Søk i nettsamfunnet

Editer: Innlegget kom opp blankt. Hva skal man si....?

Denne turen var avtalt lenge på forhånd, og skulle på mange måter være en bursdagsgave til Are, en av mine to tremenninger, som fylte 35 år 16. mars. Han har sjelden tid til å rive seg løs fra arbeidslivets forpliktelser, men etter en litt "småtruende" epost fra meg om at han ikke måtte melde avbud denne gangen også bestemte han seg for å la alle viktige ting seile sin egen sjø. Jeg og Are har i tillegg til å være i slekt stort sett vokst opp som naboer i Drammens beste område spør du meg, Øren er iallfall sidestilt med Underlia, grønt, idyllisk og langt fra det bråkete sentrum. Fredrik, vår beste kamerat fra gamleklassen (1-9. klasse) har lenge arrangert fellestur for oss til foreldrenes hytte på Bøgaset sørøst for Rukkedalen, og det er en flott tradisjon vi håper å kunne holde gående i tiår framover. Vi har jo mye felles bakgrunn og minner, så det blir alltid morsom prat og ikke minst altfor mye god og delvis usunn mat. Are og Fredrik drikker øl, det får jeg meg ikke til å drikke, men derimot et glass eller to med noe såpass skvipete som gin & tonic. Syns det er godt i visse doser jeg, og mye bedre enn å bælme øl! Er været bra blir det alltid en skikkelig fjelltur. Denne lørdagen var fin, men det blåste såpass at vi var litt skeptiske der vi gikk under skoggrensa, jeg med for anledningen gedigne lånte solbriller siden jeg hadde glemt mine egne hjemme. Så der gikk jeg rundt og så sikkert ut som en slags øyenstikker. Oppe på fjellet viste det seg heldigvis at vinden var til å leve med. Dermed visste alle at jeg måtte på Hallingnatten. Etter ei langdrøy og slak utforbakke, noen små motbakker og ei lang flate med svak stigning kom vi oss omsider opp de siste brattene til topps. Endelig fikk jeg skikkelig utsikt på Hallingnatten! Har vært her to ganger tidligere, med Fredrik i behagelig men disig vær i 2007 og med Are i null sikt i 2008. Man ser jo ganske mange velkjente østlandske fjellområder herfra med Gausta, Hallingskarvet og Hemsedalsfjella som ytterposter. Jotunheimen kan sikkert ses, men det var noen skyer i den retninga som skjulte mine kjære topper der borte. En artig kuriositet jeg ikke hadde tenkt over på forhånd er at man fra Hallingnatten ser over mot søkket som danner Vassfaret. Manfjellet på nordsida var ikke til å ta feil av. Det blåste såpass friskt på toppen at vi heller ville ta hovedrasten på et lunere og solfylt sted på tilbaketuren. Etter å ha skøyta og staka på bortover kom vi etter noen kilometer til ei fristende solhelling, og der ble det tid til soling, fylling av kakaopulver som ikke blir tatt av vinden og kompisprat. Fikk selvsagt en motbakkeraptus like etterpå, godt å slite litt iblant sjøl på kosetur. Videre bar det lett bortover og nedover flatene tilbake til hytta igjen. Der ble det Hallingpils i solveggen på verandaen for Are og Fredrik mens jeg koste meg med brus. Sånn skal det være! Resten av kvelden ble som alltid på Bøgaset med mye morsom prat og altfor mye kosemat etter en forøvrig strålende middag. Snickerskaka mora til Fredrik hadde sendt med var prikken over ien! Måtte drikke endel kaffe for å få forbrenningsmotvekt til alt det usunne fettet (vel vitende om at enkelte typer fett faktisk er sunt). Søndagen opprant med drittvær, iallfall nedbør, så det var bare å pakke og dra etter en rolig frokost. Neste tur til Bøgaset blir vel utpå høsten. Takk til Fredrik og Are for en fin tur

I uka før denne helgen hadde jeg grublet meg grønn over hvilken tur jeg skulle ta i helgen. Jeg følte meg helt tom for idéer og følte meg nokså tafatt. Men gløden kom tilbake etter en runde på Peakbook sin listemodul. Jeg kunne jo sette meg et mål om å bestige alle toppene i Oslomarka (les; Nordmarka, Østmarka, Lillomarka, Vestmarka, Krokskogen, Bærumsmarka, Sørmarka, Kjekstadmarka, Romeriksåsen, Gjelleråsmarka og Follomarka) med primærfaktor over 100 meter. Jeg kom fram til at det var 49 topper, og fra før av hadde jeg vært på 22. Nå visste jeg hvor ferden skulle gå kommende helg! Planen var spikret og målsetningen høy. Vekkerklokka piper kl. 07.45 i Asker, egentlig litt sent å stå opp med tanke på hvor lang tur jeg skulle ut på denne dagen. Etter en halvtimes lang kjøretur (uten kø, deilig!) gikk startskuddet litt over 9 ved Hammeren i Maridalen. Været var grått med et lavt skydekke over meg og Frigg (bikkja), men jeg hadde et håp om å komme over skyene. Vi staket oss bort til Maridalen skole der vi tok av på løypa som går til Øyungen via Båhushøgda. Her var det på med feller og store trinser (en patent jeg fikk av onkelen min) og sluke høydemeter. Løypa var gutt tråkket opp av fotturister, ingen scooterspor før vi kom på nordsiden av åsen. Etter hvert forlot vi tråkket og vasset ut i terrenget. «Fjellrypa» på Fjellforum hadde tipset om gunstige forhold utenfor sporene, det stemte utmerket! Selv med racingski gikk det fint å utenfor løypa. Like etterpå ble det kraftigere sollys og vips så var vi over skyteppet og skuet utover et hvitt og bølgete hav uten ende. Jeg blir like fascinert hver gang jeg opplever dette! Båhushøgda (topp nr. 1) var en fin topp med fin utsikt sørover. Deretter fortsatte jeg ned mot Øyungen der det lå en trolsk tåkedis. Fulgte skiløypa videre til Tømte der jeg la fra meg skiene og spaserte opp på Mellomkollen (topp nr. 2). Selv om noen hadde gått her før meg tråkket jeg gjennom flere ganger, slitsomt...! Ikke den store utsikten akkurat på toppunktet, men litt lenger sør og nord kunne man se langt. Skimtet blant annet Norefjell med sin snøhvite kappe. På vei mot tredje topp som var Glotjernskollen løsnet korken på venstre stav. Irriterende at Swix ikke klarer å lage mer slitesterke håndtak (ikke første gang dette skjer). Dum som jeg var hadde jeg glemt sportsteip i dag, så jeg måtte spørre pent om å låne litt teip på Gørjahytta. Vertskapet her skuffet ikke i dag heller, hyggelige som de er ga de meg teip og jeg kjøpte meg en deilig vaffel. Frigg fikk til og med vaffelrester som de hadde tenkt til å kaste! Glotjernskollen ble en liten utfordring. Opp dit måtte jeg forsere to bratte partier der skiene måtte av, og dermed fløy tida fort for her knotet jeg fælt i djupsnøen. Men jeg kom meg omsider til toppen. Ute på pynten i vestsida hadde jeg god utsikt mot blant annet neste mål – Barlindhøgda (nr. 4). Jeg gikk på ski over Helgeren og bort til odden øst for Sandvika der jeg tok på fellene. Det gikk fint på følge sørryggen til topps, og etter jeg passerte skogsbilveien som står på kartet fikk jeg øye på et annet spor fra noen dager tidligere. Også på Barlindhøgda var utsikten best like sør for toppen fremfor høyeste punkt. Fikk et friskt renn ned igjen til Helgeren og suste videre mot Rådalshøgda (nr. 5). Jeg så på Frigg at hun var temmelig sliten nå, når hun tråkker utenfor sporet så sluker det krefter. Derfor bandt jeg henne til et tre mens jeg stakk opp på Rådalshøgda som forøvrig ikke hadde nevneverdig god utsikt. Neste mål var å karre seg til Kikutstua der det ventet bolle, vaffel og varm sjokolade med krem (nam!)! Etter en verdifull pit-stop på Kikutstua med lagerpåfyll var vi klare for neste topp – Porthøgda (nr. 6), dagens høyeste topp. Hit opp går det skiløype, men den er bratt, så fellene gjorde nytten opp hit også. Etter 300 saftige høydemeter var vi på toppen. I motsetning til sin mer omtalte nabo i øst, Kikuttoppen hadde Porthøgda særs lite utsikt. Men jeg hadde et flott skue mot sør undervegs i det heftige rennet ned igjen til Fyllingen (her nådde jeg en max fart på 50 km/t!). Det gikk mot kveld og kreftene begynte å tære på, men vi skulle nå klare den siste og syvende toppen – Heikampen. Nå måtte vi ta en og en motbakke av gangen, og med den taktikken klarte vi å komme oss opp dit også, YES! Høyeste punktet på Heikampen hadde omtrent ingen utsikt, kun en anonym skogskolle nord på platået. Derimot var utsiktspunktet på 557 moh lenger sør kanskje dagens sterkeste opplevelse. Skuet av Oslo og Tryvannshøgda by night og det svake skumringslyset i vest var utrolig vakkert, man trenger ikke reise så langt unna for å få uforglemmelige naturopplevelser. Dette er nok blant de beste markaminnene jeg har! Endelig kunne jeg konstatere at nå var det stort sett bare nedover tilbake til bilen, eller kunne jeg egentlig det?? Oida, det var visst mer oppover enn jeg kunne huske. Små motbakker ble fort store! Overalt kunne jeg se rester av pappkrus og rosiner, Holmenkollen Skimaraton ble jo avviklet i dag. Scooterløypa fra Deledalsveien mot Bjørnsjøen var ikke opptråkket så alternativet ble å gå via Kobberhaughytta og Lørenseter ned mot Skjersjøen og Hammeren. I bakkene ned mot Kobberhaughytta klarte jeg å tryne i en vanskelig sving og dermed var plutselig høyre stavhåndtak kaputt. Korken datt av og håndtaket hadde flyttet litt på seg, men jeg klarte å bruke det på et vis likevel. Godt ikke staven knakk i alle fall. Etter 10t 15min, 1860 høydemeter og 66 km i og utenfor oppkjørte løyper var jeg endelig tilbake ved bilen. På vei hjem igjen kom den ene hostekula etter den andre, og i tankene stod – middag, sofa og badekaret! Men etter hvert som jeg kom til hektene kunne jeg tenke tilbake på hvilken fantastisk tur jeg faktisk hadde idag. Uten marka hadde vi i Osloområdet vært fattige, derom hersker det overhodet ingen tvil... Bilder fra turen finner du her: http://peakbook.org/tour/10317/Nordmarka+7+summits+extreme.html

Denne helgen tok jeg og min kompis Bjørn turen til Snøhetta. Jeg ville trene opp pulkformen, og pakket derfor generøst i pulken som skulle få bli med alle de 1400 høydemeterne fra Kongsvold til dovres høyeste fjell - og min aller aller første 2K topp! Vi ankom Kongsvold fredag kveld etter mørkets frembrudd. Vi trasket ca en kilometer avgårde for å komme oss unna E-6'en, og slo opp teltet. Lørdag morgen stod vi opp til et fantastisk vær! Ikke en eneste sky eller et eneste vindpust:) Vi labbet i vei mot Reinheim hytta, men forlot løypa etter noen kilometer for å ta en slakere bakke opp til foten av Snøhetta. Vi fikk dessuten øye på en kjempestor villreinflokk som etterlot seg en motorvei av spor i snøen. Det var viktig å drikke mye, fordi sola tok godt selv om ytterste plagg var tynn ull over og netting på beina! Etter en flott marsj til foten av Snøhetta skulle vi begynne med oppstigningen, men pga tomme camelbaker måtte vi fyre litt primus og smelte snø før den tyngste etappen begynte. Snøen var hard og fin: Ski av og stegjern på. Det er ca 700 høydemeter fra foten til toppen, så lårmusklene skulle få bryne på pulken oppover bakken:) Vi ankom toppen i mørket. Himmelen var stjerneklar, men utsikten fikk vente til i morgen tidlig. Telt opp og goood stemning da Bjørn haler frem to coronas fra sekken! Dagens etappe kjentes i kroppen, så det gikk fort å sovne i posen:) Søndag morgen avslører utsikten. Den er flott med utsikt over hele dovre! Jeg ser også en flott fjellkjede i retning sør, uten at jeg helt vet hvilke fjell dette er - noen som vet? Nedturen gikk fort! Jeg akte på pulken, og hadde et par heftige tryn ned fjellsiden! Fikk en liten støkk da jeg fikk en mild forstuing i ankelen. Jeg hadde ingen ambisjoner om å gjennomføre tilbaketuren bakpå en skuter fra Røde Kors. Men heldigvis var den ikke værre enn at jeg fint kunne gå på ski. Vi gikk forbi Snøheim hytta og østover mot Kongsvold. Den siste nedoverbakken på 150 høydemeter tok usannsynlig lang tid. Skutersporene ned til Kongsvold lot seg ikke følge trygt med pulk i snordrag. Her måtte jeg i så fall sitte på pulken og bremse med føttene. Det tillot ikke min halvskadde ankel. Løsningen ble altså å kave rundt ved siden av skutersporet i en god meter med puddersnø. Svetten stod ut av panna, men vi kom oss til bilen til slutt! Mvh Andreas

Sender en liten hilsen til alle på Fjellforum og ønsker alle et godt nytt år. Legger ved noen bilder fra en kald skitur denne nest siste dagen dette året. Temperaturen er ca 18 grader...men det er godt å være ute!

Denne helgen skulle vi endelig til topps på Gråhø. Norges mest ensomme 2000-metertopp fortjente selskap. Optimister som vi er hadde vi ikke tro på at værmeldingene tidlig i uken virkelig kunne stemme, men seint torsdag kveld ga vi etter. Vi ble presset til å holde oss i lavlandet, men på ski ville vi. Et uutforsket fjellområde fristet … det ble Vikerfjell. Lørdag var det opp tidlig, pakke sekken og kjøre mot Sperillen. Vi tok av mot skitrekket. Det oppsto noe diskusjon om dette egentlig er et skitrekk, men med motorisert alternativ for å komme seg opp bakken konkluderte vi med at det er et skitrekk. Vi smurte skiene med klister og la ut på tur med Jøranfisen (1127 moh) som mål. Sola skinte fra knallblå himmel og humøret var på topp. Påskestemning Vinden la en demper på pauser, men etter noe justering av påkledning var vi alle fornøyde. Etter noen timers gange på hardt underlag og flere ettersmøringer av klister fant vi et lunt lunchsted mellom grantrærne. Her nøt vi nistepakkene, mens vi fikk siste nytt om at Birkebeineren var avlyst grunnet vind, samt at været var skiftende i Hemsedal. Jeg var veldig fornøyd med at jeg satt på en lun plass i sola på Vikerfjell og alle forlokkende tanker om Gråhø forsvant. Fem skiglade venner ble til to når vi nærmet oss toppen. Tre valgte å snu, mens Langbein Rise og jeg fortsatte mot toppen. Etter hvert som vi rundet kanten og arbeidet oss oppover i seige fiskebein tok vinden mer og mer tak. På toppen måtte vi jobber for å stå i mot vinden (storm i kastene). På toppen traff vi en kar som også trosset vind for en topptur. Utsikten var utrolig! Med smale ski uten stålkanter ble nedkjøringen tøffere enn jeg setter pris på, men vi kom oss vel ned. Det harde føret hadde holdt seg og vi fikk ikke feste, selv med klister. Det ble en god treningsøkt for armene tilbake til bilen. Min første tur til Vikerfjell ga mersmak, men Gråhø ligger fortsatt å frister der oppe i nord.

Tok en tur til Rondane helga for 3 uker siden (da det var så kaldt over hele landet) med ett mål for øyet: Toppen av Storsmeden. Var veldig usikker på om forholdene ville ligge tilrett for at vi skulle komme opp. Vi var 3 kompiser som var sultne på en fin tur. Og gjett om vi fikk det! Været var strålende hele helga. Det var mer eller mindre vindstille i hele 3 dager, og da hadde vi i tillegg slått camp på et relativt forblåst sted. En fin og noe uvanlig opplevelse i Rondane. Med blå himmel og sol og 10-20 kalde å rusle i på dagen (ned mot -30 om natten) ble det hele en perfekt tur. OG... vi kom oss på toppen av Storsmeden. Min første tur på denne toppen, en strålende vinterbestigning! Ha tidligere tatt vinterbestigninger av Digerronden, Veslesmeden og Storronden (de 2 sistnevnte på 1 dag for et par år siden med Rondvassbu som utgangspunklt). Storsmeden er utvilsomt den av toppene som var mest spennende.. og for meg som sliter litt med luftige omgivelser ble det også bruker for god oppbacking av kompisen min for ikke å psyke ut mot toppen av vestryggen. Med andre ord fulgte vi "normalruten" fra botnen på sørsiden av toppen, opp på bandet mellom Storsmeden og Steet og ryggen helt til topps! Siden det er 3 uker siden turen, og jeg ikke har skrevet dette før nå, så er det mange detaljer som sikkert burde blitt med, men som jeg har "glemt" og ikke gidder bruke tid på å leite frem igjen nå. Jeg lar bildene tale for seg! Fint var det i alle fall!

De som bur her har sikkert fått med dykk at det har kome litt av det kvite og kalde stoffet den siste veka. Sjølv fekk eg første føling med vinter i trøndelag forrige helg, då eg for på tur til Kamtjønnkoia i Trollheimen med NTNUI Ski og fjellsport. Det var dessverre ingen gode bilete frå den turen, men ei kort oppsummering vert som følger: Vi reiste frå byen kl 13 fredag, og starta å gå frå Gjevilvassoset (?) omlag kl 16! det gjekk radig innover mod Gjevilvasshytta, før vi tok på lykter og feller litt inni dalen der. Vidare vart det trakking i laussnøen heilt inn til Koia, som ligg nesten 1200moh. Det blas litt, men var ellers heilt ok vér. Laurdag gjekk me på begge Blåhøene, for å være sikre, og fekk eit kort men fint nedrenn det siste stykket til koia. Då titta sola fram og På toppane var det sterk vind, null sikt, og veldig isete. Vi måtte heilt fram til varden for å sjå med eigne auge det kartet viste; at ein ikkje bør gå forbi han... Utover kvelden snudde vinden, og det vart stjerneklart. Men sundags morgon var det atter tilbake til sterk vind og snøvér. Eit stykke me måtte av med ski var eg nær ved å verte blåst over ende! Nokre kilometers forsøk på å gå rett fram i whiteout gjekk tåleg bra, og me fekk sikt att i dalsida ned mot Gjevilvatnet. Her var nysnøen djup! Ja, eigentlig for djup, og det var nesten berre å setje rett utfor... Så gjekk studieveka, og litt innandørsbuldring var det næraste eg kom friluftsliv... Men idag var det duka for årets første test av Vassfjellet. I god studentstil satsa eg og min venn Øyvind på fellar, og gratistur til toppen for eiga maskin. Anlegget var jo heller ikkje ope heilt til topps, så fellane måtte fram i alle høve. Opp dei preparerte nedfartane kom me heldigvis før det opna, så me slapp å få nokon i hovudet. Vidare tok me oss opp traséen til toppheisen. Me tok av fellene, og tok på hjelm og knebeskyttarar, omtrent ved toppen av denne. Med nasen vend nedover fann me ei linje litt til venstre for heisen, som tok oss gjennom urørt pudder, open granskog, og ned att til bunnen av toppheisen. Og så ein ny tur. Dessverre fekk me telefon frå ein sjåfør med skada hand akkurat idet me skulle opp att ein tredje gong, så det vart med to turar idag. Men akk! Så herleg pudder! Nokre få bilete: http://folk.ntnu.no/jarleek/bilder/Vassfjellet20012007/index.html

Var en tur på Himmeltindene idag. Starta kl,9.00 på godt bart vårføre , +11 grader og frisk bris. Vel oppe kl , 12.30 var det forandret til +- 0 og stiv kuling, med slusj/is/skareføre. Nedturen gikk i tildels hurtig tempo.... på "buksræva" Tok noen bilder......

Hei! Eg tenker på å invitere drømmemannen på skitur etter jul, og då treng eg hjelp av dere! Eg tenker på ein skitur over fleire dagar (ca. 3-5). Helst i januar. Turen må ikkje være for krevande med tanke på at det er ei stund siden eg var aktiv skigåar. Fjellvante er vi begge to, og som avdanka orienteringsløpar er eg god med kart og kompass. Vil allikevel helst gå i merka løyper, fra hytte til hytte. Håper det er nokon som kan hjelpe meg med å finne ein tur som kan friste han til å bli med meg

Hei! Har tenkt ny tur i Jotunheimen og vurderer Memurubu - Glitterheim. Forstår det slik at det er to ruter - via Russvatnet eller gjennom Memurudalen og over breene. Kjenner sommerruta fra Memurubu til Besseggen, og ser på kart at vinterruta bøyer av ved stiskillet. Finner derimot ingen beskrivelse av turen? Turen over breene er greit beskrevet på Ut.no, men ingen erfaringer. Har noen erfaring med turen fra en eller begge rutene fra Memurubu til Glitterheim - eller motsatt vei? Mvh Jan Erik

Jeg har prøvd meg på denne turen før. For to år siden ble kameraten forhindret, og jeg var syk uken før turen. Den gangen kom jeg meg til Finse da jeg var over det verste, men var for svak til å gjennomføre. I fjor førte manglende eller feil utstyr (hos kamerater ) til retur eller avkorting av to turer. I år la skjebnen inn et dødsfall i turkameratens nærmeste familie, to dager før turen. Det var interessant igjen å føle på kroppen hvordan det mentale presset økte da jeg ble klar over at jeg skulle gå alene. Å gå alene er etter min mening ikke mye annerledes enn å gå med en kamerat. Terrenget er det samme, været er det samme, vekten på pulken er kanskje noen prosent større, rutinene i leir med telt (mindre og lettere), brenner osv., er stor sett de samme. Med gode rutiner, kan man godt være mer effektiv på en alenetur. Men selv om det praktiske er ganske likt, så merket jeg likevel en ekstra kribling i magen. Skulle noe skje så er jo ting vanskeligere. Jeg pakket i allefall med en god del mat i tilfelle uvær, tror det ble opp mot 8kg til sammen. Finsehytta Jeg ankom Finse rundt tolv, og brukte en drøy halvtime på vannfylling og litt ompakking. Kursen over Finsevannet la jeg mer vestlig enn vanlig, for å prøve å gå rundt haugene på andre siden av vannet. Det var ganske vellykket, litt lengere, men litt flatere. Opp bakkene gikk det greit, og første leir ble som vanlig ved Brattefonnvannet. Jeg er som regel ganske tom når jeg kommer dit. Det kan være flere som har det sånn, for på andre siden av en haug lå det et kompani med fire med parispulker. Når jeg treffer et større antall parispulker ved Finse, innbilder jeg meg alltid at det er hvitserk-folk som trener til grønlandstur. Særlig hvis de har en arctic bedding på toppen. Brattefonnvannet er nok et dårlig sted for plassering av telt. Mitt inntrykker er at det alltid faller en hard vind ned fra jøkulen. Derfor bygget jeg en levegg foran teltet. Det angret jeg på hele natten. Antagelig var det turbulens fra leveggen som ga en kraftig blafring i teltduken. Teltet hadde nok greid seg greit uten levegg. Kaitum 2 med levegg Neste dag var sikten ganske bra. Jeg pakket min arctic bedding, som jeg skulle prøve på denne turen. Så tok jeg den raskeste ruten over Midtnutvannet mot Krækkja. Den andre ruten ned Jøkleelva er mer spennende, men jeg ville komme litt raskt igang. Føret var ok, og fellene under amundsen bremset ikke altfor mye. Arctic bedding på pulken Jeg fulgte i sporet etter parispulkene, som hadde valgt en god linje ned mot Finsbergvannet. Så opp bakken og over Drageidfjorden og Storekrækkja. På vei over Storekrækkja ble sikten gradvis blitt dårligere, og var nå bare et par hundre meter. Da parispulkene tok mot Fagerheim, gikk jeg mot Båtstjørnet og Halnefjorden. Jeg krysset veien noen kilometer øst for Halne fjellstue. Så bar det vestover langs veien et stykke, før jeg skrådde nedover mot Halnefjorden, der jeg slo leir. Lyset var flatt og føret var trått med fellene på, og var det ikke mye gli nedover. Ved Halnefjorden, ikke så mange kilometerene fra riksveien, var det eneste stedet jeg fikk god fm-dekning i løpet av turen. Telt og pulk Neste dag krysset jeg Halnefjorden og tok letteste vei mot Rauhellern over Skaupstjønna. Jeg hadde ikke gått lenge før tåka kom og sikten ble redusert til mindre enn 100 meter. Ved Tormodfloti var det mye spor etter rein, men sikten var dårlig og jeg kunne ikke se noen. Men den sjansen fikk jeg senere på turen. Temperaturen lå på rundt minus 10-15 disse dagene, og tåka fikk det til å kjennes kaldere. Utsikten de første dagene Uten gpsen så ville jeg ikke kunnet fullføre turen. Halve dag 2, dag tre og dag fire var sikten så dårlig at jeg ikke kunne orientert etter kartet. Jeg gikk kontinuerlig etter gpsen, og hadde den lett tilgjengelig på skulderstroppen til pulkselen. Uten den ville jeg måttet ligge i ro og vente på oppklaring, for deretter å avbryte. Likevel ble ikke rutevalget alltid optimalt med gpsen, det er mye grums mellom kotene i kartet. Været var i det hele tatt så kjedelig at jeg ikke tok en eneste sitte-ned-pause hverken dag 3 eller 4. Jeg hadde kjeks og knekkebrød i brystvesken, og gikk og spiste istedet jevnt hele dagen. Ting og tang lett tilgjengelig For å slippe å skifte batterier underveis, og fordi nimh ikke fungerer i kulde, så brukte jeg et "hjemmesnekret" lipo-batteri. Det har en levetid på nesten 50 timer for denne gpsen, og veier halvparten av tilsvarende kapasitet i AA-batterier. Batteriet ble eksponert for 10-15 kuldegrader, og drev gpsen fint hele turen. Ulempen er kabelen til gpsen, men for meg fungerte det bra. lipo-batteri til gps Det bar videre forbi Rauhellern, der det ikke fantes et menneske. Rauhellern i tåke Planen var nå å gå Geitvassdalen, Slettedalen og Grasdalen videre mot Rjukan. Dette er en flott rute jeg har gått før, men pga den dårlige sikten så valgte jeg å holde meg til "landeveien" over Mårbu. I dårlig sikt er det selv med gps vanskelig å vurdere hva som er beste ruten, vurdere skredfare, skavler man kan falle ned fra osv. Derfor fortsatte jeg i tett tåke landeveien mot Mårbu. Ved en anledning så jeg to karer foran meg. De var i bevegelse, på kryssende kurs. Etter et minutt eller to, så jeg at det var to ca 40cm høye busker jeg hadde sett. Flere ganger trodde jeg en liten skavl var et stort fjell. Etterhvert ble jeg ganske sliten av alle synsbedragene og den dårlige sikten. Ned mot Mårbu bedret sikten seg noe, men denne reinflokken er likevel vanskelig å få øye på: Ja faktisk, en reinflokk ved Mårbu Det var så lite snø før Mårbu, at det var vanskelig å finne vei igjennom ura. På Mårbu traff jeg noen hyggelige jenter som kom fra Ustaoset, og vi tok delvis følge på resten av turen. Sikten holdt seg dårlig, og etter å ha tatt fellene av skiene (burde gjort det før) ble Mår krysset på godt under to timer. Jeg gikk for hardt på, og ble svett som bare det. Leirplassen ved Stegaros ble litt ubehagelig nær hyttene, for det var så lite snø på Kalhovdfjorden at det var umulig å slå opp telt der. Nå klarnet været opp, og temperaturen sank raskt. Ulltrøya fra Mår-kryssingen ble en isklump som aldri ble seg selv igjen. Om morgenen målte jeg minus 26 grader. Minus 26 om morgenen Her er et bilde som viser hvor god plass det kan bli i det lille ytterteltet på Kaitum 2 når man graver snøgulvet 10cm ned. Hadde jeg hatt stormklaffer på denne delen av teltet (lesiden), så ville jeg kunne gravd helt inn til teltduken og gulvplassen ville blitt enda bedre. Yttertelt Kaitum 2 med saker og ting Var været flott, men med minus 25 og 9 m/s gjaldt det å bruke så lite tid som overhodet mulig på å få ned teltet og komme av gårde. Tåladdene i neopren reddet definitivt tærne, som var presset ned i litt for små hardfrossne støvler. Utsikt innover Kilsfjorden. Mellom Kilsfjorden og Gøystavannet tok jentene meg igjen, og da vi alle syntes vi hadde for lite bensin igjen til nok en ute-natt i ned mot minus 30 grader, så la vi kursen mot Hellberghytta. Planen var vinterløypa opp fra Strengetjønnan, men der fikk vi oss en overraskelse, for Strengetjønnan var åpent vann. Nedtappingen av vassdraget var antagelig så stor, at det som er en fjordarm, var blitt til en elv. Isblokker stod 3-4 meter til værs, og topologien stemte ikke lenger, hverken med kart eller gps. Isblokk på Gøystavannet Det var tegn til å ha vært vann på isen flere steder rundt oss, så med en viss nervøsitet ble innløpet mot Strengetjønnan krysset. Kursen ble så lagt mellom Gryvlenuten og Undornsnuten, det var tungt men virkelig flott å komme opp i høyden. Vi så to reinflokker og spor etter rein over alt, og var glade for at vi hadde forlatt vassdraget. Litt opp i høyden Etter å ha vedlikeholdt gnagsårene noen timer i nylig skuterkjørt og kvistet løype, var jeg sjeleglad for å komme frem til Hellberghytta i skumringen. Hellberghytta Det er utrolig hvor uthvilt jeg følte meg etter en natt i varm hytte, kontra kaldt telt. Opptil seks timer leirbygging og leir-rydding ble byttet med komfortabelt hytteliv. Løypa til Gvepseborg og Krossobanen ble unnagjort på en drøy time. Dessverre bestemte jeg meg for å droppe taubanen og forsøke "veien" ned. Jeg tenkte å unngå å ta av meg pulken og spare bæring. Det viste seg å være veldig dumt og bortimot livsfarlig, da bekker hadde islagt stien og området på begge sider av denne, flere steder. Ved siden av stien gikk det gjerne flere titalls meter nesten rett ned. Med minst fire av- og på-koblinger av pulken, kom jeg meg ned med skiene i hendene og hjertet i halsen. Slik så gpsen ut etter å ha logget hele turen fra Finse til Rjukan (Gvepseborg). Finse-Rjukan i følge gpsen Alt i alt ble dette ingen kosetur. Det var ganske hard jobbing det meste av tiden. Kulda kryper mye raskere inn når gjennomsnittstemperaturen er ti grader lavere enn feks i påsken.

Da var årets første skitur unnagjort i helt stille være, knallsol og -11 grader. Turen gikk sammen med kjæresten som tok på seg skiene for første gang på 14 år. Det så litt stygt ut etter et lite fall i den første bakken med ca 1m høydeforskjell, men i løpet av de neste timene økte skiferdighetene dramatisk. Gikk fra Blestølen inn til Solobua og litt forbi der før vi snudde. http://skisporet.no/buskerud/blefjell Løypene var kjempefine, selv om det stakk opp litt kvister osv noen steder. -11 grader og skitur krever sitt når det kommer til klær, og vi hadde neppe helt optimale klær. Merket selv at jeg mangler en skikkelig anorakk/anojakke og har vurdert denne: http://www.norrona.c...n-ano-jacket-mw Jeg har en gore-tex skalljakke, men har lyst på noe som puster bedre. Går jo 95% av turene mine i finvær.

Hei! Jag tänker att gå på skitur i mars i Finnmark för 9 dagar med telt och pulk. Jag läste redan gamla rapporter også i forum och har ännu några spørsmål. Kanske är det bra att börja i Ivalo (handla bla bensin för primussen) eller Nellim, följer snöskuterlöyper till norr, sen svinger till Piilola och över gränsen till Norge med Øvre Pasvik och sen tar bussen kanske från Pasvik folkhøgskole till Kirkenes. Är det en bra idé att följer skuterlöyper in Finnland och Norge eller blir jag omkört av skuternas massor? Är det vanligtvis enkelt att följa andra spor i Øvre Pasvik Nasjonalpark till Treriksrøysa och till koierna? Eller måste jag dra mitt iget spor i djup snø pga lite vind under trærne? Takk för svar! Jörg

Hei, Kan noen anbefale en helgetur i området rundt Reineskarvet? Gå på: fjellski Sove i: telt Frakter i: pulk/sekk Minimum 30km Maks 50km (da må det ikke være for mye stigning - må gå på 2 dager) Gjerne en rundtur så vi kan gå tilbake til parkering.