Søk i nettsamfunnet

Hei alle sammen. Våren 2015 spenner jeg på meg skiene og drar ut i villmarken på Nordkalotten. Eventyret kan du følge på www.eventyreren.com og https://www.facebook.com/85dager Ta gjerne en titt og fortell meg hva dere synes, og gi turtips! Hensikten med turen er å besøke noen av Skandinavias største villmarksområder - og jeg håper turen inspirerer andre til å komme seg ut av sofaen og ut på tur!

Adventstida er meint å vere ei ventetid. Nokre av oss har venta endå lenger på november enn desember. Eg har mi eiga pre-adventstid i Tromsø på dei tider, rett før adventslys og julestri, men akkurat etter at julemarsipanen har komme i butikkane. Den beste tida å reise opp på! Mykje klede, mykje spennande lys for ein søring, og mykje liv i havet. Det er nesten slik at det går an å vere bittelitt misunneleg på desse Tromsøværingane som har godbitane rett utanfor dørstokken. Misunning er kanskje ikkje den rette adventskjensla, og om det er noko eg lærer av å reise opp så er det faktisk rausheit. Folka er rause med kvarandre, og med ukjente folk. Alle får ein sjanse. Dei deler på utstyr, deler på erfaringar, deler på opplevinga, tek høgde for at mange på tur betyr å jenke seg. Eg veit ikkje om noko anna friluftlivsmiljø som er så raust som padlemiljøet kring Tromsø. Raust og triveleg. DET er vel noko å fylle adventa med folkens? Turgleda vert større om den vert delt, er ikkje det tanken bak forumet og? Det som hendte i jula var eit mirakel. Mirakel er eit stort ord. Det er ikkje lett å ta innover seg det. I ein kajakk, i ein dertil egna fjord i Troms i november, då kjenner ein på dei store orda. Heilskapleg økosystem, bærekraft, levande natur, mirakel og samspel. God ventetid!

Turen går fra Alta til Mo i Rana, sommeren 2015. Etappe 2, 15. - 20. juli Overnatting: Cikenaljavrrit (telt) Nedrefosshytta (Troms turlag DNT) 2 netter Reisadalen/Mollisfossen, telt Telt ved Cieknaljavrrit. Mellom Masi og Biddjovaggi er det mye myr og kratt, og knapt stier. Når det byr seg en mulighet for bilskyss fra Masi til Biddjovaggi, så takker jeg ja. Sparer ca 4 mil med ikke så spennende terreng, og kommer meg inn til de nedlagte gruvene ved Biddjovaggi. De fleste som skal inn i Reisadalen fra Kautokeino, velger merket sti i dalen inn. Jeg har i stedet lyst til å fortsette Finnmarksvidda til den stuper ned i Reisadalen. Det blir et godt valg. Går en 6-7 km inn til innsjøen Cieknaljavrrit, fin teltplass hundre meter fra vannet. Her har vært folk før, dessverre en del søppel. Har sekken full av god mat etter proviantering i Masi, og det er såpass kaldt at myggen holder seg unna. Her er til og med litt ved, så jeg fyrer bål og innvier ny kaffekjele som er innkjøpt hos kjøpmannen i Masi. Totalt la jeg igjen nærmere 3000 kroner der, i mat, kjele, ny kniv, 1 kg tørket reinkjøtt (smaker fantastisk godt men kilopris på linje med rent gull). Får ingen kontakt med fisken i vannet, men ser flere fine vak. Morgenen etter derimot, får jeg en liten pannefisk i elveoset jeg krysser. Har akkurat spist frokost, men tar den med som lunsjmat. Kaffekjelen er ny fra Masi, den blir aldri så ren som her igjen. Eagle products minste type, det ble fristende å spare 100 gram på å kjøpe en ny kjele. Turen mot Reisadalen blir en av de fineste på hele turen! Nærmere 25 km, siste rest av vidda, og når Reisadalen åpner seg er det Norge på sitt vakreste. Det karakteristiske fjellet Jierta er hugget ut i landskapet og en god veiviser. Jeg kommer meg ned i Reisadalen på sørsiden av Imojohka, etter å ha fulgt dalsøkket Luvddidgorsa (som mer og mer blir en liten canyon), det er bratt på slutten, men veldig fin tur. Fra vidda og først ned gjennom bjørkeskogen og så ned i den gamle furuskogen, her er kontraster. Mye elgmøkk, og hører store dyr som flytter på seg. Her slutter Finnmarksvidda, og Reisadalenn åpner seg. Det blir seint før jeg kommer meg til Nedrefosshytta. Der er det ingen, det passer bra for jeg er sliten. Satser på to dager her, og dagstur til Imofossen i morgen. Det er helg, så antagelig kommer det folk på hytta. Tror jeg, men det skal vise seg at jeg har hele hytta for meg selv i to netter. Mulig det er myggen som holder folk unna. Joda, det er en del mygg langs Reisa, men ikke alltid så ille som her. Godt å gå med lett sekk i retning Imofossen, etter å ha jaget mus på hytta om natta. Jeg tåler mus, men liker ikke at de romsterer rundt i sekken min. Turen opp mot Imofossen går i vilt og ulendt terreng, og selve fossen er flott skue. Det er første gang jeg er i Reisa nasjonalpark, og det er mektige inntrykk. Dette er virkelig en canyon! Vilt terreng oppe ved Imofossen. Jeg bruker to dager ut til Saraelv. Ingen steder er Nordkalottleden så dårlig som fra Nedrefoss og ut dalen. Jeg skjønner opplegget, folk får skyss med elvebåt, så nesten ingen går stia. Jeg har også mulighet for båtskyss, men velger å gå. Dette er laksefiskernes domene, og flere steder ser jeg tålmodige laksefiskere i elva med en enda mer tålmodig båtfører på land. Ingen får fisk, jeg sniker meg til noen kast i ei bukt, i håp om en smålaks eller ørret. Det blir ikke noe på meg heller. Jeg får noen timer med høljaregn, og får testet utstyret. Med høyt "ormegress" som blir søkkvått, blir det en våt tur ut dalen. Mye insekter, jeg slår opp telt når jeg skal spise. Ettermiddagsluren strekker seg helt inn i nattetimene, det spiller ingen rolle, det er uansett lyst. Dessuten har jeg det ikke travelt. Siste dagen før Saraelv kommmer sola, og det er godt å tørke telt og støvler, dessuten lade opp batterier. Har med solcellelader, det fungerer ganske greit. Reisadalen ved Nedrefosshytta.

Dog vinterfiske er både flott og artig liker jeg bedre sommer- og høstfiske, så mens jeg nå sitter her å titter ut vinduet og venter på at over meteren med snø ute på plena skal tine så lagde jeg en liten film fra en fisketur med fruen. Var et par dager i august å fisket på yttersiden i Troms, det resulterte i to fine ørreter på over kiloen og en på ca 5hg.

Jeg har bodd i Tromsø noen år nå, men jeg må innrømme at jeg har vært alt for lite i Lyngsalpene, eller Lyngen som det sies på kortversjonen. Jeg har hatt noen småturer både høst og vår, men en skikkelig fottur med flere overnattinger hadde jeg ikke hatt fram til nå. Lyngen forbindes jo med rette kanskje mest for bratte fjell og heftige skinedkjøringer, og ikke fullt så mye for fotturmulighetene. Men det finnes mange flotte fotturmuligheter der man kan bruke en hel helg eller mer. Mange åpne hytter finnes det også for de som foretrekker tak over hodet framfor telt. Liker man topper er jo toppturmulighetene tilnærmet ubegrensa i Lyngsalpene. Jeg vil tro mange av Jotunheim-ranglerne her inne på forumet hadde storkost seg i Lyngen (såfremt ikke 2000-metere er det eneste målet da)... Turen vi hadde denne helga gikk fra ferjekaia på Svensby, 1 time og 10 min busskjøring og ferjetur fra Tromsø. Etter en liten gåtur oppover lia fredag kvel slo vi opp telta våre ved Trollvatnet, rett under Isskardtindane. Lørdag våkna vi til skyfri himmel. Vi gikk innover Stortinddalen opp til skardet mot Russedalen. Øverst i skardet la vi fra oss sekkene og hadde planer om å komme oss opp på nordtoppen av Skáidevárri. Det var bratt og stort sett bare store steinblokker oppover fjellsida. Snøen lå på ca 800-900 meter, og isen gjorde det glatt. Bare tre av seks kom opp til eggen, de andre snudde før vi kom så langt. Eggen var bratt, isete og glatt, så vi ga opp å komme til toppen da det gjensto ca 20 høydemeter. Jeg vil tro at mange folk med mer tinderangling-erfaring enn meg kanskje hadde fortsatt det siste stykket, men det gjorde altså ikke vi. Utsikten var flott fra eggen også. Vel nede igjen gikk vi ned Russedalen og Fastdalen til Fastdalshytta, ei åpen hytte eid av et grendelag. Her tilbrakte vi kvelden og natta før vi la avgårde igjen på søndag. Søndag var været mer overskya men fortsatt greit. Skydekket var litt lavt og dekket toppen av de fleste fjella i området. Dette letta litt utover dagen. Vi fulgte fjellsida øst for Fastdalstinden sørover, et veldig lettgått terreng. Ved Rottenvikvatnet la vi fra oss sekkene og begynte stigningen på rundt 700 høydemeter opp mot Fastdalstinen (1275). Snøen lå her på rundt 1000 meter. Det var forholdsvis mye snø oppe på denne toppen, og jeg vil ikke tro det er så alt for lenge før den første toppturentusiasten vil kjøre noen svinger med skia nedover dette fjellet. Oppe på toppen fikk vi nokså bra utsikt selv om skydekket ennå ikke hadde letta fullt så mye som vi hadde håpa på. Turen videre ned til Lyngseidet fortsatte i lettgått terreng.

Etter noen "kjedelige" topper i det siste tenkte jeg det var på sin plass med en turrapport igjen siden Høglikka er en av fylkets 51 1500metringer. Høglikka er ikke akkurat krevende i form av kjempebratte bakker, men det er en bit å gå. Høglikka ligger i Rostadalen, litt i underkant av 2 timers kjøring fra Tromsø, den siste biten gikk etter en vei som i bestefall kan karakteriseres som elendig, kjørte meg bom fast, men heldigvis hadde turkameraten min 4x4 mens jeg stilte med slepetau... Med turkamerat fra Senja ble vi enige om å møtes ca på halvveien etter endt arbeidsdag, og etter en dårlig skiopplevelse i en sørvendt topp dagen før valgte vi en nordvestvendt topp etter mye research og mitt ønske om en 1500 meterstopp, litt spenstig med 1350 høydemeter og ca 18 km som en ettermiddagstur etter jobb, men med de lange dagene vi har nå klarte jeg å overbevise turkameraten om at det var mulig å klare Høglikka på ca 4 timer... Fra 150 moh til ca 1000 moh er det slakt oppover før vi valgte en litt brattere varriant opp til ryggen for å slippe unna noen ekstra kilometer. Siden vi gikk opp var 30 grader pluss, men pga litt vindpåvirket snø i siden og en fortopp vi ikke giddet å gå opp på returen valgte vi å kjøre ned den slakeste veien ned dalen. Der var snøforholdene himmelsk. Turen gikk i sol, ca 0 grader og vindstille, perfekte forhold m.a.o. Snøen var helt fantastisk hele veien. Vi brukte ganske nøyaktig 4 timer på turen. Med primærfaktor på ca 880 meter var utsikten godt over middels. Flere bilder og mer detaljert turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/04/hglikka-1503-moh/

Nallangaisi er en av Lyngens kremtopper, og en av de vanskligste toppene over 1500 moh i fylket. Nallangaisi er en krevende topptur, både i form av lang anmarsj og bratte bakker, og er nok til nå den vanskligste toppen jeg har vært på. Nallangaisi er med sitt brutale utseende en av de mest kjente toppene i Lyngen. Vi valgte å bruke ruten i vestsiden fra Lyngen.name, som ble klatret første gang i 1983 av Geir Jenssen og Bjørn Arntzen. De siste 700 høydemeterne går i terreng som er mye brattere en 30 grader, så en bestigning av Nallangaisi krever gode snøforhold. Startstedet i Holmbukta ligger ca 1 times kjøretur fra Tromsø. Det er noen parkeringsplasser ved veien, vi parkerte på en parkeringsplass ved på en skogsvei noen hundre meter nord or brua. Vi fulgte skogsveien så langt den gikk på venstresiden av elva. Etterhvert gikk vi langs elva inn til Goverposten, en av Ullsfjord SK sine trimkasser i området. Vi fulgte Goverdalen ca 10 km inn mot Rundvatnet. De første 5-6 kilometerne går i veldig flatt terreng, før man begynner å ta litt høyde når man kommer på linje med Titinden sitt høyeste punkt. Vi holdt retning mot Rundvatnet der vi hadde en velfortjent lunsj etter ca 3 timer inn Goverdalen. Vi gikk rett mot Sfinxen til vi rundet nordveggen på Nallangaisi, når man går under vestveggen på Nallangaisi ser man renna man kan følge opp mot toppen. Det var gått mange ras fra vestveggen til Nallangaisi, noe som ikke er unaturlig da det er bratt og mye sol i veggen. Så man må vurdere forholdene nøye før man legger ut på en tur til Nallangaisi. Vi krysset opp mot innsteget til renna over noen ferske ras i den 30-35 grader bratte siden opp mot ca 1000 moh og starten av renna. I starten var renna i overkant av 35 grader og bred, men på ca 1200 moh ble det brattere og smalere et lite parti, kanskje opp mot 45 grader, før renna ble bredere igjen opp mot ca 1420 moh, der vi gikk ut av renna og opp mot eggen. Når du kommer opp til punktet der vi gikk av eggen lå det en stor stein midt i renna like over der vi svingte ut mot høyre og du ser at man er har kortest mulig vei opp mot eggen. Biten opp mot eggen var bratt, kanskje bortimot 60 grader, men det så ikke så ille ut å ramle ned i den brede snørenna så det gikk greit. Vi havnet på en smal hylle like under eggen med mye luft under oss når vi kom oss opp den bratte renna, herfra til eggen var det desidert vanskligste punktet på turen. Det stakk litt fjell ut av snøen, og det var ikke noe tak i snøen for isøksene våre, vi måtte virkelig arbeide for å finne tak til stegjernene. Vi måtte sikre rundt en stein og hadde standplass i en 45 grader smal bakke mens førstemann gikk opp cruxet på ruta, når førstemann var oppe på eggen mer eller mindre trakk han opp andremann med tauet. Vi brukte godt over timen på de ca 5 høydemeterne før vi var på eggen. Vi fulgte eggen ca 35 høydemeter fra vi kom inn på eggen før vi møtte på et stort bratt fjell i eggen på ca 1480 moh, der måtte vi traversere ut i sørveggen forbi hindringen før vi gikk inn på eggen igjen. Vi fulgte eggen videre helt mot toppen. Toppen er luftig, og det er fantastisk utsikt mot toppene på Lyngenhalvøya. Nallangaisi har vært min drømmetopp siden et besøk på Imbodentinden i påska i 2009, så det var utrulig godt å endelig stå på toppen av Nallangaisi som er et av de råeste fjellene utseendemessig i Lyngen.. Nedturen gikk etter samme rute som oppturen, ned cruxet klatret førstemann med stramt tau, mens andremann hadde sikring i samme steinen som på oppturen. Vi var griseheldige som fikk medvind på skaren i Goverdalen, så vi brukte under en time på de 10 kilometerne fra skiparkeringen vår ved starten av renna og ned til bilen. Flere bilder: http://kugo.no/2010/05/nallangaisi-1595-moh-3/

Jeg fortsetter trenden med effektive topper i nærområdet av Tromsøi mørketiden. Idag var jeg på Kvannfjellet som ligger på Malangshalvøya, ca 1.5 timers kjøretur fra Tromsø sentrum. Kvannfjellet er vel en klassisk "husmortopp", men den er over 1000 meter.... Så da må jeg ta den:) Det er kort innmarsj og ikke veldig bratt, bortsett fra 100 høydemeter, men de kunne jeg unngått ved en litt lengre rute, noe som utgikk. Det er bare 5 1000 meterstopper på Malangshalvøya, og 3 av de andre ligger helt på andre siden av halvøya, så det var fin utsikt tiltross for lav høyde. Turen gikk i klarvær og 3 minus. For det meste gikk jeg på hard snø, noe som gjorde at jeg fikk unnagjort de litt over 800 høydemeterne opp og ned på under 2.5 time. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2009/12/kvannfjellet-1011-moh-2/

Hei Jeg og mannen vurderer å gå norge på langs, om han får fri fra jobb. Det er forsatt bare i te nkefasen. men før vi kan bestemme oss helt sikkert. vil vi gjerne få ting som vi er litt usikre på ut av hodet. -hvordan gjør man med depoter? sender pakker på posten? kan de ligge mer en 14 dager? -er det lett å få sponsorer? hvordan gjør man dette? -vi har en dachs som vi vurderer å ha med på endel av turen, vet du om noen som har hatt en liten hun med på dette før? -og hvor godt må man trene i forkant? -Kan man ta det over flere etapper? dvs, feks: 1 mnd 3 ganger i året, (pga jobb) telles det forsatt som om man har godt NPL? eller må man ta alt på en gang? -kan man bruke både bein, kajakk og sykkel for å komme på lista? eller er det kun for folk som har gått?

Etter en grei tur til Finlands høyeste fjell og kommunetoppen i Nordreisa, der begge turer gikk i sin helhet i Kåfjord kommune, var det tid for å besøke denne kommunens høyeste fjell, Isfjellet, 1375 meter. Bildene får si sitt Herlig vandring innover Skarvdalen Øvre Tverrelva Spor etter slagbjørn Stor varde på toppen. Vi var de første til å skrive i topp-boken i år. Gikk litt utpå kanten, men kunne ikke se ned til selve Kåfjorden derfra. Jomfruen sees nedenfor, men hun ble ikke besteget, Langs innsjøen Fin liten bu ved det store vannet.

På årets andre jaktdag tok jeg og min gode jaktkompis en tur til Ringvassøy for å se om det var nå ryper å få. I nydelig vær startet vi grytidlig fra Tromsø, og i 9 tiden var vi kommet oss i rypeterreng. Første timen gikk vi ganske lavt i skogen og det var ikke ei fjær å se. Sigve konstaterer at det foreløpig ikke var blitt rype i sekken. Vi valgte da å gå høyere i skogen og ikke lenge etterpå lettet første flokken. Beklageligvis lettet de slik at de fløy rett over der Sigve gikk og jeg måtte dermed holde skuddet. Vi fortsatte og gå i samme høyde og etterhvert lettet den ene etter den andre flokken. Mye dårlig skyting førte til at det ikke ble den store fangsten, men 4 ryper ble det før vi tok lunch. Jegerne:) Etter lunch tok vi turen opp på fjellet og sjekket om det var noe fjellrype og se. Noen var det å se, men første par timene i steinura kom vi ikke på skuddhold. Vi valgte da og å ta en middagspause og få i oss litt energi etter en tung tur opp på fjellet. Vi nyter utsikten etter middagen Etter middagen fortsatte vi jakten på fjellrypa og det gikk ikke lang tid før det ble fjellrype også i sekken. Fornøyde tok vi turen nedover igjen og på veien ned skogen fikk Sigve seg nok ei rype og det totale antallet kom opp i 8 stk. Fugl ble det på jegerne:) Vel nede i bilen kunne vi si oss fornøyde med årets første jakttur og satte kursen hjem mor Nordens Paris. Flere bilder fra turen og andre turhistorier finner du på http://turopplevelser.blogg.no/

Etter flere slitsomme dager på jobb hvor man virkelig kjenner på den kaotiske hverdagen av moderne tid melder behovet seg for å forlate det en for et øyeblikk, nyte livet slik man er skapt å gjøre det. Har en to dagers fri før arbeidshelg og det tar ikke lang tid før planen er spikret, det blir isfisketur på yttersida (Ringvassøya). Pulk og sekk blir nøye pakket, gleder meg stort til å prøve ut nytt utstyr som er handlet inn (Heatpal spritbrenner, Mammut King Size Pump Mat og ny sovespose). Været er upåklagelig, blå himmel og sol, idyllen er komplett når jeg ruller i stasjonsvogna utover øyriket. Endelig, jeg glir innover dalen med oppakkningen min mens Leo (en lykkelig eng.setter på litt over året) trekker ivrig i båndet. Det er tjukt av ryper så fokuset til bikkja er så som så i fht retningen jeg prøver å holde. Lyden av skiene og pulken som glir over snøen er magisk, det er lykke og idyll der jeg gliser fra øre til øre mens jeg speider utover et vakkert landskap. Så skjer det som ikke skal skje, en kort lyd av et feste ryker og all motstand fra pulken forsvinner. Jeg oppdager til min fortvilelse at festet mellom draget og hoftebeltet er ødelagt og kjenner øyeblikkelig et snev av irritasjon bygger seg opp, men kaster dette til side og lager en provisorisk løsning hvor jeg fester draget til sekken og tenker at dette er bare en liten utfordring som krever en praktisk løsning. Tråkker videre innover med litt mer motstand pga innfestningen av pulken, men det er overkommelig. Så er lyden der igjen, hullene på draget er så skarpe at de skjærer av tauet jeg fester med. Irritasjonen bygger seg opp, verken sol, blå himmel eller storslått natur kan gjøre noe med dette. Tanken på å snu slår meg, men jeg har bestemt meg for å dra på tur og på tur skal jeg da faen også. I ren irritasjon trekker jeg pulken for hånd etter meg, ski blir byttet ut med truger og jeg fortsetter innover. Det er blytungt og jeg får meg en skikkelig formsjekk, gjennomsvettet og med blodsmak i kjeften setter jeg camp litt tidligere enn planlagt. Jeg har i bakhodet at jeg må dra pulken for hånd tilbake også og gidder ikke dra nedover skogen til det opprinnelige målet for turen, men finner meg en fin plass som duger. Teltet kommer opp og utstyret inn før jeg tar isboret fatt og drar på isen, fisker litt uten noe lykke før jeg setter ut tre pilker og stikker til teltet. Det er på tur til å bli mørkt ute og magen forteller meg at det er påtide med påfyll snart, inne i teltet er det fin temp og jeg konstaterer at min nye Heatpal fungerer glimrende. Det er nok under ti blå ute nå, men med reinskinn i bunn og Mammut liggunderlaget oppå har jeg det ordentlig komfortabelt. Livet smiler og idyllen er tilbake, det er vindstille ute, stjernehimmel og nordlys som danser elegant innover dalen. Etter en kopp kaffe og litt avslapping i teltet stikker jeg nesa ut i kulda for å hente vann til matlaging og til morgendagen, Leo springer ivrig rundt omkring i mørket under stjenehimmelen. Livet er perfekt tenker jeg mens jeg fyller vann og trekker inn den kalde fjelluften som stikker i nesen. På tur tilbake til teltet roper jeg på bikkja men uten at noen hund dukker opp, jeg plystrer og roper flere ganger uten reultat. Dette er unormalt for en ellers så kontaktsøkende unghund, selv med en jaktiver over gjennomsnittet kommer han alltid inn på innkalling. Irritert over at middag blir utsatt får jeg på meg hodelykt og truger og vandrer i sporende til bikkja innover fjellet mens jeg kaller han inn. Etter en god halvtime roping og leting dukker det opp noe som ligner en hund men minner mest om en levende isklump. Bikkja har vært ute i vann! Han har blitt gjennomvåt og dressen er blitt et kompakt lag av is som dekker hele hunden. I redsel og frustrasjon roper jeg ut i den klare kvelden; HVA I HÆLVETE!! Bikkja er seriøst nedkjølt og det bærer i hu og hast tilbake til teltet, dressen må skjæres av hunden som rister og peser. Kommer oss inn i teltet og får av meg selv klærne, legger bikkje oppå meg selv inni min sovepose for å varme han opp. Det er som å ha en stor istapp oppå seg som rister, både Heatpal og Omnifuel går for fullt og det er sikkert 30 grader i teltet men føles som minus ti. Frustrert og forbannet på bikkje ligger jeg der og forbanner hele verden, vi er nå begge kalde og våte, soveposen min er våt og jeg er svært lite fornøyd med livet, Etter en stund har bikkja fått varmen og det er mer klamt i soveposen enn vått og kaldt, får på meg selv tørre ullklær og baller bikkja inn i varmetrekket sitt, en barnesovepose (som jeg heldigvis hadde tatt med om det skulle bli "bikkjekaldt" for kjøtern) og jakken min før jeg legger han på reinskinnet som ligger parallet med toppen av mitt. Til nå har det som kan gå galt gått galt, jeg åpner en øl som en liten trøst mens jeg koker vann til kaffe og mat, i dette øyblikket innser jeg at jeg faktisk like fort kunne blitt fri for hund, det kunne altså vært verre. Jeg legger meg på posen som er åpnet for å tørke så godt som mulig, finner frem boken min og leser litt mens vannet koker opp. Humøret stiger raskt ettersom varmen kommer tilbake og ølen blir tom, bikkja ligger ved min side og sover tungt, rypesteggen kjefter omkring ute i den klare vinterkvelden og livet er plutselig ikke så verst lengre. Maten smaker fortreffelig mens den skylles ned med en kald Bayer som heller ikke smaker fælt. Så glider jeg igjen posen mett og god, ligger på rygg og leser en tid før jeg slår av lyset og sovner så fort og tungt som en sliten kropp kan. Natta er svinkald utenfor, noe jeg finner ut når jeg våkner midt i natta og kjenner at noe øl må forlate kroppen. Det er sikkert mellom femten og tjue blå ute og på dette tidspunktet også i teltet, Leo åpner så vidt på et øye idet jeg karrer meg ut av teltet. Alt er plutselig magisk, stjeneklart, vindstille og et vanvittig nordlys som danser på himmelen over teltet mitt som står der som en svak glødepære av lykten som lyser på innsiden. Jeg er rask inni teltet igjen og faller like fort i dyp søvn igjen og våkner ikke igjen før nullsekshundre, denne gang av ei bikkje som ligger og rister ved siden av meg. Det første som slår meg når jeg åpner et øye å oppdager hunden som rister som et aspeløv er at han fryser fælt, men så hører jeg lyden av ryper springer i snøen før steggen setter i med sin fulle stemmeprakt. Den er rett utenfor teltveggen og dette vet Leo, han rister av jaktlyst og idet jeg kommanderer han til å legge seg ned hører jeg hvordan flere ryper tar til vingene. Dette er en fantastisk start på dagen, en opplevelse som får smilet til bre seg fra øre til øre på et morgenfjæs. Kaffen blir satt på kok, det mekkes egg og bacon til frokost (Leo får to stekte egg til sin store overraskelse) og livet smiler igjen. Jeg nyter starten på dagen i langdrag, spiser godt, drikker kaffe og bruker god tid i posen mens jeg fortsetter og lese i boken min. Turen blir avsluttet en dag tidligere en planlagt da engelsk setter i dyp snø ikke er særlig gøy uten heldekke på. Men vi fisker litt til uten hell, mistet en som hadde bitt på løpet av natten da hullet var frosset nedover (enda jeg hadde dekket det godt med snø) og ikke fikk den opp. På turen hjemover ser jeg sporene fra kvelden i forveien hvor Leo hadde løpt ut fra skogen og krysset isen, hvorpå han har løpt rett ut i ei råk. Antar han har jaget fugl og ikke tenkt annet før han havnet i vannet. Har hørt flere historier om unghunder som har druknet, falt utenfor fjellskrenter o.l i det ville jaget etter fugl. Det slår meg på nytt, det kunne ha blitt så mye verre resultat en det faktisk ble. Med dette drar jeg hjem i godt humør, selv om turen hjemover blir blytung da jeg må trekke pulken for hånd hele veien, men trøster meg med at det kan alltids bli verre Vel hjemme i sofaen sitter jeg og ler litt over hvordan turen utartet seg, men er takknemlig for opplevelsen og de nye erfaringer jeg har fått. Utstyret holdt mål selv om det ble mer styr enn planlagt, men på et magisk vis har man fått mer energi og klar for jobb helg i rus og psykiatri tjenesten. Livet i naturen er fantastisk, og enn så gale ting går er det bare å smile av det, for det kan alltids bli verre Ha en flott helg!!

Fottur fra Alta til Mo i Rana, sommeren 2015 Etappe 3: Saraelv til Rostadalen 22. – 31. juli Overnattinger: Cavajavri (telt) Somashytta (Statskog) Pitsusjärvi (finske turistforeningen) Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) Helligskogen vandrerhjem Goldahytta (DNT) Pältsästugan (STF) Rostahytta (DNT) Turen er inne i sin tredje uke. Jeg har vært noen dager under tregrensa i Reisadalen og lengter etter å komme opp på fjellet igjen. De to første ukene av turen har vært fantastisk fine; mye bra vær, ingen gnagsår eller skader, og kjenner at jeg har funnet roen på tur alene. Det eneste stedet jeg kjente litt på ensomheten, var på Nedrefosshytta. Merker at det har med forventning å gjøre, jeg hadde regnet med å treffe folk der, og når hytta i tillegg har 4 soverom og ei kjempediger stue, er det ikke like artig å være alene. Da foretrekker jeg heller telt eller ei lita bu. Nå har tingene funnet sin faste plass i sekken, og jeg har funnet en god løsning på å feste fiskestanga (teleskopstang med ferdig montert snelle) utenpå sekken, så den både er beskyttet og samtidig klar for fiske på kort tid. Jeg liker teleskopstanga, den er så enkel å ta frem at jeg faktisk gidder å fiske når jeg tar en liten pause ved et elveos. Har med kun ei snelle, men to spoler, slik at jeg kan skifte fra sluk- til markfiske uten å knyte knuter. Jeg har satset på kun ett underlag, et 14 mm tykt Exped (ikke oppblåsbart) som veier rundt 250 gram. Hardt å ligge på i starten, men kroppen venner seg til det meste, dessuten hjelper det å legge primaloftjakka under ryggen og rompa. Har allerede sendt hjem mye unødvendig utstyr, til tross for at jeg trodde jeg hadde skåret hardt ned i utgangspunktet. Sekken veier nå 14 kg før proviant, da bærer jeg ikke lenger turshorts, reservesokker, solbriller, fotostativ, fluestang eller håndkle. Derimot har jeg med ei halvkilos aluminumssteikepanne med høye kanter og kaffekjele med kobberbunn, samt kikkert, satelittelefon, solcellelader, halvkilos kamera og skikkelige hodetelefoner, og jeg ble nødt til å kjøpe en skikkelig samekniv i Masi, etter å ha ødelagt lilleputtkniven ved første forsøk på å hogge ved med den. Selve sekken er heller ikke noen lettvekter, den veier 3 kg før jeg har puttet noe i den, men jeg har bevisst valgt en sekk med skikkelig bæresystem (95 liters Gregory). Teltet veier under kiloen og soveposen kun 450 gram. Ekstra klær har jeg knapt med, så når jeg vasker klær er det ikke så mye å ha på. Enkelt liv, og det er jo akkurat det som er meningen. Tilbake til turen, etappe 3 starter i Saraelv, der jeg har fått forsyninger via en gammel turkompis som er bosatt i Tromsø. Han har egenhendig levert varene, dermed slapp jeg å bære med konjakken inn i Finland. I tillegg forsynte han meg med en kilo elgkjøtt for egen regning, så jeg er rett og slett stappmett når jeg starter oppstigningen fra Ovi Raishin med retning Somashytta og finskegrensa. Ovi Raishin senteret er forresten et imponerende opplegg, og driverne har servert kaffe, kake og gode historier til en ensom vandrer. Og anbefalt å ta ruta som går rett opp i høyden, opp mot Carajavri, fremfor å følge Nordkalottleden som går i en lengre trasé. Jeg er svak for tips fra lokalkjente, men kjenner den bratte stigningen godt i kroppen. Slår leir ved Carajavri etter 8 tunge kilometer i motbakke. Veldig godt å komme opp i høyden igjen, og jammen får jeg kontakt med røya i vannet også. Vanskelig å ikke trives. Fremdeles mye snø, selv om det er 23. juli, her ved Cavajavri. Neste dag er det godvær, jeg tar en lang formiddag ved Carajavri, leser, fisker, hører podcast og tar livet med ro. Dermed blir det seint før jeg kommer meg de rundt 15 km inn til Somashytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga). Jeg bruker aldri insektsnett når jeg går, men denne dagen vurderer jeg å gjøre et unntak. Små fluejævler i store svermer er utrolig hissige, og skal helst inn i ører og nese. Jeg tar det som en øvelse i selvbeherskelse, og tar frem nettet kun når jeg har pause. Da vektreduksjonen var på sitt hardeste, vurderte jeg å sende hjem kikkerten, men er glad den ble med. Jeg har aldri vært noen særlig flittig kikkertbruker, men nå er den tilgjengelig og brukes kontinuerlig. Ofte ser jeg rovfugl, musvåken er der daglig, men også kongeørna er på jevnlige visitter. Heiloen er med hele tida, noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg siden Finnmarksvidda med sine karakteristiske skrik, men de kjører nok en slags stafett. Og det er mye rype, og kyllingene vokser for hver dag. Den finske fjellrypa er gråere enn sin norske bror, eller kanskje er det innbilning? Jeg får Somashytta for meg selv, det er ei trivelig hytte med steinharde madrasser (isopor) i sengene. Nå har ryggen vennet seg til å ligge steinhardt, så det spiller ingen rolle. Piiiiip. Noen ganger tenker jeg at det er den samme heiloen som har fulgt meg hele veien, men de har nok arrangert en slags stafett. På Somashytta trenger du ikke medbringe egne kjeler og panner. God og lang formiddag ved Somas. Hytta har en åpen og en avlåst del. Mye ved på Somas, men du må skjære den siste centimeteren og kløyve den sjøl. Finland. Første stopp er lunsj på hytta Kopmajoki. Det er to ting jeg merker meg på den andre siden av grensa. Det ene er flytrafikk, for det er mye sjøflytrafikk fra Kilpisjärvi og inn i fjellene. Det andre er at det er søppelhåndtering på hyttene, eget søppelskur med kildesortering, og alt hentes sikkert ut med fly eller helikopter. Tre finner kommer fra sjøflyet som nettopp landet på Somasjavri. De kommer ikke gående, men nærmest slepende, med store bagger mellom seg og enorme sekker på ryggen. Det klirrer i baggene, og de har et lass med fiskeutstyr som tyder på at de skal være her lenge. De klarer ikke skjule gleden over å høre at jeg skal videre, slik at de slipper å dele Kopmajoki-hytta med meg denne natta, og jeg får med noen finske hilsninger (eller kanskje det motsatte) på min vei i retning Pitsusjärvi, en annen hytte langs Nordkalottleden. Finnene har en merkelig måte å merke stiene på, de er merket med små pinner som for sikkerhets skyld er malt i en naturfarget gulfarge. Her kunne de lært litt av DNT, med litt tåke ser du knapt pinnen før du snubler i den. Terrenget er imidlertid lettgått, med oversiktlige daler og det er lett å følge høydekurvene i terrenget. Selv om det er langt ut i juli, ligger det mye snø. Kanskje er det den sene våren som gjør at det knapt er mennesker å se, for jeg møter ikke et menneske mellom Kopmajoki og Pitsusjärvi. Den viser seg å være er liten perle, tømret hytte med to rom, det ene er avlåst og må visstnok forhåndsbestilles. Et rom holder i massevis for meg, og jeg møter et estlandsk par i døra. De er på vei videre, selv om det er langt ut på ettermiddagen. Et par kilometer fra Pitsusjærvi ligger en sameleir, og de har tydeligvis invitert mye folk denne kvelden. Og de kommer luftveien, så ikke mindre enn tre flylaster med folk ankommer brygga nedenfor hytta. De finske hyttene holder høyere standard enn jeg hadde hørt rykter om, og jeg har Pitsus for meg sjøl, i hvert fall til klokka 3 på natta, da 5 finner ankommer alt annet enn lydløst. De skal for sikkerhets skyld lage mat, tørke tøy og smake på vodkaen før de køyer, og her er det kun ett rom. Jeg får valuta for å bære med meg gode hodetelefoner, og hevner meg ved å stå opp og lage frokost i 7-tida. Kopmajoki, de finske hyttene langs Nordkalottleden holder ganske grei standard. God vedovn og gassbluss, men ingen madrasser i sengene. Planen for dagen er å forlate Kalottireiti og i stedet krysse Bichosjohka, gå på nordsiden av Rimmajavri og vestover langs Urtasjohka, for å ende opp på Loassuhytta ved grensa, der det ligger ei hytte både på finsk og norsk side. Dagens utfordring blir kryssing av Bichosjohka, jeg finner et sted hvor noen har merket med varde på hver side av elva, og satser på at det er det beste stedet å krysse. Det er det sikkert også, når vannstanden er en halvmeter lavere enn nå. Steinene folk vanligvis tråkker på, ligger 20 cm under strie vannstrømmer. Jeg bruker en time på leting etter en vadestokk langs reingjerdet, men finner ikke noe som kan brukes. Med lav vannstand kan man antagelig gå tørrskodd på store steiner, men nå er det ingen annen mulighet enn å gå på bunnen. Ikledd kun crocks og badeshorts, og med vann opp til livet kommer jeg meg over. Vannet er iskaldt og strømmen stri, så jeg er glad når jeg kommer meg opp på vestsida. Det tar en halvtime å bli kvitt neglespretten, men så kommer godværet innover dalen, og ved ei gammel hytte merket Urtas hotell ved Rimmajavri blir det solid lunsj og tre timer i sola. Her tar jeg en av livets aller raskeste dukkerter. Litt tjuvfiske (har ikke finsk fiskekort, kun Norgeskortet) straffes med styrtregn oppover dalen mot Loassu. På den finske hytta er det badstutemperatur og to skrytete finner, så jeg velger i stedet Loassuhytta (Statskog/Reindriftsforvaltninga) på norsk side, Den er alt annet enn ren, og søpla ligger i berg utenfor, men her er i hvert fall tørr ved og en god vedovn. Hotell Urtas ved Rimmajavri i Finland. Du finner det neppe i Lonely Planet. Et godt sted for lang lunsj, og jeg vurderte å overnatte. Lettgått terreng i de finske fjell. Jeg har tatt av fra Nordkalottleden og følger dalen langs Urtasjohka i retning Loassuhytta og norskegrensa. Ikke bare pen natur rundt Loassuhytta. Ned mot Helligskogen får jeg et par småørreter i elva og kjenner lukta av mat og skikkelig seng. Har forhåndsbestilt rom på Helligskogen, inkludert godt selskap for de neste fire dagene. Vi legger igjen telt, kokeutstyr og en del andre ting på Helligskogen vandrerhjem, og tar noen sosiale lettvektsdager med god mat via Goldahytta, Treriksrøysa, Pältsästugan (Sverige), Moscanjavri (Statskog) og Rostahytta. Turen inn til Golda går i skikkelig tåke, og jeg er glad for at det er DNTs varder og ikke finnenes gule pinner som viser vei. Planen var egentlig å legge turen om Gappohytta og Isdalen, men beretninger om store snømengder og vanskelig fremkommelighet endrer litt på planene. 25 dager etter starten fra Alta, får jeg skyss ut Rostadalen. Kjenner at noen pausedager er fortjent, før jeg planlegger å fortsette turen sørover fra Frihetsli. Tåke tjukk som graut mot Goldahytta. Greit med god varding. Pältsästugan er en liten perle. Hytta har stugvärd, men ingen proviant. Men badstua var varm da vi ankom. Kveldsstemning ved Pältsä. Statskog-hytta ved Moscanjavri. Et par fiskere hadde varmet den opp før vi ankom. Hardt liv å være mygg, enten du er på den ene eller andre siden av glasset på Moscan. Etter å ha vadet noen kalde elver, setter man ekstra stor pris på DNTs hengebruer. Her er vi straks framme på Rostahytta. Loassuhytta på norsk side av finskegrensa.

Hei, Jeg skal tilbringe alle sommernettene frem til søndag 7.august utendørs, ved forskjellige steder rundt Tromsø og Kvaløya. Med i sekken har jeg blant annet et lite videokamera for å dokumentere mitt lille friluftseventyr. Jeg er glad i fiske, så blir for det meste å søke etter gode fiskevann hvor jeg kan slå opp leir. Så min forespørsel til dere: Er det noen her inne som har erfaring med å få låne eller bli sponset turutstyr i bytte mot bilder av utstyret i bruk, test/rapport på utstyret, litt reklame på sosiale medier og lignende? Alt er av interesse, dog er jeg i utgangspunktet på jakt etter nytt telt, tursekk (75+ liter), gassbrenner, sovepose og liggeunderlag. Og en grei sykkel. Takk.

Hei! Planlegger min første jomfrutur ut i telt alene en natt, og jeg er utrolig dårlig kjent i byen jeg bor. Noen som har tips/erfaringer om gode teltingplasser i nærheten? Tenker meg ut mot kvaløya Skal sykle dit og har ikke all verdens med utstyr, men hadde vært en fordel om man kan fiske der 😊

Da vi endelig hadde fått litt nysnø fant jeg ut at det var på tide med en skitur, siden det fortsatt er lite snø, falt valget på en relativt slakk "husmortopp". Fugltinden står alene , så jeg hadde ikke så store forhåpninger om godt skiføre. Fugltinden ligger på Malangshalvøya, og har en primærfaktir på hele 895 meter. Startet ved skistadion ved Josefvatnet på litt over 100 moh, litt over en times kjøretur fra Tromsø. Starten gikk i slakt terreng etter merket sti i 2 km, før man kom over skogsgrensa å gikk i småkuppert terreng enda noen km. I starten var det kjempeskiføre, med 10 cm nysnø, men med engang jeg kom til det litt brattere partiet var det skare. Nedkjøringen var ikke mye å snakke om, men fikk en ny topp i "samlingen" min og fikk en påmindelse om at det er vondt å gå årets første tur i slalomsko Turen tok like i overkant av 3 timer. For flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2009/12/fugltinden-1033/

Massiv N av Saltdalen er en av mange navneløse topper i området. Toppen ser ganske enkel ut på kartet, men ryggen mot det høyeste punktet er smal og bratt ned på begge sidene, og de siste 15 høydemeterne er veldig bratt. Her er turbeskrivelsen fra turen til Massiv N av Saltdalen. Kjøreturen til Sørbotn tar ca 20 minutter fra Tromsø, parkering finnes ved et bedehus(?) på øversiden av veien ovenfor campingplassen i Sørbotn. Starten av turen går etter en skogsvei som går noen hundre meter oppover mot en gamme, derfra er det god sti inn mestparten av Saltdalen. Vi fulgte stien ca 3 km inn Saltdalen, før vi gikk opp mellom pkt 1244 og 1045. Vi gikk inn litt for tidlig og havnet i en steinur som var grusom å gå med truger i skare man sank gjennom. Ville nok vært litt enklere å gått litt lengre inn Saltdalen før man startet stigningen. Det var bratt mellom 6 og 700 moh, før det var litt flatere før det ble bratt fra 850-1000 moh. Når man kom opp på ca 1000 meter, ble det en smal rygg i ca 150 meter, før man måtte klyve/klatre opp de siste 15 høydemeterne før man kom seg opp på det lille topplatået. Det var en liten varde på toppen, så det lille håpet om en førstebestigning forsvant fort. Gikk turen i 10 minus, klarvær og vind, var debuten til mine nye Scarpa Inverno, fantastisk fornøyd med de nye skoene. Var som å spasere på et gulv med varmekabler i tykke ullester i 5.5 timer. Oppdaget at jeg var kald på andre plasser nå når jeg var varm på beina,så nå må jeg kanskje kjøpe meg sånn Mount Everest boblekjeldress til neste tur Turbeskrivelse og flere bilder: http://kugo.no/2009/12/massiv-n-av-saltdalen-1045-moh-3/

Ble en ny rask topp idag, denne gangen ble det en "fortopp" fpr Otertinden. Har en del vanskelige kriterier for valg av topp: 1. En jeg bruker å gå på tur sammen med skal ta alle toppene i Lyngen og Tromsø kommune. 2. En annen jeg går med vil ikke at jeg skal ta "spennende" topper uten han. 3. Kan ikke gå på topper der det er naturlig å gå flere topper på samme turen. 4. Kan ikke ta topper som tar mer en ca 5 timer p.g.a. lite dagslys,noe som gjør at jeg stortsett kun kan ta topper uten innmarsj. 5. Kan ikke ta topper langt unna Tromsøområdet siden det føles bortkastet å kjøre 30 mil til Kvænangen eller 35 mil til Kværfjord for å bare ta en topp. Disse "dilemmaene" gjør at jeg nesten bruker lengre tid på å finne en topp jeg kan gå på, en på selve turen. Men jeg lar meg ikke stoppe så lett. Oteraksla ligger like over Oteren sentrum langs E6, og har ingen innmarsj. Kjøreturen til Oteren fra Tromsø tar ca 1 time. Man starter på ca 80 moh og det er ca 3 km i luftlinje til toppen. Man følger en sti mot en trimpostkasse på rundt 200 moh, derfra er det deg vs villmarken, med bratt steinur, tett skog og berg til du er på 500 moh. Når jeg kom meg til 500 moh var det i teorien greit å gå videre. Var en blanding mellom 30 cm snø og ingen snø, noe som gjorde at man ikke kunne gå med truger, ganske tungt i lengden. Over 1000 moh ble det endelig så mye snø at man kunne ta på seg trugene. Brukte ca 4 timer på turen.

Dissen fjellene ligger på kommunegrensen mellom Storfjord og Kåfjord i Troms. Startstedet innerbukta ligger ca 1 mil fra Skibotn, som blir omtalt av DDE i sangen E6:) Fra Tromsø er distansen ca 15 mil. Starten av turen var etter Jan Baalsruds fluktrute, der Jan ble slept opp en veldig bratt parti på 600 høydemeter i pulk, for så å bli gravd ned i en snøhule der han lå i over en uke før flukten videre mot Sverige og friheten fortsatte. For dere som har sett filmen "Ni liv" er dette "etappen" etter han måtte amputere flere tær p.g.a koldbrann. Stien er godt merket opp mot Gentlemannssteinen som ligger på ca 750 moh. Som mange fjell i Kåfjordområdet er det bratt de første 600 høydemeterne, før det flater ut på toppen. Turen var på ca 20 km og tok ca 8 timer. På turen fikk jeg også strøket en topp fra listen over 1000 metringer i Troms med primerfaktor >100 meter, så fikk tatt et stort jafs på gjennstående topper på turen;) Nr 79 av 677.... For flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2009/11/revdalsfjellet-1146-moh/ http://kugo.no/2009/11/vazzinoalgi-1196-moh-2/

http://peakbook.org/tour/30691/Magisk+dag+over+Mauken.html Endelig ble det tid til en skikkelig fjelltur igjen! Etter første permisjon fikk jeg rasket med meg fjellski og utstyr opp igjen som jeg kommer til å bruke flittig resten av året jeg er stasjonert her oppe i Bardufoss. Fikk med meg en kompis på tur denne fantastiske søndagen. Egentlig hadde vi sett for oss en spiss tind sammen med kugo10 (Kent Hugo Norheim), men på grunn av den store skredfaren som har rådd den siste tida satset vi heller på noen lavereliggende topper vest i Maukenmassivet. Etter en kjapp frokost fikk vi på oss sekken og rakk akkurat bussen som gikk nordover mot Tromsø. Med militærrabatt er det nesten gratis å reise kollektivt her oppe! Hoppet av ved Lundberg i Takelvdalen. Målet for turen var en travers over til Fleskmoen og stikke innom Myrefjellet og Helgemauken. Snøen var ikke så dyp og løs som vi fryktet så det gikk relativt radig opp gjennom bjørkeskogen mot Myrefjellet. Nysnøen glitret i solskinnet og vi var begge enige om at langt bedre kunne det ikke bli akkurat nå. Krysset en skiløype som visstnok går fra Målselv fjellandsby og gjennom Rognmoskardet, temmelig trafikkert her Deilig å komme opp på ryggen og få sola rett i fleisen, litt av en utsikt vi fikk også! Ryggen opp mot Myrefjellet var delvis avblåst, men det gikk greit å ta seg fram. Ofte blir det slik at man går litt spredt når det er motbakke, man er uansett så anpusten at det blir slitsomt å skulle prate og være sosial samtidig. Først når vi nådde toppvarden kunne vi la gleden og entusiasmen slippe fri. Superlativene stod i kø, bildene får fortelle resten... Vi returnerte ned mot Rognmoskardet via en scooterløype som gikk i dalføret sørvest for toppen. Det var herlig å renne ned i løssnøen mot skaret, dog uten randoski. Jarle har stått en del nedoverski før så det ble ikke så mye venting som normalt. Gikk kun på blåswix opp på Helgemauken, ikke det samme festet som med feller, men det gikk det og. Det blåste en god del på toppen så vi ble ikke så altfor lenge, bussen tilbake gikk dessuten om bare litt over en time. Rennet ned gjennom skogen ble et kapittel for seg, men det ble preget av mye moro i starten og mer «la-det-stå-til» gjennom skogen på slutten som satte improvisasjonsevnen på spill. Vi hadde ikke mye tid før bussen gikk så vi krysset Målselva på isen og kom oss bort til E6`en. Bussholdeplassen på Fleskmoen var lenger oppe enn jeg trodde, så vi kjappet oss bortover langs veien, og nådde den helt i siste liten, puh! Vel inne på bussen kunne vi konstatere at dette ble en 100 % vellykket tur, dette var jammen noe annet enn å råtne på brakka i leiren som så mange andre hadde gjort denne dagen. Burgeren på Jonnys bistro smakte utmerket. Takk for turen, Jarle!

Anderstinden er den vanskligste av de høyeste toppene i fylket, med et virvar av rennesysytemer i 800 høydemeter før det er klatring på slutten. Vi kom oss opp på 1500 moh og hadde bare selve toppen igjen. Etter å ha brukt 9 timer opp til 1500 moh måtte vi returnere etter at første forsøk på å nå toppen mislyktes for å ha litt lys på nedturen. En stund vurderte vi å grave oss ned å vente på dagslys igjen for å komme oss ned... Vi startet fra samme sted som ved et besøk til Store Lakselvtinden/Tomasrenna. Vi parkerte rett nedenfor gammen i Lakselvbukt. Kjøreturen til startstedet tar ca 1 time fra Tromsø. På grunn av mange renner, høye pinakler, stup/vegger i rennene og det bratte terrenget var det vanskelig å treffe rennene som vi hadde tegnet inn på forhånd. Etter 9 timer på tur, 7 av de i det bratte rennesystemet med mange møter med renner som stoppet i vegger og stup, med påfølgende traversering eller en bit ned for å bytte til en annen renne var vi oppe på 1500 moh og “bare” hadde de siste 25 høydemeterne igjen. Du kan følge hovedrenna i ca 300 høydemeter mot toppen så du kommer i skaret mellom fortoppen til Venstre og hovedtoppen som ligger mellom to ca 15 meter lavere topper. Renna var ca 50 grader de siste 300 høydemeterne, med enkelte brattere partier. I snitt er nok rennesystemet over 45 grader fra 800 moh og opp. Vi prøvde å klatre opp i skaret mellom. Fortoppen til Venstre og hovedtoppen, det var vanskelig med tidshorisonten vi hadde da klokka var bortimot 19 før vi startet på de siste meterne. På bilder fra tidligere ekspedisjoner til Anderstinden ser det ut som de siste meterne er klatret litt lengre til høyre på toppeggen. Det skal i følge folk som har vært der ikke være vanskelig klatring, men med lang ruter, vanskeligheter med å sette sikringer(må grave seg ned gjennom snøen og sette bolter i berg) og mangel på dagslys gjør toppen til fylkets K2. Har hørt om en del folk som har brukt mange forsøk på å nå toppen, selv Ben Johnsen som skrev boken "Lyngsalpene" brukte 2 forsøk. Og folk som ikke har kommet seg opp selvom de har brukt mange forsøk...Toppen ble førstegangsbesteget i 1948 av noen svensker. På nedturen måtte vi ta noen rapeller for å slippe å skifte så mange renner. Vi skiftet vel bare renne en gang på nedturen som vi brukte nesten 5 timer på ned til vi var ferdig med det bratte partiet på ca 700 moh. Etter 16 timer på tur var vi nede med bilen igjen klokka 01.15 i mørket… Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/04/anderstindennordre-lakselvtind-1525-moh/

Sterkt forsinket av tåke på Gardermoen ankom vi Holmbukta i Lyngen sent på ettermiddagen. Den lange godværsperioden i påska i nord gikk mot slutten. Vi fløy over og passerte fronten som var på veg nordover, over Narvik. Noe dagstur til Jiehkevarri kunne det ikke bli, mørkt skulle det bli 10 tida på kvelden. Det ble til at vi heiv fullt utstyr for overnatting i sekken og lot det stå til. 3 timer senere hadde vi tatt 1100 høydemetere og slo leir før det bratteste partiet opp mot Holmbukttind. Imens Rune fyrte opp primusen og varmet vann fikk jeg planert noen kvadratmeter teltplass. På 2-3 minutter fikk jeg teltet opp og pæla det med 4 ski. (Merk tiden Øyvind, he he...). Noen helt trygg teltplass var det nok ikke. Noe rusk kom deisende ned men det gav seg da kuldegradene raskt ble adskillige flere. Forhåpningene til toppstøt i finvær neste dag var ikke på topp. Uværsfronten så vi nå tydlig bygge seg opp i syd. Men underenes tid var ikke over. Neste morgen lå fronten nede i syd på samme sted og før klokka seks var vi på veg oppover og rundet Holmbukttind-1666m før åtte. Tok siste partiet med stegjern da det var ganske isete og heller langt ned på kantene. Nøt utsikten på toppen, spesilelt bortover mot Lakselvtindane. Så var det ned bortimot 200 høydemetere før et noe oppsprukket brefall kunne passeres, og etter en times jaging med tåka i hælene kunne vi innta toppen av Jiehkkevarri-1834. Nå var det slutt på sikten så det ble å tusle tilbake i samme spor. Nedturen ble en nedtur i skodde , men vi gledet oss over den flotte turen vi hadde oppover og at en ny fylkestopp kunne krysses av.

Langdalstindane eller Guhkkesgaisi er vel tett oppunder kategorien “kremtopp” med sitt råe utseende. Guhkkesgaisi er med gode forhold en helt sinnsyk skitopp med nesten 1300 høydemeter sammenhengende nedkjøring over 3 km i bratte renner opp mot 35 grader. Da er den ca 5 km lange innmarsjen opp til 300 moh værdt strevet. Guhkkesgaisi er med sine 1580 moh det 17.ende høyeste fjellet i fylket. Starten for turen er inners i Djupen i Lakselvdalen, kjøreturen fra Tromsø tar ca 1 time. Der er det en stor parkeringsplass. Ullsfjord SK har en trimpostkasse ved Langdalsporten, det er trakket spor vinterstid de ca 3,5 km til Langdalsporten, mens det er en lett synlig sti der om sommeren. Fra Langdalsporten går det en litt dårligere sti inn et stykke Langdalen på høyresiden av elva. Vi fulgte høyresiden av elva ca 1,5 km innover Langdalen eller Guhkesvaggi før vi gikk opp en stor renne som går fra ca 300 moh og opp til ca 920 moh. Renna var vel rundt 30 grader på det bratteste, så på den steinharde skara måtte vi av med skiene noen plasser for å komme oss opp til 920 moh. På 920 moh lå det en morenerygg før det var ganske flatt opp til rundt 1200 moh før renna ble brattere igjen. Den site biten av renna var bratt, ca 35 grader så vi måtte ta skiene på sekken på ca 1300 moh og de ble der til det flatet litt ut igjen på 1520 moh. Derfra var det forholdsvis slakt de siste meterne mot toppen. Desverre var ikke snøforholdene de beste, men turen gikk i ca 15 kuldegrader, sol og helt vindstille. Rettogslett en fantastisk fin tur! Fra toppen er det fantastisk utsikt mot Lakselvtindane, Jihekkevarri, Holmbukttinden, Ellendaltinden, Imagaisi, Durmålstinden og den “kjedelige” baksiden av Steindalstinden osv. For flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/02/langdalstindane-guhkkesgaisi-1580-moh/

Massiv NØ av Saltdalen 1244 og Massiv SØ av Bjørnskarddalen 1239 er to meget fine skifjell om du gidder nesten 4 km innmarsj for å kjøre på ski. Om du gidder det, så har du ca 900 høydemeter nedkjøring i varrierende bakker uten noen hindringer, før du må stake deg ned Saltdalen. Her er turbeskrivelsen min fra turen til Massiv NØ av Saltdalen 1244 og Massiv SØ av Bjørnskarddalen 1239. Kjøreturen fra Tromsø til Sørbotn tar ca 20 minutter, parkering finnes ved et bygdehus(?) på øversiden av E8 ved campingplassen i Sørbotn. Innmarsjen går etter god sti i starten, om vinteren er det som regel scooterspor du kan følge inn Saltdalen, noe som hjelper deg mye når du skal ned igjen. Når du kommer ett stykke inn Saltdalen er det enklest å gå opp på høyresiden av den lille elvedalen som kommer ned mellom punkt 1045 og 1244. Du kommer opp på ett litt flatere parti, før det blir brattere mellom 6 og 700 moh. Der er det letteste å traversere på undersiden av en liten forhøyning i terrenget opp mot turmålet. Derfra er det greit å gå til skardet mellom toppene. Når vi gikk hadde det gått noen store flakskred fra alle retninger, så her må man være obs på rasfare. 1244 er den bratteste toppen, så vi fant ut at det var greiest å ta den først. Satset på å følge ryggen til toppen, da det var gått ras i de bratteste hengene fra. Nydelig utsikt fra toppen i de alle retninger, og vi fikk se årets første solglimt fra toppen. 1239 er mye slakkere, og det var ikke gått ras fra de øvre partiene av 1239, det var faktisk scooterspor som kom fra Sennedalen helt til toppen. Fra 1239 var det litt dårligere utsikt, men fortsatt utsikt mot mye spennende. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/01/massiv-no-av-saltdalen-1244/

Store Lenangstinden er en av de vanskligste av de høye toppene vinterstid, med en ca 400 meter lang smal egg med lang vei ned på begge sidene…. Vår kjentmann hadde gått turen om sommeren på en snøfri egg, og ville huske den som uproblematisk. Når vi kom til 1500 moh og måtte traversere i en bratt side ble vi ble enig om at vi ikke hadde tid til å begynne å sikre de siste 250 meterne av eggen grunnet en litt sen turstart. Vi prøvde å bestige Store Lenangstinden 1 påskedag, av diverse grunner kom vi ikke igang med turen før 1130. De ca 8 kilometerne opp til Strupbreen og ca 1100 moh tok i i overkant av 3 timer, tok en god lunsj før vi startet på den bratte snørenna opp skardet mellom toppene. Renna var ca 40 grader på det bratteste og det var litt bresprekker nederst, vi startet med skiene på men etterhvert som det ble brattere tok vi av oss skiene. Når vi kom opp snørenna tok vi isøks og stegjern på oss å startet veien mot den smale eggen som fører til toppen. Vi hadde med oss klatreutstyr, men når vi kom til det første punktet der vi måtte av eggen så vi at turen videre ikke stemte helt overens med beskrivelsene vi hadde fått på forhånd.... Skal prøve på nytt til sommeren når eggen er blitt bar! Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/04/store-lenangstinden-1625-moh/