Søk i nettsamfunnet

Her er en rapport fra et lite rapportert turområde, fra en som har travet masse i Jotunheimen, men nå også oppsøker andre steder i landet: Storgalten 28.juli Tok ferge fra Stornes kai ved Harstad, til Bjørnerå kai på Grytøya, men sleit litt med å finne rutetidene på nettet. Indirekte kan man lese det ut fra denne sida, som gjelder bussforbindelsen: http://www.rutebok.no/NRIIISStaticTables/Tables/ruter/t/19-126.htm Vel ute på øya hadde vi nok finlest den eneste rutebeskrivelsen på wwv, men stoppet ved en vei for tidlig. Vi kjørte nemlig inn den som går til venstre akkurat på kommunegrensa mellom Harstad og Bjarkøy, og parkerte på 33 W 564358 7644572 høyde 46m. Fulgte så sti langs gjerde ved et jorde, til gjerdet sluttet. Det gjorde stien også! Så krysset vi en godt stykke (en snau kilometer) myrlendt terreng i vestlig retning - jeg blei bitt av en klegg, men så støtte vi på tydelig og rødmerket sti som gikk helt inn til Skjellesvikvatnet. Her tok vi en liten pause ved vannet, og så an ruta videre. Stien stoppet ved enden av vannet, men det var lettgått terreng opp til skaret, før vi svingte opp mot SØ-ryggen på Storgalten. Bratt og mye løst her, men forholdsvis greit opp til toppen. 2:15 hit. Flott utsikt i godværet, og særlig til Harstad, men toppboka var søkkvåt og håpløs å skrive seg inn i… Jeg skjønte fort hvorfor nordøsteggen på Storgalten ikke blir brukt som vei opp – den ser nemlig enklere og morsommere ut på kartet. Svært forreven, og med et tydelig crux på 5-10 meter loddrett klippe krever garantert tauverk og sikring! Sørøsteggen så snillere ut, men var vanskeligere å få oversikt over. Nedenfra hadde vi sett et mulig vanskelig punkt også her. (Nord-)vesteggen er imidlertid grei og bred, men er neppe den siden de fleste besøkende kommer fra. Vi startet tilbake samme vei som vi kom opp, men valgte så en litt mer nordvestlig renne ned igjen, som var noe bedre. Denne førte ned til det høyeste punktet i Skjellevikskardet. Her er et gps-punkt for renna, som anbefales opp: 33 W 561590 7646440 høyde 658 moh. Så lett tilbake til vannet, der den rødmerka stien begynte. Denne ville vi nå følge til enden, for å se hvor den startet. Den holdt seg hele tiden like på sørsiden av bekken fra vannet, men svingte nesten rett nordover på snaut 60 høydemeter, og møtte inntegnet traktorvei på gps: 33 W 564288 7645182 på 56 meter. Siste del av stien var nettopp gravd opp og dandert av en gravemaskin som fortsatt sto der, så det var litt gjørmete. Vi fulgte traktorveien litt NØ, før vi gikk ned til riksveien ved Skjellesvika. Så labbet vi asfaltveien tilbake til bilen. 5 timer på tur. Kommunetoppen i Bjarkøy i Troms var i boks!

Jetnamsklumpen fra svensk side, 5.august Tok av fra E-6 8 km sør for Grong, mot Gäddede i Sverige. 10 mil øde landevei østover hit! Kjørte så nordover mot Store Blåsjøen, og overnattet like ved veien. Neste morgen, 5/8, var været i noe opplett, og jeg kjørte til p-plass på gps-referansen 33 W 468555 7213895 på 791moh. Herfra så jeg toppkjeglen på dagens mål, der skyene var lettet. Jeg hadde bare et dårlig svensk oversiktskart, men visste stien skulle gå nordvestover noenlunde øst for Jetnamselven i begynnelsen. Fant en dårlig sti her, ikke vardet, og med en del myr. Etter en halvtime kom jeg inn på vardet sti. Det var lett terreng, og jeg spiste rask noen kilometer. Gammel utedo Etter 4 km (og en times gange) sluttet stien, og her var det en forfallen utedo – og ingenting annet! Skal si svenske campingturister ved veien må gå langt for å gjøre sitt fornødne. Jeg benyttet anledningen (hadde med dopapir selv), etter først å ha prøvesittet setet – som så ganske falleferdig ut, for jeg ville nødig gå på ryggen ned i møkka. Doen var grei den, men den hadde ingen dør, skjønt det ikke plaget meg nevneverdig… Gps for dassen: 33 W 467368 7217855 på 867 moh. Etter greit å ha passert en bekk, siktet jeg meg inn i NØ-lig retning, mot høyde 1111m. Her var det mange dyretråkk, og jeg fulgte et som gikk i skråningen SØ for nevnte høyde, og fulgte skråningen videre innover, før jeg nådde foten av den markerte (sør)østeggen på Klumpen. 3 timer rask gange hit, etter 11 km lett terreng med noe stigning (350 hm). Den siste timen hadde en skydott festet sitt klamme grep om toppen, og neimen om den slapp taket. Jeg satte meg derfor ned og spiste lunsj, mens jeg håpet skyen ville lette - men det så dårlig ut, for flere topper i omegnen lå så vidt i skyene. Klyving til topps Den dumme tåkehatten gjorde det vanskelig å se hvor jeg lettest kunne gå opp, for jeg så det ble ganske bratt på slutten. Å svinge helt rundt til den lettere NV-eggen, falt meg ikke engang inn, så jeg satte igjen sekken, merket av på gps-en, og kjørte på oppover i lia. På 1400 m forsvant all sikt, og det ble klyving. Jeg befant meg nå ganske rett øst for toppen, og anbefaler ikke veivalget på vått underlag. Støtte nok på et par grad 2 klatrepunkter (våt mose tatt i betraktning) men kom forholdsvis greit opp på eggen. Nådde varden kl 11.45, etter snaut 4 timer fra bilen. Null utsikt, litt leit i grunn. Tydde til NV-eggen på vei ned. Løst, men ikke så bratt. Halvveis nede skimtet jeg en diger snøflekk i tåka enda litt lenger vest. Æsj, det var jo der jeg skulle løpt ned, hadde jeg bare hatt sikt! Ta med dere det tipset, dere andre. Nede ved det lille vannet på ca 1270 meter (500 m NØ for toppen, var terrenget igjen lettgått, og jeg svingte greit ned til sekken. Annet veivalg tilbake For å unngå insektene og ha mer utsyn underveis valgte jeg en høyereliggende retur. Vinden var bare behagelig, og terrenget lettgått – faktisk litt mindre vått enn lenger nede. Jeg gikk faktisk over høyde 1111, en artig liten gresstopp, før jeg passerte grensa til Sverige igjen, med kurs for utedoen. Etter denne fulgte jeg vardet sti hele veien tilbake til bilen. Det vil si, de siste 300 meterne er ikke vardet, stien er våt og utydelig, så her kommer gps-en til sin rett, når du bare kjenner til dette startpunktet for stien: 33 W 468728 7214150 på 812 moh. I tilfelle du skulle trenge det, så er en sentral varde underveis plassert på: 33 W 468051 7215190 høyde 836m. Tilbake ved bilen etter 7,5 timer på tur. Dette er rask gange og lite pauser. (Fra p-plassen jeg skrev om, må en altså krysse elva (lett steingang i slutten av juli), og så gå 300 meter mot NORDØST, for å finne starten på den varda stien. Denne stien går i nordvestlig retning, dreiende nordover, delvis over - men vest - for et høydedrag. Det er ca 4 km på sti, og deretter 1,5 km NV uten sti før en når grensa til Røyrvik/Norge.)

Siste helgen i mai var jeg en tur vestpå og gikk tur både lørdag og søndag. Begge turer gikk til topper i bykommuner, men opplegget var ellers ganske ulikt. Tur 1: Ålfotbreen fra Åskora Dagens prosjekt var å bestige Flora kommunes høyeste fjell. Selv om dette kan kalles en bytur startet det hele ganske landlig og for øvrig var det mest ødemark uten et menneske å se. Ved kraftverket på Åskåra står det et skilt med merke Ålfotbreen 1379 moh. Her er vi ved fjorden, så litt stigning skal det være. Fjellskiene ble satt på sekken og oppover bar det på en fin sti der svabergene var tilrettelagt slik at de også kan forseres i fuktig vær, noe som denne delen av landet har nok av. Noe kronglete å gå med ski på sekken opp gjennom bjerkeskogen, men jeg angret ikke etter hvert som jeg kom lengre opp. På kartet går stien tvers gjennom nedre Åskåravannet, noe jeg stusset litt over og var spent på hvordan det så ut her. Jo da – her hadde det nok vært et vann tidligere, men det var nå helt borte, bare litt mudder igjen på det dypeste partiet. Kraftutbyggerne hadde rett o slett drenert vekk hele vannet og vegetasjonen var på vei ned i hullet, flere titalls meter under der hvor vannet en gang sto. Lenger oppe skulle jeg passere en elv som jeg regnet med var flomdiger. Her hadde det vært en bro en gang, men nå var det kun brokarene og 2 ståltråder igjen over elven. Den flomdigre elven var kun en liten sildrebekk som man med letthet kom tørrskodd over. Oppe i 5-600 meter høyde var det på med skiene, terrenget var passelig bratt for skigåing og jeg hadde en flott skitur opp til toppen. Nær toppen av brekulen stor en varde. Siste signatur i boken var fra august 2007, 9 måneder siden siste visitt, det var ikke akkurat stor trafikk på denne bytoppen. Det så svært så fristende ut med en tur over til Gjegnen på det fine føret, men kartet fortalte meg at det var i overkant med ulendt terreng i mellom, dessuten ville jeg ha krefter igjen til morgendagens tur. Det ser veldig kurant ut å gå hele denne turen til fots lenger ut på sommeren. Jeg så merkevarder stikke opp hele veien på skituren, og fra den store varden med bok i nær toppen er det bare noen hundre meter med flat brekappe, så noen overhengende fare for å dette i en sprekk her er det nok ikke. Vær og slikt trenger jeg ikke skrive noe om, bildene får tale for seg. Tur 2: Syvfjellsturen i Bergen Nok en bytur – denne gang ikke alene. Nesten 8000 deltagere på syvfjellsturen og firefjellsturen. Lokalpressen i Bergen skrev nok om denne turen, så noen lang turrapport skriver jeg ikke her. http://www.bergen-turlag.no/article.php?ar_id=14926&fo_id=338 Med unntak av en gutt som brakk håndleddet og ei dame som brakk ankelen gikk det bra. Jeg hilste på gutten som fikk behandling av rauekrossen, han så bleik ut. Tenkte tilbake på den gangen jeg selv brakk armen under bestigning av Mandals høyeste fjell, ikke det man lengter tilbake til akkurat. http://www.wwv.no/norwegian.asp?subpage=7&ReportId=805&KommuneId=165 Det var kø for å kjøpe startkort, kjempekø for å kjøre buss til startstedet og jevnt over mye kø på de første fjellene. 3,5 timer på de 3 første fjellene, resten av turen gikk jeg i meget bedagelig tempo sammen med min onkel som er pensjonist. På vei ned fra Ulriken klarte vi av alle ting å gå oss bort – sammen med et par hundre andre mennesker. Vi hadde havnet inn på en halsbrekkende ”sykkelsti” i stedet for selve stien. Heldigvis var det et par lokalkjente byfolk som fikk ledet flokken inn på rett spor etter fadesen. Ingen hadde lyst til å klyve opp mot toppen igjen for å finne den rette stien. En flott tur og masse blide mennesker. Slike massemønstringer er ikke akkurat min greie, men har hatt lyst til å gå denne turen i mange år, og i år passet det både med været og rent praktisk. Jeg ville nok ikke giddet å gå denne turen i tradisjonelt Bergensvær. Kommunetoppen i Bergen får man ikke med på denne turen, men deltar man i styrkeprøven rett vest får man med seg Gullfjellet også. http://www.styrkeproven-rettvest.org/

Glemt var vinterens uvær. Glemt var lavtrykkene som stod i kø. Vi bare skled bortover i 20 varmegrader, totalt skyfritt og vindstille. Hard grovkornet snø og klister. Solide snøbroer over bekker. Kwick Lunch og kokekaffe. Shorts og bikini Sommerskitur.............. Smak på det ordet. Ren poesi !!!!!!!!!!!!!!

Grunnen til turen: Ble kastet i land fra Røkkes nye kjemperigg Aker Barents pga startopp-problemer og plassbehov for alskens reperatører. Pluss litt kommunetopp interesse. Ble satt til å sitte stanby på hotel i Kristiansund i tre dager men det passet ikke Dag-G noe særlig. Første morgen gikk bussen inn til Batnfjordsøyri, forbi gamle kjente som Kvernberget og Freikampen. Siden jeg hadde god tid så gikk jeg de 6 kilometerene langs E39 til Furulia, deretter 4 km inn til Ulland. Flott natur. Fra Ullaland var det merket sti oppover i krattet. Ja stien den bare dro sin veg og jeg fant den ikke igjen før vegetasjonen lå bak meg på 7-800 moh. Krattskogen på vestlandet kan være stri. Resten av oppstigningen var bratt men en kjempefin tur i vekslende vestlandsvær. 2 x bonus: Snøtinden er kommunetopp for både Eide og Gjemnes kommune. 1 x bonus: Topptur med full lønn har aldri jeg vært med på før. 1 x bonus: Mens jeg var på toppen ringte finansministeren hjemmenfra. Min første lottokupong som jeg leverte inn bare pga grasrotmidlene til det lokale idrettslag, og som jeg aldri hadde brydd meg om å sjekke var gått inn med 47-k. Eneste minus var at fotoapparatet ikke var med på turen. Returen gikk samme veg. Totalt ca 30 km denne dagen med 1027 høydemeter fra hav til topp. Tror de fleste går fra andre siden (Eide), da det kom en tydlig sti opp derifra. Godt besøkt topp i følge toppboka. Dagen etter gikk turen til Molde og Skåla - 1128 moh. Også det en flott tur.

Grovabreen ligg innafor Jostedalsbreen Nasjonalpark, men heng ikkje saman med hovedbreen. Den ligg på grensa mellom Jølster og Førde, og er høgste toppen i Førde kommune. Værmeldinga sa enkelte byger ut på dagen, så vi skulle egentlig ha komme oss avgårde grytidleg, men først kl 9.00 kunne vi gå ut av bilen på Dvergsdalstølen, etter ein fin biltur langs eit blikkstille Jølstravatten. Og på stølen var det også stille, og sola strålte frå blå himmel. Etter å ha kryssa elva, og gått nokre få hundre meter var det berre å spenne på skia. Snøen var hard etter den kalde natta, så det var lett å ta seg innover Fagredalen. I bjørkeskogen skremte vi opp eit par ryper, som likte lite å bli forstyrra i beitinga tidleg på morningen. I botnen lengst inne var det å ta fatt på 500 høgdemeter opp til sjølve breplatået. Frå 1200 m gjekk det over til nysnø, men skiene sakk berre 5 cm ned i snøen. Etter ein kort matpause på dei siste steinane på 1500 m, bar det innover breen, og no begynte dei varsla skyene å legge seg ned på fjella rundt oss. Så det var berre å traske innover og håpe på det beste. Og sjølv om utsikta vart dårlegare etter kvart, hadde vi blå himmel over oss heilt til topps. På toppen var det like stille som då vi starta frå bilen, så det var verkeleg ei flott oppleving. For ikkje å snakke om returen, med 5 cm pudder, så sjølv ein amatør kunne sette telemarksvingar. Så returen gjekk rekordraskt, og heile turen var unnagjort på 5 timar. Tilbake på stølen gjekk dei første bygene på nordsida av Jølster, men kva gjorde det når vi hadde sol på heile turen.

Det ble en vakker og verdig avslutning på skisesongen og april 2006. Startet fra Gråhaugen i 4 pluss i 9 tida, i strålende sol og deilig kramsnø med feller fra bilen, det var mange ivrige toppgåere idag. 2-3 timer senere kom følget til Svartvatnet, for matpåfyll og lengre/breiere feller, men vinden hadde økt og det hadde skyet mer på. 2 -3 timer senere var storparten nedkommet til breen igjen, da var jeg oppå breen og i ferd med å gå opp Snot-ryggen. Vel oppå ryggkanten var vinden økt voldsomt og jeg fikk østavind rett imot, iblandet et heftig snørokk. Så ingen mulighet for å gå til topps pr. ski, så med den største kraftanstrengelse slet jeg meg fram til toppunktet. Drøyt 5 meter fra varden sto østatrekken i kuling, jeg fikk alvorlig problem med ganglaget, og valgte en usikker retrett framfor å bli blåst utfor stupet i vest. Ned igjen gikk det greit, aldri har det vært mer moro å renne på raske feller på ganske våt kramsnø. Dog jeg ble noe sen, så siste stykket gjennom skogen ble en lidelse i søkkvåt gjennomslagsføre. 28 km, 5 timer opp, 4 ned, raske løpere brukte ikke mer enn 2-3 timer ned.

Mandag 19. august. Andre fridag siden 17.mai. Brukt sommeren til totalrenovering av heimen, og nå endelig 100 + % ferdig.! Eneste avkobling har vært http://www.fjellforum.no/topic/28217-lysekammen-1304-kommunetopp-i-forsand-080713/ en gang i juli. Bare synd at det nå snart er offshoretur igjen, men høsten skal bli god. ! Har spart noen kystkommunetopper til dagsturer og tok riksveg 42 austover til Mjåvatn for så å følge grusvegen sydover mot Skiftenes 3-4 kilometer. Tok inn til venstre mot Håland og endte opp i gårdstunet. Ringte på og fikk klarsignal av kona til å kjøre videre innover skogsvegen. Inne i enden traff jeg på bonden med ryddeutstyr. Han kom imot meg og håndhilste. Javel, men jeg er jo bare en vanlig turist. Missforståelsen ble oppklart, han trodde jeg var fra fylkets skogplanlegging. Grei og pratsom kar. Han rådet meg å følge stien som gikk videre sydøstover. Den gamle postvegen mellom Evje og Arendal. Og så svinge brått sydover. Som sagt så gjort, og etter en times tid stod jeg på Høgsteinhøya 272 moh. Topp-punktet for Arendal ligger etter kartet mitt 86 m nedenfor "varden". Tok en sveiv i lendet for å komme på det. Kjørte litt tilbake mot Mjåvatn og så sydover mot Ørteland og så langt som vegen gikk. Herifra var det bare en halvtime opp til Grimstads høyeste, Dobbedalsheia, 361 moh. Innover fra Håland på den gamle ridevegen mellom Evje og Arendal. Her ved Kvilesteinen som var grei å bruke til å komme av hesten. Lettgått nedover mot Arendals høyeste, bare brutt av et par tverrdaler. Fra Høysteinhøya-272 er det sikt ut til havet. Mulig det var Torungen fyr jeg skimtet der ute.. Dumpet over ei gammel høybu på tilbakevegen. Ikke ofte de er i så god stand som denne. Furua hadde mistet toppen for mange år siden, men hadde vist ikke gitt opp håpet om å få den opp igjen........... En rast på Grimstads nest høyeste punkt, ved det gamle trig punktet. Grimstads høyeste punkt 361 moh ligger 20-30 m lenger mot nord. En mer ynkelig markering / varde skal en vel lete lenge etter. Men når sant skal sies så har jeg aldri truffet eller hørt om fjellfolk fra Grimstad. Så da så........

Etter en natt i bilen like før avkjøringa til Haddal, for øvrig et lite pent sted å overnatte nær veien her, og biler som suste forbi på natta, fikk jeg i boligfeltet tips om å parkere like innved en snuplass, og velge stien opp Klungsdalen, for deretter å svinge opp søreggen til toppen av Blåtind. Parkerte her, på en lomme foran et hvitt hus: 32 V 337991 6908842 på 67 moh. Viktig ikke å parkere på snuplassen! Herfra gikk det fin snøbar sti opp langs bekken i østlig retning – etter hvert sørøstlig og over bekken. Her overtok snøen, men skaren var fast og fin, og jeg kom meg enkelt opp på sørvesteggen på Blåtind. Her var det sommerføre og bratt opp på fjell, med litt enkel klyving noen steder (kunne unngås). Ruta opp anbefales herved! En time etter starten fra bilen var jeg oppe, og for en utsikt: Godværet tillot Sunnmørsalpene badet i snø og sol, et syn for øyet! Jønshornet et stykke bort var lettest å identifisere. Varde og bok på toppen. Jeg ville ha med meg Kongsvollen også, og fortsatte ned de fine snøflatene mot nordvest, før jeg svingte nordøstover i retning Kongsvollen. Snøen var perfekt å gå på foreløpig, men oppover Kongsvollens SV-rygg, valgte jeg bare partier. En time seinere sto jeg på toppen her, også med varde og bok. Bortsett fra utsikten mot Sunnmørsalpene, var det flott å se mot nordvest også, med eggen videre ned, og Melshornet som speilet seg i vannet i forkant. Retur mot Hundelaupsvatnet i sørvest på snø gikk utmerket. I nordvestenden av dette vannet, på gps 32 V 339765 6909363 på 486 moh fant jeg stikrysset, der man kommer opp fra Ringstaddalen i vest, og der det er skiltet enten mot Kongsvollen eller Blåtind. Jeg slet nå med å følge stien ned i Ringstaddalen, fordi snøfonnene la harde og bratte i skyggen, og dekket stien. Det ble litt pes her, men jeg klarte å holde stien likevel, men fant ikke tråkket tilbake til boligfeltet nær der jeg hadde startet, og fulgte derfor stien helt ned til Ringstaddalen, og kom ut på veien her via noe som må kalles en avfallsplass. Men her kan man parkere og starte på sti, altså: Gps 32 V 338331 6909770 på drøyt 80 moh. Så var det 15 min på asfalt tilbake til bilen, etter 3,5 t på tur. Så tidlig på våren, med slike snøforhold, tror jeg denne ruta var svært gunstig: Opp snøbar søregg på Blåtind, og lett ned snøflanken og opp på Kongsvollen, med retur på snø også her. Unntaket var altså siste del av turen; her er det lettere å gå når snøen er helt borte. Se ellers: http://peakbook.org/...tt utsikt!.html

Etter å ha jobbet på Vestlandet et par uker ble det tidf til en tur innom Store Hestbrepigg, høyeste fjell i Skjåk kommune på veien hjem. Jeg valgte ruten opp fra Lundedalen og vandret en mil innover dalen før 1000 meter oppstigning ventet. En ganske drøy dagstur, var borte nesten i 10 timer. Knallvær der sekken ble tyngre og tyngre utover dagen etterhvert som klærne ble tatt av utover dagen. Akkurat passe varmt å sitte stille i kortbukse og T-skjorte på toppen og spise maten. Tørt og fint i terrenget, men noen flomdigre elver skapte litt frykt for fremkommeligheten. Heldigvis var alle 3 broene over hovedelven på plass, mens noen sideelevr måtte vades, det gikk greit. Vanligvis er det ikke nødvendig med vading på turen. Noen snefonner opp mot toppen, jeg valgte å følge disse, ettersom det er nok steinrøys likevel.

Pappa og jeg gikk en tur til den høyeste toppen i Drangedal. Turen starter helt øverst i Tørdal forbi brudesteinen og like ved Passet. Utgangspunktet ligger på ca 380 moh. Stien opp er merket med varder og blå malingflekker. Det er lettgått oppover lange bratte svåer. I finvær er dette en vanvittig flott tur, mens med litt duskregn blir det guffet og glatt. Vi fikk noen små regnskurer, mens det lå tåke på toppene over ca 800 moh rundt oss. Det er fin utsikt til nordenden av Nisservann og Hægefjell hele veien oppover. Etterhvert får man oversikt over Gautefallheia. Toppen er markert med en stor varde. Hele turen og varden er i Kvitseid kommune. Høyeste punktet i Drangedal ligger under 100 m fra fra varden og er omtrent like høyt. På toppen fikk vi trollstemning og sola skinte såvidt gjennom tåka. Det gikk greit ned igjen og regnet hadde stoppet helt opp, men tåka hadde trukket enda litt lavere.