Søk i nettsamfunnet

Hei, Er relativt fersk når det gjelder toppturer, men har mye generell erfaring fra skog og fjell. Jeg har tenkt å kjøre inn alene til Fondsbu i morgen tidlig, gå inn og sette opp "vintercamp" mellom Uksedalshøe og Galdeberg, og bruke onsdag på topptur til Galdeberg, samt Slettmarkpiggen, (med forbehold om mye snø på sistnevnte.) Torsdag er det tilbake til Fondsbu og retur til Oslo. Ettersom jeg ikke har vært på Fondsbu tidligere lurer jeg på om det er greit å parkere der med privatbil. Jeg så også noe om at sommerbruer ble tatt inn når DNT-hyttene stengte for sesongen, gjelder det også brua over Høystakka (på vei mot Gjendebu)? Ellers tar jeg mer enn gjerne imot tips eller kommentarer fra kjentmannsfolk eller -kvinner.

Jeg drar på topptur til Store Storen 2405moh denne uka. Er det noen som nylig har vært der og vet litt om snø & føreforhold. Jeg har Turtagrø som utgangspunkt. Lars Tore

Hei, skal til Brasil om ikke lenge og i den anledning lurer jeg på om noen her på forumet har tips til flotte og sceniske fjellturer (gjerne med jungel approach) i dette området. Gjerne over flere dager og som krever telting. Ekstra bonus er selvsagt toppturer. Har to uker på meg fra midten av April Alle gode reiseerfaringer og tips tas også gjerne imot!

Hei, har lyst til å dra på tur til påsken med en kompis. Ingen av oss har lappen og vi må derfor belage oss på buss inn til fjellet. Ellers ønsker vi å gjøre det billig. Selvbetjent virker best, men f.eks telt ved en selvbetjent kan også funke fint da vi har det vi trenger av utstyr til telting. Turen er fokusert på topper, det å bo samme sted to netter og ta topper derfra er vel egentlig det vi tenker. Samtidig må vi nok belage oss på en dag inn og en dag ut med gåing virker det som. Dermed lurer jeg på hvor vi burde ta turen, ønsker å få gått på noen fine fjell. Vi har god skierfaring, men ønsker ikke svært tekniske fjell. Lengden og høyden derimot skal gå fint. Det jeg har tenkt på til nå er vel egentlig å ta bussen til Tyin. PS: Vi bruker randonee utstyr og bor i Oslo.

Jeg skal ha nye ski i år. "Fjellski for bratt terreng". Jeg har åsnes nansen med BC Magnum, jeg synes ikke de duger noe særlig til de mer kuperte områdene på Vestlandet, men de har klart sin plass i skistallen. Det blir alt for tunge nedkjøringer, spesielt når det er hardt, skarete og isete. Jeg har tunge Randonne ski til rene dagstoppturer, så der er jeg dekket godt inn. I fjellene jeg går på kvamskogen, bergsdalen og stølsheimen er det stort sett opp og ned hele veien, med mindre områder med slake partier som krever litt transportegenskaper på utstyret. Ofte er det vanskelig føre pga. værforholdene, skarete, hardt og isete, og noen ganger fin løssnø i gode perioder (variert mao.) Det er også naturlig å oppsøke noen topper på turene jeg tenker å bruke disse skiene til. Jeg trenger derfor ett par ski som fungerer greit å gå med på flatene, ikke helt umulig å smøre under fine forhold og der det kun er slakt opp/ned, samtidig som de fungerer greit i de bratte partiene uten at de føles som man er en "strekmann" på vei ned. Jeg ønsker ikke techbibdinger og -sko, hovedsakelig pga. at jeg ikke ønsker å skifte mellom gå og kjøremodus slik at det blir enklest mulig, samt at prisen er for høy. Jeg vurderer Åsnes falketind 68 (kanskje 62), sammen med voile 75 mm med avtagbar kabel, 10mm plater, og en helt enkel hælløfterbøyle. Scarpa T4 som sko. Hva tror dere om dette oppsettet? Bør jeg gå for 62 eller 68 mm skien?

Kjæresten og jeg har vært i Storlidalen (Trollheimen) i helga. Firmahytta er ideell som base for toppturer, for toppene ligger på rekke og rad på begge sider av dalen. Det er tre år siden jeg var der for første gang, og jeg har «plukket» noen topper siden den gang, men Kråkvasstind (1700 moh, kalles Sandåhøa på nyere kart) var enda ubeseiret, så det var helgens store mål. Toppen sees fra stua på hytta, så jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet der med kaffekoppen og kikket opp på den. Værmeldingene viste at det skulle bli mye sol og varmt i helgen, så det måtte bli Kråkvasstind denne gangen. To ganger tidligere har vi forsøkt oss uten å lykkes. Første gangen var det en flomstor bekk i vårløsningen som stoppet oss, gangen etterpå hælbetennelsen min (som heldigvis er historie nå). Alle gode ting er tre, ikke sant? Lørdag opprant med skyfri himmel (iallefall ble det det når morgentåken forsvant). Varmt og vindstille var det også; en ideell dag for topptur med andre ord. Kvart på ti var vi i gang oppover lia fra Ångårdsvatnet. Omtrent samtidig med oss startet to karer som vi senere skulle finne ut også skulle på Kråkvasstind. Selv om vi bare gikk i t-skjorte silte svetten etter kort tid. Det var rene, skjære sommerværet i fjellet denne dagen. Bare fargene og solas høyde på himmelen avslørte at det ikke var midt i juli, men starten av september. Utsikt ned mot Storlidalen. Vi fulgte stien langs Sandåa til vi var over tregrensa og enda et godt stykke mot Sandåtjønna, før vi krysset bekken, og bega oss oppover i terrenget mot den østre flanken av Kråkvasstind. Det er flere muligheter mht. rutevalg på dette fjellet, men vi gikk for den slakeste varianten. Direkte slakt kan jeg vel ikke si at vårt rutevalg var heller, men slakere enn å gå «rett opp». På vår vei mot foten av den østre ryggen måtte vi krysse et parti med grov steinur, og senere møtte vi igjen steinur ved tjernet på høyde 1446, men stort sett var det veldig greit å gå. Steinura var forresten grei nok den og, siden den var såpass grov at steinene lå mye i ro. Vi tok det rolig på vei oppover. Nøt sommerværet og utsiktene som stadig endret seg. Det kjentes deilig når vi var kommet helt inn til ryggen av fjellet. Først da kjente jeg meg rimelig sikker på at jeg skulle komme til topps denne gangen. Kroppen funka fint og turen er en av de fineste jeg har gått i sommer med tanke på variasjon og skjønnhet. Ryggen opp til topplatået er bratt, men likevel lett å gå. Hvis man ikke er høyderedd, er det fint å gå helt ut mot kanten av ryggen der fjellet stuper ned mot bunnen. Topplatået på Kråkvasstind er stort og flatt. Jeg fikk litt assosiasjoner til Blåhø da jeg kom opp, og det kjentes utrolig deilig å bare kunne «surfe» innover mot varden og nyte utsikten 360 grader. Tre år etter at jeg kikket mot toppen av Kråkvasstind for første gang, sto jeg endelig på toppen. Det er topper, og det er topper, men Kråkvasstind er virkelig verdt alle høydemetrene som må forseres. Særlig på en så nydelig dag som dette var. Omkring oss var det fjell og bare fjell. Snøhetta var synlig i sør, og innover mot Innerdalen, Kårvatn og Gjevillvassdalen sto kjente og ukjente fjell på rekke og rad. Ikke så mye som er lite «melisdryss» på noen av dem, og selv snøfonner som ofte ligger på fjellene året rundt var nå smeltet. Det har virkelig vært en supersommer og det ser ikke ut til at den noen ende vil ta. Kråkvasstind – endelig Klokka var nå langt ut på ettermiddagen, men en lang pause på toppen tok vi oss likevel tid til. Utsikter som dette i slikt vær, må nytes lenge, og det var ingenting som hastet.Samtidig med oss på toppen var de to karene som startet samtidig med oss fra Ångårdsvatnet. Et par enslige damer kom og gikk mens vi satt der, men direkte folksomt i fjellet var det ikke akkurat. Merkelig på en så fantastisk flott dag som dette. De to karene vi møtte valgte å gå ned langs den vestre flanken, men kjæresten og jeg returnerte samme vei som vi kom opp. Ned i Sandådalen valgte vi en rute direkte mot Sandåtjønna der vi tok en liten pause ved vannet. Tror vel ikke at jeg kommer til å velge denne traséen en gang til, for det var ekkelt bratt ned mot hytta ved tjernet. Tror det er bedre å gå på skrå og treffe på stien i Sandådalen litt lenger ned mot Storlidalen. Fra Sandåtjønna la vi inn turbogiret og en drøy time senere var vi tilbake ved bilen. Sjelden har en iskald cider smakt bedre enn ved stuevinduet denne ettermiddagen. Endelig kunne jeg kikke opp mot Kråkvasstind og vite at jeg har vært der. Dette er definitivt en topp som skal besøkes igjen! Hvis knærne vil da… De har kranglet siden Sylanturen i juli, og har definitivt ikke blitt bedre når det går bratt nedover, og det gjør det jo ofte på toppturer. ------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Original bloggpost med flere bilder finnes her: http://stifinner.wordpress.com/2014/09/08/sommerhelg-i-hostfjellet-med-innlagt-topptur/

VISJON For to år siden var jeg og en venn + tidl. arbeidskollega av meg på en ukestur i Nord-Norge. Var vel der vi fikk masse tid til å sammen-tenke litt om ting vi har lyst til å oppleve før vi går i graven! Av alle temaene som kom opp var en av dem Alaska, men som vanlig virker det jo ganske så fjernt ut. Langt å reise, en planleggingsfase av dimensjoner som ingen av oss har særlig erfaring med og at Vegar hadde ei dame! Vi snakket ikke om Alaska mer før en sms-samtale 6 måneder senere da vi køddet litt med tanken igjen. PLANLEGGING Etter sms-samtalen satte jeg meg ned å så litt på flybiletter til Anchorage. Det ble ikke noe mer med det etter det. En Alaskatur kunne være mulig, men når? Jeg jobber, han jobber, han har dame. Mange hensyn å ta. Vi ville jo være borte så lenge som mulig, helst 2 måneder, kanskje enda lengre? Etter Grønlandsturen min sommeren 2013 var Vegar på besøk i Trønderhovedstaden igjen og vi snakket seriøst om Alaska. Han hadde kanskje fått godkjent ferie fra dama i max. 2-3 måneder uten at det skulle bli problemer i forholdet. Jobbmessig sett kunne det være mulig med to måneder for hans del, han hadde nemlig en plan om å si opp jobben og starte på skolebenken fra høsten 2014 av. Jeg satt i den knipa at jeg hadde to 100% stillinger og fikset det slik at jeg tok fri uten lønn ett år fra den ene jobben mens jeg fortsatte og jobbe fram til Juni 2014 i den andre jobben. Før den tid måtte jeg ta valget om hvilken jobb jeg ville ha for så å si opp hos en av de rett før Alaska. I november og desember 2013 gikk dagene med på å utforske Google Earth å google alt jeg fant der for å skaffe meg meste mulig informasjon om Alaska. Etter som det var så enormt brukte jeg endel tid på å få oversikt over de uendelige mulighetene villmarks-elskere egentlig har her. Brukte markeringsverktøyet i Google Earth etterhvert som jeg leste meg inn i hvert enkelt område og markerte de i tre forskjellige farger. Svart = Uaktuelle områder Gul = Aktuelle områder, vanskelig å komme seg til, må flyes inn. Grøn = Aktuelle områder, enkelt å komme seg til, kan gå inn fra vei. Vi la vekt på endel ting som ville avgjøre hvilket område vi ville inn i. Vi ville utforske ett litt ukjent område som var vanskelig å komme seg til, altså vi måtte flyes inn med sjøfly. Vi ville jakte litt småvilt, fiske, bestige fjell som ikke var særlig teknisk, men utfordrende nok uten tau. Vi hadde også en drøm om å kanskje bygge noe, enten ei lita koie eller ei gamme. Vi ville heller ikke ha vestlandsvær. Alaska's vær er litt likt det i Norge, noen somrer er kjempefine, selv på kysten, mens andre somrer regner det i ukevis. Vi ville se bjørn, men ikke hver dag, derfor ble områder som Kodiak og Katmai markert i svart. Katmai var uansett ikke aktuell da alt er en nasjonalpark med strenge regler når det gjelder camping, jakt og fiske. Jeg leste meg inn i områder som Wrangel Mountains, Denali og Talkeetna mountains. Spennende områder, men her skal du være flink om du ikke ser eller møter på folk om du skal vandre i rundt i ukesvis. Vi hadde også en case. Vi hadde lyst til å bygge noe, men etter mye lov og regel-lesing om hva som gjelder i State lands, Federal Lands osv. kom vi fram til at det ikke er lov til å bygge noe som helst noen steder. Det eneste unntaket var om vi bygde oss noe til nød-ly, og da kan det bygges innenfor skjønn, altså ikke noe store greier. Fra før av hadde jeg sett litt på områdene videre vest og sørvest for Denali, altså den langt mer isolerte delen av Alaska Range. Brukte topografiske kart på Peakbagger.com og Goodle Earth og fant fram til ett område ved Lake Chakachamna som så interessant ut. Flott topografi, ikke så langt fra Anchorage men meget isolert og lite besøkt. Kanskje hadde vi penger nok til å fly dit med flytaxi. Skrev e-post til fire selskaper i Anchorage og lurte på pris for ett sånt oppdrag. Fikk svar fra alle og vi endte opp med å ta den billigste, Trail Ridge Air som gav oss ett Cessna 206 til 9000kr for hele oppdraget, fly ut dit og opphenting 5 uker senere. Etterhvert som ukene gikk utover i 2014 ble pakkplaner klare. Vi dro også på en liten mini-Alaska til norske skoger å prøvde ut endel trefoter og tørking av kjøtt. Dette var noe vi kanskje kom til å prøve oss på i Alaska men vi var enige om at det tar vi når vi kommer dit og bare har med oss løse ideer. For å opprette enten en blogg eller facebook-gruppe fikk vi sponsor. Vi opprettet en gruppe på facebook for turen og fikk ST-Utleie til å sponse oss med satelitt-telefon, ringeminutter og ett ekstra solcellepanel. Vi brukte gruppa til å gi ut noen statuser via mail fra Alaska, og etterhvert endel bilder som vi har hørt folk satte meget stor pris på nå i ettertid. Jeg jobber på barnehage og har tatt med barna i planlegginga av turen. De fikk også høre og se litt gjennom facebook-gruppa som var stor stas! Alaska2014 sin gruppe på Facebook! REISEN Tre uker før avreise var jeg i Oslo for å skaffe visum hos ambassaden. Det kunne ha blitt gjort enklere med Visa Waiver Program, men ettersom jeg ble anmeldt og bøtelagt etter å ha tatt ett stjernebilde på feil sted til feil tidspunkt for noen år tilbake har jeg rulleblad og må på intervju. Passet skulle returneres 3-7 virkedager. Men passet kom aldri, da jeg ringte opp en uke før avreise sa de at de kunne ikke finne passet mitt. De sa de skulle lete etter det. Ringte deretter hver dag helt til de blokkerte telefon-nummeret mitt den 4 dagen! Det ble til at jeg måtte ha ett helt nytt pass (USA aksepterer ikke nødpass), men det kom til å ta tre uker med køen som var nå. Flyet mitt gikk søndag 15 juni. Vegar dro, mens jeg satt igjen uten pass. Jeg tok en sjanse, bestilte nytt fly tirsdag morgen med en tanke om at jeg måtte skaffe meg nytt pass på dagen på mandag. Mandagen kom og jeg sto på politihuset i Trondheim kl 07.00 klar til å gjøre absolutt alt for å skaffe pass på dagen. De kunne ikke hjelpe meg. Klokka gikk. Jeg ringte til politiet i Oslo (kl 09.00). Etter 40min i kø kom jeg igjennom å forklarte den håpeløse situasjonen. Etter en del ventetid og snakk med sjefer ble det til at de flyttet meg fremst i passkøen. Men da måtte jeg ned på politihuset i Trondheim å få de til å lage nytt pass innen 40min. Gjorde som de sa, og fikk lage nytt pass akkurat innen tidsfristen. I Oslo sendte de personell til pass-fabrikken og henta det ut. I mens fikk jeg en jeg kjente til å dra til politiet i Oslo å hente passet, jeg måtte bekrefte med underskrift at det var han som henta det. Kjøpte flybillett til Oslo og fløy dit på kvelden. Tirsdag morgen reiste jeg til Frankfurt og videre til Anchorage! På Lufthansa over Østgrønland. Nettopp passert Denali og nærmer oss Anchorage. På flyplassen i Anchorage var det klart for ny problematikk. Jeg hadde jo med meg Real Turmat, som det går helt fint å ta med inn i USA. Men nei da, nytt fra 01.05.2014 var at all tørrmat fra produsenten Real Turmat med lammekjøtt og kyllingkjøtt ikke var tillatt lenger. Dermed mista jeg 16 rasjoner. Vi stakk på butikken og kompenserte med ris, spagetti og hermetisk skinke som vi skulle ha endel av uansett. Matplanen vi hadde var ca 60% tørrmat 40% ris og hermetikk-varer, bakevarer, mye godterier, to flasker whiskey og noe redbull! Vi skaffet oss ei hagle (som ble anskaffet på lovlig vis på en bar i Anchorage over noen øl med lokale...), slugs og ammunisjon til jakt på fugler. Bjørne-pepperspray gikk vi med på beltet til enhver tid. Onsdag 18 Juni satte vi oss i flyet mot Chakachamna. Første tur ble bommert, vi endte opp i skummel tåke som tvang oss ned mot bakken. Da tretoppene plutselig dukket opp 10m under flyet snudde vi. Etter enda en siste pizza prøvde vi på nytt på ettermiddagen og kom oss fram til ett område enda flottere enn det jeg hadde sett for meg. Vi tilbrakte 4 uker ved Chakachamna, reiste inn en uke tidligere på grunn av noe så dumt som for lite mat. Vi skulle ha brukt lengre tid på butikken i Anchorage, det var der vi bomma på kaloriene. De neste tre ukene reiste vi med leiebil til Wrangel Mountains, Valdez, Talkeetna Mountains og tilslutt i Chugash State Park. Så tok vi flyet til New York og ble der i 5 dager! En fantastisk sommer for min del, tidenes beste! Kart over området og toppene vi besteg ved Lake Chakachamna. Fjellene er jo navnløse så vi gav toppene kallenavn for navigering. For å se detaljerte turrapporter fra toppturene er det bare å følge linkene nederste i denne artikkelen.

Jeg går noen toppturer i løpet av vinteren og da med vanlige fjellski (Åsnes Amundsen) og BNC binding. Det har vel slått meg noen ganger at jeg burde hatt en eller annen form for sikring av skia slik at de ikke forsvinner avgårde ved et fall eller når de tas av/på. Nå blir det en tur i Jotunheimen snart og har planer om en topp eller to igjen, men skulle gjerne funnet på noe lurt ifm dette. Å kjøpe nytt utstyr ala telemark binding eller randonee er ikke aktuelt nå. Vurderer f.eks. å skru og lime fast en hempe foran bindingen med en wire/snor som kan festes til beinet. Noen som vet om det finnes noe å få kjøpt, ev noen som har gjort noe lignende eller har en god idè? Mvh Kjetil

Heisann! Jeg pleier alltid å takke for meg i slutten av oktober, når snøen kommer. Det gjorde jeg også ifjor. Meeeeeeeeen, så var det noen med gode overtalelsevner som fikk meg på gli med fjellski: Tidlig i januar handlet jeg et par brukte ski på finn.no- vil jo helst ikke bruke mye penger på noe jeg ikke vet med sikkerhet blir brukt! Ulempen var at skiene sto i Oslo. Fikk noen til å hente de, og i min iver hadde jeg da glemt å spørre om de hadde feste for feller, hvilket de da ikke hadde. Tjasj- været så fint ut, xxl hadde tilbud på fjellskipakke.....man lever bare en gang.....så de brukte skiene fikk bare stå lagret i Oslo enn så lenge, for skipakke fra xxl ble det. Så, for et par uker siden var det lovt sol en hel søndag. Skiene skulle prøves, med topptur til Resfjellet. Grudde meg grundig, har aldri vært glad i å gå på ski. Husker bakglatte ski, fiskeben som glapp,kladdete ski, aldri noen som ventet på meg og et evig mas hver eneste søndag om skitur til Estenstadhytta eller fra Ferista til Elgsethytta. Men så gledet jeg meg også litt da, for jeg husker påsketurer til Oppdal. Skinnende sol, god tid, appelsin og pappa som laget skihopp til oss ved hytta ( hvilket resulterte i at jeg brakk en skitupp en påske, husk at jeg er treskigenerasjonen ). Vi parkerte på Kåsan. Feller på. Ikke et eneste glippetak, men det gikk heller ikke fort i de få nedoverbakkene som var til den bua/gapahuken vi skulle ta av fra. Litt skarete og hardt enkelte plasser fra der og oppover. Men herregud- her åpnet det seg en ny verden. Stålkanter og feller, I LOVE YOU! Den eneste begrensninga for at det ikke gikk fortere opp var kondisen. Nesten oppe tok jeg av skiene, var så hardt at jeg gikk like godt på føttene. Og vet dere hva? Ikke var det bakglatt. Fiskebena satt som et skudd. Ingen kladder. En som venta på meg hele tida ( jeg gikk faktisk først innimellom også! ). Og det var nesten som påsketurene hvis jeg trekker fra skihoppet. Var oppe " før vi ante det ". Blåste endel, så stoppet på toppen ble kort. Jeg er såpass voksen at jeg er redd for å brekke noe, så grudde meg til nedturen.Tok av fellene, og steike- her var det gli! Steinhardt, og bratt enkelte plasser. Løste seg greit med å renne litt fram og tilbake, og ta av ski der det var bratt og hardt. Og der, midt oppi fjellsida- traff jeg kjentfolk også! Matpause ble det ikke før vi var nesten nede på parkeringa. Trengte ikke mase mye om det heller. Sola skinte, vi var superfornøyde med turen. Og jeg beholder skiene fra xxl. Men ser jeg trenger endel annet utstyr til vinterbruk. Skibuksa fra Stormberg f.eks, den holdt da altså ikke mål. Tett som ei potte, ullbuksa som i utgangspunktet var lysegrå var mørkegrå og klissblaut da jeg endelig fikk av meg klærne. Og jeg hadde glemt hvor kald man blir på fingrene av fingervotter, så der må det nok skaffes et par bladvotter. Men altså- jeg har blitt litt vintermenneske. Hvem skulle trodd det PS: De brukte skiene ble solgt 4 timer etter at de ble henta i Oslo

Jeg er meldt på Besseggløpet til helgen, men drar til Jotunheimen i morgen, og satser på noen rolige, fine turer i fjellet før det forhåpentligvis smeller og alt klaffer på på lørdagen. Tar med meg hundene min, og pakker sekk og telt i bilen. Kona og noen venner kommer etter på fredag. Frem til da er det kun meg og hundene, og vi kunne tenkt oss en og annen topptur/tur i fjellet. Da er mitt spørsmål til dere: Har dere tips om mindre folksomme fjelltopper, ikke for høye topper (vil gjerne unngå snøen/vått terreng om det lar seg gjøre) og ikke for mye klyving (for hundenes del, men en og annen kneik der vi må ta litt sats går fint, hundene er sprekere enn meg, og jeg anser ikke meg selv for å være i dårlig form heller)? Gode teltplasser, som kan fungere som base? Har gått noen av de mer kjente toppene i Jotunheimen, men er egentlig ikke så kjent, så tar gjerne imot tips om mindre perler!

Trillemarka ... hørt mye om den, Norges største skogreservat og jaggu er det ikke en topp eller to inni der også. Vi står på gårdsplassen på småbruket i Nore og ser over mot Trillemarka, så fant ut at det var på tide å få tatt en tur. Note to self, bruk veibeskrivelsen på ut.no .. ikke søk "Slettefjell" på google maps ... man ender opp på feil sted (jada, hadde jeg tenkt meg om hadde jeg visst dette før jeg reiste). Men men, istedet for å starte fra Grøset seter ble det start fra et sted i Nedalen, riktignok via Grøset så turen ble bare noe lenger enn planlagt men men .. vi fant da frem. Vel fra parkering langs en uspesifisert skogsbilveg, fant vi blåmerka sti over til Grøset seter det ble vel 1,8 km over der .. veldig vått, mye myr. Fra Grøset fulgte vi turen som beskrevet på ut.no: Slettefjell, skogsbilveg et stykke oppover før det etterhvert tok av sti inn mot Slettefjell. Gjorde unna mye av stigningen på skogsbilvegen og det var jo ganske kjekt. Trådte andektig over grensa til naturreservatet og merka i grunn ikke så mye mer til det. Passerte noen idylliske vann før vi kom opp på snaufjellet. Finfin tur, opp til toppen 905 moh. blåser som vanlig på toppene så oppholdet ble ikke så langvarig men en kvikklunsj på toppen ble det. Samme vei ned igjen, selv om det var blåmerket sti videre i retning bilen så er ganske sikker på at vi kunne gått en runde .. men har dårlig erfaring med snarveier så tenkte det var best å ta kjent vei tilbake også ... vel .. følg de blå merkene tilbake til bilen, burde jo være enkelt nok .. hvis man ikke velger feil sett med blå merker da vel og merke ... "du si meg, jeg kan da ikke erindre at det var så bratt her da vi kom ned" ... tilbake til utgangspunktet og følg de andre blå merkene .. Kunne jo hørt på bikkja som valgte rett vei med en gang .. men nei .. må nok bare innrømme at det ser ut som om korttidsminneforeningen kan få et medlem til. Det var en bra tur, fint vær og veldig lite folk. Traff 2 damer som var på tur ned ellers ingen. Lite liv å se, den der fuglehunden fant ei røy som den fikk på vingene men det var det.

Turen gikk fra Gravbekken opp til tuppen av Midtre, videre langs eggen og opp til toppen. Nedturen via Riaren og tilbake til Gravbekken. Det hele ble godt dokumentert på video Denne turen overasket stort i positiv retning, jeg hadde ikke trodd det skulle bli så luftig og flott. Totalt 9 timer i strålende turvær. https://www.youtube.com/watch?v=dM7F684YJOU turloggpå ut.no

Hallo, Jeg har fått en frihelg i fanget og kjenner at jeg må ut på ski når muligheten plutselig byr seg! Jeg har ikke dratt mye på topptur fra Oslo tidligere (er utflyttet bergenser) og lurer på hvor man historisk sett kan regne med mest ski for timene i bil, og selvsagt basert på hva folk her kan bidra med av førerapporter. Senorge.no er hyppig besøkt og jeg begynner å få oversikt over hvordan det ligger an i fjellet. Det skal sies at Myrkdalen hvor jeg har leilighet melder om gode forhold i bakkene (åpner 21.des) og det er stort sett synonymt med gode forhold på Vikafjellet, men det er litt lengre enn jeg ønsker å kjøre. Kortere alternativ mottas med takk. Jeg skal for ordens skyld ikke på noen ekstremtur for jeg drar mest sannsynlig til et område jeg ikke har vært mye i og kommer til å kjøre en trygg rute og ikke tulle rundt. Steder jeg har vurdert som jeg er interessert i tilbakemelding på er: - Valdresflya 3t 30min Fine muligheter om veien er åpen og det ser det ut til at den kommer til å være. Noen som har vært på Bitihorn og Mugnetind? - Hemsedalsfjellet 3t 20min Mange muligheter med usikker på forholdene. - Bjorli 5t 30min De er vel alltid tidlig ute med heisen, men har ikke hørt om mange som drar på topptur der. - Sogndal 5t 20min Litt langt, men her vet jeg at det begynner å dra seg bra til. Da er Myrkdalen også et alternativ. - Filefjell 4t Har sett at folk har gått opp der, men er usikker på hvor bra det er. - Rjukan (Gaustatoppen, Gaustablikk) 3t - Myrkdalen 6t All kjøring er ca. tid og noe mer enn hva google maps sier. Blir alltid noen stopp på veien. Jeg er selvsagt åpen for forslag! Overnatting fikser jeg der det er snø og bor deretter; telt eller hytte..

Tenkte å prøve meg på den gamle normalruta opp til Hovsnebba, nemlig det som blir kalt for Tjuvstigen/Tjuvstien. Etter å ha snakket med gårdseier ved Furu om å få parkert der fikk jeg noen beskrivelser på ruta. Han sa også, slik som jeg hadde lest i andre turrapporter at det ikke finnes noen sti lenger, og nederst er skogen så tett at det er relativt utrivelig der! Grov rutebeskrivelse av Tjuvstigen (bildet har jeg tatt ved en tidligere anledning) Får å unngå skogen tenkte jeg å prøve meg på ei litt anna rute forby skogen, så jeg fulgte en gammel vei fra krigens dager fram til en tysk bunkers på Oreima hvor snørasene fra Kufonna lander. Her var det ikke skog, men mange klipper og bratte svaberg for å komme seg opp på selve Tjuvstigen. Det gikk greit å komme seg opp her, mange alternative ruter for å unngå klatring i stupene. Kom meg opp i Tjuvstigen og fortsatte forby ett lett klyvepungt før jeg kom opp til ei hule ved ett nytt kort og enkelt klyvepunkt. Fra avstand, eller fra Sunndalen ser disse tre klyvepungtene meget utsatt og bratt ut, men det viste seg at de var nokså enkel å passere, nesten litt for enkelt, da det ikke gav meg noen utfordringer! Det gjaldt også det øverste klyvepartiet, som var ca 30 høydemetre med bratt gange på ett ødelagt svaberge. Etter det fulgte enda ei stor bratt gress-slette før jeg måtte opp på Høgslåa (1000-1300m). Her ble det synlig sti ett stykke, men den forsvant ned mot Bjønnalauvet og normalruta til Hovsnebba. Fortsatte oppover, men i stedet for å følge ruta markert på kart fikk jeg rett på ei renne og kom ganske enkelt opp på ryggen mellom V1 og V2. Herfra å opp til toppen var det glassert is over alle steiner, så jeg løp ikke opp! Retur samme vei, men ettersom det blir så mørkt i disse dager prøvde jeg meg på skogen mot Furuveita, da det er vanskelig å finne ei rute ned stupene i Kufonna i mørket. Fikk konstanter at den her skogen var av verste sort, type ugjennomtrengelig kratt på 2-3m høyde, nesten så ille som noe av krattet som møtte oss i Alaska i fjor. Trærene lå selvsagt på skrått, så å bevege seg langs var vanskelig. Jeg kom meg litt ned mot stupene hvor trærene var høyere og snart kunne jeg krype/treklatre meg langs mot Furutveita. Sendte ned endel steiner hele veien for å sjekke hvor langt unna stupene jeg var. Flott med sonar! Det funka fint å jeg peila meg inn på Furutveita og kom meg ned til bilen igjen.

Vi er 3 karer og 2 hunder som planlegger hytte til hytte tur i Rondane i august. Ruten er foreløpig planlagt til Dørålseter-Grimsdalshytta-Dørålseter-Bjørnhollia-Rondvassbu-Dørålseter. Mitt spørsmål er hvordan turen fra Dørålseter via Digerronden, Midtronden og Høgronden til Bjørnhollia er. Vi er fjellvante turgåere, men har ingen erfaring med fjellklatring, og har heller ikke noe ønske om klatring på denne turen. Det jeg finner på nett er at det kan være litt krevende mellom Midtronden og Høgronden. Særlig om vi skal gå den veien vi har planlagt, dvs ned fra midtronden mot Høgronden. Jeg finner heller ikke ca. hvor lang tid den turen tar. Er det noen som har erfaringer med den ruten setter jeg pris på noen tips. Blir det for "luftig" med Klatring/klyving nøyer vi oss nok med Høgronden den dagen.

Vi er to karer på +/- 50 som samler på fylkestoppene. Slik vi nå planlegger drar vi til Tromsø 25. juni og går turen til Jiehkkevarre enten 26. eller 27. Vi er begge i fysisk god form, og sånn sett vil turen i seg selv selvfølgelig bli hard, men høyst realistisk å få gjennomført. Slik vi har forstått det ligger toppunktet på en bre. Vi er begge uerfarne i forhold til det, og lurer på om vi bør ha med en kjentmann slik at sikkerheten ivaretaes? Har lest noen turreferater på nett, men de er ikke spesielt entydige. Videre lurer vi på hvorvidt snøforholdene så sent i juni tradisjonelt er slik at det vil være aktuelt å benytte randoneski, eller om det er stegjern eller andre hjelpemidler som er mere aktuelt? Kanskje er det godt nok med gode turstøvler? Dersom noen, med vår begrensede breerfaring, anbefaler oss å ha med guide skulle vi gjerne hatt noen tips til hvor vi kan henvende oss. Hva vil dette i så fall koste oss? Håper dette er spørsmål noen kan hjelpe oss med slik at vi kan bli enda mere konkrete i vår planlegging av å gå "Norges lengste oppoverbakke".

Hei, skal kanskje møte broder'n i helga. Ser på yr.no at det er 40 cm på Ångardsvatnet nå + at det er meldt snø. Er dette nok snø for en topptur? Er det noen toppturfjell rundt Oppdal med snø? Andre steder mellom Trondheim og Molde som har mye snø? Er takknemlig for alle svar

Siden barna var med mor på ferie hadde jeg første ukene av sommerferien for meg selv og hadde bestemt meg for å prøve meg på den berømte Femundsmarka. Etter litt studering her inne på forumet så begynte en rute å forme seg på kartet jeg satt med. Da jeg var litt usikker på formen så ville jeg ikke denne gangen legge opp for lange dagsetapper men heller bruke mere tid på fiske, foto og kos, det ble derfor etapper på omlag 12-13km i snitt pr dag. Turen skulle starte fra Elgå og ende opp på Røsanden hvor ferge skulle tas ned til Elgå igjen. Når alt kom til alt så skulle det vise seg at jeg denne gangen hadde truffet bra på planlegging og planlagt rute versus hva den faktiske ruta ble kan dere se her: (Planlagt rute til venstre og faktisk GPX rute til høyre. Camper i rødt.) Helsport Snota 55 literen ble klargjort og pakket etter alle kunstens regler og sluttvekta havnet etterhvert på omlag 18kg. Jeg diskuterte lenge med meg selv hvor mange ølbokser jeg skulle unne meg og havnet til slutt på kun to bokser med ØL Når det kom til mat ble det en kombinasjon av tørrmat pluss ferdig kuttet bacon/flesk og potetmos, Bacon/flesk og potetmos i panna er en svært velkommen rett i forhold til de relativt kjedelige tørrmatposene. Litt luksus må man kunne unne seg også på litt lengre turer! MANDAG: Bilturen gikk grytidlig oppover ved 0600 tiden på mandag, etter vel 6-7 timer var jeg endelig ankommet på Elgå hvor jeg parkerte på den store langtidsparkeringen. Planen for denne dagen var å gå opp til Ristjønnan å slå leir der for dagen. Været var fint tross en noe pessimistisk værmelding og det kriblet virkelig i turfoten! Den obligatoriske Facebook posten ble laget ved Elgå turisthytte og turen kunne endelig starte innover den rødmerkede DNT stien. Jeg som er vant til Vestfolds dype og tette granskoger kunne raskt konstatere at skogene her oppe virkelig var noe for seg selv med gamle vindskeive furuer og spredte bjørketrær, det hele relativt glissent og utrolig vakkert! Jeg begynte å forstå fasinasjonen for dette området etter som turen gikk oppover og innover dette spesielle landskapet. Etter hvert som jeg gikk oppover kom jeg ut av skogen og landskapet endret seg drastisk, skoglandskapet gled over i et mere steinete landskap med noen få furuer og bjørker kastet litt tilfeldig rundt. Oppe på det høyeste punktet kunne jeg nå se ned i dalen mot Svukuriset og Store-Svukuen som lå sløret i skyer i det fjerne. Overraskende hvor fort landskapet hadde endret seg på relativt kort avstand og tid, jeg stod her oppe og nøt utsikten og kunne virkelig kjenne på den deilige frihetsfølelsen av å være ute på tur! Turen ned mot Ristjønnan gikk lett og jeg kunne konstatere at formen var bedre en fryktet, sekken satt fint på hofter og rygg og skoene satt som støpt – en drømmestart! Vel fremme så knakk jeg av DNT stien for å finne et egnet leirsted ved vannet, etter litt vandring på en sti fant jeg raskt en fint etablert leirplass og jeg kunne konstatere at det ikke var andre folk her heller, faktisk hadde jeg ikke møtt på noen som helst hele denne etappen. Ringstind superlight ble slått opp i en fei og jeg kunne konstatere på klokka at jeg var godt forran skjemaet for denne dagen. Jeg unnet meg derfor en kjapp ettermiddagshvil i teltet J Jeg våknet etter om lag en timestid og kjente det kriblet i fiskearmen! Fiskestanga ble klargjort og nå skulle virkelig storfisken fanges. Dessverre viser det seg å være totalt dødt etter nesten to timers fiske og vandring rundt hele vannet, vel vel – sola stod fortsatt på himmelen og jeg bestemte meg for å ordne meg noe kaffe og mat. Aeropressen ble fylt med nykvernet kaffe og en realturmat ble fortært, til tross for dårlig fiske så koste jeg meg skikkelig her alene i det fine været. Jeg tenkte for meg selv at det virkelig er øyeblikk som dette som gjør livet så utrolig mye rikere, det enkle er ofte det beste som det heter seg! Mett og god så ble det en time til med fiskestanga, fortsatt like dødt. Nåvel, da samlet jeg sammen tørrkvist og laget meg et koselig bål siden solen var i ferd med å gå ned. Siste resten av kvelden ble brukt ved bålet med mere kaffe og de to medbrakte ølene ble fortært i varmen fra bålet. Ved 23 tiden skiftet været og det kom en regnbyge, pakket derfor sammen småtingene ved bålet og tok kvelden i teltet. Tok ikke lange tiden for søvnen kom og tok meg og drømmeland var et faktum… TIRSDAG: Ved 0700 tiden våknet jeg til lett regn på teltduken, værmeldingen hadde tydeligvis vært relativt riktig for en gangs skyld. Etter litt slumring til om lag nitiden ordnet jeg meg etterhvert mat og kaffe i forteltet mens jeg håpet regnværet skulle slutte. Ved 10 tiden var det bare lette regnbyger og jeg brøt leir og pakket sammen sakene og kom meg etter hvert av gårde mot Svukuriset turisthytte. Det var bare noen kilometers mars før jeg var fremme og tok en kort rast her. Nå gikk kursen mot Store-Svukuen! Det var dessverre grått og overskyet med lette regnbyger og mens jeg gikk oppover var jeg veldig i tvil om jeg faktisk skulle gidde å gå opp på den toppen når utsikten foreløpig var null men det var fortsatt en del gange før jeg kom til stiskillet hvor jeg måtte gjør valget… Rett før stigningene begynte møtte jeg to yngre karer som var på vei nedover mot Svukuriset, de hadde tilbrakt helgen i Grøtådalen med fiske. De kunne melde om dårlig fiske og en helg full av regn og mere regn så de var nå relativt klare for å komme seg hjem! Dette med dårlig fiske plaget meg litt men satset på at det selvfølgelig ble mye bedre enda jeg kom meg ned i dalen Området før selve Svuken var myrete og vått og jeg var glad jeg hadde gå stavene med meg, det gjorde navigering mellom våte partier lettere. Litt oppover mot Svukuen så hadde regnet sluttet og det så ut til å klarne mere og mere opp, jeg bestemte meg derfor for å gå for toppen! Det er noe med meg og topper, kan lissom ikke helt la vær å bestige dem Utsikten halvveis opp mot Svukuen var nå svært bra og jeg kunne se ned mot Svukuriset og dalstrøkene. Tung sekk og en seig stigning gjorde sitt til at det ikke akkurat gikk raskt opp mot toppen men det gikk i stabilt tempo selv om blodpumpa jobbet hardt. Nesten oppe møtte jeg et eldre tysk ektepar, jaggu sprekt tenkte jeg for meg selv! De var på vei ned og hadde lagt ut fra Svukuriset tidligere på formiddagen. Jeg snakker ikke tysk, de snakker opplagt ikke norsk så da blir det engelsk som jeg snakker bra men som de tydeligvis bare delvis kunne prate… typisk! Uansett skjønner jeg at utsikten hadde vært svært dårlig og at de nok var noe skuffet over været, forståelig nok. Vi ønsker hverandre god tur videre og jeg setter kursen de siste par hundre meterne opp. Nesten oppe møter jeg et norsk ektepar som kunne melde det samme som tyskerne, de hadde ventet lenge der oppe på utsikt men måtte gi tapt og rusle ned igjen mot Svukuriset. Med puls på sikkert 170 så når jeg endelig topp-platået og kan konstatere null utsikt, pokker! Jeg lar meg overraske over hvor stort platået er og hvor utrolig steinete det er! Det er vitterlig ikke noe annet en stein over alt. Nå kommer stavene virkelig til nytte i det jeg jobber meg bortover mot den store varden på vestsiden av platået, rene fjell geiten Jeg setter meg ned i le bak varden og forsøker å hente inn igjen puls, pust og hjerterytme. Kjenner at jeg er litt tom for energi så finner frem ferdigsmurte polarbrød med Nuggatti, det gjorde virkelig susen og jeg kjenner kreftene komme tilbake igjen. Så har jeg utrolig flaks og skydekke letter og gir meg en strålende 360 graders panoramautsikt, fantastisk! Gamblingen min hadde for en gangs skyld gitt uttelling Etter om lag en time der oppe begynner det å skye til igjen og det blir gråere i været så jeg bestemmer meg for å sette kursen videre. Planen var egentlig å gå helt ned fra Svukuen igjen til der den andre stien går over en del lengre øst men jeg la merke til at partiene mellom toppene her var langt brattere og mindre steinete en jeg hadde trodd. Jeg bestemmer meg derfor å rusle på kompasskurs på sørsiden av svukuen til jeg møter den andre stien helt på østsiden. Før jeg kommer meg ned fra platået så treffer jeg jaggu på reinsdyr, hva dem gjør helt her oppe på steinplatået aner jeg ikke da det ikke finnes annet en stein men uansett hyggelig med noe jeg antar er tamrein. På veien langs sørsiden av Svukuen møter jeg flere tamreiner som ser ut til å beite helt her oppe mellom toppene. Det går overraskende lett å gå i terrenget og etter om lag en drøy hltime kommer jeg på stien som skal ta meg ned i Grøtådalen. På vei nedover så kommer det stadig små regn byger og været er definitivt i ferd med å snu. Allikevel får jeg noen fine bilder av en nydelig regnbue som brer seg fint over tre reinsdyr som beiter i det fjerne. Regnet tiltar nå så jeg drar frem regn ponchoen som dekker meg selv, sekken og kamera som jeg bærer på brystet. Etter hvert som jeg kommer ned mot dalen så klarer jeg å miste stien og havner etter hvert inn i et noe tunggått og vått terreng i foten av fjellet mot Grøtådalen – I følge GPS ‘en og kartet så er jeg på riktig sted for hvor stien skulle vært. Jeg banner litt for meg selv da terrenget er både vått og kronglete men det er ikke så mange kilometerne til jeg kommer ned i selve dalen til en sti som skal gå mot Grøtadalsætra så jeg trøster meg litt med det…. Endelig finner jeg stien som tar meg inn til sætra, deilig å komme på en lettgått sti igjen! Sko og ben er nå ganske så våte og jeg begynner å bli sliten etter en lang mars. Vel fremme ve Grøtadalsætra så klarer jeg å navigere meg litt feil og roter meg ned i et villniss langs bekken som går nedover dalen, et skikkelig mygghøl og om man stopper i mere en noen sekunder så blir man spist opp. Nå begynner jeg å bli skikkelig lei og må ta turen oppover langs bekken igjen for å håpe på at det finnes et sted å krysse… Etter en stund finner jeg endelig to stokker som er lagt over elva og jeg kan krysse til andre siden og følge bekken ned igjen på motsatt side. Det finnes fortsatt ingen tydelige stier så jeg går på kompasskurs. Nå er jeg skikkelig gjennomvåt på bena og kroppen verker etter hvile, jeg bryter av fra bekken og setter kursen opp mot de tjønna jeg hadde sett meg ut og planlagt. Etter noen kilometer finner jeg raskt en leirplass på en liten høyde ovenfor det østligste av Halvkoitjønna. Teltet går opp i en fei i regnværet og jeg kaster meg inn! Du verden så deilig det var å kunne få slappe av litt å strekke ut en sliten og sår kropp! Jeg blåser opp liggeunderlaget og finner frem tørt og godt superundertøy og tørre ullsokker fra pakkposen i sekken – det er nå jeg merker at rutine på dette med tøy er veldig viktig. Jeg får i gang primusen og lager meg kaffe og steker bacon og flesk i panna med potetmos, det tar ikke så lange tiden før humøret er tilbake igjen og livet smiler litt igjen J Ved 21 tiden gir jaggu regnværet seg så jeg klargjør fiskestanga i teltet og planlegger litt storfisk igjen. Regn/vindbuksa blir nå en fin ekstrabukse siden turbuksa er våt og kald. Jeg trer på meg to plastposer på bena slik at jeg holder de tørre sokkene faktisk tørre da skoene mine er gjennomvåte. Det er nå stille å faktisk ganske OK vær her oppe. Jeg kaster ut med den trofaste rappala wobbleren og etter bare tre kast sitter det jaggu en fisk på! Etter en kort kamp viser det seg å være en ganske liten fisk men overraskende sprek. Det skulle vise seg at dette vannet virkelig skulle by på skikkelig fest når det gjaldt fiske. Det nappet og bet nesten hele tiden, jeg mistet flere svære ørreter og hadde mange napp før jeg endelig fikk opp en fin ørret på i underkant av halv-kiloen. Selv om det etter to timer fiske kun ble to fisker på land så har jeg ikke hatt det så moro på veldig lang tid! Alt slitet tidligere på dagen var allerede glemt – jommen skal jeg få kommet meg en tur hit en annen gang også for her var det jaggu mye fin ørret! Fornøyd, sliten og trøtt så tar jeg kvelden ved 24 tiden og sovner direkte. ONSDAG: Jeg våkner i 08 tiden til den kjente lyden av regn på teltduken. Jeg fikser meg litt kaffe og frokost i forteltet og venter på at været forhåpentligvis skal lette litt. Klokken 10 gidder jeg ikke å vente på opphold og bryter leir i regnværet. Det føles skikkelig kjipt å tre på seg en gjennomvåt turbukse, klissvåte ullsokker og sko denne morgenen men det er uaktuelt og ofre det tørre tøyet jeg har trygt i vanntett pakkpose i sekken! Med ponchoen på setter jeg i vei på den delen av etappen som skal foregå utenfor stier og på kompasskurs. De første kilometerne østover går relativt greit selv om et er en del steinblokker men de er relativt spredt så det går ganske greit. Etter hvert som jeg runder rundt østsiden av Kratlvola så blir blokklandskapet betraktelig verre. Det er nå nesten bare store steiner som jeg må klatre over, det at det regner gjør at steinene også er glatte og trå på. Det går nå i sneglefart og jeg banner litt over meg selv for å ha lagt kursen i dette området. Endelig ser jeg Kratltjønnan og jeg bestemmer meg raskt for å rømme ned ditt og heller gå langs vannkanten nordover. Når jeg kommer ned til vannet så letter været litt og sola titter frem, det føles igjen litt lettere nå som jeg kan gå langs stien og kjenne sola varme litt. På nordsiden av vannet tar jeg en pause og jaggu er det satt opp en utedass der også, artig Det går en svak sti fra utedassen og nordover opp i dalen der jeg skal gå så jeg håper å kunne følge denne igjennom dalen. Dessverre forsvinner stien men foreløpig er de fryktede steinblokkene trygt plassert på hver side av dalen og jeg beveger meg gjennom et glissent skogsterreng. Dessverre skal ikke dette vare og igjen møter jeg på et massivt blokklandskap samtidig som været snur og det regner igjen – la det komme tenker jeg småforbannet og biter tenna sammen og starter på klatringen. Etter noen grufulle kilometer og lange timer så kommer jeg endelig helskinnet ut fra helvetesdalen og ned på den merkede DNT stien ved storfisktjønnan – herregud det føltes deilig og sette foten på en sti igjen! Regnet har lettet noe og det er gått over til skiftende lett bygevær. Ganske sliten og våt som en kråke så går jeg bare et kort stykke østover og finner en leirplass hundre meter vest for DNT stien, jeg orker ikke å lete etter noe annet akkurat nå. Teltet kommer opp og jeg for skiftet til tørre klær, spist og drukket kaffe i teltet. Igjen kommer humøret på magisk vis tilbake igjen – rart det det hvordan de små tingene ofte kan gjøre små mirakler! Når jeg er ute og skal hente vann så kommer det et eldre ektepar gående på DNT stien i retning østover. De kan fortelle at de også var ganske våte og slitne og hadde teltet i noen dager men de ville nå prøve å komme seg til den bemannede hytta som vistnok lå 6-7 km inn på svenskesiden. Her skulle de forsøke å tørke litt klær og lade batteriene - det var vistnok en veldig trivelig hytte med hyggelig vertskap.Jeg ønsket dem god tur og de trasket videre i det grå været mens jeg fikk hentet vann til den livsviktige kaffen. På kveldingen prøver jeg igjen fiskelykka og etter en halvtimes tid napper det godt i stanga, jøss den nappet skikkelig også! Noe føltes litt rart og jeg trodde jeg hadde mistet den etter det første tilslaget men så ble det et utras igjen. Når jeg sveivet så føltes det som det stod stille lissom, etter om lag et minutt fikk jeg se fisken og til min overraskelse så var det jaggu en skikkelig stor abbor! Jeg får den på land og kan konstatere at den må være nærmere kiloen, feit og høyrygget, så stor abbor har jeg aldri fått før så det var jommen spennende! Dessverre skjer det veldig lite på stanga den påfølgende timen og jeg bestemmer meg for å legge en sliten kropp inn i teltet og sovner kjapt. TORSDAG: Jeg våkner ikke før ved 10 tiden denne morgenen og kan til min store glede konstatere at det ikke er lyd av regn på teltduken, nice! Er utenfor dekning så jeg henter oppdatert værmelding via InReachen og kan med et lite smil konkludere at dagen i dag skal være kun overskyet uten regn og det er meldt sol fra nesten skyfri himmel på fredag! Dette var svært velkomment da jeg seriøst hadde vurdert å korte inn turen om det skulle fortsette å regne de neste dagene. Kaffe og frokost ble fikset og jeg gledet meg nå til å komme i gang med dagens rute, den skulle gå kun på merket DNT sti hele veien Det er ikke stor plass i forteltet på Ringstind men med ekstra bardunfester så blir det mer en god nok plass til å kokkelere og oppbevare våte klær og sko. Igjen er det på med klissvåte sokker og sko, teltet pakkes ned og sekken gjøres klar. Nå skal turen gå via en del småvann, opp langs Øvre Roasten og deretter opp på fjellet til Røvoltjønnan. Kroppen føles fortsatt overraskende lett og ledig og kilometerne går unna lekende lett – det faktum at det ikke regner gjør sitt til at turen blir så mye hyggeligere. Området her er skikkelig fint med glissent skogsterreng og blokklandskap til alle kanter – små kupert men lettgått på stien. Jeg møter et hyggelig svenskt ektepar som er ute med fluestengene, de kan fortelle at fisket har vært dårlig og at de har base i området. Skjønner godt at det er et fint område for fisking da vannene ligger tett her. Ved Grislehåen møter jeg en trivelig fyr som er ute med fiskestangen og sin malamute, vi blir sittende å prate i om lag 20 minutter og finner tonen godt – vi er på om lag samme alder. Han har hovedcamp ved Grislehåstua og vandrer nå rundt for å fiske litt. Etter hvert ønsker vi hverandre god tur og jeg setter kursen videre forbie Grislehåen – igjen et skikkelig fint område! Turen går så oppover vestsiden av Øvre Roasten og mot Roastbuene. Her finner jeg til og med en skikkelig hvit sandstrand - rene syden her jo Ovenfor Rastbuane så brekker stien av og går etterhvert oppover mot mere fjellandskap igjen. Litt feil navigering over noen steinblokker og jeg roter bort stien men finner den kjapt igjen. Når går det oppover gjennom blokkterrenget og det blir mindre skog og mere stein – utrolig kontraster på korte avstander og høydemeter! Nå flater terrenget helt ut og fjellfølelsen tar helt over - terrenget er lettgått og jeg smiler mens jeg rusler i vei over det golde landskapet og suger til meg alle inntrykkene. På denne delen av turen møter jeg ingen folk, bare reinsdyr. Etter hvert kommer jeg frem til målet for denne turen som er Røvoltjønnan. Jeg ser det ligger noen med et tunneltelt på odden helt på sørsiden av vannet, jeg går derfor litt nordover og finner en fin plass ute på halvøya på østsiden av vannet. Etter å ha etablert leir så fisker jeg meg rundt hele halvøya uten så mye som et eneste napp, dæven så dødt det var da gitt! Det positive er at været gir spennende fotomuligheter og timen før og etter solnedgang gir meg en del fine bilder og gode naturopplevelser. Det gjelder å finne gleden over andre ting enn å sutre over dårlig fiske Klokka drar seg etterhvert mot 24 og jeg bestemmer meg for å ta kvelden i teltet og drømme om morgendagens storfisk… FREDAG: Jeg våkner relativt tidlig til noen merkelige lyder… tramping og snøfting! Jøss tenker jeg, hva i alle dager er dette? Jeg reiser meg opp i halvsvime og kikker ut den lille ventilen på teltet. Der står jaggu et reinsdyr og beiter bare to meter nedenfor teltet Ja det er jommen ikke hver dag man våkner til den type dyreliv rett utenfor «stuevinduet»! Siden det er tidlig så blir jeg liggende og slumre i en timestid til og kan konstatere at hele reinflokken nå beveger seg rett rundt teltet mitt. I tillegg ser det ut som været virkelig stråler til denne dagen med skikkelig sol, nydelig! Etter å ha gjort unna alle morgenrutinene så kan jeg også gledelig konstatere at skoene, buksa og sokkene nå nesten er tørre etter å ha ligget i vinden i natt og i morgentimene – bonus. Det er deilig å kunne pakke ned sakene og bryte leir ute i den nydelige solsteiken. Klok av skade så har jeg denne gangen husket å ta med heftig solfaktor og jeg smører godt inn alle strategiske punkter før jeg pakker ned teltet og gjør meg klar til avmarsj ned til Røvollen. Turen nedover går lekende lett og nå nyter jeg virkelig finværet, det føles nå nesten litt synd at turen avsluttes i morgen med båten fra Røsanden… På vei ned fra fjellet treffer jeg en eldre herremann som har en pause på siden av stien. Han kan fortelle at han har gått fra Svukuriset og skal videre ned mot Røvollen også han. Detta var litt av en karakter, han hadde fått diagnosert kols for noen år siden og hadde nå fått for seg at han skulle teste formen etter en livsstilendring… Fyren var ikledd en tettsittende orienteringsdrakt fra syttitallet og hadde en knall oransje Bergans rammesekk fra samme tidsepoke J Han var opplagt ikke fjellvant eller spesielt godt utstyrt for fjelltur men det var heldigvis godt vær og ikke så lange biten ned til DNT hytta, om ikke hadde jeg nok vært litt mere bekymret! Vi hilser høflig farvel og jeg setter kursen ned mot Røvollen. Vel fremme på DNT hytta så tar jeg meg en lengre pause her, overraskende nok så var det ingen folk her akkurat nå. Siden denne hytta ligger såpass fint til hadde jeg forventet å se folk her faktisk. Jeg blir sittende en halvtime her og slappe av, jeg kjenner at kroppen og bena nå begynner å merke kilometerne de foregående dagene. Før jeg kommer meg av gårde så kommer jaggu den eldre herremann jeg hadde møtt lenger opp også. Han slår seg ned på benken der jeg sitter og vi prater litt mer, det viser seg at han kun har en sovepose, noe brødmat og en tynn vinddress med seg i sekken! Ikke telt, ikke kokeutstyr eller annet viktig utstyr. I tillegg så sier han at han skal gå nordover opp til området ved Muggsjøen til ei DNT hytte! Etter en kjapp sjekk på kartet ser jeg det er over 20km opp der, jeg forsøker så høflig jeg kan og prate ham vekk fra denne planen – han er jo allerede sprengt og har IKKE utstyr for å klare seg der opp i fjellet alene. Heldigvis etter mye overtaling fra min side bestemmer han seg for å rusle siste biten ut til Femunden og overnatte i en koie der før han tar ferga videre, PUH! I det jeg skal gå kommer jaggu det tyske ekteparet jeg møtte ved Svukuen på tirsdag også, de hadde gått fra Svukuriset og skulle overnatte på DNT hytta her. Så kommer det to yngre tyske herremenn som har vært ute siden mandag, de hadde også gått fra Elgå men en helt annen rute en den jeg hadde gått. De skulle også ta båten i morgen tidlig viser det seg. Etter en liten prat går tyskerne videre og jeg gjør meg også klar til å sette kursen bort mot Femunden Halvveis på veien mot siste overnatting tar jeg igjen de to tyskerne, de stopper meg og spør meg pent om jeg kan legge ut for dem på båten i morgen da de ikke hadde med seg kontanter eller kort. Jeg sier selvfølgelig at det lar seg ordne og at vi møtes på kaia i morgen. De blir meget glad og vinker meg fornøyd videre. Jeg kjenner nå at det skal bli gått å få hvile bena og gleder meg til å få slått leir nede ved Starrhåen. Jeg finner en fin etablert leirplass på nordsiden av vannet. Det viser seg og være et skikkelig fint sted med en stor foss og utløp i østenden av vannet Etter å ha slått opp telt og spist litt mat og drukket kaffe så prøver jeg litt fiske i en times tid, totalt dødt. Jeg trøster meg med litt kaffe og funderer litt på om jeg skal prøve litt lenger opp i elva. Visstnok skal det være alle mulige slag her, Gjedde, Harr, Ørret og Abbor. Jeg fortsetter å fiske utover kvelden og spesielt i utoset men fortsatt helt dødt, har nå prøvd det meste av fiskeutstyr som jeg har med. Går derfor oppover elva et lite stykke og finner en fin strømfull kulp. Her får jeg en liten ørret på wobbler men ellers intet. Det kommer en regnskur ved 23 tiden så jeg bestemmer meg for å ta kvelden og legger meg i teltet. Båten går 0930 neste dag så jeg pakker det meste klart slik at jeg kan komme meg raskt av gårde. Jeg sovner lett ved midnatt en gang. LØRDAG: Igjen våkner jeg til regn, jeg pakker alt i sekken inne i teltet og bryter leir ved 0830 tida. Dette gir meg god tid den siste drøye kilometeren ned til Femunden. På veien ned ser jeg at beveren virkelig har herjet langs elva her – er rene hogstflatene langs breddene her. Du verden så ivrige og effektive de kan være. Vel fremme ved Femunden føles det egentlig greit at turen er slutt, selv om kroppen er ganske grei så kunne jeg ikke gått i flere dager til uten at det hadde blitt noen smerter å håndtere. Båten kommer og jeg betaler for meg og tyskerne som avtalt, det var en del folk på brygga så det tar litt tid før vi er av gårde nedover. Etter noen timer er vi fremme ved Elgå og jeg slår følge med tyskerne til parkeringen, vi avtaler at vi skal møtes på butikken noen hundre meter nede i veien slik at de kan få tatt ut penger til meg. De møter meg ved butikken og jeg får de 500 kronene i cash samtidig som de fisker frem to gode tyske ØL fra bilen sin som ekstra gave - hehe, det lønner seg å vøre snill Bilturen hjem var kjedelig som forventet men jeg har hatt en fantastisk uke i Femundsmarka, jeg kommer garantert tilbake hit. Forhåpentlig får jeg til en tur med min god turvenn @whistler

Etter litt biltrøbbel (knust bunnpanne og nye hjullager fram og bak = bil er dyrt) kom jeg meg på veien mandag ettermiddag fra Trondheim. To solrike dager hadde allerede gått fra meg så nå var jeg nesten litt for gira på å komme meg ut! Sov noen timer i bilen på Saltfjellet før jeg fortsatte inn til Sulistjelma øst for Fauske i Nordland. Hadde egentlig planer om å gå fra Lomihytta da distansen herfra var noe kortere. Skulle jo bære med ski og randosko, så det er fint å korte ned avstanden til snøen. Men veien inn dit var stengt pga brubygging 2-3km før demningen så det ble til at jeg kjørte opp mot Tverrfjellet, hvor jeg har lest at de fleste går fra. En kilometer før parkeringa var det midlertidig mye snø enda, men jeg kom meg videre, såvidt! Startet dagen med å åpne veien for sommeren Parkerte noen hundre meter før den angitte parkeringa, her var det fremdeles mange meter med snø på veien. Videre gikk jeg opp til høyde på 1060m og fulgte kurven inn til ei gammel hytte/brakke. Ikke mange hundre meterne etter kunne jeg endelig ta på meg sko og ski, tidligere enn antatt da jeg var forberedt på å måtte gå helt oppå Sulitjelmaisen (1350m) før skiene kunne teas på. Oppe på 1060m, herfra ble det mye ur inn til snøen Kunne ta på skiene på 1060m, det betydde nesten 900 høydemeter sommernedkjøring! Reinsdyrene var aldri langt unna Oppe på Sulitjelmaisen Dette var en særlig varm da, yr meldt 25c nede i Sulitjelma, så jeg var litt spent om snøen skulle bli for råtten og dyp. Jeg gikk opp sør for brefallet, hvor de fleste går opp men måtte av med skia å klyve litt på berg på toppen her. Tok ut ny nedkjøringsrute nord for brefallet hvor det så mye bedre ut så lenge jeg ikke var for nær den oppsprukne isbrearma. På kartet så det ut som at isbreen var veldig flat inn til Suliskongen, men den helnet desverre litt neddover, greit når jeg gikk til Kongen, men det betydde at det ble noen høydemeter opp på returen! Suliskongen (1906m) til høyre, Dama (1781m) til venstre Fra brefallet og over til foten av kongen var det 3km, så gjensto det litt over 500 høydemeter opp til toppen. Snøen var fremdeles utrolig bra og det begynte å skye litt over da svenskeskyer angrep fra øst med torden å regn. Den ene skyen kom noe nært, og jeg tok meg ekstra god tid opp slik at bygen kunne passere. Er litt kjipt å stå på Nord Norges nest høyeste topp med en hissig tordensky over deg! Stortoppen (1822m) fortjener nesten ett mer tindette navn synes jeg, flott topp! Tordenskyen som lå over meg fortsatte sørover ganske fort heldigvis Stortoppen med regnbyger i bakgrunnen Utsikt fra toppen av Suliskongen Gullhav ut mot Bodø Innskriving i boka Jeg ble på toppen i nesten 2 timer, lyset varer jo for evig, og jeg hadde det ikke travelt. Så bare frem til å få kjøre ned i kveldslyset. Skrev meg inn i boka som årets første, i ei bok som hadde ligget her lengre enn jeg hadde levd, og jeg er snart 30 år Gammel. 4G dekning hadde jeg også, så det ble noen snaps før jeg kunne starte nedkjøringa. Nedkjøringa var helt fantastisk, surfet på slusj som verken var for dyp eller sugende. Ble mange svinger ned til breflaten før fellene måtte på. Var på dette tidspunktet litt i ekstase over hvor bra det var å kjøre ned da jeg aldri har kjørt ski i juli før! Siktet meg inn på Stortoppen da jeg gikk tilbake og holdt meg nært den før det gikk nedover på siden av brefallet. Her var det brattere enn det så ut til da jeg gikk opp, rundt 45 grader, så dette var ei fin avslutting på nedkjøringa! Her var det bare å nyte nedkjøringa! Kveldsprofil av Dama Siste nedkjøring nordvest for brefallet Kart over turen. Distanse tur/retur: 24,1km. Høydemeter: 1375m

Hei, Drar for å sanke mine første 200m topper alene førstkommende helg og er litt usikker og spent. Jeg er ingen erfaren fjellvandrer men er godt trent. Har GPS og kart og ruter som skal følges lastet ned fra Peakbook. Utgangspunkt er Leirvassbu og ser for meg to turer jeg skal ta: Dag1: Kyrkja med rundtur om Visbretinden med avslutning mot Kyrkjeglupen. Dag2: Tverrbottindene (med mulig forlengelse til Tverrbytthornet). Noen som har tips/erfaringer og dele med meg fra aktuelt område evnt. solotur? Jeg har som sagt aldri gått solotur i fjellet, men jeg har gått Besseggen fra Memurubu i sesong og gått til bandet fra Gjendesheim utenom sesong. Det blir spennende å se hvordan det blir å være Viggo venneløs på tur

Jeg skall kjøpe meg nye skall klær, bukse og jakke. Jeg ønsker å bruke de både om sommeren og vinteren, om sommeren for lengre fjellturer/vandringer, men da som overtrekks klær om det er dårlig vær, regn og kaldt osv, bruker mer luftig turbukse til vanlig fint vær. Går en del i varierende terreng , Jotunheimen er en favoritt. Onsker og å kunne bruke samme settet til toppturer om vinteren , kanskje til og med i alpinbakken. Ønsker og og bruke jakken litt til daglig i dårlig vestlandsvær. Hva bør jeg kjøpe? kan dette kombineres? erfaringer?

Hei Lurer på om noen her inne har noe ok informasjon om turen fra krossbu til store smørstabbtind. jeg og dama vurderer og gå denne i sommer, men er litt usikre på hvor vanskelig ruta opp er. Er det veldig mye klyving? Blir det for mye og vanskelig klyving så blir det ikke tur opp dit denne sommeren. Er det vanskelig å finne ruta opp?