Søk i nettsamfunnet

Planlegger å ta en vintertur med pulk fra Abisko i Nord-Sverige til Sulitjelma i Nordland i mars. Noen som har gått denne turen og kan komme med noen gode tips og råd? Har et Helsport Fjellheimen Camp jeg vurderer å bruke, men er redd for at det ikke vil være solid nok til denne turen. Det er mange hytter jevnt fordelt på den strekningen, men det frister mer med telt og primus, vinterpose og frinavigasjon Noen her som har tatt denne turen og kan dele erfaringer?

Hei, vi er to damer som skal gå Norge på langs fra januar 2015. Har lest en del blogger og slik for å lære om andres erfaringer, men tenkte kanskje det var mulig å høste noen tips her inne og. Formålet vårt med turen er ikke å gå fortest og hardest, men å kose oss på langtur. Satser primært på teltovernattinger, med ca en hyttenatt i uka for å tørke utstyr og slik. Vi er i god form begge to, og har gått mye på tur, men aldri lengre ekspedisjoner. Derfor lurer jeg på om noen her inne kanskje har noen innspill generelt om NPL, eller spesielt om følgende tema: - Å gå med pulk: vi skal sende depoter med mat og annet, og satser på å ikke ha styggtunge pulker. Har imidlertid ikke gått med pulk før. Er det lurt å trene mye på dette før vi drar, eller holder det å ta en rolig start med kortere dager enn vi egentlig har kapasitet til for å bli vant til belastningen? Og holder Pariserpulken til denne typen tur? Dens lave egenvekt gjør den ganske atteraktiv, selv om jeg skjønner at den i grove trekk er et plastbrett... - Montering av hjul på pulk: dersom snøen forsvinner mot slutten av turen, har noen erfaringer med å montere hjul på pulk? Vi har noen ideer, men hører gjerne andres erfaringer her. - Mat: Satser på å tørke mange av middagene selv. Har noen gode tips i forhold til dette? Er det eventuelt mulig å spe på med sponsing av noen av produsentene av frysetørket mat, eller er de vanskelige å få med på slik? Vi har ikke primært tenkt å blogge oss gjennom landet... - Sovepose: har noen konkrete erfaringer med posene til Western Mountaineering eller Mountain Equipment, som begge lager kortere poser enn feks. Helsport? (vi trenger altså korte poser) De er dyre - men er de verd det? - Kart: er det vanlig at de går i "arv" fra NPL-er til NPL-er? Noen som kjenner noen som nylig har gått/går seg ferdig før jul i år og vil kvitte seg med kartene sine? (evt. annet NPL-relatert utstyr) - SPOT tracker: har det noe for seg? Mobildekning er vel så som så deler av ruta, så det fungerer kanskje bra som ekstra sikkerhet? Erfaringer? - Brenner: har en Kovea Booster +1 som jeg ikke har rukket å teste ennå. Noen erfaringer med denne? Særlig i den kalde årstiden. Og hvor mye bensin, sånn ca? Holder det med 4 dl på to personer per dag? - Miljøperspektivet: vi har en del utstyr, men trenger også mye. Samtidig byr det meg mot å kjøpe alt nytt. Prøver å holde et øye både på hva som finnes på finn.no og her inne, men det er vanskelig å finne de rette tingene, og særlig i rett størrelse (når det er snakk om ting med størrelse). Noen som har innspill i forhold til å skaffe ting og tang brukt til langtur? Ok, det var dette jeg kom på i farta. Eventuelle tips knyttet til andre aspekter ved Norge på langs er også velkommen.

Har endelig blitt ferdig med redigering av årets Påsketur. Beklager "ristingen" men mistenker at stabilisatoren har tatt kvelden. Blir det for ille så slå av

Hei, tenker å dra på langtur over vidda frem og tilbake med ski og pulk. Jeg bor i Stavanger og tenkte Haukeliseter - Finse tur retur. Men er denne veien veldig kupert? Jeg er ute etter lettgått uten for mye bakker siden jeg har pulk. Og er det noen som vet snøforholdene der nå? Det er minusgrader i allefall. Jeg beregner godt med mat for 12 dager, men tenker turen bør gå på 10. Noen erfaringer her? Hvis noen har andre turforslag på lettgått terreng over Hardangervidda så setter jeg stor pris på det. Tenkte å dra i neste uke. Takk!

Hei, Har en gammel Segebaden trepulk med litt dårlig glid. Står ovenfor noen valg nå og lurer på hva som er best. Pulken kjøpte jeg i Sverige i 1979 og den har jevnlig blitt Tjærebredt og brent, riktignok noen år siden sist nå. Har tenkt å bruke den på en ukestur i Påsken, men med den glien jeg husker det var på den i fjor er jeg betenkt. Den er ubehandlet innvendig og kunne kanskje trenge noe her også? Så spørsmålet er hva jeg burde gjøre for å bedre glien ? Ny runde med Tjære, lakkere, eller rett og slett legge på glider? Noen som har gode forslag og kanskje også har gjort noe tilsvarende selv?

For turrapport med stemningsbilder, http://uteligger.com/wordpress/?p=1352 Kalenderen viser godt ut i mars og vinteren er på hell. Etter en snøfattig vinter er jeg på ingen måte mett av snø, og jeg setter kursen mot Kleivvatn i Gjerstad. De siste rester av snø har for lengst forsvunnet langs kysten, men i 300 meters høyde er det fortsatt rikelig. Jeg setter fra meg bilen på parkeringsplassen ved Kleivvatn, sammen med en rekke andre skilystne. Pulken er pakket med det mest nødvendige og fellene montert på skiene. Jeg legger i vei innover de preparerte løypene som bader vakkert i sol. Jeg har kun på meg en tynn ulltrøye, og jeg kjenner at det er mer enn nok. Det er nydelig natur og løypa følger vannkanten før den første stigningen opp til Kleivvassmyrene. Med feller byr det ikke på noen utfordring. Videre innover er det ganske flatt og det er bare å nyte finværet. Jeg går løypa til endes, det vil si det som er endepunktet på denne tiden av året. Det er nemlig også her oppe, for lite snø til at hele løypa er åpen. Det gjør meg ingen ting. Det er fantastisk å forlate sporet til fordel for mer ugått natur. Jeg skal ikke så langt, men nok til at jeg får være alene dette døgnet. Jeg går opp et juv og ser grunnen til at løypa ikke er preparert videre. En liten elv har banet seg vei gjennom løypa. Jeg tar av meg skiene og vasser over med pulken i armene. Glad for at jeg ikke har pakket altfor tungt, tar jeg fatt på det bratteste terrenget på turen. På toppen flater det ut og jeg finner meg et fint område for leiren. Selv om det ikke er behov for bål for varmens skyld, starter jeg allikevel med vedsanking. Og siden planen er å la flammene brenne lenge, finner jeg noen tørka furustokker og lager et nying-bål. Favoritten når jeg ønsker et bål som brenner lenge og behovet ikke er størst mulig flammer. Det vedlikeholder seg på egenhånd i timevis uten menneskelig innblanding. Jeg har planer om mest mulig avkobling og har med meg mat av enkleste sort. 3 måltider Real-poser og noen Kvikklunsj. Med ferdig oppvarmet vann på termosen, tar det ikke mange minuttene før turens første måltid er fortært. Teltet blir satt opp i nærheten av bålet og med åpningen vendt bort fra vinden. Så er det bare å sette seg godt til rette og høre på bålets knitrelyder, blandet med fuglelydene som har livnet til med finværet. Med en god kopp kaffe og kveldens mørke som sakte brer seg utover terrenget, kjenner jeg at den indre roen er i anmarsj. Flammene danser etter hvert med stjernene som blinker over luften som holder noen få minusgrader. Jeg kryper inn i teltet, og med åpen inngang, lar jeg flammene sakte men sikkert døse meg inn i drømmeland. Neste morgen starter like fint som dagen før, og jeg fyrer opp et lite kaffebål og fortsetter der jeg slapp. Jeg suger ut den siste nytelsen, før jeg vender nesen hjemover og tilbake på jobb. Det har vært en fantastisk flott tur, og jeg føler meg privilegert som har muligheten til få oppleve det magisk naturen har å by på.

Deltok i år på Expedition Amundsen. Et skirenn på tvers av Hardangervidda med pulk. Ingen oppkjørte løyper. Og man må navigere og raste etter egne evner underveis. Super opplevelse for de som vil være med på slikt i organiserte former, men ikke er så glad i stoppeklokke og lykradresser. Traseen som løpet følger er en super tur både sommer som vinter med ca 20km lange etapper mellom hvert sjekkpunkt hvor det ligger turisthytter. (På løpet får man ikke gå inn på hyttene)

Hei, vi skal på Norefjell medio mars. Vi skal ha med vår datter på 8 mnd på dagsturer på ski i en nordic cab pulk. Vi har vært noe i dette området tidligere, men vi har svært, for ikke å si ingen, erfaring med barn i pulk på dagsturer. Vi har testet pulken et par ganger i marka og det fungerte fint. Mitt spørsmål er; hva slags utstyr bør man ha med for at det skal være trygt? Vi skal helt sikkert gå med tynne ski i merkede og oppkjøre skispor. har dere likvel med vindsekk, sovepose, spade, gps osv i tilfelle overraskende vær? Hvor mye mer utstyr / sikkerhet tenker man på når man har med et lite barn? Og hva er praktisk å ha med for å få en fin tur? Blir sikkert som å spørre hvor stor en fisk er, men jeg takker likevel for innspill!

Klokka vekker meg ti på halv åtte på lørdagsmorgenen, 10 minutt til tenker jeg og trykker snooze knappen. 9 minutt gir klokka meg før den piper igjen og nå er det ingen nåde. Været ute er nitrist, regn og ganske kraftig vind. Forhåpentligvis er det ihvertfall hvitt det som kommer ned i sirdal så jeg får i meg et par kopper kaffe før siste rest bæres ut i bilen. Pulken var allerede klart pakket dagen i forveien, så egentlig var det bare å komme seg avgårde. Det drøyer likevel fram til kvart over elleve før jeg er klar ved Ådneram og ferden legges innover anleggsveien mot Svartevatnet. Planen er å gå opp til Taumevatn om jeg rekker det for så å snu og gå litt tilbake igjen. Været på søndagen er meldt dårligere enn lørdagen og selv om ikke Taumevatn er så veldig langt kan det være drygt nok om det er kommer mye tung snø sammen med stiv kuling på hjemveien. Første delen av veien ligger det bare 5-10 cm snø på veien, den har vært brøytet tidliggere, men ingen bilspor ihvertfall. Lite skispor er det også et par stk inn til flatstøl, men derfra er det bare et nedsnødd scooterspor som gikk videre mot svartevatn, eller kanskje grautheller. Ok vær, var meldt noe vind, men det er stort sett vindstille hele veien, langt bedre enn i Stavanger ihvertfall. Bekkene oppover er åpne og det hadde skapt mye bry å gått i terrenger her nede. Mildværet i det siste har satt en del spor, men det er mer enn nok snø. Når jeg kommer opp til under Ørnefjellet begynner skiene å kladde veldig og jeg må gi både fellene og skiene en god runde med fellevoks, da blir det straks bedre gli og det går kjappere innover siste delen av veien. Det blir mer og mer snø i veien, og endel plasser har det blåst inn endel skavler og en dårlig lastet pulk velter til stadighet. Etter ørten velt ser jeg meg nødt til å pakke om pulken. Litt for mye som kom med i siste liten etter at teltet var pakket på pulk gjorde at vekta lå for høyt oppe. Etter ompakning går det bedre og ingen flere velt. Ovenfor Elsvann svinger jeg av fra veien og innover mot Taumevatn. Merker litt mer den våte snøen her og det er naturligvis noe tyngre å gå. Framme ved Holmevatn har klokka blitt over to og jeg velger heller å snu her framfor å fortsette til Taumevatn. Kunne alltid gått endel av stykket med lykt, men det er årevis siden jeg har vært i det området tidliggere og aldri før på vinteren, så like greit å heller ta en tidlig kveld. Så en fin teltplass rett før Holmevatn og jeg går tilbake dit og slår opp teltet. Godt bardunert etter alle kunstens regler siden det var meldt pådrag på vinden utover natten. Lurer på om jeg skal droppe de bardunene midt på teltet neste gang? De drar ned taket på ytterteltet mye og gjør at innerteltet letter kommer i kontakt med ytterteltet, eller kanskje bare la de være litt løsere. Til middag ble det hjemmelaget tacogryterett. Tørket kjøttdeig og grønnsaker i ovnen hjemme og blandet med hurtigris og tacokrydder deretter vakumert. Litt vann i posen og la det godgjøre seg en stund. Lagde en liten varmepose av et gammelt liggeunderlag så den holdt varmen mens risen fikk. Smakte bra og et godt alternativ til den frysetørrede maten. Ikke like lang holdbarhet, men funker fint for noen dager ihvertfall. Som lovet blåser det godt opp utover kvelden og natta. Vekselsvis så sludder og regner det og det høres rett og slett ganske utrivelig ut der ute. Glad jeg ikke gikk så mye lengre så blir ikke hjemturen så lang. På morgenen roer vinden seg noe, men fortsatt er det sludd og regn i lufta. Søk våt når jeg kommer ned til bilen igjen, men heldigvis bare utenpå klærne da. Alt i alt en grei tur, men synes godt vi kan få noe mer trivelig vintervær snart Forøvrig mye snø oppe i fjellet. Lå vel en god meter der jeg var og kan tenke meg at det er enda mer høyere opp hvor ikke mildværet har fått herje.

Hola! Er på utkikk etter erfaringer med Fjellpulken. Har selv bare testet ut Acapulka Scandic Tour 150. Acapulka-pulken min er forferdelig å bruke når den er godt lastet. Det gjelder forsåvidt alle typer underlag bortsett fra is og forblåste, flate vidder. Snakker vi så mye som 10 cm løssnø blir den ustabil og velter. Og velter. Velter og velter. Jeg har prøvd å pakke om gang på gang, pakke mindre, pakke mer, pakke på forskjellige måter. Er på utkikk etter erfaringer med Fjellpulken i størrelser over 350 L. Gjerne av typen X-plorer; - 154 cm - 168 cm - 188 cm Er ikke forresten modellene til Fjellpulken smalere enn Acapulka sine - slik at de da lettere tipper ved mye last - eller? Jeg vil vite; - Hvordan er de å trekke med tung last i løssnø? - Graver pulken seg lett ned i snøen? - Har pulken spor til skispor? - I hvilke tilfeller tipper pulken lettere? OSV. KOM MED ERFARINGER DU HAR Tjohei Leverpostei!

Lette etter en sekk i 40-60 ltrs størrelse med d-ringer på hoftebeltet / dragfeste, og det nærmeste jeg kom var fjellpulken sin 40 ltrs sekk. Mens jeg drev og googlet rundtom, kom jeg over flere som nevnte at de hadde fått sydd på D-ringer på sekker de allerede hadde. Siden det allerede begynner å samle seg med sekker på loftet, og jeg allerede hadde en sekk som egnet seg for å få påsydd D-ringer ble ideen satt. Etter endel leting fant jeg tilslutt D-ringer som passet ; http://www.watski.no/D-RING--11MSz Jeg kjøpte mine på en båtutstyrs butikk som heter Trebåten, og som ligger ved Vinterbro rett utenfor Oslo. Siden jeg var litt usikker på hvilken size jeg trengte i forhold til webbing/reim som skulle brukes, kjøpte jeg både D-ringer i str 25 og 32 mm. ( det viste seg etterpå, når jeg fant det for godt å sjekke D-ringene på fjellpulken selen, at der er det 25 mm ) Spurte deretter Skomaker'n ( https://www.facebook.com/Skomakern ) om de kunne sy på D-ringer, noe som ikke skulle være noe problem. Hadde også en sekk som jeg skulle få byttet hurtigklips på ( den grå / Campus Nadel 100+20 - se bildene ) , så jeg tok med den og The North Face MG 46 sekken som skulle få påsydd D-ringer, ned til butikken. Der hadde både webbing/reim som kunne brukes, samt nye hurtigklips. Siden jeg hadde to par med D-ringer, fikk jeg dem likså godt til å sy på det ene paret på Campus sekken også Ett tips for dere som skal gjøre noe slikt; Ta på sekken hjemme og mål opp hvor D-ringene skal sitte og merk dette, slik at det er klart når du står i butikken og skal vise hvor D-ringen skal festes. I mitt tilfelle så hadde jeg ikke merket av hvor de skulle sitte, men hadde målt opp / sammenlignet med fjellpulken selen og funnet "referansepunkt". Resultatet var at de sydde den ene d-ringen 1 cm lengre bak enn den andre ( som sto på rett plass ) på north face sekken, dette rettet de heldigvis opp kostnadsfritt Har lagt ved noen bilder som viser resultatet.

Noen kjenner til sekker rundt 40-60 liter som har D-ringer for pulk bortsett fra Norrøna Svalbard og Fjellpulken sine sekker?

Jeg gikk min første pulktur for noen år siden med en lånt fjellpulk. den var blå, kanskje 10-20 år gammel? Jeg hadde sikkert pakket den litt for høy, men syns uansett at det var noe ubrukelig herk å ha med å gjøre, den veltet jo ved hver minste lille ujevnhet (eller halvmeters myrtuer, som det sikkert egentlig var) draget vridde seg, og det var mest bare stress. Og når beistet faktisk holdt seg rette veien var det jo bare rykk og napp i draget. Selv om fjærene i draget virket ganske myke tror jeg aldri de stakkars hoftene mine har fått ristet seg sånn som de gjorde på den turen... Like etter kjøpte jeg meg paris (av økonomiske årsaker), og har vært superfornøyd med den siden. taudrag med strikk er genialt under de fleste forhold, men jeg har alltid trodd at fjellpulken var bedre siden det er så mange som har dem. Men jeg lånte meg en 20 år gammel barnepulk i forrige uke, og det er noe av det verste jeg har gått med noen gang! Draget rykker og napper og dytter og torturerer meg hele veien, pulken ligger konstant på skrå over skisporet, og alt er bare ubehagelig. Gikk halve veien med min egen pariser, og kjente ingenting i hoftene. Så da er spørsmålet: Er alle stive drag med fjæring så j*vlige å gå med, eller er det bare det at de som jeg har prøvd ikke er helt nye?

Klokken er... Jeg aner ikke hva klokken er. Solen har gått ned og jeg har tilbakelagt etappen fra Mysuseter og inn til Rondvassbu og opp til Fremre Illmanntjønne. Bak meg troner Storronden. Jeg innrømmer det gjerne, jeg synes sjelden det er behagelig å dra på vintertur. Skiformen er langt fra på topp, det blir fort tung oppakning og… vel… det er kaldt. Nå hadde jeg slept den nye parispulken inn til hjertet av Rondane. Dagen etter skulle den utallige ganger falle sidelengs mens jeg dro meg gjennom skrålier og oppover en li i et mislykket forsøk på å komme meg over til musvordalen. Deretter skulle jeg slepe alt tre mil ned til hytta på kvamsfjellet. Men. Vanligvis dreier jo vinterturene seg om at det er fint å være på tur og, vel, da må man komme seg ut om vinteren også. Og jeg har aldri angret på at jeg tok en natt utendørs. Men, nå. Nå er teltet slått opp og jeg har nesten leselys fra måneskinnet. Det er helt vindstille. Jeg tar en tur ut av teltet, bare rusler rundt på snøen og ser. Det er mange minusgrader, men i fleecebukse , dunjakke og dunfotpose fryser jeg ikke. Inne i teltet har jeg varmt vann og en varm sovepose. Akkurat nå er det veldig ålreit å være på vintertur.

Jeg har prøvd meg på denne turen før. For to år siden ble kameraten forhindret, og jeg var syk uken før turen. Den gangen kom jeg meg til Finse da jeg var over det verste, men var for svak til å gjennomføre. I fjor førte manglende eller feil utstyr (hos kamerater ) til retur eller avkorting av to turer. I år la skjebnen inn et dødsfall i turkameratens nærmeste familie, to dager før turen. Det var interessant igjen å føle på kroppen hvordan det mentale presset økte da jeg ble klar over at jeg skulle gå alene. Å gå alene er etter min mening ikke mye annerledes enn å gå med en kamerat. Terrenget er det samme, været er det samme, vekten på pulken er kanskje noen prosent større, rutinene i leir med telt (mindre og lettere), brenner osv., er stor sett de samme. Med gode rutiner, kan man godt være mer effektiv på en alenetur. Men selv om det praktiske er ganske likt, så merket jeg likevel en ekstra kribling i magen. Skulle noe skje så er jo ting vanskeligere. Jeg pakket i allefall med en god del mat i tilfelle uvær, tror det ble opp mot 8kg til sammen. Finsehytta Jeg ankom Finse rundt tolv, og brukte en drøy halvtime på vannfylling og litt ompakking. Kursen over Finsevannet la jeg mer vestlig enn vanlig, for å prøve å gå rundt haugene på andre siden av vannet. Det var ganske vellykket, litt lengere, men litt flatere. Opp bakkene gikk det greit, og første leir ble som vanlig ved Brattefonnvannet. Jeg er som regel ganske tom når jeg kommer dit. Det kan være flere som har det sånn, for på andre siden av en haug lå det et kompani med fire med parispulker. Når jeg treffer et større antall parispulker ved Finse, innbilder jeg meg alltid at det er hvitserk-folk som trener til grønlandstur. Særlig hvis de har en arctic bedding på toppen. Brattefonnvannet er nok et dårlig sted for plassering av telt. Mitt inntrykker er at det alltid faller en hard vind ned fra jøkulen. Derfor bygget jeg en levegg foran teltet. Det angret jeg på hele natten. Antagelig var det turbulens fra leveggen som ga en kraftig blafring i teltduken. Teltet hadde nok greid seg greit uten levegg. Kaitum 2 med levegg Neste dag var sikten ganske bra. Jeg pakket min arctic bedding, som jeg skulle prøve på denne turen. Så tok jeg den raskeste ruten over Midtnutvannet mot Krækkja. Den andre ruten ned Jøkleelva er mer spennende, men jeg ville komme litt raskt igang. Føret var ok, og fellene under amundsen bremset ikke altfor mye. Arctic bedding på pulken Jeg fulgte i sporet etter parispulkene, som hadde valgt en god linje ned mot Finsbergvannet. Så opp bakken og over Drageidfjorden og Storekrækkja. På vei over Storekrækkja ble sikten gradvis blitt dårligere, og var nå bare et par hundre meter. Da parispulkene tok mot Fagerheim, gikk jeg mot Båtstjørnet og Halnefjorden. Jeg krysset veien noen kilometer øst for Halne fjellstue. Så bar det vestover langs veien et stykke, før jeg skrådde nedover mot Halnefjorden, der jeg slo leir. Lyset var flatt og føret var trått med fellene på, og var det ikke mye gli nedover. Ved Halnefjorden, ikke så mange kilometerene fra riksveien, var det eneste stedet jeg fikk god fm-dekning i løpet av turen. Telt og pulk Neste dag krysset jeg Halnefjorden og tok letteste vei mot Rauhellern over Skaupstjønna. Jeg hadde ikke gått lenge før tåka kom og sikten ble redusert til mindre enn 100 meter. Ved Tormodfloti var det mye spor etter rein, men sikten var dårlig og jeg kunne ikke se noen. Men den sjansen fikk jeg senere på turen. Temperaturen lå på rundt minus 10-15 disse dagene, og tåka fikk det til å kjennes kaldere. Utsikten de første dagene Uten gpsen så ville jeg ikke kunnet fullføre turen. Halve dag 2, dag tre og dag fire var sikten så dårlig at jeg ikke kunne orientert etter kartet. Jeg gikk kontinuerlig etter gpsen, og hadde den lett tilgjengelig på skulderstroppen til pulkselen. Uten den ville jeg måttet ligge i ro og vente på oppklaring, for deretter å avbryte. Likevel ble ikke rutevalget alltid optimalt med gpsen, det er mye grums mellom kotene i kartet. Været var i det hele tatt så kjedelig at jeg ikke tok en eneste sitte-ned-pause hverken dag 3 eller 4. Jeg hadde kjeks og knekkebrød i brystvesken, og gikk og spiste istedet jevnt hele dagen. Ting og tang lett tilgjengelig For å slippe å skifte batterier underveis, og fordi nimh ikke fungerer i kulde, så brukte jeg et "hjemmesnekret" lipo-batteri. Det har en levetid på nesten 50 timer for denne gpsen, og veier halvparten av tilsvarende kapasitet i AA-batterier. Batteriet ble eksponert for 10-15 kuldegrader, og drev gpsen fint hele turen. Ulempen er kabelen til gpsen, men for meg fungerte det bra. lipo-batteri til gps Det bar videre forbi Rauhellern, der det ikke fantes et menneske. Rauhellern i tåke Planen var nå å gå Geitvassdalen, Slettedalen og Grasdalen videre mot Rjukan. Dette er en flott rute jeg har gått før, men pga den dårlige sikten så valgte jeg å holde meg til "landeveien" over Mårbu. I dårlig sikt er det selv med gps vanskelig å vurdere hva som er beste ruten, vurdere skredfare, skavler man kan falle ned fra osv. Derfor fortsatte jeg i tett tåke landeveien mot Mårbu. Ved en anledning så jeg to karer foran meg. De var i bevegelse, på kryssende kurs. Etter et minutt eller to, så jeg at det var to ca 40cm høye busker jeg hadde sett. Flere ganger trodde jeg en liten skavl var et stort fjell. Etterhvert ble jeg ganske sliten av alle synsbedragene og den dårlige sikten. Ned mot Mårbu bedret sikten seg noe, men denne reinflokken er likevel vanskelig å få øye på: Ja faktisk, en reinflokk ved Mårbu Det var så lite snø før Mårbu, at det var vanskelig å finne vei igjennom ura. På Mårbu traff jeg noen hyggelige jenter som kom fra Ustaoset, og vi tok delvis følge på resten av turen. Sikten holdt seg dårlig, og etter å ha tatt fellene av skiene (burde gjort det før) ble Mår krysset på godt under to timer. Jeg gikk for hardt på, og ble svett som bare det. Leirplassen ved Stegaros ble litt ubehagelig nær hyttene, for det var så lite snø på Kalhovdfjorden at det var umulig å slå opp telt der. Nå klarnet været opp, og temperaturen sank raskt. Ulltrøya fra Mår-kryssingen ble en isklump som aldri ble seg selv igjen. Om morgenen målte jeg minus 26 grader. Minus 26 om morgenen Her er et bilde som viser hvor god plass det kan bli i det lille ytterteltet på Kaitum 2 når man graver snøgulvet 10cm ned. Hadde jeg hatt stormklaffer på denne delen av teltet (lesiden), så ville jeg kunne gravd helt inn til teltduken og gulvplassen ville blitt enda bedre. Yttertelt Kaitum 2 med saker og ting Var været flott, men med minus 25 og 9 m/s gjaldt det å bruke så lite tid som overhodet mulig på å få ned teltet og komme av gårde. Tåladdene i neopren reddet definitivt tærne, som var presset ned i litt for små hardfrossne støvler. Utsikt innover Kilsfjorden. Mellom Kilsfjorden og Gøystavannet tok jentene meg igjen, og da vi alle syntes vi hadde for lite bensin igjen til nok en ute-natt i ned mot minus 30 grader, så la vi kursen mot Hellberghytta. Planen var vinterløypa opp fra Strengetjønnan, men der fikk vi oss en overraskelse, for Strengetjønnan var åpent vann. Nedtappingen av vassdraget var antagelig så stor, at det som er en fjordarm, var blitt til en elv. Isblokker stod 3-4 meter til værs, og topologien stemte ikke lenger, hverken med kart eller gps. Isblokk på Gøystavannet Det var tegn til å ha vært vann på isen flere steder rundt oss, så med en viss nervøsitet ble innløpet mot Strengetjønnan krysset. Kursen ble så lagt mellom Gryvlenuten og Undornsnuten, det var tungt men virkelig flott å komme opp i høyden. Vi så to reinflokker og spor etter rein over alt, og var glade for at vi hadde forlatt vassdraget. Litt opp i høyden Etter å ha vedlikeholdt gnagsårene noen timer i nylig skuterkjørt og kvistet løype, var jeg sjeleglad for å komme frem til Hellberghytta i skumringen. Hellberghytta Det er utrolig hvor uthvilt jeg følte meg etter en natt i varm hytte, kontra kaldt telt. Opptil seks timer leirbygging og leir-rydding ble byttet med komfortabelt hytteliv. Løypa til Gvepseborg og Krossobanen ble unnagjort på en drøy time. Dessverre bestemte jeg meg for å droppe taubanen og forsøke "veien" ned. Jeg tenkte å unngå å ta av meg pulken og spare bæring. Det viste seg å være veldig dumt og bortimot livsfarlig, da bekker hadde islagt stien og området på begge sider av denne, flere steder. Ved siden av stien gikk det gjerne flere titalls meter nesten rett ned. Med minst fire av- og på-koblinger av pulken, kom jeg meg ned med skiene i hendene og hjertet i halsen. Slik så gpsen ut etter å ha logget hele turen fra Finse til Rjukan (Gvepseborg). Finse-Rjukan i følge gpsen Alt i alt ble dette ingen kosetur. Det var ganske hard jobbing det meste av tiden. Kulda kryper mye raskere inn når gjennomsnittstemperaturen er ti grader lavere enn feks i påsken.

Har funnet noen tråder som omhandler Nordic Cab (nordiccab.no), men ingen som gir noen klare meninger eller erfaringer om produktet. Starter derfor en ny tråd nå og lurer på om det er noen som har noen erfaringer med å bruke Nordic Cab? Vi vurdere å kjøpe en innen påsken, men ønsker først å finne ut om den er så god som de selv mener.

Egentlig var planen at jeg skulle gå ruta Mysusæter - Eldåbu - Venabu(Trabelia) fra lørdag til søndag. Istedenfor ble turen lagt fra søndag til mandag. På lørdag, når jeg egentlig skulle gå tok jeg et bilde av hælene mine for å se før - etter bilde av beina, og det var faktisk ikke den store forskjellen. Jeg hadde imidlertid utrolig vondt i venstre hæl de siste par kilometerne ned til Trabelia. Likevel var jeg utrolig god og varm, og frøs heller ikke noe på beina. Og noe særlig større gnagsår hadde det heller ikke blitt. Riktignok hadde hælene en god del belastning med 20 kg på ryggen, og slik at man går i variert terreng, så den belastningen kan nok sikkert være en av forklaringene til at jeg hadde så vondt de siste kilometerne. Søndag morgen stod jeg opp kl 05.40, dusjet, spiste mat og fikk alt inn i bilen og ble kjørt opp til Mysusæter. Kom på parkeringsplassen ca kl. 07.30, og begynte å gå ca 07.45. Temperaturen lå på ca 10 minus, ingen vind, og ingen andre rundt meg. Herlig! Etter start fra Mysusæter gikk jeg nedover pungdalen. Når jeg hadde kommet meg bortover et stykke, men før jeg nådde pungen tok jeg meg en 5 minutters pause, tok frem kameraet og knipset bilde av soloppgangen på Gråhøe og sekken min. Etter å ha fått av meg fleecegenseren, tatt en slurk med mozell tok jeg skiene fatt ned mot Furusjøen. På vei ned mot Furusjøen gikk jeg på utsiden av den lille dammen nord for Furusjøen og forbi Furusjøbu og videre ned til Furusjøen. Jeg fulgte da scooterspor som gikk på isen, ca 20-50 meter fra vannkanten. Passerte Glittervika og til Glitteroset hvor jeg tok meg en 10 minutters pause med mozell og bilder av soloppgangen. Hittil hadde jeg sett flere hytter hadde fyrt opp i ovnen, og jeg så også et par stk på motsatt side av Furusjøen som hadde startet dagens isfiske. Etter sekken igjen var pakket, og satt på ryggen igjen fortsatte jeg langs Trolløypa i retning Eldåbu. I overkant av en kilometer lenger inn stoppet jeg opp ved et nytt skilt i Frylia og tok bilde. Etter et kjapt stopp fortsatte jeg videre mot der løypa krysset løypa som går fra Rondablikk til Eldåbu. Satte meg ned der, for da var det en god del timer siden sist jeg spiste. Så i krysset satte jeg meg ned, fant frem primusen, kjel og forsvarets stridsrasjon. Etter å ha spist var det bare å kaste sekken på ryggen og labbe i vei videre. Jeg gikk så mot Kvamsnysætrin. Lenger nedenfor kvamsnysætrin delte løypa seg, og jeg gikk da på vei oppover. Etter å ha passert Kvamsnysætrin ble tilslutt scootersporene borte, og bare gamle skispor etter andre som har gått der var det jeg brukte for å komme meg videre frem. Endelig kunne man slippe unna disse nymotens skispor, og man endelig fikk brukt fjellskiene til noe. Deler av sporene var blåst over, i tillegg var det ca 3-5 cm med nysnø i sporene etter nattens snøfall. På vei opp siste stigningen gjennom skogen og opp mot høgfjellet begynte det å bli bratt. Da var det bare å ta av seg skiene, for å så sette på fellene. Etter fellene var påsatt, var det bare å gå rett opp, hvor andre hadde tatt av seg skiene og gått opp på beina. Når jeg så kom meg opp fra skogen og all løssnøen var det av med sekken og fellene. Etter å ha knipset noen bilder, tatt av fellene, tatt en slurk med mozell, var det bare å kaste sekken på ryggen igjen og gå videre. Etter å ha gått ca en halvtime til begynte jeg å bli sulten igjen. Så var det ut med primusen og siste del av stridsrasjonen. Etter å ha spist, lukket jeg fjellduken, la meg tilbake for å slappe av i 5 min, og plutselig kom det en danske forbi som også skulle til Eldåbu. Han var imidlertid lett kledd i motsetning til meg. Han løp i lette fjellski og staver med trinser beregnet til oppkjøre løyper, med treningssko og vanlig SNS bindinger. I tillegg gikk han i tights og en lett jakke pluss en sekk på ca 10 kg. Etter å ha slått av en prat med ham, fortsatte han videre, mens jeg la meg tilbake i 5 min til. Etter det var det bare å pakke sekken og gå det siste stykket mot Eldåbu. Jeg ankom da Eldåbu ca kl. 15.00. Når jeg kom inn da var det bare å finne sengeplass. Dansken var imidlertid ikke til å se, for han hadde valgt feil rute inn til Eldåbu. Han fortalte han hadde gått ned i juvet, og rullet ned snøen 2-3 meter. Jeg gikk også riktignok også ned i juvet, men jeg brukte en bro som ligger der til å komme meg over. Og så var det delvis traversering opp til hytta og gjennom skogen. Litt tungt, men jeg ville neppe brukt særlig mer ved å gå vinterløypa rundt hele juvet, likevel om det er anbefalt. Jeg burde kanskje valgt den veien istedenfor. Inne i hytta satt det også fire nederlendere som var ved godt mot! I tillegg var det to nordmenn der, som også var brødre. Disse hadde gått fra Mysusæter dagen før meg med 50 kg i pulken som de delte på - en time hver. Planen var at de skulle være en uke på fjellet. Men det viste seg at den ene av de hadde blitt helt utkjørt etter turen opp til Eldåbu. Røde Kors var kontaktet og de skulle bli fraktet ned med scooter senere på kvelden. Nettopp en slik hendelse minner meg på tråden om "Nordmenn gidder ikke gå ned fra fjellet selv". Ut fra hva jeg forstod hadde de heller ikke tatt noe særlig med pauser og mat under turen opp til Eldåbu, begge var slitne, og de hadde nok de samme forutsetningene, men det var kun den ene av dem som ble helt utmattet. Videre forstod jeg det også slik at han også hadde det vanskelig med å innta næring etter han ble helt utslitt fra turen. Likevel om de ble liggende inne på hytta hele dagen etter de gikk opp, var han fremdeles helt ødelagt. Ca halv 9 på kvelden kom røde kors med to scootere, og kjøre avgårde igjen mot Mysusæter. Hvor de skulle ligge over på Rondane Spa. Dansken må jeg si var sprek. Han feiret sin 58-års dag på Eldåbu, og løp som om noen var i hælene på ham. Han hadde startet ved høvringen, og skulle bruke fem dager på ski til Lillehammer sentrum. Nederlenderne var litt mer forberedt og virket som at de var godt rustet til tur i høyfjellet. De hadde vært her i Norge flere år for å gå på ski. Vi snakket om alt fra 22. juli, kart, vær og vind og utstyr. Som allerede nevnt fikk jeg et litt rart blikk når jeg kom med storsekken min. Etter hvert var det sengetid i 10-tiden ca, og vekkerklokken ble satt til 06.10. Da var det å fyre i ovnen, vaske opp etter seg, og forlate hytta. Når jeg kom til Eldåbu ble det ikke tatt mange bilder, men fikk da høre forskjellige historier Når jeg våknet snødde det ute, men ikke så mye. Det var heller ingen tåke når det lysnet, men denne kom etter hvert. Jeg spente på meg skiene ca halv 9, dansken var ute i løypa noen minutter før meg, og jeg fulgte ham, noe som skulle vise seg at jeg ikke burde ha gjort. Han hadde navigert feil og var på vei ned mot Eldåseter hvor en scooter hadde kjørt tidligere. Etter vi hadde kommet ned i skogen, fant vi ut at vi måtte gå tilbake. Han valgte å gå tilbake til Eldåbu, mens jeg valgte å navigere meg inn på trolløypa igjen fra der jeg var. Da slapp jeg også å ha et "press" på meg, og jeg var heller helt overlatt til meg selv. Noe som også viste seg å kanskje være det beste alternativet. Ut med GPSen, kart og kompass for å finne ut hvor jeg var hen. Så var det å se på høydekurver for å unngå å gå nedi et juv, så var det å stake ut kompasskursen og labbe i vei. Tilslutt så jeg trolløypa som var oppstikket, og jeg gikk inn på den. Heldigvis var det lagt seg halvveis skare 5 cm under topplaget med snø, og fjellskiene viste seg å holde utrolig godt. Det var kun få steder jeg gikk dypt gjennom. Men med tanke på navigasjonsrotet var dette min egen feil, og jeg har i hvert fall lært å ikke stole på andre å bare følge etter. I tillegg til alt rotet med navigasjon i begynnelsen kom også tåken, vind, snø, og utrolig flatt lys. Jeg hadde allerede tatt frem googlesene mine som gir et mer gulaktig skjær for å lettere se konturene i snøen. De hjalp faktisk en god det mot det flate lyset og snøen som pisket i ansiktet. Etter å ha kommet inn på trolløypa var det igrunn ren plankekjøring et godt stykke. Jeg gikk riktignok tregt pga. vekten på sekken, og dansken nådde meg fort igjen ettersom han var såpass lett på bena. Han fortsatte forbi meg, og det var igrunn like godt å gå for seg selv for da kunne jeg regulere mitt eget tempo istedenfor å bli presset av en annen person, som jeg heller ikke kjente. Etter å ha gått ca et par-tre timer satte jeg meg ned, hvor jeg da begynte å bli sulten. Frem med primusen, liggeunderlaget, og alt for å få i seg et godt varmt måltid med militærets stridsrasjon fra august 2001. Dette bildet tok jeg når jeg satte meg ned. Alt ettersom hvor jeg var, ville det vært umulig for min del å navigere dersom jeg ikke hadde hatt noen referansepunkter. Hadde det ikke vært for den oppstikkete løypa, jeg ikke hadde hatt GPS, og kun måtte ha navigert etter kart, måtte jeg rett og slett satt meg ned mer permanent i jervenduken/sovepose etc. enn å fortsette å gå. Noen ganger under den oppstikkete løypa var det bare hvitt rundt meg. Ikke engang skog i nærheten. Det ville vært helt umulig å fortsatt dersom jeg ikke hadde hatt med GPS. Etter jeg hadde pakket sammen sekken min igjen, og gått et lite stykke til møtte jeg på, antakeligvis en bestemor og barnebarn, langt inne på fjellet. Kun iført typisk treningsdress ala SWIX eller Dæhlie. Jenta var sikkert ikke mer enn 7-8 år gammel. Og inn dit var det langt fra spidsbergseter. Sprek jente må jeg si! De skulle riktignok ikke gå stort lenger, og det var heller ikke langt fra oppkjørt løype ned til Spidsbergseter. Når jeg da kom til indre Uksan, startet løypene igjen, og dette var den tyngste biten på turen. Løypene var helt forferdelig, skiene begynte å klabbe på Spidsbergseter, og begynte å ise på Venabu. Så den siste biten ned mot Trabelia gikk jeg rett og slett på trass. Så var det rett inn på en hytte, og fikk servert øl og finnbiff med potetmos! Dét var en fin avslutning på turen! Når jeg kom inn i løypenettet i området rundt Spidsbergseter fikk jeg så utrolig mange blikk, sikkert mest pga. den store sekken jeg gikk med og ski-brillene. De som ellers gikk i løypene hadde på seg for det meste treningsklær og tynne pinneski. Lærdom av turen: Stol på deg selv og ikke følg etter pga evt "press". Og mtp. de to nordmennene som måtte bli hentet ned: Vit dine begrensninger.

Ønsker å kjøpe paris sklibrett, helst med drag. Ta kontakt på [email protected] eller 92889419.

Nydelig topptur til Fremre Illmannhøe (1602moh), sør-øst for Rondvassbu DNT hytta, Rondane. 2,1 mil t/r fra Mysusæter, 17 deilige blå. Video: https://picasaweb.go...feat=directlink

http://www.adressa.n...icle3203956.ece Ser spennende ut. Spent på om denne kommer forbi konseptstadiet. Vet ikke helt hvordan løsningene på denne pulken er, men den ser i hvertfall bra ut:)

Gikk i vinter å funderte på en overnattingstur med ungene, stikkordene var en overnatting på en betjent DNT-hytte uten bilvei slik at vi måtte gå inn til hytta på ski. Etter litt undersøkelser falt valget på Gjevilvasshytta Trollheimen, med overnatting lørdag til søndag helga før palmehelga. Her er det oppkjørte skispor fra Osen, 8km i lett terreng. Ettersom fruen var bortreist denne helga så ville det bli litt utfordringer for undertegnede som skulle frakte bagasje for seg selv + 3 barn ( J9år – J5år – G2,5år ) der den minste skulle sitte i pulk. Det blir litt bagasje når ungen gjerne vil bruke soveposene sine og med litt ekstra skifteklær. Ettersom vi både har en barnepulk og en liten varepulk fristet det mer med 2 pulker istedenfor en pulk og stor sekk. Når jeg så oppdaget at Fjellpulken har en løsning for å koble sammen 2 pulker var valget enkelt. http://fjellpulken.n...emid=75&lang=nb En varepulk kan også brukes som benk under en pause eller en eller flere unger kan sitte på den og hvile seg underveis. Løsningen fungerte umerket og turen ble en innertier for både unger og pappa’en. Gjevilvasshytta viste seg å være en luksushytta med vanlig do inne i hytta, ungene kunne springe på do om natta alene og uten å ta på ekstra klær og hodelykt J Dessuten var jo været strålende

Hallo! Som kanskje den observante forum leser har fått med seg, så kjøpte jeg mitt første par med ski i julen 2011 og startet en av mange tråder om vinter ruter på hardangervidda. Jeg er litt usikker på om dette er interessant lesing for folk flest, men kan prøve å sette noen ord på min første ski tur! Vi ankom ustaoset klokken 11 torsdag formiddag og tok 12 toget til finse. Da vi kom til finse var det relativt tåkete og mye vind. Jeg husker godt tanken som slo meg da jeg spente på skia. SKITT, nå må jeg virkelig gjennomføre dette Etter et par timers gange(?) så begynte vinden virkelig å ta tak, og tåka ble ganske så tett, samt mye snø føyke. Føre var godt å gå i, men mangel på sikt og mye titting ned på skia gjorde det til et spørsmål om viljestyrken. Hvor langt var jeg faktisk i stand til å gå på ski? Hadde bl.a gledet meg til å se hardangerjøkulen. Den er fortsatt bare et navn for meg Undertegnede i tåkeland, pun intended. Da vi kom til finnsbergvatnet bestemte vi oss for å slå leir. Da var jeg lei av å gå på ski. hehe. klokken var vel rett over 18. Lyset var ok, men ingen sikt. Siden vi hadde med oss to pulk, så hadde vi med oss isbor og fiskesaker. vi prøvde å borre. Det gjorde vi bare en gang. Isen var godt over 1m. så underholdningen med pilken i forteltet var bare å drite i. Etter et par timers hvile og mat, gikk vi ut for å bevege oss litt. Da fikk vi et flott syn. Tåka hadde lettet lett og vi så en måne som lyste opp fjellet bak oss. Fantastisk! Etter en rolig morgen i teltet så gikk vi mot kjeldebu ca. kl.11. Denne dagen ble straks et fryd for øyet, da tåka hadde lettet, og jeg fikk virkelig se hardangervidda slik jeg hadde håpet! Etter en times rast med potetstappe og pølsebiter ved kjeldebu så følte jeg meg pigg, jeg var klar får å sluke et par km. ekstra. Da hadde vi gått like langt som dagen før. Følte glede av den flotte naturen. Min første høyfjells tur. ( ihugga skogs gutt ) vi tråkke så videre til helmste olavsbuvatnet(?) og slo leir der. Her skjedde det noe dritt med teltet. Glidelåsen på inngangen ble ødelagt. sporene ble bare støv da jeg åpnet den opp? vil ikke låse mer. Håper virkelig dette er noe jeg kan kontakte helsport om, og kanskje få fikset for en billig penge? Vi fikk også der en helt fantastisk utsikt på kvelden. Den natta ble kald! en vi møtte på veien videre mot krækkja fortalte at det ble målt -22 grader like ved. Så Bart-Ulf, aka meg, snurpet påsan godt igjen! Brrr... Etter andre natta så gikk vi mot krækkja. Da vi fikk se ned mot krækkja, så var det litt av en maurtue å se! hundrevis av folk som kom og gikk. Vi rastet her i et par timer. fikk en liten påske-pils etter 25min i kø. Etter rasten på krækkja, så merket jeg at jeg begynte å få gnagesår på begge hælene. Men jeg tråkket på videre. Vi gikk helt til tuva. Å dette må jeg si, fra finse - kjeldebu - krækkja, helt idyllisk. noe av den flotteste naturen jeg har sett! Videre øst, skeptisk. Der var det ferdig oppkjørt spor. mye folk. flatt og kjedelig. nok viss vass nå og over på klaging! haha. Solbrent som pokker og gnagesår! Etter en titt på kartet i leiren på tuva, så så vi at vi var veldig nærme ustaoset. Vi hadde gått 2 dags marser den dagen. Etter våre beregninger. Vi slo leir og sovnet tidlig. Kokken Tor i sving. Så i dag, altså den siste dagen. Den var virkelig vondt å gå. Heldivis var det ikke så langt fra tuva til ustaoset. Gnagesårene gjorde ploging med ski så å si umulig for meg ned den snø fattige, men isete bakken ned til ustaoset. Så da ble det en liten pulk improvisering. livredd. Null styring. haha Dette ble en 4 dagers tur, fremfor 5 som planlagt. Jeg må få si at jeg er imponerte over mine egne ski ferdigheter og utholdenhet. Dette var som sagt min første ski tur. Regnet så vidt på det og mener vi gikk ca. 7mil. Nå sitter jeg igjen med fin følelse av en god tur. Samt litt klaging over gnagesåra her jeg sitter Håper ikke dette var alt for rotete skrevet. Dette var hvertfall alt jeg kom på i farta. Håper dette var starten på en påsketradisjon. Christoffer.

(link til film av snørekjøring på turen) Etter mange innkjøp av ordentlig utstyr den siste tiden, var jeg endelig klar for en skikkelig fjelltur. Turen var planlagt et par uker i forveien, og scootertransport inn til Somasjavrit på finskegrensa var fikset. Det skulle vise seg at det skar seg, men jeg klarte kvelden før, å ordne transport til Geatkujavrit, et vann som ligger midt mellom Kåfjorddalen og Reisadalen. Hadde en mistanke om at det kunne bli lite tid til isfiske, noe som egentlig opprinnelig var målet med turen.. Mandag morgen var alt pakket og klart, men forsov meg litt (var oppe til langt på natt for å pakke pulken, noen som kjenner seg igjen? Startet oppover på fjellet i 13 tiden, turen opp til Geatku tok litt tid pga fullpakket scooterslede og dårlig plass. Ble kjørt opp den verste stigningen, før jeg gikk noen km innover uten pulk, for deretter å bli hentet av scooteren som hadde lesset av bagasjen. (Fullastet Paris pulk etter snøscooter er ikke å anbefale, har en lei tendens til å velte…) Etter å ha inntatt en hamburger i et oppvarmet Reisatelt, gjorde jeg meg delvis motvillig klar til å begynne å gå. Klokken var 16.20, så de 25 kilomterne burde bli raskt unnagjort for å komme i hus før det ble mørkt. Hadde med meg en liten alaska husky tispe, som god drahjelp. Hadde i forveien fått et par kommentarer om at jeg var ”gal”, og etter å ha gått et par km og fått litt ”melkesyre”, så tenkte jeg det samme selv Har veldig lite skitrening bak meg, sist jeg gikk halvparten så langt, var på idrettslinja for 10 år siden. Heldigvis var sporet ganske bredt oppkjørt, så på slettene kunne jeg skøyte når jeg hadde energi til det. Tiden gikk, og jeg så på GPSen at det ikke kunne være så langt igjen. Første natta skulle jeg sove i Somashytta. Kartkunnskapene mine fikk nok en gang vist at de ikke er på topp, da jeg gikk forbi den ene fjelltoppen/landemerket etter den andre og tenkte ”det kan umulig være forbi den toppen”. Hunden er heller ikke vant til turer lengre enn 5-6 km, så etter rundt 2mil, begynte den å stoppe opp å se på eieren, om ikke nok var nok Jeg ”så” flere hytter, som etter lengre tids gåing viste seg å være steiner og berg. Ikke før sent i skumringen kunne jeg ta peiling på hytta. Klokken 21.20 var jeg fremme, og må si jeg var stolt, da jeg hadde hatt to lunsjpauser underveis, og allikevel klarte det på 5 timer. Vel stasjonert inne i hytta var det på tide å fyre opp kåken, men det var lettere sagt enn gjort. Rå ved, vindstille ute, og en meter vertikalt røykrør fra ovn til pipa gjorde det umulig å få futt i ovnen, så temperaturen kom opp i 10 grader i 1,5m høyde etter 3 timer. Ellers en flott hytte med hems og egen soveavdeling, og nødvendig kjøkkenutstyr. Hytta ligger rundt 800moh. Et par hundre meter nedfor hytta ligger Somasjavrit, hvorav halve er norsk og den andre halve er finsk. (Tur hit til sommeren er under planlegging) Natta forløp uten problemer, takket være Helsport Tempelfjorden. La meg med full ullpåkledning , men våknet om natta pga varme, så måtte hive av meg det meste. Neste morgen sagde og kløyvde jeg ved, ryddet meg ut av hytta og trasket nedover til vannet. Ca 100 m fra land, fant jeg et ferdiggravd hull i snøen, måket meg ned til isen, og jammen var det ikke et hull der, selvfølgelig med litt is i. Gravde hullet enda større, og laget sofa av liggeunderlag og reinskinn. Så tok jeg frem isboret, og skulle ta sjarmøretappen gjennom den løse isen. 20cm lenger ned var det stopp, regnet med hullet hadde nådd å fryse litt, så jeg dro til med boret.! Dessverre viste det seg at det kom sand opp rundt spiralen, så vi var to stykker som ødela skjæret på samme hullet- surt!! Tok meg en rett i koppen og en røyk, før jeg pakket sammen og gikk videre, mot dagens mål,- et vann mellom Carajavrit (Saravann) og Somas. Fremme i 4 tiden etter et par omveier, og satte opp nyervervelsen, Black Diamond Firstlight, på en haug med mye snø- var for lite snø på isen til å få ned pluggene. Førsteinntrykket av teltet, er at det står godt, men duken virker tynn. Litt trangt om plassen ved matlaging, når hund og alt utstyr skal inn i teltet. Stort pluss for god takhøyde. Opplevde som mange har nevnt i tester, at kondens fryser på veggene, var nok for sløv med luftingen ved matlagingen. Men, med en liten åpning i le siden, klarte jeg å oppnå rundt 30grader i toppen av teltet, det er jo bra, med tanke på at det var 12 kalde ute! Etter middag og en liten lur, trasket jeg ned til vannet, for å bore hull i isen. Etter tre kvarter med sliping av skjæret med kniven, og intens boring med hele kroppstyngden på boret, klarte jeg å komme gjennom isen, med 5cm igjen av boret (er ca 1meter langt). Det var blitt temmelig mørkt så etter et par drag lot jeg bruket stå over natta. Når jeg kom opp i teltet igjen, hadde vinden ristet mye av rimet på veggene, så jeg tømte teltet og fjernet det som var av rim og is på veggene og pikkpakket. Er ikke overrasket over at dette skjer, da membranen selvfølgelig ikke fungerer så godt i minusgrader. Teltet ble kjøpt for soloturer sommer og vinter, og da spiller vekta på 1,4kg og vindstabiliteten en stor rolle. Neste morgen var øvre del av den ytterste soveposen temmelig våt, men merket ikke noe til det. Neste gang skal jeg sløyfe den ytterste posen, og bruke Jervenduken som jeg uansett har med meg. Kald vind og snøføyk gjorde det til hustrig affære å pakke. Tok bare en liten avstikker ned til vannet for å sjekke fiskebruket, hadde fått en ørret på 100g, som ennå var i live og fikk leve videre. Etter det var det bare å hive seg til, da jeg hadde en lang etappe med gåing foran meg. Det var spesielt å gå alene oppi ”ødemarka”, med motvinden piskende imot oss Måtte stoppe ganske tidlig for å pakke om på pulken, den er følsom når den er høyt lastet, og har lett for å velte hvis det er litt løs snø. Det er viktig å stroppe den like hardt på begge sider, da plasten er myk, og blir trukket oppover ved for hard stramming. Lite snø og usynlige steiner under snøen gjorde at jeg fikk noen kraftige riper i de nye Åsnes Sondre skiene mine… Etter et par timer kom jeg til Carajavrit, her hadde jeg tenkt å fiske, men det var iskald vind, og hadde sløvt isbor og dårlig tid. Heldigvis fant jeg et delvis synlig scooterspor, som gjorde det merkbart lettere å gå. Nedkjøringa fra fjellet gikk som en drøm, tok 10km i luftlinje og 600 høydemeter på 1t20min. Oppkjørte spor hele veien, litt trangt om plassen enkelte plasser i skogen, men dette var moro!! Hadde laget automatisk brems på pulken, som fungerte bra. Eneste skår i gleden var at pulken ofte skar ut av løypa og veltet i dypsnøen, Plutselig var jeg nede ved veien, og det viste seg at jeg hadde gått 4km lenger enn planlagt, endte opp med Bilto, skulle til Saraelv. Det spilte liten rolle da bilen var parkert med Gapheros, en mil lenger ned i dalen. Satte meg i veikanten for å haike, og etter en halvtime kom det en hyggelig herremann som hadde vært å trakket løype for skiløpere opp til Seimahytta. Fikk både pulk og hund med. Når jeg kom ned til sivilisasjonen bar det rett til Pizza Milano for å hente pizza, og til Ica for å kjøpe hundepølse til Bruno som hadde jobbet eksemplarisk hele turen.!! Dagsetappe, muligens underkant av 20 km Totalt ca 50km på 2 døgn. Konklusjon: • Neste ”fisketur” blir ikke med så lange dagsetapper (det var jo egentlig heller ikke planen denne gangen). • Litt stusselig å gå alene. • Glemte å ta med radio- kan være kjekt å kunne høre på værmeldinga underveis. • Spot 2 fungerte ved begge OK meldingene jeg sendte til kona, hadde den bare på i 3 minutter • Frøs en del på den siste etappen, pga at jeg bare hadde ulltrøye under packlite jakka. Må nok ha en trøye til når det er vind og såpass kaldt, og heller bare åpne godt med lufting. Underveis skal det mye til for at jeg gidder å åpne pulken..

Sirdal ligger lengst vest i Vest Agder og er liksom rogalendingenes turområde. Men hvor mange av dem har vært på Hest ? Men jeg og Rune (som er rogalending) møttes på Tonstad og kjørte oppover Sirdalen. Ingen som har kjørt opp Sirdal kan ungå å se Hest som ligger som en mastadont og vokter krysset Sirdal - Lilandsdal, ei mil nord for Tonstad. Med sine 819 moh ruver den 600 meter over dalbunnen. Vi gikk opp fra den snille sida inderst i Lilandsdalen, men lovte oss selv å gå opp sydsida til sommeren. http://peakbook.org/peak/6709/Hesten.html Hest. Sett fra dalbunnen: Oppoverbakkene er unnagjort, men mange gjel bortetter som ikke var tegnet på kartet sinket framdriften 20 meters ekvidistanse lurte oss mange ganger i dette opprevne landskapet. Mot Hest fra Myrbærheia Den "snille" sida av Hest nærmer seg. Fortsatt et par tre gjel å krysse. Ute på kanten på Hest. Lilandsdalen inn til venstre: Noen forkrøpla rester etter tre oppunder toppen var supergod ved. Kan de være tre som etablerte seg i den milde starten av 90 årene som har bukket under ? Godt å tilbringe kvelden ved bålet og koke maten Utrulig hvor godt Solo brenner: Mandag morra blues: Å få opp pulken fra disse gjelene er ikke akuratt frøkenkjøring. På de neste fjellskiene mine vil jeg ha ventilerte skitupper. Da går det nok fortere i oppoverbakkene.... Kart over turterreng som vi tror er svært lite brukt:

Første tur, første turrapport! Jeg har det med å bli litt revet med, så det blir fort litt mye. Men det valgfritt om folk vil eller gidder å lese! Er jo artig om noen kan få glede av lesinga;) Etter å ha ventet litt på bedre værmeldinger, bestemmer jeg meg nå for å pakke sakene å dra på tur. Det skal sies at jeg fra tidligere har lite eller ingen erfaring med slike overnattingsturer i telt, verken alene eller sammen med andre, om man ser bort i fra feltøvelsene i Forsvaret. Med dette i bakhodet og det kjente faktum med bekymrede mødre, ville jeg legge turen til et tidspunkt hvor jeg hadde været på min side. I tillegg til dette så er vel heller ikke Ringstind 2 light-teltet mitt det teltet som er varmest anbefalt for vinterbruk, kanskje spesielt med tanke på at det ene stang-leddet er rimelig bøyd og antagelig er litt svekket. Ruta er lagt til en vintermerket DNT-sti i et ikke alt for avsidesliggende område, også dette på grunn av manglende erfaringer og for å unngå mer bekymringer enn nødvendig, men kartet og kompasset er selvfølgelig med. Turen skal gå fra Sandvika, langs stien over til Vera, litt videre og tilbake igjen. Etter halvannen time i bil legger jeg i veg langs stien. Det er noen små blå grader men det blåser en del, så de effektive merkes. Det blåser riktignok ikke fæl storm, så jeg berger fint. Jeg setter i marsj innover langs stien. Jeg prøver å holde et godt tempo i starten, for å få varmen etter å ha stått i ro ved bilen for å klargjøre det siste. Jeg er litt spent på terrenget og på hvordan paris-pulken min, som i all hui og hast ble klargjort i går kveld etter å ha konstatert at fars gamle Segebaden-Berg –pulk ikke var like egnet som først antatt, vil komme til å klare seg. Vinden blir sterkere, og snømengden i lufta øker. Jeg hadde heller antatt at det skulle roe seg. Nei. Jeg og værgudene blir mer og mer uenig jo lenger jeg går. Tanken på å snu og returnere til bilen slår meg ikke inn, selv om jeg etter forutsetningene kanskje burde. Jeg begynner raskt å slite med sikten. Jeg forsøker å holde følge på kartet om hvor jeg er, men med +/-100 meters sikt er det lite man kan orientere etter. Det kryr jo ikke av små detaljer på et 1:50 000-kart, og når alle små vannpytter på kartet nå i vintermånedene kan se ut som myrer i terrenget, eller omvendt for den saks skyld, så er det ikke mye hjelp å få i dette kartet i dag. Så da får jeg holde meg slavisk til disse fine røde stikkene. For jeg har jo lovet de som sitter hjemme at jeg ikke skal krysse vann. Straks finner jeg ut at også det er lettere sagt enn gjort. De røde stikkene, delvis røde merker på trestammer, står med relativt små mellomrom. Likevel sliter jeg ofte med å se neste stikke. Jeg prøver meg litt dit jeg tror stien kanskje vil gå, og som oftest finner jeg heldigvis neste merking. Det tar naturlig nok litt ekstra tid når man må lete etter merkingene, men da får det bare gjøre det. Jeg vil komme lengst mulig før jeg setter opp teltet, og jeg har nå ved hjelp av en hytte jeg passerte tatt meg igjen på kartet så jeg vet at det snart kommer et lite skoghugg i en skråning ned mot et vann. I le-siden for vinden. 70 meter unna ser jeg barskogen. Der må jeg finne et sted å sette opp teltet. Klokken har jeg selvfølgelig glemt igjen på benken hjemme men jeg antar at mørket snart faller på, og jeg håper på å få satt opp teltet i dagslyset. Jeg skimter et lite platå inne i skogen, men det viser seg at vinden tar godt også der. Pokker. Det forbanna teltet. Det er nå jeg forstår at jeg i hvertfall ikke skulle lagt ut på tur før jeg hadde fått den nye teltstanga. Hvor mye tør jeg stole på den som er bøyd? Pokker, det skulle jo bli fint vær. Da får jeg øye på noe som ser ut som en stor snøhaug. Hvorfor er det en snøhaug der?? Jeg fatter lite om hva det kan være, men nysgjerrig som jeg er så må jeg jo sjekke det ut. Det er jo tross alt bare 10-15 meter unna meg. Men.. Kødder du? Er det det jeg tror det er? I så fall passet det litt over snittet godt! Det stemte bra, det sto en nedsnødd gamme der og ventet. Uvitende om hvilken gamme dette var, lette jeg fram snøspaden opp fra pulken(som forøvrig hadde overrasket meg veldig positivt hittil), og begynte å grave fram døra. Jeg måtte i hvert fall sjekke ut om den var låst, og hva slags gamme det var. Jaggu var den åpen, og jaggu var det plass til meg der inne. Fantastisk! Da slapp jeg å bekymre meg mer for teltet i dag! Det var til og med en vedovn der inne, og på lassvis med ved! Jeg fyrte opp, og dreiset inn både sekk og pulk. For jeg hadde med en hel del forskjellig rart. Det var jo en testtur, så jeg måtte jo finne ut hva jeg ikke trenger å ha med meg neste gang! Og som en enkel og stødig løsning på pulksele tok jeg like gjerne 125liters Recon Pack’en til Norrøna, da den er fantastisk å bære samt at den har noen passende festeringer for taudraget mitt på hoftebeltet. Tørre klær, mat og litt varm drikke. Det gjorde seg! Det var virkelig godt å finne den gamma nå! Til tross for vedovnen, og fyring av stormkjøkken, ble det ikke akkurat varmt der inne. Det hadde nok vært lettere å få varmen inne i teltet. Der ville det antagelig blitt litt mer vindstille, for med betydelige sprekker både rundt døra og i taket så ble det bra med trekk. Med det kunne være det samme. Jeg hadde funnet ly, og fikk i meg næring. Det var det viktige. Og før jeg visste ordet av det, så hadde det blitt ordntli’ mørkt ute også. Utover kvelden ventet igrunn lite annet enn fyring, mat og drikke, og skriving i gjesteboka. Jeg så blant annet at et par NPL-grupper hadde satt pris på å få spise lunsj i gamma i fjor høst. Det blle litt lesing der, før jeg sovnet i håp om lettere være dagen etter. Søndag morgen, og været er uforandret. Har internett vært på fylla, eller er det noen meteorologer som skulle fått fyken...?? Nei, været gjør vel stort sett som det føler for, og det må man vel lære seg å ta høyde for. I går tenkte jeg litt på alternative utfall på turen, dersom været ikke skulle bedre seg. Det er godt mulig at teltet mitt ville ha oppført seg til tross for snø og masse vind, men jeg kunne ikke være sikker. Så om været ikke endret seg så skulle jeg gå tilbake til bilen, eventuelt bli en natt til i gamma før jeg returnerte. Utover formiddagen letter været litt, men vinden er fortsatt like sterk. Sikten er dog mye bedre, da det er vesentlig mindre snø i lufta. Jeg bestemmer meg for å ta en trugetur til svenskegrensa, gå tilbake til gamma og bli der til i morgen, så går jeg tilbake til bilen i morgen formiddag. Det blir en fin tur, og kvelden blir , etter mørket har falt på plass, mye det samme som i går. Riktignok hadde jeg ikke popkorn på gårdsagens kveldskos..! Mandag, og i dag skal jeg tilbake. Selvfølgelig skal jeg det, været har jo blitt heeelt fantastisk!! Jeg hadde telefonkontakt med hjemmefronten i går, og informerte om planendringene. De fulgte dessuten med på internett, på satellittsignalene jeg sendte fra SPOT’en som min kjære mor har investert i for både hennes og brukers trygghetsføleleser. Det går ikke annet enn å nyte turen tilbake, for dette været er ubeskrivelig. Dessverre er mye av terrenget slik at sola slipper delvis dårlig til i ruta mi, men det er uansett upåklagelig. Det er fortsatt litt ving, men med værforholdene fra de to siste dagene friskt i minne så legger jeg ikke merke til det. Alt er bare nydelig. Det er lettere å orientere seg ved hjelp av kartet nå, når man ser terrenget rundt seg. Noen steder ser jeg faktisk litt av sporene fra jeg gikk inn, og jeg kjenner igjen det meste av terrenget når jeg går tilbake. Ja, det er sikkert en fin sti på sommers tid, men med pulk, sekk og en del snø, så er det ofte besparende å gå rundt de tetteste og mest kuperte skog-kollene. Men må man følge merkingen så må man det. Med andre ord, turen tilbake var vesentlig lettere enn turen innover! Jeg kikker på graderstokken i bilen når jeg kommer dit, og den viser 10 blå. Pluss en del effektive. Det gjør ikke noe, for sola skinner og man kan ikke gjøre annet enn å nyte det! Alt i alt, må jeg si at dette har vært en lærerik tur. Jeg har funnet nye behov mpt modifisering av paris’n, og jeg har gjort meg opp litt mer formeninger om hva jeg faktisk trenger, og hva jeg ikke trenger å ha med på neste tur! Edit- Nå ble det noen bilder med her også!