Søk i nettsamfunnet

Smeller på med en litt lengre turrapport fra skituren jeg gjorde fra Oslo til Gjøvik! Håper det kan være god lesning ! Ta gjerne en kikk på bloggen min også! http://alexstra.bloggnorge.com Skiglede fra Oslo til Gjøvik Det er fredag og helg. Jeg har planer om å ta en litt lengre tur. Har vært på vinterturer før, men har ikke vært på en lengre tur med forflytning hver dag. Det er ikke snakk om en skikkelig langtur, men en 5 dagers kanskje. Timeplanen over forelesninger neste uke virker ikke så innmari spennende, kanskje jeg skal droppe et par forelesninger? Når jeg legger ut på turer er det greit med en destinasjon. En "fra og til" tur. Etter mye kikking på kart blir det bestemt, fra Oslo og til Gjøvik. Det er en fin distanse på 5 dager, det er preparerte løyper og det tar meg gjennom skogsområder som er nye for meg. Det høres spennende nok ut! Gjennom Nordmarka Jeg drar ned på skolen på Pilestredet for å printe ut noen kart. Der møter jeg på Ola, han liker godt turplanene mine og sier han vil følge meg de første kilometerne på ski. Det lyder perfekt, da får jeg selskap på "dørstokkmila" fra Sognsvann til Ullevållseter. Et par timer senere står vi på Sognsvann i skumringstimen, Ola ikledd sporty langrennstil, jeg med fjellski, løssnøstaver og en god og svær oppakning på ryggen. Vi spaserer opp lysløypa til Ullevållsseter, svir av 90 kroner på en brus, gulrotkake og en kaffe. Så skiller vi våre veier, han suser ned mot Sognsvann og jeg vender skituppene nordover mot Gjøvik. Gjennom Nordmarka ønsker jeg ikke å ta hovedveien over Kikut, Katnosa og Mylla. Tanken er å gå et par mil før jeg slår leir og jeg går mot området ved vannet Helgeren. Jeg går over Kamphaug, her er det ikke kjørt opp løyper, men det er andre som har gått her før, så jeg slepper å gå i djupsnøen. Dagen før pøsregnet det her i Oslotraktene, og snøen er våt og sørpete. Over platået på Kamphaug får jeg utsyn over skogsåsene forran meg. Det er mørkt men stjerneklart og lyset fra Oslo by lyser opp slik at jeg ikke behøver hodelykt. "Deilig å være på tur igjen", tenker jeg. En stund senere når jeg Helgeren. Jeg er noe usikker på isen på vanna, ettersom det ikke har vært noen lengre periode med skikkelig kulde, pluss noen milde dager i det siste, men det er oppkjørte spor på Helgeren så jeg hiver meg utpå. Med kveldninga kom kuldegradene og føret har iset til. Over Helgeren går jeg ikke, men suser over de isete scooterøypene, under stjernene, helt alene, "ekte skiglede" tenker jeg. Jeg slår opp leir etter å fulgt en løype imot Trehørningen oppi et område hvor det så ut til å være nok av tørrved. Jeg graver opp leirplassen og setter igang med vedsanking. Det lønner seg å slå opp leir ut ifra kriteriet vedtilgang, da sparer jeg mye tid på vedsankningen. Videre er det også kjekt om det er rennende vann i nærheten, så slepper jeg å smelte snø. Etter å ha lagt opp ei god og tjukk barseng og fått knytt opp presenningen er det klart for kveldskos ved bålet. På morgenkvisten karrer jeg meg ut av soveposen og griper etter bjørkeneveret og tenner opp kaffebålet. Frokost inntas og leiren pakkes sammen. I dag skal jeg legge bak meg minst tre mil, fram til Grua, helt nord i Nordmarka. Det er en fryd å gå på ski gjennom Nordmarka, og siden jeg legger ruta utenom allfarveien får jeg stort sett gå for meg selv. Løypenettet i Nordmarka er imponerende, allerede så tidlig i skisesongen (snøen har kommet for alvor den siste uka) er løypene kjørt opp. Til og med de mer utenom allfarvei snøscooterløypene. Ved krysset ved Gjerdingen slår jeg av en prat med par unge karer. Når jeg forteller om hvor jeg skal sier han ene, jeg kjente en kar som har gjort samma turen, han gjorde den på en dag! Jeg må le. En dag!? Ja han er en gammal skiløper, han var tidligere fallkjermjeger, kunne han fortelle. Jaja, tenker jeg, disse gamle traverne er noe for seg selv. Videre tar jeg en avstikker til hytta Rajebråten på nordsida av Gjerdingen, der er det servering i helgene. Jeg hadde glemt kontanter, men jeg spiste medbrakt lunsj. Ei eldre hyggelig dame spanderte en kakao på meg. Etter denne rasten var det ei drøy mil igjen til Grua i mørket. Halveis når jeg en utfartsplass hvor skifolket parkerer bilene sine. Jeg stoppet opp for å se på skiltene etter ruta direkte mot Grua. Der skulle jeg få meg en liten naturopplevelse. Ei lita spissmus hadde forvilla seg ut på veien. Den gikk stresset rundt, jeg sto bare å så på. Den prøvde å klatre opp brøytekantene på veien, men falt bare ned igjen. Den tok en runde rundt på veien og gikk mot meg og under skoa mi og søkte ly der. "Skal du stå der du da!", sier jeg også rusler den videre. Jaja, jeg må også komme meg videre! Jeg ankommer Grua og er nokså sliten. På Grua har de en Kiwi og der skal jeg dra å kjøpe litt mer mat. Jeg handler litt kjeks, pølser og brød. Jeg setter meg på stolen ved tippehjørnet og nyter en gresk yoghurt. Jeg spør kassedama om litt veiforklaring ifht løypene videre nordover. Hun hadde ikke peiling. Rådvill går jeg ut og kommer til et kryss, hmm, høyre eller venstre? Før eller siden kommer jeg vel til noen løyper.. Jeg gjør et feilvalg som fører meg på en bomtur. Jeg tar til høyre og cruiser ned til der hvor riksvei 4 går. Der er en Rema og jeg går inn og spør om råd. Kassamannen visste heller ingenting, men sier jeg antageligvis må gå tilbake til Grua igjen. Jeg gjør det og finner omsider løypene som tar meg opp der Romeriksåsene blir til Hadelandsåsene. På dette punktet er jeg relativt sliten og jeg finner et sted hvor det kan se ut til å være greit med ved i nærheten og slår leir. Antagelsen min slo feil, det var ikke mye ved i nærheten. Jeg må gå mye rundt for å samle opp en god vedhaug, jeg tråkker rundt i djupsnøen og blir gjennomsvett. Omsider får jeg opp en duganes vedhaug. Jeg sovna godt den natta. Hadelandsåsene Jeg våkner småkald i soveposen, det er tydelig at gradene har krøpet seg nedover på gradestokken iløpet av natta. På den ene foten har jeg fått et gnagsår på hælen og legger derfor på noe sportsteip. Jeg begir meg på dagens etappe og det er knallvær, minusgrader og sol, det er også godt skiføre. Disse områdene har jeg ikke besøkt før, så det er en spenning i seg selv å "utforske" disse områdene. Denne dagen startet jeg å gå i nitiden og gikk i et sett til kl. 15. Da hadde jeg tilbakelagt en distanse på 3 mil, preparerte løyper hele veien. Min høyre akilles var begynt å bli vond, og dette reduserte tempoet mitt. Det var et punkt i skoen som trykket mot akillesen og først nå var jeg begynt å kjenne en liten stikkende smerte. Sola begynte å gå ned og jeg var ganske sliten. Jeg var ved Lushaugen, en ås som ligger noe over 800 moh. Her oppe var det full vinter med meterdjup snø og glissen skog. Oppi denne høyden begynner granskogen å få et røffere preg, slik som skogen gjør ikke så langt under tregrensa. En gradstokk ved et informasjonsskilt jeg passerte viste at det var 13 minusgrader. Ved ei myr så jeg at det var en god del lett tilgjengelig tørrved, jeg tråkker ut av løypa og beveger meg bort i kanten på myra. Svett etter gåingen og den kalde temperaturen blir jeg fort kald. En skigåer jeg pratet med litt tidligere hadde sagt at 5 km herfra ligger Lygnasæter som er et hotell, "du får dra dit om du ikke orker å sove ute da!", hadde hun sagt. Sliten og kald som jeg var virket det fristende, men jeg satte igang å rydde til en leir. Med spaden gravde jeg opp ei grop hvor jeg skulle ligge, så gikk jeg igang med vedsankningen. Det var nok av døde tørre furuer i myrkanten som kunne veltes over. Noen av de satt litt for godt fast til at de kunne veltes over ende for hånd, da tok jeg i bruk øksa. Etter å ha samlet en liten mengde klarte jeg å miste øksa mi. Jeg hadde nok uoppmerksomt lagt den fra meg et sted i snøen og senere tråkket den ned under snøen. Den var ikke til å finne, jeg letet og gikk med spaden å slo i snøen for å høre om den traff øksa. På dette punktet følte jeg meg litt motløs, mørket hadde sunket og dette vinterfriluftslivet kjentes litt tøft. Jeg tok en liten kjapp tur i tenkeboksen for å motivere meg selv. "Dette er god erfaring", "det var dette jeg kom for å kjenne på", "nå gjelder det å skape en god leir slik at du kan slappe utover kvelden", "dette blir bra!". Jeg klarer å endre innstillingen min til det hele og ser så det positive i situasjonen. Jeg tenner opp bålet og går løs på enda mer vedsanking. For å hente veden må jeg tråkke rundt i djupsnøen, det blir en strevsom prosess, men sakte men sikkert bygger det seg opp en god vedhaug. Bålet tennes, en god og tjukk barseng stelles i stand og presenningen settes opp. Mens jeg sitter ved bålet og smelter snø i kjelen og griller pølser merker jeg at roen senker seg, "dette var jo ikke så ille", tenker jeg. Jeg var fornøyd og følte jeg hadde rydda meg en fin liten plass her i skauen. Jeg sovner til lyden av sprakende bål. Det begynner å bli et par tre år siden jeg kjøpte vinterposen nå, og ærlig talt kan jeg bli litt kald iløpet av netter det er mer enn 5 minus. Iløpet av natta våkner jeg flere ganger av at jeg er småkald, da blåser jeg opp glørne i bålet og hiver på et par kubber til, og sovner godt med varmen fra bålet. Over til Toten Neste morgenen er det nedbør, det snør, mye. Planen er å gå til jeg kommer til den åpne hytta Kjerringfred som opprinnelig ble satt opp som ei milorg-hytte. Tanken på en kveld innendørs i ei lita koselig tømmerkoie gav meg motivasjon på å gi på litt i løypa. Rundt 12 tiden ankom jeg Lygnasæter. Her er det et hotell og en bensinstasjon. Jeg går inn på kafeen og kjøper meg en varm eplekake med krem og kaffe. Jeg merker jeg får mange syn fra folket inne på kafeen, sikkert på grunn av den store sekken min og at jeg stinker bål, tenker jeg. Da jeg går på do blir jeg selv forskrekket når jeg ser meg i speilet. Ansiktet mitt er full av svart sot og jeg ser ut som en gruvearbeider fra 1800-tallet. Jeg ler av hvor skitten jeg ser ut og gir meg selv en liten kattevask i trynet. Ved Lygna går riksvei 4 som jeg krysser og begir på skogsområdet som heter Øståsen. Det er nokså godt merket ruta jeg følger, den viser skilt til Gjøvik og hvor mange km det er igjen. Etter å ha kommet til ei seter i området går jeg feil. Jeg følger de snøscootersporene jeg allerede hadde fulgt en stund, men de begynner å ta en ganske ulogisk retning i forhold til hvor jeg skal. De fører meg ned noen bakker, og jeg får en utrivelig mistanke om at jeg kanskje må gå tilbake opp de samme bakkene jeg kjørte ned. Da sporet kommer til en skogsvei tar jeg en nøye kikk på kartet og kan konstantere at jeg har kjørt feil, minst et par km. Jaja, det er ikke noe vits i å bli så alt for forbanna, slikt vil normalt skje nå en legger ut på lengre turer. Kjedelig, ja, men nesten uunngåelig. Jeg kommer tilbake til krysset hvor jeg tok feil og finner ut at jeg skal følge en vei som går langs noen strømlinjer. Da jeg finner denne veien ser jeg at løypa ikke er blitt oppkjørt i år. Metertjukk djupsnø. Hmmm, jaja, da får vi bare følge den da! Det er jaggu stor forskjell fra oppkjørte løyper. Når jeg tråkker foten nedi synker den dypt ned i snøen, da jeg reiser opp den andre foten for å ta et steg synker foten enda lengre ned. I nedoverbakker glir jeg ikke, jeg må tråkke nedover også. I tillegg blir jeg usikker på om jeg følger rett løype. På trærne er det en sjelden gang et rødt merke, som indikerer at jeg er på riktig spor. Etter et par km (som føltes mye lengre) når jeg et kryss. Her ser jeg til min store glede at løypa videre er det spor. Det er en annen stakkar som har gått inn hit og snudd og gått tilbake i djupsnøen. Det er til stor hjelp, de stakkars sporene han (eller hun) har brøyta opp for egen muskelkraft, gjør det mye lettere for meg. Det er ikke som scooterspor, men ti ganger bedre en å tråkke i djupsnøen. Noen km senere har mørket senket seg og snødrevet står imot ansiktet mitt, jeg cruiser ned et tynt scooterspor ned bakkene i skogen, hodelykta mi lyser opp foran meg, den store sekken gjør meg ustødig og vinglete og jeg må ha full konsentrasjon ned bakkene. Samlet gjør alle disse forholdene at jeg storkoser meg, "nå kjenner jeg harmoni" tenkte jeg lykkelig nedover bakkene. "Dette er ikke skiglede, det er skilykke", sa jeg ekstatisk til meg selv. Et punkt i denne skilykkeharmonien hadde jeg klart å miste løypa jeg skulle følge og cruiste nedover i feil spor en lang stund. Etterhvert begynte å merke at de røde merkene på trærne var borte. "Faen i helvete! Har jeg gått feil?". Jeg ankommer en vei og kikker på kartet og skjønner at noe er ruskende galt. Jeg må foreta et valg, skal jeg gå tilbake, ta til høyre eller venstre? Jeg tar til venstre, for der ser jeg noen ferske skispor, og legger på følge etter de, kanskje det dukker opp noen skilt som kan peke meg i riktig retning? Etterhvert kommer jeg ut på noen store jorder. Gjøvikbanen tuter sitt karakteristiske klagende tut som bærer flere kilometer og som jeg har hørt jevnlig helt siden jeg dro fra Sognsvann. Den er en stadig påminnelse på "den enkle veien" til Gjøvik. Tenk å sitte der i et godt og varmt sete og speide ut vinduet og kanskje nyte en varm kopp kaffe. Jeg tenkte "faen heller", nå er jeg lost, jeg vet ikke hva som er nord, sør, øst og vest, nå bare følger jeg disse skisporene og ser hvor jeg ender. Jeg endte nede ved en bilvei og noen hus. Ved et hus nede i høgget gikk en mann og måkte snø med en snøfreser og jeg stakte meg ned dit for å spørre om hvor jeg var. Min lille drøm om å komme til milorg-hytta denne kvelden hadde knust i tusen biter, nå gjaldt det bare å få orientert meg om hvor jeg i det hele tatt var. Mannen kunne fortelle meg at jeg var på vestsida av Einavatnet på Toten. Han gav meg tips om hvordan å komme meg videre nordover. Han gav meg også en refleksvest ettersom han sa det var "mye grisekjøring langs dessa veiene", den festet jeg bak på sekken. Jeg bestemte meg for å følge veien et stykke langs Einavatnet og campe oppi et skogholt langs veien. Omsider slo jeg opp leir, den ble slått opp i et skogholt 20 meter fra veien på ene sida og 20 meter fra jernbanelinja til Gjøvikbanen på andre sida. Ikke akkurat et villmarksområde med biler og tog passerende rundt meg, men jeg fikk da følelsen av å være i skogen likevel. Etter en stund hadde jeg fått opp leiren og inntatt en middag. Jeg sluknet fort og godt den kvelden og sov lenge ut på morgenkvisten. Morgenrutinen er grei og enkel. Få opp et bål, deretter sette skiskoene mine ved bålet slik at de blir varme når jeg skal ta de på, så smelte snø i svartkjelen og koke opp noe kaffe og få i seg frokost. Jo, også tråkke litt unna campen og gjøre sitt fornødne som ofte er nødvendig på denne tiden av døgnet… På jakt etter oppkjørte løyper på Toten Akillesen er ikke blitt bedre, men verre. Mens jeg trasker rundt i lerien på morgenen halter jeg rundt. Jeg har nå fått gnagsår på begge hælene og lapper de med sportsteip. Det tar på med slik forflytning med tung last flere dager på rad. Jeg begir meg ut på dagens etappe å går mot tettstedet Eina som ligger helt i nordenden av Einavatnet. Det har snødd sammenhengende de siste dagene og det er godt føre på bilveiene og gangveiene. På Kiwi´n på Eina spør jeg om hjelp til å finne noen skiløyper som kan ta meg til Gjøvik. De ansatte er rådville og kan ikke komme med noen gode forslag, en kunde som overhører samtalen mellom meg og kassadama bryter inn og kommer med et forslag. Vi tar en kikk på kartet og han anbefaler meg å gå til tettstedet Reinsvoll som ligger en 4-5 km nordover, og derfra gå noen km østover også vil jeg kunne nå en skiløype mot Gjøvik. Jeg takker for hjelpen og setter avgårde. Den raskeste og beste veien til Reinsvoll er å følge riksvei 4 som går direkte dit. Da jeg ankommer veien setter tvilen inn. Veien er godt trafikkert og det kjører både trailere og busser, og det virker lite fristende å gå i veikanten på ski og med så stor oppakning. Etter en stund i tenkeboksen kommer jeg fram til at jeg får svelge denne kamelen og tråkke på langs veien. Det føltes ikke behagelig, jeg fikk mange rare blikk fra sjåførene som passerte meg. Når det kom en buss eller trailer tråkket jeg opp i brøytekanten til de hadde passert forbi. En sjåfør gav meg et stygt blikk og viftet med pekefingeren mot meg. "Jaaaadaaa!", ropte jeg meningsløst etter. En annen sjåfør smilte og gav meg tommelen opp. Slik oppmuntring gjør godt i en slik situasjon! Ellers var det såpass mye snø at det var greie forhold på veien. De siste km til Reinsvoll var det gangvei, som var mye mer behagelig å kjøre på. Fra Reinsvoll spurte jeg de fleste jeg kom over om råd til veien mot Gjøvik, flere snakket om at det skulle være en skiløype litt lenger inn på Totenlandet som jeg kunne følge til Gjøvik, dette var oppløftende. Jeg kommer omsider fram til der hvor denne omtalte løypa skulle være, men jeg ser den ikke. Ved et hus sto nok en kar med en snøfreser og jeg staket meg dit. "Den e itte kjørt opp ennå, løypa går egentlig rett over jordet der", sa han og pekte på det hvite jordet borti høgget. Han gav meg råd å gå en 4 km "følg denne veien, ta til venstre også til høyre i neste rundkjøring, så kjem du til en gard med noen hester, der skal det være ei lysløype som sikkert e oppkjørt". Jau jau, jeg hadde ikke mange alternativer enn å følge hans råd. Da jeg ankom hestegården var sola begynt å gå ned og mørket senket seg atter en gang. Til min forskrekkelse var ikke denne løypa heller oppkjørt, jeg fulgte lysstolpene utover et jorde i djupsnøen, så sluttet lysstolpene også. Jaggu, foran meg lå det jorde på jorde med skogholt imellom. Hvor denne løypa går er umulig å si… Jeg tråkker tilbake smålig motløs og begynner å innse at jeg må tråkke langs landeveier hele veien til Gjøvik. Langs bilveien ligger et lite hus, jeg går og ringer på for å spørre om veiforklaring nok en gang. Jeg ser inn vinduet og ser en rulator som signaliserer at her må det bo et gammelt menneske. Det kommer fram en ganske så gammel dame bort til vinduet. Hun ser forskrekket ut, det er nok ikke ofte det kommer uanmeldt besøk på kvelden hos henne. Nå står det plutselig en høy kar med svær oppakning og sotfarget ansikt og ringer på døra hennes. Hun går bort til vinduet og åpner ikke vinduet, hun ser redd ut, hele kroppsspråket hennes viser det. Huff stakkar dame, tenker jeg. "Jeg er på utkikk etter noen skiløyper", sier jeg. "Je vet itte… Je vet itte sånt je", sier hun på andre siden av ruta. "Jeg skal til Gjøvik, hvor skal jeg gå da?", spør jeg. "Je vet itte, je e itte kjent her". "Ok, det går bra" svarer jeg, "jeg kan spørre noen andre, ha en fin kveld". Nok en gang følte jeg meg lost og bega meg ut på den øde landeveien lenger innpå Totenlandet. Litt lenger etter jeg hadde gått igjennom et skogsområde kom det noen hus langs veien. Ved det ene huset åpner ei dame vinduet sitt og ser på meg. "Hei" roper jeg. "Jeg er på vei til Gjøvik på jakt etter skiløyper". "It no e kjørt opp ennå", svarer hun. Hun forklarer at jeg kan følge Vestre Totenveg som vil ta meg helt til Gjøvik, det er ca 12 km. Det hørtes fornuftig ut. Mens jeg fulgte Vestre Totenveg tenkte jeg etter om det var noe skiglede i dette her, å tråkke rundt i snøføyka i mørket på øde landeveier. Langs veien i mørket føler jeg meg utsatt når det kommer motgående trafikk. Jeg har på hodelykt og de fleste virker å se meg. Det tar mye fokus og hele tiden passe på om det kommer biler samtidig mens jeg staker meg avgårde. Dagen har kanskje ikke bestått av så mye skiglede, men det har vært nok av problemløsning. Jeg har i hvertfall ikke fått noe særlig tid til å kjede meg og har holdt meg nokså okkupert med å finne fram. Etter å ha fulgt Vestre Totenveg i halvannen time åpner landskapet seg og stuper nedover. Neders i dalen lyste det opp en liten by nede i ei vik. "Gjøvik!", roper begeistret. Masse energi kommer i kroppen og jeg staker på hardere, snart framme! De fire siste km var bare cruising langs gangveien ved hovedveien helt ned til Gjøvik Sentrum. Det har snødd såpass de siste dagene at jeg kan gå på ski helt ned til togstasjonen. Det er nok ikke hver dag det kommer en skikar på fjellski, fjellstaver og en 120 liters sekk på ryggen i Gjøvik sentrum, men jeg brydde meg lite om det, jeg bare smilte og hilste på folket jeg passerte. På Gjøvik stasjon kjøper jeg en kopp kaffe og en croissant. Neste tog går om en halvtime. Den deilige følelsen av å ha gjennomført gjør meg god og høy på meg selv. Jeg skrur på min Iphone og tar et seiersbilde av at destinasjonen er nådd. Deretter er det to timer på toget med Gjøvikbanen hjem igjen, hvor jeg bare skal sitte og nyte den 13,5 mil lange turen tilbake til Oslo som jeg brukte fire døgn på.

Hei, Jeg trenger litt tips fra folk som kan litt om ski og bindinger. Jeg fikk meg nye fjellski i det siste, med 75mm bindinger. Etter at jeg hadde kommet hjem fra butikken lagt jeg merke til at bindinger var ikke plasert på samme punkt på de to skiene - den ene ligger ca 15mm nærmer tuppen en den andre. Det syntes jeg var litt rart. Jeg har spurt flere venner og kolleger som har grei ski-erfaring, og de synes også at det var rart og at de i butikken har bommet med montering. Jeg tok skiene tilbake til butikken, men han jeg snakket med sa at de var helt OK - de var montert sånn på grunn av litt forskjell i balansepunktene. OK tenkte jeg, det høres rimelig ut. Men jeg har også spurt i et par andre ski-butikker, og i begge to har de sagt nei, bindinger skulle være montert på samme punkt, selv om det er litt forskjell i balansepunkt. Jeg har prøvde å sjekke balansepunkt her hjemme - ikke helt lett, men så vidt jeg kan forstå er bindingene jo plasert på balansepunkt av hver sin ski - dvs det er ca 15mm forskjell i balansepunkt. Jeg vil gjerne vite: * er det OK med ca 15mm forskjell i balansepunktene? Er dette vanlig eller uvanlig? * hvis det er forskjell i balansepunktene, skulle bindinger bil montert akkurat på hvert balansepunkt, eller skulle de være helt jevne, selv om dette må bety at minst en av bindingene er ikke akkurat på balansepunkt? * og skal en 15mm forskjell spille noe rolle i det hele tatt...? Håper at noen her kan hjelpe en forvirret utlending

Man har jo, som alle vet, lett for å skrive om produsenter når de ikke leverer det de har lovet. Det er forbausende lett å motivere seg til å klage... Selv har jeg gitt etter for den motivasjonen noen ganger, men nu er saken annerledes... Noe helt motsatt. Jeg sendte en mail til Rottefella for noen dager siden fordi bindingen min hadde gått i stykker pga materialtretthet (bilde av bindingen ble vedlagt). Bindingen er ikke lenger i deres sortiment, så jeg var helt avhengig av at noen - sportsbutikk eller Rottefella - hadde noen ekstra liggende. Rottefella svarte at det hadde de, og fordi den var utgått (og fordi feilen skyldtes materialtretthet?), fikk jeg den tilsendt vederlagsfritt. De betalte t.o.m. portoen! Tusen takk, Rottefella!

Vi har tenkt å legge ut en tur til Formokampen i morgon, søndag. Pga de vekslende temperaturforholdene er jeg litt spent på eventuelt skredfare i dette området. Rondane er ikke med i varsom.no ennå. Er det noen her som har ferdes der i det siste og har gjort noe observasjoner? Andre tips? Takk på forhånd! Jaap

Nydelig topptur til Fremre Illmannhøe (1602moh), sør-øst for Rondvassbu DNT hytta, Rondane. 2,1 mil t/r fra Mysusæter, 17 deilige blå. Video: https://picasaweb.go...feat=directlink

Vi ønsker din deltagelse i et spennende forskningsprosjekt om toppturutøvere i Norge. Spørreskjemaet tar mindre en 15 minutter å fylle ut. Du har muligheten til å være med i trekningen av en skredbok og topptur guidebok fra Fri Flyt Forlag dersom du besvarer undersøkelsen. Undersøkelsen vil være tilgjengelig fra onsdag 2 januar, 2013 her: https://response.questback.com/perstrm/fp4716y5hw/ Masteroppgaven, som er tilknyttet denne undersøkelsen, har som formal å kartlegge toppturutøvere i Norge i bratt terreng på lagdelt vintersnø og deres forutsetninger for å kunne vurdere risiko relatert skred og håndtere ferdsel i potensielt skredutsatt terreng. Gjennom en spørreundersøkelse ønsker vi å kartlegge utøverens forkunnskaper innenfor skredlære, forutsetninger for skredvurdering, motivasjon for ferdsel, vaner, frekvens av deltakelse, kjennskap til evalueringsmetoder osv. Undersøkelsen er i regi av Universitetet i Nordland og masterkandidat Per Strøm. Vi håper du har anledning til å bidra til dette prosjektet med din besvarelse. Takk for innsatsen og god ski vinter videre!

I slutten av februar tenker jeg å parkere på Maurset for å ta en 3-4 dagers tur med pulk og telt. Må tilbake til utgangspunktet pga. bil. Er det noen som har noen tips til greie ruter?

Heisann! Jeg har et sterkt ønske om å gjøre "sesongens" siste fjellskitur så sent som mulig. Og ønsker dermed å gå meg en lengre skitur nå i sommer hvis det kommer noen gode tips hvor det kan være mulig å gå på ski.

Hei, Sitter å fabler om en tur til Femundsmarka vinterstid. Har vært i flere turer i flere områder på sommeren, men aldri på vinteren, og søker litt tips. Foreløpig plan er å komme seg inn til muggsjølia, og evt. videre inn mot nedre muggsjø/midtre muggsjø etc. Jeg er litt usikker på hvor det er best gå inn i marka for å bevege seg i disse områdene. Hvor langt brøytes det vinterstid for eks. Er det områder det kjøres skispor/skuterspor hvert år som jeg kan benytte meg av? Har trekkvillig hund, så slike traseer fører til svært effektiv forflytning. Hvor lang tid bør jeg sette av for å kunne bevege seg rundt i området uten et vanvittig forflytningsbehov. Hensikten er jo å kose seg på turen, og føret kan snu fort slik at jeg bruker mye lengre tid på forflytting en hva først planlagt.

Hei Jeg har noen spørsmål til dere som har gått Svalbard på langs eller vært på annen privat langtur utenfor forvaltningsområdet 10. Hvor mye betalte dere i SAR-forsikring og hvilket forsikringsselvskap brukte dere? Hvem kjørte dere ut nordpå / hentet dere ut, og hva måtte dere legge ut her? Hadde også vært interessant å høre om erfaringer med ruta deres og hva dere hadde med av breutstyr? Kom gjerne med andre erfaringer fra turen også :)

Hei, Er det noen som har prøvd denne komboen? Jeg lurer også på hvordan gåmodusen på Switchback oppleves på flatere partier. Er Lundhags støvlene stive nok til å kunne bruke denne bindingen på nedkjøringene? Jeg hadde tenkt å bruke oppsettet på Åsnes Ingstad eller noe tilsvarende. Bruksområdet er turer i til kupert og bratt terreng med tung sekk og noen toppturer.

Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf

Noen som har prøvd både Fisher sitt system, og Åsnes sitt system, som kan si noe om det er stor forskjell på gliden mellom de to? Lurer på om fraværet av fellelås har særlig betydning, eller om det er stort sett lik glid. Jeg bruker foreløbig Åsnes, og en stor fordel er at det er så lett å ta av og på fellene selv, uten å ta av skiene.

Har startet nedtellinga til det som kan bli vårens fineste eventyr. Planen er å starte fra Halsjøen i Våler (innsjø på svenskegrensa) og ta en dag av gangen i retning sørover. Forventer ikke at det er kjørt noen løyper, men legger sporet der det passer på norsk eller svensk side, og gleder oss til å ha vårsola i øynene over Finnskogens myrer i gjennom furuskogen, krysse ferske elgspor, raste ved gamle finneboplasser, kanskje kikke på orrfuglleiken en tidlig morgen, og kanskje se et ulvespor eller to. Vi lar teltet bli igjen hjemme, tar heller med en god presenning og ei skikkelig buesag og øks, så det blir fine netter ute. Og sikkert noen under tak i gamle skogsarbeiderkoier, åpne buer og gapahuker, som det er mange av i området. Jeg har ferdes mye på Finnskogen både sommer og vinter, kanskje mest om høsten, men gleder meg til lange dager på ski med pulk og godt med mat og utstyr. Bikkja er lett å overtale, og kjæresten min har også bekreftet at hun er klar. I øyeblikket tørrtrener hun med bildekk på slep, så naboene hennes spør om hun skal krysse Grønlandsisen. Det skal hun ikke, i såfall er vi solid ute av kurs. Minnes ennå en påske for rundt 20 år siden, da vi var tre kompiser som prøvde oss på en ukestur i samme område, med alt på ryggen, pill råtten snø og veldig slitsomme dager. Denne gangen blir det fjellski med kortfell, staver med gode trinser, bagasjen i pulken og forhåpentligvis ei kald uke med relativt hardt føre og uten de store snøfall. Hvis noen har erfaringer som er relevante, så er jeg takknemlig for det. Har veldig begrenset erfaring med pulk, har en pariserpulk og gikk en ukestur i Femundsmarka i fjor, pluss en helgetur på Finnskogen (bildet nedenfor). Det fungerte ganske bra, da hadde jeg rundt 25 kg i pulken, det blir det nok nå også. Har du erfaringer om overnattingssteder, scooterled (greit å vite om vi blir lei av å lage spor) og annet, så tas det i mot med takk. Har ikke helt bestemt oss om vi tar med isbor og fiskeutstyr, men det er godt mulig. Jeg kommer med en turrapport når turen er unnagjort, men hyggelig om noen har tips og erfaringer å melde. Vi kommer til å ta det ganske rolig, og fremdriften er avhengig av føret. Tipper turen ender i nærheten av innsjøen Røgden. Tar med mat for ei uke, så vi trenger ikke proviantere. Bildet nedenfor er fra Statskogs åpne husvære på Kvåho. Vi tok en helgetur dit med pulk i fjor, det var da tanken om en ukestur med ski og pulk ble sådd.

Om været blir innafor det normale har jeg planer om å tilbringe Påsken på Dombås igjen. Var mye her i barndommen å har hatt utallige turer til Vallmansbu, Fokstua og Nysætra, men tenkte å utvide horisonten litt når man først er i området å har en liten reunion med familien. Er det noen her som er godt kjent i området og har gode turalternativer i området?

Jeg trenger hjelp. Jeg har ikke den lengste erfaring med pulk og skismøring, men har vært over Hardangervidda 3 ganger, og til Svalbards høyeste topp. MEN, jeg er medlem av Kortfell-klanen. De som MÅ ha kortfell når de går med pulk. De som har gjort flere forsøk på smøring, men ender bare opp med bakglatte ski. "Denne gangen har jeg gjort alt riktig, denne gangen skal det gå!" Men så ender man likevel opp med å glippe og snuble seg fremover som en frustrert klovn med ryggproblemer. Så det blir kortfell, og det går sent. Man står resignert og krokbøyd over pulken og roter etter kortfellene (som man ante man fikk bruk for og ikke turte å la ligge hjemme), samtidig som tusen spørsmål farer gjennom hodet. "Hva har jeg gjort feil? Jeg bygde til og med opp i pyramide. 7 lag med blåswix burde jo holdt? Skulle skien stått til kjøling over natten etter jeg la på basen? Jeg renset den jo fullstendig først? Skulle jeg smurt litt lenger bak hælen tro?" Det er i det øyeblikket man plutselig kjenner den kraftige vinden av de forbipasserende Blåswixerne. Man kastes bakover i snøen med armer og ben i været, mens kortfeller og etui farer til alle retninger. De er forbi før man får summet seg. Svisj, svisj, svisj... de farer uanstrengt bortover i en fart du knapt har sett maken til. Det er som om de drives frem av en usynlig kraft, og dette med tung pulk på slep, i oppoverbakke, uten kortfeller! Blåswixerne... De som suser nedover de bratteste bakkene med pulk, samtidig som de spiser nøtter. Med en alvorlig mine, fokuserte og effektive, suser de gjennom landskapet som en flokk sultne ulver som har fått teften av blod. Jeg har prøvd å henge på de. Det er ikke enkelt. "Tenk å holde dette tempoet flere dager i strekk. De må bli slitne" tenker man. Men det tror jeg faktisk ikke de blir. Jeg har nemlig sett det med egne øyne... Hvordan alt endrer seg når de tar en pause... Da lyser de opp. Friske og smørblide smiler og ler de som om ingenting har skjedd. De er litt røde i kinna, men det er også alt. Det er som om de bare kommer fra en liten tur i nærbutikken for å kjøpe melk en kald og stormfull vinterkveld. De står gjerne og spiser. Trenger ikke sitte. Gumler i seg en dobbel brødskive og skyller ned med en halv kopp kakao. Lurer på hva de snakker om. Sikkert om helt hverdagslige ting. Det hadde ikke jeg gjort etter timevis i det tempoet. De samler seg rundt kartet i maks fem sekunder, peker mot en eller annen himmelretning, så er de igang igjen. Svisj, svisj svisj... Selv står man bare måpende og ser på mens de forsvinner inn i horisonten, og spørsmålene fortsetter å surre i hodet: hva er det jeg gjør galt? Så hvis noen kan gi noen velmenende råd hvordan jeg kan bli medlem av denne eksklusive klanen så vil jeg være meget takknemlig! Altså, hvordan smører man fjellski slik at man kan gå oppover med pulk?

Etter en vinter som over hodet ikke har samarbeidet så fikk jeg omsider til en tur i teltet igjen. I vinter har det stort sett vært Murphys Lov og stang ut. Enten har det vært uvær, sneras, stengte veier, sykdom, jobb eller annet som har kommet i veien for alle turhelger. Denne halgen klaffet det heldigvis. Været var også spådd sånn passe. Maks vind på 8-9 m/s, minimalt med nedbør og temperaturer på ned til -4 var det Yr påstod på forhånd. De foreslo riktignok minimalt med sol, men vi ville være fornøyd om vi så den i løpet av helgen så det fikk gå. FIkk med meg en kompis og hunden hans som jeg har fått glede av å høste noen ryper for i høst. Til tross for at jeg er allergisk for det aller meste med pels så kommer jeg veldig godt over ens med denne pelskledde skapningen. Såpass at jeg ville la det stå sin prøve med en helg i samme telt. Det skulle vise seg å gå helt greit hva allergien gjelder. Kompis var skeptisk til vintertelting da forrige vinterovernatting var en frysehistorie gjennom 2 netter. Så vi helgarderte og tok han sommerpose i min Hyperlamina Torch. Det skulle vise seg å holde med solid margin all den tid det ikke ble noe særlig mer enn -4 til -6 om natten. Utendørs. Temperaturen i teltet lå nok noe over der med to voksne og en pelskledd varmekilde. For å komme unna det meste av skuterlyd siktet vi oss inn på dette området: https://kart.finn.no/?lng=23.84218&lat=70.26285&zoom=12&mapType=normap Det er noe skutertrafikk her når vi kommer ut i mai da reinflytting gjerne foregår noe innenfor her, men enn så lenge så er det så å si umulig å få hørt en skuter i løpet av helgen. Halvveis inn fikk ekvipasjen med hund overta den tyngste pulken: På kvelden var det klar for noe nostalgi og noe moderne på kokefronten: Vi prioriterte pastakoking på 111 og sausen i den litt mindre kraftige Omnilite Ti. Det var grei skuring og ingen fastbrenning denne gang. Men det krever litt røring. Maten ble i hvertfall utmerket. Tilbehøret var heller ikke så verst: Lørdangen var en skikkelig gråværsdag, så det ble prioritert trening med hund og avslapning. PopQuiz på DAB-radio er fast turinnslag på lørdagsformiddagen om det er slik at man ikke er under forflytning. Denne gang ble det hele nydt i chairkittet til Exped i teltet: Det ble gjort en bitteliten innsats på isfisket på ettermiddagen uten at det ga så mye å skrive hjem om til tross for at det det ble en og annen fisk. Første natten hadde det også vært litt vind, men ikke mer enn at vi sov mer enn trygt. Sporene om morgenen tydet faktisk på at det hadde blåst mer enn vi hadde registrert, men i og med at vi hadde stolt på værmeldingen så var vi ikke spesielt begymret og sov godt hele natten: Søndagen startet også grått og vi valgte litt hundetrening før jeg satt meg på isen og kompis fortsatte treningen. Det ble etterhvert såpass fint at det ble mer enn middels lunk i teltet og kjøling måtte iverksettes. Etter hvert ble det riktig så flott både på isen og i teltet: En og annen fisk fikk også kikke på finværet: På hjemturen gikk det såpass unna på skareføret at vi måtte etablere spoiler på parispulken: Det går overraskende greit selv med litt høy last når tyngden er lagt i bunn: Nesten nede på veiene igjen registrerte vi at det antakelig er snø nok til en tur til eller to i år: Så forhåpentlig er Murphy-kvoten oppbrukt for i år og vi kan få til noen fine vårturer fremover...

Hei, tenker å dra på langtur over vidda frem og tilbake med ski og pulk. Jeg bor i Stavanger og tenkte Haukeliseter - Finse tur retur. Men er denne veien veldig kupert? Jeg er ute etter lettgått uten for mye bakker siden jeg har pulk. Og er det noen som vet snøforholdene der nå? Det er minusgrader i allefall. Jeg beregner godt med mat for 12 dager, men tenker turen bør gå på 10. Noen erfaringer her? Hvis noen har andre turforslag på lettgått terreng over Hardangervidda så setter jeg stor pris på det. Tenkte å dra i neste uke. Takk!

Ja, da er villmannens første fjellskitur logget. Jeg trodde man hadde ganske god kontroll med fjellski, men de overrasket meg ett par ganger. Du kan jo se om du liker resultatet:

I dag våknet jeg ca i 9 tiden, stod opp og fikk utfordringen av pappa om å gå opp til Rokfjellet, og videre til Våsdalsknappen mtp. han ikke trodde jeg kommer til å klare turen fra Mysusæter til Venabygd som jeg skal gå i morgen tidlig. Jeg tenner på utfordringen, og rett etter han har sagt det kaster jeg i meg tre brødskiver, pakker sekken, setter meg i bilen på vei til fjellet. Jeg tar bilen opp til veslesetra på Tretten, parkerer bilen på parkeringsplassen. har på meg alt utstyret og begynner å labbe i vei. Først følger jeg veien som er brøytet et stykke til, inntil jeg kommer til enge fjellseter. Da starter løssnøen å virkelig vise seg. Det er bare å ta av seg sekken, av med skiene og finne frem fellene. Dra over skisålen for å fjerne snøen som har klabbet seg. Etter skifellene er montert er det bare å starte på første stigning. Heldigvis er det noen som har gått der, enten dagen før eller et par dager før meg, slik at noe av snøen har festet seg, og jeg lettere klarer stigningen. Men uansett hvor mye det er gått før meg er det likevel mellom 10-20 cm med nysnø som jeg må tråkke meg gjennom. Skiene synes bare såvidt under snølaget. På veien opp mot Rokfjellet må jeg opp en relativ bratt stigning, som jeg må gå på kryss for å komme meg opp. Etter å ha gått opp gjennom skogen, begynner ting å åpne seg opp. Og snøen begynner å blir mer kompakt pga. vinden som får bedre tak enn den gjør nede i skogen. Å gå i løssnø i skog er bare helt forferdelig, man bruker så utrolig mye mer krefter på det enn når man har halvveis oppgåtte løyper. Som sagt begynner ting å åpne seg opp, og jeg ser mot varden på Rokfjellet. Herfra og opp er det igrunn bare plankekjøring, og fellene sitter bare enda bedre. De siste par hundre meterne opp til toppen på Rokfjellet er null stress og jeg tar et bilde av en skikkelig hunk med googles. Uten slike briller hadde jeg avbrutt turen for lenge siden. Hadde kommet til å vært snøblind, slik at jeg ikke kan gå på tur i morgen også. Når jeg så har kommet meg opp på toppen av Rokfjellet, knipser jeg så et bilde av et flyfotomerke som brukes til kartbilder etc. Som dere ser på bildet, blåser det litt, og man blir fort kald av å stå der oppe. I tillegg er det en god del snø i lufta så googles er alltid å anbefale å ha i sekken, om man likevel ikke bruker dem. Så kommer neste utfordring. Det er å ta ut kompasskurs fra rokfjellet og til Våsdalsknappen. I snøfokket/tåken er det ikke så lett så langt i fra. Noe annet ville det vært dersom det hadde vært sommertid og fint vær, da jeg er kjent i området. Likevel kan jeg se våsdalsknappen langt der ute, men er det toppen til høyre eller venstre? Kompasset og kartet gir ikke et klart svar, så jeg følger uansett kompasskursen i retningen av begge fjelltoppene. Og får heller finnavigere når jeg nærmer meg. Rett utenfor toppen av Rokfjellet kan jeg se ned i en dal, hvor det er vann/myr, og velger derfor å gå denne veien. Når jeg kommer meg ned fra Rokfjellet og beveger med over vannet/myra kjenner jeg det plutselig blir utrolig tungt å gå i snøen. Det viser seg at jeg har gått nedi vann, slik an snøen klabber seg skikkelig på skiene. Jeg må derfor gå på siden av vannet/myra, ta av meg skiene og få bort alt som har festet seg før jeg kan labbe videre. Bilde av meg igjen, hvor jeg akkurat er ferdig med å få av snøen som har festet seg på skiene. Etter hvert som jeg kommer meg gjennom løssnøen og bortover myra nærmer jeg meg begge toppene som jeg så fra Rokfjellet. Jeg tar igjen frem kartet og finner ut hvor jeg er sånn ca og ser at jeg har skinnfjellet på min høyre side som igjen har en rygg omtrent helt bort til Våsdalsknappen. Våsdalsknappen er da toppen til høyre og jeg staker ut kursen. På vei over den store, siste myra ser jeg langt bak meg at det ser ut som det har gått en full sjømann over der Skisporene etter meg er riktignok ikke rett frem. Jeg kommer meg omtrent til foten av Våsdalsknappen og prøver å finne meg en vei opp mot toppen. Utgangspunktet mitt er å finne sommerstien som går der om sommeren. Jeg tar av meg sekk og ski, setter på fellene og begynner å vasse oppover i snøen. Etter å ha tullet meg inn i skogen finner jeg tilslutt sommerstien på vei opp mot toppen. Jeg må riktignok traversere på vei opp i dypsnøen. jeg fant ut at snødybden der var opptil 160cm. Stavene mine er 155cm, og jeg nådde ikke bunnen med staven. Så det ville ikke forundret meg om det var opptil to meter med snø noen steder. Men snø er jo bra Etter å ha kommet meg et stykke opp i lia ser jeg endelig toppen, og jeg har bare kort vei igjen opp til toppen. Jeg går videre opp til toppen og forsøker å knipse noen bilder, og tilslutt begynner mobilen min å fuske. Noe som også blir noen av de siste bildene av turen. På neste bilde ser dere Våsjøen fra Våsdalsknappen. Dette var også det siste bildet fra turen da mobilen ikke lenger ville være samarbeidsvillig. Jeg gikk ned fra toppen igjen og til foten av Våsdalsknappen hvor jeg hadde satt på meg fellene. Her dro jeg frem primusen, kokte vann av snø, fant frem forsvarets stridsrasjon med oksegryte fra 90-tallet en gang, og et par sukkerbiter til dessert. Siden det var sånn halvveis kaldt å bare sitte der i snøen med bamse underlaget mitt dro jeg også frem jervenduken som jeg kunne sitte å varme meg i! Noe så herlig og smart! Etter å ha tatt pause i halvtime-tre kvarter labbet jeg tilbake i de samme sporene som jeg kom i. Foruten når jeg kom til foten av Rokfjellet igjen. Her valgte jeg å gå rundt fjellet, mens jeg passet på å holde samme høyde for å finne igjen sporene mine når jeg gikk opp til toppen. Jeg brukte Endomondo for sporing av hvor jeg var, men dette varte ikke lenger når mobilen fusket. Ruten kan dere se her. Den siste halvtimen ned mot bilen var klokken blitt ca 5/halv 6 og det begynte å bli mørkt. Jeg hadde riktignok med meg hodelykt, slik at det uansett ikke ville vært noe problem om jeg gikk litt i mørket.

Er det noen som kjenner hvordan årest (2017) snøforhold i Sarek er? Vil vi få problemer med å starte på Ritsem neste uke og så gå mot Kvikkjokk? Starter isen å gå der nå og elvene blir store? VI skulle egentlig sluttet turen nå, men ting gikk ikke som planlagt så nå spørs det om vi greier å redde litt av den.

Så da endte jeg opp i Canada for sesongen virker det som. Etter 6.5år som assistent i en flott barnehage i Trondheim sa jeg opp jobben, rett og slett for å presse meg selv til å bare gjøre noe helt annet. Jeg kunne gjerne ha prøvd meg på flere andre jobber i Norge, men eventyreren i meg ville prøve noe mer spennende og kanskje usikkert opplegg. Etter en lengre runde med søknadsskriving og innsending av ett titalls dokumenter til den Kanadiske stat fikk jeg til slutt godkjent ett jobbvisum her i landet i ett år. Jeg gikk gjennom Norske GoXplore, ett firma som spesialiserer seg på å kombinere tur og jobb i flere land. Jeg ville selvsagt gjøre mest mulig selv, da jeg synes det er spennende arbeid selv om det er tidkrevende men måtte gå gjennom firma for å få visum og for å få hjelp til den relativt meget tungvinte visumprosessen. Beerenberg på Jan Mayen Kysten på Nordøst-Grønland. Jeg fløy fra Oslo i slutten av september, ombord ett Lufthansafly sammen med en haug fulle nordmenn som skulle på Oktoberfesten i Munchen! Ettersom flyet var forsinka med to timer fra Oslo ble det ei svært så stressende mellomlanding i Munchen før jeg såvidt rakk flyet videre til Vancouver, Canada's tredje største by med omlag 3 millioner innbyggere. Flyturen fra Munchen til Vancouver tok 10 timer, så jeg fikk sett mange filmer! Rocky Mountains dukket etterhvert opp utenfor vinduet! Jeg forberedte meg svært lite på forhånd, fordi jeg ønsket at det skulle være slik. Jeg begynte derfor å lese meg opp i mailer og papirer på flyet og fant ut at jeg skulle møte på intervju allerede noen timer etter landing med Internex, firmaet GoXplore jobber gjennom her i Canada. Heldigvis ble dette utsatt en hel dag så jeg fikk sovet ut. Intervjuet var mer ett informasjonsmøte samt veiledning av CV'en og jobbmulighetene her for tiden. Jeg satt rundt ett bord, som eneste europeer sammen med 6 andre fra Sør-Amerika som hadde langt høyere ambisjoner enn hva jeg hadde. Målet mitt med året er å få jobb utendørs, helst relatert til turisme og forhåpentligvis med litt ansvar som gjør seg godt ut på min framtidlige CV. Men mest av alt skal det være en opplevelse å bo utenfor kontinentets grenser i såpass lang tid, helt alene samt få en haug med turer på ski i haugevis med pudder! Så denne tråden skal jeg se å få oppdatert litt underveis med turrapporter fra sesongen som kommer. Er helt åpent for å stille spørsmål og du blir inspirert til å se ann mulighetene om noe lignende selv så skal jeg svare så godt jeg kan. Fasiten er at det er mange muligheter, det er bare å tørre å ta den. Like før landing i Vancouver

Navn: UTE avdelingen - uteliv hele året! Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2016-07-02 Innsendt av: UTE avdelingen Vi gir ut video hver eneste onsdag klokka 10 - fra våre friluftseventyr. Her får du en bitteliten smakebit - fra alle årstider. UTE avdelingen - uteliv hele året!

Hei, Jeg har bestemt meg for å kjøpe et par telemarkski til neste sesongs bruk. Til nå har jeg kun eid langrenn- og fjellski og trenger tips angående ski til telemarkskjøring. Jeg kunne tenkt meg å ha et par ski som er bra å kjøre med på nysnø på fjellet, samt brukbare i bakken. Jeg har ingen forkjærlighet for plaststøvler, så jeg ønsker å ha løse hæler slik jeg er vant med fra tidligere skierfaringer. Om noen her inne sitter med litt kompetanse om telemarkkjøring ville jeg vært hjertelig glad for noen tips angående kjøp av slike ski. Takk på forhånd