Søk i nettsamfunnet

Vi er 3 karer og 2 hunder som planlegger hytte til hytte tur i Rondane i august. Ruten er foreløpig planlagt til Dørålseter-Grimsdalshytta-Dørålseter-Bjørnhollia-Rondvassbu-Dørålseter. Mitt spørsmål er hvordan turen fra Dørålseter via Digerronden, Midtronden og Høgronden til Bjørnhollia er. Vi er fjellvante turgåere, men har ingen erfaring med fjellklatring, og har heller ikke noe ønske om klatring på denne turen. Det jeg finner på nett er at det kan være litt krevende mellom Midtronden og Høgronden. Særlig om vi skal gå den veien vi har planlagt, dvs ned fra midtronden mot Høgronden. Jeg finner heller ikke ca. hvor lang tid den turen tar. Er det noen som har erfaringer med den ruten setter jeg pris på noen tips. Blir det for "luftig" med Klatring/klyving nøyer vi oss nok med Høgronden den dagen.

Hei! Vi har tre separate ferieuker i år, den første i slutten av mai/begynnelsen av juni, midten av juli og ei i begynnelsen av august. Og vi har så veldig lyst til å bruke de på fjellet. Ønskemålene i år er rondane, jotunheim og kanskje Dovre. Siste uka har vi allerede fastsatt at blir på Hardangervidda. Det jeg derfor lurer på er om det er mulig å bruke den første uka på å gå i noen av disse områdene? Med hund og telt, og til fots. Supert hvis noen har erfaringer eller tips!

Da en av oss skulle feire 50-årsjubileum for sin første 2000-metring som var Storronden, og vi samtidig hadde et par gjenstående rygger som vi ikke hadde gått i Rondane, falt det naturlig å velge Rondane til årets guttetur. Valgte Rondvassbu som base. Sagtinden. Første dag skulle Sagtinden fra sør til pers. Vi gikk opp i enden av Steets sydøstrygg og fulgte denne ryggen innover til toppen. Her var det fint for en lunch i solsteiken. Nedover nordøstryggen kunne vi gjøre bruk av en snøkamm som gjorde nedstigninga rask. Bortover eggen mot Sagtinden er det ingen vanskeligheter før en når laveste punkt på eggen. Her reiser eggen seg i to markerte pillarer (grusfylte hyller leder rundt for omgåelse i vestsiden). Vi var fem stykker med bare ett tau. Den venstre pillaren hadde grovest struktur og så ut til å kunne klatres uten sikring. Derfor valgte vi denne for å spare tid. Pillaren er bratt, men med gode tak og typisk en taulengde om en vil sikre. Den ender på et platå. Herfra kan en klyve ut mot øststupet mot Langholet, men det var vanskelig å få oversikt over hvordan denne rute var videre. Derimot så vi en varde i himmelranden på et utspring mot Verkilsbotnen. En bratt renne førte opp mot denne varden. For å nå renna må en traversere en bred renne som fører ned mot Verkilsbotnen. Den smale, bratte renna opp mot varden har også gode tak og typisk en taulengde om en vil sikre. Fra varden søkte vi ut mot øststupet og fulgte kanten med morsom småklyving til ryggen videt seg ut opp mot toppvarden. Skulle jeg gi en gradering av pillaren og renna, vil jeg si det er rundt 2+, noe a la Østre Torfinnstind fra skaret mot Midtre (kanskje litt lettere), men Torfinnstindruta er kortere enn både pillaren og renna på Sagtinden. Nedstigning retning tjernene innerst i Verkilsbotn. Denne steinura vil jeg ikke anbefale hvis en ikke er spesielt glad i løse, bratte steinurer. Selv store blokker kunne en risikere forsvant under ens føtter. Etter denne tålmodihetsprøven tok jeg et bad i det nærmeste tjernet i Verkilsbotn. Opp mot bandet mellom Steet og Hoggbeitet er det bratte hammere, men grusfylte skråhyller gir adgang til skaret. Herfra hadde vi håpet på koselige lyngbakker ned mot Klarabotn, men dessverre, stein og atter stein. Først ytterst i Klarabotn ble det lettgått terreng hvor farten kunne settes opp for å nå middagen på Rondvassbu. Austre Smedhamran. Denne ryggen opp mot Veslesmeden hadde vi aldri sett noen beskrivelse av, og den var derfor et spennende prosjekt. Vi hadde studert den i profil fra Sagtinden dagen før hvor den avslørte noen hammere med til dels overheng. Båt til nordenden av Rondvatnet og oppstigning etter ca 20 min. langs turistløypa mot Dørålseter. Kom opp på ryggen noe nord for de to jevnhøye nabotoppene på rundt 1850 m. Lunchet på den sydligste av disse, men før det hadde ryggen noe spissfindigheter som bl a en 4 m dyp kløft på tvers av ryggen som vi kunne hoppe over. Kommer en motsatt retning blir hoppet i drøyeste laget p g a litt motbakke. Men sydveggen av kløfta kan klatres og nordveggen kan omgås i vestsiden. Cruxet på ruta er nær Veslesmeden. Her sto vi plutselig foran et dypt gap i eggen. Vi vurderte først å rapellere ned i gapet, men vi så ingen synlige muligheter for videre framrykning på den andre siden. Fra gapet fører en løs, grusfylt renne ned mot Smedbotn. Vi søkte flere ti-metre nedover langs kanten av renna før vi fant en grusfult siderenne som ga adgang til hovedrenna. Herfra fulgte vi sva og løsgrus som raste under bena våre, opp til en snøflekk. Til høyre for denne ga en kort kamin adgang til fast fjell igjen. Herfra greit opp på ryggen igjen og videre til topps på Veslesmeden. Robert hadde ikke vært på Storsmeden, så jeg ble med ham dit mens de andre gikk turiststien ned. Siden sist jeg gikk her for ca 5 år siden har det rast ut store blokker der oppstigninga mot Storsmeden begynner. Dette har gjort ruta litt vanskeligere enn tidligere i den nedre delen, men det kan fortsatt gås der uten tausikring. Angående løsaktigheter i Rondane. Vi spøkte med at under klatring burde benyttede tak settes tilbake på plass etter bruk. Avslutning. Neste dag tok vi det rolig med 50-årsjubileum på Storronden med kaker og portvin. Siste dag gikk Robert (som da bare manglet to Rondanetopper) og jeg over Vinjeronden og Rondeslottet med nedstigning langs nordvestryggen til nordenden av Rondvatnet. Dermed hadde også han alle Rondanetopper i boks. Følgende sto oppslått på Rondvassbu (fritt etter hukommelsen): ”Statens kartverk har i samarbeid med sine konsulenter og lokale folk bestemt at Sagtinden heretter skal hete Trolltind. Navnet Sagtindan skal flyttes til Indre Bråkdalshø som nå får dette navnet”. Skulle du ha hørt på vrøvl. Hadde det enda vært Trollronden som har en viss tradisjon, ville det ha vært akseptabelt. Men Trolltinder har vi da flust opp med her i landet fra før. Jeg gremmes. Jeg ser at Morten og Julia har brukt det nye navnet på Sagtinden, og det er forståelig ettersom det står på det nyeste kartet. Men egentlig burde en boykotte disse tåpeligheter som navnekonsulentene i Statens kartverk kommer med.

Da kommer den andre Snøhetta-turrapporten fra helga som var . I likhet med Roger kjørte også vi innover mot Snøheim allerede fredag kveld, siden veien er stengt i store perioder på dagtid pga reinsjakta, og vi ikke hadde lyst å reise fra Skrautvål i 3-tiden om morgen for å få sneket oss inn før den stengte. Vi slo opp teltet like ved veien og parkeringen, og var i soveposen kort tid etter, dessverre litt for tidlig som det viste seg nå i etterkant, for nordlyset gikk vi glipp av . Vi våknet til en nærmest skyfri himmel allerede halv 7, men somlet utrolig lenge før vi etter hvert ruslet av garde mot Snøheim og Istjørnin en gang etter kl. 8. Det var nærmest en folkevandring inn mot Snøhetta den morgenen - tydeligvis var det mange som hadde fått med seg værmeldingen og som hadde bestemt seg for å utnytte denne dagen i fjellet. For oss var det en fototur som hadde stått på "to-do-lista" for boka lenge, men som det ikke ble tid til før. Like etter Snøheim dreide vi litt lenger mot venstre og var snart helt alene, der vi ruslet til brevannet fra breen i gryta, før det gikk langs morenene inn på breen. Denne var nærmest sprekkfritt og lettgått, skjønt uten stegjern hadde man ikke kommet langt siden isen var helt blankpolert. Som Morten allerede har fortalt, fant vi en historisk isøks på breen - hvem som har glemt den igjen, tro? Vi vurderte først å ta den med, men lot være, siden den var veldig skittent og rustete. Etter en liten runde på breen i gryta bar det opp til fjellryggen mot Vesttoppen. Luften var bare helt klar - høstklar - og livet bare fint! Helt alene i mektige omgivelser i finværet, da var det ikke mye å utsette på livet, nei! Etter hvert måtte vi gasse litte gran på, siden vi helst ville slippe ut innen veien stengte igjen etter en times åpning kl. 4 på ettermiddagen. Og skjønt om Vesttoppen bare er en liten kosetur fra Snøheim, går tiden fort når man er på fototur! Oppholdet på toppen ble derfor forholdsvis kort (for Morten noen minutter lengre enn for meg), og etter bildene vi skulle hatt var tatt, bar det jevnt nedover igjen. Med mange fine bilder og en deilig tur i frisk høstluft i baggasjen vendte vi veldig fornøyde nesen hjemover igjen.

Hei!! Dette er jo en tur som sikkert er godt beskrevet fra tidligere så jeg lar heller bildene tale for seg!! Det var en fantastisk dag i fjellet. Endelig!! Reiste alene fra Gjøvik kl. 0500 og var klar til sykling fra Spranget kl. 07.20. Brukte 2t og 25min til toppen av Veslesmeden og 1,5 t mellom Veslesmeden og Storesmeden med innlagte spisepauser. Artig å gå "Smedeggen" som jeg har hørt så mye om. Et par plasser var det litt vanskelig klyving pga. litt snø og is ellers så var det bare artig. Var nede på Spranget etter akkurat 6timer. Endlig fikk jeg en flott tur i Rondane igjen!!

Hei. Jeg planlegger en tur i Rondane om noen dager. Har vært på en del fjellturer gjennom tidene, men ikke i Rondane før så dette er "ukjent terreng". Dette er mer eller mindre bestemt: - Rondane (bl.a. fordi jeg ikke har vært der før). [Alternativt Alvdal vestfjell?] - 3-5 dager inkl kjøring til/fra Nittedal (nord for Oslo). - Vi tar med telt og tenker i utgangspunktet å ligge i telt. [Kan evt vurdrere å benytte selvbetjenongshytte underveis (proviant?) eller annen hytte første natt , men dette er ikke et krav] - Ikke for lange dagsetapper (<10km??) da vil ha (minst) middels tunge sekker og at vi ikke akkurat er overtrent .-) - Kjører bil, dvs samme start/mål. Må ha parkeringsmuligheter. Gjerne mot betaling. - Lite trafikkert område ingen ulempe - Hadde vært fint med muigheten for en topptur som evt kan gjennomføres med ryggsekk eller som dagstur fra leir. Ønsker tips om en eller flere av disse spørsmålene + tar selvfølgelig gjerne imot all annen relevant info/tips : 1) Godt utgangspunkt / parkering (har så langt lest om Spranget..) 2) Forslag til rute(r) 3) Hvilken topptur er "grei" uten klatring. Evt med sekk. Er f.eks ruta over Høgronden å anbefale? Utsikt & høyfjellsfølelse er viktigere enn høydemeter, dvs må ikke absolutt være 2000-meter. 4) Er det stor forskjell på Rondane nord/sør mhp vær / terreng / annet ? Edit: Trykkfgefil mvh Bjørn

Hej Vi er en gruppe erfarne fjell folk, som er rutinerede på ski, men har aldrig gået i Rondane før. Vi overvejer en tur til Rondane, hvor toppe som Rondslottet, Storronden og Veslesmede er på planen. Vi plalægger at fælge den almindelig sydlige rute til toppene. Jeg kender siden skrednett, men vil høre om nogle her er kendt med at om der generelt er stor fare eller toppene er relativt lette, selvfølgelig ved vi først endelig når mængden af sne og vejret er kendt. Mvh Erik

Hei! For en par uker siden hadde jeg en fin tur som jeg hadde hatt lyst på ei stund. Jeg startet fra Mysusæter i Rondane, og målet var Femundsenden. Tanken med turen var å få sett seg rundt i ukjente områder for meg - Rondane og Alvdal Vestfjell. Samt å ende opp i landets fineste plass etter min mening, Femunden. De første dagene i Rondane var preget av snø, og relativt mye folk overalt. Som usosial, sær skoging tråkket jeg på for fullt for å komme meg til roligere strøk. Etter 2 dager var Rondane unnagjort, og jeg gikk løs på Alvdal Vestfjell. Alvdal Vestfjell er en skikkelig perle, med lite folk, lettgått terreng og fantastisk natur. I Alvdal Vestfjell hadde jeg også en natt på DNT-hytta Korsberghytta. Etter mange års medlemskap var det første gang jeg benyttet meg av hyttetilbudet, men det blir nok ikke den siste. Jeg styrte innom Alvdal for å fylle sekken med mat igjen. Det ble også litt fråtsing på den lokale butikken i form av cola, sjokomelk og skolebrød! Etter Alvdal ble det noen tøffe dager for beina. Veien videre gikk gjennom Tylldalen og Brydalen, så det ble mange høydemeter både opp og ned for beina. Så gjenstod bare sjarmøretappen inn til Femunden. De siste 3-4 dagene gikk jeg i boxern i strålende solskinn! Terrenget var lettgått, og jeg tok meg tid til noen tyribål som sikkert ville gitt oppsynsmannen hjerteinfarkt på stedet! Alt i alt en fantastisk fin tur gjennom både høye fjell og furuskog. I tillegg var jeg for en gangs skyld heldig med været! Fisket var greit, men ikke noe å henge på veggen. Jeg forsøkte å holde meg litt vekk fra stier og veier, men DNT-nettverket var alltid i nærheten. Jobb og stress ble ikke ofret en eneste tanke på hele turen, og etter første dusjen og første middagen hjemme ønsket jeg meg tilbake til fjellet. Dette var forresten første turen jeg brukte SPOT daglig. Tanken var ikke akkurat å benytte meg av nødfunskjonen, men å kunne holde de hjemme orientert om hvor jeg var og at jeg hadde det bra. SPOT fungerte feilfritt, og ble høyt verdsatt av dame, foreldrene og venner.

Hei! Vi skal til Rondane i sommer etter tre netter i telt i Jotunheimen. Tre netter ca. i Rondane også. Vi har en gutt som da er 2 år. Først tenkte jeg på Brekkeseter. Kort kjøretur (ca 1,5time) Der kan vi leie egen hytte, har da kjøkken og bad i hytta. Det er dyr på setra og mulighet for sykkel leie. Kanskje deilig etter vandring i Jotunheimen. Men så har vi på den andre siden bjørnhollia. Flott (!) beliggenhet, dyr og flotte fjell i nærheten. Lang kjøretur (ca 3 timer) + Her må vi gå 2 timer for å komme frem. Og leie lite rom. Men turområdet er jo så bra!! Tilslutt har vi jo selvfølgelig rondvassbu. Her kan vi sykle inn og leie rom. Flott beliggenhet og turområdet. 2 timers kjøretur og 30/40 min sykling (dette er tider ca fra Spiterstulen i jotunheimen) Det er vanskelig å bestemme seg!! Hva ville dere valgt!??! Har dere bilder eller vil dele erfaringer fra deres turer fra disse utgangspunktene?

Dag 1: It was a very auspicious start, the sun was out, people were greeting us on the trail and the path was fairly good. Unfortunately the excellent path and the sunny weather did not last. Halfway up the valley the path started to get wetter and wetter. I was prancing around like a mountain goat, getting used to my new Gossamer Gear LT4's, trying not to get wet feet. We'd hardly been walking an hour before I realized wet feet was something to get accustomed to as I knew I would. I was simply not used to it and for the entire trip I think I unnecessarily tried to avoid getting wet. Halfway up the valley we stopped for lunch at Tverrhaugen (Cross hill), I refilled our water using my Aquaguard Eliminator water filter, which I've had for a while but not used in anger yet. The reason we chose to filter our water was because this year turned out to be a lemming year, with dead lemmings and droppings everywhere. Not long after leaving Tverrhaugen we were approaching the tree line and the first drops of rain were streaking towards us. We stopped to answer the call of nature, put the pack covers on and get our matching Haglöfs Ozo's on. Not long after we get passed by a Norwegian couple in shorts. We'd started the day in trousers and as we got out of the valley and onto Flatfjellet we were glad we had. In the valley there was the low shrub that we wanted to avoid, while up on the moor there was a cold wind that was kept off our thighs. In my mind there was a vague recollection from when I was 15 of Flatfjellet being quite wet, and we soon found out how wet. The area is quite flat and the water drains quite slowly towards the valleys causing the occasional morass of knee deep (or on one occasion deeeper) mossy bog. At one point Lande cries for help as she's slowly sinking past her knee and I wade over as fast as I can to help her get out. At this stage her boots were as wet as mine and I figure that on the whole trip her feet were probably as wet as mine. Her boots kept her dry longer being Gore-Tex, however mine dried faster being just mesh. The last part of the path towards Rondvassbu is a supply road, and just as we got on it the weather started taking a turn for the worse. Unfortunately we weren't clever enough to see which way this was going and failed to put on our water proofs in time. As we were trudging along the road, greeting families of bikers coming the other way against the wind and with rain bucketing down, we got in view of Rondvassbu. We went started heading straight towards our camp for the evening, but quickly realized that we were on the wrong side of a stream and that the rain was making it a bit swollen. To top this of Lande really doesn't like fording waters so we backed up and crossed a bridge further down. The water was still dropping out of the sky as out of a bucket and Lande was starting to get cold. We decided to cut our day short, an easy decision seeing as we'd be passing our approach to the mountain we'd be climbing the next day. As we approached Fremre Illmanstjønne we started casting around for a good camp site, however there were no perfect spots and we settled for a previously used site on a very slight slope. I guess the rocks helped keep us in place to some degree, however we still had a tendency to slide to the bottom of the tent. As we finished setting up the excellent Scarp 2 the skies cleared and we got a bit of sun. This is the one and only time I dug out the heavy boots out of my pack, so that I could take the laces and set them up as a clothes line. Forord og dag 1 med bilder og litt mer tekst kan du finne her: http://blog.continually-evolving.net/2011/08/trip-report-rondane-preface.html http://blog.continually-evolving.net/2011/08/trip-report-rondane-day-1.html Kommentarer på skrivestil og utforming er hjertelig velkomne. Er ikke akkurat et naturtalent når det kommer til prosa så forslag til forbedringer når jeg skriver de neste tre delene blir jeg glad for. Innholdet er på engelsk ettersom innholdet er hentet fra bloggen min og dama er engelsk. Tor Magnus

Denne turen hadde jeg avtalt med Erling for noen måneder siden. Egentlig tenkte vi på Dovrefjell, men værutsiktene gjorde at vi ombestemte oss. På grunn av forholdsvis dystre værutsikter totalt sett uansett hvilket område vi valgte så bestemte vi oss for å prøve å gå fra Hjerkinn til Lillehammer. Det var det østligste alternativet, noe som betydde mindre nedbør. Erling fikk meg endelig med på en hytte til hytte-tur, for første gang siden 1995. Og betjente hytter kan absolutt ha sin sjarm! Jeg skal jo ligge masse ute likevel senere i løpet av året, ja det er nok ikke spesielt lenge til heller. Så dette gjorde jeg med god villmarkssamvittighet. Med unntak av lørdagskvelden da det ble 130 gjester på Rondvassbu syntes jeg det var ålreit. Skikkelig feriefølelse å få alt fiks ferdig servert, ikke ofte jeg opplever det. Selvsagt fikk jeg et par toppovernattingsabstinenser underveis, men det får jeg tåle. Det viste seg at denne turen hadde andre typer kvaliteter enn det jeg er vant til på tur! Blant annet skikkelig trivelig betjening på Grimsdalshytta, hyggelige tyskere som tilfeldigvis fulgte samme ruta som oss, og ikke minst veldig god mat, spesielt på Bjørnhollia. Men best av alt var likevel været som ble mye bedre enn vi kunne håpe på! Fra Hjerkinn til Grimsdalshytta var det helt ordinært vær, men altså heller ikke dårlig. Det jeg husker best er alle gjennomslaga i snøen ned bjørkeskogen mot hytta. Ga opp til slutt og gikk til fots der løypa var hardtråkket. Neste etappe gikk til Dørålseter gjennom Dørålglupen. Spennende passasje dette her. Liker meg alltid i sånne pass eller skar. På fredag gikk vi til Rondvassbu. Turen over Rondvatnet var en lidelse! Bare en tredjedel av halve Gjende, men likevel, ingenting er mer slitsomt for meg enn å prøve å holde anstendig tempo over store uendelige vann mens skia stadig vil motsatt vei. Erling viste ingen svakhetstegn. Jeg sovna på rommet vårt på Rondvassbu en drøy times tid, men da jeg våkna og oppdaga bedring i været fant jeg ut at middagen i grunnen var mindre viktig. Her gjaldt det å utnytte de siste timene med dagslys og komme seg til topps på Storronden! Dette passet meg bedre. Uendelig mye bedre å labbe jevnt og trutt oppover med feller enn å skli verre enn bambi på isen! Det ble en flott solnedgang på toppen, og humøret var på topp! Nå var en flott topptur i boks, og morradagen skulle i følge yr bli perfekt. Det ble den da også. Erling ville på Storsmeden som han manglet fra før. Jeg hadde vært der 2 ganger, men hadde ingenting i mot en ny tur dit. I ettertid angrer jeg ikke et sekund. Kan ikke være mange Rondetopper som kan stille opp med den utsikten! Med den for anledningen småluftige og snøharde ryggen til topps og utsikten som lønn for strevet ble jeg grepet av akutt Rondane-sentimentalitet. Her ligger hjertet av Norge! Jeg vet hvor glad jeg er i Jotunheimen, og ting står ved lag, men Rondane har også ting Jotunheimen ikke har. Rondane er på en måte mer trollske og massive hvis en ser bort fra det råeste heimen har å by på. Det blir liksom alpine fjell mot massive fjell, og de kan ikke helt sammenlignes, men Rondane er absolutt det mest rotnorske jeg kan forestille meg! At Rondane kan bli stemplet som kjedelige var ikke til å fatte på en dag som denne lørdagen. Jeg falt pladask! Erling var fornøyd, og det hadde han helt rett i, for dette var turens fineste opplevelse for meg også. Men jeg ville på en ny topp også, aller helst to. Vinjeronden var seig som juling, jeg gispa etter luft og led en forferdelig åndenød. Jeg liker å tru at jeg er seig og sprek, men omtrent på hver eneste topptur blir jeg innhenta av livets triste realiteter. Jeg er for tung til dette her! På toppen av Vinjeronden så Slottet ganske overkommelig ut i distanse, og ikke var skaret spesielt dypt heller. Men det var etterhvert så isete at jeg ikke tok sjansen. Fantaserte om istykkerrevet ansikt eller en kropp som går kast i kast nedover for å avslutte med bakhodet i en skarp stein. Så jeg snudde og koste meg med Vinjeronden i stedet. Her var det hovedsakelig den digre veggen på Storronden som tok prisen. Artig var det også å se Rendalssølen i det fjerne, toppen jeg har tenkt masse på i over et år nå. Mer sentimentalitet var ikke til å unngå. Denne dagen hadde gjort meg fullstendig Rondanefrelst! Tenk å kunne overnatte på toppen her da!!! Dagen etter ble det Rondvatnet igjen i kjedelig vær. Bjørnhollia var målet via Langglupdalen. Erling valgte raskeste vei ned dalen, men jeg fikk lyst på Digerronden da været bedret seg. Men hva hjelper det med fint vær når vinden prøver å fortelle deg at du ikke er velkommen til topps Denne vinden var verre en Skogshorn i november. Måtte krabbe siste stykket til toppvarden for å være sikker på å ikke bli blåst utfor kanten. Jeg lot Midtrondene og Høgronden være i fred og tok raskeste vei ned i dalen igjen. Til slutt kan jeg oppsummere at Bjørnhollia var en koselig plass, og at Illmanndalen var enkel å gå, men treningsløypa fra Mysuseter til Raphamn fikk meg nesten til å gå fra konseptene. Var ikke innstilt på mer slit nå, men den gikk jo stadig opp og ned, og uten feller duger jeg som kjent ikke. Erling virket uforskammet pigg Takk til Erling for en minneverdig tur jeg kommer til å huske lenge! Det ble mye ålreit fjellprat underveis, og jeg fikk et nytt syn på hyttelivet. Men gleder meg selvsagt til mer kummerlige forhold etterhvert Lillehammer gadd vi ikke bry oss om etterhvert, Rondane var altfor innbydende til det Ble endel tull med skaleringen, så flere bilder kommer seinere. Ble litt rot dette her...

Jag slet mig loss från alla plikter, och satte mig på tåget till Norge. Jag fick uppleva senhösten i Rondane, och njuta de allra sista gula fjällbjörkarna för i år! Jag startade i Hjerkinn i sprakande höstfärger, och ändade upp i Ringebu fem dagar senare. Då hade bladen fallit av blåbärsris, kråkris, dvärgbjörk och fjällbjörk. Här är några bilder, många fler bilder från den här turen finns på www.denhoganord.se

Jeg og Rødtopp fikk med oss Ms. M på tur. Værmeldingene for fjellet var litt ymse, men ikke verre enn at vi dro opp til Rondane og gikk inn til Rondvassbu på kveldsøkta. Det var så klart at stjernene kastet skygge. Lysten på å prøve Rondeslottet var stor og iveren ble ikke mindre da sola snek seg høstsent opp på morgenkvisten. Vi la i vei før alle andre og raskt innover Rondholet. Ved ca 1900 moh passerte vi den første snøen. Utsikten fra Vinjeronden (2044) var flott selv om den ligger inneklemt mellom Rondeslottet og Storronden. Sola begynte etter hvert å skinne gjennom tynne slørskyer, noe som vanligvis ikke er så bra tegn. Dermed travet vi videre opp på Rondeslottet (2178). Det en blåste en kald frisk bris på toppen, men varden var stor nok til å gi greit ly til alle tre. Det passet med utsiktslunsj. På vei ned traff vi mange andre hyggelige fjellfolk. Siden vi var tidlig ute bestemte Rødtopp og jeg oss for å prøve Storronden også, mens Ms. M gikk ned til Rondvassbu. Det var bratt opp fra skaret og ca 10 cm snø gjorde det tungt å gå. Oppe på Storronden (2138) så vi at skyene begynte å tetne seg til og at det gikk byger rundt omkring, særlig rundt Dovre. Vi fikk tatt noen utsiktsbilder og skyndte oss nedover. Det begynte ikke å regne seriøst før vi var nede av fjellet. Vi var veldig spent på hvordan søndagen skulle bli, men også denne dagen kom med morgensol. Frokosten ble unnagjort i en fei og vi langet ut oppover mot Veslesmeden (2015). Vinden var surere enn dagen før, men det hindret ikke oss. Sekkene satte vi igjen ved topp 1871. Vel oppe på toppen fikk vi tatt noen utsiktsbilder før vi gikk ned til sekkene og spiste en kjapp lunsj. Ned til Spanget tok vi korteste vei ned i Kaldbekkbotn og over Satansrivilen. Toppene i Rondane prøvde å kle på seg hatter av tåkeskyer, mens snøbyger lagde slør. Vi rakk ned til bilen i tide uten å bli plaget for mye av nedbøren. Det ble en flott og spennende tur.

Påskeplaner med endringer Påskeplanene var lagt angående toppturer og fjellturer, hvor at jeg har måttet ty til alternative planer grunnet dårlig vær i de fjelltraktene som jeg har planlagt turer for. (Dovre og Lom).. Etter å ha gjennomført den ene av primærturene mine (Gråhø 31. Mars), så måtte jeg ty til det alternativet som var å finne ut hvor i Norge det fantes fint vær. Etter værkartene å bedømme skulle det fine været befinne seg østafjells, med liten bygeaktivitet og kuling på utsatte fjellområder. Eneste fjellområde som lå østafjells i følge min stedsans måtte være Rondane. (Kravet er at det befinner seg fjell i områdene som er over 2000 meter). Jeg og en venn Svein, blir enig om at det høres ut som en grei alternativ plan til Dovre som var orginalt planlagt, hvor at det er tre topper som stikker seg ut som reisemål i Rondane. I rekkefølgen vi hadde tenkt å bestige de var Storronden, Vinjeronden og Rondslottet. En god plan, hvor at pakninger blir tilpasset en dagstur. Jeg ser på været klokken 01.00 (halvannen time før vi kjører fra Tomrefjord), hvor ei blid TV-2 værdame sier at været østafjells vil bli perfekt med lite vind. Med dette i hodet setter vi oss i bilen, og kjører med snøfokk og dårlig sikt i to og en halv time før det løser seg opp ved Dombås klokken 05.30. Ved Otta ser været fortreffelig ut klokken 06.15, hvor at vi labber avgårde fra Mysussæter klokken 06.30. Det som etterhvert viser seg når vi begynner å nærme oss Rondvassbu er at det fokker over fjellet, og at det kommer snø fra noen okkluderte fronter. En hyggelig dame i resepsjonen på Rondvassbu sier at det vil blåse opp i sterk kuling på toppene, og at det neppe er noen familietur idag. Hun fraråder oss samtidig å gå eggen fra Storronden til Vinjeronden med snø, is og stiv kuling, noe som jeg forstod meget godt i det vi stod på toppen av Storronden. Temperaturen på Rondvassbu er da samtidig minus 6 grader C.. Med enkel hoderegning (temperaturfall på 0,65 grader per hundre med med normal luft), så måtte temperaturen på toppen ligge på cirka minus 12 grader. Med stiv kuling i kastene så blir chill-effekten meget stor. Det blåser godt hele veien til toppen, hvor at det hele nesten ender i tragedie da vindvotten pluteselig hopper bortover noen snøhauger. I det jeg har hoppet og sprunget 50 meter veldig fort i frykt for å fryse på hendene så klarer jeg å kutte meg opp på skaren i det jeg får tak i votten. Jeg kan nevne det med chill-effekten en gang til: Det jeg faktisk hadde mest problemer med på grunn av den sterke vinden var at jeg tok bilder, og klarte ikke å ta bilder med vind-votter på. Selv ikke etter å ha jobbet en sommer på fryseriet på et slakteri (temperaturer ned mot minus 40 grader) kunne sammenlignes med smerten på toppen. Jeg klarte å ha hendene ca 15 sekunder ute av votten før de begynte å miste følelse. Brrr Alt i alt ble turen veldig bra, hvor jeg får oppleve Rondane fra en litt hard side med kuling, snø skiftene skydekke. Neste gang blir nok til sommeren hvor at resten av 2000 meters toppene skal bli tatt samtidig

Har skrevet en liten skildring av en sykkeltur gjennom Grimsdalen i Rondane. På bloggen min har jeg også laget en liten guide, et google-kart og flere bilder. http://sykkelopplevelser.wordpress.com/2012/02/29/pa-hjul-gjennom-grimsdalen/ --- - --- Sykling i den norske fjellheimen blir ikke mye bedre enn en tur gjennom Grimsdalen. Idet vi ruller ut av skogen åpner Rondane-panoramaet seg. Høye fjell med myke former rammer inn den brede dalen. En og annen hvit flekk på toppene har fortsatt ikke gitt etter for solas varmende stråler. I bunn bukter elva Grimsa seg fram som en slange uten ende. Noen falleferdige gamle setrer forteller historien om Norge slik det var, mens noen velholdte forteller at tradisjonene fortsatt lever. Hit har ikke moderniteten trengt seg fram, i hvert fall ikke fullt og helt. På Turistforeningens nettsider er Grimsdalen nord i Rondane beskrevet som en av Norges vakreste seterdaler. Jeg hadde aldri vært i Rondane og disse ordene gjør meg lysten på tur. Jeg inviterer to av mine faste turkamerater til å bli med på sykkeltur gjennom dalen. Som vanlig er de ikke vonde å be. Nå er vi her. Det er dette synet vi har sett fram til, synet vi har bygd opp så høye forventninger til. – Dette er jo bare helt nydelig, sier Geir, vanligvis en mester i bruken av uventede adjektiver, men nå redusert til en simpel klisjébruker. Og på sett og vis er det greit, vi andre nikker stumt. Enige. Vi suser innover dalen. Himmelen er mer blå enn hvit. Nærmest ingen biler, bare oss og syklene. Frihet på to hjul. Det går raskt unna til tross for at veien heller svakt oppover. Stillheten brytes kun av dekkenes monotone susing i møte med den gruslagte veien, i tillegg til en og annen sauebjelle. Sanseapparatet mitt står på vidt gap og suger til seg sårt tiltrengte naturinntrykk etter litt i overkant mange dager i tettbygde strøk. Mange har sagt mye klokt om lykke, men denne julidagen er lykken å sykle på en avsidesliggende grusvei i den norske fjellheimen. Turen vår startet på Hjerkinn på Dovrefjell. Derfra er det først 30 lettsyklede kilometer til Folldal langs fylkesvei 29 etterfulgt av åtte kilometer på fylkesvei 27 før vi er rede til å entre Grimsdalen. Underveis bryter noen spredte gårder opp furuskogens ensformighet. Det er deilig å rulle rolig nedover med elva Folla som flyter rolig ved siden av veien, men strekningen framstår mest som en transportetappe fram til Grimsdalen. – På tide med en pause snart? spør vår tyske venn Huhni. – Jeg trenger kaffe. Om lag to mil inn i Grimsdalen ligger Grimsdalshytta fint til litt oppe i fjellsida. Der får Huhni tilfredsstilt koffeinbehovet med utsikt mot der vi kom fra. Hytta sto ferdig i 1923 og er modernisert flere ganger, senest i 2008. Den tilhører Turistforeningen og er et naturlig sted å overnatte på vei fra Hjerkinn til Dombås. Terrenget rundt hytta byr på flere muligheter for flotte fotturer. Sommeren 2012 er hytta betjent fra 22. juni til 16. september. Denne perioden sammenfaller godt med når det er best å gjennomføre en sykkeltur i disse traktene. Videre oppover mister dalen mesteparten av sin bredde. Dalsidene blir brattere. Landskapet føles mer dramatisk, men det er fortatt frodig. I boka Hyttene i Rondane skriver Per Roger Lauritzen at det i Grimsas nedslagsfelt er påvist nesten 400 plantearter. Når vi nærmer oss enden av dalen åpner den seg på nytt. Etter at vi har forsert turens lengste motbakke er vi oppe på snaufjellet. Belønninga for å være oppe er todelt. Først skuet mot Jotunheimen der både Galdhøpiggen og Glittertind kan skimtes på skyfrie dager. Dernest det som må være blant landets lengste og bratteste nedoverbakker. I snaue ti kilometer går det unna så tårene spruter ned mot Gudbrandsdalen. Slipper vi opp bremsene, er farten oppe i 50-60 kilometer i timen på få sekunder. Knokene hvitner av det faste grepet rundt styret og underarmene blir stive av all bremsinga. – Heeerlig! hører jeg plutselig meg sjøl rope. Lettere forbauset over mitt eget utbrudd konstaterer jeg at det nok er ekstasen som store mengder vind i håret skaper som må ut. Nede i dalen følger vi Øverbygdsveien mot Dombås. Vi tar inn på hytte den siste natta i det uovertrufne vertskapet til Liv og Sæmund Vigenstad på Skeie fjellgard. De gir oss rabatt fordi vi sykler og forsyner oss med melk rett fra kua til morgenens frokostblanding, en avslutning på turen som står helt i stil til de flotte opplevelsene underveis.

Når er Rondane på sitt mest fargerike om høsten? Vil på tur med kamera

Tenkte det kunne være til nytte for noen som skal den veien? http://t.co/EbxUPEqk5o http://t.co/w3Uz7tG6wA

Hej Er der nogen der ved om der er mulighed for lidt isklatring omkring Høvringen/Rondane? Jeg er på Høvringen i julen, og om der ikke er mye sne, tænkte jeg det kunne være lurt at klatre lidt is. Nogen der har erfaringer med den slags? Mvh. Rasmus

Klokken er... Jeg aner ikke hva klokken er. Solen har gått ned og jeg har tilbakelagt etappen fra Mysuseter og inn til Rondvassbu og opp til Fremre Illmanntjønne. Bak meg troner Storronden. Jeg innrømmer det gjerne, jeg synes sjelden det er behagelig å dra på vintertur. Skiformen er langt fra på topp, det blir fort tung oppakning og… vel… det er kaldt. Nå hadde jeg slept den nye parispulken inn til hjertet av Rondane. Dagen etter skulle den utallige ganger falle sidelengs mens jeg dro meg gjennom skrålier og oppover en li i et mislykket forsøk på å komme meg over til musvordalen. Deretter skulle jeg slepe alt tre mil ned til hytta på kvamsfjellet. Men. Vanligvis dreier jo vinterturene seg om at det er fint å være på tur og, vel, da må man komme seg ut om vinteren også. Og jeg har aldri angret på at jeg tok en natt utendørs. Men, nå. Nå er teltet slått opp og jeg har nesten leselys fra måneskinnet. Det er helt vindstille. Jeg tar en tur ut av teltet, bare rusler rundt på snøen og ser. Det er mange minusgrader, men i fleecebukse , dunjakke og dunfotpose fryser jeg ikke. Inne i teltet har jeg varmt vann og en varm sovepose. Akkurat nå er det veldig ålreit å være på vintertur.

Hei! Jeg har et par uker fri i desember og har lyst til å gå i fjellet. Jeg vurderer å gå på ski over Rondane, ruten blir da Hjerkinn - Grimsdalshytta - Nedre Dørålseter - Rondvassbu - Mysuseter Fjellstue - Otta, til sammen ca. 90 km. Jeg tenker å dra rundt 12. desember. Jeg er vant til å gå i fjellet, men har aldri gått på egenhånd. Jeg er ikke i veldig god form, men synes det går greit å gå langt likevel. Jeg har aldri vært på lengre fjellturer enn én natt i telt. Jeg har noen spørsmål som jeg håper litt mer erfarne fjellfolk kan svare på: 1. Hvordan er snøforholdene i Rondane i desember? Er det oppkjørte merkede løyper? 2. Hvis det ikke er oppkjørte løyper, vil det fortsatt være mulig å gå turen? Vil kart og kompass være tilstrekkelig for å navigere (hvis det ikke er merkede løyper), eller bør jeg skaffe meg en gps? 3. Vil det gå greit å gå denne turen alene? 4. Er det noen turer dere heller vil anbefale? De bør helst ha gode tog- eller bussforbindelser med Trondheim. Mvh. Emilie

Allerede på kjøreturen fra Skrautvål minnet fjellbjørkenes gulfargede blader oss om at høsten var i anmarsj. Første helga i september var her og værmeldingen var ikke mer enn sånn passe høstlig. Vi lot oss likevel ikke skremme, men pakket i stedet bilen og satte kursen mot Rondane, nærmere bestemt Døråldalen med Høgronden og Trolltinden (tidl. Sagtinden) som turmål. Etter 260 kilometer i bil lørdag formiddag kunne vi begynne å gå litt over tolv. En kraftig sydvestvind slo i mot oss og fikk øyne og neser til å renne allerede fra start ved Nedre Dørålseter. Et kort stykke gikk vi i feil retning mot brua over Atna, ei flott trebro over det krystallklare, grønnlige Rondvannet. På andre siden begynte stigningene brutalt, omlag 50 meter opp ei diger sandmorene, med den hviteste, fineste sand man kan forestille seg før vi kom opp i Skranglehauganes eventyrverden. Skranglehaugane er verd et besøk alene - Overalt er det hauger og rygger dekket av grønnlig lav med dødisgroper innimellom. Disse gropene er stort sett fylt opp av lyng og annen vegetasjon som får et vidt fargespekter fra rødt til grønt om høsten. Disse fargene er så intense mot den lyse laven. Et virkelig sterkt inntrykk. Videre førte stien oss over i den godt skjermede Vidjedalen, et lite paradis i seg selv hvor fjellbjørka strekker seg opp i over 1100 meter, godt beskyttet mot de kraftige vindene som blåser over Vidjedalsflya. Vidjedalsbekken som renner her er typisk for vassdrag høgt i Rondane. Forholdsvis begrensede mengder med krystallklart vann, omgitt av kritthvite og til dels glattslepne steiner på begge sider. Digerronden og Midtrondane var fri for skyer, mens Høgronden ennå ikke ville vise seg for oss. Litt nysnø lå øverst i nordhelningene over ca. 1900 meter, for øvrig hadde den knallvarme sommeren gjort kål på det meste av snøen. Det var et lettgått og behagelig terreng inn mot foten av Høgronden og den forholdsvis lange anmarsjen gikk fort unna. Vi var fornøyde med fremdriften og egen dagsform og lot oss ikke knekke av at en jogger føk forbi oss i et langt høyere tempo. På vei innover passerte vi Neverbutjernet, tegnet inn på kartet som innsjø, men begge gangene jeg har vært har har tjernet vært uttørket. En stor vegetasjonsfri steinørken er alt som er å se, men meget taknemmelig å krysse med flate steinheller og sand. Når vannet er fylt opp kan det umulig ha så mye som en meters dybde på det meste.Høgronden begynte etter hvert å bli sjenerøs og lot oss få se hvor vi var på vei. Høgt troner den over Midtbotn med sorte fjellvegger og uhyggelige grusrenner. Alle bekkene vi passerte på vår vei var uttørket, dvs. det fantes nok litt vann men det rant godt skjult under overflaten. Inne ved det store tjernet i Midtbotn (som ikke var uttørket) møtte vi de første på vei ned fra toppen. Hittil hadde vi hatt fjellet for oss selv med unntak av jogger'n som kom og forsvant i løpet av et blunk, men ikke nå lenger. Folk hadde tydeligvis startet tidligere enn oss, for hele veien oppover ryggen kunne vi se små menneskesiluetter på vei opp eller ned. Med målet i sikte og med godt mot tok vi fatt på stigningen mot toppen. Først 200 høydemeter lettgått motbakke og deretter 400 høydemeter brattere steinur. Stien forsvant mer og mer, mens turistforeningens røde T'er stod like tett hele veien. Nysnøen dukket etterhvert opp, først spredte klatter i søkk innimellom steinene, etterhvert større flekker. Tåka gadd ikke vente på at vi skulle få unnagjort vår toppvisitt men la se nådeløst rundt hele toppkronen og var vår følgesfiende på hele bestigningen. Jogger'n kom nedover, i et litt roligere tempo nå enn sist vi møtte ham, ikke så rart kanskje på vei ned glatt og våt steinur i et par lette joggesko. Møtende trafikk lenger nede hadde også møtt Jogger'n (vi spurte) og beroliget oss med at han var over i gående frekvens allerede på vei mot toppen, men at han hadde lagt inn en kort spurt i det han jogget forbi en 9 åring på vei mot toppen. Jogger'n smilte og beroliget oss med at det ikke var langt igjen til toppen. Vi gikk ikke helt på den og la på litt for oss selv for å unngå å bli skuffet over en topp som "aldri" kom. Til sist var den der: Et byggverk av en varde, stor som et lite hus. Slik virket det i alle fall i tåka. Vi var de siste på toppen, bortsett fra tre karer som traverserte fra Dørålseter via Digerronden, Midtrondene og nå Høgronden på sin vei til Bjørnhollia.Toppen var intet blivende sted: Ingen utsikt, ingen varmestue, ikke en gang varme. En kort hutrende spisepause unnet vi oss bak ei stor levegg 20 meter bortenfor varden før vi forsiktig skled oss ned de snødekte steinene. 3 timer og 15 minutter hadde vi brukt opp og returen tok oss nesten 3 timer til tross for at vi syntes det gikk bra unna. Slike lange turer hvor været med vind og kulde setter en stopper for de lange pausene gjør at beina blir ganske slitne mot slutten. Det var to par stive stokker av noen bein over såre føtter som ankom bil og telt. Utrolig hvor godt en god varm sovepose, deilig mat og en rykende kopp kakao kan gjøre for humøret etter en slik tur.

Alle som eier kartet "Rondane Nord" har sikkert lagt merke til det fine bildet på forsiden av en mystisk rygg med en liten sukkertopp på hver side. Slike rygger må selvsagt bare gåes. Litt research avslørte at det dreide seg om de "nordlige rondene". Til venstre ligger Høgronden, ronden i midten heter.... Midtronden og den digre ronden til høyre har noen valgt å kalle Digerronden. Jeg hadde tenkt å rusle fra Dørålseter opp på Høgronden og returnere via Midtronden og Digerronden ned til Dørålseter. En ambisiøs plan, men gjennomførbar bare været holdt seg sånn noenlunde. Det gjorde det ikke. Høgronden er en av de toppene som er så heldig at den har en blå-sti over seg. Den er både bred og lang. På grunn av nasjonalparkgrensene må man ofte gå ganske langt for å komme bort til rondetoppene, og Høgronden er ikke noe unntak. rundt 2-3 timer tar det fra Dørålseter før det i det hele tatt begynner å gå oppover. Da har man passert de sjarmerende "Skranglehaugene" samt en halvt uttørket liten sjø som lignet veldig på noe jeg har sett i "The good, the bad and the ugly". Først da jeg passerte en rygg som gikk oppover mot Midtronden, (ser gøyal ut! har noen gått den ?) begynte det å skje litt. Stien skrånet oppover og ble etterhvert oppslukt av tåka. Den neste timen gikk jeg oppover en monoton rygg som bare fortsatte høyere og høyere. T-ene var lette å få øye på så jeg skjønte ikke helt hvorfor noen hadde klaget på dem. Langt om lenge dukket en slags hammer opp mørk og truende bak en tåkebanke. Denslags hindringer har stoppet meg rett ved topper før, men ikke denne gangen. Hammeren var overraskende enkel og det var ikke engang nødvendig og klyve den. Stien gjorde en liten sving ut mot stupet her uten at man kom særlig nær. Kort tid etter var jeg oppe. En rygg gikk fra varden mot høyre hvor jeg regnet med at Midtronden lå. Det var i grunnen ikke aktuellt å gjøre et forsøk på å klyve over den på våte glatte stein når jeg ikke så noe som helst. Jeg ruslet likevel bortover et lite stykke i håp om at tåka plutselig skulle lette, noe den selvsagt ikke gjorde. Noen minutter senere var jeg på vei ned igjen. Steinen i Rondane er glattere enn andre steder. Det er ikke tull! I Jotunheimen f.eks er steinene stort sett knudrete og ganske stabile, men i Rondane er fjellene dekket med flate heller som er fulle av mose. Når det regner blir det såpeglatt. Jeg gikk veldig forsiktig nedover, men klarte ikke å unngå å falle et par ganger. En gang klarte jeg å treffe den eneste spisse steinen i Rondane og få et stygt blåmerke på den ene armen. Direkte ekkelt var det faktisk å gå ned her. De siste par timene med flatmarkstrasking tilbake til Dørålseter foregikk i pissregn. Jeg var veldig glad jeg hadde vært forutseende nok til å ta med en Discman med destruktiv musikk til bruk i akkurat slike tilfeller. Når armen ble for vond kunne jeg bare skru opp volumet litt.... Det verste er at det egentlig var en fin tur.. og når det gjelder rondene som unnslapp denne gangen, kan jeg bare si som Arnold... " Ill be back!" Med ønske om en fortsatt god sommer Bjørn Revil (Jeg har forresten ikke med noen bilder denne gangen da de fire jeg tok mer eller mindre viser den samme tåkedotten fra fire forskjellige vinkler.)

Var i grunnen mentalt klar for tur igjen, selv om knærne protesterte høylydt i dag. Værmeldinga varslet mørke skygger over de tiltenkte Hestbrepiggane og jeg satt kun igjen med et godværsmeldingsalternativ fra min liste: Rondane, pusling i Smiubelgin. Det var et par varianter der jeg gjerne ville ha gått, og dessuten ønsket vi oss et litt bredere bildematerialutvalg fra Trolltinden. Tidlig start! Jeg fikk med meg Øyvind, min uvurderlige sportråkker fra Gjertvasstindturen tidligere i våres på tur, men han skulle tilbake til jobben som bomvakt ved Dalsnibba så siste korresponderende buss gikk fra Vågå 15.35 I full fart foreslo jeg å møtes 03.00 på Bessheim, noe som innebar vekkerklokke klokka 01.30 (jeg la meg godt over 23:00) Iskald morgen Det var bikkjekaldt kl. halv fem i Rondane. Nordvesten dundret inn over flyene og hadde ikke mange plussgradene medbrakt. Litt høyere var vann frosset til is og snøen var betonghard Flora og Fauna Rondane er vel kanskje ikke noe flora og faunaparadis, i alle fall ikke for oss som foretrekker svulmende blomster i flotte farger. Det som slo meg var imidlertid horder av blålyng i blomst. Det var nesten som tepper. Ei rype skremte vi opp og for øvrig var det en del hei hei rop fra tue til tue mellom Heiloene. Snøspurven var på plass i høyden og for øvrig fikk jeg ikke med meg stort. Været Som nevnt var det svinekaldt i starten. Vinden blåste med destabiliserende styrke fra nordvest og kalde, klamme tåkeskyer la seg på Steet og Trolltinden i starten, men utover dagen klarnet det opp og vinden løyet litt. Det ble værmessig en skikkelig stilig dag til slutt. Turen Turen gikk fra Spranget inn i Kaldbekkbotn og opp ryggen mot sør, sørøst rett fra botn og opp til Storsmeden. Litt laus skit i starten, deretter kosetur med en del fin og fast, nokså bratt Rondaneklyving på slutten. nordvesttoppen på Stormseden ble besøkt og skarmålt til 8 meter, toppen ca. 2001 / 2002 moh. Altså ut av alle lister også de sære Vi fortsatte ned i skaret mellom Kaldbekkbotn og Langholet og videre traverste vi flanken mot skaret som forbinder Steet med ryggen i retning Trolltinden. Vi psyket oss begge godt ned, og var mentalt forberedt på å snu. Konklusjonen er vel at det kan være bra å psyke seg ned. Det er etter hvert nesten "sti" mot Trolltinden fra denne kanten og den var overraskende enkel. Eneste for oss isøksfrie var ei BRATT snørenne som måtte krysses før vi kunne begynne på den flotte og lettklyvde flankeryggen opp mot toppeggen. Der var det litt skummelt og utglidning ville vært kjipt. Toppen ble nådd i et mordertempo (bussen fra vågå 15.35 må vite). Vi returnerte mot nord via fonner og storgrumset urd og ut i Langholet. Langholet var en lang oppoverbakke i stein stein og atter stein. Stigningen til bandet mot Kaldbekkbotn var seig og litt nedi Kaldbekkbotn ble alt håp om å nå bussen kastet over bord. Etter en fin fin tur i flotte Rondane (altså det finnes bare ett Rondane på jord, og det er i Rondane. Ingenting er som Rondane. Det kan være bedre eller verre, men ikke som Rondane ) landet vi på en overfylt parkeringsplass ved Spranget i steikende sol. Med hjelp av en cola klarte jeg å kjøre hjem med åpne øyne. Ble som vanlig en lengre tur enn planlagt.

OBS! Noe av innholdet kan virke støtende på enkelte personer og må ikke leses ved inntak av mat Etter en august måned uten fjellturer, fant jeg endelig en åpning for å dra til fjells, om enn bare i 24 timer. Været så ut til å bli bra i østlige fjellstrøk, så jeg bestemte meg for et gjensyn med Rondane i høstlige omgivelser for å plukke noen 2000-metre. Jeg satte meg i bilen (Oslo) fredag kl 2200 og jeg var ikke fremme på Dørålseter før klokken hadde passert 0200 (33 mil senere). Å sette opp noe telt i bekmørket var utelukket, så jeg fant i stedet en komfortabel plass bak i stasjonsvognen og sov frem til 0745. Det er ikke vanskelig å våkne når man ser den flotte ryggen mellom Høgronden og Digerronden. Fra bilen så det ut til å være en temmelig drøy travers, men ifølge Thommesen guiden skulle dette visstnok la seg gjennomføre på 8-10 timer. Da jeg pakket sekken fant jeg fort ut at dette lignet mer og mer på en impulstur. Jeg hadde bl.a. bare en påbegynt cola-flaske til rådighet med ca 1 liter igjen. Men det fikk holde, og dessuten var det sikkert rikelig tilgang på vann lenger oppe. Klokken 0845 startet jeg fra bilen. Etter en liten stund passerte jeg dødisgropene, og jeg ble ikke videre imponert av synet. Skulle dette liksom være ett av dagens høydepunkt? Jo da, mulig man blir litt blasert etter å ha sett litt for mange av verdens underverker de senere år (Gran Canyon etc) Et stykke lenger opp vurderte jeg å fylle på litt vann. Men etter å ha foretatt en nøye vurdering av tarmbakterie innholdet i elva, med både beitedyr, rein, jegere og en og annen Panda vandrende rundt omkring avstod jeg. For et par år siden var jeg immun mot alt av tarmbakterier etter å ha tilbrakt 7 måneder i India/Nepal. Der er det skikk og bruk å tørke seg i rompa med venstrehånden, uten papir og påfølgende håndvask. Så de som lager maten har sannsynligvis gjensittende rester fra toalett besøket både under neglene og langt oppover fingrene. Men hva vet jeg. I lengden er det sikkert bare sunt å spise gjødslet mat med tanke på alt mineral tilskuddet. Men dette var som sagt lenge siden, og immuniteten min mot tarmbakterier har sikkert forsvunnet for lengst. Så jeg avstår derfor drikkevannet. Colaen får duge….. Fra starten har jeg hatt fjellvandrere på rekke og rad bak meg. Men på vei opp mot Høgronden er det meste av konkurranse forsvunnet. De siste 100 meterne er litt tunge men jeg klarer likevel å nå toppen kl. 1145 (etter nøyaktig 3 timer). Dagens utsikt fra Høgronden var ikke mye å skryte av med masse skyer og tåke i horisonten. Men jeg ser i det minste veien videre til Midtronden. Så etter 10 minutts pause setter jeg kursen ned i skaret. Når jeg starter stigningen mot Midtronden føles beina veldig tunge. Stålkondisen jeg hadde i sommer er tydeligvis borte, det samme gjelder alle blodcellene jeg fikk etter oppholdet i Alpene. Etter en august måned fri for fysisk aktivitet og med >60 timers arbeidsuke, 5 timer søvn i snitt, firmafester, ukentlige jobbreiser til Helsinki med fri flyt av forforfriskninger i SAS-loungen, flyet og hotellet, setter tydeligvis sine spor. Denne prisen må jeg betale på vei opp mot Midtronden. Men jeg kommer meg omsider opp til øst-toppen etter en kortere pause halveis for å fylle på med sjokolade og cola og dermed øke tilførselen av glukose til beina. Veien videre mot vest-toppen ser litt mer spennende ut. Først over 2 småknauser, den ene med tydelige spor av dyktig murer-arbeid av Kim tidligere i sommer. Jeg tar ikke sjansen på å omgå denne i tilfelle den ved en senere anledning kommer inn i Torgeir’s liste. Vel nede i skaret til Vestre tar jeg sikte på terrassene i høyre kant for å gjøre klyvingen litt mer interessant. Men utfordringene og kicket uteblir. På vei opp mot den ene av vesttoppens småknauser (den med en hvit høyreist stein), innhenter tåken meg fullstendig. Sikten reduseres til 10 meter men jeg mener at jeg klarte å famle meg frem i blinde til alle knausene etter hvert. Jeg tar en liten pause på det høyeste punktet av vesttoppen og i mellomtiden reduseres sikten ytterligere om mulig. Men å følge ryggen videre burde vel ikke være noe problem så jeg lar GPS’en forbli i sekken. Det jeg ikke vet er at ryggen etter hvert deler seg i 2, den ene mot Digerronden og den andre rett ned i Vidjedalsbotnen. Det går en stund før jeg med hjelp av GPS’en oppdager at jeg har valgt feil rygg. Jeg plotter inn Digerronden med det samme på GPS’en og med denne for hånd går jeg et lite stykke opp igjen og foretar en løs travers ut på riktig rygg. Ryggen videre mot Digerronden viser seg lett å følge selv i tykk tåke, og uten videre behov for GPS. Ved varden kan jeg fastslå at jeg kun har bommet med 10-15 meter på GPS’ens posisjon. Rasjoneringen av cola’en har ikke fungert som planlagt. Flasken er tom og kroppen formelig skriker etter væske, etter å ha blitt foret med vanndrivende ”kaffe” i hele dag. På vei ned igjen fra Digerroden velger jeg å stole på min egen teft fremfor å bruke GPS’en. Men det går ikke så lang tid før jeg begynner å betvile min egen teft, og når jeg tar frem GPS’en viser det seg at jeg er på en nesten sydlig kurs, og ikke nord-vestlig som var planen. Er det mulig å være så omtåket!!! Jeg dirigerer meg inn på riktig kurs, og bestemmer meg heretter for å følge GPS’en. I ca 1700 meters høyde er jeg endelig ute av tåkehavet og kan legge bort GPS’en for godt. Steinura er drøy og det tar sin tid før mine føtter når et mer lettgått terreng. Etter hvert kommer jeg til den første elva. Om det hadde stått 10 indere på huk lenger opp i elva og vannet hadde vært brunere enn Ganges, så hadde det ikke hatt noen betydning nå. Vann må jeg ha, og jeg slurper det i meg som en kamel etter 10 uker på vandring i ørkenen. Jeg ankommer omsider bilen kl 17.00 etter å vært ca 8 timer på tur. Etter en del mat og en liten høneblund bærer det videre den lange veien mot Oslo. Dagens høydepunkt kommer litt lenger nede i dalen. En lite dådyr stopper og står urørlig i veien. Jeg stopper bilen, og i 10 sekunder har vi magisk øyekontakt, mye mer magisk enn de man måtte oppleve på et utested i Oslo. Så forsvinner dådyret ut i skogen. Jeg ser meg om etter jegere, men heldigvis er ingen å se. Hadde det stått en jeger der med løpet klart, så hadde jeg sporenstreks hoppet ut av bilen, tatt rifla og kjørt kolben hardt i skrittet på ham. At noen jegere skal ha noen selvtilfredsstillelse av å skyte disse vakre dyrene, ja det har jeg vanskelig for å forstå… Klokken 23 er jeg tilbake i Oslo, etter å ha vært et døgn på tåketur i Rondane. Jeg bestemmer meg for å logge på Bergtatt.net og se hvordan utsikten ville ha vært på en flott dag. Det var nok langt mer givende……

Hei er det noen som vet hvordan forholdene er i Rondane denne helgen? Vi har lyst til å gå fra Spranget i morgen, 10. juni, men er usikre på hvor mye snø det er.