Søk i nettsamfunnet
Viser resultater for emneknaggene 'sunnmøre'.
Fant 49 resultater
-
Endelig! Jeg har vært på topp topptur tur på Sunnmøre med gode venner i helga. Det ble fire store fjell på fire dager: Kolåstind, Saudhornet, Randers Topp og Sylvkalven. Tror ikke det er noe spesielt med noe av det vi gjorde, men for en som vokste opp på Hedmarken er dette spesielt. Supre skifjell med fin og bratt kjøring, spektakulær utsikt og muligheter for rundturer o.l. Det var i seneste laget for Randers Topp og Saudhornet, for der ble vi gående i lyngen eller på vei til over tregrensa. For de andre to var det ski fra bilen og ned igjen. Vi bodde på Ytre Standal i hyttene til Kjetil Standal (anbefales), og hadde god tilgang til både fjell og fjord.
-
Sunnmøres beste fjell Brekketinden er et ideelt fjell; Lett tilgjengelig, kort vei opp (fra Patchellhytta, red. anm.), bre som ofte har morsomme bresprekker og blåis, flere korte klyve og klatreruter til topps. Det er flere topper oppe i Brekketindmassivet, som omkranser den lille breen. Søre, som sees fra Patchellhytta (noe over 1400 moh?), Lille (1550 moh) i nordvestre hjørne, og Store (1578) som er den firkanta klossen midt på. Dette er et av Sunnmøres desidert beste fjell. Store Brekketind Denne turen blir det greieste og raskeste vei opp til Store, det er via breen, opp skaret til norsida og så lett opp vel 1 tl til toppen. Breen er skuffende grei i år, med årssnø omtrent hele veien. Breene har smeltet ned grusomt de siste årene, og digre, åpne bresprekker og blåis har gjort breen til en arti opplevelse. Denne morroa har gått på bekostning av mulige veivalg også, fordi breen har minket såpass mye. Sist gang jeg var her måtte vi klatre opp egga vest for Store, og rappellere ned i skaret, fordi det ikke var mulig å komme i land fra breen på vanlig sted. I år så er det ingen åpne sprekker av betydning, og breen har fått et sårt tiltrengt påfyll. Det er noen snøklosser og smeltesprekker i nedre del av renna opp mot skaret. Snøen kan passeres enten oppå (anbefalt), eller på siden mot øst, mellom snø og fjell, opp sva belagt med løsmasse og grus og stein. Det er et par klyveopptak mot toppen av renna. Så runder man ut i nordsida, og klatrer opp vel 1 tl grad 2, langs hylleformasjoner. Jeg nevnte for de andre at jeg nettopp hadde vært en tur på Hauktjern - arti å se igjen plasser der en har vært før. Der var det satt opp skilt for "Farleg terreng", slik at ingen skal være i tvil om at her er det absolutt ikke på noen måte trygt. Jeg påpeker at her oppe, så er det heldigvis ingen slike skilt. "Tja", sier en av de andre, "Det spørs om de ikke ville gått tom for skilt da.." Lille brekketind - vestegga Klatret variant av Vestegga på Lille Brekketind på lørdag 13092008, på søndag gikk vi oss en tur på Søre Brekketind, og fikk dermed en kanonhelg på Patchellhytta. Telt, tau og utstyr og en som kan være i andre enden av tauet er et must for suksess på Patchellhytta om sommeren. Vestegga er stor, så her er veivalg og tidsbruk viktig for å unngå å mørtne ute på en bad ledge. Her viser det seg at det går greit å følge hyllesystemer på nordsida av egga (langt, gåing, noen opptak grad 2), og så ta oppover nær toppen. Da går det ganske raskt, og klatringen på slutten er veldig fin, med mye fast fjell også. Spesielt nordøsthjørnet, rett oppunder toppen på Lille, er spektakulært, med flott klatring i fast fjell og tildels eksponert (2-3 tl grad 3). Flott og luftig. På nordøsthjørnet har jeg vært før, klatret da rett opp den bratte veggen, greit med gode tak, kort bratt passasje rett etter stand. Nå valgte vi en annen variant, ut mot breen, helt utpå hjørnet. Dette er kanonterreng som bare må oppleves. Søre Brekketind På søndag var vi egentlig godt fornøyd, men vi tok en tur på Søre likevel. Søre er også et skikkelig fjell, med 1 tl klatring grad 2 på slutten. Det er opp ryggen mot Søre i høyrekant, så er det et hakk der eggen og sydsvaet reiser seg og blir mer som klatreterreng. Der tar man ut til høyre ned og bortover eksponert hylleformasjon i løsmasse til man når den faste renna som leder til toppen. Klatringen er grad 2, ikke bratt, men oppleves som vanskeligere enn fx nordsida på Store. (Sydsvaet direkte er om lag 3, men "farleg" fordi det består av digre løse skiver. Finest er det muligens langs eggen rett opp fra hakket, men den har jeg aldri klatret.) Fjellsport og morro Det er lite fjellsportsfolk å se nå om dagen, det var, så vidt vi kunne se, ingen andre som var eller hadde vært oppe i Brekketindmassivet. Jeg så sporene mine fra sist helg over breen, men ingen andre spor. Så ingen på Smørskredtinden heller. Det er tydelig at man ikke holder på med så mye sommeraktiviteter lenger, for grommskoa er totalt matraktert og klær måtte tapes sammen før avreise. Så lite som dette blir brukt nå om dagen, så er det lite poeng i å kjøpe nytt. Denne turen er vel godt over det jeg hadde forventet å få til av arti, etter at skia ble parkert i juli. Rart med det, men kommer man seg avgårde, så viser det seg alltid at klatring også byr på mye morro og store opplevelser. Det var utrolig givende å holde bortover egga der - jo lenger vi kom, jo bedre, og det gir en spesiell følelse å være ute i et slikt spektakulært terreng, der det ukjente dukker opp rundt neste nabbe. Og så er det noe med dette å hive inn en prefekt friend inn i fast fjell når en innimellom treffer på det. Til slutt får vi klatre nordøsthjørnet, det var virkelig flott. Kort, lett, eksponert og fast fjell. Perfekt.
-
Hei, har lyst til å dra på tur til påsken med en kompis. Ingen av oss har lappen og vi må derfor belage oss på buss inn til fjellet. Ellers ønsker vi å gjøre det billig. Selvbetjent virker best, men f.eks telt ved en selvbetjent kan også funke fint da vi har det vi trenger av utstyr til telting. Turen er fokusert på topper, det å bo samme sted to netter og ta topper derfra er vel egentlig det vi tenker. Samtidig må vi nok belage oss på en dag inn og en dag ut med gåing virker det som. Dermed lurer jeg på hvor vi burde ta turen, ønsker å få gått på noen fine fjell. Vi har god skierfaring, men ønsker ikke svært tekniske fjell. Lengden og høyden derimot skal gå fint. Det jeg har tenkt på til nå er vel egentlig å ta bussen til Tyin. PS: Vi bruker randonee utstyr og bor i Oslo.
-
Vurderer noen dager med fjellvandring siste helga i mai, og har da tenkt på romsdalen og kanskje tafjordfjella. Vi er i god form, og både hytte til hytte, telt og airbnb er aktuellt som overnatting. Vi trenger altså ikke sammenhengende turer. Er vi noen uker for tidlig ute, eller er det ok mtp snø??
-
Alle tiders vær var i vente, og med denne toppen i boks, kunne jeg med rette kalt meg «500fjell»... Overnatta i bilen ved et steinbrudd/grustak rett ved startpunktet ved rv 655. Kjørte opp avkjøringen på den lille skogsveien skiltet Snødalen, og parkerte her; gps 32 V 384394 6885364 på drøyt 300moh. Dette er det naturlige startstedet for skiturer til toppen, har jeg fått høre. Startet med feller på knallhard skare kl 08.30 i strålende sol enkelt opp gjennom bjørkeskogen, og fulgte snart en liten rygg, og sporene på høyre side av denne. Etter ca 500moh tok vegetasjonen slutt, og det var enklere å gå lengre strekk på kyss og tvers. Jeg var overrasket over at ikke flere allerede var i gang oppover her, på en søndag med slikt supervær. Etter en time tok jeg en solid pause, og nøt varmen. Her fikk en intet gratis, og måtte jobbe for hver høydemeter, men jeg var spent på hvor lenge det gikk før kladdinga begynte. Skulle ikke tenkt tanken en gang! Det begynte å lugge, og på rundt 1200 moh hadde jeg fått nok: Av med fellene, som må sprayes med silikon så snart jeg husker det! Det var faktisk ikke å ille å gå uten feller, for det kladdet litt fortsatt. Bratt opp bre Det så svært bratt ut videre, og jeg var litt spent på dette partiet, som går opp bre. Ingen sprekker var å se noe sted, så jeg krysset meg opp brattbakken her, med formidabel utsikt etter hvert som resultat. Gikk over pkt 1586, og her var det tørr snø. Skled så noen meter nedover, en behagelig overraskelse og avbrekk fra den monotone gåinga, før jeg tok fellene på, og siktet meg inn rett til topps. For en utsikt! Ingen varde noen sted, men lett å finne toppunktet her. Litt vind var det her oppe, men sola varmet godt. Knipset vilt i mange retninger, for det var tagg på tagg i horisonten. Slik skal en jubileumstopp være! Og slikt vær bør en ha på Sunnmørsalpenes høyeste! Jeg hadde brukt 3,5 effektive timer opp, sa gps-en. (4,5 t totalt) Dagen var fortsatt ung, så jeg ville prøve en alternativ vei ned, som kunne virke som en likeså bra vei opp – uten passering på bre. Men først måtte jeg skli ned og tilbake til høyde 1586. Her satt et par fra Hønefoss i solsteika, som hadde sett jerv nedi bakkene. (Sporene hadde jeg sett også, men jeg trodde de kom fra en rev.) Vi hadde en lengre hyggelig prat, og været holdt seg, selv om noen skydotter dannet seg her og der. Alternativ vei ned Så skled jeg videre nedover mot sørøst, men i stedet for å kjøre ned bratthenget på breen, fortsatte jeg sørover, over høyde 1478 og Kvanngrønibba (1495). Fortsatte så den brede sørøstryggen nedover (1,3km) til jeg var rett vest for Vardfjellet (1028), som er en markert rygg som løper ut mot øst. Det var litt vanskelig å se hvor bratt det egentlig var her, så jeg gikk på beina. Hadde det vært isete, måtte jeg nok tatt fram stegjerna, for det var et kort meget bratt parti, før det var enkelt videre. Nede i skaret her, på 1035 m (gps 32 V 382739 6884315) var det tørt fjell, så jeg satte meg ned en stund og nøt stillheten, varmen og solstrålene i bar overkropp. Herlig! Skulle jeg gått turen på nytt, ville jeg nok valgt denne varianten, for det bratteste partiet er meget kort, og det er ikke så utsatt her, som det føltes opp breen ca 1,5 km lenger NV. Særlig mange andre alternativer så det ikke ut til å være fra østsida av Kvitegga. Dessuten var dette det eneste stedet med solbart fjell, som var deilig å sette seg ned på i godværet. Så skled jeg videre nedover, og krysset jervesporet en rekke ganger, og tenkte hvor lett det var å komme seg ned igjen. Underveis ble jeg passert i rasende fart av folk på randonne eller brett. Det gikk da ikke så verst med fjellski heller, tenkte jeg. Feil! Nedi bjørkeskogen ble det utrolig kronglete, med superråtten snø som forhindret bruk av beina, og tett skog som forhindret skikjøringa. Jeg brukte lenger tid gjennom bjørkekrattet på vei ned enn jeg hadde gjort på veien opp!
-
13.juni og en av årets første dager med 17-18 varmegrader. Jeg hadde lagt skiene på taket og egentlig planlagt en kveldsskitur, men ombestemte meg i det jeg satt på ferga mellom Solevågen-Festøya. En skitur langs fjellplatået vest for Fossholtinden ved Vartdal ble forandret til fottur på Heimste Kopphornet ved Standaleidet. Sist lørdag ble jeg tvunget til retrett, da jeg prøvde å komme meg opp på Bukkedalstinden (1000moh) fra Skorgedalen i Ørsta. Nysnø fra ca 800m gjorde det skikkelig sleipt opp langs vestryggen, risikoen ble for stor. ”Normalruta” opp i Bukkedalen var ikke tilrådelig pga kalvende snømasser nedover svaene. Bukkedalstinden fikk jeg erfare at er en utfordrende topp med 3 egger og bratte stup i nord- og østsida. To av eggene skal være greie alternativer for fjellvante, vest og søregga. Jeg avbrøt forsøket og gikk opp på ryggen nord for tinden, og fikk i det minste med meg utsikt mot Vassdalstinden. Men på denne mandagskvelden måtte jeg ha minst et beinbrudd for ikke å klare å komme meg til topps… Jeg kjørte innover langs Hjørundfjorden til Store Standal og opp på Standaleidet. Fant brua over elva et stykke nedenfor Myklebustsetra og kjørte opp langs dyrkamarka. Det ble fort varmt i skjorta på vei opp mot Kalvedalen. Jeg fulgte den enkle nordvestryggen helt opp til toppegga, og bare unntaksvis måtte jeg krysse snøfelter. På toppen ventet ei fabelaktig utsikt mot Kolåstinden og Sætretindane i nord, og Blåtindane og Grøtdalstindane i sør. Innerst i Nøvedalen reiser Nøvedalstinden seg, og jeg får studert ryggen langs østsida av Nøvedalen. I sør strekker Kalvdalsegga seg rundt Kalvedalen, med 1234-toppen som eggas desiderte høydepunkt. Jeg tilbringer en time på toppen, og returnerer deretter raskt på bratte snøfelter ned i Kalvedalen. En beskjeden topp hvor utsikten ikke står tilbake for noe. Legger ved noen bilder, resten blir å finne på web om noen dager.
-
Det ble Middagshornet forsesongtur i går søndag. Dette ble en av de dagene da man virkelig kjenner at man lever og opplever noe; været, forholda, fjellet, turselskapet - alt fikk full klaff! To av oss kjørte artipeer-linjer nede sørsida, veldig arti terreng med renneformasjoner og bergnabber innimellom, og mulighet for variasjon i spennende linjevalg. Tynt 10-20 cm tørrsnølag oppå hardere og tildels ujevnt underlag, såpass lite snø at i hvertfall jeg velger å ta det veldig rolig nedover, kan fort stå der med nasen inni en stein. Veldig stabilt, bare overflatesnøen som kom etter i toppartiet. Med andre ord, helt ypperlige forhold. Tur på denne tida av året er spesielt med det fine, lave lyset. Korte dager og enda litt lite snø styrer valgmulighetene. Sørsider er fine, da får man sol, kort tur er også bra, og gjerne nedkjøring i romslige renneformasjoner der snøen har samlet seg. ............. Middagshornet er på Ørstasida, rett vest for Molladalen. Oppgang fra enden av setervei i Barstadvika eller Nordre Vartdal. Veldig fin isøkstur, med kort og grei. Opp til sadelen på eggen vest for toppen, så følges eggen til topps. Mange alternativer for nedkjøring. SF, sørsida, starter fra 2. skaret mot vest fra toppen, rett over ryggen mellom sørsida og sørrenna. 400 hm med opp mot rundt 40 grader, brattest nær toppen, i flotte omgivelser med små, grunne renneformasjoner og bergnabber innimellom.
-
Plan A var egentlig Holtanna, men pga at det er så inni hampen med snø enda ble det blankt avslått når vi kom opp til teltplassen. Ble anberfalt Raudetårnet av flere klatrere her på Sunnmøre så det ble søndagens mål. Raudetårnet er en 100m høg pinakkel som markerer seg godt i Jønshornmassivet, den ser virkelig innbydende ut med sitt rødlige skjær og spisse form. Klatreturen byr på 3 taulengder med innslag av 5- i hver av dem. Crux er en luftig svatravers på 2 taulengde. På toppen var det trangt om plassen, vi satt rimelig rolig når vi spiste brødskiva for å si det sånn Returen går ned vestsida av pinakkelen, 2 rapeller på henholdsvis 45 og 20 meter. Her er det flotte kjettinganker i rustfritt stål. Det er jaggu bra for det er meget dårlig fjell i vestsida. Fikk ikke mindre lyst til å ta turen på Holtanna etter denne dagen. Det er mulig å ta en kort rapell bak Raudetårnet, klatre opp på neste topp på kammen og klatre helt opp til Jønshornet.
-
Tok meg noen dager på tur i sommer. Planen var å gå Hornelen, samt en del topper i Sunnmørsalpene. Været skulle vise seg å sette en stopper for store deler av planene, men med familie i Ålesund var det greit å ligge værfast å ta på sparket turer derfra. Turen starter ganske bratt og brått rett ved Alnes "sentrum". Her er sti godt merket oppover til første flaten og utsikten mot Alnes fyr er helt fantastisk. Eller vanligvis, i dag skulle det være lavt skydekke som tok vekk en del av de beste fotomulighetene. Vinden tok seg gradvis opp, men skodda slapp liksom aldri taket. Vi trasket videre forbi jakthytten og hadde et lite håp om å få et glimt eller to av den flotte utsikten (rett i havet) ute på Lesten. Vi var heldige å få et par glimt av hva denne turen har å by på, men fikk ikke de helt store bildene, selv om litt tåke gir utrolig kul effekt noen ganger. Her er det greit å følge merket sti, for her er mange plasser man kan ramle ganske mange meter i fritt fall. Som den ivrige fotografen jeg er, prøvde jeg å få litt bilder fra en bedre vinkel, men det lot seg ikke gjøre. Været spilte definitivt ikke på lag med oss denne morgen. Det er utrolig fint å sette opp telt her ute, med fantastisk utsikt og god plan flate godt inne på kanten. Anbefales om man er i området. Vi fortsetter turen mot Kjerringtindane før vi setter kursen mot Sæteregga og Storhornet. Du vet den følelsen man får når man står på kanten av et stup... den trangen til å hoppe? Jeg får ikke den Vi slo egentlig fort fra oss håpet om å gå opp på Storhornet. Med den tette tåken så vi liten vits i å ta turen opp da hele vitsen med Storhornet er nettopp utsikten. Vi kuttet litt inn på ruta å gikk langs vannet i stede. Noe vi kjapt skulle angre bittert på. Det var veldig kronglete å gå her, bratt, og noe så sjukt med mygg... Vi holdt på å bli sprø og faktisk inne på tanken om vi skulle stupe i vannet å svømme tilbake Godt spist kom vi oss omsider tilbake og måtte ha en obligatorisk photoshoot på Johan Skytt Alt i alt en fantastisk tur som virkelig kan anbefales. Dog ville jeg satset på litt bedre vær når man først skal ta turen opp her
-
Sebastian forteller meg at han skimter en lysning mot sør. Jeg snur meg, og tåka letter slik at Vengetinden, Trolltindane, og resten av perleraden i Romsdal får vist seg frem. Åndalsnes ligger under regndyna enda. Vi har hatt den mest fantastiske sommeren i manns minne, med sol omtrent hver dag og bøndene som opplever et uår av de sjeldne på grunn av tørke. Men regnet plasker ned rundt oss nå som vi endelig har tatt ferie for å gå Romsdalstien. Livet er det som skjer mens du er opptatt med å legge andre planer, sa en smart mann. Etter at vi har tatt noen bilder så putter jeg ørepluggen tilbake igjen. Tåka kommer flyvende mot oss med vindene over skaret. Fantasiverdenen med romvesener er faktisk mer spennende enn en våt og kald DNT sti. Jeg farer inn og ut av lydboka mi mens vi labber mot Måsvassbu. I pent vær er det få norske DNT stier som er vakrere enn vår helt egen Romsdalsti via Åfarnes – Skorgedalsbu – Måsvassbu – Vasstindbu – Svartvassbu - Rabben. Som jærbu opplevde jeg det bratte friluftslivet i Romsdal som et stengsel mot den labbetilværelsen jeg var vant til da jeg flyttet hit i 2010. Men gjennom en hytte til hytte tur på nettopp Romsdalstien i 2011 så forelsket jeg meg i de bratte og spisse tindene, med krystallblått vann mellom seg, og isbreer som glitrer. Jeg skrev en artikkel om turen i Fjellsmella 2011, og meldte meg inn til dugnad for MRT nærmest i samme åndedrag. Derfor er det ikke rart at jeg har ventet utålmodig i flere år på en passende anledning til å ta med stesønn Sebastian på den samme turen. Dagen etterpå er været det samme. Vi får ikke sett det flotte fjellandskapet rundt Måsvassbu, og isbreen over Mørkvatnet får Sebastian heller ikke sett. Når vi runder fjellet og kommer frem til Kjøvdalsvatnet ligger tåka så tykk at vi bare ser et viddelandskap rundt oss. Tåka skjuler alle fjellene. Jaja, så får ikke Sebastian se den voldsomme bratta vi må karre oss opp før vi får spist middag. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe! Romvesenene har tatt første kontakt med datanerden og PR-agenten hans er i ferd med å legge en fiffig strategi for at nerden skal bli hørt av mediene når vi bikker toppen av bakken mot Vasstindbu. Vi stuper overlykkelig inn i en ferdig oppvarmet Vasstindbu. Her treffer vi en mamma fra Østlandet med to jenter på 7 og 10 år på ferie, og de går også Romsdalstien. Vasstindbu er en sagnomsust hytte lokalt hos oss i MRT. Solnedgangene her oppe blir alltid omtalt som et høydepunkt i MRT. Heldigvis er det nettopp her vi får et værskifte. De siste tåkedottene flyr over fjellryggen og solnedgangen eksploderer foran oss. 18 åringen løper ut døra og fotograferer ivrig med mobilen. Et dansk ektepar blir modeller foran kameraet mitt mens de drikker medbrakt vin og nyter hver en krone flybillettene kostet. Jeg tror opplevelsen vil være med dem resten av livet. På vei ned fra Vasstindbu får vi strålende sol, og ullskjortene blir slengt opp i sekkene. Steinura gjøres unna på et byks og vi lander på torva idet romvesenene bestemmer seg for at menneskene fortjener å overleve, takket være PR-agenten og datanerden. Lydboka er i stor grad over når vi kommer til tjernet hvor jeg fikk fisk sist gang jeg gikk Romsdalstien, og den trofaste leser vil kanskje huske at jeg glemte fisken på en stein før jeg nådde frem til Svartvassbu. Klok av skade har vi mer enn nok frysetørket mat i sekken denne gangen. Oppover mot Styggeværshaugen steker sola, og jeg skifter lydbok. Denne gangen er det «D-day through German eyes» som skal underholde meg skritt for skritt. Intervjuer gjort av tyske soldater på 50 tallet levendegjør de alliertes offensiv mot Normandie fra en side av krigen som ikke har blitt hørt før. Og før jeg vet ordet av det står jeg på toppen av Styggeværshaugen og hører Sebastian klage over at vi mangler vann. For det glemte vi å fylle nede i tjernet på bunnen av stien. Men heldigvis er det en stor snøfonn på sørsiden av fjelltoppen, så der benker vi oss til med gassapparat, kaffe, og sjokolade. Sist jeg gikk denne stien, var det på toppen av Styggeværshaugen at jeg erkjente hvor utrolig vakkert det er her oppe i Romsdal. Sebastian sitter med kaffekoppen og skuer utover det samme landskapet jeg skuet over den gang. Dette er fint, sier han, før han spør om jeg kan fortelle om tegnene etter isbreene. Vi har en prat om morener og botnbreer før vi finner veien ned til Svartvassbu. I døråpningen står det en familie fra Skottland og tar oss vel imot. Og jaggu har ikke småjentene fra Vasstindbu kommet trygt frem de også. Duften av kokte hurtignudler henger tungt, og vi gjør klar våre frysetørkede poser fra Summit to Eat. Mens vi spiser får vi høre om skotske fjell og østlandske åser, og mens vi tygger går det opp for meg at hytta er full. Jeg må sove på en madrass på gulvet den natta… Om morgenen våkner jeg av at skottene står opp umenneskelig tidlig. De skal ned fra fjellet og videre til neste fjellområde. Men jeg har heldigvis sovet godt på madrassen min og våkner uthvilt. Det passer for så vidt bra, for vi har tenkt å gå lenger enn Romsdalstien. Den slutter nemlig nede på Rabben og Svartvassbu er således endestasjon for hytte til hytte turen. Men tar du til venstre nede på stien så kommer du til Hoemsbu, over Hoemskaret, og dit har vi tenkt oss! Der er det nemlig noen flotte isbreer og i enden av stien ligger smellvakre Eikesdalen som lokkemiddel. Sola steker mens vi jobber oss opp mot Hoemskaret. Jeg gikk samme stien i 2011, og da fikk jeg også tatt en rekke bilder av isbreene som ligger her oppe. For en Jærbu er det eksotisk å få trampe oppå en isbre langs merka sti. Så dette er en opplevelse jeg har gledet meg til å gi til Sebastian! Men når vi kommer dit så er det jo ingen isbre der. Det er ingenting som helst. Vi går på stein. Jeg kikker meg rundt. Hvor er breen da? Jeg flyr litt drone og tar noen bilder, men isen er borte. Jeg innfinner meg med at den har smeltet bort og vi vandrer over Hoemskaret på bare noen snøflekker. Sebastian på 18 trekker på skuldrene og skjønner ikke hva jeg gnåler om. Vel fremme på lunsjplassen min fra 2011 ser vi ned på Hoemsbreen som har kalvet store isflak ut i vannet. Der går ikke en gang breen ut i vannet lenger. Nå ligger det en sørpehaug hvor brekanten var før. Kan dette virkelig stemme? Isbreen i Hoemskaret er borte. Øverst fra 2011: Dette bildet er fra 2018. Breen innerst i bildet er en annen isbre, også den synlig mindre. I forgrunnen er det nå kun stein: Når jeg kom hjem fra turen så sjekket jeg bildene fra 2011 og jo, isbreene var betydelig større før. Klimaendringene har truffet med full kraft på den lille tiden jeg har bodd i Romsdal. Vil dette bety at minstemann i familien, Arn på 5 år, aldri får oppleve Hoemsbreen? Jeg reflekterer mye over klimaendringene. Er fjellturene våre opphav til det vi ser foran oss? Mye kan diskuteres opp og i mente. Brefronten på Hoemsbreen fotografert i 2011: Hoemsbreen fotografert i 2018. Denne vil nok ganske snart miste sin status som isbre. Per definisjon må den være x antall meter tykk: Jeg er overbevist om at friluftsliv er en del av løsningen. For selv om vi kjøper mye friluftsutstyr som skaper utslipp, så er det også mye vi ikke kjøper når vi er på lange turer. Selv om vi kjører til fjellet, så kjører vi jo ikke de dagene vi er i fjellet, vi dusjer ikke, vi kjøper ikke burgere, vi kjøper ikke spabehandling, vi flyr ikke til syden, vi flyr ikke til weekend i Europa, vi streamer ikke film, vi drikker ikke øl, og vi pusser ikke opp huset. Vi går i stedet tur, nyter, observerer, og reflekterer. Så får vi heller leve med en ryggsekk og rustning av petroleumsbasert nylon… Det er i hvert fall det jeg tenker idet jeg kommer ned på tunet til Hoemsbu. Alt av miljøtanker blir glemt når kroppens proteinjag lukter kyllingfiletene kona har tatt med over vannet, og hyttekomiteen på Hoemsbu har supplert matlageret med hvitløk, fersk løk, gulrot, og egg. Middagen får meg til å glemme isbreene. Men nå når jeg skriver denne artikkelen så er det nettopp isbreene jeg husker best fra hele turen. Det var en skremmende observasjon, og min største oppfordring til deg er ikke å kjøre mindre bil, men at du skal ta deg en tur på Romsdalstien og oppleve disse isbreene før de smelter helt bort. For med denne farten så skjer det lenge før min generasjon når pensjonsalder… -
Det er vel en del som går etter kommunenes høyeste punkt, for Stordal er det Seljebottinden (1531). Jeg har stort sett lest korte rapporter fra fotturer til denne toppen, nå er det litt å finne om turen når det ligger (vår-)snø i fjellet. Vi var på nippet å ta turen tidligere i vinter, da på tørrsnøføre. Men et eller annet gjorde at det ikke ble noe av (husker ikke hva). Har snakket om i årevis å "ta" den toppen, men det har ikke blitt før nå. Siden den ligger bare vel 50min biltur hjemmefra, kan en trygt si at jeg ikke er noen kommunetoppjeger. Eller pf-jeger for den saks skyld, toppen har solide 641m i primærfaktor Seljebottinden (1531)
-
Ble en tur til Sykkylven og Straumshornet på lørdag, Det ble en artig tur med delvis vanskelige forhold pga snø og is. Ble mildt sagt bergtatt av Hammersettindene på motsatt side av dalen, fikk virkelig lyst til avlegge dette området et besøk Legger ut noen bilder fra turen. Stilig utsikt rett på Hammersettindene
-
Det er lenge siden det har vært turrapport fra Sunnmøre, så det er på tide med en fra desse kanter også. Store Smørskredtind er storebror til sin mye mer kjente nabo i vest. Mens en går i kø opp til Slogen, så kan det være langt mellom de besøkende til Smørskredtinden. (Pr 23 august så telte vi 35 stk inkl oss som hadde signert toppboka i 2008.) De fleste kommer seg til topps uten klatreutstyr, men en skal likevel ha respekt for toppen. Værforholdene vil ha mye å si og en bør også treffe gode veivalg. Der er i hovedsak 3 veier til toppen: - Langs den "berykta" vestegga (var det ikke her en person forulykket for en del år siden?) - Fra Patchellhytta og bratt opp snørenna mellom Nordre- og Store Smørskredtind. Her må en litt sør og ned før en fortsetter opp sør-øst siden mot toppen - Fra Strandamoldskreddalen eller Langfonndalen og opp sør-øst siden. Samme slutt som etter oppgangen fra snørenna. Opp Sør-øst siden betegnes gjerne som normalveien da det skal være enkleste rute Vi har i år vært velsignet med en flott sommmer som har gitt mulighet til mange fineværsturer. Denne turdagen var intet unntak. Siden ingen av oss hadde vært på toppen før, så ønskte vi å få med oss så mye som mulig på samme tur. Ønsket var derfor å få til en rundtur der vi får gått både vest- og sørsiden av toppen. Vi velger derfor å starte på Skylstad (ca 60 moh) og går opp Skylstadbrekka i retning Patchellhytta. Det er bratt stigning i begynnelsen og når det flater ut så tar vi etterhvert av til høgre og går bratt opp mot ryggen av Smørskredtind. (En kan også fortsette videre mot Patchellhytta og gå opp ryggen fra nordsiden. Begge alternativene møtes på ryggen før en begynner på vestegga). Etter noen bratte og tunge høydemetre så kommer vi etterhvert over på ryggen. Her er det mindre stigning inntil en begynner på egga. Her viser en varde at vi skal over på venstre siden av eggen. Trakk vises noen steder, men det blir likevel litt luring her og der om vi skal opp den rennen eller over den ryggen. Små varder bekrefter med ujevne mellomrom at valgene vi tar er rette. Eller det vil si, at der har gått folk samme vei. Det blir mye klyving oppetter, men det føles ikke utsatt siden en hele tiden klyver i renner og langs rygger. Når toppen nærmer seg så blir det mer opent. Først her føles det litt guffent da det er noe polert og sleipt enkelte steder. Siste stykket mot toppen blir helt grei klyving. Toppen får vi ha helt for oss selv, i motsetning til på Slogen der vi ser folkestrømmen til og fra. Returen legges ned sør-øst siden. Hovedrennen er til og begynne med vid og slakk, men den smalner og bratner etterhvert til. Vi traverseres derfor over mot østsiden. Vi finner en varde og 2, samt ser trakk, men må over 2-3 punkt som krever en del forsiktighet. Det er ikke sikkert vi gikk den beste veien siden nedgangen her føltes mer utsatt en opp vestegga. Vi kommer oss etterhvert ned til siste svaområdet før vi krysser helt over til østsiden. En varde viser her overgangen til østsiden. Herfra er det slutt på klyvingen. Nå er det bare mange høydemetre ned til Lygnstølsvatnet og veien tilbake til bilen. Men først blir det en liten svipptur innom Allskredhornet. Les også en turrapport som sto i Fjell og Vidde for noen år siden: http://www.hjorundfjord.no/?komponent=artikkel&handling=les&artikkel=421 "Kongen av Smørskredtind" hadde da 60 noteringer i toppboka. Den som vil vite antallet nå, må opp og se selv.. Legger ved noen bilde av turen
-
Etter en halveis mislykket trugetur på Sognefjellet, så hadde jeg noe mer tro på de mer enn dobbelt så dyre trugene jeg hadde fått tak i til nå.. Parkerte bilen ca 500 meter ovenfor Krogsætra i Haram-kommune ved en relativt dårlig brøyta parkeringsplass rett ved en fe-rist ... Etter en liten skifteseanse var jeg på veg oppover med trugene på bena.. Snøen var noe råtten i begynnelsen, men så fort jeg kom til ryggen ved 580 moh ble den en del tørrere, og letter å gå på.. Utsikten fra denne toppen skuffer meg aldri, hvor at det varierer fra havet i vest med Midsund og Sandøya, hvor at vi har Molde og Normøre i Nord, Ålesund i sør, og en del Sunnmørsfjell i Øst... Ikke mange som hadde besøkt denne toppen, i alle fall ikke registrert seg den siste måneden... Var en person som hadde skrevet seg inn den 4. nov, noe som tyder på at fjellet får ligge i fred i noen måneder hvert år... Dårlig utstyrt med kamera var jeg, slik at de eneste bildene som ble tatt, var av den 2.0 Megapixel telefonen jeg hadde i lomma.. Trugene holdt de 800 høydemetrene i dag kontra den mere mislykkede turen på Sognefjellet.. Alexander
-
Eidskyrkja/Kyrkjefjellet (1482) er høgste toppen i Volda kommune, den vestligste av Sunnmørsalpe-kommunene. Dagen i forveien var jeg fast bestemt på søndagstur men hadde ingen planer om hvor jeg skulle og hva jeg skulle gjøre. Et par telefoner sent på kvelden for å høre om turfølge ga null resultat, det måtte bli alenetur. Lysten på å oppsøke et område jeg ikke har gått mye i var stor, det måtte bli Volda og Eidskyrkja. Jeg bor nærme Volda men har gått altfor lite der, det må jeg få gjort noe med. Fra jeg reiser hjemmefra til jeg står på Skinnviksetra tar det tross alt bare 1t 45min, ei ferge inkludert. Stikkord for turen er kort skibæring, gode snøforhold pga nordvendt og snørik rute. Slak tur, maks 25 grader opp Blåbreen. Kremutsikt mot et stort antall Sunnmørsalper. Fjellet var blottet for vind og sola hadde få skyer å gjemme seg bak. Vi ble etter hvert en gjeng på 6 stk, alle fra nære områder. Etter 1,5t på toppen er det på med skiene og "koste" ned øvre del av Blåbreen der føret var bra. I nedre del av blåbreen var det ei blanding av nattefrost og slush, dvs gjennomslagsføre. Og lengst nede var snøen next2water. Altså en tur der føret ikke akkurat går inn i historiebøkene. Anbefaler alle som går denne ruta om å legge inn et kvarter ekstra og gå oppom Kollefjellet, dvs opp til venstre for Blåbreen på vei oppover. Jeg prøver alltid å få gjort slike avstikkere for å få bedre sikt mot fjellet jeg skal på. Legger ved kart og et par bilder. Mer om turen og flere bilder
-
På ferie i naturskjønne Valldal hadde jeg tenkt å få med meg en lenge påtenkt tur til Muldalsegga/Trollkyrkja (1766 m). Da jeg så at det var kommet mye nysnø i høyden, fikk jeg istedenfor anbefalt Ormula av lokale kjentfolk. Dette skulle etter utsagn være en flott utsiktstopp med sine vel 1400 meter. Man starter oppstigningen nær en campingplass like nord for Valldal downtown. Setersti fører opp lia til Jamtesetra og videre til skogkanten. Videre følges sydryggen rett til topps. Det er vedvarende motbakke hele veien så høydemetrene går fort unna. Utsagnene om flott utsiktstopp kan jeg underskrive. I sydvest lå Sunnmørsalpene badet i sol. Videre vest- og nordvestover fanget blikket Moldepanoramaet med Lauparen som sentralt blikkfang. I syd majestetiske Torvløysa og Skårene. Og østover, mine opprinnelige turplaner samt Tafjordfjellene med Puttegga som midtpunkt. En topp som kan anbefales hvis en ferdes i disse trakter.
-
Jeg har i flere år hatt lyst til å stå på toppen av Søre Sætretind ved Standaleidet, midt i hjertet av Sunnmørsalpane. Denne våren har den stått på turlista med store bokstaver, ”bare må ha den, bare må…”. Turen har av ulike årsaker drøyd utover våren, men nå skulle det være dagen. Den alpine toppen har ”4-meters-hammeren” på toppegga hvor tauet absolutt bør være med for å komme seg over. Det legges en plan der toppen skal være nummer en i rekken av 5-6-7 topper på en lang dag- og evt natt-tur, Geir er ”som vanlig” turfølge når utfordrende ruter står på tapetet. Etter halv arbeidsdag møtes vi på Solevågen, været er av ypperste kvalitet. Godværsskyene omkranser lett de nordligste Sunnmørsalpetindene, lenger sør er det helt skyfritt. Prognosene sier klarvær, klarvær og atter klarvær, men uten de helt store temperaturene. Heldigvis. Vi parkerer øst for Standalsætra og stropper skiene til sekken., tunge sekker kjennes det fortsatt på skuldrene, og vi tar fatt på den snøløse oppstigningen til Fladalen. Krysser elva på bru og følger den fuktige stien som slynger seg opp gjennom stedvis tett bjørkeskog. Kroppstemperaturen stiger raskt og svetten renner…. fluer…. etter hvert mange fluer. Og enda flere fluer. De blir med 1 times tid Geir plages ikke, så det må være min dyriske tiltrekningskraft... Skiføre På ca 600m finner vi fast og fint skiføre på smale snøfelter som strekker seg ned fjellsida, under buldrer snøsmeltinga. Vi må av og på med skiene et par ganger før vi går inn på den snødekkede Fladalsbreen. Søre Sætretind (1358) På vei opp breen ser vi et bratt snøfelt som strekker seg fra breen og opp på toppegga nord for toppen av Søre Sætretind. Det må være denne som skal følges til topps. Geir blir raskt oppmerksom på snørester som henger i svaene ovenfor innsteget til snøfeltet, det virker utsatt et lite stykke i nedre del. Sprekkene på breen har fortsatt ikke åpnet seg, men de er nok ikke langt unna. Etter ei kort matpause leter vi fram tau og seler, og går sikret over siste del av breen før vi stopper bak en hammer. Vi diskuterer et par rutealternativer, og går for den brede snørenna som tilsynelatende går strake veien opp på egga. Stegjerna spennes på og vi tar fatt på oppstigningen, i raskt tempo forserer vi på fast, fin snø de mest utsatte partiene. Midtveis blir vi overrasket over at snøfeltet er 2-delt. En loddrett bruddkant gjør at vi må prøve å komme oss rundt. Vi setter standplass og Geir prøver ut mot høyre/nord, får satt ei sikring før han prøver å runde skavelen. Vått og sleipt, litt utsatt, han returnerer usikker på mulighetene for å sette sikringer videre. Vi prøver på motsatt side, ei fuktig og bratt skråhylle går 10-15m opp før siste del av snøfeltet kan forseres. Gruffsete terreng står det i ”fottur-boka”, det skjønner vi godt. Stegjern på det sleipe fjellet gir bedre feste enn bar skosåle. Etter å ha klatret 4-5 m opp viser det seg å være for sleipt også opp der, så det blir ny retur. Nå returnerer vi helt ned til skiene, og ser på ei ny renne lenger nord. Denne kan gi muligheter til å komme opp forbi det vanskelige partiet vi allerede hadde gitt opp. Klokka går fort, vi har allerede ”rotet vekk” et par timer. Skal vi gjøre et siste forsøk? Eller skal vi være sikre på å rekke resten av turen? Mislykkes denne siste renna er det mulig at vi ikke heller får med oss alle de resterende toppene som er planlagt. Vi avbryter og går mot Nordre Sætretind, Søre blir gjevere på forsøk nr. 2 Nordre Sætretind (1365) De øvre delene av Fladalsbreen krysses i retning bandet øst for Nordre Sætretind. Over kanten åpner utsikten seg nordover, hvilket deilig syn... Selv om kameraet viste 90 bilder etter turen, glemte jeg å ta bilde akkurat der 4.juli 2001 var jeg også opp på Nordre Sætretind, men jeg kjente meg overhodet ikke igjen. Det må den snørike forsommeren ta skylden for… Snøbakken opp til toppområdet har sola holdt løs og fin. Siste 10m er bart og vi klyver opp med gode tak til toppvarden. Geir klyver også videre til høyeste punktet, telemarkskoene mine er lite egnet til slik klyving. Jeg har dessuten vært der før… Utsikten er formidabel. Dette påstås å være et av de beste utsiktspunktene mot Kolåstinden, det betviles ikke. Vi returnerer til skiene og setter noen svinger før vi står ned på ei stor snøflate hvor sekkene blir satt på vent. Nå venter Søre Snarhornet. Søre Snarhornet (1158) Ei fin snøegg strekker seg ned og ut mot denne toppen. Jeg gikk også denne i 2001, men da var den helt snøfri…. Skiene settes igjen under toppen, og vi når enkelt toppegga. Vi har nå god utsikt tilbake til både Søre- og Nordre Sætretind. Den vardeløse toppen er i boks, så vi returnerer opp til sekkene for å fortsette runden. Vi hadde sett at der ligger en topp rett NV ad Nordre Sætretind, ca 1240m, med ”irriterende” høy primærfaktor. Og med varde… Vi må bare opp dit også Topp ca 1240 Undersøkelser må til, om denne toppen har navn. Den har i alle fall fått varde, og tar seg flott ut fra flere retninger. Absolutt verdt å ta turen til topps, mest aktuelt som nå kanskje: -på en rundtur. Toppen nås enkelt, mot Kvanndalen stuper den loddrett ned. Neste blir Lissjehornet. Lissjehornet (1211) I mot oss kneiser en flott tind med ei rufsete egg i retning Kvanndalsskaret. Etter ei kort matpause tar vi sikte på toppen, ski i første del og til fots siste. Toppen smalner til mot slutten og vi sitter til slutt luftig til med panorama over den skyggelagte Kvanndalen. Det er godt skiføre også til Kolåstinden, også fra denne kanten tar den seg godt ut. Vi ser også en topp på egga mellom Lissjehornet og Kvanndalsskaret, denne ser overkommelig dersom man går opp fra Kvanndalsskaret. Nordre Snarhornet (1134) Etter å ha gått ned igjen fra Lissjehornet sklir vi raskt ned til foten av Nordre Snarhornet og går opp mot toppen. Toppen er dekket av en 2m høy snøskavel, varden står snøfritt til litt lenger nede på kanten mot ytrestandaldalen. Fra denne kanten har Nordre Sætretind kanskje sin flotteste profil, der den skyter til værs. I øst tårner Langenestinden seg opp omkranset av skarpe egger fra Ureggene, Høgenipa og Storhornet. En tur langs disse eggene håper vi også å få gjennomført om ikke lenge. Returen overrasker Sola har nå ikke lenge igjen før den tar dagen, skyggene har blitt lange. Vi kikker på klokka og finner ut at 00.20 ferga bør passe greit på returen. Fellene legges i sekken, i det vi nyter synet av Ureggene og Langenestinden. Det blir flere bilder av disse på vei ned dalen. Snøføret er skarpt med lett frossen sommersnø som vi lett setter svinger i. Nede ved Fladalsvatnet møter vi ei lita utfordring: Svære skavler går langs vatnet, vatnet er dels åpent langs kanten. Skavlene er på vei ut i vatnet, og det har åpnet seg sprekker. Vi prøver å gå langs toppen av skavelen, men den smalner av og ei skummel snøbru stopper oss. Det går mer eller mindre loddrett i vatnet på venstre side. Vi sklir heller ned og følger bratta langs vatnet, utsklidning i den bratte snøsida vil bety trøbbel, big-time. Etter et ca 50m langt utsatt parti kommer vi oss over skavelen, og sklir raskt ned på snøfeltene. Litt barmark-trasking mellom snøfeltene må til på vei ned Fladalen. Skiene festes til sekken, sola skinner så vidt på toppene… og etter hvert er også de for lave for sola. En vellykket topptur er tilbakelagt, til tross for at den gjeveste toppen ble stående igjen uten toppbesøk. BILDER
-
Gårdene på Skår med fjellet Skårasalen ovenfor sett fra Lekneset Var så heldig å få være fjellfører på Sunnmøre fire dager på rad da været var på sitt beste i slutten av september. Alle turene gikk til Store Brekketinden (1578m), ett fjell som ligger like ved den mye mer kjente Slogen øst for Hjørundfjorden. Sammenlignet med Slogen er Brekketinden ett mer krevende fjell. Mens selve turen opp til Slogen fra Øye egentlig ikke byr på så mye mer enn mange høydemeter til beina byr Brekketinden på både lang avstand, mange høydemeter, isbrekryssing, krevende klyving og litt enkel teknisk klatring. For min del ble dette en virkelig flott avslutning på førersesongen. Av rundt 30 førerturer til høyere fjell i Jotunheimen i juli, august og september gikk 25 av de i elendig vær. Siden jeg kom hjem fra Canada i juni hadde jeg fått brukt shortsen på kun en tur, fram til disse fire turene. Været var knallbra samtlige dager og jeg fikk trygt ført ti gjester til en topp som kan skryte på seg en av de bedre utsiktene i Sunnmørsalpene. Slogen sett fra Sæbø Kart over rutene jeg gikk Jeg brukte Langsæterdalen og Babostaddalen som start alle fire dagene. Ett annet alternativ er å gå fra Øye og opp til Patchellhytta, da blir turen kortere i avstand men med 400 høydemetre mer enn å starte fra de to andre dalene. Etter min mening er det finest å gå opp fra Langsæterdalen. Geithornet, Slogen, Vellesæterhornet og Brekketindene ser alle svært så spisse og spektakulære ut mens man går innover denne dalen. Å gå fra enten Habostadsætra eller Liasætra er to kilometer kortere, men byr ikke på slike spektakulære omgivelser som Langsæterdalen. Hver av turene var på fra 16.5-18.5km med rundt 1200 høydemeter. Det som er fint med turen opp Store Brekketinden er at den byr på mye variert fjell, man får god bekjentskap med type sti-i-dalen-vandring, stor ur, løs ur, isbre og spennende klyving i utsatt lende. På illustrasjonen nedenunder ser du detaljene videre mot selve toppen med de tre største utfordringene man møter fra man forlater breen og opp. Det ble brukt tau over breen da man forserer flere større sprekker som enda ikke hadde kommet helt frem. Det lå fortsatt mye snø på breen etter den kalde sommeren. Videre opp ble det brukt tau på tur opp og ned de tre utfordringene som du ser i illustrasjonen. Det ble også sikret med tau hele veien opp fra 2+ hammeren til toppen. Nysetvatnet med Store Brekketinden til høyre Slogen og Sørlige deler av Brekketinden Bildet ovenfor tok jeg fra en pinakkel (klatring grad 5/6) like sør for selve toppen. Store Brekketinden ligger til høyre i bildet. Normalruta opp til toppen går fra skaret og rett opp på venstre side. Fra skaret og opp er det ca 60 høydemeter til toppen, men det er her de største utfordringene ligger. Bildet under er tatt ved Skaret med utsikten nord og vestover. Pinakkelen bildet overnfor er tatt ifra ligger til venstre i bildet. Klyvinga og klatringa opp siste stykket Panorama fra toppen Slogen (1564m) og Jakta (1588m) bak. Folk på toppen av Slogen Stien til Patchellhytta i Langsæterdalen. Slogen til høyre.
-
Da var siste dag av påskeferien akkurat blitt tilbakelagt, hvor at det er et år til neste påske. En kan nok alltids be til værgudene etter bedre vær, men denne dagen viste de seg fra en meget generøs side. Etter å ha opplevd et nesten konstant drittvær en uke i strekk, så lysnet himmelen opp, hvor at det var blå himmel, 8 minusgrader og en perfekt dag for fjellturer. Dette samtidig som det var avreisedag til Trondheim. Ikke mange timene til rådighet, men det var bare å starte tidligere enn hva en normalt hadde villet gjort. Blåskjerdingen ligger akkurat på grensen mellom Sunnmøre og Romsdal, mellom kommunenen Haram og Vestnes. Et fjell som ofte er brukt som et landemerke for privatflygere, og som kan kjennes igjen med den karakteristiske kløfta på mils avstand. Som barn var jeg på skoletur i dette terrenget, hvor at det var en lærer som serverte meg en skrøne og sa at det var en gang et troll som hadde slått øksa si i blåskjerdingen, og skapt den konturen som er der idag. Idag tar jeg det med en stooor klype salt, men for dem som liker å tro slikt, kan de godt gjøre det for meg En av de mest vanlige måtene å komme opp på dette fjellet er å stoppe på en parkeringsplass som ligger midt i mellom Nakkereset og Nakkesetra. Parkeringsplassen ligger på 250 moh, som gir 800 høydemeter til toppen. Jeg går mye mer til fots i fjellet enn på ski, dette på grunn av litt dårlige skiferdigheter i bratte nedoverbakker. Det samme gjør pappa og, så det blir en fottur til toppen. Det har kommet nysnø den siste uken, hvor at det ligger rundt en halv meter nysnø de to første kilometrene. Er surt for bena, men veldig god trening Halve turen går i nysnø, men når vi passerer ca 600 moh, går det over til å bli en fjellrygg, som er avblåst med hardskare. Det blir da byttet om til stegjern for å sikre grepet på isen, og tempoet øker dramatisk. Vi kommer til toppen på 1 time og 35 minutter. Noe som er 35 minutter senere enn på en sommerdag med joggesko og shorts. Tilsammen tar turen 2 timer og 20 minutter. En kort, men veldig effektiv tur. Etter å ha vært på stort sett alle tindene i dette området, gir faktisk Blåskjerdingen etter min mening den beste utsikten. Sørover ser langt nedover mot fjordene ved Ørsta/Volda, en ser helt opp mot Bud i nord, og innover mot Stranda i Øst. Vestover ser en hav så langt øyet rekker. En veldig fin fjelltur selv om det ikke er noen 2000 - meters topp, hvor at været er så fint som det går ann å ønske seg Alexander
-
Jeg var freidig nok til å melde meg på denne turen, etter at jeg fikk vite av Arnt at han var invitert med av noen kolleger. Jeg og Geir hadde tenkt å gå denne egga i fjor, men såvidt jeg husker valgte vi den aktuelle dagen en tur i ytre strøk pga værmeldingene..? - Høgenipa og Langenestinden fra fjorden. Vi startet på Emdal i Strandadalen og gikk opp Emdalsdalen nesten inn til de to vatna. Ei bratt og tung renne ble fulgt helt opp på egga rett sør for topp 1306, en del løst i renna helt oppe. Egga videre sørover til høyeste topp er skikkelig flott tinderangling, et par km med mye klyving og noen utsatte passasjer. Fra Høyeste toppen er det ca 500m bedagelig terreng før egga igjen smalner til og blir luftig en 30-40m, på det smaleste kan man "ri" egga om en ønsker Jeg hadde planlagt å gå Svartetindane og Kvitfjellegga på returen, de andre skulle gå til ned Stølsdalen til Herdalssætra. Men vi brukte såpass lang tid at jeg slo følge med de andre hele veien. Vi går over navnløs topp 1324 før det er strake veien ned Stølsdalen. Litt slossing med skogen må til før vi er nede på Herdalssætra, vi vinner kampen men er ikke fri for risper Anbefalingsverdig tur, der er minst to andre renner som også kan gås opp fra Emdalsdalen + minst en mulig oppgang fra Strandadalen - til Emdalshornet (lengst nord på ryggen). Oppgang eller nedgang via Røyralisjedalen sørøst for Emdalstindane er også kurant ifølge en lokal mann jeg snakket med i går kveld. Mer om turen på http://www.fjellinordvest.net/content/view/36/31/
-
Hei! Eg må berre tipse om ein flott blogg eg følger sjølv om eg ikkje har små barn lengre 👍 http://turmedlillemannogmor.blogspot.co.uk/ Små og store turbeskrivelser med mykje gode bilder! 😄
-
- 2
-
-
- blog
- lillemann og mor i fjellheimen
- (og 3 andre)
-
Jeg våkna litt før halv åtte og kikka ut vinduet: klarvær Raska sammen turutstyret og kom meg av gårde på 08.10 ferga til Festøya. Jeg har hatt i kikkerten en tur over Svinetindane (1125+1132) ved Molladalen og evt å gå turen bortom Storkopptindane og se litt nærmere på toppene lengst nord. I dag ble det dagen for denne turen. Værmeldingene var at det skulle trekke inn regn fra sør utover ettermiddagen. Men da ville jeg uansett for lengst være kommet ned... forhåpentligvis. Jeg sitter på ferga da jeg kommer på at stegjern/isøks ligger igjen hjemme, ikke bra... hastverk er lastverk… Fra Melbøsætra går det fort opp til Molladalsporten og jeg tar av opp langs Storfossen. Videre krysser jeg noen snøfelter i det jeg sikter meg inn på vestryggen opp mot den nordligste (1125) av de to Svinetindane. Snøfeltene er overraskende harde, sporene viser knapt etter å ha gått på dem. Ikke bra mht til den planlagte ruta. Vestryggen er lettgått, og etter gode halvannen time etter start står jeg på toppen. Molladalstindene steiler seg til værs, utrolig flott. Bak er utsikten vest- og sørøver Kolåshalvøya klar og flott. Jeg ser ennå ikke Kolåstinden, Romedalstinden står i veien… Den kommer snart. Egga videre mot hovedtoppen (1132) er grei å følge, delvis ned i vestsida. Noen bratte snøfelter som går opp fra Sollidalen må jeg være forsiktig på, sola har ikke fått tak i disse ennå. Hovedtoppen har allerede fått besøk av to som telter i Molladalen. Det blir en liten prat mens jeg vurderer ruta videre. 1157-toppen, den nordligste av Storkopptindane såg ganske steil ut, muligens klatring fra nord. Kartet viser bratt terreng i vestsida, men uten stegjern/isøks er ikke det aktuelt. 1112-toppen er en mulighet, da med retur ned vestryggen, evt direkte ned mot Solliskarvatnet. Jeg bestemmer meg for å la de toppene ligge til en annen tur, og tar heller returen ned Molladalen. Men først vil jeg inspisere egga ned mot Solliskaret. Egga er grei å gå med innslag av enkel klyving. Jeg går/klyver opp igjen og klyver nedover langs sørøstegga også. Fast og fint fjell, enkelt klyveterreng. Gode adkomstmuligheter fra YtreStandaldalen begge to. Jeg returnerer til Svinetinden og tar ei kort matpause før jeg tar returen ned Molladalen via Molladalsskaret. En flott formiddagstur i godt sommervær. Som vanlig har jeg lagt ut noen bilder
-
Jeg og Geir ble tidligere i uka enige om å prøve å få til en tur til Blåhorna øst for Strandadalen hvis været tegnet å bli bra. Torsdag kveld var det liten tvil om at fredag skulle bli beste muligheten, og vi avtalte å møtes på fergekaia på Stranda fredag morgen. Siden levering av barn i barnehage sto på morgenprogrammet, møttes vi først kl. 09.45. Det var lett skydekke som forhåpentligvis ville lette enda mer, slik meterologene hadde lovt oss på forhånd. Det skulle bli godt å komme seg opp i høyden igjen. Turmålet Dagens topper skulle bli Røsethornet (1085), Løfonnfjellet (1178), Heimste Blåhorn (1352) og Fremste Blåhorn (1478). 1450-1500 høydemetre totalt. Geir hadde ymtet frampå om å prøve nordryggen av Heimste Blåhornet, og sms'n kvelden før lød "tar med stegjern og isøks". Returen hadde vil blinket ut i østsida av Fremste Blåhornet, bort i mot 1000 sammenhengende nedkjøringsmetre med, på kartet, fin nedkjøring. Ei sommerrute opp fra Vasset går opp langs denne sida. Adkomsten Vi kjørte til Opshaugvik og fant etter litt feilkjøring grusveien som går opp til sætrene ved Vassetvatnet. Ei lita snøfonn sperra veien helt oppe, så vi parkerte og gikk de 3-400m bort til Vassetsætra hvor vi kunne spenne på oss skiene. I grovkornet og våt snø gikk vi i slakt terreng opp den åpne skogen med nordryggen av Heimste Blåhornet til venstre for oss. Vi hadde sett på ryggen med kikkert, og skavler i toppartiet skulle kunne være mulig å passere. Jeg hadde mest lyst også å få med meg Røsethornet og topp 1178, som jeg i dag har fått vite at heter Løfonnfjellet. Det ble derfor til at vi gikk opp nord for Blåhornvatnet og inn på nordryggen av Røsethornet. Røsethornet og Løfonnfjellet Ryggen mot Røsethornet var relativt lettgått på oppblåste skavler. Vi finner en varde på kanten mot Strandadalen, noen meter nedenfor høyeste toppen. Vi sklir videre ned i skaret mot Løfonnfjellet, mens vi betrakter en stor tverrgående skavel. En mulig oppgang kunne vært til høyre, klyving på tørt underlag, men vi velger på venstre side. Skavlen har ei 3-4m bred hylle som vi skrår opp langs. Geir prøver seg på de siste 6-7 meterne med ski på beina, men det blir for bratt. Prøver å ta av ene skia å sparke trinn i skaren, men det er for hardt. Går noen meter tilbake og prøver igjen, og han kommer seg over. Jeg har halveis begynt å leite fram stegjern, men snurrer igjen sekken og følger etter. Jeg sonderer etter gode fotomotiver, knipser litt og vi tar matpause på toppen. Været varierer, det er fortsatt overskyet. Noen mørke skyer kommer og går, det samme gjør solen. Men mest på nabotoppene Blåhorna I dels flatt lys kjører vi ned i skaret mot Heimste Blåhornet. Opp vestsida er bratt, sikkert med skare, så vi velger å runde inn i sør/sørvestsida og følge denne til topps. Geir går jevnt foran med meg slitende et stykke bak. Etter knappe 400 høydemetre fra skaret mot Løfonnfjellet, når vi toppen. Nå kommer de første tåkeskyene sakte glidende inn og legger seg forsiktig rundt toppen. Noen snøfnugg merkes også. Vi burde nå ha flott utsikt mot Storfjorden og ruta videre mot siste toppen, Fremste Blåhornet, men nei. Etter å ha kjørt ned den slake sørryggen legger vi på fellene for siste gang. Jeg tar fram mobilen for å sende en sms-beskjed, og får samtidig en selv: "Sitter på toppen av store ringstind, sol, vindstille og blå himmel. Kan livet blir bedre?". Jeg er et øyeblikk misunnelig på Torgeir som sendte meldingen, og returnerer "tåkeskyer og dårlig sikt her, men bra føre".... De som valgte Hurrungane tors-fre-lør hadde gjort et godt valg. Geir har gått i forveien for å lete etter muligheter for å passere skavlene i østsida (returen). Jeg går etter, og han har funnet et sted hvor skavelen er bratt men ikke overhengende. Men sikten er dårlig og lyset flatt. Vi går til topps på Fremste Blåhornet, og ser at noen kilometer lenger sør er det sol og finevær, men det kan vi uheldigvis lite gjøre med. Det er ingen vind som kan sette fart i skydekket. På toppen står en teknisk installasjon, ser ut som en mottaker av etter eller annet slag. Vi tar ei pause og vurderer å vente for å se om det blir lettere. Det begynner å snø igjen, og sikten er dårligere enn noen gang. Det blir rask retur ned fjellet, men først sklir vi utom ryggen som leder ut mot vest. En varde står på kanten og det er flott utsikt ned mot Strandadalen. Kunne i alle fall vært det. Vi legger i vei videre nedover, og returen legges ned langs Blåhornvatnet. Det går vel ikke mer enn en halvtime, så merker vi at vinden har begynt å tilta. Ikke lenge etter var det sol og finevær. Var det noen som sa fredag den trettende En bilderapport er lagt ut på http://www.tinderangling.net/info/Bilder/Sunnmorsalpebilder.htm Har laget et kart som viser ruta.
-
02.06.05: Sunnmørsalpane, 2 topper helt vest på Kolåshalvøya
Svein publiserte et emne i Turrapporter
Det ble en ny kveldstur i går torsdag, denne gangen til to topper helt vest på Kolåshalvøya. Klarvær og lite vind ga en flott tur til Bergehornet (1024) og Grøthornet (1045). Bergehornet Turen startet ved kraftverket i Fosshola og opp langs rørgata til Riseskaret. Skavlene låg langs hele østsida av Bergehornet, men helt nord på østryggen kunne det se ut som om det var greit å passere skavelen . Det viser seg at sola har tatt godt tak i snøen, så sålene gir godt feste i det korte men bratte partiet. Toppen nås knappe 2 timer etter avgang. Utsikten nytes og foreviges før neste etappe påbegynnes. Grøthornet I slakt terreng går jeg i retning Raudetindane, og følger disse i berg-og-dalbane med tilhørende lett klyving. Ryggen mot Grøthornet omkranser dalbunnen i vest (Flåskjerdalen), og lengst vest har Liahornet ei form som minner veldig mye om Jakta sett fra øst. Som en spekkhogger som stikker snuten opp av vannet…. Liahornet fikk besøk på ski for et par mnd siden. Ryggen mot Grøthornet er delvis snødekket, men enkel å følge. Jeg holder toppegga et stykke, luftig, men det tar for mye tid, så jeg holder litt ned i sørsida. Toppen nås kl. 19, akkurat etter tidsskjema til 21 ferge på returen. Grøthornet er et godt alternativ som skitur, nedkjøringa i renna i sørsida er ca 500m med gode 35 grader. Litt slakere ned i Skåla eller ned mot Hestfjellet. Denne turen gir åpen utsikt mot øyene i vest, og i øst ser man Vassdalstinden og Saudehornet steile opp som de to mest markante tindene. Siden disse rager 2-300m høyere enn de andre toppene i området, synes de ekstra godt. BILDER FRA TUREN Kart over ruta:
