lyngen. Kort anmarsj, så befinner man seg i den periodevis bratte renna. Her var det som forventet skare, så det gikk kjapt oppover. I midten av renna flater terrenget ut, før det igjen blir brattere og smalere mot slutten (ca 1400 moh). Herfra går turen over ryggen mot toppen av Holmbukttinden. 4 timer etter start tok vi en velfortjent lunsjpause på toppen av Holmbukttinden. Etterpå ventet en kort nedkjøring på ca 150 høydemeter ned til breen som tar deg videre opp mot Jøkelfjellet. Her var det 2 bresprekker, som vi passerte i tau-lag oppover en bratt bakke. Tauet ble ikke brukt etter dette. Stegjern foretrekkes dersom snødekket er hardt her. Etter brattbakken, er det bare en liten spasertur til man står på toppen av det store bredekte topp-platået av Jiehkkevárri. Turen opp tok litt over 6 timer. Så nedkjøring mot Kveita (1751 moh). Det ble vel ca 400 høydemeter nedkjøring nedover langs breen. Siste stykket ned mot skaret mellom tindene er det viktig å være obs både på bresprekker og stup ned mot Sydbreen. Deretter bærer turen videre oppover (350 høydemeter) mot toppen av Kveita. Da var vi ferdige med mesteparten av stigningen. Derfra gikk det litt opp og ned mot punkt 1666 på det langstrakte bredekte platået. Her var det bare å finne riktig renne som skulle føre oss ned til Fugledalsbreen. Fugledalsbreen var helt fantastisk. Turen bar videre gjennom Fugledalsskardet, her kjørte vi på ski ned breleppa og opp på Fornesbreen. Disse breene er i nesten direkte tilknytning til hverandre. Forenesbreen gikk utrolig kjapt unna på skare med litt overflate pudder. Her bør man holde seg på breens høyreside mot slutten. Dette innebærer en liten stigning, før det går rimelig bratt ned i Fornesdalen. Tilslutt kom en etappe med staking, de som har vært med i Vasaloppet har en fordel her. Vi brukte totalt 10 timer fordelt på 2450 høydemeter og 27 km. Denne turen kan anbefales på det sterkeste, bare sørg for å ta den i fint vær. Se en mer detaljert rapport med mange bilder på vår nettside: http://www.rumpetaske.net/jiehkkevarri.html

Fugldalsfjellet eller Loddevarri er fylkets fjerde høyeste topp og er et fantastisk skifjell i storslagen natur. Fugldalsfjellet ligger like ved de mer populære toppene Holmbukttinden og Jiehkkevarri, og av en uforståelig grunn finnes det lite info om Fugldalsfjellet på internett tiltross for muligheter for over 1600 høydemeter nedkjøringi i en av norges lengste skibakker om du velger å kjøre ned i front. Startstedet i Fugldalbukta ligger litt over en times kjøretur unna Tromsø, det er muligheter for parkering på en stor parkeringsplass like ved Fugldalelva, derfra går det sti opp Fugldalen. Starten går i slakt terreng i ca 3 kilometer inn Fugldalen, på våren kan man følge Fugldalelva for å unngå å bære skiene i steinur, noe jeg måtte gjøre på min tur til Fugldalsfjellet. På ca 160 moh blir det brattere og høydemeterne går fort unna. Jeg begynte å gå på skrå oppover mot renna jeg skulle følge opp til breen under Fugldalsfjellet. På ca 580 moh starter renna som tar deg opp til ca 1040 moh. Renna er i overkant av 30 grader hele veien opp mot breen, noe som krever vurdering av forholdene før du legger ut på en tur til Fugldalsfjellet. Den siste biten opp mot breen er noe brattere en resten av renna, og vil nok kreve at du tar av deg skiene for å komme deg opp til breen. På hard snø kan det kanskje være greit å ha med en isøks. Litt avhengig av forholdene kan det hende at du må bære skiene deler av renna. Fra starten av breen starter du på en laaaang bakke du følger ca 540 høydemeter før du endelig kan svinge mot toppen av Fugldalsfjellet. Bakken er ikke veldig bratt, men den virker lang når du går oppover mot toppen. Fugldalsfjellet har som mange av toppene i området et stort flatt topplatå, utsikten mot toppene i nærheten er upåklagelig. Du får studert noen av de spennende toppene det ikke finnes så mye om på nettet på nært hold de siste høydemeterne opp mot toppen. Fugldalsfjellet er absolutt en topptur jeg vil anbefale. Nedkjøringen i den nevnte lange bakken og renna er førsteklasses. Alternativt kan man gå opp/kjøre ned flere steder i front, men det blir brattere. Gikk turen som en solotur under "hetebølgen" i Nord Norge i 17 Mai helgen i nydelig vær. Brukte ca 5.5 timer på turen etter en knallhard toppturdag dagen før med 3 uavhengige tusenmeterstopper i finværet:) Flere bilder : http://kugo.no/2010/05/fugldalsfjellet-loddevarri-1686-moh-2/

Imagaisi er et av flere flate bredekte fjell som ligger godt plassert i midten av den sørlige delen av Lyngsalpene. Her fikk ikke isbreene gjort seg ferdig med “arbeidet” med å grave dype daler og lot spisse tinder stå igjen på samme måte som på den nordlige delene av Lyngsalpene og ut mot kysten. Imagaisi er ikke krevende i form av bratte bakker, men det er en lang tur, ca 10 km og nesten 1500 høydemeter. Startstedet Djupen i Lakselvdalen ligger ca 1 times kjøretur fra Tromsø.- Gjennom hele turen har du fantastisk utsikt mot bratte spennende fjell som Ellendaltinden, Nallangaisi, Sfinxen, Langdalstindane, Lakselvtindane osv. Utsikten blir ikke akkurat dårligere når du kommer opp på toppen og du får utsikt mot Otertinden, Mannfjellet osv i tillegg til alle spennende Lyngenfjellene du ser på turen opp og fra toppen. Ved startstedet i Djupen var det -22, det meste av turen var i mye vind, så de fleste av oss var relativt kalde når vi kom ned til bilen etter ca 7 timer på tur... Skiføret var grusomt med vindpreget snø hele veien bortsett fra de første flate kilometerne inn Ellendalen og 200 høydemeter før vi kopm til skardet mellom Ellendaltinden og Imagaisi. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/02/imagaisi-1500-moh-3/

Store Durmålstinden er en av de “ukjente” 1500 meterstoppene på Lyngenhalvøya, med så godt som ingen treff på Google utenom noen topplister. Store Durmålstinden var ett overraskende bra skifjell, med 400 høydemeter i en renne på 30-35 grader+ opp mot ryggen og ett bratt heng på ca 200 moh innerst i Rissmålskardet. Startstedet ved Leirbukta noen km fra Holmbukta ligger ca 1 time og 15 minutters kjøretur unna Tromsø. Fant ingen egnede parkeringsplasser, men siden vi startet turen litt etter 0300 fant vi ut at vi neppe var til sjenanse for andre trafikkanter om vi parkerte i vegkanten. Fra startstedet ser man ruten mot Rissmålskardet, vi gikk omtrent rett opp mot Rissmålskardet, med noen svinger for å holde en liten elvedal opp mot Måsevatnet 255, et vann som forøvrig levde opp til navnet sitt da det var stor måseaktivitet der når vi gikk forbi. De første 300 høydemeterne var i slakt terreng, men det ble brattere de neste 300 meterne opp mot Rissmålskardet. Fra 6-800 moh var det slakt igjen mens vi gikk inn Rissmålskardet, fra 800 moh til 1000 moh gikk vi opp ett bratt heng på ca 35 grader, når vi kom opp henget traverserte vi inn mot renna som går opp til eggen mellom >1480 og Store Durmålstinden, også dette i potensielt skredterreng. Omtrent samtlige av de siste 600 høydemeterne opp mot eggen var 30 grader eller brattere. Renna vi fulgte til eggen var bred i starten, men den ble smalere og brattere jo lengre opp vi kom, ca 20 moh fra eggen satt vi ifra oss skiene da det begynte å bli bratt og liten plass til å svinge. Det lå enm rad med store steiner som stakk opp mitt i renna like før eggen, vi gikk opp på venstresiden av disse og gikk rundt på baksiden. Fra eggen kledde vi på oss stegjern og isøks før vi begynte å klyve oss oppover eggen mot punkt 1567, vi fulgte den ganske smale eggen i ca 100 moh, før vi kom opp på det store flate topplatået på ca 1520 moh. Det var et luftig punkt på eggen like før vi kom inn på topplatået, ellers var eggen grei. Vi hadde desverre litt tåke rundt toppen, så vi hadde litt begrenset utsikt mot mange av “de ukjente” fjellene i området, og jeg som hadde lyst til å ta litt bilder av nabotoppene for å planlegge ruter ble litt skuffet over akkurat det. Ellers var det en meget fin tur til et spennende og ukjent fjell på Lyngenhalvøya. Skiføret var også meget bra, så vi begge var strålende fornøyd med turen til Store Durmålstinden. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/05/store-durmlstinden-1567-moh/

Lille Durmålstinden som er naboen til Store Durmålstinden jeg var på sist helg så jeg som en egnet topp til en liten ettermiddagstur etter jobb. Startet å gå kl 1900 i fantastisk vær, enda vi er i begynnelsen av Mai kunne jeg kle på meg skiene i vegkanten helt nede med havet. Lille Durmålstinden er tiltross for sin litt beskjedne høyde et fantastisk utsiktsfjell og en spennende topp på Lyngenhalvøya. Lille Durmålstinden er en litt krevende topp, med litt klyving etter en luftig egg. Startstedet ved Leirbukta noen km fra Holmbukta ligger ca 1 time og 15 minutters kjøretur unna Tromsø. Parkerte på en parkeringsplass som var tint frem siden besøket mitt på Store Dumålstinden for 6 dager siden. Starten går gjennom furuskog i småkuppert terreng, noe kronglete når det nesten er fritt for snø i starten. Satset på samme start som til Store Durmålstinden, retning rett mot Rissmålsskardet til vi kom til Måsevatnet. Fra Måsevatnet startet en ca 3 km lang travers med høyreskien øverst forbi Durmålsskardet og opp mot ryggen av Lille Durmålstinden. Slutten av traversen går i bratt potensielt rasfarlig terreng, så et alternativ tidligere på vinteren er å gå inn på ryggen tidligere. Jeg traverserte helt bort til det bratte innsteget på eggen før jeg begynte å følge eggen. Var en del klyving langs den ca 500 meter luftige eggen, alle traversene foregikk på venstesiden av eggen pga fallhøyden ned mot Fornesdalen… Mens du går eggen har du fantastisk utsikt mot fjellene rundt Sjursnes, Fjellene på den andre delen av Lyngenhalvøya og toppene rundt Fornesbreen. Lille Durmålstinden er en meget fin topptur! Brukte ca 4 timer på turen på ca 1170 høydemeter og 14 km. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/05/lille-durmlstinden-1132-moh/

Sallooavi ligger 3 km fra finskegrensen, og er et enkelt og kjedelig fjell med ca 5,5 km marsj for skarve 550 høydemeter. Her er tubeskrivelsen til Sallooavi. Kjøreturen fra Tromsø tar ca 2 timer, parkering finnes ved “Riksgrensen 3 km skiltet. Det her er en topp man kan kombinere med handling av billig kjøtt og tobakk på Kilpisjärvi;) På en litt varmere og lengre dag hadde det vært muligheter for å plukket flere topper på turen, er lang og kjedlig marsj til mange topper i området,men i minus 35 fristet det ikke noe særlig med ca 8 km ekstra tur/retur for å ta den nærmeste toppen. Hovedformålet med turen var uansett å teste Scarpa Invernoene i kaldt skikkelig kaldt vær, så får jeg komme tilbake på en vårskitur. Fra parkeringen ser du fjellet hele tiden, og veien er rimelig selvforklarende, da en elvedal er den eneste humane måten å komme seg opp mellom 7 og 800 moh. Sommertid er det noen km med myr i starten, så da er enkleste måten å gå via stien som går til Goldalhytta, den starter ca 500 meter fra Riksgrensen. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/01/sallooavi-1052-moh/

Etter en evaluering av fjellsesongen 2009 med prosjektet mitt med å bestige alle toppene i Troms, har jeg funnet ut at jeg må komme meg på flere av toppene på "topp 100 listen" i Troms. Planen for turen var egentlig Lille Russetinden på 1527 moh, men pga et stort ras i Tamokdalen og lite snø i Kjuksadalen ble Sørfjelltinden valgt som en alternativ topp etter en inspeksjonsrunde i Kjuksadalen der konklusjonen var at man måtte bære skiene ett godt stykke... Sørfjelltinden ligger like ved E6 ved Øvergård, ca 10 km fra Nordkjosbotn. Sørfjelltinden er tiltross for sin høyde(nr 73 i Troms) , primærfaktor på 855 meter og plassering uten innmarsj ikke et veldig populært fjell noe man finner ut ved et google søk, der det bare kommer 22 treff. Kjøreturen fra Tromsø til Øvergård tar ca 1 time. Ta av mot Tamokdalen når du kommer til Øvergård, etter noen hundre meter har du noen plasser der du kan parkere. Opp til ca 350 høydemeter fulgte vi en traktorvei. Like ved traktorveiens ende gikk vi opp gjennom et hogstfelt, før vi havnet i tett kratt i nesten 100 høydemeter. Når vi hadde kranglet oss gjennom krattet holdt vi oss litt til høyre for ryggen hele veien opp til fortoppen på 1300 moh. Det var to litt brattere parti på rundt 30 grader, ellers var turen helt grei. Fra fortoppen var det rundt 1.5 km med stusselige 150 høydemeters stigning, men det var svak stigning hele veien, så med de rådende forholdene med skare slapp man i det minste å stake seg ned til fortoppen. På toppen var det en stor varde og god utsikt i alle reningene, bl.a mot Piggtinden og Otertinden. Med sin lange rygg er det nok ofte avblåst på toppen, men ellers var det egentlig et greit skifjell, bortsett fra litt tett kratt i ca 100 høydemeter. Man kan unngå krattet om man kjører noen hundre meter videre mot Oteren fra Øvergårdkrysset, men da blir det vanskeligere med parkering. Vi brukte like over 4 timer tur/retur på de ca 1400 høydemeterne, skiføret var alldeles grusomt med skare hele veien.... Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/01/srfjelltinden-1468-moh-2/

Finnheimfjellet ligger på Breivikeidet, ca 5 mil fra Tromsø sentrum. Jeg gikk turen i nysnø og det var 10 minus på startstedet på ca 60 høyedmeter. Var en god del vind på toppen og dermed kaldt som fy, så var ca 4 sekund på toppen før jeg gikk ned igjen. Finnheimfjellet er egentlig et litt kjedelig fjell, men med korte dager og nesten 600 fjell igjen så følte jeg at jeg måtte på tur når det var oppholdsvær. Finnheimfjellet ble min topp nr 49 av 103 i Tromsø kommune. Idag kunne jeg vel faktisk gått på ski( riktignok ett par man ikke er så glad i) etter de siste dagenes snøfall, men det ble truger. Det jobbes med topplisten for Troms enda, han som reviderer listen har kommet ned til 1070 moh, og det har forsvunnet 3 topper siden sist og kommet en ny. Listen ble laget for ca 15 år siden, og det har skjedd store forandringer i høydene på fjellene i Nordtroms. Så det er der de fleste toppene har forsvunnet. Er nå 675 topper over 1000 meter med rimærfaktor på 100 meter eller mer i Troms. Det her var min topp nr 82 av 675 og min 53 topp i år. Fikk topplisten først i slutten av Juli, så kunne nok hatt noen flere topper om jeg hadde være mere kynisk i toppvalgene mine hele året, får komme sterkere tilbake neste år For flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2009/12/finnheimfjellet-1148-moh-3/

Spanstinden er det høyeste fjellet i Lavangen kommune med sine 1457 moh. Spanstinden ligger ca på kommunegrensa mellom Lavangen og Gratangen, like ved E6 på Gratangsfjellet, ca 18 mil fra Tromsø og ca 7 mil fra Narvik. Parkering finner du like ved Bukkemyrvatnet, derfra starter turstien som fører deg til topps. Turen starter på litt over 400 moh, og der er i følge skiltingen 6.5 km til toppen. Spanstinden er en relativt enkel topp. Trugene lå i bilen mens jeg var på fjellet, noe som gjorde turen tung. Er mye mer snø i Sørtroms en det er i Tromsøområdet. Turbeskrivelse og flere bilder finnes her: http://kugo.no/2009/11/spanstinden-1457-moh-2/ På turen til Spanstinden var jeg også innom Sølvfjellet 1290 moh, som er på listen over 1000 metringer i Troms fylke. Turbeskrivelse og flere bilder finnes her: http://kugo.no/2009/11/s%C3%B8lvfjellet-1290-moh-3/

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19236/Gromtopp+i+havgapet+og+vardebygging.html I dag var det duket for en av Tromstoppene jeg virkelig hadde sett fram til – Store Kågtinden i Skjervøy. Jeg og Kent Hugo startet allerede før klokken 06.00 på grunn av at han skulle rekke henting i barnehagen i Tromsø på ettermiddagen. Parkerte i Storbukta og fulgte anleggsveien opp til Storbuktvannet. Her rundet vi vannet på nordsiden og tuslet opp til sadelen mellom Store Kågtind og Redotinden. Var mye edderkoppnett her som vi måtte jungle oss forbi. Tok frokosten på sadelen selv om matlysta ikke var den største. Hadde fin utsikt herfra, spesielt mot Kvænangstindane som Kent Hugo besøkte for noen dager siden. Ikke veldig frekventerte topper, men svært flotte å se på! Kent Hugo hadde Store Kågtinden fra før, men han trengte 1003-toppen i de nordre Kågtindane. Dermed bestemte jeg meg for å skynde meg opp på Store Kågtinden og ta ham igjen senere mens han rundet denne. Jeg gikk en nokså direkte renne opp vestryggen på Store Kågtinden. Er nok vanligere å runde lenger ut til venstre, men jeg satset på at mitt rutevalg ville være raskere. Renna jeg kom opp i krevde litt klyving her og der, ellers forsering i løs «Lyngsalpe-ur». Kom meg opp på vestryggen og ganget meg opp til toppen. Tok fem minutter for å ta bilder og skrive meg inn i toppboka. Utsikten herfra innfridde forventningene så til de grader! Dette er noe alle fjellinteresserte bør oppleve!! Gikk i hurtig tempo langs ryggen mot Solhakket. Kent Hugo var sikkert kommet langt i forvegen. Men det viste seg at han hadde klart å rote seg borti noen skrenter og måtte ta en god omvei for å komme på rett kjøl igjen. Det passet i grunn greit siden vi møtte hverandre omtrent likt like før Solhakket. Herfra så 1003-toppen helt rå ut, de skulle bli spennende å se hvor letteste rute gikk opp. Vi rundet toppen etter hvert ut i rennene på vestsiden. Da vi omsider kom inn i hovedrenna begynte vi å stige oppover. Det var noen klyvepassasjer her og der, men det fikset vi greit. Vi endte opp nord for toppen ved et lite hakk. Her valgte jeg å klyve opp nordeggen direkte mens Kent Hugo fant en litt mindre utsatt omgåelse lenger til høyre. Godt å komme opp på toppen hvor vi hadde god utsikt opp til Store Kågtinden. Men ingen varde? Godt mulig at vi er førstegangsbestigere, ville ikke vært overrasket i så fall. Vi bygde en varde og spiste litt før vi tok oss ned igjen til Solhakket. Bestemte oss for å gå en litt annen rute tilbake til bilen. Da sklei vi oss ned den relativt sprekkfrie breen nordøst for Solhakket. Øvre del var ganske bratt, så her var det ingen andre muligheter enn å sette seg på baken og ake i full fart. Kent Hugo forsøkte å benytte en stein til isøks, men den fikk liten betydning da han kom oppi litt hastighet. Aketuren var i det minste ikke noe utsatt så vi stoppet ikke i noen steiner. Videre ruslet vi ned til bunnen av breen og deretter opp i litt løs ur for å komme over til Isbuktelva. Været var bare blitt bedre og bedre utover dagen, og temperaturen var sommerlig selv om vi skriver månedsskiftet august/september i nordre Troms! Anbefalt klesplagg var t-skjorte samt shorts. Vi prøvde å ta en snarvei på sørsiden av Isbuktelva, men denne veien endte kun i bratte skrenter. Bedre var det å gå på nordsiden av elva i lettgått lyng. Vi fant ut at det var like teit å gå direkte ned til hovedveien som å gjøre noe annet. Da vi ankom hovedveien tilbød jeg meg å jogge bort til bilen om han tok sekken min. Brukte et drøyt kvarter på 3-4 km asfaltjogging med dårlig dempede fjelljoggesko. Høyre bakdekk hadde nesten punktert, så vi måtte en tur ut til bensinstasjonen på Skjervøy før vi kunne starte på bilturen tilbake til Tromsø. Tusen takk for tre herlige turer i Troms og Finnmark, Kent Hugo! Ser fram til neste år...!

Etter turen til Soltindan bestemte jeg meg for å ta en kjapp tur til Store Blåmann etter å ha fått anbefalt den av Kent Hugo. Store Blåmann er den høyeste på Kvaløya og en av de mest besøkte toppene i Tromsø. Parkerte ved skiltet på Slettneset sammen med en del andre biler. Bestemte meg for å gå kjapt opp til toppen med kontrollert intensitet. Uten pauser og uten å stresse nådde jeg toppen etter 1 time og 7 minutter. God sti til toppen med et par bratte punkter som krever lett klyving. Ganske så slitt fjell, så friksjonen er ikke spesielt god på klyvepunktene. Møtte flere folk på tur her, blant annet en Tromsø-dame med noen franske kamerater som jeg slo av en prat med. Fin utsikt fra toppen i alle retninger. Returen tok lenger tid en turen opp. Kjørte rett til Storvatnet for en herlig dukkert før en fettete burger i Tromsø stod for tur. Turdata: 2t 50min 1050 høydemeter 8 km Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/19291/Kjapp+tur+til+Store+Bl%C3%A5mann.html

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19292/%C2%ABGPS-tur%C2%BB+til+Vassdalsfjellet.html Denne natten ble jeg ved Harkinn i Tamokdalen. Målet for denne søndagen var Vassdalsfjellet, som etter at breen Rostafjellet smeltet drastisk, er blitt kommunetopp i både Balsfjord og Storfjord. Har man en bil med høy profil kan man kjøre veien inn langs Finndalselva et godt stykke, men jeg tok ikke sjansen på det siden jeg tross alt hadde fått låne Kent Hugo sin Volvo, så startet like gjerne fra hovedveien. Tuslet i jevnt tempo innover langs veien. Det var foreløpig oppholdsvær og jeg kunne se ryggen opp mot Vassdalsfjellet reise seg opp fra dalen. Etter noen kilometer tok jeg til høyre i et kryss og gikk ned til elva der det går en bru like før det punktet Vassdalselva og Finndalselva nesten møtes. Fylte camelbaken her og fortsatte innover på langs noen firhjuling-spor. Tok deretter av til venstre og tok sikte på vestryggen opp til Cahcevahnjunni. Ryggen var grei å følge i første del, men etter hvert ble det mer stein, og den var såpeglatt! Enkelte partier var litt krunglete også, så jeg brukte et hav av tid med diverse tulle-omgåelser før jeg var oppe på platået og kunne ta en fortjent lunsj. Det begynte å regne og tåka hadde lagt seg over toppen Vassdalsfjellet. Heldigvis fikk jeg sikt på min ørkenmarsj over platået mot «hakket» en snau kilometer vest for 1587. Det var lettgått terreng her med stort sett flate steinheller. Ved hakket måtte jeg ut på breen for å omgå en loddrett hammer. Heldigvis hadde Kent Hugo tipset meg om å ta med stegjern, og uten dem hadde jeg vært sjanseløs her! Breen var over 40 grader bratt et kort parti ned mot skaret på blank blåis. Med nølende skritt kom jeg meg ned på et vis og satte igjen stegjerna før jeg fortsatte opp eggen til topplatået. Egga var grei å følge uten noen store vanskeligheter. Nå var tåka virkelig tett og jeg gikk slavisk etter GPSen mot 1587. Først over en fonn før jeg kom fram til punktet. Men ingen varde? Hva? Jeg var jo sikker på at det måtte være en varde på denne toppen. Jeg lette og lette på kryss og tvers. Etter å ha saumfart hele topparealet regnet jeg toppen som besteget. Det skulle bli spennende å høre med Kent Hugo om det virkelig ikke var noen varde på toppen. I ettertid fant vi ut at denne toppen faktisk er vardeløs, nestemann får bygge en! Returen over Vassdalsfjell-platået ble gått med trynet plantet nedi GPSen, med tiden til hjelp var jeg til slutt framme ved ryggen vest for Cahcevahnjunni. Med tanke på at jeg nok ville bruke en evighet ned ryggen med alle de glatte steinene bestemte jeg meg for å ta et alternativ jeg hadde vurdert på tur opp, en renne direkte ned mot Finndalen. Jeg hadde lagt inn et waypoint der renna starter og deretter var det bare å karre seg nedover. Renna var jevnt bratt hele veien ned, ikke så bratt at man måtte klyve, men jeg kunne ikke lange ut noe særlig. Det gikk i alle fall ganske greit siden det var vegetasjon i renna, men jeg var litt bekymret for steinsprang ovenfra. Jeg løste ut et par småsteiner og jeg tror nok ikke de stoppet før Finndalselva... Elvebruset ble sakte men sikkert sterkere, og til slutt fikk jeg øye på elva. Deilig å kunne lange ut de siste kilometerne ut dalen og tilbake til bilen. Var ganske våt, bjørn fikk være bjørn, det eneste jeg tenkte på nå var tørre klær og mat. Godt å komme fram til bilen. Senere på kvelden sjekket jeg ut værmeldinga for de neste dagene, og der var det bare sorgen. Dermed ble det nattbuss fra Laksvatn til Prostneset i Tromsø for så å gå i nattens mulm og mørke med 30 kg bag på ryggen flere kilometer til Tromsø lufthavn. La meg til å sove utenfor flyplassen og tok morgenflyet neste dag. Takk for fem flotte og minnerike dager i Troms!

Endelig fikk jeg sett Lyngens imponerende østside fra båt. De to toppene var en navneløs topp mellom Austre og Vestre Vaggasblåisen på 1175 moh. Denne toppen er i Lyngenmålestokk "enkel", mens den andre toppen var Norde Vaggastinden på 1092 moh, denne toppen så på avstand vanskelig ut og det er neppe så alt for mange som har vært på denne. Fra Koppangen hadde vi bestilt oss båtskyss og båtturen langs Lyngens østside var fantastisk! Med det grønne vannet i Strupen etter brevannet fra Lyngens største isbree: Strupbreen og den vanvittige østveggen på Støvelen som stuper 800 moh rett ned i havet som to av høydepunktene. Etter ca 20 minutter ble vi satt på land i Vakkasnjarga, her er det neppe så alt for mye menneskelig kvalitet og de første ca 200 høydemeterne gikk i tett skog før det etterhvert flatet litt ut og vi kunne følge dyretråkk videre inn mot Austre Vaggasblåisen. Austre Vaggasblåisen viste seg å være en overraskende snill isbre, med bare en synlig sprekk, så vi krysset breen uten bruk av tau. Den siste biten opp mot skardet som skiller Austre og Vestre Vaggasblåisen hadde en ca 40 grader bratt snøbakke før vi var oppe mellom isbreene. Fra skardet var det en enkel spasertur i steinur mot toppen av denne navneløse toppen på 1175 moh. Fra toppen er det fantastisk utsik mot de fleste spisse tindene på den nordlige delen av Lyngenhalvøya. Fra topp nr 1 måtte vi gå ned til Austre Vaggasblåisen på ca 650 moh før stigningen startet igjen. Den bratte snøbakken egnet seg bra som akebakke med goretexbuksa mi. Opp mot skardet mellom Nordre og Store Vaggastinden var det en ca like bratt snøbakke før den siste biten gikk i usedvanlig løs stein/grus. I skardet ble klatreselene tatt på og vi startet på den luftige eggen på ca 350 meter og ca 165 høydemeter. Etter ca 100 meter møtte vi turens crux, der vi måtte ta i bruk tau noen høydemeter. Det skal sies at ingen av oss lider av noe særlig høydeskrekk , så det er vel enkelte steder andre også ville foretrukket bruk av tau... Etter at tauet ble tatt igjen var det grei klyving den siste biten mot toppen av Norde Vaggastinden, som til vår skuffelse hadde en liten varde. Sannsynligvis noe som er etter Engelske geologer på 70-tallet? Turen var på ca 11 kilometer og ca 1600 høydemeter. Vi brukte ca 7 timer på noe som må være tett mot årets tur. Flere bilder og turbeskrivelse http://kugo.no/2011/07/massiv-mellom-vaggasblaisene-1175-moh/

Lyngsalpene i knallvær - en drøm

Reiser man mye på fjellturer i Troms vil man før eller siden føle behovet for å bestige Jiehkkevarri, fylkestoppen i Toms på 1834 moh. Denne gangen var det altså min tur, mye pga en besøkende fylkestoppsamlende kamerat sørfra. Værmeldingen så lovende ut, så vi bestemte oss for å inkludere en overnatting på turen. Siden ingen av deltakerne (fire i tallet) aldri hadde overnattet på toppen av et fjell før, ble vi enige om å prøve det. Valget falt på toppen av Holmbukttind, på 1666 meters høyde. Alle var enige i at det nok kunne bli en flott opplevese, noe det skulle vise seg at vi ikke tok feil i. Ruta vi fulgte var stort sett den samme som beskrevet her. Vi begynte i Holmbukta i gråvær. Holmbukttind var innhyllet i skyene, og ifølge værmeldingen var det først på kvelden det skulle klarne opp. De første 1000 høydemeterne er stort sett i steinur, til tider nokså bratt. På 1000 meter ligger en liten bre som ble fulgt opp til rundt 1200 meter. Der er det en bratt snørenne som når vi kom ikke hadde mye snø igjen. Det var bratt og mye løs stein som lett raste ut. På denne høyden kom vi inn i skyene og sikten ble dårlig. Etter renna var resten av turen mye på snø langs ryggen. Like før toppen var det et bratt parti som det hadde vært uforsvarlig å gå opp uten stegjern. Den dårlige sikten gjorde at utsikten uteble. Vi hadde egentlig forventet en steinete flat topp, men den hadde en stor snøfonn som må ha vært 10-20 meter tykk. Det var egentlig like greit, da snøen gjorde det lett å finne en fin og flat teltplass. Klokka var blitt ni på kvelden når vi kom opp. Det hadde tatt oss ca 6 timer, og vi var litt skuffet over at det fortsatt var tett med skyer. Etter å ha tilbragt noen timer i teltet var det på tide å legge seg. Det viste seg nå at skydekket utenfor teltet hadde sunket og toppen vi lå på var ca 100 meter over skydekket. En fantastisk utsikt åpenbarte seg. Det var midnatt, måneskinn, vindstille, solnedgangsfarger i nord, og til og med et lite nordlys! Rundt oss dominerte skyhavet med noen få topper som stakk opp, Jiehkkevarri en av dem. Utvilsomt en av mine bedre fjellopplevelser. Morgenen etter stod vi opp klokka seks. Ute var det blå himmel og vindstille. Skyhavet lå fortsatt under oss, men var nå i oppløsning. Det var ingen tvil om at dette kom til å bli en fantastisk dag! Etter en lang frokost ble tauet gjort klart og stegjerna montert. Ned fra Holmbukttind går det bratt ned mot breen. Vi fulgte det snøfrie steinete partiet langs kanten ned mot Blåisen så langt det lot seg gjøre. Etterhvert måtte vi ut på breen. Det var mye snø og lite sprekker å se. Turen på breen inkluderte bare et skikkelig bratt parti. Det er før man kommer opp på ryggen mot vestoppen. Dette bratte partiet hadde bare en tydelig sprekk som måtte unngås. Herfra var det grei skuring mot hovedtoppen. Ryggen ble fulgt på snø først mot vesttoppen via ei steinur, og så videre opp via ny steinur mot hovedtoppen. Hovedtoppen er flat og det var vanskelig å bestemme hva som egentlig var toppen. Utsikten er derimot upåklagelig. Her er det nok utsikt mot det meste av Troms. Returen var stort sett langs samme vei som opp. Eneste endring vi gjorde var nede på breen før oppstigningen til Holmbukttind. Vi valgte nå å gå rett over breen. Oppe ved teltet igjen hadde vi brukt rundt 6 timer tur/retur. Teltet ble pakka og vi tok fatt på nedstigningen. Vi fulgte snøen på ryggen nedover med stegjern på. Fra toppen ned til bilen brukte vi ca 3,5 timer. Oppsummert kan denne turen sies å være en lang, men flott, topptur med over 2000 meter stigning, som med overnattingen på Holmbukttind går inn i rekken av turer som garantert ikke glemmes så lett.

Ånderdalen nasjonalpark på Senja er en nokså liten nasjonalpark, sammenlignet med mange av de andre nasjonalparkene rundt omkring på fastlandet, på 125 km2. Den domineres av ganske typisk nordnorsk kystlandskap, for det meste golde fjell og glissen bjørkeskog. Sentralt i nasjonalparken ligger Åndervatnet, og landskapet rundt dette vannet er en liten perle. Her er det innslag av furuskog og landskapet rundt er nydelig. Her er noen bilder fra en fottur jeg hadde der i helga.