Søk i nettsamfunnet

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16462/Lysingen%2C+siste+topp+p%C3%A5+raidet.html Parkerte ved fiskeplassen i nordvestenden av Holandsvatnet. Herfra og videre sørover er det ikke lov å kjøre med bil på grunn av bondens jordbruk. Kvelden i forvegen så jeg toppen av Lysingen, men neste morgen var det lave tåkeskyer og regn i lufta. Merket at jeg ikke var spesielt motivert for tur i dag, men jeg bestemte meg for å gå rolig og ta hyppige pauser. Fulgte veien til endes og tok sikte på 157-toppen sørvest for toppen av Lysingen. Litt knoting måtte til før jeg var oppe på ryggen. Fant en delvis rødmerket sti, men den var ikke like lett å følge overalt. Derfor ble det noen våte myrpassasjer og klyving på svabergene. Ganske knotete og småkupert terreng. Tanken på å fortsette videre til Tosbotn for å ta Breivasstinden og Kjelviktinden fristet lite om været ikke ble bedre enn det var nå. Ikke moro å gå på tur med tåke på toppene. I tillegg merket jeg at det hadde gjort godt med noen hviledager hjemme snart. Ringte pappa, og han kunne meddele at skylaget skulle bli litt høyere i kveld, men de neste dagene var det bare sorgen. Valget om å reise hjem etter Lysingen ble på stedet vedtatt. Med en del småpauser oppover ryggen og litt knoting med veivalg kom jeg til slutt til toppen. Skyene hadde steget høyere og jeg hadde nå god sikt ut mot havet, sør- og østover. Nøt utsikten mens jeg spiste noen skiver og skrev meg inn i toppboka. Dette var ikke en altfor frekventert topp registrerte jeg. På returen dukket også sola fram, det var deilig! Jeg knotet litt med veivalget ned igjen og ble nødt til å hoppe utfor en og annen småhammer. Mosen var utrolig glatt, og hver gang jeg sklei på den kom det noen dyriske lyder ut at munnen min. Tenkte litt på Odd Børretzen sin sang «Noen ganger er det allright», og jeg fant ut at av og til kan fjellturer være helt horrible, mens andre ganger er det helt allright. Sånn er livet, og slik vil det alltid være. Tilbake ved Holandsvatnet tok jeg et herlig bad før jeg skiftet til rene og tørre klær som jeg hadde spinket og spart på i flere dager. Nå var livet helt allright! 4 timer 670 høydemeter 8,5 km Tusen takk for mange solfylte og minnerike dager langs Norges vakreste kyst!

Sitter i teltet å skriver nå. Stod litt sent opp i dag,noe som er ugunstig med lite dagslys. Gikk med hodelykt,var mørkt når jeg parkerte bilen på brøytestasjonen på Nordsiden av Saltfjellet. Har funnet en fin plass i skoggrensa hvor teltet ble slått opp. Ca 1 meter snø,skiføret er bra. Under 15 cm pudder ligger et bærende lag. Tempraturen anslås til å være 5-6 minus. Optimistisk som jeg er ble det forsøkt fyring med en halvtom gassboks. Men etter at den hadde slukt 5 fyrstikker ble det byttet til bensin på brenneren. Snøspaden ble brukt som varmeskjold under forvarming. Jeg har ikke prøvd bensin på brenneren før,men maten var koket etter andre opptenningsforsøk. Tidligere i kveld var det litt snøføyke,men har løyet nå. Blir muligens et bål etterpå. Skal spe på med noen bilder når jeg kommer hjem.

Nord-Saulo passer ikke inn i det hele tatt! Med det mener jeg at når man ser denne svære granitt(?)blokka stikkende opp av et ellers rolig landskap så kan man lure på hvorfor den har havnet der? Kanskje Vårherre hadde en topp til overs etter at han så rundhåndet hadde ødslet med toppene nord og vest for disse høyslettene? Hvorom allting er: Nord-Saulo har etter som jeg har kunnet finne den ære å være den høyeste grensetoppen i Norge. En status som burde gjort den betydelig mer attraktiv etter mitt skjønn. Mitt første møte med dette fjellet var i fjor da jeg måtte gjøre vendereis på grunn av nordvest og sludd. Jeg ønsker å oppleve toppene med den utsikten de kan by på, det er ikke nok bare å ha sett toppvarden! Så i helga var det nytt forsøk. Metereolygen meldte om ypperlige værforhold, så kursen ble satt for Sulis og Balvatnet. Det er forresten ikke bare bare å finne veien innover til Balvatnet, men det gikk nå bra. Siden jeg er en gammel mann og usikker på formen så hadde jeg utrustet meg med telt og planla Basecamp ved Stjernevatna, som ligger like under fjellfoten på Nord-Saulo. Starta ved Coarvi-hytta i halvtre-tiden på fredag og ankom Stjernevatna ca 3 timer senere. Første del av turen fulgte jeg turiststien mot Mavas. Hvor man tar av fra denne må den enkelte selv vurdere: jeg har vært her to ganger og gått fire forskjellige ruter! Uansett er det snakk om rimelig lettgått terreng.. Lørdag startet jeg framstøtet mot toppen i 11-tida. Kursen ble satt opp mot skardet mellom den lille toppen Ballek som ligger like sør for selve Saulo. Etter bare en liten halvtimes marsj fra campen passeres svenskegrensen. Den gresskledte lia oppover her er ikke spesielt bratt, og rimelig lettgått. Da jeg kom opp til høydebrekket dreide jeg nordvestover opp aksla mot toppen. Her var det faktisk lett å se sti etter de som har gått her før, så det var grunn til å tro at jeg var på rett vei. Fulgte aksla opp mot toppen, og fant etter hvert et par små varder. Ny indikasjon på riktig rutevalg! Helt oppe under toppen traff jeg på en bratt snøskavl. Denne kan nok bli vanskelig å passere uten stegjern når man kommer utpå høsten, men med dagens fine vær var det forholdsvis enkelt å sparke fester i snøen. Fulgte sporene etter en som hadde kommet ned, antakelig dagen før. Her gjorde jeg min første, og forhåpentligvis eneste, brøler på turen. Fulgte sporene helt opp mot fjellet, stusset litt på at det plutselig så ut som det var to spor, men fortsatte ufortrødent opp fjellet. Ble litt klatring av det… På nedturen fant jeg forklaringen på de andre sporene: vedkommende som hadde gått før meg hadde snudd og gått ned på skavelen igjen og fulgt denne til sadelen mellom de to toppene. Derfra var det greit å gå opp til toppen.. (Det er for øvrig den sydligste toppen som er høyest). Var nå ikke verre klatring enn at jeg kom meg da greit til topps, da.. Men de tre karene som kom opp ca ti minutter etter meg stusset veeeldig på rutevalget.. Utsikten fra toppen var etter min ringe mening formidabel. I tillegg til de nærliggende toppene i Sulis var det mulig å se langt innover i Sverige, men jeg aner jo ikke hva jeg så.. Vestover dro jeg faktisk kjensel på Helgelandsbukken, og jeg tror da jeg kunne se Okstindan i sør.. Når det i tillegg var tilnærmet vindstille på toppen så var dette en av de fineste toppturer jeg noensinne har gjennomført. Det visste seg at de tre som kom etter meg, samt en mann til som ankom etter hvert, var på dagstur fra Coarvi. De hadde brukt i overkant av fem timer opp, så det er absolutt overkommelig å ta denne toppen på en dagstur. Det ble faktisk til at jeg pakket teltet og dro hjem da jeg kom ned til Basecamp..

En rapport uten 2000-metringer og helt uten beskrivelse av harde fysiske strabaser… Å gå til fots til Skjelåtind første helga i juni er ingen selvfølgelighet. Skiføret varer ofte til St.Hans her oppe. Det var derfor med en viss spenning jeg la ut på denne ekspedisjonen. Nå var det jo for så vidt ikke nøye om jeg kom meg til topps: for meg er det oftest turen som er målet selv om jeg liker å sette mål for turen.. Siden jeg er ihuga amatørfotograf er det jo også et mål å få tatt bilder av alt som måtte finne på å dukke opp på min vei. Det var derfor ikke noen god start på turen at samtidig som jeg dro sekken ut av bilen kom speilrefleksen seilende etter. Hvis noen tror at en moderne zoomlinse er veldig støtsikker så må jeg nok skuffe dem: et fall på 40-50cm og ned på grusveien var i hvertfall takk og farvel for Sigma`en.. (som jeg uansett aldri har vært HELT fornøyd med..) Jaja, normalzoomen er ikke å forakte når det gjelder turbilder.. Jeg la nå trøstig i vei, medbringende både havarert og brukbart utstyr.. Fulgte den gamle T-løypa innover langs nordsia av Storglomvatnet. Denne ruta er lagt ned p.g.a. den nye reguleringen av Storglomvatnet som ved fullt magasin nødvendiggjør en større omvei. Jeg bruker ofte den gamle ruta når jeg skal innover Glomdalen før magasinet er fullt.. Siden jeg ikke lenger er i den fysiske formen jeg (kanskje aldri) har vært i, var Glomdalen målet for fredagskvelden. Her slo jeg meg til ro for natta. Lørdag var dagen for det store framstøtet mot selve toppen. Som fredag var også denne dagen super hva været angikk: sol fra skyfri himmel og nesten ikke et vindpust. Innover Glomdalen lå det en del snø, men den var forholdsvis hard og lett å gå på.. Krysset Gråtådalen og begynte oppstigningen langs ryggen ut mot dalen. Her vet jeg at de fleste bruker å gå et godt stykke innover Lappflyttarskardet før de svinger opp mot toppen, mens jeg bruker å følge ryggen ut mot Gråtådalen til jeg når ca.1000moh før jeg svinger østover og kommer inn på samme ruta.. Siden jeg er både lat, og litt av et matvrak, fant jeg å måtte stoppe i ca. 1000 meters høyde for å innta et bedre måltid. Svett som jeg var, og 101% sikker på at jeg var helt alene i mils omkrets ble ALLE tekstilene hengt til tørk.. Så mens sol og vind kjærtegnet krittvite valker kom kaffekjelen på, og etter hvert traff den liflige duften av nystrålt kaffe en etter hvert noe solbrent nese.. (Solkrem ER for pingler…) Litt godt i steikepanna også, så begynner det å ligne noe.. Så, mett og god, iført nytørkede klær, startet jeg på siste rykk mot toppen. Greit å gå, lite snø i den sørvendte hellingen. Siste biten til topps er imidlertid litt ekkel. Tar meg i å filosofere over hvorfor Vår Herre har funnet det opportunt å anlegge en steintipp her oppe! Nokså løse steiner også.. Finner en reinskalle som forteller meg at ferdsel her oppe ikke er helt risikofritt. Men reinen hadde vel ikke mobiltelefon med nummeret til redningssentralen innprogrammert… Helt oppe mot toppen lå snøen enda, noe som gjorde at jeg måtte bevege meg med største forsiktighet, d.v.s. med en hastighet som passer meg utmerket.. Kom meg nå uansett bort til toppvarden og fikk tatt de obligatoriske bildene. Oppholdet her ble heller kortvarig, for temperaturen sank og vinden økte sånn at det ikke ble noen direkte nytelse å stå der.. Nedturen gikk rimelig greit. De før nevnte løse steinene er jo et spenningsmoment da. Når steinen du tråkker på sklir unna er det alltid spennende om den neste, som MÅ ligge i ro for at du skal berge deg, virkelig gjør det… (De gjorde det…) Skal ikke kjede noen med resten av tilbaketuren. Vil bare nevne at denne turen startet ved Navnlausvann i Meløy. Andre alternativer for å bestige Skjelåtind er å følge T-ruta opp Gråtådalen fra Beiarn, eller å gå fra veienden i Beiardalen og opp Lappflyttarskardet..

Jeg flyttet til Lofoten, nærmere bestemt Leknes i Vestvågøy, i slutten av august. Høstværet her i nord har vært utrolig flott. Jeg har allerede rukket å bli ganske godt kjent på øya, og det har blitt flere fjellturer i utrolig vakre omgivelser. Men denne turen skulle vise seg å bli en helt spesiell opplevelse. "Den 9.oktober gikk turen opp til vakre Himmeltind på 931 m.o.h. Fjellet er det høyeste i Vestvågøy. Jeg fikk oppleve toppen helt for meg selv i vakker solnedgang."

Jeg har ei lita jente som er bare 2 år men som har dette med turer i blodet. Hun vil GANG som vi sier - alltid. Vi skulle egentlig på en topp på 329 meter høyde, men plukket i stedet bær oppover mens hun satt i bæremeisen. Når vi var nesten på toppen - bare 50 høydemeter under tok vi lunch. Hun var bestemt på at hun skulle til topps - enda det begynte å nærme seg blundetid og det var mye vind! Hun klarte å tråkke ned i ei kløft men det gikk bra Vi vandrer med freidig mot - varden er synlig i det fjerne. Eventuelle steiner går vi over! Buldring kalles det vel Det gjelder å tilpasse stigningen etter hva man klarer. Hele tiden velger hun en sti som hun akkurat klarer å klyve over! Hun skal ikke bare opp på toppen men opp på den høye varden! Det går uhorvelig fort i svingene! Vel nede igjen. Vi tror det blir mange artige turer i fremtiden. Hun sovnet i meisen med en gang og vi plukket blåbær til den store gullmedaljen. Dette føyer seg inn rekken av bittesmå turrapporter, men jeg håper man strør et lite frø - som man kanskje kan ha nytte av senere, når de virkelige motbakkene begynner.

http://www.helgeland...icle6096037.ece Ferdselsforbud på svensk side av Børgefjell Myndighetene innfører ferdselsforbud på svensk side av Børgefjell Bakgrunnen er mistanke om at en internasjonal liga har plyndret sjeldne fuglereir i området, skriver Länsstyrelsen i Jämtland på sine hjemmesider. Per Lorentzen i Statskog fjelltjenesten sier at dette kan få konsekvenser for ferdsel inn til den norske delen av nasjonalparken, ettersom flere benytter Stekenjokkveien og tar seg inn til de østlige delene av nasjonalparken derfra. Den svenske Rikskriminalpolisens undersøkelser tyder på at en internasjonal liga kan ha operert i Stekenjokk-området i flere år. De skal ha tatt opp mot 10.000 egg og fugler fra et 30-tall arter. Nå kan ligaen være på vei tilbake, og derfor blir det innført ferdselsforbud, samtidig som det settes i verk økt overvåking i området. Folk som skal besøke området får verken kjøre eller gå inn i den norske delen av Børgefjell fra svensk side, og det er ulovlig å gå over på svensk side fra Norge. Per Lorentzen opplyser for øvrig at det fortsatt er fine forhold for skiturer i høyfjellet.

Er det noen som vet hvordan forholdene på Stetind er nå? Er ofte ute å reiser med jobb, og kommer da i nærheten av fine toppturer. Men jeg er aleine på disse turene og trenger en å gå klatre-turer med. Skal til Harstad neste uke, og kunne gått på stetind Fredag 1 Juni. Noen som har lysst til å bli med? Jeg er nybegynner på trad-klatring, men har vært på Storen, Store Austabotntind, Smørstabbtraversen og Romsdalshorn.

Etappe 4, fra Frihetsli til Ritsem (Akkajavre) 9. til 24. august 2015 Overnattinger: Ole Nergård bua (Statskog) Vuomahytta (Troms turlag DNT) Gaskahytta (Troms turlag DNT) Altevannhytta (Troms turlag DNT) Lappjordhytta (Troms turlag DNT) Gapahuken ved Vokterboligen (NOT DNT) Hunddalshytta (NOT DNT) Cunojavrihytta (NOT DNT) 2 netter Cunojohka (telt) Caihnavaggihytta (NOT DNT) Gautelishytta (NOT DNT) Hukejavristugan (STF) Sitasjavre (telt) Ritsem fjellstation (STF) Oppover langs Dividalselva fra Frihetsli, fantastisk fin natur. Det er søndag 9. august, og den 26. dagen på tur. Jeg er på vei oppover langs Dividalselva, og etter å ha passert noen tusen multekart den siste måneden, finner jeg endelig den første modne molta. Bred sti gjennom furuskogen, ingen tvil om at det ferdes en del folk her. Dette er skikkelig urskog, med tørre furutrær på kryss og tvers, og skogbunnen er myk om du tar av fra stia. Til de mest brukte leirplassene har Statskog kjørt inn vedsekker for å bevare furuskogen. Etter ei ukes pause i langturen, har jeg sendt familien sørover igjen og er i ferd med å koble tilbake til turmodus. Det pleier å gå raskt, og jeg gleder meg til noen dager i Øvre Dividal nasjonalpark før jeg skal videre sørover gjennom Narviksfjellene. Støvlene er nysmurte, klærne nyvasket og soveposen luftet. Her i indre Troms er det såpass kort avstand mellom åpne hytter at jeg kommer til å ta de fleste nettene under tak. En lokal gårdbruker i Målselv har gitt meg skyss opp til Frihetsli, og jeg har pekt ut Ole Nergård bua som et passende mål for kvelden. Skulle det være folk der, overnatter jeg i telt eller kan gå videre opp til Dividalshytta. På Ole Nergård bua er det ledig, og jeg har heller ikke møtt folk på turen opp hit fra Frihetsli. Bua ligger der den lå da Monsen/Strømdal feiret julaften her på sin klassiske Norge på langs-tur rundt 1990. Den ligger tett inntil Dividalselva, men er mørk og ganske skitten med vedovnen full av søppel, så jeg fyrer heller opp et kveldsbål på bålplassen utenfor. Det er en nydelig kveld med godvær, og jeg merker at det raskt blir mørkere om nettene nå. Myggen er av en eller annen grunn helt fraværende, og jeg har tatt med tapasrestene fra gårsdagens kveldsmat med familien. Her ved bua er det neppe spist mye oliven, chili og italiensk ost opp gjennom årene, men en gang må være den første. Og bålkaffen smaker som den skal. Vannføringen i elva er god, og det er mange fine kulper. Prøver noen halvhjertede kast med spinner i elva, uten å få kontakt med noe annet enn bunnen. En ny spinner sitter bom fast, og siden jeg ikke er så lysten på kveldsbad, velger jeg å stramme bremsen maks og gå bakover til snøret ryker. 8 gram mindre å bære i morgen. Like greit å vente med fersk fangst til matposen er mer slunken. Med elvesuset som bakgrunnsmusikk, blir det ei god natt i bua. Noen har lagt igjen et Pondus-blad som passende kveldslektyre. Jeg har valgt å vente med hodelykt til jeg får en forsendelse lenger sør, og leser i lyset fra mobiltelefonen. Kveldsbål utenfor Ole Nergård bua. Statskog kjører inn ved til leirplassene for å skjerme furuskogen. Et av målene med turen har vært å finne kroppens naturlige døgnrytme. Jeg våkner som vanlig i sjutida, og er på vei videre før ni. Her lukter det tyri og furuskog, fuglene kvitrer og ivrige ekorn raser opp og ned trestammene. Foreløpig er det ikke så mange moltene som er modne, men jeg spiser de få jeg finner. Hærens Ingeniørkompani har bygget bro over Dividalselva, den har stått i mot vårflommen hvert år siden 1984, så jeg krysser elva og følger Anjavassdalen i retning Vuomajavri og Vuomahytta. Naturen her er vill og fascinerende, med flotte fosser og en dyp elvecanyon. Jeg har alt for meg selv, inntil jeg rundt lunsjtid møter en underlig skrue som lukter britisk lang vei; med krittpipe, hatt og tweedbukse. Han er på langtur i motsatt retning, og forteller meg om en annen underlig fyr på Vuoma; en ung kar som fisker med selvlaget flåte styrt med liner fra land. Jeg kommer til Vuomahytta utpå ettermiddagen, der fiskeren tar i mot med røkt storrøye og et bredt glis. Flåten viser seg å være en liten konstruksjon av vedkubber surret med gaffatape, den fungerer som ei slags oterfjøl der den frakter fluene rundt på vannet, med en tapepatent som løser ut snøret når fisken tar, slik at storfisken kan kjøres fra fluestanga. Ikke så ulikt en plannerboard som man bruker ved trollingfiske fra båt. Flåtefiskeren byr på røkt røye med soppsuppe til forrett. Jeg takker ja til fisken, men er skeptisk til suppa. Det skal vise seg å bli et smart valg. Utpå kvelden får storfiskeren sterke magesmerter, og jeg ser ingen annen utvei enn å ringe AMK i Tromsø fra satelittelefonen. En halvtime etterpå har vi besøk av tre mann i rød kjeledress, de har brukt 24 minutter luftveien fra Tromsø, og tar med soppspiseren og en enorm mengde med pikkpakk. Jeg får drittjobben med å vaske hytta for spy og fiskerester, men er uansett glad for at jeg takket nei til å spise sopp plukket av folk jeg ikke kjenner. Jeg får ikke sove etter litt for mye action, så jeg tar heller en nattlig fisketur, uten at jeg får kontakt med storrøyene i Vuoma. Men de er her, det har jeg sett både denne gangen og da jeg var her på skitur i mars 2015. Luftambulansen bruker akkurat 24 minutter fra Tromsø til Vuomahytta. Soppspiseren kom fra det uten varige mén. Smårøyene i Gaskamus sto i kø for å komme på land. Sprøstekt smaker de nydelig. Turen videre går via Gaskashytta og til Altevannhytta. I elvedraget Gaskkamus vest for Vuoma står smårøyene i kø, jeg får 4 stykker på ti minutter, og kunne antagelig fylt en pose. Småfisken blir med til Gaskahytta, der det blir potetmos og sprøstekt røye til middag. Turen gjennom Gaskasvaggi er flott, med bratte fjellsider og etter hvert utsikt mot Altevannet. Turen gjennom bjørkeskogen langs Altevannet dagen etter er ikke så spennende. Jeg overnatter på Altevannhytta, og har et lite søppelprosjekt. Posen med ikke-brennbart søppel veier et par kilo, etter at jeg måtte ha en skikkelig opprydding etter han som forsvant luftveien fra Vuoma. Jeg har regnet med at det finnes ei søplekasse her hvor det både er båthavn og tett med hytter, men der tar jeg feil. Etter en times kveldsrunde på forgjeves leting etter ei søppelkasse, søker jeg kontakt med et par karer i båthavna som skjønner problemet og tar med søpla. På Altevannhytta er det god mobildekning, så jeg prøver å ringe datteren min på 11. Hun har ikke tid til å snakke med fatteren på tur, sånn er livet… Altevannet. En del myr langs Altevann, klopp i myra gjør livet enklere. Mens turen fra Gaskas til Altevannhytta ble en tretimers transportetappe, er det 25 km videre til Lappjordhytta. Været er ruskete, så jeg er mer innstilt på tak over hodet enn telt. Turen gjennom Salvasvaggi og Lairevaggi mot Lappjord blir en av turens aller friskeste, med kraftig vind, skiftende vær, flotte regnbuer, knallharde regnbyger og nysnø på toppene. Til og med et par minutter med sommervarme når jeg har passert vannskillet, så jeg får samtlige fire årstider på 9 timer, inkludert lunsj i den kombinerte regnponsjoen/vindsekken. Dette er virkelig en dag hvor jeg kjenner at jeg lever, og skydekket beveger seg så raskt at himmelen virker som en time-lapse-film. Jeg møter to godt voksne damer med kurs mot Altevann, men været innbyr ikke til lange samtaler. Da har jeg vel sett rundt ti personer siden jeg startet fra Frihetsli for fem dager siden, så det er ikke folksomt. 4 årstider mellom Altevannet og Lappjordhytta, fjellduken kan like godt være på hele dagen. Langs elva ved Salvasvaggi. Crocksene er gull verdt når jeg skal over elvene. Neglespretten gir seg etter hvert. Lappjordhytta er forøvrig en perle, med flott utsikt mot Torneträsksjøen. Jeg forsøker å overtale en tysker til å skrive seg inn i protokollen og betale 30 kroner i dagsbesøk, siden han har slått rot inne på hytta og nyter godt av varme, gass og andre goder. Jeg liker ikke å leke sheriff, men det må være lov å påminne folk om hvordan det tillitsbaserte systemet til DNT faktisk fungerer. Han forsvinner brummende ut i teltet sitt, og oppfører seg som den rake motsetning til en trivelig sveitser på langtur. Jeg har merket meg navnet, han har ligget en dagsmarsj foran meg på de siste hyttene, og jeg har blitt imponert over den fine tilstanden han forlater hyttene i. Sveitseren bærer med seg et 50 år gammelt speilreflekskamera og bruker fremdeles lysbildefilm og manuell lysmåler. Jeg er imponert, og det blir en lang fotoprat mens vi deler rester av te og hasselnøtter. Han har vært på tur i tre uker uten å proviantere underveis, og jeg skjønner etter hvert at han er vel bevandret i skandinaviske fjell. Jeg henter frem Sarek-kartet, der han har mange råd for ruter og elvekryssinger, råd som jeg skal få stor glede av om et par-tre uker. Et norsk par i sikringshytta er på tur nordover fra Hellemobotn, de forteller at de høyestliggende vannene i Narviksfjellene fremdeles er islagt. Da vet jeg litt om hva jeg har i vente. Det blir første tur i Narviksfjellene for min del, og jeg gleder meg til et enda mer alpint landskap og hytter som ligger høyere i terrenget. Fra Lappjordhytta mot Torneträsksjøen. Sveitseren starter tidlig neste dag, da har han allerede vasket over kjøkkenet og hugget tennved. En flott kongeørn seiler på luftstrømmene nedenfor Lappjordhytta mens jeg nyter morgenkaffe i hytteveggen. Gårsdagens ”all seasons” har kulminert med en skyfri himmel og sommertemperatur, et høytrykk som skal vise seg å bli stabilt liggende over fjellområdene i nord de neste to ukene. Ned mot Torneträsksjøen og grensegata treffer jeg reinsdyr i småflokker, og her møter jeg også glade svensker på dagstur. Mot Bjørkliden legger jeg turen innom rallarkirkegården. Her bygde rallarene malmbanen fra Narvik til Kiruna for et hundreår siden, og hadde neppe tid til å vandre i fjellene for moro skyld. Planen min er å ta ettermiddagstoget fra Bjørkliden til Katterat stasjon, og så fortsette turen inn i Narviksfjellene derfra. Dagens tog er av en eller annen grunn innstilt, men derimot går det en buss til Bjørnfjell, så jeg hiver meg på den. Heldigvis rekker jeg en tur innom landhandelen på jernbanestasjonen, som har elgkjøtt, is, cola, sjokolade og alt jeg ønsker meg. Og et par mellanøl som jeg kan smugle over grensa. Skikkelig harryhandel. Rallarkirkegården ved Bjørkliden. Lanthandelen på Bjørkliden har alt jeg trenger. Bussjåføren fyller hele bussetet og minner meg om de verste skurkene i Kruttrøyk, men han serverer kaffe og 40 år gamle fiskehistorier før han slipper meg av på Bjørnfjell. Derfra følger jeg rallarveien ned mot vokterboligen, som Narvik og omegn turistforening overtok for noen år siden. Den er låst og må bestilles, men NOT har bygget en veldig fin gapahuk 200 meter unna, med flott utsikt. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell og hit gir et imponerende innblikk i et lite stykke jernbanehistorie, det er stupbratt og skilt advarer mot steinblokker som kan komme deisende. Artig tur, jeg er nesten glad for at toget var innstilt. I gapahuken er det tørr ved som gir fyr i bålpanna, og jeg lager ei stor gryte med elgskav, løk, creme fraiche og mye annet godis, pluss en velfortjent svenskeøl mens en rød kveldshimmel varsler om nok en godværsdag i morgen. Turen langs rallarveien fra Bjørnfjell til Katterat er en leksjon i jernbanehistorie. Brua her ble bygget utelukkende for å ha muligheten til å sprenge banen ved et angrep på landet. Nå er banen lagt utenom brua. Takk til NOT for lån av gapahuken ved Vokterboligen. Noen gamle venner sørfra har avtalt å slå følge fra Katterat til Skjomdalen, 4 dager i Narviksfjellene. Jeg har lovet dem møkkavær og en tøff tur med våte elvevadinger, men de har ikke latt seg stoppe, og belønnes med shortsvær hele turen. Narviksfjellene viser seg virkelig fra sin beste side, med et mye mer alpint enn lenger nord. Hyttene er også fine, små, sjarmerende, og i motsetning til i Troms ligger de over bjørkebeltet. Lettgått langs den gamle anleggsveien fra Katterat til Hunddalshytta. Turfølget har med forsyninger til meg, og med tunge sekker velger vi å følge den gamle anleggsveien inn til Hunddalshytta fremfor stien over Langryggen. Hytta ligger virkelig fint til mellom høye fjell, og jeg skjønner at mange toppturentusiaster drar hit om vinteren. Turen derfra til Cunojavri er nærmere to mil, i lettgått og nydelig fjellterreng gjennom Oallavaggi, krydret med et par friske elvevadinger. Jeg har fått litt for høy selvtillit på vadingene og prøver meg på å krysse Oallajohka uten å ta av støvlene. Det går bra på steinene ei stund, helt til jeg går skikkelig på snørra og får ei skikkelig lårhøne, pluss får duppet kameraet i elva. Jeg venter to dager før jeg slår det på igjen, og det fungerer heldigvis som det skal. Lårhøna kjenner jeg i flere uker, som en påminnelse om at elvevadinger er tryggest med crocks på beina, langs bunnen og helst med vadestokk. På Cunojavri er sikringsbua revet, men det er kun et par belgiere i tillegg til oss, så det er plass til alle. Lovende vaking i innsjøen, og ørreten viser seg å være villig. Sprek ørret i halvkilosklassen blir kveldsmat, og vi bestemmer oss for å ta ei natt til på samme plassen. En dagstur med lett sekk til Storsteinshytta og brekanten der oppe er ikke noe dårlig alternativ. Hovedhytta der er låst og må reserveres, mens det er ei lita hytte med gassbluss og to senger. Vi koker te og nyter sola, utsikten er fantastisk med sammenhengende fjellområder mot Kebnekaise-fjellene og i alle himmelretninger. Det blir seint før vi kommer oss ned til Cuno igjen. DNT-hytta ved Cunojavri, virkelig et flott sted. Og med sprek ørret. Denne tomannshytta ved Storsteinsbreen står åpen, mens den større hytta her må reserveres. Det er tirsdag 18. august, og søringene blir hentet ved demningen (Vuostagorzi) øverst i Skjomdalen. Det blir litt for langt å gå til Caihnavaggihytta i dag, så jeg vader noen småelver og tar ei natt i telt ved Cunojohka. Jeg har fått høre at broa over Steinelva er ødelagt, så jeg går lavere i terrenget og vader der elva har delt seg i flere småelver. Møter en lokal fyr med fiskestang, han påstår at han aldri har fått fisk under kiloen her. Jeg har ingenting i mot kilosfisk, og prøver meg først på sildesluk og opphengerflue. Da det ikke fungerer, skifter jeg til favorittsluken, en 12 grams Kulpen fra bambusstengenes tid. Dagens nedtur blir at jeg mister den, og jeg velger heller å gå i hi for hissig mygg. Fire dager med mye folk er akkurat passe, og det er godt å avslutte dagen i teltet med kun elvesuset som selskap. På vei opp mot Caihnavaggi. På andre siden av dette vannet dukket jerven opp. Utrolig mye snø i fjellet til å være 19. august. Neste dag fortsetter jeg mot Caihnavaggihytta. Rett ovenfor vannet en kilometer før hytta (938 moh) blir jeg oppmerksom på et grått dyr som beveger seg raskt i steinura, 3-400 meter unna. Vanskelig å bedømme størrelsen på den lange avstanden, og først tenker jeg at det må være en fjellrev eller kanskje en ulv. Kikkerten avslører imidlertid at det er en reinskalv i fullt driv aleine. Årsaken til hastverket dukker straks opp; en jerv på reinsjakt. Jerven stresser ikke med å komme innpå, det virker som om strategien er å henge på til kalven ikke orker å løpe lenger. Her er oversiktlig med enkelte morenerygger, og jeg ser de flere ganger den neste halvtimen, før de blir borte. Jerven gir seg nok ikke så lett når den først har skilt ut kalven fra flokken, så jeg tipper den kan avslutte jaktdagen med ferskt kjøtt. Caihnavaggi. Klesvaska tørker på en time i godværet. Caihnavaggi får et halvt års forsyninger av gass og ved på et kvarter. Jeg synes Caihnavaggihytta er en av de fineste hytteplassene på turen. Den ligger på akkurat 1000 moh, høyt og åpent i terrenget, ved et lite fjellvann og med bratte fjell rundt, goldt og steinete, og fremdeles med mye snø. Været er utrolig, den siste uka har jeg knapt sett ei sky på himmelen, og jeg vasker tøy som er tørt i sola og vinden på en time. ”Sverige på langs”-Mats dukker plutselig opp fra intet, han startet i Skåne i april og har siden det fått flere tusen følgere på sin turblogg. Artig kar, han forteller at han har brukt Tyvek-kartet som akebrett nedover ei snødekt li, og viser meg kartet som er krøllete, men fremdeles like helt. Jeg spanderer en pose Real turmat på langtursvensken, som vandrer videre nordover mot Treriksrøysa det turen hans avsluttes. Isen går seint i år. Gautelisvannet mot Gautelishytta. De neste dagene i Narviksfjellene blir blant de beste på hele turen, med godvær, daglige bad og et landskap som kan ta pusten fra en. Jeg tar noen avstikkere, fint å forlate den merkede løypa innimellom, legge turen på andre siden av et fjellvann. Flere ganger letter det rype så snart jeg har forlatt stia, så fuglene vet nok godt hvor folk ferdes. Stemningen er god på Gautelishytta, der pensjonistene i NOT snekrer ny bu. De setter garn og lover fisk til frokost, men røya har andre planer. Etter ei natt med mye folk både på Gautelishytta og på Hukejavrestugan (STF), tar jeg av fra stien og følger vannene Kaisejavre og Guojujavri. Det er for varmt å gå midt på dagen, så jeg tar noen timer siesta og bading i samebyen ved Guojujavri, før jeg fisker meg nedover langs Lihtijohka mot Sitasjavri. Der bærer naturen sterkt preg av vannkraftutbygging, med stor demning og svære kraftlinjer i terrenget. Har et håp om skyss de to milene fra Sitas til Ritsem neste dag, men samene har visstnok fått forbud mot å skysse folk. Og den eneste bilen som passerer, gir full gass når jeg forsøker å gi tegn. Så det blir 20 kilometer rask gange på grusvei fram til Ritsem. Fjellstationen ligger ved Akkajavre, med den fjellkjeden Akka som utsiktspunkt mot Sarek. Ritsem bærer et visst preg av å ha blitt bygget som arbeiderkaserne under vannkraftutbygginga, men butikken er åpen, betjeningen trivelig, dusjen har varmt vann, senga er god og jeg får enerom. Ingen vanskelig beslutning å takke ja til rent sengetøy og stort håndkle for 150 svenske kroner. Hviledag er påkrevd, så jeg tar to netter her, før turen fortsetter inn i Sarek. Sein kveld ved Sitasjavre, der kraftutbyggingen har satt sitt preg. No wheel drive ved Akkajaure. Akka, inngangen til Sarek. Utsikt fra Ritsem fjellstation. Blir stadig imponert over folk jeg møter. Ei ung svensk jente har først gått ”Hvita bandet” på ski fra Treriksrøysa til Grøvelsjøen sist vinter, så nordover igjen langs Østersjøen før hun nå skal gå ”Gröna bandet”. Hun har gått hele turen aleine, jeg kjenner at det er mye å strekke seg etter. Men aller best er det å strekke seg i ei god seng og med skikkelig sengetøy, etter 41 dager på tur.

Våknet til godvær inne i Leirskardalen. Dog kjølig temperatur. Omgivelsene her inne minnet meg veldig om Strynedalen, selv om jeg er aldri så langt unna Vestlandet. Kjørte inn til Tverråga på 220 moh der jeg startet turen. Jeg var forberedt på en lang dag mot Nord-Norges tak på 1916 moh. På sommeren får man en langt kjappere tur fra Kjennvasshytta, men veien inn dit er vinterstengt. Fulgte merket scooterløype innover i dalen. Denne løypa går tydeligvis til Kjennvasshytta. Holdt bra tempo, og etter drøyt to timer forlot jeg løypa, like før passet ved Leitbotntjørna. Under en rast kom det en scooter rasende langs løypa. Siden det var en scooterløypa lot jeg meg ikke hisse oppe over det. Uansett er det jeg som får mosjonen. Det var et storslått skue å se opp mot Okskalvan, Okstinden og Tvillingtindan her nedenfra. Jeg rundet den nordligste Okskalven på nordsiden. Fant en gunstig trasé som brakte meg ut på Austre Okstindbreen. Jeg så flere svære sprekker på breen, så jeg trådde litt ekstra varsomt. Tok en veldig safe rute over breen der den var slakkest. Parkerte skiene i en vindgryte ved en stor stein på ca. 1250 moh. Her snørte jeg på meg stegjerna (lærte noe fra gårsdagens tur) og labbet i vei opp den snaut 700 meter lange stigningen til toppen. Vinden var temmelig sur her oppe, så jeg måtte sko meg godt med slalombriller og vindmaske. Når man går på tur alene gjør man etter hvert ting man ellers ikke ville gjort. Det minner meg på noe Lars Monsen påpekte da han gikk Canada på tvers. Når man ikke har noen å være sammen med og dele humor med så begynner man å le av de merkeligste ting som man ellers kanskje ikke synes er morsomt. Jeg holdte på å le meg ihjel da jeg oppover i fjellsida lekte at jeg besteg Everest og at vindmasken var en oksygenmaske, jeg storkoste meg og fniste av alt mulig. Bakken opp var lang, men den hadde heldigvis en slutt som det meste annet. Jeg jublet som en hane da jeg endelig nådde toppen etter nesten 6 timer på tur. Fikk i meg litt mat og SMSet litt med Øyvindbr som dagen før hadde vært på Sandfloegga og Nupsegga i knallvær. Utsikten fra Oksskolten kan ikke beskrives med ord, den må oppleves. Herfra kunne jeg nesten se verdens ende Etter hvert bevegde jeg meg ned mot skiene. Med stegjern kunne jeg lett småtrippe ned den lange bakken uten å ofre mange kaloriene. Og med ski gikk det raskt ned breen i medvind og ned mot scooterløypa. Det hadde begynt å skye over mer nå, så jeg hadde litt problemer med å se konturene av mine egne spor. Da er GPSen kjekk å ha når man bommer litt på løypa (mange skumle skavler i dette området som ikke er lett å se). Vel tilbake i scooterløypa hadde tørrsnøen begynt å smelte, så det var ganske trått føre ned dalen tilbake til bilen. Enkelte steder så jeg antydning til gul snø (ikke urin!) der gliden var vesentlig bedre, så ved å ta noen smarte valg nedover gikk det ganske radig ned også. Takk for en flott tur! Turdata: 8,5 timer 2105 høydemeter 36 km Bilder og kart finnes her: http://peakbook.org/tour/12283/Oksskolten.html

Villmarksdagene i Beiarn er absolutt å anbefale! Mye fint håndverk og trivelige folk. Men en dag er egentlig nok, så utpå søndagen ble dragningen mot fjellet for sterkt og jeg fant ut at dette måtte være dagen å besøke Lurfjelltinden, kommunetopp i Bodø. Kart hadde jeg ikke, men har nettopp lest en turbeskrivelse så det ble å ta det på (den noe tvilsomme) hukommelsen.. Mellom Misvær og Oldereid går det en vei opp til ei geitsæter; Svartvassætra. Dit ble kursen satt. Like før sætra står det et lite skilt som peker mot Lurfjellhytta. Og i bakgrunnen ruver Lurfjelltinden.. Så det var nå i grunnen bare å sette i marsj! Været var jo upåklagelig, med sol fra skyfri himmel, så å gå seg vill var ikke noe tema.. NÅ sitter jeg med et kart, så jeg bedre kan referere rutevalg. Fulgte stien mot Lurfjellhytta til like nordøst for Skorrigorri-vatnet. Derfra satte jeg kursen rett mot tinden. Siktet meg inn sånn ca midt på, mellom isbreen og høyde 1026. Lettgått terreng. Opp mot selve tinden krysset jeg ei storsteinur, men den var helt grei. Litt bratt fra ura og opp på ryggen, men det var tørt og fint etter mange dager med fint vær, så det gikk også greit. Vel oppe på ryggen var resten plankekjøring.. Flott utsikt fra toppen! Returen gikk i samme trasè.. Brukte ca 2,5 timer fra jeg forlot bilen til jeg sto på toppen…

Ble desverre ingen topptur på meg her, men gikk opp på en snarvisit til Sulitjelmaisen ved Fauske for noen uker siden. En del fine fjell der som kanskje bestiges snart! Dette er bare en kort og enkel gåtur fra Lomihytta opp til breen. Utsikt mot fjellene fra Storelv-vatnet. Vardetoppen (1 822m) Vardetoppen til venstre, 1 690m fjell til høyre. Skumle bresprekker. 1690m på topp til venstre, 1546 på topp til høyre. Fra venstre: Knekten (1711m), Dama (1781m) og Suliskongen (1908m), Nord Norges nest høyeste fjell. Sikkert en veldig fin dagstur å ta de trillingene tenker jeg!

For de av dere som ferdes nord i Norge, så kan jeg anbefale toppturer i Steigen kommune, en liten kommune i Nordland fylke. Denne påskedagen gikk turen opp til Reinkalvtinden, 828 moh. I utgangspunktet ikke spesielt høyt, men siden man starter ved havnivå så blir det likevel en del høydemeter som må forseres før man når toppen. Jeg valgte å starte turen ved lysløypa i Nordfold hvor det er kjørt opp spor til Nordfoldvannet eller Allmenningsvannet som det også kalles. Fra sørenden av Allmenningsvannet går man ca 2 km innover vannet før man bryter av mot øst. Her tar jeg på fellene før jeg starter på oppstigningen. Herfra går det rimelig bratt opp til Einangen hvor det flater litt ut og hvor man kan beskue toppen en stund før man igjen tar fatt på en rimelig bratt oppstigning til Reinkalvtinden. På toppen fortæres en firkløver mens jeg tar av fellene for å sette turen nedover fjellsiden. Nedturen går via Erlingbu på Einangen og videre ned til Laksåvannet og Lakså. Denne dagen kunne by på både perfekt vær og føre. Skare med 10 cm "slush-snø" på toppen er ikke akkurat å forakte. En nydelig dag i nydelige omgivelser!

I ettertid oppleves denne turen som en orgie i visuelle inntrykk. Fantastisk natur og vekslende vær bidro til det. Målet med turen var å se Sårgåjavrre i sommerdrakt, og også hvis jeg rakk det juvet i Hellemobotn. Det forligger ferdigstilte planer for å demme ned Sårgåjavrre og å lage vei fra Ritsem ved Akkajure over til Tysfjorden, http://www.nsd.se/nyheter/artikel.aspx?ArticleID=3564702 .Vi får håpe at dette ikke blir realisert, men den nye ordningen med grønne sertifikat som også begunstiger vannkraft gjør jo ikke utsiktene lysere. Jeg fikk oppleve Sårgåjavrre både i storm og stilla, og Juvet i Hellemotn i strålende sol. Jeg håper at bildene kan formidle litt av dette. Flere bilder med stedsangivelse finnes her: http://picasaweb.google.com/higesund/SkjomenHellemobotnMedPackraft# Turen nedover gikk nærmest i rett linje mot Hellemobotn. Oppover tillot jeg meg å la vær, vind og lyst bestemme ruta. Dette var den første turen min med packraft som nesten bare bestod av flatvann. Når en ser bort fra dagsturer, ble ca 40 % av distansen tilbakelagt gående og 60 % padlende. Padlingen på flatt vann ble aldri kjedelig, slik som jeg hadde fryktet. Det ble slik at jeg gledet meg til padleetappene. Da kunne jeg sette meg godt til rette, slappe av og padle i et rolig tempo, og kanskje slenge ut en sluk for å dorge. På Sårgajavrre kom jeg i en tilnærmet sakral stemning mens jeg i solnedgangen lydløst gled fram på en blikkstille vann mellom øyene. På returen hadde jeg stiv kuling ”aktenom tvers” over dette vannet, og hadde full hyre med å kontrollere båten og holde på åra. Skikkelig motvind hadde jeg bare over Svartijavrre, og her hadde det garantert vært mye mindre energikrevende å gå. Men noe må man jo ofre for at loggen skal se finest mulig ut. Dessuten var det jo først og fremst padletur jeg var på! Harald

Travle hverdager gjør at man ofte utsetter turer til helger og ferier. Trenger det være sånn? Sommeren er kort nok som den er her nord for polarsirkelen. Fikk en ide om at det burde gå an å bytte ut inngrodde rutiner med "på sparket"-turer på ettermiddager og kvelder. Har testet ut teorien en ukes tid og du kan lese mer om det her: http://bodotur.blogspot.no

Våre småtroll på 2 og 3 år har etter hvert fått en lang erfaring med turer av alle slag, både i pulk, barnevogn, sykkelvogn og i meiser og seler. De er ganske så drevne i å gå turer også, men tålmodigheten kan fort bli satt på en prøve når de er så små som dette! Vi har hatt begge to i telt samtidig før, og denne gangen skulle vi forsøke en todagers tur til en tjønn her ved Tosenfjellet. Vi er veldig godt kjent i området, men har allikevel aldri vært ved denne tjønna som vi skal telte ved. Vi har brukt mye energi for å finne et tursted som ligger litt utenfor allfarvei, samtidig som vi kunne få med oss alt på en grei måte. Det er ca 2,5 km å gå innover her - med en svak stigning, før det er ca 500 meter over ei myr bort til vatnet. Litt åpent landskap med furulunder og løvskog. Veien inn til Gåsvatnet er stengt med bom, men er fin å gå - selv med barnevogn. Jeg laster opp med storsekk til meg selv, og i tillegg har vi barnevognen med en del stæsj i. For å unngå å måtte vente på de små som skal utforske allt i sin vei, så legger jeg i vei med en gang opp - slik at jeg kan stikke ned og hente de andre om det blir streik i gåingen. Noe lokkemat legges ut til de som gransker veien - dette fungerte helt topp - non stopp. Vi måtte ty til vogna på slutten, og begge to i en enkelvogn var ingen sak Vi finner oss en nydelig teltplass ved dette vannet. Landskapet åpner seg veldig opp her og det er en gammel bålplass ferdig til bruk. Jeg har med mitt North Face VE25 ekspedisjonstelt, og det settes opppå en liten lyngrabbe rett ved bålplassen. Plass til alle 4 uten problem. Ikke lenge etter at vi er på plass har vi fyr på bålet og kroken kastes i vannet. Gutten får en liten ørret på første forsøk og er veldig stolt Ørreten stekes på panna og ungene fortærer den med glede. Dette overbefolkede vannet har noen tusen brødre å ta av.. Kveldsstellet går fint, men hvordan få de til å roe seg ned? Til slutt må jeg ta hun minste i dunposen og sette meg med henne ved bålet og det blir stilt, men først klokken 2230. I ettertid har vi lært oss teknikken med å få dem til å sovne tidlig i teltet. Hele 5 netter har vi hatt i telt, og cluet er å få dem til å sovne hver for seg - ellers er det fullt sirkus med herjing i posene.. Vi får 2 fine dager her ved dette vannet og går også en lang tur i området- På kvelden dag 2 kjølner det til og vi pakker i sammen og drar til hytta vår - som ikke ligger så veldig langt unna. Vi har som nevnt over hatt mange netter i telt senere, og nå er det ikke annet enn telting og soveposer som står i hodet på de små. Det må være lystbetont og ikke for ambisiøst. Mye å drasse på

Hei alle sammen. Det ble jammen meg sykkeltur langs Kystriksveien i år også. Nå har jeg syklet den fire ganger på fem år og fortsatt hadde den mye nytt å by på. I år var kona også med for første gang - og hun likte det . Vi skulle skrive turblogg fra turen, og det er vi nettop blitt ferdig med. Turbloggen fra årets tur ligger her: http://www.plohn.com/sykkelturer/?page_id=952 Da håper vi at bloggen kan være med å inspirere noen til å hive seg rundt og sykle Kystrikveien i år eller til neste år - eller en eller annen gang i framtiden ... hvis du ikke sykler Kystriksveien minst en gang i livet er det din egen skyld Bloggene fra tidligere års turer ligger også på bloggen (link til turene i øvre høyre hjørne av bloggen). God tur mvh Trygve

Hei. Jeg skal tilbringe et par uker ved Bjærangfjordens sørlige bredd og vil da daglig kunne se like over til flotte topper på andre siden av fjorden. Har prøvd å søke meg frem til turbeskrivelser som ruter/stier/utgangspunkt etc for bestigning av disse flotte toppene. Det er lite å finne for de fleste av de. Enkelte er finner jeg noen opplysninger om. Er det noen her på Fjellforum som kan hjelpe? Eksempelvis med rute/stier/utgangspunkt for; -Stortinden (1026 moh) -Hjartfjellet (1009 moh) -Sætertindan (m/f.eks. Store Sætertinden 1286 moh) -Bjærangstaven -Ronsfjellet (990 moh) Mvh Lars

Dag 1 Juli 2009 dro jeg og mine to gode turkamerater Runar Danielsen og Øyvind Pedersen på tur fra Sitas på Skjomenfjellet til Hellemobotn. Det ble en flott tur på alle måter. Vi startet turen med å kjøre helt til enden av Sijdasjàvrre på Skjomenfjellet. Der hadde vi en utstyrssjekk før vi startet vandringen. Vi hadde alle mann tunge sekker for vi skulle tross alt være på tur en uke. I tillegg nødvendig utstyr og klær, hadde vi en del mat i sekken. Gutta klar for avgang Det går en merket turløype fra Sitas mot Hellemobotn, men vi valgte en alternativ rute i starten av turen. Det gjorde vi fordi vi så på kartet at det var noen spennende vann som ikke lå langs den oppmerkede løypen. Vi hadde Ruonasjàvrri som var planlagt endestasjon for dag 1. Turen mot Ruonasjàvrri gikk i lett kuppert terreng og det var for det meste tørt å fint. Selv om vi hadde uthvilte kropper tok vi flere små pauser. Det var alltid like godt å få de tunge sekkene av ryggen:) Gutta tar en pust i bakken. Etter cirka 4 timer var vi framme ved Ruonasjàvrri og fikk slått leir. Vi var raske med å få ut fiskeutstyret før vi gikk i gang med middagslaging. Været var ganske fint, med lite vind og et lite skylag på himmelen. Leiren dag 1 Etter middag og kaffekos forsøkte vi fisket både i de nærliggende vannene og elvene. Ivrige som vi var ble det mange timer med fiskestanga i handa, men fangsten uteble desverre. Utpå kvelden måtte vi bare konstatere at det ikke ble nå fisk første dagen og gikk i teltet og tok kveld. En trøtt turkamerat med en siste kikk i avisen før leggetid. Etter noen glass med Balder og gode skrøner la vi oss godt inn i soveposene og tok turen inn i drømmeriket. Dermed var dag 1 over... Dag 2 Vi våknet grytidlig denne dagen. Faktisk var vi så tidlig oppe som kl 0630, men likevel var vi sterk og klar for en ny dag med vandring. Etter å ha fått søvnen ut av øynene inntok vi en bedre frokost ute i et strålende vær og koste oss med den obligatoriske morgenkaffen. Turkameratene nyter godværet på morrakvisten:) Før vi begynte å pakke klart for avreise kjørte vi litt morgengymnastikk i form av armhevinger. Dette hadde vi planer om å gjøre hver morgen, men det ble med denne ene gangen:) Da vi haddet pakket klart og var klare til å starte marsjen, sjekket vi kartet for å se hvor vi skulle gå. Vi bestemte oss for å gå til Paurohytta som ligger ved Bovrojavri. I forhold til den oppmerkede løypa så måtte vi gå opp til brua opp med Baugevatnet, men vi satset på at vi kunne krysse elva lenger ned slik at vi sparte noen kilometer. Elva som vi skulle forsøke å forsere. Da vi kom til elva så skjønte vi straks at det kom til å bli ei utfordring å finne en plass og krysse den. Vi gikk langs elva og forsøkte noen plasser, men måtte bare innse at vi måtte gå helt opp til brua. På veien oppover stoppet vi å hadde en pause hvor fikk i oss et skikkelig måltid og en liten styrkedrikk. Styrkedrikken inntas. Etter pausen fortsatte vi oppover elva helt til vi kom til brua hvor vi da endelig kunne krysse elva. Turforeningen gjør en flott jobb med å sette opp disse bruene slik at vi som vandrer i fjellet kan gå tørrskodd over elvene. Så kom den den minste Bukkene Bruse:) Vel over elva tok vi oss en drikkepause å sjekket kartet for hvor vi skulle gå videre. Vi fant ut at vi skulle droppe å gå til Paurohytta og istedet prøve å krysse elva mellom Bovrojavri og Gåbddåjavri. Da ville vi spare mange kilometer. Pauro neste! Det var cirka en 4 kilometers marsj til elva og vi satte avgårde i godværet. Da vi kom fram til elva så vi at det var rester etter en gammel bro der som sikkert var tatt av drivis og smeltevann. Vi gjorde et forsøk på krysse elva, der jeg var prøvekanin og testet ut mulighetene. Men det var rett og slett for dypt og for sterk strøm til at det var forsvarlig. Vi måtte bare innse at det ikke gikk og vi satte kursen langs Bovrojavri mot Paurohytta. Da vi hadde gått et lite stykke så vi at det vaket i vannet og vi fant ut at vi måtte prøve fisket. Jeg var klissvåt etter forsøket på å krysse elva og var ikke veldig giret på å gå så mye mer denne dagen, så vi bestemte oss for å likegodt slå leir der for natten. Vi var rask å teste ut fisket og det gikk ikke lang tid før Runar fikk ei flott røye på kroken. Ikke lenge etter var det min tur til å få røye på kroken og dermed var middagen berget. Runar med turens første Jeg med turens andre:) Vi sanket litt ved og fikk fyrt opp et bål og fikk satt røyene til steking. Kokken gjorde alt rett og maten smakte himmelsk. Etter middag feiret vi turens første fangst med en god Balder i den ene koppen og kaffe i den andre koppen:) Skål! Etter å ha kost oss utover kvelden og natta kunne vi ta kveld med visshet om at første fisken var tatt opp og at det sikkert var mer i vente. Dermed var dag 2 over og vi sovnet godt i posene alle mann. Mer av turen, andre gode turhistorier og flere bilder finner du på www.turopplevelser.blogg.no

Helgetur til Helgelands Lofoten; Aldersundet, for å sjekke ut ny hytte. Mens noen brukte lørdagen i Motown for å powershoppe senger og annet stæsj, dro jeg til Liatind og Rundtind. Skyfritt, varmt og vindstille helt til toppryggen, og utsikt over store deler av Nordland fylke. Gikk opp sørflanken under Rundtinden og kom opp på ryggen rett vest for denne, fortsatte derfra videre bort til den høyeste av Liatindene. Alternative returruter ble forkastet grunnet snø og sva av heftigere karakter enn håpet. Bilde 1: Nordover fra Rundtind, med Vestisen inkludert Helgelandsbukken og Snøtind Bilde 2: Rundtind fra vest Bilde 3: Toppryggen fra øst og bort til østtoppen Bilde 4: Aldersundet og sørover fra toppen av østtoppen, mot Tomma, Dønna, de 7 søstre og Vistfjellene Bilde 5: Kveldsutsikt over Liatindan fra hytteveggen. Vesttoppen med Omegastasjonen til høyre i bildet. Rundtind er den høyeste av de to knausene til høyre i bildet

En RSS-feed for nettstedet helgetur.net er nå tilgjengelig for den som ønsker å oppdateres på turrapporter m.m. fra Helgelandsnaturen. Velkommen til å ta den i bruk.

Vi har hytte ved Børgefjell og har veldig mye tid i området ved Simskaret - altså vestsiden av nasjonalparken. Vi bruker også området veldig mye - også steder som er villmarkspreget utenfor NP - lett tilgjengelig via veier og sånn. Ungene har 11 netter i telt i år, og stortrives med teltlivet. Allikevel har det sittet litt langt inne dette med å gå "langt" med de. Hvilke utfordringer kan man ikke møte når man er ute med så små unger? Eldstegutten er 3 og jenta er 2 - og spesielt dette med myggen har vært et tema for oss - og det skulle også vise seg at det skulle bli hovedutfordringen denne turen. Jeg har selv hatt ymse planer om langtur i Børgefjell, og har aldri startet ved Namsvatnet. Kunne det være en mulighet å starte min "lange" fjelltur, med alle sammen på slep? Etter noe spekulering, ble det til at vi skulle ta båten fra Namsvatnet i lag alle sammen. Der står en åpen hytte - Virmahytta, som vi kunne benytte om myggen eller forholdene ble for dårlig. Vi tar båten utpå ettermiddagen - etter at skyssmannen hadde vært inne der med en del turfolk og fiskere som også skulle ut i villmarken. Selv om det er en frisk nordlig vind på Namvatnet, er det ganske rolig nede i skogen ved Gapahuken og ved hytta. Jeg bestemmer meg for å finne ut hvordan stien er oppover - er det gangbart for en treåring? 2 åringen skal uansett sitter i sela. Selv om hun absolutt ønsker å gå, er det for mye hun er nysgjerrig på underveis til at hun kan få gå særlig mye uansett. Jeg finner fort ut at stien er god å gå for han - delvis klopper og lite myr, og går kjapt ned igjen til hytta. I mens har ungene utforsket hytta, klatrert i det som kan klatres i, og fått ut litt energi - samt fått i seg middag Så da blir det bare å hive innpå middagen, før vi legger avgårde oppover lia. ca 1 km å gå - 100 høydemetre Ikke mer - til første vannet. Jeg bærer uhorvelig tungt selv, og må delvis gå 2 turer. Både en stor 135 liters North face bag samt hennes og min ryggsekk med diverse for som man trenger på en slik tur. Gutten langer godt avgårde og her går han inn i Nasjonalparken fra sør for første gang Klopper gjør det lett langs de mest myrlendte stedene.. Ikke lenge etter ankomst får vi fyrt opp bålet. Vinden begynner å roe seg og myggen er påtrengende - selv om det er kjølig. Vi legger gutten i teltet og det blir rimelig fort stille. Erfaringsmessig er jenta den som er vanskeligst å roe ned, men vi legger henne inn i teltet så fort han har roet seg, og det tar ikke så lang tid før det er stille hos henne også. Jeg tar meg en tur i nærområdet for å ta bilder på kveldingen. (Dette stedet blir ikke så langt i fra Reiret og kristi Krybbe) Det blåser en del om natta, men allikevel er myggen fremtredende. Teltet er heldigvis tett, og det kommer ikke en mygg inn der, men allikevel er myggen er plage på morningen. Ikke for meg - gamlefar er innsmurt med alskens DDT.. Jenta vår blir myggspist både her og der, og bøffen vil hun ikke ha på hodet heller. Myggstikkene ser allikevel ikke ut til å plage henne nevneverdig, men hun blir helt rød i hodebunnen og i ansiktet av stikkene. De myggene vi knekker i mot telttaket er fulle av blod.. de lever gode dager ja.. Selv om det er mye nordavind er det ikke annet å gjøre enn for de å returnere tilbake der de kom i fra. Vi pakker alt ned i sekkene igjen og ned til båten igjen med alt - unntatt det jeg skal bruke på min ferd i gjennom NP de neste dagene. Jeg slipper selvsagt å ta med teltet - det bomberommet (North face VE-25) skal jeg bære med meg resten av uka. Mye styr for en så liten tur. Mye pakking, mye planlegging. Men jeg tror at ved å gjøre slike ting kanskje skaper et grunnlag for turlyst senere. Ikke den store turrapporten, men jeg fikk inntrykk av at det ikke var så helt vanlig med så småe unger der inne og at det vi gjorde kanskje var litt uvanlig. Jeg har litt troa på dette med en back-up plan om ting skjærer seg - altså en hytta e.l. når ungene er så små som dette.. Så trasker jeg alene i gjennom Nasjonalparken - til hytta vår, men det er en annen historie.

Kvelden skulle brukes til å pakke, men jeg har i stedet blitt sittende med kartene. Jeg har fem dager til disposisjon til en tur i Lomsdal-Visten i månedsskiftet juli-august og funderer på mulige ruter. Jeg kommer med bil, og Tosbotn er det mest praktiske startpunktet. Går det an å få til en fornuftig rundtur med utgangspunkt her?Det virker logisk å starte med Bjørnstokkvatna, Breivatna, Strompdalen, Lomsdalan, men hva gjør jeg så? Snur og går tilbake samme vei? Grunnvassdalen tror jeg blir for heftig på min første skikkelige alenetur på flere år, basert på det jeg leser av turrapporter og i boka om Lomsdal-Visten. Et annet alternativ er kanskje å gå inn mot Elgviddvatnet. Forutsetningene mine: Jeg går gjerne lange dager, men er usikker på hvilken fremdrift jeg kan forvente i dette terrenget. Fiskestanga er med i sekken er ikke fiske noe hovedmål med turen. Det er mulig å utvide turen med et par dager, men da går det ut over sykkelturen på Helgelandskysten med datteren min, og det er heller ikke så bra. Jeg setter pris på alle innspill!