Søk i nettsamfunnet

Lette etter en sekk i 40-60 ltrs størrelse med d-ringer på hoftebeltet / dragfeste, og det nærmeste jeg kom var fjellpulken sin 40 ltrs sekk. Mens jeg drev og googlet rundtom, kom jeg over flere som nevnte at de hadde fått sydd på D-ringer på sekker de allerede hadde. Siden det allerede begynner å samle seg med sekker på loftet, og jeg allerede hadde en sekk som egnet seg for å få påsydd D-ringer ble ideen satt. Etter endel leting fant jeg tilslutt D-ringer som passet ; http://www.watski.no/D-RING--11MSz Jeg kjøpte mine på en båtutstyrs butikk som heter Trebåten, og som ligger ved Vinterbro rett utenfor Oslo. Siden jeg var litt usikker på hvilken size jeg trengte i forhold til webbing/reim som skulle brukes, kjøpte jeg både D-ringer i str 25 og 32 mm. ( det viste seg etterpå, når jeg fant det for godt å sjekke D-ringene på fjellpulken selen, at der er det 25 mm ) Spurte deretter Skomaker'n ( https://www.facebook.com/Skomakern ) om de kunne sy på D-ringer, noe som ikke skulle være noe problem. Hadde også en sekk som jeg skulle få byttet hurtigklips på ( den grå / Campus Nadel 100+20 - se bildene ) , så jeg tok med den og The North Face MG 46 sekken som skulle få påsydd D-ringer, ned til butikken. Der hadde både webbing/reim som kunne brukes, samt nye hurtigklips. Siden jeg hadde to par med D-ringer, fikk jeg dem likså godt til å sy på det ene paret på Campus sekken også Ett tips for dere som skal gjøre noe slikt; Ta på sekken hjemme og mål opp hvor D-ringene skal sitte og merk dette, slik at det er klart når du står i butikken og skal vise hvor D-ringen skal festes. I mitt tilfelle så hadde jeg ikke merket av hvor de skulle sitte, men hadde målt opp / sammenlignet med fjellpulken selen og funnet "referansepunkt". Resultatet var at de sydde den ene d-ringen 1 cm lengre bak enn den andre ( som sto på rett plass ) på north face sekken, dette rettet de heldigvis opp kostnadsfritt Har lagt ved noen bilder som viser resultatet.

Jeg tenkte jeg skulle prøve å pakke teltet (Keron 3) i en pulkpose (Hilleberg Sled Pack) og få dette ned i en XCountry 130. Jeg ser for meg at jeg bør teipe sammen teltstenger slik at de blir 3 deler? Hvilken teip bør jeg bruke? Det må vel være noe som tåler fuktighet og kulde, men som kan tas av uten å etterlate limrester som vil gjøre det tungvint å bruke teltet på vanlig måte senere. Er det noe annet jeg burde ha spurt om når jeg først er i gang?

Hei, Jeg skal rigge et Paris pulkbrett med taudrag. Ser flere oppsett på diverse websider, men finner ikke lengden på tauene. Kan noen gi meg tips om: et godt og enkelt oppsett lengde og tykkelse på tau (hvordan lengden er på henholdsvis tauet festet på pulken, tauet festet på selen/ryggsekken og lengden på taudraget mellom pulk og sele) lengde på festestrikk om det er en fordel å tre tau rundt hele pulken og ikke bare strikk? Bilder og litt om erfaring er fint å supplere med hvis noen har

Jeg har forsøkt å Google, samt søk i forumet her uten hell. Hva er beste erfaring rundt optimalisering av glid på Pariserpulk? Jeg tenker da type rubbing med fint sandpapir, tørrvoks, smelte inn glider, flytende glider, polish etc? (Ikke modifisering med ski etc) Jeg gikk EXA2019 med ny Pariserpulk uten noe behandling under. Hva burde jeg gjøre før neste tur, for å få best mulig glid på pulken?

Finnmarksvidda på ski – Et to ukers vintereventyr Far og sønn to uker sammen gjennom Finnmark midtvinters. Senior (68) er pensjonert tannlege og tidligere grensevakt i Pasvik. Yngstemann er 41 år gammel, ingeniør og sesongkortholder på Ranheim. Har verdens mest tålmodige kone som har gjort det mulig å kombinere livet som trebarnsfar med noen vinterturer alene de siste årene gjennom Sylan og over Hardangervidda. Nå ventet et to uker langt eventyr Finnmark sammen med far. Begge to har for såvidt mye turerfaring, men vi har aldri vært så lenge sammen på tur tidligere. Det skulle bli en utrolig opplevelse som handlet om kulde, mestring, samspill og en utrolig sprek pensjonist. Samt noen engelskmenn i kabriolet og banneord i Stabbursdalen. I denne turrapporten har vi inkludert mange bilder og detaljer om trasevalg som kanskje kan være nyttig for andre som planlegger tur i samme området. Nederst finnes også et kart med detaljer om ruta. God lesning! Hilsen Tore (68) og Haavard Haaskjold (41). Dag 0 – Buss for fly Vi startet turen 28 februar 2019 fra Lakselv etter å ha ankommet med "buss for fly" en dag forsinket. Dash-8 maskinen fra Tromsø til Lakselv hadde gitt opp i vindkastene kvelden før og måtte lande i Alta. Uværet gjorde at E6 over Hattir var stengt til neste dag, så da ble det hotell i Alta og buss dagen etter for passasjerene på flight WF958. Smilende passasjerer og god stemning til tross for forsinkelsen. I Finnmark er man vant med å tilpasse seg etter været vinterstid. "Hvis du har så dårlig tid, koffor reiste du ikkje i går?" Forøvrig en sterk kontrast til stemningen blant mange utålmodige reisende på Gardermoen hvis flyet til Trondheim er en time eller to forsinket. Dag 1 – Idjajavri (Nattvann) ved E6 nord for Karasjok I Lakselv plukket vi opp pakken med primus og tomme brensel-flasker som vi hadde sendt med posten. Vi gikk også innom Circle K stasjonen og hentet dunkene med fritidsparafin som vi hadde bestilt. En busstur, og tre kvarter senere stod vi i brøytekanten langs E6 ved Idjajavri (277) litt nord for Karasjok. Terrenget vestover mot snaufjellet går delvis gjennom områder med en del bjørkeskog og vi fryktet at det kraftige snøfallet det siste døgnet hadde gitt mye løs sukkersnø. Tidligere hadde jeg ringt bestyreren på Ravnastua fjellstue og fått gode tips om rutevalg gjennom dette landskapet. Ved Idjajavri (277) traff vi en reineier fra området som ga oss gode råd og tegnet svært nøyaktig på kartet den letteste traseen gjennom bjørkeskogen opp mot vidda. Mørket kom og vi slo leir i vannkanten etter å vasset til knærne i bunnløs snø. Det polare lavtrykket var erstattet av høytrykk med klarvær, og termometeret viste 36 minusgrader. Vi sov godt i soveposen på hvert vårt reinsdyrskinn og bamseunderlag. Over oss danset allerede nordlyset. Bilde 1: En sprek 68-åring klar for et to ukers eventyr i bitende vinterkulde Dag 2: Idjajavri (277) - Dimbbarnjunni (427) Vi fortsatte vestover opp mot Mailevadda (405) og deretter ned igjen mot Mailejavri (327). På vei opp mot Mailevadda kom reineieren fra dagen før kjørende. Han hadde tenkt på oss i den bunnløse snøen og bestemt seg for å kjøre opp et scooterspor som vi kunne følge de neste kilometerne mot Mailejavri (329). Han skulle jo uansett ut og se etter flokken. Snakk om service! Han fortalte også noe som ga grunn til litt ettertanke. I midten av Februar hadde det vært et kraftig og unormalt mildvær. Det hadde ført til mye overvann inne på vidda av smeltet snø. Deretter hadde kulda kommet tilbake og dannet et tykt islag som nå var gjemt under snøen, og som gjorde det vanskelig for dyrene å komme gjennom til lavet de spiser. Enda et eksempel på konsekvenser av et klima i endring. Her var småkupert terreng med en del skog og da går det sakte med pulk i dyp snø. Men, med nykjørte scooterspor fikk vi opp farten. Opp fra vannet Mailejavri (329) var det relativt bratt, men motivasjonen for å komme oss ut av bjørkeskogen og inn på vidda var sterk mens vi klatret de hundre høydemetrene opp mot Dimbbarnjunni (427). Endelig inne på vidda! Selv om det to dager tidligere hadde snødd mye i området hadde allerede snøen satt seg godt og blåst av toppene. Den bunnløse sukkersnøen i lavlandet var allerede glemt. Klokken ble 16 og dagslyset ebbet ut. Vi fant en nydelig leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427). Det var bitende kaldt, krystallklar himmel og vi begynte allerede å bli bortskjemt med spektakulære nordlys. Bilde 2: Endelig inne på vidda. Bilde tatt nordover fra området ved Dimbbarnjunni (427). Stiippanjohka i fremgrunnen med fjellpartiene mellom Lakselv og Stabbursdalen i bakgrunnen. Tror det er fjellet Vuorji (1024) som er til venstre i bildet. Bilde 3: Leirplass like vest for Dimbbarnjunni (427) Dag 3: Dimbbarnjunni (427)- Nord av Mollesjavrrit Siden Finnmark ligger såpass langt øst oppleves tidssonen som litt pussig vinterstid. Dagslyset kom allerede i sju-halvåttetiden om morgenen og vi hadde fast rutine med å være klar til å gå tilda. Vekkerklokka ringer 05.00 og dagen starter med å skrape rim fra innsiden av teltet. Dette er en kald fornøyelse, men svært viktig for å holde teltet tørt. Med is-skrape fra Biltema og tapetbørste fra Jernia blir teltet tømt for snø og is. Det ble tidlig enighet (?) om at dette er en typisk junioroppgave på turen så pensjonisten fikk sove litt lenger i posen hver morgen. Frokosten gjør vi enkel med rasjoner av havregrøt. Så er det bare å komme seg ut av posen og ut i aktivitet. I denne kulda er det om å gjøre å få på skiene med en gang. Skiene isolerer litt ekstra mot underlaget. Gode ullsåler, tynn ullsokk innerst, deretter dampsperre og en kraftig tovet ullsokk hjalp godt i kulda. I tillegg brukte vi tå-ladder utenpå skiskoene de kaldeste dagene. Bilde 4: Fjerning av ispartikler og snø med snøbørsten er viktig for å holde ting tørt i kulda. Vi hadde allerede fått gode rutiner for ned-pakking av leir og vi trengte knapt å utveksle ord mens vi utførte arbeidsoppgavene våre og gjør oss klar til avmarsj. Dunjakka beholder vi på den første halvtimen til vi går oss varm. Deretter havner den i den lille baggen på toppen av pulken for å unngå at vi svetter. Når vi er i bevegelse går vi bare med ull innerst, en kunstfiber-trøye og skalljakke. Så snart vi stopper er det på med dunjakka igjen. Vi holdt en vestlig kurs i noen timer før vi dreide nordvest over Gieddoaivi (515). Deretter tok vi ny kurs, fortsatt mot nordvest, mot Beavkkehangielas (460) mens vi rant ned og krysset vassdraget som lå i dalsøkket mellom disse slakke toppene. Her er det viktig å ikke krysse for langt øst da det er bratt og ulent mot Stiippanjohka. Når klokka ble 16 var det på tide å slå leir i en skråning nord for Mollesjavrrit. Vi hadde hatt god fremdrift denne dagen hvor forholdene var krevende. Sprengkulde med en del vind hadde gjort at vi måtte være ekstremt nøye med alle detaljer for å unngå forfrysninger. Bilde 5: Brr… kaldt ja. Dag 4: Nord av Mollesjavrrit - Gasadatjavri (396) For et magisk sted. Fullstendig øde. Vi hadde lagt opp ruta over vidda et godt stykke unna scooterløyper og den populære Karasjok-Alta ruta. Fremdriften med ski og pulk langs merkede scooterløyper er jo vesentlig høyere, men opplevelsen ved å gå helt alene i ødemarken, gir en annen form for mestring. Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men den er for det meste avslått. Det å navigere utelukkende med kart og kompass gjør at en hele tiden skjerper sansene, saumfarer terrenget, oversetter dette til kartet. Krysspeiler. Igjen og igjen. Denne dagen handlet mye om navigering. Vi hadde begynt å dreie mer nord-nord-vest og skulle gjennom passet mellom Likcacearru (510) og Buolzajohgielas (559). I utgangspunktet en grei oppgave, men i løpet av natten hadde det begynt å blåse opp og sikten var dårlig med snøføyke. Det meste var hvitt denne dagen. Mestringen en opplever ved å trygt navigere uten å være avhengig av elektronikk under slike forhold er noen av de sterkeste opplevelsene jeg har under langturer på vinteren. Ta ut ny kompasskurs og sikte mot en enslig fjellbjørk. Gå, ikke mist den av syne. Stopp igjen. Speide. Nytt siktepunk. Det krever en kombinasjon av forarbeid og trening i å lese kart, men samtidig alltid være ydmyk for potensielle farer. Spesielt når sikten er dårlig. Hvor kan det være farlige skavler, usikker is? Hvilke sikkerhetsavstander legger en inn til slike områder osv? Sjekke posisjonen vår på nytt. Fokus-fokus-fokus. Det går sakte, og ja, det hadde nok gått mye fortere med GPS med waypoints, men opplevelsen blir annerledes. Det ble ikke mange kilometer denne dagen, men vi jobbet oss sakte og trygt fremover og slo leir ved Gasadatjavri (396). Utover kvelden forsvant skylaget og vi fikk oppleve turens kraftigste nordlys den natten. Bilde 6: Godt å komme seg inn i teltet ved Gasadatjavri (396) etter en dag med litt ruskevær Dag 5: Gasadatjavri (396) - Bojobæskihytta Dagens etappe nord mot Bojobæskihytta var kort og lett å navigere i det klare vinterværet. Kraftlinja til Lakselv krysser også her. Kraftlinjer kan jo ofte være et nyttig hjelpemiddel i navigeringa. Bilde 7: Yngstemann i turfølget er glad i å skryte over navigeringa si. Her med stødig(?) kurs over vidda. Vi hadde lest at Bojobæskihytta kan være litt vanskelig å finne i krattskogen, men siden vi kom fra sørøst var den lett å se på god avstand over myra. Vi gledet oss til en natt innendørs med fyr i vedovnen som en avveksling til teltlivet. Vi har gode soveposer og gode telt-rutiner, og hadde for så vidt hatt det komfortabelt i teltet i temperaturer under 35 minus. Vi sover med dampsperre i soveposen (laget fra bygningslast som vi har "sveiset" sammen med strykejern til en pose) for å unngå at fuktighet fra kroppen trekker inn i posen og reduserer isolasjonen. Ikke så viktig på korte turer, men på lange vinterturer kan det være lurt. Litt klamt og ubehagelig i starten, men en blir fort vant til det. Uansett. Det var godt å komme inn i hytta, og i løpet av ettermiddagen hadde det begynt å blåse opp noe skikkelig mens junior satt ved bordet og gjennomførte vedlikehold av primusen. I følge hytteboka var det en stund siden forrige besøk, så vi ble ganske paff da plutselig fem studenter kom inn døra. De studerte arktisk-friluftsliv i Alta, og var på en tredagerstur i fjellet i forbindelse med studiene. En flott gjeng med mye kunnskap om fjellet. Vi hadde en trivelig kveld sammen på hytta og de bydde på herlig viltgryte med rømme, en kjærkommen avveksling fra Real turmat. Ute hadde det virkelig begynt å blåse opp og vi hørte på radioen om stengte veier som følge av et nytt polart lavtrykk. Disse polare lavtrykkene med sterk vind og kraftige snøbyger dannes på kort varsel i Barentshavet og er noe en må være forberedt på vinterstid i Finnmark. Bilde 8: Bojobæskihytta synlig i skogen når en kommer over myra fra sørøst. Dag 6: Bojobæskihytta – Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) Vinden startet å løye på morgenkvisten og selv om det snødde tett og blåste friskt når vi forlot hytta lovet værmeldinga at det skulle løye mer utover dagen. Det går en scooterløype fra hytta som er grei å følge gjennom skogen ned til Stabbursdalsvannet (366). Vi trasket videre nordover over vannene og forlot Nordre Stabbursdalsvannet (365) en kilometer fra enden hvor vannet blir smalere mot utløpet. Her fryktet vi usikker is, og vurderte det som tryggest å trekke vest og opp i høyden. Vi var nå inne i selve Stabbursdalen-nasjonalpark som vi skulle følge nordover de neste sju milene. Vi holdt hele tiden god høyde på vestsida av elva, noe som virket fornuftig. Østsida er kupert og det å gå nede langs elva fremstod heller ikke som noe fornuftig alternativ. Vi trives begge to best uansett her oppe på snaufjellet, iallefall så lenge været er bra Bilde 9: På vei opp fra Nordre Stabbursdalsvannet (365) med kurs NNV. Det polare lavtrykket svekket seg gradvis utover dagen. Klokka ble 16 og vi slo opp teltet. Det meste går på rutine. Junior slår opp telt (ligger ferdig sammenrullet i pølse på pulken med tredde stenger), mens eldstemann losser pulkene og flytter inn i innerteltet. Det tar ikke mange minutter før primusen er i gang og vi starter det daglige arbeidet med snøsmelting. Snøsmelting ble også en junioroppgave mens pensjonisten jobbet møysommelig med snøbørsten og fjernet is og snø fra klærne og vottene våre. En viktig rutine på langtur vinterstid. Etter hvert er det klart for dagens porsjon med Real turmat. Blir det kebabgryte eller chili-con-carne i kveld mon tro? Pulken til pensjonisten er forøvrig en gammel sliter som har vært med på mye. Pussig å tenke på at for førti år siden trakk senior den samme oransje fjell-pulken med junior innpakket i reinsdyrskinn. Nå førti år senere drar vi hver vår pulk over vidda. Bilde 10: Teltplass sørøst for Holmvannet (385) Hver av oss trenger fire liter vann per døgn, så snøsmelting tar fort noen timer. Alene på vinterfjellet er en jo helt avhengig av en velfungerende primus. Uten den, ingen drikkevann. Vi bruker en MSR XGK-EX og har med en identisk primus som backup i tillegg til reparasjonssett. Selve pumpa til flaska bæres på kroppen når vi går og er med i soveposen om natta. Dermed slipper o-ringene i pumpa å bli utsatt for de aller verste temperatursvingningene, noe som reduserer sjanse for lekkasje. Vi bruker parafin som brensel. Parafin eller bensin? Det handler vel til syvende og siste hva en er mest komfortabel og trives best med. Selv om det betyr at en må forvarme med rødsprit foretrekker vi parafin. Vi regnet 0.8L parafin dag som tilstrekkelig for å smelte snøen vi trenger for to personer pluss litt til. Men, vi setter begge to pris på luksusen det er å kunne kosefyre noen timer i teltet om kvelden mens vi tar en kaffekopp og spiser middag i et oppvarmet innertelt. Derfor dimensjonerte vi med tilsammen 1.0 liter per dag. Det varierte litt hvor mye vi brukte, men stort sett et sted mellom 0.8-0.9L. Den tidligere grensevakten i turfølget refererer til stadighet til en episode i Pasvik i 1969 hvor han var med å gå tom for parafin i førti minusgrader, og han hadde absolutt ikke noe ønske om å gjenta den opplevelsen femti år senere! Dag 7: Myr (398) Sørøst for Holmvannet (385) – Skråning øst for Bohkosgielas (428) En nydelig dag i Stabbursdalen. Kaldt klarvær og så godt som vindstille. Terrenget var stort sett lettgått her oppe i høyden hvor vi så ned på Stabburselva i øst. Vi krysset elva Bohkosjohka ved utløpet av Bohkosjavri (378) hvor isen var trygg og terrenget mindre kupert enn lenger øst ned mot Stabburselva. Deretter fortsatte vi på skrått rundt på Bohkosgielas (428) uten å gi fra oss dyrbare høydemeter før vi slo leir i en skråning øst for toppen. Her er det endelig mulig å få plassert teltet slik at vi kan sove med hodet høyest utbrøt pensjonisten! Så langt på turen hadde vi endt opp hver eneste kveld med å sove i nedoverbakke med beina høyest etter hvert som snøen pakket seg. Her i skråninga, lå alt til rette for en god natts søvn med hodet høyt hevet over Stabbursdalen. Vi våknet begge to neste morgen av at vi hadde sklidd nedover og endt opp med hodet klistret i teltduken. Vi konkluderte med at tyngdekraften tydeligvis virker annerledes så langt nord. Ingeniøren mente at det sikkert har noe med magnetisme å gjøre. Bilde 11: Myrområde mellom Stabburselva og Holmvannet (385) Dag 8: Skråning øst for Bohkosgielas (428) – Skogholt ved Stuora Navggastatjohka. Dagen startet fint oppe på snaufjellet. Kaldt, klarvær og vindstille. Et Seaking helikopter krysset Stabbursdalen høyt over oss og minnet oss på hvor heldige vi er som har en redningstjeneste som er alltid beredt til å hjelpe både sjøfolk og fjellfolk i nød. Alene i ødemarken uten å møte mennesker gir det en slags god følelse å vite at noen høyt der oppe ser ned på oss to skiløpere med pulk. De vet om oss. På samme måte som pilotene på Dash 8 flyene til Widerøe som flyr over vidda noen ganger daglig. Duren fra motorene på dash 8'en var vår eneste kontakt med sivilisasjonen her oppe. Mobilsignal hadde vi ikke hatt siden vi forlot E6 for over en uke siden. I skulderlommen på skalljakka har SPOT-senderen sin faste plass. Med FM båndet slukket var det ikke mange teltplasser hvor vi fikk inn signal på radioen. Værmeldingene fra radioen på Bojobæskihytta var for lengst utdatert. I serien Heimebane på NRK omtaler supportere av fotballaget Varg frå Ulsteinvik naborivalen som "Jævla Ålesund". Når vi nærmet oss nordenden av den fantastiske Stabbursdalen ble idyllen etter hvert forvandlet til "Jævla Stabbursdalen". Så snart vi måtte slippe oss ned i bjørkeskogen var vi tilbake til bunnløs sukkersnø, småkupert terreng med koller, elveløp og tett bjørkeskog. Det går en sommersti her og vi hadde planlagt å krysse elva Stuora Navggastatjohka der hvor stien gjør det. En selvsikker Junior bommet på navigeringa, og selv om ikke feilen var på mer enn noen få hundre meter var det nok til at vi havnet i feil søkk som tok oss for langt øst og nedstrøms det planlagte krysningspunktet. Det var helt umulig å krysse elva her nede hvor det var altfor bratt. Vi brukte lang tid på å kave oss gjennom denne labyrinten av bjørkeskog opp igjen til krysningspunktet. Og ja. Antall pulkvelt denne ettermiddagen hadde vi sluttet å telle for lenge siden. Vi satt opp teltet rett etter elvekryssinga og grudde oss til morgendagen med bunnløs snø i bjørkeskogen. Bilde 12: "Jævla" Stabbursdalen Dag 9: Skogholt ved Stuora Navggastatjohka –Geinnodatgielas (409). Dagen i dag bestod av å tråkle seg gjennom jungelen nordover mot vannet Bastinjavri (271) og deretter opp mot snaufjellet igjen ved vann (302). Luftlinjeavstand fra leirplassen ved Stuora Navggastatjohka opp til vann (302) er fem kilometer. Vi brukte åtte(!) timer på denne distansen. Lavtrykket for noen dager siden hadde dumpet en god halvmeter nysnø i Stabbursdalen. Regelrett blodslit og pulken veltet utallige ganger i den løse snøen. Bjørkeskog tett som hagl. Vi oppdaget raskt at den mest effektive måten å komme seg frem gjennom skogen var å følge helt nøyaktig traseen til sommerstien. Vi kunne se en og annen rød T innimellom på bjørkestammer, men stort sett var snøen så dyp at de røde T-ene var havnet under snøen. Prosedyren ble derfor som følger i det verste skogkrattet: Junior koblet fra pulken og søkte systematisk i sektor fremover helt til neste T ble funnet. Fulgte deretter skisporet tilbake hvor pensjonisten ventet og koblet på pulken. Sånn holdt vi på helt frem til vann (280) sør for Bastinjavri (271) hvor terrenget åpnet seg litt opp. Vi forlot stien for å krysse Bastinjavri (271) og klatret opp til vann (302). Når klokka var fire stod vi på høyden Geinnodatgielas (409) og så ned i Stabbursdalen. En perle å beskue fra avstand. Vi får heller komme tilbake hit på sommeren. Bilde 13: Et lite opphold i bjørkeskogen når vi krysser Bastinjavri (271) før siste klatreetappe opp bjørkelia til vann (302) nord for oss. Dag 10: Geinnodatgielas (409) – Vest for Gorbovuonjavri (364) Nordover mot Leaktojavri (367) var det viktig å hele tiden holde god høyde og ikke falle for langt øst hvor terrenget var litt ullendt. Oppe i skråninga ved høyde (430) er terrenget mer lettgått og derifra er det et fint slakt nedrenn mot Leaktojavri (367) på Sennalandet. Her er vi ute av nasjonalparken, scooterne dukket opp og vi kom i hyggelig prat med en far og datter som var på isfiske. Her går det scooterløype og vi fulgte denne østover. For en kontrast. Fra bunnløs sukkersnø til hardtråkket scootertrase. Fra kart og kompass til merkestopler ved refleksbånd. I løpet av få timer hadde vi tilbakelagt en distanse tilsvarende en dagsmarsj utenfor løypa. Ja, det er effektivt, men samtidig annerledes. En dras på mange måter litt ut av bobla hvor en hele tiden er fokusert på terrenget og kartet. Nå er det liksom bare å følge sporet frem mot neste merke. Vi slo leir like vest for vannet Gorbovuonjavri (364). Bilde 14: Sporene bak oss over Leaktojavri (367) Bilde 15: Blåtime ved leirplassen vest for Gorbovuonjavri (364) Dag 11: Vest for Gorbovuonjavri (364) - Ikkaldas (E6) – buss til Honningsvåg Vi brukte bare noen få timer ned til E6 ved Ikkaldas i scooterløypa. Føret var helt perfekt. De bratte bakkene nedover mot kysten var en drøm å renne med pulk på dette silkeføret. Hadde føret vært hardt og isete kunne dette blitt ganske guffent, men det var myk snø i det brede scootersporet. Nede ved E6 pakket vi om pulkene for busstransport videre mot Honningsvåg. Vel fremme i Honningsvåg tok vi inn på Havly hvor vi fikk god hjelp av den hyggelige betjeningen til å lagre pulk og ski. Vi gledet oss til å avslutte turen med noen dager på ski på mektige Magerøya. Bilde 16: Unna vei! Silkeføre ned scooterløypa til Ikkaldas ved Porsangerfjorden Dag 12 – Honningsvåg – Jalgavarri (332) Værmeldingen de neste dagene viste snøbyger og vind. Her ute ved havgapet veksler været utrolig fort og en må være forberedt på at det det kan slå om på få minutters varsel. Vi hadde planlagt å følge scootertraseen opptil Honningsvågfjellet for å komme inn på fjellet. Men, det er tidvis bratt i dette området og skredfaren i området var såpass høy at vi ikke tok sjansen på denne ruten. Det å følge E69 på ski ut av byen, og opp på fjellet vurderte vi som utrygt p.g.a trafikk, noe som var en helt riktig avgjørelse. Veien er tidvis uoversiktlig og det ville vært ufornuftig å gå i veibanen oppover her. Det er heller ikke plass til å gå trygt ved siden av veien i de bratte skjæringene. Vi valgte heller å bestille skyss med taxi de svingete bakkene opp fra Honningsvåg sentrum og ble satt av innpå fjellet. Sjåføren ønsket oss god tur videre der vi losset pulk og ski, mens det blåste godt rundt ørene. Turen innover Magerøy var en mektig opplevelse. I det ene øyeblikk var det blå himmel og vindstille. Brått ble himmelen mørk med kraftig vind og snøvær. Sånn vekslet været disse to dagene på Magerøya mot Nordkapp. Veien mot Nordkapp er stengt vinterstid fra Skarfjordskrysset men det kjøres daglige brøytebilkolonner til og fra Nordkapp-platået med bussturister så lenge været tillater det. Etter noen timers marsj nådde vi bommen ved Skarfjords-krysset og vekslet noen ord med en hyggelig brøytebilsjåfør. Han ønsket oss god tur videre og ga sin vurdering av værmeldinga de neste dagene. Ruten videre fra Skarsfjordskrysset gikk over vann (66) videre oppover over haugen og ned til Kjeftavatnet (83) før en skikkelig solid stigning med pulk opp mot Jalgavarri (332). Når periodevis sikten forsvant valgte vi å vente på bedre sikt før vi fortsatte for å være trygg på at vi ikke havnet utenfor bratte skrenter i området. Det går en scootertrase mot Nordkapp, men den var bare tidvis merket og det var ingen synlige spor. Vi slo leir rett nedenfor Jalgavarri (332) fem kilometer sør for Nordkapp-platået. Temperaturen her ute ved kysten er jo mye mildere enn hva vi hadde opplevd inne på vidda, så med knappe minus ti på gradestokken ble det nesten litt for varmt i soveposen. Bilde 17: Stille før stormen. Vi opplevde utrolig skiftende vær på Magerøya. I det ene øyeblikket blå himmel, før en mørk vegg med snøbyger og vind kommer veltende inn fra havet. Bilde 18: Få minutter senere. Dag 13 –Jalgavarri (332) – Nordkapp-platået Vi sto opp ekstra tidlig denne morgenen for å få med soloppgangen over Magerøya. De siste fem kilometerne opp mot Nordkapp-platået tok et par timer p.g.a av vanskelige værforhold også denne dagen. Vi hadde flere stopp hvor de mørke skyene fra havet tok med seg snø og vind før de plutselig forsvant like fort som de hadde dukket opp og etterlot seg solskinn og et magisk lys. Bilde 19: Soloppgang over Magerøya Bilde 20: Mektige Magerøya Vel fremme på Nordkapp-platået var parkeringsplass og besøkssenter helt nedsnødd. Det så ut som ingen hadde vært her på ukesvis. Rart å tenke på at det dagen før hadde vært hundrevis av bussturister her. Under et døgn senere var alt nedsnødd. Senteret er ubemannet nattestid om vinteren og de ansatte kommer opp med brøytebilkolonnen med turistene noen timer hver dag. Bilde 21: Nedsnødd besøkssenter. Etter vi hadde tatt de obligatoriske bildene på platået kom den første brøytebilen. Det var kompisen vår fra dagen før, og i løpet av kort tid var anlegget ryddet for snø og klargjort for de første turistene. Uværet hadde lettet og solen skinte. Kjørende kom busser med hurtigrutepassasjerer og et par Mazda sportsbiler uten tak (!). De skulle filme en reklamesnutt for en ny bilmodell. Det føltes litt absurd. Her hvor kong vinter hadde herjet halvannen time tidligere, og hvor vi hadde kjempet oss frem med pulken kom plutselig noen engelskmenn kjørende i kabriolet. Inne på besøkssenteret ble vi godt mottatt og fikk gratis inngang siden vi hadde gått på ski. Vi feiret en vel overstått tur med et glass øl i restauranten før vi fikk hjelp av en trivelig sjåfør til å ordne oss skyss med en av bussene tilbake til Honningsvåg. Bilde 22: Ikke en sjel å se når vi er alene i snøbygene på Nordkapp-platået. Halvannen time senere; blå himmel og engelskmenn i kabriolet. Dag 14/15 – Honningsvåg -Hjemreise til Trondheim (Dash 8 Widerøe) P.g.a snøskred var veien fra Honningsvåg stengt, så den planlagte bussturen til Alta for å ta fly sørover ble endret til fly med Widerøe fra Honningsvåg. Dagen etter gikk vi om bord i en Dash-8 maskin som hadde trengt to forsøk på å lande i ruskeværet i Honningsvåg. Vel oppe i marsjhøyde kunne vi titte ned på den endeløse villmarken mens de to motorene fra Dash-8’en duret. Kanskje ser vi to skiløpere med pulk langt der nede? Dette var en oppsummering av to utrolige flotte uker i månedsskiftet februar-mars i Finnmark. En flott opplevelse å gjennomføre sammen, far og sønn. Et minne vi begge to kommer til å ha med oss for resten av livet. Jeg har alltid hatt stor respekt for Finnmarkingene. Det å leve under så krevende værforhold som det er her lengst nord krever noe helt spesielt. Løsnings-orienterte, rause og hjelpsomme. Dette er stikkord som beskriver de menneskene vi møtte i løpet av to uker i Finnmark. Takk Finnmark! vi kommer tilbake P.S. Vedlagt følger to bilder som viser ruten vår. Dette er ikke noe nøyaktig GPS track, men tegnet opp etter beste evne basert på ruten som vi tegnet på papirkartene. Disse finnes også på .pdf format hvor en kan zoome mer inn. kart1.pdf kart2.pdf

Har startet nedtellinga til det som kan bli vårens fineste eventyr. Planen er å starte fra Halsjøen i Våler (innsjø på svenskegrensa) og ta en dag av gangen i retning sørover. Forventer ikke at det er kjørt noen løyper, men legger sporet der det passer på norsk eller svensk side, og gleder oss til å ha vårsola i øynene over Finnskogens myrer i gjennom furuskogen, krysse ferske elgspor, raste ved gamle finneboplasser, kanskje kikke på orrfuglleiken en tidlig morgen, og kanskje se et ulvespor eller to. Vi lar teltet bli igjen hjemme, tar heller med en god presenning og ei skikkelig buesag og øks, så det blir fine netter ute. Og sikkert noen under tak i gamle skogsarbeiderkoier, åpne buer og gapahuker, som det er mange av i området. Jeg har ferdes mye på Finnskogen både sommer og vinter, kanskje mest om høsten, men gleder meg til lange dager på ski med pulk og godt med mat og utstyr. Bikkja er lett å overtale, og kjæresten min har også bekreftet at hun er klar. I øyeblikket tørrtrener hun med bildekk på slep, så naboene hennes spør om hun skal krysse Grønlandsisen. Det skal hun ikke, i såfall er vi solid ute av kurs. Minnes ennå en påske for rundt 20 år siden, da vi var tre kompiser som prøvde oss på en ukestur i samme område, med alt på ryggen, pill råtten snø og veldig slitsomme dager. Denne gangen blir det fjellski med kortfell, staver med gode trinser, bagasjen i pulken og forhåpentligvis ei kald uke med relativt hardt føre og uten de store snøfall. Hvis noen har erfaringer som er relevante, så er jeg takknemlig for det. Har veldig begrenset erfaring med pulk, har en pariserpulk og gikk en ukestur i Femundsmarka i fjor, pluss en helgetur på Finnskogen (bildet nedenfor). Det fungerte ganske bra, da hadde jeg rundt 25 kg i pulken, det blir det nok nå også. Har du erfaringer om overnattingssteder, scooterled (greit å vite om vi blir lei av å lage spor) og annet, så tas det i mot med takk. Har ikke helt bestemt oss om vi tar med isbor og fiskeutstyr, men det er godt mulig. Jeg kommer med en turrapport når turen er unnagjort, men hyggelig om noen har tips og erfaringer å melde. Vi kommer til å ta det ganske rolig, og fremdriften er avhengig av føret. Tipper turen ender i nærheten av innsjøen Røgden. Tar med mat for ei uke, så vi trenger ikke proviantere. Bildet nedenfor er fra Statskogs åpne husvære på Kvåho. Vi tok en helgetur dit med pulk i fjor, det var da tanken om en ukestur med ski og pulk ble sådd.

Har gjort kål på nokre parisbrett, og berre fordi eg er nysgjerrig vurderar eg å prøve meg på ein slik. Såg på desse når eg var på langtur forrige haust (traff ei gruppe som nytta slike) og dei ser ut som dei har ei skrogform som kan klyve snø og terreng betre enn mange andre alternativ. Tyngre enn parisbrett, men framleis ikkje svintunge, og med ein skapeleg pris? Her til lands er det Yourway adventures som sel dei. Any thoughts? https://www.aiguillealpine.co.uk/product/snowsled-polar/expedition-pulk-system/expedition-pulk/

Jeg trenger hjelp. Jeg har ikke den lengste erfaring med pulk og skismøring, men har vært over Hardangervidda 3 ganger, og til Svalbards høyeste topp. MEN, jeg er medlem av Kortfell-klanen. De som MÅ ha kortfell når de går med pulk. De som har gjort flere forsøk på smøring, men ender bare opp med bakglatte ski. "Denne gangen har jeg gjort alt riktig, denne gangen skal det gå!" Men så ender man likevel opp med å glippe og snuble seg fremover som en frustrert klovn med ryggproblemer. Så det blir kortfell, og det går sent. Man står resignert og krokbøyd over pulken og roter etter kortfellene (som man ante man fikk bruk for og ikke turte å la ligge hjemme), samtidig som tusen spørsmål farer gjennom hodet. "Hva har jeg gjort feil? Jeg bygde til og med opp i pyramide. 7 lag med blåswix burde jo holdt? Skulle skien stått til kjøling over natten etter jeg la på basen? Jeg renset den jo fullstendig først? Skulle jeg smurt litt lenger bak hælen tro?" Det er i det øyeblikket man plutselig kjenner den kraftige vinden av de forbipasserende Blåswixerne. Man kastes bakover i snøen med armer og ben i været, mens kortfeller og etui farer til alle retninger. De er forbi før man får summet seg. Svisj, svisj, svisj... de farer uanstrengt bortover i en fart du knapt har sett maken til. Det er som om de drives frem av en usynlig kraft, og dette med tung pulk på slep, i oppoverbakke, uten kortfeller! Blåswixerne... De som suser nedover de bratteste bakkene med pulk, samtidig som de spiser nøtter. Med en alvorlig mine, fokuserte og effektive, suser de gjennom landskapet som en flokk sultne ulver som har fått teften av blod. Jeg har prøvd å henge på de. Det er ikke enkelt. "Tenk å holde dette tempoet flere dager i strekk. De må bli slitne" tenker man. Men det tror jeg faktisk ikke de blir. Jeg har nemlig sett det med egne øyne... Hvordan alt endrer seg når de tar en pause... Da lyser de opp. Friske og smørblide smiler og ler de som om ingenting har skjedd. De er litt røde i kinna, men det er også alt. Det er som om de bare kommer fra en liten tur i nærbutikken for å kjøpe melk en kald og stormfull vinterkveld. De står gjerne og spiser. Trenger ikke sitte. Gumler i seg en dobbel brødskive og skyller ned med en halv kopp kakao. Lurer på hva de snakker om. Sikkert om helt hverdagslige ting. Det hadde ikke jeg gjort etter timevis i det tempoet. De samler seg rundt kartet i maks fem sekunder, peker mot en eller annen himmelretning, så er de igang igjen. Svisj, svisj svisj... Selv står man bare måpende og ser på mens de forsvinner inn i horisonten, og spørsmålene fortsetter å surre i hodet: hva er det jeg gjør galt? Så hvis noen kan gi noen velmenende råd hvordan jeg kan bli medlem av denne eksklusive klanen så vil jeg være meget takknemlig! Altså, hvordan smører man fjellski slik at man kan gå oppover med pulk?

Kople barnepulk med Fjllpulken Xplorer 168 Min første post her inne. Tenkte jeg skulle legge ut litt info om mine erfaringer og løsninger knyttet til forberedelser med det å dra på langtur på vinteren i fjellet med barn og utstyr. Spesifikt gjelder det valg av pulk og modifisering av to pulker sammen for å kunne få med seg avkom OG alt utstyr for 2 måneder. 1. Jeg har lekt med flere løsninger for overnevnte problemstilling. Jeg har i tillegg til barnepulk fra Fjellpulken også en Thule sykkelvogn som kan gjøres om til pulk. Fordelen er at barnet kommer opp fra bakken og er godt kapslet inne. Også mer plass om man slenger på vanntttbagger inne i vognen (dersom du har toseter), samt 2 stk vanntettposer bakpå. Mer plass altså enn Fjellpulken. Etter samtale med en som selger Thule ble det fort klart at mine bekymringer ble bekreftet; galskap var konklusjonen. Den vil ikke tåle påkjenningene som en slik tur gir. Forkastet ideen og søkte inspirasjon. Fant en link her inne om en far som koplet på en mindre transport pulk bak barnepulken. (Finner ikke linken nå dessverre). Etter en del sparring med bla Fjellpulken ble dette løsningen også for meg. Men jeg skal på lengre tur og trengte derfor mer plass. Her kommer en beskrivelse av hva jeg gjorde av modifiseringer. 2. Xplorer har tre festepunkter til draget i motsetningen til tur varianten Xcountry (som er største med 144). Jeg trengte større. Det innebærer at «søsterfeste»/koplingen man kan kjøpe fra Fjellpulken til å kople to pulker sammen ikke passer. (Fungerer bare medio fester). Jeg freste derfor ut poppnaglene til det midterste feste og limte på gaffatape. 3. Målte nøye opp festepunktet for de to feste dingsene som jeg monterte på baksiden av barnepulken. Pass på at selve koplet er i vater. Og husk å få det sentrert naturligvis. Vipps, du har nå et vogntog av en pulk😁

Etter en vinter som over hodet ikke har samarbeidet så fikk jeg omsider til en tur i teltet igjen. I vinter har det stort sett vært Murphys Lov og stang ut. Enten har det vært uvær, sneras, stengte veier, sykdom, jobb eller annet som har kommet i veien for alle turhelger. Denne halgen klaffet det heldigvis. Været var også spådd sånn passe. Maks vind på 8-9 m/s, minimalt med nedbør og temperaturer på ned til -4 var det Yr påstod på forhånd. De foreslo riktignok minimalt med sol, men vi ville være fornøyd om vi så den i løpet av helgen så det fikk gå. FIkk med meg en kompis og hunden hans som jeg har fått glede av å høste noen ryper for i høst. Til tross for at jeg er allergisk for det aller meste med pels så kommer jeg veldig godt over ens med denne pelskledde skapningen. Såpass at jeg ville la det stå sin prøve med en helg i samme telt. Det skulle vise seg å gå helt greit hva allergien gjelder. Kompis var skeptisk til vintertelting da forrige vinterovernatting var en frysehistorie gjennom 2 netter. Så vi helgarderte og tok han sommerpose i min Hyperlamina Torch. Det skulle vise seg å holde med solid margin all den tid det ikke ble noe særlig mer enn -4 til -6 om natten. Utendørs. Temperaturen i teltet lå nok noe over der med to voksne og en pelskledd varmekilde. For å komme unna det meste av skuterlyd siktet vi oss inn på dette området: https://kart.finn.no/?lng=23.84218&lat=70.26285&zoom=12&mapType=normap Det er noe skutertrafikk her når vi kommer ut i mai da reinflytting gjerne foregår noe innenfor her, men enn så lenge så er det så å si umulig å få hørt en skuter i løpet av helgen. Halvveis inn fikk ekvipasjen med hund overta den tyngste pulken: På kvelden var det klar for noe nostalgi og noe moderne på kokefronten: Vi prioriterte pastakoking på 111 og sausen i den litt mindre kraftige Omnilite Ti. Det var grei skuring og ingen fastbrenning denne gang. Men det krever litt røring. Maten ble i hvertfall utmerket. Tilbehøret var heller ikke så verst: Lørdangen var en skikkelig gråværsdag, så det ble prioritert trening med hund og avslapning. PopQuiz på DAB-radio er fast turinnslag på lørdagsformiddagen om det er slik at man ikke er under forflytning. Denne gang ble det hele nydt i chairkittet til Exped i teltet: Det ble gjort en bitteliten innsats på isfisket på ettermiddagen uten at det ga så mye å skrive hjem om til tross for at det det ble en og annen fisk. Første natten hadde det også vært litt vind, men ikke mer enn at vi sov mer enn trygt. Sporene om morgenen tydet faktisk på at det hadde blåst mer enn vi hadde registrert, men i og med at vi hadde stolt på værmeldingen så var vi ikke spesielt begymret og sov godt hele natten: Søndagen startet også grått og vi valgte litt hundetrening før jeg satt meg på isen og kompis fortsatte treningen. Det ble etterhvert såpass fint at det ble mer enn middels lunk i teltet og kjøling måtte iverksettes. Etter hvert ble det riktig så flott både på isen og i teltet: En og annen fisk fikk også kikke på finværet: På hjemturen gikk det såpass unna på skareføret at vi måtte etablere spoiler på parispulken: Det går overraskende greit selv med litt høy last når tyngden er lagt i bunn: Nesten nede på veiene igjen registrerte vi at det antakelig er snø nok til en tur til eller to i år: Så forhåpentlig er Murphy-kvoten oppbrukt for i år og vi kan få til noen fine vårturer fremover...

Navn: Teltprat Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-12-13 Innsendt av: Bård Haug Teltprat

Hei, tenker å dra på langtur over vidda frem og tilbake med ski og pulk. Jeg bor i Stavanger og tenkte Haukeliseter - Finse tur retur. Men er denne veien veldig kupert? Jeg er ute etter lettgått uten for mye bakker siden jeg har pulk. Og er det noen som vet snøforholdene der nå? Det er minusgrader i allefall. Jeg beregner godt med mat for 12 dager, men tenker turen bør gå på 10. Noen erfaringer her? Hvis noen har andre turforslag på lettgått terreng over Hardangervidda så setter jeg stor pris på det. Tenkte å dra i neste uke. Takk!

Hola! Er på utkikk etter erfaringer med Fjellpulken. Har selv bare testet ut Acapulka Scandic Tour 150. Acapulka-pulken min er forferdelig å bruke når den er godt lastet. Det gjelder forsåvidt alle typer underlag bortsett fra is og forblåste, flate vidder. Snakker vi så mye som 10 cm løssnø blir den ustabil og velter. Og velter. Velter og velter. Jeg har prøvd å pakke om gang på gang, pakke mindre, pakke mer, pakke på forskjellige måter. Er på utkikk etter erfaringer med Fjellpulken i størrelser over 350 L. Gjerne av typen X-plorer; - 154 cm - 168 cm - 188 cm Er ikke forresten modellene til Fjellpulken smalere enn Acapulka sine - slik at de da lettere tipper ved mye last - eller? Jeg vil vite; - Hvordan er de å trekke med tung last i løssnø? - Graver pulken seg lett ned i snøen? - Har pulken spor til skispor? - I hvilke tilfeller tipper pulken lettere? OSV. KOM MED ERFARINGER DU HAR Tjohei Leverpostei!

Har funnet noen tråder som omhandler Nordic Cab (nordiccab.no), men ingen som gir noen klare meninger eller erfaringer om produktet. Starter derfor en ny tråd nå og lurer på om det er noen som har noen erfaringer med å bruke Nordic Cab? Vi vurdere å kjøpe en innen påsken, men ønsker først å finne ut om den er så god som de selv mener.

Lurer på om nokon har erfaring med belastinga for rygg og nakke frå å gå med pulk vs å gå med sekk? Har på grunn av en skade i ryggen/nakken problem med å bære tung sekk, særleg over lengre tid. Skal gå tre dagar på Jostedalsbreen seinare i vinter, og vurderar å prøve pulk i staden for sekk. Tips, råd og hjelp tas imot med takk!

Jeg prøvde nettopp å bestille plass til pulkene til påskens skitur. NSB har bare 5 pulkplasser pr tog, og de ønskede avgangene var allerede fullbooket. Det er derimot bra med plass til oss. Er det noen som har erfaring i å reise med pulk uten å ha booket?

Helgetur til Blefjell. Fredag 20.01.17 - Ankom Nordstul parkering ca 1500, spente på oss fjellskia og hektet pulken til selen. Med kort tid til solnedgang og mørke ble det fort klart at vi ikke gadd gå veldig lang. Ca 1,5km fra parkeringen langs skiløypa til Sigridsbu satt vi opp telt idet mørket senket seg. Vi viste det var meldt vind opp mot 14m/s så prøvde sette opp teltet bak en klynge mindre trær, men blafret godt i teltduken gjennom hele natten. Lørdag 21.01.17 - Sov lenge, spiste godt med frokost og pakket sakene. Fortsatte langs løypa med sikte for +1000moh. Ble fort klart at varmen og mangel på snø gjorde fremdriften sen, men god glid der det lå snø. Været, snøen og temperaturen minner mer om påsketider. Så hardt og glasert. Og tydelig lenge siden siste snøfall. Fant oss til slutt en fin plass 1050moh med flott utsikt. Temperaturen sank fra +6 på dagen til rundt -1 utover kvelden og det ble en flott stjerneklar kveld. Søndag 22.02.17 Vi konkluderer med at vi har tatt med oss nok mat og vel så det, men at utstyret vi har tatt med fungerte utmerket. Ble ikke så utfordrende som vi kanskje hadde håpet på siden det var så varmt, men alltid gøy med tur uansett.

Navn: Hardangerevidda mars 2016 Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-01-03 Innsendt av: Bård Haug Inntrykk fra min tur over Hardangervidda mars 2016. Alene med telt og sovepose i pulken. Fra Finse til Blefjell.Impressions from my trip alone over the Hardangervidda plateau march 2016. Alone with tent and sleeping bag on the sledge. Starting at Finse, ending at Blefjell. Hardangerevidda mars 2016

Hei, jeg og kjæresten ser etter en tur med telt og pulk på rundt 4 dager. Vi har foreløpig sett litt på Forollhogna nasjonalpark samt Femundsmarka. Har dere noen forslag til ruter, med start og stoppested? Er noen kjent i Forollhogna nasjonalpark? Vi har sett litt på muligheten for å starte i området rundt Kvikne et sted og ende opp på Øyungen. Men litt usikker på terrenget fra Kvikne og opp mot Forollhogna, er det pulk-vennlig? Evt om dere har andre forslag i området?

Jeg har en Fjellpulken pulk med stivt drag (for øvrig kjøpt av selveste Liv Arnesen for et par tiår siden), som jeg bruker på noen turer i året. I romjulen gikk jeg med noen annens pulk, nesten ny, og oppdaget at dragene har fått demping! Det gjør jo at den irriterende rykkingen forsvinner. Men, er det noen måte å få til dette på på mitt gamle drag, som er uten demping? Er det mulig å skifte deler eller gjøre noe annet? Eller må jeg bite i det sure eplet og kjøpe nytt drag til cirka 1500 kroner?

Jeg er ingen reser på ski og heller ingen sterke ambisjoner om å bli det, men liker å være på tur. Særlig snørekjøring med en eller to hunder. Med hunder som trekker blir også bremsing mye hardere og venstrebeinet funker ikke optimalt (pga prolaps for noen år tilbake, men trener og blir sakte bedre😉). 184 høy, 95kg. Hundekjøring sliter på utstyret. Bruker idag skøytestøvler for bedre ankelstøtte. Med tanke på at jeg har hunder som trekker, litt ustø ploging, kjører noe med pulk og har lyst til å gå både i og utenfor sporet lurer jeg på følgende teori. Hva med å ha NNN BC Manuell på alle skia. - Hverdags-ski til sporet, lette korte med BC bindinger - Fjellski/Jaktski uten stålkanter, Kjører jeg med pulk blir jeg stående mye bak pulken og bremse. På denne måten «tror» jeg at jeg kan få bedre kontroll på ploging og når jeg er på fjellet utenfor sporet har jeg hverdagsskia i backup i pulken (pulken er på 188 cm). Dersom jeg ender med 2 par støvler noen lette og noen større kan man også bytte disse lettere etter forholdene og ha tørt skift på overnattingsturer. Setter pris på synspunkter til ideen. Innspill til egnede ski, støvler og lengder er også topp. Tenker å anvende Finn.no i min søken etter utstyret for å spare penger.

Med tanke på marsjfart, er det hips om happ om man velger en en pulk, eller brett? Er pariserbrett og Fjellpulken Transporter 155 jevnbyrdige, eller hva er å foretrekke av de to? Noen som har meninger om det?

Jeg har en helt ny Arc’teryx Alpha SV jakke, og har nettopp gått tur med pulk, med Acapulka sitt pulkesele. Etter turen er jakken mørk/sort over skuldre, bryst og hofter/mage hvor pulkeselen har vært. Det virker som at selen har gitt fra seg farge. Jakken ser virkelig ikke ut, og jeg lurer på om flere har opplevd dette? Er det jakken eller pulkeselen, eller en kombinasjon av begge? Pulkeselen er ikke ny, og er brukt før. En ansatt på Platou med lang erfaring hadde aldri opplevd dette før. Anyone?

Påske 2020 - 4 overnattinger Fjellski med pulk x 2 (1 til utstyr og 1 til utstyr/ avlasting for lillegutt) Hytte til hytte eller telt, gjerne en kombo Jeg og yngstemann (5år) har bestemt oss for 4 dagers tur i påskefjellet. Vi er turvante og ser for oss Rondane eller Jotunheimen, men rutene og valgene er så mange.... ....hva ville du valgt og hvorfor? Hører fra deg🐒

Jaja, da kom den skuffende meldingen om at jeg ikke ble trekt ut til Expedition Amundsen 2019. Jeg har vært med to ganger tidligere, en gang som team og i fjor som individuell. Så det er ikke veldig synd på meg, men hadde håpet å kunne delta en siste gang og kunne høvle av litt av fjorårets tid. Dessuten stiller dama til start med ei venninne, så vi håpte begge kom med. Så nå kom det et plutselig vakuum som må fylles! Er det noen som kjenner til tilsvarende eller iallefall lignende løp med ski og pulk? Helst i Europa slik at det blir relativt kortreist? Men det kan også være lenger vekk. Har søkt litt rundt, men virker som det er temmelig nisje dette her. Alle tips suges inn i vakuumet med takk!