Søk i nettsamfunnet

Hei! jeg har gått en del blåstier rundt omkring i oslos nærmark, men ønsker tips til flere. Gjerne turer som ikke er så kjente! I disse coronadager ønsker jeg å komme meg litt unna steder man kan nå med t-bane eller buss. Jeg, mannfolket og et vennepar tenkte oss på en dagstur på søndag. Vi ønsker gjerne en tur på 10-12 km i lett kupert terreng. Da den ene i følget har en skadet akilles er det litt viktig at det ikke er alt for mye stigning, men ønsker ikke å gå på grusvei - helst stier, gjerne blåmerkede! Noen som har turforslag til steder som kan nås på maks 30 min kjøring fra oslo? Setter veldig pris på tips!

Det er ikke tvingende nødvendig å planlegge mye for å sykle en tur til Bergen. Men for egen del har jeg stor glede av både planlegging og forberedelser i forkant av turene jeg tar. Det spiller ingen rolle om turen går på beina, eller som her, på sykkel. Forberedelsene kan gå på utstyr, mat, reiserute og kanskje er det greit med litt trening også, før man legger i vei. Jeg koser meg og bruker relativt mye tid på dette og når ting ikke går som planlagt setter det noen følelser i sving. Det er ingen skam å snu, heter det, men det er neimen ikke artig å gi seg heller. Det er selvfølgelig en lettelse når et problem kan løses, men likevel føler jeg på litt av den nederlagsfølelsen ved å ikke komme i mål. Det er mye lettere å dele sine vellykkede turer med andre, men innimellom har vel de fleste av oss opplevd at det kan butte i mot noen ganger. Etter en del fram og tilbake har jeg kommet til at jeg skal dele mine forsøk på å nå Bergen. Det er tross alt en del av turopplevelsen, om enn ikke den hyggeligste. Så her kommer nok en sakte film fra meg.

Hei, Noen som har vært noe ute i Nordmarka i det siste? Har isen begynt å gå på vanna? Evt. er det noen muligheter i Østmarka? Vurderer å komme oss ut en tur til neste helg, 5-7. April

Det nærmer seg sommer og jeg trenger tips fra dere som er kjent i Nordmarka (Oslo). Jeg skal altså krysse Nordmarka fra øst til vest med en fullastet Touringsykkel med smale dekk. Jeg ser for meg å entre marka fra rv.4 et eller annet sted mellom Gjelleråsen og Stryken / Harestua. Jeg skal gjennom Hønefoss og videre oppover 7´ern så et eller annet greit sted mellom Åsa og Klekken hadde vært fint å komme ut av marka. Jeg kan sykle rundt både nord og sør for Nordmarka, men det hadde passet fint å ta første teltnatta et eller annet sted i marka. Jeg kjenner overhodet ikke til Nordmarka så det jeg håper på er at noen av dere kan komme opp med ei grei rute gjennom marka. Siden sykkelen er tung og dekkene er smale er det vei jeg ser etter, men kan takle kortere trillesti vist jeg kan spare kilometer eller bratte bakker. Alle tips er velkomne.😀

Hei, Tenkte å ta en overnattingstur i Nordmarka i helgen. Starter turen fra Songsvann, supert om det er et fiskevann i nærheten også. Noen som har noen forslag?

"Jeg kunne jo skrevet en liten turrapport på fjellforum da" - men den ble visst nokså lang Leses på eget ansvar! Lenge har jeg tenkt på en solotur på vinteren, men vært redd både for mørket, det å fryse og bruk av brenner i teltet. For noen uker siden ble jeg overraskende inspirert av noen flotte turdamer på Instagram, og bestemte meg for at nå fikk det bare briste eller bære. Turhelga ble valgt med bakgrunn i at mannen hadde arbeidshelg, og en stund så det ut til at det ikke skulle bli så altfor kaldt. Et par dager før avreise viste værmeldinga brått -16, og jeg ble derfor litt nervøs for om soveposen min med komfort på -12 ville gjøre susen. Jeg bestemte meg derfor for å sy en innerpose, i håp om at den skulle berge meg gjennom natta dersom det skulle bli for ille, i tillegg til at værmeldinga så litt mer lovende ut dagen før avreise. I dagene før avreise begynte det å hope seg opp med turutstyr i stua, og jeg var stadig ute i hagen for å øve med primusen. Da strømmen tilfeldigvis gikk en dag, fikk jeg til og med ordna meg med litt lunsj Turfeberen hadde for alvor satt inn, og jeg gleda meg som bare det! I tillegg til litt turinspirasjon, hadde jeg også sett noen kule oppskrifter på deilig "primus-pizza" og noen fristende bilder av sveler til frokost, så det ble med i matposen. Endelig kom dagen for avreise. Jeg hadde med meg alt jeg kunne komme til å trenge av utstyr, og litt ekstra for kosens skyld. For det var jo hele poenget - å kose seg på tur, alene for første gang Været var helt fantastisk, og vi starta morgenen med strålende sol. Pulken endte opp med å veie mer enn jeg hadde sett for meg, og de første kilometerne gikk vi i stigning. Det var nok tyngre for hunden enn for meg, og til slutt koblet jeg han av for at han skulle spare litt krefter. Jeg har tidligere vært plaga med gnagsår i fjellskiskoa mine, men i god tro tenkte jeg at dersom jeg satte på gnagsårplaster før jeg gikk ville det sikkert gå fint. Det gjorde det for det aller meste også, men da jeg nærmet meg dagens første stopp kjente jeg at det begynte å bli sårt i skoen. Det passet derfor ypperlig med en stopp på Heggelia, hvor vi ble tatt så godt i mot - selvsagt skulle hunden få være med inn Dermed fikk jeg justert på gnagsårene, spist litt og hunden varmet seg foran peisen. Jeg ble likevel litt engstelig da verten kunne fortelle at det hadde vært -18 da han hadde åpnet i solskinnet samme morgen. Han syntes derfor at det var veldig tøft å skulle ligge ute i telt, og inni meg tenkte jeg at det kanskje kom til å bli i tøffeste laget! Vi kom oss avgårde igjen, og en drøy kilometer senere fant vi oss en flott teltplass ved et lite vann. Betjeningen på Heggelia hadde opplyst om at det blåste surt fra nord, så jeg forsøkte å finne en fin plass i ly. Da oppdaget jeg også at kartet og kompasset lå igjen hjemme..... Teltplassen kom på plass likevel Senere på kvelden angret jeg på at jeg hadde spadd ut forteltet, da teltet plutselig hadde flyttet seg 15 cm den veien, og soveposen min hang i fritt fall Heldigvis var den nokså enkelt å dra teltet en liten halvmeter andre veien, i og med at det er selvstående. Etter at teltet hadde kommet på plass, var det på tide å fyre bål med all veden som jeg hadde drasset med meg ei mil inn i skauen (!!) Jeg tenkte at det var greit å grave bålplassen ned, slik at bålet ikke skulle forsvinne i snøen. Lite ante jeg at snøen var like dyp som jeg er høy, og derfor gravde jeg nokså lenge for å få en fin plass Hunden var lagt til rette, og endelig kom det deilig varme fra bålet. Sola begynte å gå ned, og det samme gjorde temperaturen! Det jeg hadde glemt var hvor redd hunden min er for bål, og det ble derfor altfor "intimt" nede i ei slik grop - den fikk brått panikk, pila inn i teltet og nektet å komme ut igjen. Så da satt jeg der da, mutters alene i kulda og fyra bål. "Kose-faktoren" sank i takt med sola, og etter å ha forsøkt å få ned litt bålniste, kom jeg meg inn i teltet jeg også. Da jeg landet i soveposen begynte det å synke inn hvor langt jeg hadde gått, hvor lite mat og drikke jeg hadde fått i meg, og at telefonen min så ut til å dø av kulde raskere enn jeg hadde sett for meg. Før jeg skulle fyre i teltet hadde jeg planlagt å lage middag, så jeg begynte med det. Pizzadeig ble laget, og diverse garnityr funnet frem. Men så, tenkte jeg at det hadde jo vært lurt å fylle primusflaska med brennstoff før jeg skulle i teltet for kvelden. Men hvordan var det nå jeg fikk ut trykket igjen? Herregud som jeg kløna! Bensin overalt, kalde fingre og en rekke banneord... Banneorda skulle nok mest kompensere for at jeg begynte å bli litt stressa - tenk om jeg ikke fikk liv i primusen igjen? Til og med bikkja hadde begynt å hutre på dette tidspunktet. Liv ble det heldigvis i primusen, og noen likfingere senere ble det også pizza! I tillegg skapte jeg også et minne for livet - da jeg underveis i matlagingen brant meg på litt kakao jeg akkurat hadde laget, og bare skulle ta litt snø i munnen for å kjøle ned den brente tunga. Lite tenkte jeg på at jeg tok fra samme snøen som jeg akkurat hadde dynket med bensin Det smakte rett og slett alt annet enn nydelig!! Pizzaen var god, men samtidig smakte det ikke med mat. Et sikkert tegn til meg selv om at jeg hadde ventet for lenge med å spise! Etter mye om og men fikk jeg også primusen inn i teltet, og bikkja sluttet å hutre. Det var deilig med varme i teltet, men samtidig var jeg utrolig utilpass. I boka jeg hadde med meg, leste jeg den samme siden ganske mange ganger mens jeg fulgte med på brenneren. Til slutt klarte jeg heller ikke å holde meg lenger, og måtte bite i det "kalde" eple for å ut på do. Der kom likevel bålgropa til sin rett, for den var perfekt å gjemme seg i for å tisse når man er over snittet mørkeredd Vel tilbake i teltet spiste jeg litt frossent smågodt, og til slutt tok både hunden og jeg kvelden. I løpet av natta var jeg takket være den nye innerposen overraskende varm, men livredd for at kompanjongen min skulle fryse. Jeg våknet derfor med jevne mellomrom for å sjekke temperaturen i posen hans Da vi begge våknet neste morgen, var alt glemt.. Sola var på himmelen, og alle nerver glemt! Svelene til frokost ble likevel et litt for ambisiøst prosjekt i kulda, og kostet definitivt mer enn det smakte. Aldri har jeg lengtet så etter en pose real turmat! Nedpakking av teltplassen gikk supert, hvis man ser bort fra noen sporløst forsvunnede potesokker... Også på veien hjem stoppet vi på Heggelia, og til vår store glede var vertskapet det samme som dagen før. De siste kilometerne tilbake til bilen ble seige - hunden var lei, kald og sliten, og saftige gnagsår et faktum! Bilen var så kaldt at da vi hadde parkert hjemme, var den enda ikke varm Men det var heldigvis sofaen! Og der ble vi værende resten av kvelden, mens vi satte til livs resten av godteriet som var blitt for frossent til å spise på tur..

Ikke akkurat fjellvandring, men når man bor i Oslo rekker man ikke alltid komme seg til et fjell om helga er kort. Jeg lurer derfor på om noen har noen fine tips til rundturer med litt utsikt og teltmuligheter i Øst-/Nordmarka, hvor det kanskje ikke er alt for mye folk?

Har blitt Osloborger det neste året grunnet jobb. Da må jeg jo sjekke ut Nordmarka som alle skryter så fælt av! Har kjøpt kart og lest litt på OFA.no. Tenkte også å kjøpe den nye fiskeboka fra OFA. Fisketurene mine vil begrense seg til dagstur/kveldstur etter jobb. Derfor avhengig av å komme kjapt og effektivt ut i marka, fortrinnsvis med kollektiv og sykkel - men har bil stående hvis det skulle knipe. Derfor: Noen tips til adkomst og rute for å komme til gode fiskevann? Gjerne litt vekk fra folkestrømmen. På forhånd takk for alle svar!

Er det noen som har oversikt over forholdene i Oslomarka nå? Ser at det er lite snø igjen, men regner med at det fortsatt er ganske fuktig... Jeg skal ha med sambo på overnattingstur til uken og det er greit om det ikke blir en søkkvåt opplevelse.

Helgetur med Magnus. 10-12.02.17. Fredag: Slang bilen full av utstyr, møtte Magnus på coopen. Snø i lufta. Kjørte til Esso Jevnaker og opp til Tverrsjøstallen og parkerte. Snødde godt nå. Spenner på oss skia, jeg med pulk og han med sekk. Blitt nesten mørkt så planen er å finne en fin plass enten ved Tverrsjøen eller ved Skarvvatnet om vi finner en vei ned. Ikke kjent i området. Etter en liten bomtur i skauen ender vi opp i skogkanten ved Tverrsjøen. Heldige med plassen og finner god tørr ved. Blir pølser på bålet etter teltene er satt opp og maggoten i hullet. Snøværet gir seg utover kvelden og vi skravler og fisker til sent på natt. Lørdag: Våkner til helt blå himmel i nord og skyer mot sør. Lett snødriv i luften. Sjekker pilkestikkene ! Ingenting på meg, men to ørreter på Magnus på morrakvisten. Sitter å fisker en stund til og jeg får en ørrett og en abbor som begge slipper tilbake ned i mørket. Blir ikke lenge før vi pakker sakene og vender nesen mot Ølja. Skyene i sør har bestemt seg for å slippe litt mer snø, men det gir seg fort. Når vi har kommet til Ølja har været klarnet helt og vi tar en lunsj helt sørøst på Ølja. Fantastisk vær, passe kaldt og ingen vind. Ferske spor i snøen etter elgku med kalv. Trærne står snøtunge og solen får snø til å falle av. Lurer hele tia på om det er ei sinna elgku på vei ut av skogen! Etter en runde oppom Øljehytta for å se setter vi nesa mot Bristol vest for Ølja, en liten tømmerkoie fra 1930-tallet som har vært flyttet flere ganger. Denne koia har svært enkel standard med benker og illsted i midten. Ikke noe mer. Ingen ved på hytta så ut i skogen bærer det. Får samlet en god del tørr ved og fyrer opp. Innser fort at døra ikke kan være lukket. Selv med god fyr og god varme fra bålet fylles hytta med røyk og vi må sitte kroket mens vi varmer oss. Lite hell med fiske, temperaturen har krøpet ned godt under -10 og vi tar tidlig kvelden og satser på bedre fiske på morgenen. Søndag: Fantastisk vær og jeg må si jeg er imponert over hvor mange som er tidlig ute på ski. Ikke vanskelig å forstå for dette må være en av årets flotteste dager i marka så langt. Veldig kaldt i hytta så kommer oss ut og sola gir varme. Drypper av taket og kommer oss ned på isen. Ett eneste napp resulterer i en liten abbor. Har egentlig ikke trua så vi finner skia og staker kursen øst over Ølja, ned myrdraget til Johannes-tjernet. Borrer noen hull, men ikke noe napp. Vi er nok ikke de tolmodigste fiskerne. Koser oss i sola en stund før vaffel på Tverrsjøstallen blir for fristende. "Tar ikke kort?! Krise ! Å, dere tar vipps? Bare å skrive ned navn og nr på en lapp ja" For en fantastisk løsning og må si den vaffelen var helt super! Med vaffel i handa er turen over for denne gang. Takk for turen! Her er noen bilder.

Jeg har vært elendig til å legge ut turrapporter men begynner å bli så gammel at jeg kanskje må skrive noe ned for å huske hva jeg har drevet med. Så her er turrapport nr.1 på Fjellforum. Det er litt mange ord, sleivete språk og til tider nesten litt useriøst, så dere får lese på eget ansvar. Jeg skulle en uke på tur i juli men hadde overhodet ikke rukket å forberede meg. Tenkte både på Finse-Haukeliseter og Rondane på langs, men dårlige værmeldinger og mangel på forberedelse gjorde at jeg dreiet over på andre alternativer. På en tur Romeriksåsen på langs for et par år siden hadde jeg lagt merke til skilting med Rondanestien og Jotunheimstien. Jeg hadde jo ikke tid til å gjennomføre hele, men tenkte at jeg kunne ta en etappe i hvert fall. Det var meldt knallvær på Østlandet også, så da var det greit å gå ut av døra og starte på Grønland. Hvorfor det ble Rondanestien og ikke Jotunheimstien aner jeg ikke, men de holdt jo følge til Råbjørnhytta nord i Romeriksåsen uansett. Dag 1, søndag Hadde fremdeles ikke forberedt meg noe særlig og klarte ikke å finne noe godt overnattingsalternativ natt 1 så jeg tok Grønland-Hammern som en dagstur. Det var bare å brøyte seg forbi pusherne på Vaterland og komme i gang. Det ble mye slalom mellom Pokemonjegere og de vanlige søndagsgjengerne, men det var fint vær og fint langs Akerselva. Alt gikk ganske bra helt til jeg kom til Bentsebrua. Underveis sjekket jeg GPS-sporet jeg hadde lastet ned fra ut.no. Ved Bentsebrua så det ut som sporet gikk på høyre side av elva og ikke på andre siden der turveien gikk. Tenkte kanskje det gikk en sti langs elva på høyre side. Var litt lei av Pokemon uansett så jeg gikk inn i en bakgård i Bentsebrugata for å sjekke. Og sannelig, der var det noe som hadde tråkket ned mot elva. Jeg fulgte stien i ca.50 meter før den endte i en blokk som stod helt ned til elva. Ikke mulig å komme forbi. Det var en ekstremt bratt skrent opp langs huset, men snu kom ikke på tale. Jeg krabbet opp bakken og oppdaget gjerdet med piggtråd på toppen. Det satt fremdeles langt inne å snu så jeg vurderte nærmeste tre. Der var det jammen meg en gren som lå oppå gjerdet. Hvis jeg bare fikk tak i den så kunne jeg svinge meg over. Etter litt kaving fikk jeg tak i grena og slang ett bein opp gjerdet. Det var da jeg så rett inn vinduet på et karnapp i 3. etasje hvor det satt en mann og leste bok. Uten å hilse klarte jeg å komme over gjerdet og videre inn i neste bakgård. Det er ikke første gang jeg har rotet meg opp i problemer på noe som burde ha vært "a walk in the park" -- bokstavelig talt. Men nå er jeg godt over 50, så jeg burde skjerpe meg... Etter å ha fått rotet meg over brua ved Bjølsen valsemølle fortsatte turen ganske udramatisk til Hammern. Ca. 14km Dag 2, mandag Endelig pakket sekk og bare vente en knapp time på bussen i Nydalen var jeg klar for start fra Hammern, litt sent riktignok. Jeg hadde en rest av en forkjølelse i kroppen og var ganske slapp. Det gikk veldig tungt, og ved Øyungen tok jeg en avgjørelse jeg på forhånd hadde bestemt meg for aldri å ta; slå leir ved Øyungen. Ungeskrik og partyungdom gjorde at villmarksfølelsen var et stykke unna. Ørepropper to the rescue. Sørgelige 9km. Fint i Maridalen også: Btw: kan flette litt inn om utstyr her. Har en slags halvveis lettpakkingstilnærming med noen utskeielser. Osprey Exos 58 sekk, Terra Nova Laser telt, Cumulus Quilt 150, Exped Synmat UL. Skumunderlag har jeg testet i fleng, men jeg har alltid savnet min gamle Bamse (liggeunderlaget altså). Så nå er Bamse alltid med på tur igjen. Startet på ca.12-13kg (med mat og 2l vann. Source 2l drikkeblære, svetter sinnsykt og kunne godt hatt slangen intravenøst. For koking baserte jeg meg på BushBuddy i en passende Primuskjele, men hadde en skvett gass med en Crux Lite i backup (noen som er unødvendig egentlig). Baserte frokost på en musli-/havregryn-/rosiner-/sukker- og tørrmelkblanding som jeg hadde varmt vann i. Lunsj var Snickers oa/rett i koppen og nudler. Middag var uoppfinnsomt nok; Real. Ahlgrens Bilar som trøst. Valgte Crispi Skarven som fottøy selv om jeg bruker mye lave hikingsko til vanlig. Men erfaring med litt fuktighet i Nordmarka og Romeriksåsen fra før gjorde at jeg ville prøve å holde meg tørr på bena. Gikk i shorts hele tiden, med den følge at leggene mine så ut som to sånne vertikale spyd med tyrkisk kebab etter turen. Dag 3, tirsdag Formen var mye bedre og jeg la i vei. Jeg hadde ikke gått mer en 10 min før jeg traff en kar i skjørt som gikk og kikket rundt på bakken. Jeg spurte om han var skotsk, men han var amerikansk og likte å gå i skjørt på tur. Han lette etter sopp. Om det var dette som forstyrret meg vet jeg ikke, men jeg oppdaget i hvert fall at jeg hadde kommet på avveie ift GPS-sporet. Snu kom ikke på tale, så jeg fant en sti på GPS-en (Garmin Montana 600 m/Topo Premium (fint skal det være)) som skulle ta meg tilbake on track. Problemet var at stien kun fantes på GPS-en og ikke i Nordmarka. Snu kom fremdeles ikke på tale så jeg gikk videre. Stien jeg gikk kom innom Liggern Gård. Der var det jammen meg skiltet til Rondanestien. Neste holdeplass var Tømte. Der hadde de satt opp en stor håndpumpe som ga meg masse kaldt godt brønnvann. Deilig i varmen. Det gikk grusvei fra Tømte, men etter noen får hundre meter var det skiltet Rondanestien på sti. GPS-sporet fulgte grusveien. Min filosofi (vel, filosofi og filosofi...) var å bruke sti mest mulig så jeg brøt med ut.no og tok stien. Fin sti, selv om svært få noen gang hadde brukt den. Stoppet for lunsj når det begynte å småregne (eneste regnet på turen). Utsikt over Ørfiske. Ble bitt i leggen av en maur. Havnet etter hvert i Karlshaugen naturreservat (under, ikke det beste bildet, men det gir et inntrykk). Aldri vært der før, flott sted. Litt fjellfølelse og modne multer langs stien, mange, nam-nam. Hadde nok ikke vært mye folk her heller i det siste. Etter dette kom jeg ned på grusvei som endte ved Hakadal Verk, men jeg gikk 2km motsatt vei for å campe ved Langvann. Noe fredeligere enn Øyungen… Ca. 13km (ikke så veldig langt, men jeg var på tur og ikke på ultraløp). Camp Langvann: Dag 4, onsdag Kjedelig grusvei ned mot Hakadal Verk. Ingen butikker eller kiosker i umiddelbar nærhet. Gadd ikke å gå kilometern til selve Hakadal Verk for å sjekke heller. Over riksvei 4 og langs asfaltvei i en knapp km. Når man vet at man skal rett opp åsen som troner ovenfor så trenger man vann. Jeg begynte å bli tom så jeg håpet på forsyninger snart. Og ulikt meg var jeg heldig med plassering av et tjern med godt vann på toppen. Jeg synes det er fint i Romeriksåsen og koste meg frem til Storøyungen (håpet det var større unger der enn ved Øyungen..., uff, dårlig spøk, beklager). Ble stukket i leggen av en veps mens jeg gikk, hva hadde jeg gjort den…). Spiste lunsj og ble jammen meg bitt av en maur i leggen igjen, hvor mange ganger skjer det liksom. Fant en utrolig fin leirplass, men klokka var bare kvart over tre. Plassen var så fin at jeg ikke hadde lyst til å gå videre. Svaberg ut i vannet, flat plass i skyggen til teltet, vestvendt, fjordgløtt og hele greiene. Jeg så en hytte på andre siden, men tenkte pytt, pytt. Så la en robåt ut med tre gamle damer som rodde rundt utenfor leirplassen og skravlet som det var siste mulighet (det var det kanskje også om man skulle dømme etter alderen). Jeg gikk videre. Et stykke videre kom jeg til en nesten like fin leirplass. Nå var saken avgjort. Så la en robåt ut fra en hytte på en øy rett ovenfor leirplassen. Det var en far med en sønn på 4-5 år i sin mest spørrelystne alder. Han spurte og grov om alt, og faren svarte tålmodig mens han rodde. Jeg gikk videre langs vannet. Stien tetnet til, det var vestvendt, varmt og fuktig. Kleggen kom frem. Surringen fra kleggen ble bare avbrutt av spørsmålene fra gutten i båten som rodde parallelt med land der hvor jeg gikk. Svetten rant raskere enn guttens spørsmål, mens spindelvev klistret seg til ansiktet. Pussig nok lurte jeg ikke på hvorfor jeg drev med dette her. Jeg kom ut av krattet og mot Øyungshytta. Her var det skiltet med Rondanestien mot hytta. GPS-sporet fulgte veien en km eller så videre før den tok av inn i skogen. Av en eller annen grunn fulgte jeg GPS-sporet og kom til stedet hvor det tok av. Det av en rødmerket løype som så veldig våt ut. Jeg ga opp for dagen og fikk rotet meg ned til vannet igjen. Fant faktisk en flott plass å slå leir. Fikk til og med badet. Ca. 16km Camp Storøyungen: Dag 5, torsdag Flott morgen. Gikk tilbake til Øyunghytta og fulgte skiltingen. Som dere har skjønt nå må man ta andres GPS-spor med en klype ett eller annet. Herfra fulgte to lange fine strekk på sti via Bjertnessjøen til Råbjørnhytta. Fin tur. Jeg hadde ønsket meg matlager på Råbjørnhytta, men regnet med at det var et longshot. Det var det. Det var en stor familie på hytta. Hadde det ikke vært det hadde jeg vurdert å telte på området. Jeg så på kartet at det sannsynligvis ikke var håp om fine leirplasser videre mot Nannestad. Det var det ikke. Det var to tjern noen km videre, men det var myrete. Kroktjern lå ved stien, men var håpløst. Bergstjernet lå rundt 300m fra stien og var større. Jeg tenkte at det sikker var mulig å finne ett sted å slå opp teltet og få vasket seg litt. Det var hengemyr rundt hele tjernet og umulig å komme til vannkanten. Jeg så en enkelt furu på et flatt område hvor det var flatt og relativt tørt. Det var et utilgjengelig og ikke spesielt fint sted. Men ikke mer øde enn at det var fyrt bål der jeg ville ha teltet. Med tilhørende tom ølboks og rester av sløyet og flådd Abbor. Men jeg fikk slått opp telt og sovet. Jeg kunne likegodt ha slått leir ved Drittjern som ikke lå så langt unna. Ca.13km Dag 6, fredag Kavet meg tilbake til stien og fortsatte mot Nannestad. Denne delen av Romeriksåsen er jeg ikke så begeistret for, men det er noen typiske kulturminner i form av gamle seterplasser og bygninger. Men hvor de fikk vann fra lurer jeg på. Fra Råbjørnhytta og til Nannestad er det nesten ikke vann å finne. Det er noe avrenning fra myrer som sildrer et par-tre steder, men det var ikke veldig fristende. Jeg drakk allikevel og det gikk greit, men anbefaler å ta med godt med vann fra Råbjørn. Jeg hadde for så vidt tiden til søndag, men jeg var tom for alt av mat og snacks. Jeg kunne ha funnet butikker i Nannestad, men det var et stykke å gå på vei etter dette så det ut som. Jeg bestemte meg for å avslutte for nå og fortsette senere. Jeg ringte min datter og gråt til hun sa seg villig til å ta bilen og komme hente meg. Ca.10km Noen mener Rondanestien er kjedelig, i hvert fall denne strekningen. Jeg kom innom mange fine områder og koste meg. Jeg hadde knallvær og det hjelper selvfølgelig en hel del. I løpet av de dagene jeg gikk i marka møtte jeg absolutt ingen (bortsett fra "skotten") på stiene. Merkingen var så som så:

Hei hyggelige skoggangsmenn- og kvinner. Her har dere en film å kose dere med og som forhåpentligvis kan inspirere litt og dekke litt suget etter naturopplevelser. La ut på en to ukers vandring fra Tomter i Østfold til Tofte i Hurum. Dette skulle være en rein kosetur gjennom Oslomarkas godbiter, og for noen godbiter av naturstykker som omringer Oslofjorden! Håper dere vil like filmen Mvh Alexander H. Strand Se opplastede bilde for ruta

Har Helsport Nordmarka 2 teltet og Nordmarka Tarp med meg på kanoturene. Da jeg nå planlegger fotturer bør jeg ned i volum og vekt. Jeg har tenkt å beholde teltet i alle fall en sesong til. Ved å bytte plugger veier det nå 2,360 kg. Teltet har ikke ripstopp duk men en Helsport Polyester 75D duk. Har noen av dere erfaring med styrken i denne duken? Lå på en forblåst plass med kraftig regn ved Store Krekkja i sommer med vindstyrke 10 - 12 m/s og teltet fungerte bra, men hadde vært greit om jeg hadde mere kunnskap om hvor mye teltet tåler. Synes Nordmarke serien til Helsport/XXL er et godt tilbud til nybegynnere som vil prøve friluftslivet uten at det koster for mye å komme i gang.

Så, nu var det dax för den tur som skulle ha blivit förra söndagen, om tillräckligt många hade haft vett att boka upp sig på cykelbussen som skiföreningen har. Märkligt nog ofta tunnt med folk på hösten, som är bästa tiden, men fullt mitt i sommaren när det egentligen är på tok för varmt för långa cykel turer. Nåväl, ingen buss = tåg. Och till Grua istället för Ringkollen ger ca 25 km extra + 400 extra höjdmeter. Turen började i ett dimmigt och frostigt Grua. Lite kyligt, men så fort man kom ut i solen ca 50 meter upp så blev det varmt. Asfalt väg upp, knak och knirr i min gamla velociped. Knakande spåras till främre fästet till bakdämparen. Vilket åtgärdades på plats, snabbt och enkelt. Sjön låg om en spegel när jag kommer fram vid Mylla damm. Jag körde vidare på nordsidan för att få mer sol. Det finns en väg på sydsidan också, jag antar att den är plattare. Efter en massa uppförsbacke så stannade jag på ett ställe för att ta en bild. När jag vände mig om för att fortsätta så såg jag att ovanför vägen, liksom lite undangömt, så fanns bord och sittplats. Tydligen fler som tyckte det var bra utiskt här. Fram med köket och test av min nya Soto 4dl bränsleflaska. Man behöver inte pumpa så in i h-e med denna lilla flaskan, men luftfjädern inuti tappar snabbt trycket (liten luftvolym) så man måste ge den några tryckare då och då. Helt OK med tanke på platsen man sparar i packningen. Färden gick vidare söder ut förbi Sindersetra. Kör ut i skogen för tidigt, men hittar sedan stigen som leder mot Tversjöstallen. Fortsätter där vidare söder ut. Orkar inte köra över Ringkollen, tar det en annan gång. Gör istället en rekognosering och hamnar så småningom i Finnseter (testar ny väg till Sinnerdammen). Massor av uppförsbacke på vägen dit. Eftersom det är naturreservat mellan Finnseter och Sinnerdammen var jag tvungen att rulla ihop cykeln och stoppa ned den i ryggsäcken och gå till fots hela vägen till Sinnerdammen. Framme vid Sinnerdammen kunde jag snabbt konstatera att man huggit ned en del skog så nu lyser solen på stugan! Trevligt. Upp från Sinnerdalen mot Storflåtan. Här har jag två val. Antingen en 7-jäkla uppför från vägen söder om Hägglivattnet, eller en 7-jäkla uppför till Lövlia med option på Sörsetra + att jag får med mig den mycket fina nedkörningen från Lövlia på sydsidan. Bestämmer mig för att köra via Løvlia. Lunch i solen vid Storflåtan. Jag skulle gärna stannat här längre, men det är långt kvar hem, så jag måste fortsätta. Det är vad jag saknar på sådana här långturer: Möjligheten till långa pauser. Det går ju inte, man måste ju komma hem någon gång. Vidare till Løvlia. Stort ståhej med någon barnaktivitet. Fantastiskt fin körning ned trillestien, den bästa körningen jag gjort här någon gång. Hög fart, bra flyt. När jag svängt vänster ned till Lommedalen, så kommer jag på krönet upp till en plats där det står en karl och viftar med ett gevär (riffle) och pillar med området där man har amunitionen (kammarstycke?). Bäst att hålla sig bakom honom tänkte jag. Han hade en hund med sig, och den verkade också nervös. Handhavandet med vapnet såg inte förtroendeingivande ut och det tyckte nog inte hunden heller. Såg ut som ett vapen för älgjakt. Knasboll, det finns ju inga älgar i det där området, det vet alla som rör sig där. Det duger inte att sätta sig i bilen och åka ut i skogen en gång om året och tro att man kan skjuta älg från grusvägen. Särskilt inte i ett område som kryllar av hytter, marka-gåere, cyklister mm. Nåväl, vid korsningen Lommedalen - Kleivstua blev det Kleivstua. Jag ville få med mig stigen från Sørsetra och söder ut. Ovanligt tort där nu. Och faktiskt så är den här vägen inte dirket så mycket längre än att köra via Lommedalen, men man får en rejäl uppför till Dronningens utsikt. + några backar fram till Sørsetra. Exiten via Lommedalen är bra, men stigen söder ut från Sörsetra är bättre. Jag skippade att svänga förbi PG-landningen vid Solfjellstua, utan tog bestemor-ruta hem, dvs asfaltsvägen. Hade haft mitt av uppför den här dagen... Starten i Grua... ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Vid Mylla damm ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Kaffeplats. Tyvärr bara mobil med istället för riktig kamera. Jag kan i alla fall snobba med 4dl flaska till Soto Muka Stove, troligen den enda i Norge. ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Spålen ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Lunch vid Storflåtan. ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Vid Dammtjern. På plats så såg Gaustatoppen nära ut, närmare än någonsin. Ser inte riktigt så ut på denna bilden... ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- På HG-rampa vid Sundvollen/Dronningens utsikt, vy mot kongens. ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Sørsertra. En favorit i repris. ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Profilen på själva resan från Grua och hem.

Beklager, men jeg tok altfor lite bilder denne gangen Fredag 13:40 Rute 200 - Ekspressbussen fra Oslo til Hønefoss hadde et øyeblikk av identitetskrise da den langt fra er noen ekspressbuss. Det vil si – kan hende den kjører ekspress fra Sundvollen til Hønefoss, men fra Oslo Busstermainal til Sundvollen stopper den på alle stopp som finnes og noen ganger der det ikke er holdeplasser også virket det som. Bussen ble stappfull og vi var etterhvert 10-12 minutter forsinket, men med hytte-nabo Heidi som reisefølge gikk turen ok. På Sundvollen var der bare å vente på Rakel som, uten at vi hadde spesifikt bestemt noe, jeg var rimelig sikker på skulle ankomme omtrent 15:00, som oss. Sundvollen....det er litt mer enn bare et kryss (ikke mye mer, men litt) så vi bestemte oss for å sette oss ved noen benker på bensinstasjonen så vi var lett synlige uansett hvor på Sundvollen Rakel måtte være, eller om hun skulle komme kjørende. Da vi hadde spist is og sett på kart og enda ikke hadde sett noe til henne klokka 15:45 bestemte vi oss for bare å begynne å gå. Det var en del høydemeter som skulle tas første timen, så de kunne jo være ok å ta i bedagelig tempo. Og akkurat i det vi reiser oss opp fra benken får jeg øye på Zombie Apocalypse K-9 Response Unit-bilen til Rakel på andre siden av parkeringsplassen. Rakel var, som "Response Unit" seg hør og bør klar til å gå med en gang, så vi satt avgårde oppover bakken, 3 personer og 2 hunder. Etter en runde med feilnavigering rundt på byggefeltet bestemte vi oss for å gå nedover igjen til der stien mot «Kongeutsikten» begynner. Akkurat i det vi kommer ned til stien møter vi et par nye FF fjes; Daniel og Jørgen som hadde kjørt bil fra Økern kl. 15.00 - så da var vi plutselig 5 personer og 4 hunder. Stien oppover er en 1-3 meter bred ubehagelig hardpakket sak som stort sett går spiker-rett oppover. 130 meter for sent oppdager sjefs GPS-fikler Jørgen at vi har klatret noen meter for mye i forhold til den avstikker-stien vi skulle tatt, så da bærer det ned igjen littegrann til vi finner stien som skjærer østover og oppover til den krysser asfalten, går gjennom bregner og frodig underskog, forbi en hytte og spytter oss ut på en grusvei. Er vi oppe på flata? Ja, ser nesten sånn ut. Jeg har lyst til å bade. På kartet er det noen hundre meter til et lite vann så da lar jeg meg ikke be to ganger. Årets første dypp er himmelsk og etterhvert har alle fått vasket av litt svette og myggmiddel og er klar for nye utfordringer. Det tar ikke lang tid før svetten pipler igjen. Vi er inne i årets hittil varmeste helg og det er meldt opp mot 30 grader i sør Norge. Da vi står og ser på litt kart og vurderer ferden videre over en stor setervoll hører vi folk nedenfor oss på stien og ikke lenge etter har alle hilst og vi er en svær gjeng på til sammen 9 personer og 4 hunder. Vi er ikke så langt fra dagens mål; Myromstjern, men det går ikke sti helt frem så vi må pløye gjennom et hogstfelt før vi til slutt står på feil side av vannet. Litt etter har alle hilst på en gammel kjenning; Roger, som sitter ved tjernets eneste leirplass og soler føttene mens han teller maur og ellers bare nyter. Tradisjon tro hadde Roger startet på Røa i Oslo dagen før, men mot normalt hadde han faktisk kommet frem denne gangen og ankom Myromstjernet omtrent 4 timer før oss andre. De fleste begynner å lete etter en ok plass for telt, tarper og køyer da treffets siste deltaker kommer smygende. Carl Christian var nok et nytt fjes for meg – artig at det stadig dukker opp nye fjes på disse FF treffene. Av boliger mener jeg vi hadde følgende spredd rundt mellom furuer og maurtuer Telt Thomas Jørgen Heidi Roger Køye Eirik Siri Amalie Tor Magnus Tarp Carl Christian Daniel Rakel Det var lite paprika å se rundt om middagsbordet litt senere, men diverse hjemmelagde brennere fikk kjørt seg så vannet kokte. En forbannet seg over at han ikke hadde med skje, en annen at han ikke hadde med multitool, men generelt var stemningen på topp. Verst var det for han som ikke hadde med myggnett.

Smeller på med en litt lengre turrapport fra skituren jeg gjorde fra Oslo til Gjøvik! Håper det kan være god lesning ! Ta gjerne en kikk på bloggen min også! http://alexstra.bloggnorge.com Skiglede fra Oslo til Gjøvik Det er fredag og helg. Jeg har planer om å ta en litt lengre tur. Har vært på vinterturer før, men har ikke vært på en lengre tur med forflytning hver dag. Det er ikke snakk om en skikkelig langtur, men en 5 dagers kanskje. Timeplanen over forelesninger neste uke virker ikke så innmari spennende, kanskje jeg skal droppe et par forelesninger? Når jeg legger ut på turer er det greit med en destinasjon. En "fra og til" tur. Etter mye kikking på kart blir det bestemt, fra Oslo og til Gjøvik. Det er en fin distanse på 5 dager, det er preparerte løyper og det tar meg gjennom skogsområder som er nye for meg. Det høres spennende nok ut! Gjennom Nordmarka Jeg drar ned på skolen på Pilestredet for å printe ut noen kart. Der møter jeg på Ola, han liker godt turplanene mine og sier han vil følge meg de første kilometerne på ski. Det lyder perfekt, da får jeg selskap på "dørstokkmila" fra Sognsvann til Ullevållseter. Et par timer senere står vi på Sognsvann i skumringstimen, Ola ikledd sporty langrennstil, jeg med fjellski, løssnøstaver og en god og svær oppakning på ryggen. Vi spaserer opp lysløypa til Ullevållsseter, svir av 90 kroner på en brus, gulrotkake og en kaffe. Så skiller vi våre veier, han suser ned mot Sognsvann og jeg vender skituppene nordover mot Gjøvik. Gjennom Nordmarka ønsker jeg ikke å ta hovedveien over Kikut, Katnosa og Mylla. Tanken er å gå et par mil før jeg slår leir og jeg går mot området ved vannet Helgeren. Jeg går over Kamphaug, her er det ikke kjørt opp løyper, men det er andre som har gått her før, så jeg slepper å gå i djupsnøen. Dagen før pøsregnet det her i Oslotraktene, og snøen er våt og sørpete. Over platået på Kamphaug får jeg utsyn over skogsåsene forran meg. Det er mørkt men stjerneklart og lyset fra Oslo by lyser opp slik at jeg ikke behøver hodelykt. "Deilig å være på tur igjen", tenker jeg. En stund senere når jeg Helgeren. Jeg er noe usikker på isen på vanna, ettersom det ikke har vært noen lengre periode med skikkelig kulde, pluss noen milde dager i det siste, men det er oppkjørte spor på Helgeren så jeg hiver meg utpå. Med kveldninga kom kuldegradene og føret har iset til. Over Helgeren går jeg ikke, men suser over de isete scooterøypene, under stjernene, helt alene, "ekte skiglede" tenker jeg. Jeg slår opp leir etter å fulgt en løype imot Trehørningen oppi et område hvor det så ut til å være nok av tørrved. Jeg graver opp leirplassen og setter igang med vedsanking. Det lønner seg å slå opp leir ut ifra kriteriet vedtilgang, da sparer jeg mye tid på vedsankningen. Videre er det også kjekt om det er rennende vann i nærheten, så slepper jeg å smelte snø. Etter å ha lagt opp ei god og tjukk barseng og fått knytt opp presenningen er det klart for kveldskos ved bålet. På morgenkvisten karrer jeg meg ut av soveposen og griper etter bjørkeneveret og tenner opp kaffebålet. Frokost inntas og leiren pakkes sammen. I dag skal jeg legge bak meg minst tre mil, fram til Grua, helt nord i Nordmarka. Det er en fryd å gå på ski gjennom Nordmarka, og siden jeg legger ruta utenom allfarveien får jeg stort sett gå for meg selv. Løypenettet i Nordmarka er imponerende, allerede så tidlig i skisesongen (snøen har kommet for alvor den siste uka) er løypene kjørt opp. Til og med de mer utenom allfarvei snøscooterløypene. Ved krysset ved Gjerdingen slår jeg av en prat med par unge karer. Når jeg forteller om hvor jeg skal sier han ene, jeg kjente en kar som har gjort samma turen, han gjorde den på en dag! Jeg må le. En dag!? Ja han er en gammal skiløper, han var tidligere fallkjermjeger, kunne han fortelle. Jaja, tenker jeg, disse gamle traverne er noe for seg selv. Videre tar jeg en avstikker til hytta Rajebråten på nordsida av Gjerdingen, der er det servering i helgene. Jeg hadde glemt kontanter, men jeg spiste medbrakt lunsj. Ei eldre hyggelig dame spanderte en kakao på meg. Etter denne rasten var det ei drøy mil igjen til Grua i mørket. Halveis når jeg en utfartsplass hvor skifolket parkerer bilene sine. Jeg stoppet opp for å se på skiltene etter ruta direkte mot Grua. Der skulle jeg få meg en liten naturopplevelse. Ei lita spissmus hadde forvilla seg ut på veien. Den gikk stresset rundt, jeg sto bare å så på. Den prøvde å klatre opp brøytekantene på veien, men falt bare ned igjen. Den tok en runde rundt på veien og gikk mot meg og under skoa mi og søkte ly der. "Skal du stå der du da!", sier jeg også rusler den videre. Jaja, jeg må også komme meg videre! Jeg ankommer Grua og er nokså sliten. På Grua har de en Kiwi og der skal jeg dra å kjøpe litt mer mat. Jeg handler litt kjeks, pølser og brød. Jeg setter meg på stolen ved tippehjørnet og nyter en gresk yoghurt. Jeg spør kassedama om litt veiforklaring ifht løypene videre nordover. Hun hadde ikke peiling. Rådvill går jeg ut og kommer til et kryss, hmm, høyre eller venstre? Før eller siden kommer jeg vel til noen løyper.. Jeg gjør et feilvalg som fører meg på en bomtur. Jeg tar til høyre og cruiser ned til der hvor riksvei 4 går. Der er en Rema og jeg går inn og spør om råd. Kassamannen visste heller ingenting, men sier jeg antageligvis må gå tilbake til Grua igjen. Jeg gjør det og finner omsider løypene som tar meg opp der Romeriksåsene blir til Hadelandsåsene. På dette punktet er jeg relativt sliten og jeg finner et sted hvor det kan se ut til å være greit med ved i nærheten og slår leir. Antagelsen min slo feil, det var ikke mye ved i nærheten. Jeg må gå mye rundt for å samle opp en god vedhaug, jeg tråkker rundt i djupsnøen og blir gjennomsvett. Omsider får jeg opp en duganes vedhaug. Jeg sovna godt den natta. Hadelandsåsene Jeg våkner småkald i soveposen, det er tydelig at gradene har krøpet seg nedover på gradestokken iløpet av natta. På den ene foten har jeg fått et gnagsår på hælen og legger derfor på noe sportsteip. Jeg begir meg på dagens etappe og det er knallvær, minusgrader og sol, det er også godt skiføre. Disse områdene har jeg ikke besøkt før, så det er en spenning i seg selv å "utforske" disse områdene. Denne dagen startet jeg å gå i nitiden og gikk i et sett til kl. 15. Da hadde jeg tilbakelagt en distanse på 3 mil, preparerte løyper hele veien. Min høyre akilles var begynt å bli vond, og dette reduserte tempoet mitt. Det var et punkt i skoen som trykket mot akillesen og først nå var jeg begynt å kjenne en liten stikkende smerte. Sola begynte å gå ned og jeg var ganske sliten. Jeg var ved Lushaugen, en ås som ligger noe over 800 moh. Her oppe var det full vinter med meterdjup snø og glissen skog. Oppi denne høyden begynner granskogen å få et røffere preg, slik som skogen gjør ikke så langt under tregrensa. En gradstokk ved et informasjonsskilt jeg passerte viste at det var 13 minusgrader. Ved ei myr så jeg at det var en god del lett tilgjengelig tørrved, jeg tråkker ut av løypa og beveger meg bort i kanten på myra. Svett etter gåingen og den kalde temperaturen blir jeg fort kald. En skigåer jeg pratet med litt tidligere hadde sagt at 5 km herfra ligger Lygnasæter som er et hotell, "du får dra dit om du ikke orker å sove ute da!", hadde hun sagt. Sliten og kald som jeg var virket det fristende, men jeg satte igang å rydde til en leir. Med spaden gravde jeg opp ei grop hvor jeg skulle ligge, så gikk jeg igang med vedsankningen. Det var nok av døde tørre furuer i myrkanten som kunne veltes over. Noen av de satt litt for godt fast til at de kunne veltes over ende for hånd, da tok jeg i bruk øksa. Etter å ha samlet en liten mengde klarte jeg å miste øksa mi. Jeg hadde nok uoppmerksomt lagt den fra meg et sted i snøen og senere tråkket den ned under snøen. Den var ikke til å finne, jeg letet og gikk med spaden å slo i snøen for å høre om den traff øksa. På dette punktet følte jeg meg litt motløs, mørket hadde sunket og dette vinterfriluftslivet kjentes litt tøft. Jeg tok en liten kjapp tur i tenkeboksen for å motivere meg selv. "Dette er god erfaring", "det var dette jeg kom for å kjenne på", "nå gjelder det å skape en god leir slik at du kan slappe utover kvelden", "dette blir bra!". Jeg klarer å endre innstillingen min til det hele og ser så det positive i situasjonen. Jeg tenner opp bålet og går løs på enda mer vedsanking. For å hente veden må jeg tråkke rundt i djupsnøen, det blir en strevsom prosess, men sakte men sikkert bygger det seg opp en god vedhaug. Bålet tennes, en god og tjukk barseng stelles i stand og presenningen settes opp. Mens jeg sitter ved bålet og smelter snø i kjelen og griller pølser merker jeg at roen senker seg, "dette var jo ikke så ille", tenker jeg. Jeg var fornøyd og følte jeg hadde rydda meg en fin liten plass her i skauen. Jeg sovner til lyden av sprakende bål. Det begynner å bli et par tre år siden jeg kjøpte vinterposen nå, og ærlig talt kan jeg bli litt kald iløpet av netter det er mer enn 5 minus. Iløpet av natta våkner jeg flere ganger av at jeg er småkald, da blåser jeg opp glørne i bålet og hiver på et par kubber til, og sovner godt med varmen fra bålet. Over til Toten Neste morgenen er det nedbør, det snør, mye. Planen er å gå til jeg kommer til den åpne hytta Kjerringfred som opprinnelig ble satt opp som ei milorg-hytte. Tanken på en kveld innendørs i ei lita koselig tømmerkoie gav meg motivasjon på å gi på litt i løypa. Rundt 12 tiden ankom jeg Lygnasæter. Her er det et hotell og en bensinstasjon. Jeg går inn på kafeen og kjøper meg en varm eplekake med krem og kaffe. Jeg merker jeg får mange syn fra folket inne på kafeen, sikkert på grunn av den store sekken min og at jeg stinker bål, tenker jeg. Da jeg går på do blir jeg selv forskrekket når jeg ser meg i speilet. Ansiktet mitt er full av svart sot og jeg ser ut som en gruvearbeider fra 1800-tallet. Jeg ler av hvor skitten jeg ser ut og gir meg selv en liten kattevask i trynet. Ved Lygna går riksvei 4 som jeg krysser og begir på skogsområdet som heter Øståsen. Det er nokså godt merket ruta jeg følger, den viser skilt til Gjøvik og hvor mange km det er igjen. Etter å ha kommet til ei seter i området går jeg feil. Jeg følger de snøscootersporene jeg allerede hadde fulgt en stund, men de begynner å ta en ganske ulogisk retning i forhold til hvor jeg skal. De fører meg ned noen bakker, og jeg får en utrivelig mistanke om at jeg kanskje må gå tilbake opp de samme bakkene jeg kjørte ned. Da sporet kommer til en skogsvei tar jeg en nøye kikk på kartet og kan konstantere at jeg har kjørt feil, minst et par km. Jaja, det er ikke noe vits i å bli så alt for forbanna, slikt vil normalt skje nå en legger ut på lengre turer. Kjedelig, ja, men nesten uunngåelig. Jeg kommer tilbake til krysset hvor jeg tok feil og finner ut at jeg skal følge en vei som går langs noen strømlinjer. Da jeg finner denne veien ser jeg at løypa ikke er blitt oppkjørt i år. Metertjukk djupsnø. Hmmm, jaja, da får vi bare følge den da! Det er jaggu stor forskjell fra oppkjørte løyper. Når jeg tråkker foten nedi synker den dypt ned i snøen, da jeg reiser opp den andre foten for å ta et steg synker foten enda lengre ned. I nedoverbakker glir jeg ikke, jeg må tråkke nedover også. I tillegg blir jeg usikker på om jeg følger rett løype. På trærne er det en sjelden gang et rødt merke, som indikerer at jeg er på riktig spor. Etter et par km (som føltes mye lengre) når jeg et kryss. Her ser jeg til min store glede at løypa videre er det spor. Det er en annen stakkar som har gått inn hit og snudd og gått tilbake i djupsnøen. Det er til stor hjelp, de stakkars sporene han (eller hun) har brøyta opp for egen muskelkraft, gjør det mye lettere for meg. Det er ikke som scooterspor, men ti ganger bedre en å tråkke i djupsnøen. Noen km senere har mørket senket seg og snødrevet står imot ansiktet mitt, jeg cruiser ned et tynt scooterspor ned bakkene i skogen, hodelykta mi lyser opp foran meg, den store sekken gjør meg ustødig og vinglete og jeg må ha full konsentrasjon ned bakkene. Samlet gjør alle disse forholdene at jeg storkoser meg, "nå kjenner jeg harmoni" tenkte jeg lykkelig nedover bakkene. "Dette er ikke skiglede, det er skilykke", sa jeg ekstatisk til meg selv. Et punkt i denne skilykkeharmonien hadde jeg klart å miste løypa jeg skulle følge og cruiste nedover i feil spor en lang stund. Etterhvert begynte å merke at de røde merkene på trærne var borte. "Faen i helvete! Har jeg gått feil?". Jeg ankommer en vei og kikker på kartet og skjønner at noe er ruskende galt. Jeg må foreta et valg, skal jeg gå tilbake, ta til høyre eller venstre? Jeg tar til venstre, for der ser jeg noen ferske skispor, og legger på følge etter de, kanskje det dukker opp noen skilt som kan peke meg i riktig retning? Etterhvert kommer jeg ut på noen store jorder. Gjøvikbanen tuter sitt karakteristiske klagende tut som bærer flere kilometer og som jeg har hørt jevnlig helt siden jeg dro fra Sognsvann. Den er en stadig påminnelse på "den enkle veien" til Gjøvik. Tenk å sitte der i et godt og varmt sete og speide ut vinduet og kanskje nyte en varm kopp kaffe. Jeg tenkte "faen heller", nå er jeg lost, jeg vet ikke hva som er nord, sør, øst og vest, nå bare følger jeg disse skisporene og ser hvor jeg ender. Jeg endte nede ved en bilvei og noen hus. Ved et hus nede i høgget gikk en mann og måkte snø med en snøfreser og jeg stakte meg ned dit for å spørre om hvor jeg var. Min lille drøm om å komme til milorg-hytta denne kvelden hadde knust i tusen biter, nå gjaldt det bare å få orientert meg om hvor jeg i det hele tatt var. Mannen kunne fortelle meg at jeg var på vestsida av Einavatnet på Toten. Han gav meg tips om hvordan å komme meg videre nordover. Han gav meg også en refleksvest ettersom han sa det var "mye grisekjøring langs dessa veiene", den festet jeg bak på sekken. Jeg bestemte meg for å følge veien et stykke langs Einavatnet og campe oppi et skogholt langs veien. Omsider slo jeg opp leir, den ble slått opp i et skogholt 20 meter fra veien på ene sida og 20 meter fra jernbanelinja til Gjøvikbanen på andre sida. Ikke akkurat et villmarksområde med biler og tog passerende rundt meg, men jeg fikk da følelsen av å være i skogen likevel. Etter en stund hadde jeg fått opp leiren og inntatt en middag. Jeg sluknet fort og godt den kvelden og sov lenge ut på morgenkvisten. Morgenrutinen er grei og enkel. Få opp et bål, deretter sette skiskoene mine ved bålet slik at de blir varme når jeg skal ta de på, så smelte snø i svartkjelen og koke opp noe kaffe og få i seg frokost. Jo, også tråkke litt unna campen og gjøre sitt fornødne som ofte er nødvendig på denne tiden av døgnet… På jakt etter oppkjørte løyper på Toten Akillesen er ikke blitt bedre, men verre. Mens jeg trasker rundt i lerien på morgenen halter jeg rundt. Jeg har nå fått gnagsår på begge hælene og lapper de med sportsteip. Det tar på med slik forflytning med tung last flere dager på rad. Jeg begir meg ut på dagens etappe å går mot tettstedet Eina som ligger helt i nordenden av Einavatnet. Det har snødd sammenhengende de siste dagene og det er godt føre på bilveiene og gangveiene. På Kiwi´n på Eina spør jeg om hjelp til å finne noen skiløyper som kan ta meg til Gjøvik. De ansatte er rådville og kan ikke komme med noen gode forslag, en kunde som overhører samtalen mellom meg og kassadama bryter inn og kommer med et forslag. Vi tar en kikk på kartet og han anbefaler meg å gå til tettstedet Reinsvoll som ligger en 4-5 km nordover, og derfra gå noen km østover også vil jeg kunne nå en skiløype mot Gjøvik. Jeg takker for hjelpen og setter avgårde. Den raskeste og beste veien til Reinsvoll er å følge riksvei 4 som går direkte dit. Da jeg ankommer veien setter tvilen inn. Veien er godt trafikkert og det kjører både trailere og busser, og det virker lite fristende å gå i veikanten på ski og med så stor oppakning. Etter en stund i tenkeboksen kommer jeg fram til at jeg får svelge denne kamelen og tråkke på langs veien. Det føltes ikke behagelig, jeg fikk mange rare blikk fra sjåførene som passerte meg. Når det kom en buss eller trailer tråkket jeg opp i brøytekanten til de hadde passert forbi. En sjåfør gav meg et stygt blikk og viftet med pekefingeren mot meg. "Jaaaadaaa!", ropte jeg meningsløst etter. En annen sjåfør smilte og gav meg tommelen opp. Slik oppmuntring gjør godt i en slik situasjon! Ellers var det såpass mye snø at det var greie forhold på veien. De siste km til Reinsvoll var det gangvei, som var mye mer behagelig å kjøre på. Fra Reinsvoll spurte jeg de fleste jeg kom over om råd til veien mot Gjøvik, flere snakket om at det skulle være en skiløype litt lenger inn på Totenlandet som jeg kunne følge til Gjøvik, dette var oppløftende. Jeg kommer omsider fram til der hvor denne omtalte løypa skulle være, men jeg ser den ikke. Ved et hus sto nok en kar med en snøfreser og jeg staket meg dit. "Den e itte kjørt opp ennå, løypa går egentlig rett over jordet der", sa han og pekte på det hvite jordet borti høgget. Han gav meg råd å gå en 4 km "følg denne veien, ta til venstre også til høyre i neste rundkjøring, så kjem du til en gard med noen hester, der skal det være ei lysløype som sikkert e oppkjørt". Jau jau, jeg hadde ikke mange alternativer enn å følge hans råd. Da jeg ankom hestegården var sola begynt å gå ned og mørket senket seg atter en gang. Til min forskrekkelse var ikke denne løypa heller oppkjørt, jeg fulgte lysstolpene utover et jorde i djupsnøen, så sluttet lysstolpene også. Jaggu, foran meg lå det jorde på jorde med skogholt imellom. Hvor denne løypa går er umulig å si… Jeg tråkker tilbake smålig motløs og begynner å innse at jeg må tråkke langs landeveier hele veien til Gjøvik. Langs bilveien ligger et lite hus, jeg går og ringer på for å spørre om veiforklaring nok en gang. Jeg ser inn vinduet og ser en rulator som signaliserer at her må det bo et gammelt menneske. Det kommer fram en ganske så gammel dame bort til vinduet. Hun ser forskrekket ut, det er nok ikke ofte det kommer uanmeldt besøk på kvelden hos henne. Nå står det plutselig en høy kar med svær oppakning og sotfarget ansikt og ringer på døra hennes. Hun går bort til vinduet og åpner ikke vinduet, hun ser redd ut, hele kroppsspråket hennes viser det. Huff stakkar dame, tenker jeg. "Jeg er på utkikk etter noen skiløyper", sier jeg. "Je vet itte… Je vet itte sånt je", sier hun på andre siden av ruta. "Jeg skal til Gjøvik, hvor skal jeg gå da?", spør jeg. "Je vet itte, je e itte kjent her". "Ok, det går bra" svarer jeg, "jeg kan spørre noen andre, ha en fin kveld". Nok en gang følte jeg meg lost og bega meg ut på den øde landeveien lenger innpå Totenlandet. Litt lenger etter jeg hadde gått igjennom et skogsområde kom det noen hus langs veien. Ved det ene huset åpner ei dame vinduet sitt og ser på meg. "Hei" roper jeg. "Jeg er på vei til Gjøvik på jakt etter skiløyper". "It no e kjørt opp ennå", svarer hun. Hun forklarer at jeg kan følge Vestre Totenveg som vil ta meg helt til Gjøvik, det er ca 12 km. Det hørtes fornuftig ut. Mens jeg fulgte Vestre Totenveg tenkte jeg etter om det var noe skiglede i dette her, å tråkke rundt i snøføyka i mørket på øde landeveier. Langs veien i mørket føler jeg meg utsatt når det kommer motgående trafikk. Jeg har på hodelykt og de fleste virker å se meg. Det tar mye fokus og hele tiden passe på om det kommer biler samtidig mens jeg staker meg avgårde. Dagen har kanskje ikke bestått av så mye skiglede, men det har vært nok av problemløsning. Jeg har i hvertfall ikke fått noe særlig tid til å kjede meg og har holdt meg nokså okkupert med å finne fram. Etter å ha fulgt Vestre Totenveg i halvannen time åpner landskapet seg og stuper nedover. Neders i dalen lyste det opp en liten by nede i ei vik. "Gjøvik!", roper begeistret. Masse energi kommer i kroppen og jeg staker på hardere, snart framme! De fire siste km var bare cruising langs gangveien ved hovedveien helt ned til Gjøvik Sentrum. Det har snødd såpass de siste dagene at jeg kan gå på ski helt ned til togstasjonen. Det er nok ikke hver dag det kommer en skikar på fjellski, fjellstaver og en 120 liters sekk på ryggen i Gjøvik sentrum, men jeg brydde meg lite om det, jeg bare smilte og hilste på folket jeg passerte. På Gjøvik stasjon kjøper jeg en kopp kaffe og en croissant. Neste tog går om en halvtime. Den deilige følelsen av å ha gjennomført gjør meg god og høy på meg selv. Jeg skrur på min Iphone og tar et seiersbilde av at destinasjonen er nådd. Deretter er det to timer på toget med Gjøvikbanen hjem igjen, hvor jeg bare skal sitte og nyte den 13,5 mil lange turen tilbake til Oslo som jeg brukte fire døgn på.

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Mener-hugst-i-skogen-odelegger-utsikten-7858473.html Interessant artikkel. Er det fornuftig å drive en så intensiv skogsdrift i nærmeste naturområde for over én million mennesker? Tviler på at verdien av trevirke som tas ut kan måle seg med den verdien området har som tur- og friluftslivområde.

Hei og godt nytt år! Førstkommende helg skal jeg treffe noen venner på en hytte ved Mylla. Planen var å ta skiene fatt fra Oslo og nordover, langsetter en relativt rett syd-nord linje i marka. Denne planen måtte dessverre forkastes grunnet det ufyselige mildværet vi fikk i romjula. Så har jeg oppdaget at vannene fryser til, og stiene i marka er forholdsvis greie å gå på, eventuelt med brodder. Derfor har tanken om å forsatt ta turen nordover gjennom marka ikke blitt helt forkastet, men endret ved at skiene byttes ut med hokeyskøytene. Derav kommer spørsmålet, er det noen som har gått marka på langs på skøyter? Ruten jeg ser for meg er følgende: Bussen inn i Maridalen til Skar, trasking opp til Øyungen. Skøyter over vannet, trasker over til Gåslungen - skøyter - traske over til Rottungen - skøyter over og trasker opp til Bjørnholt. Det går en sommersti fra vestenden av Rottungen opp til Bjørnholt. Fra Gåslungen går det en vintersti fra vestenden og opp til veien. Fra Bjørnholt på skøyter over Bjørnsjøen til Kikut. Går veien opp til Hakola og skøyter opp til Flatmyrvika. Går veien videre opp til Sandungen. SKøyter derfra vestover til Sandungen gård og turens lengste gåetappe opp til Katnosa. Derfra på Skøyter igjen over Katnosa - Aklangen og bushing opp til Pershusvann. Så skøyter over Pershusvann og Skarvevann, bushe over til Tverrsjøen og skøyter til Tverssjøstallen. Derfra vei opp til Ølja og turens siste skøyteetappen over dette vannet. Jeg er usikker på sti mellom Aklangen og Perhusvann, alternativt også innhom Finntjernet. Sikkerhetsmessig ser jeg for meg følgende: 1. Jeg legger ikke ut på turen alene. En forutsetning er at minst en av mine hytteturkamerater blir med. 2. Jeg tar meg pigger i snor rundt halsen, i tillegg til staver. Stavene vil få et teipmerke nederst ved x og y antall cm slik at jeg kan måle istykkelse. Må søke litt på nett for hva jeg bør ha, men har et inntrykk av at 6 og 10 cm er farbare mål. 3. Tørt skift fra A til Å pakkes i vanntett pose i sekken. Dette skal vel da i teorien fungere som et flyteelement hvis jeg går igjennom isen, i tillegg til å være tørt tøy å få på seg 4. Nok mat, skøytemuskulaturen er ikke den beste, det kan bli slitsomt etterhvert. Energi blir viktig. Er det noen som har gjort noe lignende, eller som sitter inne med annen erfaring som kan være til hjelp?

Noen som vet noe om is-status og istykkelse i nordmarka? Har det begynt å legge seg noen steder? Tenker på isfiskemulighetene nå framover...

Rekker vel akkurat å få inn denne før fristen for rapport-konkurransen går ut ved midnatt Lørdag 8. november 2014 Sto opp sju fordi jeg var for lat til å pakke sekken kvelden før - jeg hadde fri fra jobben, så egentlig burde jeg jo dratt avgårde til skogs allerede før lunsj, men istedet presterte å sitte foran PC'n å surfe rundt på Fjellforum det meste av dagen. Så "plutselig" var klokka blitt 22.00 og jeg spant ned i boden for å finne frem litt utstyr. 23.00 var jeg klar for å legge meg og 01.00 krøyp jeg under dyna. Rart med det der. Så, klokka var altså 07.00 på en lørdag og jeg gnei sønen ut av øya med visshet om at stuegulvet og kjøkkenbordet var fullt av turutsyr som skulle på plass i sekken. Så hva er vel mer naturlig enn å logge seg på FF for å sjekke om det har skjedd noe spennende ila natta.... Klokka 08.00 var iallefall frokosten og kaffe fortært, lunsj lefser smurt og FF markert som lest. Jeg var rimelig sikker på at det ikke burde være altfor store utfordringen å få fyllt sekken og halvtimen seinere var det gjort. Her nede i syden var det litt i underkant av lettskyet, mot klarnende og 8 grader, men en kjapp utveksling meldinger med Oslo sentrum skadet ikke. @tronn anbefalte regntøy istedetfor skall og ihvertfall ikke tørrværsklær. Kom meg avgårde som planlagt på minuttet og parkerte utenfor Sentrum Scene i Oslo sentrum ca 45sekunder før Eirik kom tuslende ut med det meste man trenger for å overleve ett døgn i Nordmarka i tilegg til en mengde ting man overhodet ikke trenger, men som er kjekt å ha. Jeg mobbet litt, men skulle bite det i meg bare noen timer seinere. Oppe ved Hammeren sto @Zombiecat og ventet og jaggu trasket vi ikek avgårde omtrent som avtalt. Det var da skremmende så enkelt og greit alt skulle gå i dag. Været hadde holdt seg ganske lett så jeg bestemte meg for å ha regnbuksa lett tilgjengelig istedetfor å ha den på fra start. Big mistake. På stien innover lå det både litt snødryss her og der samt opptil 1,5cm is på enkelte dammer. Istappene på grana ved denne bekken vitnet om at vinteren ikke er så langt unna og allerede har fått herje villt et par netter Rett etter disse bildene var tatt kom regnet. Først litt lett sånn at jeg ble lurt til å fortsette uten regnbukse også var det for sent å ta den på Vi kom oss opp til Fagervann, fant en sånn passe egnet camp site og monterte sovesystem før vi begynte å sanke ved. Eirik, tidligere elitesoldat i Kongen av Danmarks hær, hadde ikke rare problemene med å få i gang bålet selv i monsunen som nå herjet de sørlige deler av Nordmarka. Jeg hadde lagt igjen alle våte klær (65% av alt jeg hadde med) under køya mi, og i de verste vindkastene gikk tanken opp i skogen og leteaksjonen etter diverse pakkposer og småplagg dagen etter. Til alt hell blåste ikke noe avgårde. Siden jeg hadde bommet litt på klesstrategien og i tillegg fortsatt ikke klarer å kle ordentlig på meg var jeg nå for det meste tørr med unntak av begge armene fra albuen og ut til hendene. Før kvelden var omme hadde fuktigheten trukket nesten opp i armhuklene. Digg. Jeg inntok den romerske horisontalen på Bergans extreme sjeselongenb min og foruten at jeg sikkert klagde fælt på hvor våt og kald jeg var mener jeg å huske at det var litt klparing av tenner også. Eirik kom igjen til redningen - litt som Jim Carey i Dum og Dummere (originalen fra '94), som gir en blåfrossen Jeff Daniels ett av sine par med hansker fordi han nå har begynt å svette så fælt - og lånte meg sin ene mellomlag-vest. Den gjorde underverker og var akkurat nok til å holde liv i meg ut kvelden. Sammen med en flaske Fiin gammel portvin og litt Balder dram sjenket av @Björn så klart. Temaet for turen var god mat og det amnglet ikke på innsats selv om været la en demper på seansen. Hjemmelaget diverse fant veien rundt under tarpen sammen med alsken godter både i fast og flytende form. Alltid blide @Mossy så ut til å kose seg på nok et FF treff og det samme gjorde @tronn og @Zombiecat, selv om både hun og zombiedog nok var litt redusert av alt det kalde vannet i lufta @hesthov og @Adelheid stilte også med god turmat, jeg hørte rykter om at det ble grillet noe fisk over bålet, men i motsatt ende av tarpen med vinden i ryggen ble det med ryktene. @Rolf_E var igejn tilstede, men brydde seg ikke nevneverdig over været. Det hadde vel kanskje også løyet litt da disse bildene ble tatt, men tåka hang fortsatt tung i lufta og gjordet meste av fotografering relativt mislykket Iallefall når man kjørte på med litt blitz Eirik bar med seg 8 manns lavvo. Til seg selv. Må innrømme jeg var litt misunnelig da jeg kom meg innunder en klissvåt tarp og inn i en rimelig fuktig køye med kalde og rå quilter. Igjen rota jeg fælt med underquilten og jeg lurer på om jeg rett og slett ikke henger suspension på køya høyt nok på treet, men det får neste treff vise. Søndag viste vel igjen av køye er best og da jeg kom meg ned til campen var allerede Rolf og Bjørn borte. Begge overnattet i køye og det gjorde også Siri og jeg, mens Heidi og Amelie bodde i telt og Rachel var mest macho og bare tarpet. Det var rimelig vått og kaldt skjønte jeg. Vi tok en annen vei ned igjen til Hammeren og slapp noe mer nedbør på søndag. Nok en gang et velykket treff, om enn noe kaldt og vått, men ikke værre enn at jeg regner med alle dukker opp igjen på et FF treff på et senere tidspunkt - det er alltid en fin og avslappet atmosfære uten de dypeste politiske eller sosiale diskusjonene. SÅ hvis du like å smile eller se andre gjøre det er du velkommen på neste treff du også !

Hei! Vi planlegger en telttur i Nordmarka med varighet fredag etter jobb (ca. kl. 16) til søndag ettermiddag. Vi ønsker primært å komme oss ut for kosens skyld, men også for å teste noe nytt utstyr. I utgangspunktet tenkte vi å ta t-banen til Frognerseteren og gå derfra til et egnet sted. Alternativet er å ta bussen til Sørkedalen Skole og gå derfra. Foreløpig har jeg sett på Kobberhaugene, hvilket etter mine beregninger bør være enkelt å nå fra Sørkedalen skole før det blir mørkt på fredag. Fordelen her er nettopp at det ligger på en topp og således kan by på fin utsikt både kveld og morgen. Er det noen som vet om en av Kobberhaugene er egnede teltplasser? (har et Hilleberg Keron 4 GT, så det tar litt plass). Ulempen er kanskje at det ikke ligger ved et vann, slik at vi vil være avhengige av å ta med oss det vi trenger av dette? Har dere forslag til andre steder som kan være egnet å nå en fredag etter jobb, før det blir helt mørkt? Vi ønsker oss et sted hvor vi kanskje er så heldige å ikke møte på alt for mye folk, og helst på en liten kolle eller alternativt et litt åpent og fint sted ved et vann / tjern. Lørdag flytter vi gjerne på oss til en ny plass. Målet er å være tilbake i Oslo innen kl. 17 på søndag da vi har planer på kvelden. Tusen takk for alle eventuelle tips og innspill.

Her kommer noen flere bilder fra Lettvektstreffet som ble gjennomført mens vi galopperte fra Grua til Sognsvann i helgen som var ( 23-25.mai 2014 ) Dette var rett og slett bare skikkelig hyggelig. Så til dere som ikke fikk finger'n ut av rompa, eller rett og slett ikke fant plass i kalenderen, så anbefaler jeg virkelig å prøve sette av tid til neste treff - så får dere også møte masse hyggelige mennesker @martin.m - Knock yourself out når du får tid Link til Google+ albumet som inneholder alle bildene ovenfor + endel flere; https://plus.google.com/photos/105696660285876106014/albums/6018564430913178721 PS: Bildene er kopiert rett fra minnekortet via Picasa og lastet opp til Google+ uten noen form for redigering

Jeg driver og ser på om jeg skal ta meg en tur gjennom Nordmarka på langs i løpet av en helg. Ruta jeg ser på blir noe slikt som start ved Trantjern gård, så ned til Katnosdammen og Kikutstua. Og så dra sørøstover mot Tømte, Sinober og til slutt Romsås (greit å slutte av hvor jeg bor ). Tidsbruk ifølge ut.nos estimater er ca 13.5 timer.

Hei naturfrelste mennesker. Jeg har iløpet av denne vinter og vår laget en liten naturdokumentar. Jeg har filmet elg, orreleik og tiurleik, pluss mer. Håper den kan være av interesse og til undeholdning. Det er den første naturdokumentaren jeg har laget (om ville dyr og slikt) og setter stor pris på tilbakemeldinger om hva som er bra og hva som er forbedringspotensiale.