Søk i nettsamfunnet

Heisann! Jeg skal gå Norge på langs i vinter. På jakt etter rutebeskrivelser, GPX filer eller track log fra fjellfolk som har gått hele eller deler av ruta (på ski, vel og merke). Hadde vært spennende å sammenligne min planlagte rute med ruter fra de som allerede har gått. Takk for tipsene!

Navn: Super vintertur med ørret og lavo-liv Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-03-09 Innsendt av: UTE avdelingen En super vintertur med temperaturer under 20 minus. Lavoliv og ørretfangst! Bedre kan vi ikke ha det! Velkommen med på turen😉❄ Super vintertur med ørret og lavo-liv

Jeg har skrevet en lite turrapport fra skituren på Hardangervidda forrige helg. Les den gjerne på bloggen min ved å trykke her :-)

Les turrapporten på bloggen og se flere bilder og timelapse! Etter noen vinterturer var vi nå klare for en tøffere utfordring, turkompis @Tor-Erik-L-77 og jeg. Vi satte av helgen 19-21 Februar og planla å gå nordøstover på Hardangervidda fra Haukeliseter Fjellstue. Vi reiser oppover på fredag formiddag og ankommer Haukeliseter rundt 14.00. Planen er å prøve å nå Mannevann før det blir mørkt. Fra Haukeliseter er det en ganske tøff oppstigning for å komme opp på platået, men det er kvistet en rundløype og vi planlegger å følge denne til vi skal ta ut kursen nordover mot Mannevann. Når vi starter er været greit, men det blir etterhvert lavt skydekke, tåke og dårlig sikt. Vi følger på i den kvistede løypa og bommer litt på navigeringen slik at vi ender litt for langt vest. Det begynner å bli mørkt og vi bestemmer oss for å bare ta ut kurs litt nordover igjen og slå leir. Vel oppe en litt bratt bakke vurderer vi det slik at vi må slå leir. Sikten er ekstremt dårlig og det begynner å bli mørkt. Vi står og vurderer litt på GPSen. Ser at det er relativt slakt terreng der vi befinner oss og før jeg vet ordet av det ser jeg Tor-Erik forsvinne rett ned foran meg. Jeg kjenner jeg får puls og blir bekymret for hvor bratt det var. Vi sto rett og slett med skituppene på en snøskavel uten å se det. Det var heldigvis ikke langt ned og Tor-Erik er uskadd. Vi slår leir rett ved og tar en rolig kveld i teltet med god mat. Lørdag morgen er det fortsatt dårlig sikt og vi går først i 11-tida. Vi er ved godt mot og tar oss nordover. Været skifter veldig og det går fra god sikt til ekstremt dårlig. I perioder må vi stoppe opp og vente på at tåka skal sige bort. Det er en god del stigning og vi skjønner hvorfor folk på vi traff på Haukeliseter sa at vi kom til å bli gode og varme. Når vi kommer opp i skaret mellom 1469 og 1393 høydene er sikten dårlig, det blåser og det snør. Vi må sjekke GPSen kontinuerlig for å være sikre på trygg kurs og må i perioder nesten føle oss frem med stavene. I utgangspunktet var tanken å komme oss opp til Storhellervatnet, men vi har brukt altfor lang tid i det dårlige været. Vi kommer imidlertid trygt frem til Mannevann i god tid før det blir mørkt og setter leir på sletta noen meter fra "vannkanten" sør i Mannevann. Ingen vits i å jobbe mot været, nå er det bare å kose seg i teltet til været blir bedre. Søndag morgen våkner vi til kraftig vindvær og snø. Det har kommet en god del snø i løpet av natta og sikten er lik null. Vi får en oppdatert værmelding hjemmefra via Inreachen min og den er ikke akkurat lystig. Det er meldt 16-18 m/s vind og snø hele dagen. Vi tar umiddelbart avgjørelsen om å bli liggende denne dagen. Å ta seg videre er like sjanseløst som å komme seg trygt tilbake til Haukeliseter. Vi nyter derfor en rolig dag i teltet kun avbrutt av korte lufteturer. På turen har vi med isbor og pilkeutstyr og trosser etterhvert vind og snø for å prøve isen. Det ligger anslagsvis 1-3 meter snø ute på isen og vi finner et sted med minst mulig snø. Etter å ha gravd oss ned starter vi å bore. Overraskelsen er stor når vi borer boret helt ned uten å komme igjennom isen. Det er rett og slett mer enn halvannen meter is! Vi får imidlertid vann i hullet og fyller flasker og termoser, så slipper vi i det minste snøsmeltingen. Slukøret trekker vi inn i teltet igjen, blander oss en solbærtoddy med litt attåt, fyrer primus, spiser og koser oss. Livet værfast er igrunn ganske ålreit. Dagen går overraskende fort, været er like dårlig og det er ingen tvil om at avgjørelsen om å ligge var riktig. Mandag morgen er været definitivt bedre. Litt tåket fra morgenen, men ingen snø og mindre vind. Vi forbereder avgang og rundt halv elleve er vi klare for turen tilbake til Haukeliseter. Vi starter optimistisk, men har ikke tenkt så mye på konsekvensene av all nysnøen som er kommet. De to siste dagene har det kommet anslagsvis en snau meter med løssnø. Allerede på sletta mot stigningen opp fra Mannevann skjønner vi at dette blir tungt. Vi synker igjennom og pulken kjennes blytung i løssnøen. Vi jobber oss oppover og må tråkke sidelengs for å klare å trekke pulken oppover. Vi bruker 2 timer og 20 minutter på den første drøye kilometeren... Vekselvis er det litt mer avblåst, men det er skikkelig tungt de første tre kilometerne. Plutselig får vi øye på tre personer med pulk etter stykke fremme. Vi tror de er på vei i samme retning som oss, men etter en liten stund har vi de plutselig bak oss. De har bare gått rundt en liten høyde der vi sto ned. Livet ser vesentlig lysere ut og vi kommer oss raskt i deres spor. Antar at de følte det samme og var glad for vårt spor mot Mannevann. Nå går alt så mye greiere og vi suser nedover og treffer etterhvert på kvistet løype som vi følger tilbake til Haukeliseter. Bilen pakkes og vi trekker inn på fjellstua for mat og en kald øl på meg. Det smakte fortreffelig, selv om burgeren var i tørreste laget... Kort oppsummert: Flott tur med mye vær. Vi har lært mye, igjen, og føler oss enda mer sikre på at vi har ferdighetene og utstyr som holder i vinterfjellet. På tross av noen tunge stunder i løssnøen tilbake til Haukeliseter begynner vi allerede å sysle med ideen om å krysse Hardangervidda vinterstid.. Les turrapporten på bloggen og se flere bilder og timelapse!

Adgang kun for folk som har skiglede. -

Jeg ble en erfaring rikere i påsken. En litt "kjedelig" en sådan. Turen gikk fra Evenesdal, en dal litt sør-øst for Rognan traktene i Saltfjellet. Målet var å gå rundt Satertind, gjennom Rykkjedalen, et lite sveip innom Tintodalen, og videre inn Storengdalen for de som er kjent. Vi spente skiene på kl 0800 en morgen, ryggsekken var pakket med det nødvendige, inkludert 2 Imsdalflasker à 6 desiliter, og en termos med kaffe. Været og føret så ut til å bli kjempebra, skareføre og masse sol. Målet var å gå 1000 høydemeter på relativt kort avstand, gjennom et "pass" (trången i rykkjedalen) for så å komme ut på andre siden, og fortsette rundt fjellet hvor turen gikk slakt nedover tilbake til bostedet. Turen var på snaue 3.5 mil. Først et par kilometer på flat strekke, fem kilometer opp fjellheimen, deretter drøye 2 mil slakt nedover rundt fjellet før vi kunne si oss fornøyd. Allerede klokka ni på morgenen så varmet sola såpass at jeg vrengte av meg skalljakka og lua, og gikk bare i ullundertøy og en tynn fleecegenser over. Problemet var at jeg ikke var helt fysisk forberedt på alle de høydemeterne så jeg inntok masse vann på turen opp. Allerede på "passet" gikk jeg tom for vann, samt at jeg fikk i meg et par kopper md kaffe under lunsjen. Frem til passet hadde føret vært topp, litt nysnø over skaraen. Jeg regnet med at de siste 2.5 milene gikk greit, bare å stake seg hjem på det flotte føret mens sola steiket. Det gikk selvfølgelig ikke slik, allerede en kilometer etter "passet" begynte vi å stampe, og stampe, ingen glid i hele tatt, sola steika og jeg svettet som en gal. Musklene begynte å syre siden vi måtte stampe hele tiden. Tørsten var enorm, jeg spiste snø på hver tiende meter, men ingenting hjalp. Jeg spiste enda mer snø, men fortsatt skrek kroppen etter mer væske. Etter nesten åtte timer kom vi tilbake til bostedet - jeg fikk i meg ikke mindre enn to liter bekkvann på noen få minutter. Og endelig var jeg ikke tørst lenger. Jeg tenkte fælt på hvorfor kroppen ikke reagerte på all den snøen jeg hadde inntatt, det burde i grunn fungere greit. Dagen etter var jeg hos et par bekjente som driver en naturgård, og har god erfaring fra bl.a alpene med guiding i fjellet, og kan alle triksene i boka. Jeg spurte hvorfor det var slik at snøen ikke døyvet tørsten min, og svaret var så enkelt som at snø ikke har de salter(samt mineraler og andre sporstoffer) som kroppen trenger for å fungere ordentlig. Tipset er derfor å ta med seg spesielle tabletter med salt og mineraler når man skal koke snø på fjellet, for å få i nok salter, mineraler og andre sporstoffer. Konklusjon: salt er et mineral kroppen må ha. spesielt når man er i aktivitet.

Ettersom forespørselen ble så stor: Startet ved Nerskogsveien i 10 tida, ikke brøyta Heldalsvei, nydelig vakkert lettskya søndagsvær, sprettkaldt (10 minus droppet til nesten 20) og absolutt vindstilt. Som førsttemann (og eneste i fjellet..) så fikk jeg ekstra arbeid med å brøyte meg løype oppover. Fulgte min tradisjonelle trase via Badartjønna, under Langjørgen, nesten til Telvatnet, rett vest til Turistlinja og så rett nord til Topps. Nyydelig skiføre på myrene, en 5- 10centi fast helt slett puddersnø oppå dypskaren og mye snø, oppi fjellet hardere og drevbårat, alt av eksponert fjellhei fullstendig avblåst og kun dekt av 2-4 cm løs snø. Nedkjøring som slålom via åpen fjellhei, steinrøys liker jeg ikke, selv om jeg fant et styggbratt bekkefar med masse hard puddersnø, så jogga jeg heller ned fra toppen ned til myrene og det supre skiføret. 2 mil, 8 timer superflott toppskitur til ett av øst-Trollheimens absolutt beste utsiktpunkt med Trollhetta, Snota, Svarthetta og Blåhø kun på en "armlengde" unna! Videre detaljer, kart og fylldig turrapport på krovoll.net - alltid oppdatert om Trollheimen! Jeg savnet virkelig en student mm oppå der - så intenst gøy det var om søndagen å se igjen de kjente storfjell i vinterdrakt!!

En kort skitur fredag og lørdag denne helgen. Masse snø til fjells, ca. 1 og en halv meter. Vi var også heldige med været som ble knallbra, selvom det blåste mye oppe på vidda.

Søndag morgen var det lett snøvær og ganske grått. Men, værmeldingen var positiv, så vi la i vei. Dagens mål var Senjas nest høyeste fjell, Stormoa som rager 973 meter over havet. Denne turen er forøvrig beskrevet i Fri Flyts Toppturbok. Været bedret seg kraftig når vi kom utover mot yttersia, og på vei oppover dalen kunne vi se toppen i all sin glans! Vi startet ved tunnelen mot Skaland klokka 1150 og labbet i vei på knallhard skare med 1 cm nysnø på toppen. Opp elvedalen ved tunellen, og på skrått opp mot skaret til høyre for ryggen. Etter 45 minutt var vi oppe i skaret, og benyttet sjansen til å ta en liten pause. Vi er ikke så tøffe som Fri Flyt, og satte igjen skiene i skaret. Vi følgte ryggen oppover, og før vi visste ordet av det sto vi på toppen. Den siste biten var ganske bratt, men snøen virket trygg og fin, og det gikk greit å sparke seg spor. På toppen var det helt stille, og Halvor, Cato, Kato og fuglehunden Caro kunne nyte utsikten i ro og fred, mens mars-sola strålte fra tilnærmet skyfri himmel. Veien ned var like bratt, og da kanskje særlig for Caro, men han klarte seg fint. Vel nede i skaret var det på med skiene, og ned til bilen igjen. Føret var en smule vanskelig, men det er masse snø og alt ligger til rette for en strålende vårskisesong. Vi var nede ved bilen igjen 1520, og det var 3 svært fornøyde gutter som kunne vende hjem igjen, en flott opplevelse rikere! Bildene kom visst i motsatt rekkefølge av det jeg hadde trodd....

Optimister Det var fortsatt halvt skumt og stille, og gradestokken viste -9º, da Roger og jeg parkerte bilen på Sota seter i Ostradalen litt før kl. 0630 på lørdagsmorran. Fem minutter senere la vi iveg sørøstover og opp brattlia retning Sottjenna ca. 700 hm høgere oppe. Vårt mål var Holåtindene nordvest i Breheimen, som vi tenkte gå via Vestre/2039, over Midtre/2047 og til Austre/2043, sistnevnte også kalt Tussetind. Været var opplett og fint, og en svak morgenrøde hvilte allerede på himmelranda idet vi forlot setervangen, hvor vi fulgte et slitent og hardfrosset skutespor en bit opp gjennom fjellfuruskogen. Snart dreide sporet ut til venstre, mens vi tok i veg på jomfruelig og krasen snø direkte opp bratta. Om litt tok fjellkammene bak oss, på motsatt side av dalen og Liavatnet, farge av de første solstrålene, mens vi jabbet trottig på oppover lia. Snøen bar heldigvis godt gjennom skogen. Lenger oppe krysser vi skuterléden igjen, og skjønner at dette er løypa over til Nørdstedalsseter. Vi var begge godt varme da vi nådde dalbrekket, og kunne nyte utsikten nedatt til Liavatnet og setervangen, samt fjella NV for dalen, der Søverhøi/1690 allerede nå hadde mistet solfargen sin, og det hele langsomt sloknet under en stadig mer tilgrånende himmel. Værmeldinga tilsa perioder m/ pent vær nord i fjellheimen, og kuling og snøbyger lenger sør i landet. Hvilket vi mente skulle passe vårt turmål bra, så vi var optimistiske som vanlig! Men sola forsvant når vi nådde Sottjenna, og en sur vind dro inn fra sørvest… Væromslag Vi hadde nå øyekontakt med Tundradalskyrkja/1970 der framme i sør, men toppen var vekk i et lavt skydekke som klengte seg fast rundt toppen. Vi krysset over isen på tjenna, og tok en kort rast ved noen digre stener ved søndre stranda på øvre Sottjennet/1464. Det snodde kaldt langs isflata, så vi drøyde ikke lenge der. Det er langt innover til Holåtindene der inne, og terrenget innover dit er temmelig kupert. Et sted stoppet vi og beskuet halvt misfornøyde den tunge gråladden som skjulte høgfjella der framme. Vi så kun den vestre foten av Vestre/2039, mens ytre Gjelhøi/1943 fortsatt gikk klar av skybankene. Etter en del gåing opp og ned, nådde vi så enden av Tundradalen, hvor for øvrig dagens siste bilde ble tatt. Bare det sier vel sitt om hva som var i vente… To verdener Endelig krysset vi så den lille brefonna i Tundradalsbotnen, og opp på det siste høydedraget før Grøntjennet/1518, litt nord for høyde 1591. Over høydedraget blåste det hardt, og et grovkornet snødrev formelig freste mot klea da vi slapp oss ned på isen på Grøntjennet. Vinden var mild, og dannet litt finperlet vann oppå snøflata, slik at fellene begynte å ise mens vi gikk rett sørover isflata. Vi tenkte å gå opp den smale bretunga beliggende mellom Vestre Holåtind /2039 og ytre Gjelhøi/1943, og som går helt ned til tjennskanten i sørøstre vika på tjennet. Videre skulle vi så følge bretunga til bandet mellom de to toppene, og så dreie opp mot Vestre/2039 derfra. Vi regnet med at isingen under skia ville gi seg med vunnet høyde, slik at tyggingen av de drøyt 500 høydemetrene som gjensto ikke skulle bli fullt så tung. Vi peste oss langsomt opp brebratta, man merker jo at det har vært lite med turer gjennom vinteren! Men isingen gir seg ikke, og fortsatt halvveis oppe i stigningen bemerker vi at snøfillene som nå kommer fykende med vinden smelter selv på stålstavene, som blir perlevåte av smeltet snø. Foran og over oss aner vi bandet, men toppene er nå borte i et lavt sopende skydekke, bare ytre Gjelhøi/1943 kan flekkvis anes til og fra gjennom det drivende skysopet. Omsider når vi så bandet mellom Vestre/2039 og ytre Gjelhøi/1943. Derfra tar vi en kompasskurs mot toppunktet på Vestre/2039 - og går samtidig inn i en helt annen verden. Vi labber motvinds rett inn i uværet, for her tiltar vinden til liten kuling, det snør vannrett, det gror til med grautskodde, og vi befinner oss brått i en altoppslukende og total whiteout. På kanten… Sikten er nå nede i 3-5 meter, alt er totalt konturløst, og vi mer aner bakkehelningen gjennom balansesans og ski enn at vi ser den. Vi mener stedvis å sanse en nær usynlig kontrastlinje på vår høyre side, der altså fonnkanten på fjellkammen går. Hvor langt det er ned vet vi ikke, men jeg antar et fall på 20-40 meter ned på det hylbratte brehenget i fjellveggen nedenfor. Men fatalt hadde det nok ikke vært, idet "unnarennet" var snødekt og jevnt, det hadde vi sett nedenfra på tur opp. Steg for steg føtter vi oss fram, og forsøker hele tiden å føle på bakkehelningen ved å bruke stavene som blindestokker. Terrenget heller svakt vekk fra fonnkanten, slik at den høyre staven da tar bakken en 10-30 cm før den venstre. Jeg går først, meget smått og forsiktig, og prodder konsekvent stavspissene ned litt foran skituppene, og så langt ut til sidene som jeg når. Med ett holder jeg på å tryne , idet høyrestaven min rett og slett bare forsvinner, helt uten motstand, rett ned i løse lufta..! Jeg har altså intet på min høyre side, og jeg ser fortsatt ikke kanten, selv når jeg nå vet at den er der! Jeg vinkler tvert til venstre, og forsøker å unngå å sette noen som helst markering i tyngdeoverføringen på skia, i tilfelle jeg skulle stå på et skavleoverheng. Hvorvidt dette bare var en lokal skavlekam inne på ryggen, eller om det faktisk var fonnkanten på selve fjellkammen, det vites ikke. Men i ettertid liker jeg helst å tenke at det var det første… Etterpå trakk vi 5m venstre, og føttet oss langsomt videre, helt til terrenget helte unna oss i alle himmelretninger. Vi ringet litt rundt toppunktet for å forsikre oss om at dette vitterlig var toppen, før vi reverserte tilbake langs samme kompasslinje som vi kom. Skispora våre var stort sett allerede borte og usynlige i lysteppet, men vi fant hist og pist hullene etter våre egne stavpigger, som innimellom syntes som blåsvarte småhull i snødekket. Etter en følsom og ytterst forsiktig retur, dukket vi så ned under skydekket, og bandet mot ytre Gjelhøi kom tilsyne igjen. Avblåst Etter dette er vi skjønt enige om Vestre/2039 blir dagens eneste topp . Det er fullstendig vettlaust å ta i veg videre innover nå, sjøl om det meste av jobben er gjort, og både Midtre/2047 og Austre/2043 begge ligger fristende nær, og med små høydeforskjeller også. Så vi aker istedet raskt nedatt på Grøntjennet/1518, for derfra å følge samme veg hjem som vi kom. Over bandet nord for 1591-høyden blåser det fortsatt så én nesten går overende, og bak oss ruger fortsatt uværet blygrått og tungt over høgurene. Nedunder 1900 moh er det dog levelig, så vi vandrer med freidig mot helt tilbake til dalbrekket ovenfor Sota. Der suser vi så på mjuk snø nedatt til vi krysser skutersporet på ny, og følger så dette til dals. Ned lia er det bratt, og å ploge ned det trange og trauformede skutersporet var ikke bare enkelt. Med krampe i hofte- og lårmuskler, var det som å skulle ploge ned ei bratt vannsklie i et badeland! Prøv det, den som vil! Ca. 26 km og 1600 hm var unnagjort, og 8t 50min godt brukt. Men vi fikk da en 2k i dag også, etter en vandring litt sånn på kanten -

Fjellene rundt Stryn er lett tilgjengelig for toppturer på ski. Man kommer forholdsvis enkelt opp til snøgrensen, selv på milde vintre som denne. Utgangspunktet for turen til Natakupa (1400m) er enten parkeringsplassen på vinter-skisenteret eller hvis vegen tillater det, Bøasetra. Sistnevnte ligger på ca 600m, og der er det som oftest godt med snø på denne årstiden. Dagen startet meget bra, til tross for diverse dystre spådommer om lavtrykk. Jeg kom fort over skoddehavet i Stryne-dalen, og da forvandlet dagen seg fra dystert mørke til en krystallblå himmel. Slik er det heldigvis ganske ofte på nordvestlandet.... For å slippe å brøyte spor, kan man med fordel følge skitraseen i alpint-løypen. Trekket er ikke åpnet for sesongen, så her var det fremdrift for egne krefter. Nytt for 2006-sesongen er at skitrekket er bygd ut, og nå fører alpinister langt opp i Steindalen, ved foten av Natakupa. Det som tidligere var en strabasiøs tur, burde nå være en formalitet selv for "late" topptur-"entusiaster". Man kan mene hva man vil om utbygging, men jeg synes nå det er litt trist at alpintanlegget har satt sine varige spor i Steindalen. Det som tidligere var en flott topptur i nesten uberørt natur, blir nå en vesentlig annerledes opplevelse med utallige høye master av metall spredt utover et stort område. Andre vil vel kanskje hevde at det er gull verdt for Stryne-regionen at man nå har utvidet tilbudet betraktelig også for vinter-alpinister (og ikke bare sommerski). Investeringen i skianlegget har også medført at det for tiden er stor aktivitet på bygging av nye hytter i området. Heller ikke det er særlig gunstig utifra hensynet om vern av naturen. Jeg må nok likevel innrømme at det hadde sin fordel å kunne følge den preparerte skitraseen til langt inn i Steindalen, forholdene tatt i betraktning. Det var skikkelig bryteføre, og det ble altså litt for fristende å holde seg til skitraseen, fremfor å slite i vanskelige snøforhold. Fra øverste mast, tar man rett til høyre og følger ryggen opp til Småeggene og videre til Natakupa. Det som tidligere var bryteføre, ble nå knallhardt skareføre. Utsikten fra denne ryggen er rett og slett storartet, og dette gjør at man fort glemmer den kalden vinden og tiltakende melkesyre i beina. Og med mp3-toner fra Queen's "Who want's to live forever" får man virkelig et ønske om at livet skal vare evig på denne rygg. Dessverre lå det en kuldetåke på toppen av Natakupa, som reduserte utsynet betraktelig. Men hva gjør vel det, når det er nedkjøringen som frister mest i et sådant øyeblikk. Dessverre fortonet nedkjøringen seg som et mareritt av ukontrollerte slag på skikkelig hardt vaskebrett-føre. Ikke altfor gunstig for en stiv muskelatur, med heller få skidøgn i løpet av inneværende år. Jo det kunne selvsagt være ønskelig med pudderføre, men man kan ikke få i både pose og sekk. Det flotte veret og opplevelsen av å komme seg høyt til fjells, var mer en nok for en underernært frilufts-sjel i denne omgang.... Noen bilder følger vedlagt, men hele bildeserien finner du her: http://distantpeak.com/simpleviewer/index.php?set=72157594431821548

Har vært flere her inne som lurer på om det finnes fine fjell/turområder nede på østlandet, jeg er en av dem, så da tenkte jeg skulle sjekke ut det nærmeste meg, Skrimfjella. Jeg hadde ikke noe større planer for hvor jeg skulle gå, eneste jeg hadde i bakhodet var en tur opp på Styggemann. Dette er den høyeste toppen i disse traktene så det er jo et naturlig mål. Jeg la avgårde i en times breisladd gjennom indre Vestfold, men ikke før varmen kom snikenes inn i bilen måtte jeg bråstoppe (skli 2-300m) fordi jeg la merke til en elg koste seg med litt barkeknask i skaukanten. Måtte forevige øyeblikket før jeg dro videre. Jeg kjørte så videre opp til Omholtparkeringa (50kr i bom nå). Det var da jeg oppdaga at jeg hadde glemt kartet hjemme, GPS'en lå i bilen, men hadde ikke batterier for dem sto i laderen hjemme! Jeg ble oppgitt over meg selv, men så positivt på det, da var det bare å velge seg ut en retning å gå. Spente på meg trugene og la ut i den noe dype puddersnøen. Jeg fulgte etterhvert et skispor, nå så jeg også et skilt til Styggemann og da bestemte jeg meg for at jeg kunne følge sporet videre. Jeg gikk til Ivarsbu, så over Store Stølevann (kjedelig, men pent), deretter opp Lønstøldalen og opp til Styggemann på de såkalte Skrimfjella. Det var ikke en sky på himmelen mens jeg gikk nede i skauen, gledet meg litt til utsikten på toppen. Det tok litt tid å komme seg opp til toppen, jeg brukte nok over 3 timer fra parkeringa. Av disse var 15min på fjellet! Når jeg kom meg opp var det mye skyer på vei innover landet, men fikk en fin utsikt uansett. Det var gledelig å konstantere at sola endelig har begynt å varme igjen, men det var dog kaldt i lufta. Jeg nøt utsikten mot Gaustatoppen og ruta jeg nettop hadde gått. Jeg skulle ønske det var litt mer fjellaktig her på Skrim, det var vel litt skuffanes. Jeg satte utfor ned i skauen igjen (10-15m?), lurte litt på hvor jeg skulle gå, men bestemte meg for den litt kjedelige varianten ved å gå ca den samme veien tilbake. Det var litt lenger enn forventa opp og uten kart var jeg ikke klar for de store omveiene hjem igjen. Halveis tilbake var det blitt skyfritt igjen, trøkte ned en lunsj på 8 skiver i sola før ferden fortsatte. Da jeg skulle inn på skisporet ved Ivarsbu igjen klarte jeg å gå feil vei! Dette ble jo ikke klart for meg før etter at jeg møtte to på ski et par km i gal retning.. Nå begynte jeg for alvor å mislike dette stedet, hva f.. skulle være så spesiellt med detta da, kunne jo like gjerne tatt en tur på lokale åsen hjemme. I bilen tilbake tenkte jeg litt på disse fjella jeg hadde vært i akkurat og jeg bestemte meg vel for at dit gadd jeg ikke å dra mer vinterstid, det blei rett og slett for lite fjell for min smak. Nå må jakten fortsette et annet sted. Jeg vet ikke hvor langt jeg gikk, men gode 2 drøye mil blei det nok, en bra dagstur sådan. Det som er greia er at maks 500m var over tregrensa. Konklusjon: Fin tur i flott vær, men ikke nødvendig å kjøre en time for å ha en like fin dag ute.

Noen ganger føles det greit å snu, selv like før målet. Denne turen ble slik. Etter å ha ventet omtrent hele vinterferien på at snøværet over Østlandet skulle stoppe, ble det endelig et brukbart varsel for fredag 2.mars i Rondane. Oppholdsvær og 57% skydekke var godt nok for oss, og Rondane var et naturlig mål, da den siste ukas store snømengder nok skapte en viss rasfare i Jotunheimen. Helst ville vi over 2000 meter, og overoptimistisk som alltid var planen å gå over både Høgronden og Midtronden og Digerronden, før retur til teltplass tenkt langt inni Langglupdalen. Innom klatresenter i Lillehammer Torsdag reiste vi fullastet med vinterlig utstyr fra Valdres, og tok oss tid til å besøke Tyrili klatresenter http://klatring.tyrili.no/ i Lillehammer. Det var en positiv opplevelse, og her skal vi tilbake! Inngangspris for far og sønn (vi hadde med utstyr selv) ble 100 kr – ingenting å si på det. Etter en time klatring og buldring var vi blitt bra slitne i armene, og reiste videre. Over Venabufjellet var det helt ekstraordinære lysforhold, og tidvis umulig å se grensen mellom fjell og skydekke. Så, plutselig, dukket det opp et solbadet Soria Moria i retning Rondane, uten at jeg greide å bestemme fjellet. Det var mulighet for opplett i været, ja! Planene går rett vest Ved Straumbu var planen å gå med pulk på stien rett vest mot Veslekolldalen og så langt vi rakk inn i Langglupdalen før det ble mørkt. 15 cm løssnø og null skispor ga meg straks bange anelser, og selv uten pulk var det et bas å ta seg fram gjennom bjørkekrattet. Vi returnerte, og prøvde oss på T-stien inn mot Bjørnhollia i stedet. Samme elendighet, og med pulk gikk jeg meg regelrett fast i krattet. Gjennomsvett og oppgitt snudde vi, og planen var gått rett vest. Filosofien endret seg; det var lettere for oss å følge en vei. Fra Gammelgarden drøyt 2 km mot nord fulgte vi derfor sommerveien mot Bjørnhollia. Den første halve kilometeren var forholdsvis bratt, og løssnøen og digre fonner gjorde det til et regelrett pes å ta seg fram med pulk. Tiden var for lengst løpt fra oss, og en snau kilometer seinere slo vi leir. Denne ble akkurat ferdig til det ble mørkt, rundt kl 18.30. Med nyinnkjøpt multifuelbrenner skulle vinterlig teltliv testes ut for alvor. Nyttige erfaringer ble gjort. Ikke minst vil jeg neste gang smelte vann og ta med meg flaska inn i soveposen like før jeg legger meg. Da vil jeg få et fint varme-element, samtidig som jeg slipper isfylte flasker neste morgen! Hva vi gjorde galt, vet jeg ikke, men et par timer etter brenneren var slukket, ble det vel kjølig inni soveposen, og apparatet måtte fyres i gang igjen. Dette gjentok seg igjen. Skal det ikke gå an å sove behagelig i telt om vinteren uten å fyre hele natta igjennom? Slitsom, men nydelig tur oppover mot Høgronden Mens lette snøbyger gjennom natta gjorde meg skeptisk til værvarselet, og en grå himmel kl 06.00 nesten var deprimerende, satte et tydelig opplett i nord fart i morgenritualet rundt kl 8. En time seinere var vi i gang, og det varte ikke lenge før solkremen kunne smøres i ansiktet – fantastisk! Vi hadde på feller, og det var i grunn veldig greit i 10-15 cm løssnø – selv når det bare så vidt går oppover. Altfor snart svingte vi i vår iver vekk fra veien og vestover. Her viste det seg å gå en lang kløft i nord-sør retning, som var aldeles umulig å krysse med ski. Vi fulgte kløfta, som kanskje er den som kalles Bergedalen (?) et stykke sørover, før vi atter fulgte veien mot Bjørnhollia. Først der turiststien krysser denne veien var det mulig å komme over kløfta. En dyrebar time var allerede gått, 10 minutter bare på å baske seg opp den bratte skråningen opp fra kløfta i løssnøen. Nå måtte det da snart bli greiere å ta seg fram? Oppover i retning Veslkollhøi (1199) møtte vi enda en tversgående kløft, riktig nok mindre, men som ikke er lett å se på kartet. Disse hindringene i terrenget, sammen med peset med å tråkke spor, gjorde sitt til at tiden gikk fort. Heldigvis var været topp, og vi nøt på en måte slitet. Fra Veslkolldalen svingte vi opp på SØ-ryggen mot Høgronden. Her var det et forblåst parti på om lag 100 meter der vi bar skiene – ellers var det greie snøforhold, og vi tråkket altså stort sett 10-15 cm ned på hvert eneste steg, i blant avbrutt av forblåste og isete partier. Vi passerte høyde 1540 i nordkant, og stampet i jevn stigning i nordkant av ryggen helt opp til 1779. Vi skjønte tiden var gått fra oss med tanke på flere topper, og satte igjen sekkene her. Med ny giv passerte vi Høgrondbua (1742m), men tok oss ikke tid til å sjekke denne nærmere. På rundt 1800 meter tok vi av skiene, og hoppet fra stein til stein oppover. Det var svært isete, men verst var det at beina liksom hadde mistet piffen etter 5 timer med stamping. Det ble stadige pauser, og på snaut 2000 meter var klokka alt blitt 14.30. Lars-Petter (12) ble hengende en del etter, og det gikk altfor smått. Hvordan var det å gå ned igjen? Ville vi rekke ned før det ble mørkt? Retur like under toppen Litt regning måtte til: Rundt kl 18 ble det mørkt. Vi ønsket ikke en natt til i teltet, og ville trenge om lag en time på å pakke ned og gå tilbake til bilen. Altså måtte vi være ved teltet ca kl 17. Det var bare to og en halv time til. Valget sto egentlig mellom toppen eller en natt til i teltet. Da vi likevel ”må” tilbake for å gå Midtronden og Digerronden seinere, ble valget brått behagelig enkelt! Lars-Petter nølte ikke et sekund da jeg spurte, og så bar det nedover igjen. GPS-en viste 1990 meter – bare 120 høydemeter unna målet. Vi trippet fra stein til stein nedover, og søkte etter små snøfelt uten is. Det gikk noe fortere enn oppover – men ikke imponerende raskt. Et skydekke la seg nå foran sola, og bare bekreftet avgjørelsen om at vi snudde. Ned ved skiene tok vi fellene av, og moroa kunne begynne. Som alltid er det en utfordring å kjøre på langrennski nedover i løssnø – særlig på punkter der snøen blir avløst av forblåste isfelt. 17.05 var vi tilbake ved teltet. Den siste utfordringen besto i å kjøre ned de bratte bakkene med pulken på slep. Slitne bein bremser dårlig i 15 cm løssnø, men jeg slapp unna med kun ett skikkelig fall. Mens vi kjørte bilen langs Atnasjøen ble det mørkt, men vi var lyse til sinns, selv om toppen ikke var nådd. Nyttige erfaringer var gjort, og løssnø, bjørkekratt og pulk hører definitivt ikke sammen.

Turen startet litt ploms på, da skoleundervisning ble avlyst i siste øyeblikk. Jeg visste at en kompis av meg og en av hans kompiser skulle på tur samme dag. Jeg ringte og lurte på hvor langt de hadde kommet, men fikk til svar at de ikke hadde dratt enda fordi kompisen til kompisen min måtte på sykehuset med høygravid kone. Så jeg pakka sekken i hu og hast og ble med kompisen min på tur. Komplisert, men starten på på tur! Vi kjørte så langt det gikk vei til vår destinasjon, parkerte bilen der, fikk utstyret ut av bilen og noe av de tyngste av mine saker ble pakket i pulken hans som isbor og sovepose (Denali 5-season, 21 liter og 3.8kg). Stor sak som han fikk ta, siden jeg enda bare har sekk Dere ser hans sovepose (sorte) og min (den grønne). Størrelsesforskjell, samtidig som min er komprimert fra komprimeringspose XXXL som fulgte med til nylig kjøpt XL! Vesentlig forskjell: Ingen av oss er erfarne skifolk, har vel strengt tatt ikke stått på ski siden jeg var 12-13 og nå er jeg bikka 25... Så skiferdighetene er ikke strålende, men jeg klarer fremdeles å stå oppreist med ski festa til beina : Meg med ski på beina: Vi startet ikke turen før rundt 17:00 og vi gikk i rolig tempo i et relativ flatt terreng. Vi kryssa både Gunnarvatnet og Steinvatnet. Steinvatnet i seg selv er et stort vann. Under ser du strekningen vi gikk over Steinvatnet. "Nesten" så langt øyet kan se: Vel fremme slo vi opp telt, gravde oss kuldegroper inni forteltet, pakket på stormmattene og kokte opp hver vår real turmat. Fiskehull ble boret og fiskestenger ble satt. Vi hadde håp om ørret på noen av de 6 stengene til neste dag. Så makk og maggot ble pakket på krokene og sluppet uti. Mens vi gjorde dette var klokken bekket midnatt og himmelen var krystallklar med så mange stjerner man klarte å telle og dansende nordlys i både lilla og grønne farger. Rett og slett helt fantastisk! Camp! (bildet er tatt fra dag 2): Kuldegropa i forteltet: Vi gikk til sengs rundt 01:30 og satte klokkene til ringing rundt 06:00. Vi visste vi ikke kom til å stå opp da uansett, men vi kunne jo håpe Jeg fyrte opp litt varme i teltet, pakket klær i soveposen, snørte igjen halskragen og lukka øynene. Borte på et blunk. Den natten nådde vi ca 15-16 kalde, men sov som en stein den natten, hvis man ser bort fra at jeg våknet en gang og var så varm at jeg måtte løsne litt på halskragen. Neste "morgen" våknet jeg 09:50 av ski som trosset hard skare. 2 venner av turkompisen min hadde tatt veien til vannet for å sjekke fiskeforholdene. Må jo bare si med en gang at tross 10 stenger samlet, ble det bare 2 napp og det var det hele. Skuffende, men fisk på fisketur er bare en bonus Jeg skjønner ikke hvordan det ble blitt skikkelig vått mellom soveposen og liggeunderlaget mitt i løpet av natten, men det eneste jeg kan komme på i farten er at jeg har satt meg opp og "skallet" hodet i innerduken som har vært våt av kondens mens jeg løsnet på halskragen, slik at det har falt ned der jeg i ettertid har lagt meg igjen. Skjønner ikke helt dette heller, da jeg har luftet skikkelig i løpet av natten med alle luftekanaler åpne og begge inngangende til innerteltet har hatt en 30cm glippe for å sirkulere rikelig med luft, men men... Posen måtte rett og slett henges til tørk: Fire mannfolk på et fiskevann, bare uten fisk: Vi lagde frokost. Bacon, pølser, muffins, brødskiver og alt godt som hører med Dagen gikk til å slikke sol, for det var en flott vær mens solen var oppe. Vi satt bare ute og pratet "mannskjit" i flere timer, drakk kakao og sjekket stengene ved jevne mellomrom. Så forlot de 2 som kom og vi begynte smått å pakke ned soveposer og liggeunderlag. Flott vær hvor man bare ligger på expeden med jervenduken trukket rundt og tar livet med kokende ro: Her steikes det bacon for harde livet! Nedpakking av camp foregikk vel over 3 timer, er man på tur så tar man livet med ro Turen hjem gikk greit med bare 1 fall! Begynte å blåse litt opp, men det er bare godt når man bærer tung sekk og er i kontinuerlig aktivitet... Flott tur til tross for at fisken sviktet oss.

Hadde tenkt på denne turen lenge, men hver helg det passet inn i tidsplanen så var det kuling eller storm på vidda. Har jo nesten ikke vært en eneste fin helg etter jul. Denne helgen så det lenge ut som det skulle bli brukbart og planen var å dra torsdag - søndag. Men når dagene gikk utover uka så forskjøv uværet seg og det ble meldt kraftig vind helt til lørdag. Men en forskjøvet oppstart hos en ny kunde gav meg mulighet for å ta fri mandag og tirsdag så da ble det likevel tur på søndagen. Pulken var allerede pakket og det var bare å sette kursen mot Hardangervidda igjen. Framme ved Maurset var det fremdeles kolonnekjøring pga opprydding, brøytekantene var på det verste mange meter høye, så brøytemannskapet har hatt litt å stri med i vinter. Framme på Dyranut var det rimelig dårlig sikt, men vinden var ikke verre enn at det var levelig. Ankom samtidig med noen som skulle kviste inn til Rauhelleren. Men de kvistet ikke fra Dyranut denne dagen og jeg prøvde å følge skutersporet innover mot stigstuv, men med endel vind som kjapt fylte igjen sporene og rimelig jordmørkt mistet jeg fort sporene, så var bare å stole på kompasskursen og legge sine egne spor. Like greit egentlig, lett og fint terreng å navigere i her. Godt med snø oppetter veggene på stigstuv. Været begynte å klarne opp endel utover ettermiddagen og sikten ble helt ok. Nydelig solnedgang ved Stigstuv. Hadde en liten rast her før jeg fortsatte videre et lite stykke før teltet ble slått opp. Blåste ganske godt utover kvelden og værstasjonen på Dyranut hadde logget opp i 22 ms en liten periode. Var ihvertfall godt opp i kuling når jeg slo opp teltet og jeg måtte bale litt for å få det opp. Men ingen dramatikk og når teltet var oppe stod det støtt som fjell. Nye bivuakksko fra helsport. Ikke kjempevarme, men deilig å få av seg skiskoa og på med tørre ullsokker og bivuakkskoa. Morgenen etter var det fremdeles bra med vind og det hadde samlet seg et godt lass med snø bak den lille leveggen jeg bygde, var nok smart, ellers ville nok denne snøen samlet seg rundt teltet. Pulken var helt nedsnødd, så hadde jeg ikke vist hvor den lå hadde jeg aldri funnet den igjen. Drøyde det litt utover morgenen før jeg tok avsted, men selv om vinden fortsatte så kom ihvertfall sola fram og gjorde det til en flott dag Kvistinga startet ca 3-4 km øst for Stigstuv, så herfra var det bare å følge kvistinga mot Rauhellern. Fjellene nord for Rauhelleren er blant de mer markante på denne delen av vidda. Framme ved Rauhelleren traff jeg to stk som hadde gått fra Heinseter, de gikk også med pulk og telt, men valgte å ta inn på selvbetjeningshytta denne kvelden pga av vinden. Selv snudde jeg etter en liten lunsjpause og gikk tilbake mot Stigstuv i de samme sporene. Litt kaldere å gå med vinden i ansiktet, men heldigvis roet vinden seg noe utover kvelden. Gikk med hodelys den siste timen og slo opp teltet i 8-tida, litt senere enn planlagt, men slik blir det når man ikke klarer å komme seg av sted tidlig nok på morgenen. Neste morgen våknet jeg opp til vindstille og et fantastisk vær. Tror dette må ha vært den fineste dagen til nå i år. Sol, vindstille og 10 kuldegrader er vel så perfekt som det kan bli på fjellet. Måtte til og med kaste fleecen etter første økta, utrolig hvor mye varmere det blir når det er vindstille selv om det var ganske mye kaldere enn dagene før. Hårteigen, 35 km mot vest Gjensyn med Stigstuv igjen Fint å nyte lunsjen på pulken i slikt vær En flokk reinsdyr hadde krysset tidliggere på dagen. Artig å studere ruten de har gått, litt i sirkler og opp og ned tilsynelatende uten mål og mening, men er vel en kombinasjon av å lete etter mat og forflytning. Tilbake på Dyranut var det fram med spaden for å spa ut bilen. En kjempeflott tur som jeg håper kan gjentas om ikke for lenge.

Har endelig blitt ferdig med redigering av årets Påsketur. Beklager "ristingen" men mistenker at stabilisatoren har tatt kvelden. Blir det for ille så slå av

Selv om jeg har vært på sporadiske vinterturer tidligere har jeg aldri tatt steget ut og prøvd meg på telting over tregrensen vinterstid. Tanken har imidlertid modnet en del det siste året og jeg bestemte meg i høst for at denne vinteren skulle det bli flere turer, såfremt jeg syntes det var ålreit og taklet kulden greit. Fant derfor ut før Jul at jeg ville ta en testtur rett over nyttår for å finne ut om kunnskapene og utstyret jeg hadde holdt mål. Jeg kikket litt rundt etter egnede områder og det var ikke så mye å velge i når kritieriene var over tregrensa og nok snø til å gå på ski med pulk uten å kjøre landet rundt. Jeg satt til slutt igjen med Dagalifjell og Haukelifjell. Valget falt på Dagalifjell der jeg har vært på hytte noen ganger før og er litt kjent. Dagalifjell ligger øverst i Numedal i Buskerud fylke og grenser til Hardangervidda Nasjonalparks østre del. Dagalifjells høyeste topp er Fjellbunuten (1340 moh.) mens det meste av platået ellers ligger på 1000-1100 meter. Det er cirka 3 timer å kjøre fra Vestfold, så det passet bra. Planen var å finne et sted noen få kilometer fra bilen for å kunne ha forholdsvis enkel mulighet til å avbryte om været skulle bli for dårlig. Samtidig ønsket vi oss litt vær slik at vi fikk testet oss og utstyret skikkelig. Vi fikk alt vi hadde håpet på! Fredag 1. Januar reiste jeg og Tor Erik oppover Numedalen. Jeg plukket opp Tor-Erik på Hvittingfoss rundt 11.00 etter å ha kjørt en ekstratur tilbake til Tønsberg for å hente det glemte pulkdraget (gratulerer til meg). Rundt 14.00 sto vi klare på parkeringen litt nord for Ånevannet. Planen var å følge skiløypene litt innover for så å ta en avstikker ut av løypene for å finne en rolig camp uten for mye folk forbi. Når vi starter er været brukbart med lite vind og lettskyet. Jeg bruker barnepulken som transportpulk og merker at det er uvant at den er såpass tung, men det går igrunn overraskende greit. Venner meg raskt til den og finner et greit tempo som fungerer uten for mye rykk og napp. Feste er det imidlertid så som så med. Jeg har satt på kortfeller og det viser seg snart at limet ikke er all verdens lenger. Fellene løsner stadig vekk, særlig når jeg må ta fiskebein i motbakkene. Stopper innimellom og setter dem på igjen, men det varer sjelden mer enn 500 meter. Vi kommer oss imidlertid til Hovdeseterbakken og jeg setter ut bakken med friskt mot. Like over toppen kommer pulken som et prosjektil og drar meg ned for full telling. Det setter imidlertid ingen demper på stemningen og jeg er raskt på beina igjen. I bunn av bakken bryter vi ut av skiløypene og går videre vestover. Etter kort tid finner vi en fin leirplass rett før det lille 1074. vannet sør for Perstulhovda. Vi kommer frem litt før det begynner å skumre og setter raskt opp teltene. Vi har med hvert vårt telt på denne turen da begge ønsker å teste dem i litt tøffere omgivelser. Jeg har et Bergans Helium Dome som jeg forsåvidt har testet en del før, men ikke der det hører hjemme, i høyfjellet vinterstid. Tor-Erik har et nyinnkjøpt Husky Fighter han er spent på å teste så da har vi hvert vårt. Det er ofte greit å ha hvert sitt telt uansett så lenge man ikke skal gå langt. Da slipper man eventuelle gnisninger når det kommer til leggetider og rot fra turkompisen. Med teltene vel oppe rigget vi oss en liten sitteplass ute i mellom teltene. Enda var det rolige vindforhold og bare 7-8 kuldegrader. Det ble tilberedt Tor-Eriks hjemmelagde pytt i panne, bestående av poteter, bacon, flesk og bacon og litt mer bacon. Smakte fortreffelig! Etter maten dro han jammen opp en liten kaffepresse og lagde nypresset kaffe av egenmalte bønner. Nesten i grenseland på tur og særlig i vinterfjellet, men du verden så god kaffe. Vi satt ute litt, prøvde etterhvert å ta noen «telt i mørket» bilder med litt varierende hell. Det var et lite slør på himmelen som gjorde at det ikke ble de mest spektakulære bildene. Vi begynner etterhvert å bli kalde og trekker inn i teltet mitt for litt ljuging og prat om turer og utstyr. I 10-tida går vi hvert til vårt og finner etterhvert soveposen. Jeg har i et par år hatt en Mammut Tyin Expedition pose til vinterbruk og hver gang jeg har brukt den har jeg syntes den har vært for varm. På denne turen tenkte at jeg skulle få testet den skikkelig og tror kanskje det er kaldere enn det faktisk er denne natta. Legger meg i tynt ullundertøy og sokker og merker med engang at det ikke nytter. Av med alt sammen, allikevel svetter jeg i posen. Må vedkjenne at jeg ikke hadde trodd jeg skulle ligge å svette i soveposen på Dagalifjell i Januar, men det er altså under 10 kuldegrader. Natta blir litt oppstykket da jeg stadig våkner våt av svette. For første gang skulle jeg ønske meg noen flere kuldegrader.. Når jeg våkner morgenen etter har været som var meldt slått til og det snør og blåser ganske kraftig i kastene. Slapper en stund av i posen men må etterhvert ut å gjøre det man gjerne må på morgenkvisten. Det blir en forholdsvis kald opplevelse å gå fra den (i overkant) varme soveposen til snøføyke og 10-12 sekundmeter vind. Trekker raskt inn i teltet igjen og fyrer igang brenneren. Litt varm solbærtoddy og noen ostesmørbrød, samt en pakke med bacon går med. Vi avventer litt og i 12 tida tar vi oss sammen, får på oss skia og tar ut for å få luftet oss litt. Vi begynner med en liten tur rundt kammen på Perstulhovda og tar oss bort til toppen av Dagali Skisenter. Noen ivrige alpinister kommer opp med heisen og suser like fort ned igjen. Vi snur og begir oss mot Hovdeseter igjen. Her tar vi skiløypene mot Torsetlia og kjenner snøen piske mot ansiktet. Friskt og deilig når man får gått seg litt varm på ski. Fra Torsetlia går vi mot parkeringen der bilen står for å plukke med oss litt mer fuel til primusen og tar skiløypene tilbake samme vei som vi gikk inn fredag ettermiddag. Det ble en fin liten runde på 10-12 lette kilometer, uten pulk eller sekk. Vel tilbake ved teltene finner vi fort ut at det blåser for mye til å sitte ute og kose seg. Det kommer noen skikkelige kast og jeg kjenner jeg må ha mat etter skituren. Vi trekker inn i hvert vårt telt og får opp varmen med primus og lager oss litt mat. En REAL-pose og en melkerull går ned på høykant før jeg trekker over til Tor-Erik for å sjekke ut Husky-teltet fra innsiden. Her sitter Tor-Erik og tester litt på brenneren sin. Når den blir varm starter den å pulsere, som om fueltrykket varierer voldsomt og effekten blir derfor lav. Han finner imidlertid ikke ut hva det skyldes og det må nok testes mer hjemme på benken. Været holder seg stabilt ganske dårlig og det er vi egentlig ganske fornøyde med, siden vi ønsket å få testet oss og utstyret i litt tøffe omgivelser før vi begir oss ut på lengre vinterturer. Fortsatt ikke særlig fristende å være ute så vi trekker over i teltet mitt for et slag poker og litt snacks. Etter noen runder har nok Tor-Erik noen flere vinnerhender enn meg, uten at noen av oss teller veldig nøye. Kvelden kommer og vi slapper av litt hver for oss før det er natta. Jeg sitter og leser litt og koser meg med varmen fra brenneren. Temperaturen ute har droppet en god del og det syntes jeg er helt topp. Da slipper jeg forhåpentlig å svette meg gjennom en natt til. Taktikken i kveld er å gå ut en siste tur litt tynnkledd for å være litt smågrøssen når jeg går i posen.. Høres merkelig ut, men det funket bra! Litt motsatt av det man vanligvis gjør, men sånn er det når posen er ment for temperaturer godt under 20 minus! Søndag morgen våkner jeg ikke før halv ni og har sovet mye bedre. Temperaturen er nok rundt 15 kuldegrader ute. Inne måler jeg drøye 10 før jeg fyrer brenneren. Det er litt mindre vind men det snør ganske kraftig. Etter å ha mannet meg opp en halvtimes tid kommer jeg meg ut for å gjøre det nødvendige ærend. Jeg finner raskt veien tilbake til teltet og tar en solbærtoddy og slapper av litt før jeg begynner så smått å pakke sammen. Jeg pakker alt klart i teltet før jeg lemper det ut i pulken og tar ned teltet. Jeg fikk en såkalt «Arctic bedding» til jul. Denne viser seg å fungere svært bra. Poenget med denne er at liggeunderlag og sovepose ligger ferdig inne i trekket og man kan bare lempe det ut og inn av teltet og stroppe fast på pulken. Dette vil garantert være knallkjekt når man skal sette opp teltet i skikkelig ruskevær . Man lemper inn alt man trenger i ett kolli og kan krype ned i posen på rekordtid! I tillegg har beddingen lommer på toppen som gjør det enkelt å ha tilgang til viktige ting underveis. Terningkast 6! En kort skitur senere er vi tilbake ved bilen og konkluderer allerede med en særdeles vellykket tur. Takk for turen, Tor-Erik! Les turrapporten på bloggen: http://www.gjetrang.org/blog/arets-forste-tur-dagalifjell-1-3-januar/

En fin påske på Hemsedalsfjellet, med mange "trygge" turer i området rundt Eldrevatnet. Noen dager ble det truger til topps og snowboard ned igjen, og andre dager rene skiturer på smørefrie fjellski. Den siste dagen (27.03.) måtte vi finne på noe mer spennende, og bestemte oss for å sjekke ut sommerruta til Ulvehaugsnosi. Et fjell jeg kjenner bedre enn min egen bukselomme Snøskavlene der var større enn vanlig, og vi hadde fulgt med på utviklingen borti der hele påsken. Det var den fineste dagen så langt i påskeferien, og sola steikte i alle sørvendte fjellsider. Vi spente på oss skiene på Osen og la i vei rett mot Ulvehaugsnosi. Fint føre over Tjødni (del av Eldrevatnet) og oppover myrene på den andre siden. Sommerruta er en litt "lur" vei opp på fremsiden av fjellet, ei rute jeg oppdaget for ca. 15 år siden. Om vinteren henger det noen vanvittige snøskavler over området, og på avstand ser det uforsvarlig ut å gå opp der. Vi beholdt skiene på oppover den bratte skråningen, helt opp under bergene. Sola varmet skikkelig, og stadige små våtras suste i lia 10 meter bortenfor. Av og til løsnet større biter av snøskavlen, og ble knust mot berget nedenfor. Vi hadde fått tilskuere... Nede i skiløypa mot Ulvehaugen stod et titalls mennesker og fulgte med på disse galningene under den store snøskavlen Det geniale med sommerruta er at den svinger bort fra skavlen like før det blir noen fare. I stedet følges en skråning på et fremspring i fjellet, og her var det stedvis snøfritt. Dette ser man ikke nedenfra, der stadig flere skiløpere stoppet og kikket opp i fjellsiden. Vi tok av skiene og bar dem med videre oppover. Ski er kjekke snøankere i bratt snø. Oppover bratta var det litt bart men mest snø. Sukkersnø nederst men fastere høyere oppe. Vi kom oss opp i høyde med skavlens topp, og der var det bare å spenne skiene på igjen. Fine snøbakker videre, helt til varden på toppen. Deilig å stå ved varden og nyte utsikten over hele fjellet. Herfra ser man fjell som Jukleeggi og Bleia, hele Eldrevatnet og demningen på Øljusjøen. Returen ble lagt via vinterruta, dvs. nordover til skardet ved Kluftnosi og ut dalen til Ulvehaugen. Herlige bakker med jumfruelig snø, men føret var litt "anstrengt". Som å kjøre jernbane; skiene synker gjennom skaren og gjør det nær umulig å svinge med myke skinnstøvler. Blir plaststøvler neste påske ja.. Et bilde fra turen:

Da meterologene antyda ei lita pause fra restene av tropiske orkaner i helga, var det duket for sesongens første skitur. Det hadde akkurat slutta å regne da jeg dro hjemmefra tidlig lørdag morgen. Oppover Romsdalen låg fortsatt skyer og tåke massivt nedover fjellsidene. Ut av tåka og ned fjellsidene kom det bekker og fosser overalt, ned i en dal fylt av gulsprakende lauvskog. Ved Verma passerte jeg gjennom skydekket, og vel oppe ved Stuguflåten traff jeg Per-Ivar, som kom østfra. Her var det lettskya, og med håp om nysnø inne på Midthøbreen , la vi raskt i vei innover anleggsveien gjennom Sandgrovbotn til Mardalsbotn. Vi satte bilen der veien svinger ned mot nedre Mardalsvatnet. Etter en times gange var vi ved brefronten og kunne sette på oss skia. Selv om det var nysnø her hadde nedbøren gått over til regn på slutten, slik at det var skareføre på breen. Vi fikk oss en fin rundtur på 4-5 km på Midthøbreen og var oppom to av Midthøtoppene (1574 og 1538). På nedtur skya det mer til og lyset blei flatere. Med visshet om at ny nedbør var på vei traska vi fornøyde ned igjen etter en fin høstskitur

Her følger en ganske lang dokumentasjon av en ganske kort mor-og-sønn-ekspedisjon. Det var liksom helt uaktuelt å IKKE komme seg til fjells denne vinterferien. Ønsket om å utnytte undervisningsfrie perioder til det fulle har ikke akkurat blitt mindre etter siste lønnsoppgjør og streikeutfall. Jeg vil unne meg å dra på tur når været er som best, selv om jeg eventuelt ikke er ferdig med alle rettebunkene som fulgte med inn i uka. Ja, skikkelig rebelsk har jeg blitt! Minsten er sendt med besteforeldre på hytteferie, og det slår meg at eldstemann absolutt kunne hatt godt av en aldri så liten wifi- og gaming-detox. Telting i vinterfjellet er ikke noe jeg har gjort med ungene før, men med god planlegging og tilpasning bør det jo være mulig. Det skal blåse mye i fjellet søndag og mandag, men så skal reine påskeværet slå til på tirsdag, avbrutt av en skikkelig ruskedag på onsdag, før finværet det igjen viser seg torsdag. «Lifjell fra nord til sør» (og lovnader om å få velge helt fritt både smågodt og potetgull for turen på butikken) høres akkurat passe kult ut til at niåringen er på glid. Med start på Myregvarv og «mål» på Jønnbu har vi mulighet til å ligge værfast på onsdagen i nærheten av den åpne turistseteren «Hollane». Det føles som en trygg retrettmulighet om noe skulle skje eller om niåringen får kalde føtter (pun intended). I tillegg vil det gi fin variasjon fra teltet på værfastdagen. Litt i underkant av ei mil å gå inn til Hollane på tirsdagen, og like under mila å gå ut til Jønnbu torsdagen, det bør være overkommelig. Det er stikka spor hele veien – jeg er lommekjent i området – Weasel kjører jevnlig i Hollane-Jønnbu-traseen – og det er ikke meldt særlig kaldt. Jo, dette bør funke bra. Jeg kjenner likevel på en kribling i magen og en usikkerhet knytta til at dette er nytt for meg når vi starter ut fra Myregvarv. Det er viktig for meg at han skal få en god opplevelse; at det er mest positivt og lystbetont, at han er varm nok, og at han ikke føler seg utrygg. Dette er noe ganske annet enn å loffe rundt med drevne jevnaldrende og bare ha ansvar for seg selv. Junior har sterke meninger og klare preferanser når det gjelder klesstil, og jeg prøver å minne meg selv om at folk bedriver friluftsliv uten ullundertøy i store deler av verden utenom den skandinaviske. Etter å ha blitt presentert for fjellvettregelen «Lytt til erfarne fjellfolk» går han likevel med på at tynnulla blir med i reserve – det gir ro i sjela mi å vite at vi har det med. Gubben har kjørt oss opp og følger oss innover. Han vil innom og se Turistforeningens hytte på Gavlesjå, så det blir en liten avstikker dit. Humøret på eldstemann er litt lunefullt, mulig kjenner han på samme tvil som meg – er dette egentlig en god idé? Føret er litt hardt og skarpt, og det blir noen knall og fall i bakkene. Klister etterlyses av gubben; det har jeg ikke tatt med (jeg går på kortfeller). Eldstemann knoter fælt med teknikken da vi skal ta en snarvei over en myr for å komme over i løypa fra avstikkeren vår. Han prøver seg sidelengs opp brøytekanten mange ganger, og sklir enten forover eller bakover og detter, for så å sprelle teatralsk rundt og trenge hjelp med å komme seg på beina. Her er det bare å bite i seg kommentaren om mulig Oscar-nominasjon, og heller finne fram «lirke og lure»-triksene og være tilsvarende overdrevent service-minded. Et bringebærdrops, kanskje? Vi kommer oss videre, og etter at løypemaskina passerer og vender opp kald, myk snø sitter skiene helt supert, og det er litt mindre vondt å falle. Langs sida av Gavlesjå drar jeg Trumf-kortet mitt. Jeg har pakka pulken sånn at det er mulig å sitte på (med ett bein på hver side) bakerst, og dette faller i god jord. Forskjellen er nesten umerkelig for meg på flatmark, han hjelper også til med stavtak. I motbakkene fokuserer jeg på treningseffekten dette gir – men begynner også å kjenne at hælene klager. Stemmer det, pulk og feller og skistøvler og hælene mine er jo ikke gode venner. Men hvor ille får det egentlig blitt i løpet av ei mil? Vi prøver litt til. Oppå høgda øst for Kruvla spiser vi lunsj med storslått utsikt vestover. Her tar vi også farvel med følget, som snur tilbake mot Myregvarv. Ny stigning opp rundt Saulifjellet, og så «er det bare nedover til Hollane!» lover jeg. Urutinert! «Er det dette du kaller nedover?», kommenteres det tørt flere ganger bortover lia. Når vi kommer på rette sida av elva og han kan se turisthytta får han los og drar i fra. Jeg følger heseblesende etter. Vi kjøper Solo og vaffel, det må til. Jeg snakker med vertinnen om planen vår, så hun vet at vi skal bo «borti høgget» og håper på å få komme på besøk i løpet av onsdagen. «Øy, mamma! Her står fjellvettreglene – og det er ingen regel her som sier noe om å lytte til erfarne fjellfolk!», utbryter turfølget mitt. Jeg leser gjennom plakaten. Jaggu har han rett! «Det kan likevel være lurt, altså!», sier jeg, og får siste oppdaterte værmelding fra hyttevertinnen. Vi går ca 500 m østover i løypa før vi drar til sida og tråkker til teltplass. Niåringen blir kry over å få og mestre de praktiske arbeidsoppgavene jeg gir ham; tråkke med skia, grave opp hull for snøplugger som legges vannrett, fylle igjen og pakke til snøen over de, fylle pose med snø til snøsmelting. Han spør om å få bruke spaden når vi er ferdige med den, og forsvinner inn i sin egen verden i prosjektet «finn ut hvor langt ned det er til bakken». Med en iver som et jordekorn og en barnlig glede jeg kjenner igjen fra en treåring hjemme i sandkassa i «gamle dager» nynner han seg nedover snølagene. Det gjør meg glad. Jeg er påpasselig med at kortenden av teltet står mot sør-sørøst, hvor været skal komme fra onsdagen. Etter å ha rigga til inni teltet, og oppdaga at begges kosebamser ligger gjenglemt på Gvarv (nedtur! for begge!) tar vi turen tilbake til hytta, hvor vi har observert et Monopol-spill. Jeg trodde den siste langsida i Monopol var den beste å satse på, så feil kan man ta. Junior håver inn for gatene sine på den tredje langsida, og etter et par timer (!) er nederlaget mitt et faktum. Jeg får plastra hælene mine (som rakk å få åpne sår i løpet av den korte mila). På tide å komme seg «hjem» igjen – en hustrig tur i nydelig blåtime. Vel innlosjert i soveposen med Donald-pocket blir det stille fra den kanten, og jeg kan putle med primusen i forteltet i fred. Middag og smågodt fortæres, og etter noen filosofiske betraktninger rundt favoritt-fotballspillere og -youtubere og at noen i verden faktisk MÅ bo i telt fordi de ikke har huset sitt lenger, og fryser, akkurat nå, tar vi natta rundt 7-tida. Jeg våkner i to-tida av at den meldte vinden har tatt seg opp, det røsker og river godt – og på grunn av litt slække pluggfester i forteltet gir det mye lyd. Jeg blir liggende og høre på og engste meg i hvert fall en time, man tåler gjerne mindre av sånt når det går så lang tid mellom hver gang man opplever det. Junior sover godt gjennom i Apache-posen han låner av meg. Jeg nyter komforten i min nykjøpte Rago X-Trem. De strie kamelhårene i halsen etter XXL-handelen er nesten borte nå. Det er kraftig vind, snødrev og omtrent null sikt på morgenen. Tisseflaske viser seg å være et sjakktrekk, den blir godt brukt. Vi spiser frokost, spiller vri åtter og Battleship. Midt på dagen drar vi bort til hytta, godt pakka inn – Junior får ikke dra i forveien som han gjorde i går, det er så vidt vi ser fra stikke til stikke. Peis og sofa er stas, og vi pløyer gjennom runder med Quiz-hefter, «Krig» (tap), «Kast grisene» (tap) og tvungen yatzy (tap igjen). Tida er inne for å lansere konseptet «Fri» i Yatzy, tenker jeg, og haler endelig i land en seier. Vi er de eneste gjestene her inne i dag, været er ganske ufyselig og Weaselen dropper å komme inn. Jeg kompenserer for «okkupasjonen» vår med å ta ansvar for vedfyringa og kjøpe mye forskjellig av det kiosken byr på – blant annet ertesuppe til middag. I fire-tida på ettermiddagen drar vi tilbake til teltet igjen. Godt pakka inn og med googles for sikten er det en gøy utfordring, vi kjenner vinden river i oss. Junior kommer med ros av tidligere fordømte tips om ull innerst, overlappende klær, gamasjer (ûberteite ved turens start!) og å ikke la noe hud være bar. «Jeg får jo faktisk ikke snø ned i skoene! Se, sokkene er like tørre!» Noen ganger vet faktisk de gamle best. Ettermiddags- og kveldstimene bruker vi på å pløye gjennom bildebiblioteket på telefonen min: «Kan vi se på bilder fra da jeg var liten?» En hyggelig ting å gjøre sammen, og jammen har det skjedd mye på disse åra, og jammen har tida flydd fort. Torsdag våkner vi til en sånn magisk morgen som man bare blir stående og ta inn over seg, det er så fint at det nesten gjør vondt. Helt skyfritt, helt vindstille, 10cm nydekt snøteppe overalt, utallige blånyanser og sola som sakte, men sikkert vinder terreng nedover fjellsidene. Snart er den her hos oss. Denne dagen blir bra! Junior får dra aleine til hytta og vente der mens jeg tar ned leiren, han vil innom og hilse på og tegne mer i hytteboka. Veslevoksent betrygger han meg om at han har kledd seg godt, han skal følge sporene hele veien, børste av seg snø før han går inn, og spørre om det passer. Han er tydelig stolt over å få ta disse halvkilometersturene aleine. Jeg får ned leiren omtrent akkurat i det sola har nådd den og følger etter. Junior har måttet grave fram døra som var nesten halvt nedsnødd. Jeg får varmen igjen i føttene mine, og så takker vi for oss og labber i vei østover inn Dyrdalen. Litt oppi dalen ser vi spor etter en stor leir, det må ha vært mange telt der – og den må ha vært i bruk i natt, i og med at sporene ikke er nedsnødd. Oppover i lia mot Skardtjønn tar vi dem igjen; det er en stor gruppe dansker med svære sekker og paris-akebrett på slep. De er imponerende strukturerte der de går to og to på rekke, alle går til sides og lar oss passere, og de har tidsbestemte tekniske pauser for justering av påkledning. Gode minner fra høgskoletida i Bø vekkes. Vi begynner å møte folk som kommer på vei innover også nå, det blir nok folksomt på fjellet i dag. "Går det egentlig en bekk der?" Min tålmodighet til deltakelse i (for meg) uinteressante og tilsynelatende evige debatter om hvorvidt Messi eller Ronaldo er GOAT, eller om det er verdt det å bruke ekte penger på «skins» i BrawlStars, eller om den og den youtuberen er snill, er større enn under tregrensa, og junior setter tydelig pris på det. Skravla går i ett, behovet for pauser eller å sitte på pulken er der ikke lenger. Til tross for at stigningene opp mot rutas høyeste punkt er drøye, leker vi oss oppover bakkene. Det kommer også henrykte utrop over utsikt, eller over skispor ned en bratt side, beundring over hvor høyt opp vi har kommet siden vi starta, og skrekkblanda fryd før nedfarter. Takk og pris for snøen som kom i går og i natt, den har gjort landingene myke og ufarlige – perfekt for en fersk fjellfant uten overdrevent mye skitrening fra før. Og fall blir det en del av, særlig på vei ned mot Storsteintjønna og ikke minst ned Tunglijuvet. Alt tas med et stort glis og rå latter. Interessante refleksjoner dukker opp: «Når jeg er i godt humør, så er det kjempelett å reise seg igjen hvis jeg detter. Da bare spretter jeg opp igjen liksom. Mens når jeg er i dårlig humør, så er det kjempevanskelig å reise seg igjen. Du vet, sånn som den første dagen, da jeg skulle gå sånn sidelengs opp den kanten – husker du det? Da var det skikkelig vanskelig, for da var jeg i dårlig humør.» «Ja, det husker jeg. Men i dag går det lett!» «Ja! Og jeg synes jeg har blitt flinkere til å holde balansen på denne turen også, jeg har fått øvd mye!» «Absolutt!, du er god!». Jeg sakka akterut i motbakkene Når han også svinger innom undring over snøens evne til å forvandle landskapet – til å jevne ut humpler og steiner, skjule bekker og elver og vann, gjøre det lett å finne teltplasser overalt – da kjenner en over gjennomsnittet lettrørt mor på stor takknemlighet. Jeg må klype meg i armen over hvor heldig jeg er som får oppleve dette sammen med ham. Etter hvert som vi nærmer oss Jønnbu kjenner han seg igjen fra barmarksturer, og den gjenkjennelsesgleden er så fin – «Å! Jeg husker dette stedet! Det var her vi hadde pause den gangen det hagla så mye!» Og «Ååå, mamma, husker du den bakken her – det var her den sauen hilsa på meg!» Det er nesten litt vemodig å gå de siste meterne nede på Jønnbu. Glade og stolte begge to klemmer vi hverandre og takker for turen. «Jeg har hatt det ordentlig fint sammen med deg på tur!», sier jeg, og mener det oppriktig. «Det var faktisk ganske gøy!», sier han. «Jeg tror nesten det er den beste skituren jeg har vært på!». Vi er begge lett euforiske på bilturen på vei hjem – han riktignok også dels fordi han kommer stadig nærmere Nintendoen, men beskrivelsene av nedfartene i dag og vinden fra i går og seieren i Monopol til pappaen er herlig entusiastiske. Å skvise ut en så lang turrapport av en to mil lang skitur er nesten godt gjort, og all honnør til de som har greid å pløye seg gjennom hele veien hit. Det er lett å dvele lenge ved gjenopplevelser av turminner når man egentlig skulle gjort noe annet som frister så lite, for eksempel vie oppmerksomhet til rettebunkene som jeg har prokastrinert gjennom hele vinterferieuka. Men nå får jeg nesten ta for meg dem. Junior er tilbake i sitt naturlige habitat (?) og kommer nok ikke til å forstyrre meg med det første.

Hei 😊 Kom akkurat hjem fra nydelige dager i Finnmark på ski (Karasjok til Alta). Det gav skikkelig mersmak til å planlegge neste tur. Jeg tenker å ta ut en ukes ferie i starten av april. Noen som har turtips til en fin vintertur på fjellski? Helst vintermerket rute siden jeg skal gå alene 😊 Er ganske fleksibel på området, reiser gjerne ett stykke for å få en fin tur! Takk for forhånd!

Prøver igjen ... Er det noen som kjenner til føreforholdene i Skarvheimen nå rett før 1.mai-helgen (2018)? Spesielt med tanke på usikre vann eller bekker som åpner seg. Tenker å gå turen Finse - Geiterygghytta - (Kongshelleren) - Iungsdalshytta - Bjordalsbu - Breistølsbu.

Vi har med baby på skitur i Nordic cab. For å sjekke at temperaturen inne i cab’en og posen er grei (for å slippe å vekke sovende baby...) har vi med et termometer som viser ute- og innetemperatur som vi har puttet ledningen til nederst i posen. Vi har målt opptil 27 grader i posen når det har vært minus 8 ute. Noen som vet hva den ideelle temperaturen inne i en vognpose/ sovepose bør være? Altså, ved hvilken temperatur oppstår det fare for overoppheting av små barn som ikke kan regulere temperaturen selv?

Når kan man forvente å finne skuterspor mellom Finse-Rjukan? Veit ruta ikke kvistes før februar.

Hei Jeg går på folkehøgskole oppe i Alta og skal gå noen lange turer på ski i vinter hvor det fort blir -20 til - 30 og tenker å skaffe meg noen varme klær. Jeg skal for det meste gå på jakt og dra pulk. Blir med fjellski, så jeg tenker å skaffe en heldress for å holde varmen. Noen som har erfaring med heldress på lange turer i kaldt vær? Eller anbefalinger av dress/klær? Har sett på skuterdresser men finner ikke noe om vekt. Noen som har prøvd å bruke skuterdress på skitur og kan si noe om det?