Søk i nettsamfunnet

Hei! Vi er en liten familie på 3 som skal ha teltferie på Spiterstulen i sommer 2017. Vi skal ha 4 netter +/- tenkte vi, og jeg søker turtips og erfaringer fra andre fjellfolk om turer med barn 2 år i bæremeis. Vi ser ikke for oss Galdhøpiggen, men tar dette som en bonus hvis vi forsøker oss og kommer opp. Jeg hører så mye forskjellig om å gå Galdhøpiggen, at den er så lang og tung tur. Kanskje ikke beste turen med kid'n i meisen.... Han elsker meisen og trives godt der. han har sittet i bæresele/bæremeis, kanskje opptil 4 g.pr. uke. siden han ble født, så han er vant til den! Spierstulen har et "småturkart", hvis noen har et foto el.l av dette så hadde det vært artig å sett på disse småturene nå som forberedelser. Vi gleder oss til å ha ferien i Jotunheimen!

Hei, Jeg har lyst til å gå Gjendesheim-Glitterheim-Spiterstulen-Leirvassbu-Gjendebu-Memurubu og så ta båten tilbake til Gjendesheim (da jeg har gått Besseggen flere ganger tidligere), eventuelt starte på Memurubu og gå andre veien. Men er det det noen her som vet hvilken vei som lønner seg å gå? Jeg har vært på de fleste av disse hyttene, men bortsett fra Besseggen så har jeg alltid bare gått toppturer ut fra hyttene, ikke mellom hyttene og derfor usikker på hvilken rekkefølge det lønner seg å gå rundturen.

Hadde på lørdag en knalltur i Jotunheimen med Bjørn-Even, Sondre og Atomsilda. Med Spiterstulen som utgangspunkt var planen å ta en del topper rundt Leirhøe. Sol fra blå himmel og til tider meget behaglige temperaturer gjorde dagen helt perfekt. Vinden kunne med fordel vært litt svakere. At Birken røk pga. skade ble fort glemt. I alt ble det 9 2k-topper og 1 rett under. Tilsammen 2900 høydemeter og 30 km ble tatt på 10 t og 15 min. Rapport og flere bilder ligger på: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/03/storeslem-rundt-leirhe-paske-pa_21.html

Etter å ha kikket på yr.no hele uken så det ut som om det var en mulighet for bra vær på fredag. Planene var at Odd Arne skulle få sin første nye topp dette året. Han nærmer seg slutten på samlingen sin og Ryggjehøe sto igjen i dette området. Jeg hadde heller ikke denne toppen og jeg så også en mulighet for å lure med meg han videre opp til Leirhøe og Spiterhøene...ikke helt uvillig faktisk. Etter å ha ankommet Spiterstulen i snøvær og vind,- så var ikke akkurat optimismen veldig stor. En av fjellvettreglene sier jo at "Det er ingen skam å snu". Vel, - vi ville gjøre et forsøk og langet i vei oppover nær den vanlige ruten mot Glitterheim. Det snødde og vi hadde vinden rett i mot. Heldigvis sluttet det å snø da vi nærmet oss toppen av den første lange stigningen. Optimismen steg og vi rundet sørover og fikk vinden i ryggen. Solen kom også selvom den ikke varmet så mye.... Vi så Ryggjehøe langt der framme og det så rimelig vindfullt ut der oppe. Selv følte jeg, da sikten ble bedre, at kanskje vi skulle gjøre et forsøk også på den opprinnelige planen. Det var å fortsette mot Veoskardet etter å ha vært på Ryggjehøe. Den muligheten så også Odd Arne positivt på, men etter å ha møtt diverse "djevler" på vei opp mot Ryggjehøe slo vi dette fra oss. Vinden var svært kraftig på vei mot toppen og vi holdt på å bli kastet i bakken et par ganger. På selve toppunktet var faktisk vinden noe spakere, men intet sted for lunch...... Vi valgte derfor å returnere til Spiterstulen og hele turen tok ca 6 timer. Det var trått føre og med en god del nysnø som hadde samlet seg i små fonner hele veien som gjorde det noe tungt å gå. Likevel...vi nådde toppen og hadde en frisk tur i vinterfjellet. MEN, nå savner vi vårsola og muligheten for å sette seg ned å kose seg med mat og drikke. Det var ikke lett idag!

Endelig ble det tid for årets ferietur, noe som betydde nye fjellopplevelser, og forhåpentligvis nye 2000-metre. Planen var at jeg, sammen med foreldrene mine, skulle tilbringe en ukes tid i Visdalen i Jotunheimen, med et telt oppe i dalen som base. Herfra skulle vi gå på så mange topper som formen og været tillot. Vi hadde ingen klare planer for hver dag, og ingen tidsrammer, bortsatt fra at vi måtte begynne å snu nesen hjemover etter en ukes tid. Etter å ha studert værmeldinga nøye i tida før vi dro, viste det seg at dette kom til å bli ei uke med knallvær. På tirsdag ble bilen pakket, og vi satte kursen sørover i solskinnet. Vi nådde Spiterstulen rundt kl. 6, og etter to transportetapper (hadde jeg da visst hvor lite av utstyret jeg kom til å få bruk for hadde vi nok greid det med én) fram og tilbake fra bilen, hadde vi etablert leiren i lia ovenfor Gamelsætre. Onsdag: Leirhøe Den første turdagen opprant nokså gråere enn dagen før, med skydotter rundt de høyeste toppene, men etter hvert ble det mer og mer blå himmel. Vi ble enige om å starte med en enkel topp som alle tre ble med på: Leirhøe. Det ble avgang litt over kl. 9, og vi begynte å trave opp den bratte lia langs Leirgrove. Denne ble etter hvert krysset, og vi fortsatte opp til ca. 1600 moh, før vi svingte til høyre og fulgte den brede ryggen opp mot Leirhøe. Hittil hadde været vært fint, men nå begynte skodda å komme sigende, og når vi kom opp i 2000 meters høyde, var det lite sikt å snakke om. Her var det også snø hele veien til toppen. Vi hadde brukt god tid opp, og nådde ikke toppen før kl. halv 2, med bare snø og skodde å se rundt oss. Videre ble vi enige om å gå via Veoskardet ned igjen. Her måtte vi forsere en nokså bratt snøbakke, før jeg tok en avstikker opp på Leirhøe Sør. Denne lå under skodda, så jeg hadde en fin utsikt mot Veobrean, Veodalen og toppene rundt. Deretter gikk vi ned steinura til Hellstugubreen og fulgte stien langs Hellstuguåe tilbake til leiren. Oppsummering: 2 nye 2k-topper etter 8 t. og 15 min. på tur. Torsdag: Urdadalsryggen Denne dagen våknet vi til blå himmel over Visdalen - nydelig turvær! Vi ble enige om å prøve på første del av Urdadalsryggen i dag, altså opp til Store, videre til Midtre og retur via Semelholet. Det ble forholdsvis sen start i dag; kl. 9.45 begynte fader’n og jeg å traske opp dalen langs DNT-stien. Vi passerte Urdadalsbekken før vi begynte å skrå oss opp mot ryggen til Store Urdadalstinden. Det ble etter hvert mange høydemeter, og det ble nokså slitsomt i varmen. Vi kom etter hvert til ei bratt snøfonn, som vi lett kunne ha gått rundt i steinura, men, mest for å få prøvd utstyret, tok vi på stegjern og isøks og gikk strake veien opp. Etter hvert ble det bedre og bedre utsikt mot Hellstugutinder, Bukkeholstinder, Kyrkja og selvsagt Visdalen. Videre opp på ryggen, omtrent der den begynner å svinge mot sør-sørøst, ble det smalere, så vi holdt oss en god del på vestsiden av ryggen her, hvor vi måtte ta hendene til hjelp flere steder, men det var langt fra vanskelig under de optimale forholdene vi hadde. Toppen ble nådd kl. 14.30, og vi kunne nyte den flotte utsikten i hjertet av Jotunheimen. Videre fortsatte vi greit ned ryggen mot Midtre. På vei ned ryggen fikk vi plutselig høre et brak, og fikk se noen store steiner i full fart på vei ned noen snøfonner ned mot Semelholet! Forskrekkelsen ble enda større da vi oppdaget at det gikk folk like ved der steinene stoppet!! De fikk seg sikkert en real støkk etter den opplevelsen… Dette skjedde et godt stykke foran oss på ryggen, så jeg antar at vi kan renvaske oss selv for å ha utløst det, men etter dette ble vi langt mer oppmerksomme på hvor vi plasserte føttene. Før vi begynte stigninga opp til Midtre, traff vi på den etter hvert så kjente karen som står her med ryggsekk og lue. Det tar vel ei stund før han finner veien til toppen... Videre til Midtre ble det en del klyving, men også her var det greit nok å komme til toppen, og vi ble belønnet med nok en nydelig utsikt. Klokka nærmet seg nå 17, og vi begynte på returen ned til Semelholet, hvor isen på Semelholstjønne så ut til å ha sprukket opp betydelig mer i løpet av denne varme dagen. Nedi steinura var det, som raset tidligere på dagen hadde vist, en god del løst, men med en god porsjon forsiktighet gikk det bra. Vi benyttet oss også av noen snøfonner, som sparte oss for mye tid. Nede i Semelholet gikk det greit ned til Visdalen, og vi gikk derfra tilbake langs stien til leiren. Under kryssinga av Urdadalsbekken presterte jeg å skli på en av steinene, med det resultat at skoene ble søkkblaute til resten av returen. Oppsummering: 2 nye 2k-topper etter 11 t. og 10 min. på tur. Fredag: St. Tverråtind Fortsatt finvær, så dagens plan var å gå over Tverråtindene, fra Midtre til Store. Også i dag ble det sen start: kl. 10.15 begynte vi å gå og krysset kloppa over Visa, som ikke lå lenger enn 300-400 meter unna leiren. Herfra gikk vi et stykke nedover dalen før vi fortsatte inn i Tverrådalen langs Tverråe. Denne skulle vise seg å være veldig stor, og etter flere forsøk på å steingå den, måtte vi endre planen. Vi baserte nå på å krysse elva lenger oppe i dalen, for så å sette kursen for Store Tverråtind. Men vi fant raskt ut at å steingå elva ikke ble noe enklere lenger oppe, så det ble til at vi måtte vade den like under brekanten, hvor den er splittet i flere løp og har forholdsvis lite strøm. Det var en heller kald opplevelse! Etter å ha fått tørket føttene på en solvarm stein på den andre siden, bega vi oss opp mot Nedre Tverråbandet. Noen steder tok vi sjansen på å gå et lite stykke ute på breen, da spor fra den samme dagen gikk her. Like før Tverråbandet bestemte jeg meg for å gå oppom Lindbergtinden, mens fader’n gikk opp til Tverråbandet. Her var det ei nokså bratt snøfonn, men snøen var veldig grei å gå i, så isøks/stegjern ble unødvendig. Ovenfor snøfonna var det litt småklyving vestover til toppen. Dette er virkelig en flott topp, som ligger midt mellom Nørdre Illåbreen og Tverråbreen, med et mylder av tinder rundt. Mens jeg satt på toppen, hørte jeg et ras i Bukkehøes østvegg, like ved meg – nok en påminnelse på at dette er rasutsatt terreng. Etter ei kort stund på toppen gikk jeg tilbake samme vei til Tverråbandet, hvor fader’n ventet. Herfra fortsatte vi opp den forholdsvis lettgåtte ryggen til Store Tverråtind. Oppe på selve vestryggen lå ei lita snøfonn ut mot Svellnosbreen, som var fristende å gå opp på, men som så ut til å lede bratt ned mot breen på den andre siden. Enkelte steder holdt vi litt ut til høyre (sør), men for det meste var det greit å gå oppe på ryggen. Oppe på toppen åpenbarte det seg en utsikt som jeg tror må være den flotteste jeg noen gang har sett. På en dag som denne kan man se omtrent hele Jotunheimen og mer til, og det er ikke noe småtteri: tinder og breer så langt øyet kan se! Returen hadde vi sett ut nede fra bandet: ei bratt snøfonn som startet like under toppen, og gikk hele veien ned til Tverråbreen. Etter litt problemer med løse steiner kom vi oss greit ned på snøen, og kom oss dermed ned nesten 500 høydemeter i løpet av 10-15 minutter! Videre fulgte vi samme vei som vi hadde kommet, til vi kom til brekanten. Her holdt vi høyden på nordsiden av dalen, til vi kom inn på stien fra Svellnosbreen. Her ble breelva enkelt krysset på bru, før vi fortsatte til Spiterstulen, og tilbake til leiren. Oppsummering: 2 nye 2k-topper og 11 t. og 40 min. på tur. Lørdag: Spiterhøe og Galdhøpiggen Det nydelige været er her fortsatt. Både mor og far ville ha hviledag i dag, mens jeg skulle gå på to topper jeg fikk lov til å gå på alene: Spiterhøe og Galdhøpiggen. Jeg begynte å gå samme vei som til Leirhøe, til jeg kom til ca. 1600 meter. Her svingte jeg av til vestre og krysset Leirgrove. Etter en stund oppdaget jeg at toppen jeg gikk mot, var Leirhøe Nord, og svingte derfor skarpt til venstre mot Spiterhøe. Dette er en av de flatere toppene, hvor varden dominerer platået. Videre gikk jeg over Spiterhøe Nord, og rundet Skauthøe i vestsiden. Her tok jeg etter hvert av for tidlig ned til venstre, og kom ned i ei nokså løs steinur. Etter litt forhandling med noen store steiner som ikke ville ligge stille, kom jeg meg greit ned på stien fra Glitterheim, og fulgte den til Spiterstulen. Herfra var det rene folkevandringa på vei ned stien fra Galdhøpiggen, ikke så overraskende i dette været. Lia opp fra Visdalen var dryg i varmen, men når jeg først kom opp i høgda på 18-1900 meter gikk det veldig greit, med snø en god del av veien. Jeg gikk oppom Svellnose og Keilhaus topp, to nye topper for meg, og opp den siste snøbakken opp til Norges tak. Nå viste klokka 18.00, og det var fortsatt en god del folk her oppe. Her har det sikkert vært mange, mange hundre i løpet av dagen. Etter en halvtimes tid på toppen startet jeg på returen. På tur ned begynte jeg virkelig å kjenne at føttene hadde fått nok for en stund, og sant nok: da jeg kom til leiren rundt kl. 21.15, oppdaget jeg at jeg hadde fått flere gnagsår på begge føttene. Oppsummering: 5 2k-topper, 4 nye, 11 t. og 25 min. på tur, og SÅRE FØTTER!! Søndag: Hjemreise I utgangspunktet hadde vi tenkt å være her også denne dagen, men da det ikke var snakk om at føttene mine ville klare enda en dag i fjellet, ble det hjemreise i dag, i steikende solskinn også i dag. Men, men, man kan ikke få til alt her i verden. Etter to transportetapper ned til bilen ved Spiterstulen, var det bare å kjøre hjem til Trøndelag igjen. I’ll be back…

Fordi det ikke ble noe av vårskituren til disse toppene, ble det bestemt at denne traversen skulle tas i ferien. Askogvoll og jeg hadde planlagt denne turen i lang tid og vi hadde foretatt noe research vedrørende brepassasjer, hamre osv. Den "normale" ruta er vel å gå fra Leirvassu og inn Kyrkjeglupen for så å gå opp på Søre Bukkeholstind. Derfra plukker man topper som perler på en snor og avslutter traversen med Bukkehøe og Bukkehøe Nord for så å gå ned mot Geitsetri. Denne ruta er lang nok den....men vi ville gjerne ha med oss de Nørdre Bukkeholstindene og avslutte med Stygghøes to topper! Altså hele 18 topper med smått og stort. Startstedet vårt ble derfor Spiterstulen for så å avslutte med topp 47.1 Stygghøe Øst (2200moh) for så å gå ned ved Bukkeholsbekken. En drøy tur dette og innerst inne var jeg usikker om det ble for langt... Vi startet litt etter kl 0600 fra Spiterstulen og gikk raskt innover den lange Visdalen. Etter ca 1,5 time sto vi ved elva der vi skulle krysse over for å begynne oppstigningen til Søre Bukkeholstind. Lang transportetappe inn hit...hele 8km. Været var meget bra og litt svak vind som gjorde godt i sola. Likevel svettet vi fælt mens vi slet oss oppover kneikene mot toppen. Askogvoll er halvparten så gammel som meg så jeg måtte stå på for å si det slik...en utålmodig 24 åring Høydemeter etter høydemeter ble forsert og snart ble det bare gøy klyving bortetter ryggen. Askogvoll var rastløs så lange pauser ble det ikke på denne turen. Topp etter topp ble besteget på denne artige ryggen nodvestover. Etter å ha kommet til topp 74.1 Bukkeholstind V1 (2166moh) må jeg si at det så jævlig langt ut til Bukkehøe og vi skulle enda lenger...200 høydemetere ned til Bukkehøe Nord. Jeg var nesten bestemt for å droppe disse toppene og gå kun på de Nørdre Bukkeholstindene. Mat og drikke ble fortært og beina føltes bra og det var bare å trå til... Sekken ble lagt igjen da været var bra og kun rompetaske med ei flaske ble tatt med. Turen til Bukkehøe Nord og faktisk helt ut til punkt 2078 moh nord for denne og tilbake tok faktisk 3t45m. Bakkene opp mot Bukkehøe var tunge, men kroppen fungerte faktisk veldig bra. Vi gledet oss nå faktisk til de Nørdre Bukkeholstindene. Stigningen opp mot Stygghøe så hard ut fra avstand, men skulle vise seg og bli en meget artig og trivelig avslutning på en tur med mange bakker... Vi "listet" oss over brepassasjen mellom topp 74.1 og topp 87.0 Nørdre Bukkeholstind. Traversen videre østover var veldig grei ved slike tørre fine forhold vi hadde denne dagen. Den bratte hammeren opp mot topp 87.2 Nørdre Bukkeholstind Ø2 ble for sterk kost for oss, og vi rundet denne ut på breen for så å gå lett opp fra sør. Denne hammeren så nesten utoverhengende ut . Det så ut som det var greie tak, men greit å gå rundt synes nå vi da... Klyvingen opp mot Stygghøe var overrskende moro og satt en ekstra spiss på turen. Det kan jo ha noe med at det var de siste høydemeterne denne lange dagen. Hele 2800 høydemetre kjentes i beina. Heldigvis fikk vi akt oss ned på snøen ned fra Stygghøe Øst ned mot Visdalen. Det å krysse elva var ikke greit, men suget etter en kald øl var stort og vi tok bare sats og vasset raskt over elva. Våt helt oppå til låra, men hva gjør vel det når det blir hviledag dagen etter? Etter 15,5 timer og ca 3,5 mil var vi tilbake til Spiterstulen. En lang og spennede tur med mye artig klyving på tørt fjell! Anbefales!!!

Hei folkens Torsdag 5 april dro Bjørn og jeg til Spiterstulen, spente på pulk og labbet i vei til foten av Heilstugubreen. På venstre side fant vi ly for vinden og slo opp teltet. Real turmat sto på menyen, men da vi fant ut at vi hadde kjøpt med feil gassflasker til brenneren ble det Real turmat bladet ut i urte-te og honning fra termosen (?!) Forøvrig var det delilig å ligge dypt nede i soveposen med bok og hodelykt mens vinden ulte over oss. Tissepause midt på natta avslørte stjerneklar himmel - og forventningene til dagen derpå begynte å stige. Vinden ble sterkere jo lengre opp på breen vi kom. Vi hadde grei sikt "mellom kastene" - vi så bl.a de vestre Memurutoppene over oss på venstre side. På toppen av breen skrådde vi over og kom oss opp den siste kneika og opp på sadelen mellom nestsøre og Store Heilstugutind. Her satte vi fra oss skiene og tuslet først opp på Store. Det var enkelt å gå opp - vi hadde knapt bruk for isøks. Utsikten var heller dårlig, og det blåste sterkt. Men jeg har opplevd tettere tåke før, så det var faktisk ikke så verst Nede ved skiene bar det inn i vindsekken til lunsj. Greit å spare neste oppoverbakke til å få varmen i tær og fingre igjen! Ryggen opp til nestsøre var også enkel, men her var det greit med isøks. Litt isete noen steder, men stegjern var overflødig da det var nok av mykere snø rundt som gav oss andre akternativer. Fra toppen var det en fin rygg sørover og flott utsikt mot Store som vi nettopp hadde vært på. Jeg innrømmer det gjerne - jeg er litt pysete på kalde vinterturer. Jeg blir rett og slett gretten når jeg fryser Jeg har ca 10 telt-netter vinterstid hittil. Bjørn har sikkert 150; både fra militæret og på fjellsport-turer. Og han fryser nesten aldri. Han går i tynne handsker når jeg har vindvotter opp til albuene... Jeg tror ikke han var spesielt imponert over meg, men jeg har en ambisjon om å bli flinkere til dette med tiden; både utstyrsmessig og mentalt... Gleder meg til neste vintertur! De blir jo bare bedre og bedre jo mer jeg lærer. Tips: Det var veeeeldig deilig å komme ned til perfekt avkjølt boks-øl i teltet. Først delte vi en. Så så vi på hverandre: Ingen vits i å ha mer enn nødvendig å dra på videre... Der forsvant den andre. Og så forsvant vi nedover til Spiterstulen mens vinden fortsatte å ule over breen. Nå har sikkert snøskavlene fått perfekt form til neste gang vi kommer opp... Se turfilm og bilder her: www.mitandi.com Klem - Christin

Lang tids lediggang i byen er roten til alle lange turer. Rødtopp, Mitandi, Bamse Brakar og jeg var klare for nok en topptur. Med lovende værmeldinger for områdene rundt Lom og sterk fjellfeber hadde vi tenkt å få med oss Storivilen (Lomsegga), Moldulhøe, Hesthøe og eventuelt andre topper som sto laglig til i rimelig nærhet. Overnattingen ble ordnet under bilturen og valget falt på Spiterstulen. *Lørdag 03.03.2007 Etter å ha fått i oss kraftfrokost var det å kjøre til Kvanndalsvollan. Værforholdene var ok med tynt, høyt skydekke og fint blåswixføre. Vi var klare til avgang 09:30 og superoptimister som vi var tenkte vi at vi var tilbake på Spiterstulen før 19:30. Det gikk skuterspor til Netosætre, så gjengen føk dit og smelte på feller. Jeg skulle teste kortfeller og hadde ingen backup annet enn armstyrken. Planen var først å gå mot Storivilen, men noen hadde tråkket spor opp mot Høgset, så vi fulgte det oppover og tok etter hvert av mot Hesthøe. Kortfellene viste seg raskt å være utilstrekkelige i brattbakkene og armene mine fikk kjørt seg skikkelig. Snøforholdene var bra, særlig oppe på snaufjellet. Hovedsakelig var det vindpresset snø med 5 cm løssnø oppå. 14:15 karet jeg meg som sistemann opp på Hesthøe og forbannet kortfillefellene. Jeg var helt pudding, men passet på å få i meg drikke og foring så resten av turen ikke skulle bli mislykket. Videre bortover mot Lomsegga var det en lang og seig travers. 16:10 passerte vi toppen av Moldulhøe og først 18:00 besteg vi Storivilen. Solnedgangen var flott å se, men tidsskjemaet sprakk fullstendig. GPS med kart er kjekt å ha og gjorde ting mye enklere med tanke på retur til bilen. Nedturen gikk stort sett greit og vi slapp unna med bare noen små, men dog etter forholdene tunge motbakker. Månen hjalp til å lyse opp, men det var bra å ha noen små hodelykter også. Vi styrte unna stup og bratte heng og alt gikk bra nedover, selv om det tok sin tid. I bakkene ned mot Netosætre traff vi gjengen fra tinderangling.no. Vel nede av bakkene, fikk vi en fin måneskinnstur mot bilen. Måneformørkelsen begynte og var spennende å følge med på. Først 22:30 kunne vi sette oss i bilen og vende nesa mot Spiterstulen. *Søndag 04.03.2007 Etter en god natts søvn og en enda større frokost begynte noen ønsker å krystallisere seg ut til turplaner. Været var omtrent det samme som dagen før med høye tynne skyer. Rødtopp og jeg ville på Spiterhøe, mens Mitandi ville ha med seg Bamse Brakar på Leirhøe. Jeg fikk kjøpt meg langfeller på Spiterstulen, så ikke skituren skulle bli forringet av slike banaliteter i dag også. Vi tok følge innover Visdalen og opp langs Leirgrove. Snøforholdene var dårligere enn på Lomsegga og mye stein stakk opp, men det var ikke problem å finne gode snørenner å følge. Vi skilte lag oppe i bakken og gikk mot hver vår topp. Spiterhøe var helt avblåst og steinete. På vei mot toppen ble vi omfavnet av en kald og sur tåkedott som stjal utsikten. Vi beholdt fellene på til vi var forbi Spiterhøe NØ (høyde 2009). Deretter rundet vi Skauthøe og rant ned til kvistløypa mellom Glitterheim og Spiterstulen. Derfra var det fort gjort å komme ned igjen. Mitandi og Bamse Brakar kom omtrent samtidig med oss til Spiterstulen.