Søk i nettsamfunnet

En helt fantastisk påske i nord, ble avsluttet med en travers over Jiehkkevárri massivet. Datoen for turen var altså 05.04-10. Jiehkkevárri eller Jøkelfjellet på norsk befinner seg i Lyngsalpene og er Troms høyeste fjell. Det nesten 10 km bredekte fjellet ble for første gang besteget av Hastings og Hogrenning i 1899, etter noen forsøk av blant annet Elisabeth Main og andre utlendinger som utforsket fjellriket i nord. Fjellet er svært der det stiger, fra havnivå og nesten rett opp. En tur til Jiehkkevárri omtales som Norges fineste skitur. Vi sto klare med skiene på beina litt etter 07:30, det var ca 5 kuldegrader, klarvær og helt vindstille. Vi valgte å gå den klassiske varianten via Holmbukttinden, med utgangspunkt i Holmbukta. Da hadde vi allerede parkert en bil ved turens endestasjon Forneset. Turen til Holmbukta tar litt over 1 time fra Tromsø. Først sto Holmbukttinden (1666 moh) for tur, en av de flotteste og beste skifjellene i Lyngen. Kort anmarsj, så befinner man seg i den periodevis bratte renna. Her var det som forventet skare, så det gikk kjapt oppover. I midten av renna flater terrenget ut, før det igjen blir brattere og smalere mot slutten (ca 1400 moh). Herfra går turen over ryggen mot toppen av Holmbukttinden. 4 timer etter start tok vi en velfortjent lunsjpause på toppen av Holmbukttinden. Etterpå ventet en kort nedkjøring på ca 150 høydemeter ned til breen som tar deg videre opp mot Jøkelfjellet. Her var det 2 bresprekker, som vi passerte i tau-lag oppover en bratt bakke. Tauet ble ikke brukt etter dette. Stegjern foretrekkes dersom snødekket er hardt her. Etter brattbakken, er det bare en liten spasertur til man står på toppen av det store bredekte topp-platået av Jiehkkevárri. Turen opp tok litt over 6 timer. Så nedkjøring mot Kveita (1751 moh). Det ble vel ca 400 høydemeter nedkjøring nedover langs breen. Siste stykket ned mot skaret mellom tindene er det viktig å være obs både på bresprekker og stup ned mot Sydbreen. Deretter bærer turen videre oppover (350 høydemeter) mot toppen av Kveita. Da var vi ferdige med mesteparten av stigningen. Derfra gikk det litt opp og ned mot punkt 1666 på det langstrakte bredekte platået. Her var det bare å finne riktig renne som skulle føre oss ned til Fugledalsbreen. Fugledalsbreen var helt fantastisk. Turen bar videre gjennom Fugledalsskardet, her kjørte vi på ski ned breleppa og opp på Fornesbreen. Disse breene er i nesten direkte tilknytning til hverandre. Forenesbreen gikk utrolig kjapt unna på skare med litt overflate pudder. Her bør man holde seg på breens høyreside mot slutten. Dette innebærer en liten stigning, før det går rimelig bratt ned i Fornesdalen. Tilslutt kom en etappe med staking, de som har vært med i Vasaloppet har en fordel her. Vi brukte totalt 10 timer fordelt på 2450 høydemeter og 27 km. Denne turen kan anbefales på det sterkeste, bare sørg for å ta den i fint vær. Se en mer detaljert rapport med mange bilder på vår nettside: http://www.rumpetaske.net/jiehkkevarri.html

Noen bilder fra Piggen i dag. Hunden vår er på toppen for første gang! Bildene er tatt av faren min.

Det er vel en del som går etter kommunenes høyeste punkt, for Stordal er det Seljebottinden (1531). Jeg har stort sett lest korte rapporter fra fotturer til denne toppen, nå er det litt å finne om turen når det ligger (vår-)snø i fjellet. Vi var på nippet å ta turen tidligere i vinter, da på tørrsnøføre. Men et eller annet gjorde at det ikke ble noe av (husker ikke hva). Har snakket om i årevis å "ta" den toppen, men det har ikke blitt før nå. Siden den ligger bare vel 50min biltur hjemmefra, kan en trygt si at jeg ikke er noen kommunetoppjeger. Eller pf-jeger for den saks skyld, toppen har solide 641m i primærfaktor Seljebottinden (1531)

Legger ut en liten stemningsrapport med bilder fra søndag. Fint vær i Midt-Norge denne dagen. Hadde egentlig tenkt oss til Jotunheimen, men siden yr.no meldte dritt der (noe som slettes ikke stemte) ble turen lagt til Hardangerviddas forgård. Dro avgårde med Jan Petter (JPV) og Øyvind (oyvindbr) søndag morgen. Først til Vegglifjell hvor vi ruslet opp på Storegrønut (sørøsttoppen, 1289 moh.), som er høyeste topp i Rollag kommune. Ned igjen til bilen var det herlig føre med flere naturlige half-pipes å hoppe i. Veien over Killingskardet var fortsatt stengt, så vi kjørte ned igjen i Numedal og videre til Imingfjellet som var åpen. På vei til Borgsjåbrotet (1485, kommunetopp i Nore og Uvdal) ble det en del skøyting over flatene i starten før vi gasset på opp til toppen. Godt å få pustet litt ut i bakkene. Utsikten var enorm herfra! En lett tilgjengelig topp med stor utsikt over Hardangervidda (så faktisk Hårteigen!), Skarvheimen, Hemsedalsfjella, Valdres, Norefjell, Vegglifjell, Blefjell og Gaustatoppen. Har vært på begge disse toppene før, men slike gromtopper må besøkes ofte. Dette ble en herlig søndag i Hardangerviddas forgård!

Dette ble en lang og solfyllt høstdag med flotte kommunetopper på det ”flate” Østlandet sammen med bikkja. Totalt fire timer i bil og åtte effektive timer på tur hvor jeg fikk oppleve mange forskjellige steder jeg neppe ville besøkt om det ikke hadde vært for kommunetopplista. Jeg gir et kort referat fra hver topp: Prekestolen (408 moh. Gjerdrum): Forlot Asker kl. 07.30 i soloppgangen. Været var fantastisk og alt lå til rette for en flott turdag! Faktisk var dette første frostnatten i Asker denne høsten, så isskrapen måtte frem. En time senere parkerte jeg ved en Askkroken gård. Inn hit var det egentlig innkjøring forbudt, men gjorde som mange andre før meg og ga blaffen. Fikk på meg turtøyet og jogget innover grusveien sør for Askkroken. Her var det tydelig at mange hadde drevet med riding siden det var mange hestetråkk i veien. Jeg tok inn til venstre på en blåmerket sti og fulgte denne til jeg var rett nord for Prekestolen. Her gikk en sti sørover til toppunktet. Klarte jeg å tråkke skikkelig over med høyrefoten, hørte det knakk i knoklene! Tok det forsiktig en stund, og smertene ga seg heldigvis. Fant varden og jogget samme veien tilbake. Brukte en time på turen. Kukollen (352 moh. Sørum): Parkerte ved et stort gårdsbruk på Skjatvet. Syklet til sørenden av Søndre Mjøsjøen. Skivebremsene foran hadde klart å fryse til slik at dem låste seg da jeg bremset, takke meg til klossbremser! Ruslet på GPS-navigasjon østover til toppen gjennom skauen. Ikke mye utsikt på toppunktet, nei. Tilbake fulgte jeg delvis en traktorvei sørover før jeg bushet meg ned til sykkelen og syklet tilbake. Røysekollen syd (348 moh. Fet): Det tok ikke lang tid før det var klart for neste topp. Bommen ved Midtskog opp Bjørndalen var åpen så jeg kjørte opp til kommunegrensa mot Aurskog-Høland før jeg parkerte. Gikk oppe en sølete traktorvei som sluttet like før toppen. Det var for øvrig tydelige elgtråkk i gjørma! Før toppen måtte jeg finne en vei mellom noen høye hamre som sperret veien opp, det gikk greit og en ny kommunetopp var i boks. Sommerfjøstoppen (393 moh. Aurskog-Høland): Etter en noe lang transportetappe i bil kunne jeg parkere i veikanten der veien til Runddelen går. Syklet opp denne til masta før jeg vandret over en myr og inn i skogen til jeg fant trig. punktet. Bikkja hadde noe problemer med å følge meg i bakkene tilbake til bilen, siden han er helt ute av form måtte han hvile i bilen mens jeg tok neste topp. Hornkjølberget (434 moh. Eidskog): Parkerte bilen ved et skilt der det stod ”Hornkjølberget”, og det var inntegnet et slags fyrtårn på det. GPS posisjon: 33 V 336203 6664056. Til toppen gikk det en fin sti, 1 km lang og 135 høydemeter. Gikk greit å jogge hele veien. Det stod et flott og spesielt utkikkstårn på toppen som man kunne gå opp i. Herfra kunne man se fryktelig langt i alle retninger, og i dette klare høstværet var sikten ekstra klar! Etter å ha nytt utsikten en liten stund sprang jeg ned til bilen. Rafjellet (576 moh. Kongsvinger): Langs rv. 2 til Kongsvinger gikk det raskt i 90-sona, men da jeg skulle ta av til Hokkåsen presterte jeg å drømme meg bort slik at jeg måtte helt opp Brandval før jeg kunne snu. Var litt usikker på om jeg ville rekke de to toppene jeg hadde planlagt før mørket, så de 3 km ekstra var litt småirriterende. Håpet kom tilbake da bomvegen opp til Sveiven var åpen! Dermed var det kun 1,8 km jogging til topps. Traséen var godt merket med skilt. Også på denne toppen var det et flott utsiktstårn med uforglemmelig utsikt til alle kanter. Sprang bort på nordtoppen for sikkerhetsskyld da jeg var usikker på hvor høyeste punkt var. Ned til bilen gikk det fort og kursen ble satt mot Odals Verk. Granberget (526 moh. Sør-Odal): Ved Odals Verk stod det faktisk åpen bom med vei som førte nesten helt til topps på Granberget. Men det var klare skilt om at allmenn ferdsel med motorvogn var forbudt, i tillegg til at en bonde med traktor kjørte frem og tilbake på veien. Derfor turte jeg ikke å ta sjansen på å kjøre opp, og måtte ta til takke med sykkelen. Bikkja måtte bli igjen i bilen mens jeg tråkket på de 10 km og 350 høydemeterne til Granbergssætra. I de bratteste bakkene kjente jeg at jeg hadde vært i aktivitet tidligere på dagen, men kom opp i god stil. Fra Granbergssætra måtte jeg rusle en knapp kilometer til toppen av Granberget. Fant kjentmannsmerket på toppen, tok et bilde og returnerte til sykkelen. Granbergssætra lå for øvrig flott til med nydelig utsikt vestover der sola snart forsvant bak åsene. En knapp halvtime senere var jeg tilbake ved bilen. Så kjørte jeg til Kløfta der det ventet en 333 grams (!) cheese/baconburger på Shellstasjonen. Takk for en fantastisk tur!

Tenkte meg det. Nils, 500fjell og de andre kanonene her inne har allerede knekt koden. Eldåhøgda, kommunetoppen i Øyer kommune. Den operere med to høyder, 1232 og 1234. Ser ut som punktet som markerte kommunetoppen ligger litt lavere enn topppunktet ? Anyway, dette ble plan B. Plan A var å ta bussen fra Kristiansund til Oppdal, så ta natttoget ned til Otta og få seg en tur inn til Rondane og opp på Sagtinden som står igjen. Men allerede sånn cirka ved Kongsvold kom Ole Lukkøye og Otta var passert forlengst da han reiste igjen. Så det ble noen timer på asfalten ved Ringebu Stasjon før det ble taxi opp til Romsåssætra og begynte å gå i 8-tida innover mot Bjørge. Ville ha turen gjennom dette storslåtte seterlandskapet til fots. Etter et par timer med stadig økende snødybde på vegen innover var jeg ved Bjørge i 10-tida. Fulgte stien innover mot Nybuvadet. Skulle vel allerede her ha brukt litt sunn fornuft og snudd. Vanskelig å gå med snø opp mot knea og glatt under der. Kom meg nå over vadet og tok sikte på kammen på Bendikshøgda like over tregrensa. Endelig opp der etter et par timer i terrenget var det fram med GPS'en. 3,5 kilometer til toppen viste den. Normalt en god halvtime i dette lettgåtte terrenget. Det tok tre timer, i stadig djupere snø med ei ekkel skarehinne på toppen som herjet noe djevelsk med legg og kneskåler. I tillegg plumpet ene foten nede i Eldåbekken under passering. De lave Hagløfs Grag GT Goretex skoa sammen med garmasjer hadde fungert glimrende hitil, men 1/2 meters vanntrykk ble for meget. De var kunn de siste hundre meterene mot toppen at snøen var såpass hardpakket at den bar en liten mann. Toppen var fin den. Flott utsikt til alle kanter med Rondane i nord som høydepunktet. Kontrast: Her stod jeg og halvfrøs i kulingen sikkert minus 10-15 effektive kuldegrader, mens jenta som var siste besøkende før meg i toppboka ei uke før bemerket at hun var gått opp i bikini !! Mye steinarbeid utført her oppe med vardebygging og topp Øyer monumet. Etter strevet opp ble resten av plan B lagt i grus. Nemlig å gå sydover til Lillehammer. Uten truger ville den sikkert ha tatt resten av uka. Det ble å følge i djupe spora tilbake. Gikk litt lettere nå, men å gå i sine egne spor blir noe stakato vandring. Plumpet for sikkerhets skyld nedi med andre foten under vadinga over Eldåelva. Greit med balanse i regnskapet. Endelig, totalt utmattet var jeg tilbake til setrene ved Bjørge klokken seks på kvelden. 5 timer opp og 3 tilbake må vel være bortimot verdensrekord i tidsforbruk. En skitur herifra og opp på godt føre hadde vel kun tatt en gode time opp og en liten ned igjen....... Fikk presset meg inn i et gammelt fjøs, skifta sokker, kom meg i soveposen og svelget ned en boks skinke. Etter en 3 timer med god søvn var det opp igjen. Dopet meg med en boks Battery og begynte på de 35 kilometeren ned til Ringebu. Tenkte jeg kunne rekke nattoget 03:30 ned til Lillehammer. Men etter kun en halvtime ble jeg tilbudd skyss fra den eneste bilisten som jeg så her inne. Noen ganger er det bare lækkert å ha litt tur. Det ble en mye enklere tur til Nevefjell fra Lillehammer.

Vi var på en kombinert topp/klatretur til Haugalandet. Siden de andre ville på sildajazz og jeg synese jazz er dass, så ga jeg meg i kast med noen kommunetopper, deriblandt Boknafjellet.

Våknet opp til snøvær og vind i bilen ved Kråkstad nord for Drevvassbygda. Foreløpig intet som tydet på noe turvær i dag. Ble liggende i bilen i flere timer og leste Donald og spiste påskegodt. Heldigvis begynte sola å titte mer og mer fram. På værmeldinga var det meldt om delvis skyet og stiv kuling på toppen av Nordtoven. Jeg kjørte opp til Vesterbekkmoen og fikk parkere på gårdsplassen av den lokale bonden, hyggelig fyr forøvrig! Da jeg fortalte at jeg samlet på kommunetopper kom han med en gang på Otto og Inger Lise som han hadde møtt her for noen år siden. Han ønsket meg lykke til med turen, men at jeg måtte være forsiktig. Man skal ikke spøke med dette fjellet selv om det kun ruver 995 moh. Jeg fulgte en scooterløype som startet bak det innerste fjøset, denne går opp til ei hytte på Litlfjellet. Etter hvert kom jeg opp på Litlfjellet og kunne renne ned mot Elvkroken. Jeg fikk nå øye på Tovenmassivet. Det så ut til å blåse hardt der oppe, og med tanke på at det hadde kommet enormt med nedbør her de siste dagene fikk meg til å være ekstra obs på skredfaren. Dalaelva viste seg å være åpen flere steder, men jeg fant en snøbru likevel. I etterkant fortalte bonden meg at lenger utpå sesongen bruker de å krysse elva lenger oppe der den er delt i flere løp. Videre fortsatte jeg opp mot Stortovhaugen. Her blåste det virkelig surt, men jeg fant heldigvis en stein å gjemme meg bak. Her fikk jeg i meg mat og klær for å beskytte meg mot vinden og fokksnøen. Nå var jeg klar for å utfordre været! Da jeg nærmet meg toppen begynte vinden å lette noe mer, jeg takket ikke nei da motvinden var i det sterkeste laget. Skyene rundt begynte også å forvitre litt etter litt, og etter hvert var faktisk ikke sikten så verst lenger. Nå hadde jeg toppen i min hule hånd tenkte jeg. Men det skulle vise seg at det ville ikke bli så enkelt... I siste bakken vest for toppen var det plutselig blank og hard is, nesten ikke snø! Jeg la fra meg skiene og trampet oppover med stavene til hjelp. Flere ganger holdt jeg på å skli (glissade ville riktignok ikke vært fatalt), men jeg hadde stavpiggene parat. Eneste løsning var bare å hogge inn hælen alt jeg kunne for å lage spor. Dette var tungt og tidkrevende, men jeg kom til slutt opp og jublet! Sterk vind på toppunktet, så det ble kun en rask kikk på utsikt mot nordvest før jeg returnerte. Jeg gruet meg til nedstigningen mot skiene, men med tiden til hjelp klarte jeg det uten fall. Rennet ned igjen var bare herlig! Jeg hadde en perfekt medvind som gjorde at når jeg fikk litt fart var alt rundt meg totalt vindstille, sinnssykt kult! Da jeg omsider kom ned til elva fikk jeg meg en overraskelse. På det stedet jeg hadde krysset elva snaut to timer tidligere hadde isen nå bristet! Jeg ble litt skeptisk, men fant et OK krysningssted litt lenger nede. I en bevegelse mistet jeg balansen og hogg høyreskien borti høyre staven samtidig som jeg ramlet, resultatet var at staven ble så bøyd at jeg valgte å ta den på ryggen og prøve å bøye den tilbake over primusen senere. Da jeg gikk over isen holdt jeg stavpiggene parat i tilfelle jeg skulle gå gjennom. Det gikk heldigvis helt fint, så da var det bare å komme seg opp på Litlfjellet og seile ned scootertraseen til Vesterbekkmoen. Bonden gratulerte meg med nok en kommunetopp, og da han fortalte at det var meldt flott vær neste dag var jeg klar i talen da han spurte meg om hva neste mål var – Oksskolten, Nord-Norges tak! Til middag lagde jeg en hel joikakakeboks+en pose med potetmos, fy søren så mett jeg ble. Turdata 4 timer 1050 høydemeter 15 km Bilder og kart finner du her: http://peakbook.org/tour/12282/Nordtoven.html

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19292/%C2%ABGPS-tur%C2%BB+til+Vassdalsfjellet.html Denne natten ble jeg ved Harkinn i Tamokdalen. Målet for denne søndagen var Vassdalsfjellet, som etter at breen Rostafjellet smeltet drastisk, er blitt kommunetopp i både Balsfjord og Storfjord. Har man en bil med høy profil kan man kjøre veien inn langs Finndalselva et godt stykke, men jeg tok ikke sjansen på det siden jeg tross alt hadde fått låne Kent Hugo sin Volvo, så startet like gjerne fra hovedveien. Tuslet i jevnt tempo innover langs veien. Det var foreløpig oppholdsvær og jeg kunne se ryggen opp mot Vassdalsfjellet reise seg opp fra dalen. Etter noen kilometer tok jeg til høyre i et kryss og gikk ned til elva der det går en bru like før det punktet Vassdalselva og Finndalselva nesten møtes. Fylte camelbaken her og fortsatte innover på langs noen firhjuling-spor. Tok deretter av til venstre og tok sikte på vestryggen opp til Cahcevahnjunni. Ryggen var grei å følge i første del, men etter hvert ble det mer stein, og den var såpeglatt! Enkelte partier var litt krunglete også, så jeg brukte et hav av tid med diverse tulle-omgåelser før jeg var oppe på platået og kunne ta en fortjent lunsj. Det begynte å regne og tåka hadde lagt seg over toppen Vassdalsfjellet. Heldigvis fikk jeg sikt på min ørkenmarsj over platået mot «hakket» en snau kilometer vest for 1587. Det var lettgått terreng her med stort sett flate steinheller. Ved hakket måtte jeg ut på breen for å omgå en loddrett hammer. Heldigvis hadde Kent Hugo tipset meg om å ta med stegjern, og uten dem hadde jeg vært sjanseløs her! Breen var over 40 grader bratt et kort parti ned mot skaret på blank blåis. Med nølende skritt kom jeg meg ned på et vis og satte igjen stegjerna før jeg fortsatte opp eggen til topplatået. Egga var grei å følge uten noen store vanskeligheter. Nå var tåka virkelig tett og jeg gikk slavisk etter GPSen mot 1587. Først over en fonn før jeg kom fram til punktet. Men ingen varde? Hva? Jeg var jo sikker på at det måtte være en varde på denne toppen. Jeg lette og lette på kryss og tvers. Etter å ha saumfart hele topparealet regnet jeg toppen som besteget. Det skulle bli spennende å høre med Kent Hugo om det virkelig ikke var noen varde på toppen. I ettertid fant vi ut at denne toppen faktisk er vardeløs, nestemann får bygge en! Returen over Vassdalsfjell-platået ble gått med trynet plantet nedi GPSen, med tiden til hjelp var jeg til slutt framme ved ryggen vest for Cahcevahnjunni. Med tanke på at jeg nok ville bruke en evighet ned ryggen med alle de glatte steinene bestemte jeg meg for å ta et alternativ jeg hadde vurdert på tur opp, en renne direkte ned mot Finndalen. Jeg hadde lagt inn et waypoint der renna starter og deretter var det bare å karre seg nedover. Renna var jevnt bratt hele veien ned, ikke så bratt at man måtte klyve, men jeg kunne ikke lange ut noe særlig. Det gikk i alle fall ganske greit siden det var vegetasjon i renna, men jeg var litt bekymret for steinsprang ovenfra. Jeg løste ut et par småsteiner og jeg tror nok ikke de stoppet før Finndalselva... Elvebruset ble sakte men sikkert sterkere, og til slutt fikk jeg øye på elva. Deilig å kunne lange ut de siste kilometerne ut dalen og tilbake til bilen. Var ganske våt, bjørn fikk være bjørn, det eneste jeg tenkte på nå var tørre klær og mat. Godt å komme fram til bilen. Senere på kvelden sjekket jeg ut værmeldinga for de neste dagene, og der var det bare sorgen. Dermed ble det nattbuss fra Laksvatn til Prostneset i Tromsø for så å gå i nattens mulm og mørke med 30 kg bag på ryggen flere kilometer til Tromsø lufthavn. La meg til å sove utenfor flyplassen og tok morgenflyet neste dag. Takk for fem flotte og minnerike dager i Troms!

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13533/Savzav%C3%A1rri.html Stod opp til brukbart vær på Skoganvarre turistsenter. Deilig å ligge i en ekte seng igjen, selv om madrassen ikke akkurat holdt Svane-kvalitet. Etter frokost satte jeg og pappa oss i bilen og duret nordover mot Sværholt-halvøya. Dagens mål var Norges nordligste kommunetopp – Savzavárri. Har forstått at dette betyr Sauhaugen på norsk. Var lite snø langs kysten, men da vi kom inn i Kjæsdalen var det andre boller. Parkerte like ved munningen av Russedalen. Første utfordring var å passere Fauskeelva. Den var litt større enn vi hadde trodd på forhånd, men vi fant en litt tvilsom snøbru. Uansett risikerte vi ikke annet enn å bli våt opp til knærne, men ville jo helst unngå det. Snøen holdt overraskende bra opp gjennom bjørkeskogen mot Russedalen. Verre var det da vi kom over tregrensa. Her hadde den stekende sola tatt godt og gjort delvis råtten, vi håpet at det ikke ville bli mye verre til returen. Vi siktet oss opp bakken til vest for Einerfjellet. Greit med feller opp her, og da vi omsider kom opp på platået var det en helt annen verden. Snøen var fast og fin og flatene nordover mot toppen minnet nok en gang om Jostedalsbreen. Er jo ikke så mange store steiner her og i tillegg til et slakt landskap er det ikke mange bare flekker som dukker opp. Herfra og innover mot toppen var det lettgått og fint. Pappa smurte med lilla tørrvoks, mens jeg ikke hadde noe. Av en eller annen grunn får jeg godt feste under skiene når snøen ligger rundt null, har sålen blitt rubbet av kontakt med steiner i Jotunheimen tro? Like under toppen fant vi oss fint til rette under en liten skavl. Her satt vi og nøt tilværelsen mens vi spiste polarbrød, pålegg hadde vi tatt med oss. Greit å slippe styret med å måtte smøre niste kvelden før. Herfra kunne vi så smått titte ned i Nordmannsvikdalen som vi har hørt rykter om er ganske så flott. Etter lunsjen støtet vi den siste bakken til topps. Ganske flatt her oppe, men utsikten var fin i alle retninger, og vi kunne se både Gárdevárri og toppene i Stabbursdalenområdet. På returen tok vi en annen rute i håp om å få et mer sammenhengende nedrenn. Dessverre hadde det begynt å skye så smått over, og snøen ble dermed merkbart tråere. Ruta gikk i skråningene sør for Tverrfjellet, men rennet ble en skuffelse. I tillegg var snøen pill råtten da vi rundet ned i Russedalen. Så en del reinsdyr her. Fant etter hvert et scooterspor som vi fulgte ned til sporene vi hadde laget tidligere på dagen. Det gikk mye fortere nå. Heldigvis bar snøen fortsatt greit gjennom skogen. Da vi passerte Fauskeelva brast snøbroen, men vi kom oss fort over uten å bli våte. Videre gikk vi rett opp til veien og spaserte bort til bilen. Etter denne turen kjørte vi som turister opp til Mehamn og Gamvik før vi slo oss til i bilen på en rasteplass i Bekkarfjord. Ganske kjølig i været nå, rundt null grader, så det var fint med et varmt toalett å besøke på rasteplassen. Turdata 6t 30min 895 hm 28 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16461/Trollvasstinden.html Kom fra Sandnessjøen dagen før denne turen og ble skuffet da jeg oppdaget at det ikke gikk noen ferge ut til Igerøy på Vega fra Tjøtta før rundt kl. 18 denne søndagen. Dermed måtte jeg ta to andre ferger for å først komme ned til Horn før jeg tok båten herfra ut til Vega. Fråtset i noen vafler og Vega-lefser før jeg ankom øya. Kjørte til Levika der det var en stor parkeringsplass for fotturister. Faktisk også merket sti til Trollvasstinden som så imponerende ut herfra. Stien gikk opp og ned forbi to sandstrender før det bar ut på et svaområde med litt myr. Minnet forøvrig veldig om terrenget på Sørlandet. Jeg registrerte ikke at stien opp til Trollvasstinden tok av til høyre og jeg forstsatte forbi et skar øst for kolle 117 og over Nepsundbekken før jeg skjønte lunta. Gikk heller opp ryggen nord for Nepsundbekken der jeg fikk god utsikt mot øya Søla og den alpine toppen Risen. Tok en god pause midtveis i bakken. Været var også i dag overraskende bra! Skyene på himmelen var heller bare deilige for å slippe at en svetter ihjel. Fant noen klyvehamre undervegs for å gjøre krydre turen litt. Lenger oppe kom de hersens fluene tilbake og de fulgte meg helt til toppen. Hadde planlagt en lang pause på toppen, men jeg rakk bare å ta noen bilder og skrive meg inn i boka før jeg skjønte at jeg måtte skynde meg ned igjen. Grunnen var en enorm tordensky som nærmet seg fra sør. Jeg så lyn og hørte kraftige tordenskrall i det fjerne. Best å komme seg ned for å unngå å bli gjennomvåt. Ned igjen var det enklere å følge stien som til slutt gikk ned en renne med ur vest for pkt 228. Etter hvert kom det noen få regndråper, fordelen med dette var at fluene forsvant. Jeg begynte å jogge det siste stykket, og det gjorde jeg lurt i. Like før bilen startet et voldsomt regnvær. Unngikk å bli gjennomvåt, men det var på hengende håret. Vel tilbake i bilen kunne det bare regne og tordne så mye det ville, da er det bare stemningsfullt. Takk for en fin tur! 3t 50min 12 km 1010 hm

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16462/Lysingen%2C+siste+topp+p%C3%A5+raidet.html Parkerte ved fiskeplassen i nordvestenden av Holandsvatnet. Herfra og videre sørover er det ikke lov å kjøre med bil på grunn av bondens jordbruk. Kvelden i forvegen så jeg toppen av Lysingen, men neste morgen var det lave tåkeskyer og regn i lufta. Merket at jeg ikke var spesielt motivert for tur i dag, men jeg bestemte meg for å gå rolig og ta hyppige pauser. Fulgte veien til endes og tok sikte på 157-toppen sørvest for toppen av Lysingen. Litt knoting måtte til før jeg var oppe på ryggen. Fant en delvis rødmerket sti, men den var ikke like lett å følge overalt. Derfor ble det noen våte myrpassasjer og klyving på svabergene. Ganske knotete og småkupert terreng. Tanken på å fortsette videre til Tosbotn for å ta Breivasstinden og Kjelviktinden fristet lite om været ikke ble bedre enn det var nå. Ikke moro å gå på tur med tåke på toppene. I tillegg merket jeg at det hadde gjort godt med noen hviledager hjemme snart. Ringte pappa, og han kunne meddele at skylaget skulle bli litt høyere i kveld, men de neste dagene var det bare sorgen. Valget om å reise hjem etter Lysingen ble på stedet vedtatt. Med en del småpauser oppover ryggen og litt knoting med veivalg kom jeg til slutt til toppen. Skyene hadde steget høyere og jeg hadde nå god sikt ut mot havet, sør- og østover. Nøt utsikten mens jeg spiste noen skiver og skrev meg inn i toppboka. Dette var ikke en altfor frekventert topp registrerte jeg. På returen dukket også sola fram, det var deilig! Jeg knotet litt med veivalget ned igjen og ble nødt til å hoppe utfor en og annen småhammer. Mosen var utrolig glatt, og hver gang jeg sklei på den kom det noen dyriske lyder ut at munnen min. Tenkte litt på Odd Børretzen sin sang «Noen ganger er det allright», og jeg fant ut at av og til kan fjellturer være helt horrible, mens andre ganger er det helt allright. Sånn er livet, og slik vil det alltid være. Tilbake ved Holandsvatnet tok jeg et herlig bad før jeg skiftet til rene og tørre klær som jeg hadde spinket og spart på i flere dager. Nå var livet helt allright! 4 timer 670 høydemeter 8,5 km Tusen takk for mange solfylte og minnerike dager langs Norges vakreste kyst!

For alle egder og ellers for kommunetoppsamlere er Trongedalsnuten, 929 moh en grei søndagstur. Tar av oppover Gjøvdal 4 km nord for Åmli. Ca 3 mil oppover dalen til Rukkedalen. Innover Rukkedalen er det bommveg så her ble det labbing 2-3 km. Siden snøen var hard etter nattens kuldegrader ble joggeskoene beholdt helt opp til skoggrensa. Oppover til venstre over en bro og en ubrøytet anleggsveg en kilometer til Jorundlandsdalen, som ble gått i tett gammel skog. Deretter hardt til høyre oppover Øykedagsskardet.Fortsatt urskog. Endelig over skoggrensa og etter et par hundre høydemeter flatet landskapet ut. Slurvet litt med kartlesinga her og det skal man ikke gjøre i Indre Agder. Traff midt på Stegfjellet og måtte dreie langt til høyre for å komme ned fra det. Og her nede lå de hersens kløftene på kryss og tvers igjen. Fjelllandskapet i Indre Agder er ikke lettgått. Toppen ble nådd etter 2 1/2 time. Nedturen under 1 1/2 time. Klok av skade rant jeg ned på østsiden av Stegjetjotjørn og fikk flott renning ned til Øykedagsskardet, hvor jeg traff på mine gamle spor. Morsom kjøring videre nedover i skogen. 15 plussgrader og slush-snø. En herlig vårskidag.

Jeg sitter her og ser på bilder etter helgens tur til Okstindmassivet og vil dele noen av dem med dere her nå. Det kommer en utførlig turrapport på siden min en gang, men ikke nå. Solen skinner og tur utstyr pakkes ut, og skiene skal stues bort for sesongen. Vi startet på fredag kl 21 (!) fra Leirskarddalen og overnattet ute uten telt både Fredag og Lørdag. Besøkte Vesttinden (1708m), Tvillingtinden (1824m) og Oksskolten (1916m) som også er Nord Norges høyeste fjelltopp. Leo var også på Okstinden. Kan forøvrig nevne at veien nå er tint helt opp til Leirbotn og at det er kjørbart opp til Leirbotnet. Det var det ikke på fredagen slik at vi fikk et par hundre høydemeter og mange lange kilometer ekstra. Det var flere som tok Oksskolten som en dagstur nå. ca 16 km på ski en vei og 630 meter på føttene opp til toppen. Vi gikk i tungt telemark utstyr og Randonee, men nedkjøringene var så bra at det var verdt slitet! Nyt bildene så skal jeg legge ut link når jeg får ånden over meg til å skrive en turrapport. Kjell Iver

Siste rapport. Nå skal dere "få fred" fra meg en stund... Litt øst for Lesja er det skiltet fra E134 til Aursjøen, 50 kr i bompenger. Etter 13 km på denne veien tok jeg til høyre inn Skamsdalen, og kjørte til veis ende (6km). Stor p-plass her. Været var flott, og jeg var svært gira for denne siste fylkestoppen på Dovre. Over elva på bro, og så gjennom sauegjerder og porter og innhegninger i et så sinnrikt og omfattende system at selv Ullersmo Landsfengsel må ha noe å lære! Så fin sti og lettgått terreng drøyt 7 km til nordenden av Leirsjøen, ja, litt oppover elva også. Denne var grei å steingå nå i starten av august, og røde merker viste vandreren letteste vei – som ikke alltid er rett over, nei! Fint utsyn mot Stor- og Lilleskrymten herfra. Vel over på andre siden (2 timer hit) går T-stien nordover 4,5 km, før den svinger østover mot Åmotdalshytta. Underveis et stiskille mot vest også. Etter hvert tok jeg peiling direkte mot toppen, og var framme ved foten av fjellet rundt kl 12, etter drøyt tre timer. Spiste kjapt niste her, for tilskyende vær sa meg at noe var i gjære – og ikke i tråd med varsel fra yr.no! Kjørte så på i omtrent nordlig retning rett opp på Storskrymten. Noen reinsdyr var ute og gikk opp en svært bratt snøfonn like sør for toppen, og jeg var nesten forundret over hvor bratt terreng de egentlig beveget seg i. På avstand hadde jeg betenkeligheter med eventuelt å ha valgt den fonna til å skli på nedover. Snart fin utsikt mot Larstinden, som tok seg bra ut herfra, men Snøhetta hadde forsvunnet i skyer. Jeg fulgte noen snøflekker som avveksling fra ura opp. Kl 13.50 var min siste fylkestopp i boks, etter 4 timer og 45 minutter. Det var en deilig følelse, men nå kom det regnbyger i horisonten flere steder, så jeg ville raskt ned igjen. Skrev meg inn i toppboka, tok noen kjappe bilder, og fant strake veien nedover – helst på snø (men ikke den bratte fonna reinsdyra hadde gått – den lå dessuten i litt feil retning.) Tilbake ved Leirsjøen satte regnet inn. Jeg var godt forberedt i klesveien, så det gjorde egentlig ingenting, men det stemte jo aldeles ikke med varselet! Det ble således en våt avslutning på fylkestoppsamlinga. Tilbake ved bilen etter 9 timer og 15 min på tur – rask gange og få pauser. Skal man samle fylkestoppene i Norge bør man være glad i to ting: 1) Steinur og snø. Dette er det vel mange av leserne her som liker? 2) Bilkjøring. Ikke fullt så verdsatt, antar jeg. Det er også fristende å kåre den beste turen, men det består av så mange komponenter at det er vanskelig. Men beste utsikten fra toppen går til Møre og Romsdals Pyttegga, synes jeg! Fylkestoppsamlinga har gitt meg varierte opplevelser og fin innsikt i vakre fjellområder utenfor Jotunheimen, og anbefales – hadde det ikke vært for all bilkjøringa, da. Så nå blir det kanskje mer Jotunheim igjen på meg...???

Fylkestoppen i Aust-Agder sto for tur i slutten av juni. Godværet viste seg å være starten på et to uker langt drømmehøytrykk over landet, som jeg dessverre bare i noe grad fikk utnyttet. Kjørte 21.juni til Dalen i Telemark, og fulgte rv 38 en kilometer vestover. Her var det skiltet til Froland. Artig vei langt oppi fjellsida. Betalte 50 kr i bommen ved Froland, og fortsatte inn til Strandstøylsdalsvatnet, hvor det var en ganske stor plass å parkere på. Gps-ref: 32V 0428465 6592960 på 773 moh. Jeg overnattet i teltet her. Ingen andre biler eller folk her. (Jeg gikk også hele neste dag uten å treffe på noen i godværet.) Kl 08.00 22.juni la jeg i vei på nordsida av vannet. Det var ganske bløtt og vått hele veien, og jeg mistet stien her og der, men fant den lett igjen med gps-en. Så kom jeg på at jeg hadde glemt kartet med turbeskrivelsen fra wwv! Heldigvis hadde jeg lest den så grundig og studert ruta, og jeg kunne det meste i hodet. Fulgte stien avmerket på kartet innover mot Strandstøylsdalen. Det som er tegnet inn som digre myrer, var store gressflater, noe våte, ja, men ikke det jeg ville kalt myr…Greit å gå her. Turbeskrivelsen nevnte noe om Sæbyggjebrokka – dette navnet finnes ikke på mine gps-kart, men jeg antok det var dalen som gikk i sørvestlig retning, opp og sør for høyde 1372 meter – siden den seinere nevnte at man gikk over denne. Men jeg fant ingen sti som tok av noe sted inne i Strandstøylsdalen! Jeg måtte vade elva som kom fra nord, på grunn av stor vannføring. Det var egentlig bare behagelig i det varme været, og det var flere steder det så ut til å være greit å vade. Jeg krysset elva like ved en seter (Fiskarmo). Så kjørte jeg på bratt oppover i bjørke- og vierkrattet et stykke på nordsiden av bekken som kommer ned det jeg antar er Sæbyggjebrokka. I ettertid viser det seg at jeg bare var 20-30 meter unna å oppdage stien! I stedet oppdaget jeg en elg, som overrasket langet ut oppover i brattskogen. Det var varmt og fuktig, og et sant pes å gå oppover i grov ur og krattskog! Siden jeg ikke fant noen sti og trodde jeg var på ville veier, svingte jeg nå heller mer og mer nordover på 1000 meter, og krysset bekken som renner rett østover høyt oppe i fjellsida, før jeg gikk bratt opp (vestover). Jeg kom nå på snaufjellet rundt en halv kilometer nordøst for høyde 1372, og fortsatte rimelig rett vestover 1,5 km, delvis på snø, og inn i en liten dal. Passerte så det avlange vannet like under 1400-meterskoten, og fortsatte lett opp til toppen. 3,5 time. Jeg nøt utsikten og finværet, fotograferte og koste meg litt, før jeg returnerte med andre planer for nedturen: Alt annet enn bjørkekrattet! Først fulgte jeg fjellryggen rett østover ca 1 km på NORDSIA og 60-80 høydemeter over det avlange vannet, som jeg tidligere hadde gått sør for. Litt opp og ned over ryggen, men bedre enn ura nede i dalen. Kom ned i østenden av nevnte vann, og fulgte så egne spor i dalen ca 300 meter østover, før jeg svingte rett sørover og bratt opp fjellsida, til 1440 meter omtrent. Tok så peiling på høyde 1372, og ville prøve å finne stien herfra. På denne høyden fant jeg ingen sti, men så tydelig det øst-vest-gående tråkket 200 høydemeter nedenfor i sør. Det var styggbratt rett ned dit, men ved å gjøre en sving mot vest, gikk det veldig greit. Vel nede på tydelig sti, trodde jeg det bare var å knalle i vei – men plutselig var stien borte vekk. Jeg fortsatte en stund i samme retning, og forberedte meg på bjørkekratt igjen, da den plutselig dukket opp. Nå var jeg mer på vakt, og fulgte stien gjennom krattet, etter hvert forbi en kjempediger stein, og helt ned til den flomstore elva nede i Strandstøylsdalen. Det hadde gått fortere ned gjennom krattet enn jeg hadde våget å håpe på for litt siden! Fra nå var det en vading, og så grei skuring tilbake. 6,5 timer totalt. Viktige tips om stien opp Sæbyggjebrokka: Fra hovedstien til Strandstøylsdalen; kryss elva ved dette gps-punktet på 781 meter: 32V 0426024 6592390!!! Herfra er stien (som slett ikke alltid er like tydelig, særlig ikke over våte partier) svakt rødmerket – oftest på trær i nedre del. Noen spredte varder. Etter drøyt 100 meter over en stor bekk. Så slynger stien seg i hovedtrekk like nord og oppover stort sett langsmed elva som renner ned Sæbyggjebrokka. Man kan gå av stien når man er omtrent rett sør for punkt 1372 (200 hm lavere) – og så gjøre en sving vestover og opp på fjellryggen. Man bør nok ha grei sikt, for særlig mot øst er det styggbratte stup man neppe kommer opp. En del glatte sva er greie å omgå ved kryssing på gresshyller. Ved å holde lenger vest, blir det enda lettere å ta seg opp. Kanskje er det enda lettere å fortsette inn og opp dalen som går nord for Slækja (1367m), og så svinge av rett nordover til topps? Ganske sikker på at denne toppen er lettest og kortest fra øst. Neste dag sto Rogalands høyeste for tur; Vassdalsegga.

Turens mål var å finne kommunetoppen i Høyanger, et punkt nær trigpunkt 1456 ved Langedalsbreen. Trig.punktet ligger i Balestrand kommune, men rett nord for TP går kommunegrensen og jeg fant her et punkt der jeg bygget en varde. Forøvrig var dette en artig tur i kraftutbyggernes spor Turen startet rett opp for Høyanger sentrum i bunnen av trallebanen. Trallebanen går oppover kl 1700 på fredager og ned kl 1800 på søndager fra midten av juni til et godt stykke utpå høsten. Dette var noe jeg fikk med meg tilfeldigvis fra et par som skulle sjekke om laksen hadde kommet opp elven. Trallebanen består av en tralle med plass til inntil 18 personer som henger i en stålwire som går fra toppen. Samme prinsipp som på Fløibanen i Bergen, men her er bare en vogn og wiren sveives opp i et hus med motor på toppen. Det var søndag morgen så jeg måtte nok pent gå opp de 2500 trappetrinnene, men hadde i bakhodet at trallebanen ned igjen var en mulighet. Trappen opp var egentlig helt OK, og på toppen var det vei videre innover som jeg fulgte inn til litt forbi Balestrandstøylen. Denne veien henger ikke sammen med noe annet veinett, så de få bilene som står her oppe kan ikke kjøre annet enn på denne veien. Ved Stølsvatnet tok jeg opp dalen til venstre og rundet så Norddalsnovi på nordsiden og opp i skaret på østsiden av dette fjellet. Fra skaret bratt opp østover, derfra mer flatt opp mot topp-platået og varden på 1456 moh som ligger i Balestrand. Toppen var snødekt med diverse knauser som stakk opp som nunatakker. Jeg tror jeg fant den høyeste av dem som ligger over i Høyanger kommune og bygget en liten varde der. Muligens er en nærliggende spiss liten nabb høyere, men den var ikke egnet for vardebygging. Jeg returnerte samme vei, men måtte ta av meg på beina under forsering av noen bekker som hadde økt kraftig på noen timer. Vel nede ved det øverste trappetrinnet kikket jeg på klokken og konstaterte at den var 1600. Jeg hadde vært på tur i 8 timer og syntes det var helt greit å ligge på perrongen her og kose meg i solen i 2 timer mens jeg ventet på Høyangers offentlige kommunikasjonsmiddel. Føreren av banen sto på toppen og overvåket meg med videokamara mens jeg som eneste menneske kjørte banen ned. Vanligvis er banen full av hyttefolk i helgene, men ikke denne dagen.

Nord-Saulo passer ikke inn i det hele tatt! Med det mener jeg at når man ser denne svære granitt(?)blokka stikkende opp av et ellers rolig landskap så kan man lure på hvorfor den har havnet der? Kanskje Vårherre hadde en topp til overs etter at han så rundhåndet hadde ødslet med toppene nord og vest for disse høyslettene? Hvorom allting er: Nord-Saulo har etter som jeg har kunnet finne den ære å være den høyeste grensetoppen i Norge. En status som burde gjort den betydelig mer attraktiv etter mitt skjønn. Mitt første møte med dette fjellet var i fjor da jeg måtte gjøre vendereis på grunn av nordvest og sludd. Jeg ønsker å oppleve toppene med den utsikten de kan by på, det er ikke nok bare å ha sett toppvarden! Så i helga var det nytt forsøk. Metereolygen meldte om ypperlige værforhold, så kursen ble satt for Sulis og Balvatnet. Det er forresten ikke bare bare å finne veien innover til Balvatnet, men det gikk nå bra. Siden jeg er en gammel mann og usikker på formen så hadde jeg utrustet meg med telt og planla Basecamp ved Stjernevatna, som ligger like under fjellfoten på Nord-Saulo. Starta ved Coarvi-hytta i halvtre-tiden på fredag og ankom Stjernevatna ca 3 timer senere. Første del av turen fulgte jeg turiststien mot Mavas. Hvor man tar av fra denne må den enkelte selv vurdere: jeg har vært her to ganger og gått fire forskjellige ruter! Uansett er det snakk om rimelig lettgått terreng.. Lørdag startet jeg framstøtet mot toppen i 11-tida. Kursen ble satt opp mot skardet mellom den lille toppen Ballek som ligger like sør for selve Saulo. Etter bare en liten halvtimes marsj fra campen passeres svenskegrensen. Den gresskledte lia oppover her er ikke spesielt bratt, og rimelig lettgått. Da jeg kom opp til høydebrekket dreide jeg nordvestover opp aksla mot toppen. Her var det faktisk lett å se sti etter de som har gått her før, så det var grunn til å tro at jeg var på rett vei. Fulgte aksla opp mot toppen, og fant etter hvert et par små varder. Ny indikasjon på riktig rutevalg! Helt oppe under toppen traff jeg på en bratt snøskavl. Denne kan nok bli vanskelig å passere uten stegjern når man kommer utpå høsten, men med dagens fine vær var det forholdsvis enkelt å sparke fester i snøen. Fulgte sporene etter en som hadde kommet ned, antakelig dagen før. Her gjorde jeg min første, og forhåpentligvis eneste, brøler på turen. Fulgte sporene helt opp mot fjellet, stusset litt på at det plutselig så ut som det var to spor, men fortsatte ufortrødent opp fjellet. Ble litt klatring av det… På nedturen fant jeg forklaringen på de andre sporene: vedkommende som hadde gått før meg hadde snudd og gått ned på skavelen igjen og fulgt denne til sadelen mellom de to toppene. Derfra var det greit å gå opp til toppen.. (Det er for øvrig den sydligste toppen som er høyest). Var nå ikke verre klatring enn at jeg kom meg da greit til topps, da.. Men de tre karene som kom opp ca ti minutter etter meg stusset veeeldig på rutevalget.. Utsikten fra toppen var etter min ringe mening formidabel. I tillegg til de nærliggende toppene i Sulis var det mulig å se langt innover i Sverige, men jeg aner jo ikke hva jeg så.. Vestover dro jeg faktisk kjensel på Helgelandsbukken, og jeg tror da jeg kunne se Okstindan i sør.. Når det i tillegg var tilnærmet vindstille på toppen så var dette en av de fineste toppturer jeg noensinne har gjennomført. Det visste seg at de tre som kom etter meg, samt en mann til som ankom etter hvert, var på dagstur fra Coarvi. De hadde brukt i overkant av fem timer opp, så det er absolutt overkommelig å ta denne toppen på en dagstur. Det ble faktisk til at jeg pakket teltet og dro hjem da jeg kom ned til Basecamp..

Klokka gikk mot lunsjtid. Lave skyer hadde dekt fjella hele formiddagen. Men nå var noe i emning. Skyene la seg ned, og det kunne skimtes lys i de høyere luftlag. Klarvær på toppene tenkte jeg. Værmeldinga hadde meldt om ny nedbør inn til kvelden. Hvor kommer jeg høyest mulig fortest mulig ? Slapp det jeg hadde og pakka en liten sekk. Valget falt på Skåla (1128), høyeste fjellet i Molde kommune. I løpet av den halvtimen jeg brukte med bil til utgangspunktet, klarna det opp. Bare noen små tåkedotter omkransa toppene. Starten gikk fra enden av bomveien inn fra Kortgarden. Turen gikk på blaute myrer og god sti, først gjennom furuskog og seinere gulsprakende lauvskog til Trollvatnet (504). Trollvatnet ligger idyllisk til i skåla på nordsida av Skåla og Skålaksla (1078). Sola stakk akkurat over toppen og utsikten mot fjellrekka i nord fra Julsundet og helt inn til Reinsfjellet kom her til syne. Etter en matbit fortsatte jeg delvis i skygge opp Skålas nordrygg, bare avbrutt av diverse fotopauser. I det jeg nærma meg topplatået gjorde en frisk sønnavind seg gjeldene. Panoramaet åpna seg til alle kanter. Fra Julsundet i nordvest til Tustna i nord. Videre gjennom Trollheimen, Sunndalsfjella, Eikesdalsfjella til Romsdalen. Derifra videre sørvestover mot Sunnmøre, som var dekt av skyer. En skyfront nærma seg fra den kanten, så jeg fortsatte hastig videre mot Skålaksla, og over denne. På veg ned mot Trollvatnet forsvant sola etterhvert helt i skydekket. Tilfreds gikk jeg siste biten tilbake til bilen. Her kommer noen smakebiter fra minnebrikka

5000 meter opp på 9 minutter. Fritt fall i 50 sekunder. Gliding i 4 minutter. Først nå etter å ha sett fjell og bakker komme imot i 200 km/time kan jeg vel kalle meg en ekte FRILUFTSMANN... . . Deretter gikk turen opp den vakre Raundalen til parkeringsplassen på Voll. 1000 høydemeteren opp på Olsskavlen, høyeste topp i både Voss og Granvin kommune med sine 1576 meter. To timer opp, de siste 2 km på snø, trugene kom godt med. Så en time på toppen for å samle dagens inntrykk. En time og tjue ned. Fantastisk vær.

Søndag 11.juli Folarskardnuten. Lettskya, men litt skodde på toppane ved start frå Raggsteindalen. Oppe ved Folarskardtjørnan kom regnet, ganske lett først, men meir etter kvart. Gjekk innom Lordehytta, og vurderte å snu, men det gjekk jo ikkje når ein har reist så langt. Fekk litt problem opp frå vatnet i skodda, men heldigvis hadde eg isøksa i sekken. Ei bratt og hard snøfonn måtte passerast. Etterpå fann eg merkinga, og det var berre å spasere til topps. Null utsikt, så det var berre å gå vidare. Valgte retur via Veslebotnen til Raggsteindalen, men fekk problem i skodda så det vart ein lang tur tilbake. Nesten nede i Raggsteindalen møtte eg ei flomstor elv, som ikkje lot seg passere der stien gjekk. Måtte følge den nedover eit stykke, der det var mulig å vasse over. Mandag 12.juli Gaustatoppen. Låg skodde rundet toppen då eg køyrde oppover til Stavstø. Tok rett opp lia og gjekk i retning toppunktet for Hjartdal kommune. Vart mykje stein oppe på ryggen, men kom etterkvart inn på "motorveien" mot toppen. Skodda var vekk, og det var berre å spasere bortetter egga, og ei fantastisk utsikt. Ikkje mange som tok turen bort frå hytta, men nokre utenlandske turistar koste seg i sola. Berre ei katastrofe: kameraet låg igjen i bilen. Tysdag 13.juli Vassdalsegga. Frå Gaustatoppen bar det rett til Haukelisæter. Starta med å gå stien mot Holmvassbu, men tok av etter første brua. Holdt så langt opp under fjellet som mulig, og gjekk på dyretrakk innover lia mot Lisledalen. Måtte vasse elva ved utløpet av det små vatnet. Runda vatnet, og tok så oppover mot egga, som eg nådde på ca 1500 m. Lang egg innover mot toppen. Skodde denne dagen òg, men den letta etterkvart, uten at det vart skikkeleg utsikt. Etter toppen fortsatte eg på andre sida, for så å runde vestover igjen. Kom etterkvart tilbake til stien frå Holmevasshytta, som eg følgde tilbake til Haukelisæter. Det vart ein dryg tur viste det seg, så totalt ca 9 timar på tur, men godt tilfreds med tre fylkestoppar på tre dagar.

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/12775/Urkomisk+tur+til+Nuorttas%C3%A1vllo.html Slo meg til på den store parkeringsplassen ved Skihytta sør for Sulitjelma. Startet tidlig til et strålende vær, ikke én sky, bortsett fra en! Og dere kan vel gjette hvor den befant seg, jo limt fast til mitt turmål – Nuorttasavllo eller Nordre Saulo. Jeg var dog ikke bekymret, det skulle jo bli en fantastisk dag og denne gjenværende dotten ville nok forvitre hvert øyeblikk. Fulgte scooterløypa mot Coarvihytta fram til Siedgajavri som jeg skøytet meg over på fantastisk skare. I bakkene opp mot Risfjellet tok jeg på fellene. Da jeg kom opp så jeg kunne skue utover Doarrovannene valgte jeg nok en gang å endre planlagt rute der jeg nådde toppen fra sørsida. Nå så det «ypperlig» ut å angripe toppen fra fronten i vestsida, det ville i så fall være raskest. Valget var tatt, jeg skøytet meg over det laaange Øvre Doarrovatnet fram til bunnen av fjellet. Bar skia litt opp i fjellsida før jeg la dem igjen og skiftet til stegjern. Angret litt på at jeg ikke tok med isøks, for denne varianten så ganske bratt ut. Dog visste jeg ifølge kjentmannen jeg traff på tur til Suliskongen at det fantes folk som hadde gått opp her før på snøføre. Så bar det i vei oppover de 1100 høydemeterne rett opp til toppen. Flere steder var det ganske bratt, så jeg ville absolutt ikke komme på gli her. På drøyt 1400 moh kommer man til et bratt punkt, her gjelder det å holde ut til høyre på en bred hylle. Og med denne varianten kom jeg omsider opp til skaret mellom de to toppene. Jeg var temmelig kald på føttene på grunn av stegjerna, så det siste stykket tok jeg de av meg. Heldigvis var ikke det siste stykket opp til toppen så bratt som jeg fryktet og det gikk greit opp her uten stegjern. Tåkedotten var fortsatt ikke forsvunnet, helt utrolig! Den var klistret fast til det høyeste toppunktet. Da bestemte jeg meg for å ta en «strafferunde» ut til nordtoppen. Først forsøkte jeg meg på en klatrevariant opp et dieder sørøst for toppen, men jeg måtte etter hvert gi tapt da jeg ikke hadde isøkser. Fant en annen spennende dog mindre utsatt variant lenger vest og her kom jeg opp i vestryggen som førte meg til topps. Heldigvis fikk jeg nyte deler av den storslåtte utsikten mot øst, nord og vest herfra! Eneste del av utsikten jeg ikke fikk se var deler mot sør, men det er til å leve med. I vest og sørvest så jeg Saltfjellet og Svartisen, Børvasstindan, Sjunkhattfjella, Steigen mm., i nord lokket Sulistoppene som jeg var på for noen dager siden, i øst så jeg langt innover i söta brors rike mot blant annet Sarekfjella! En frittstående og herlig topp denne her! Returen mot skiene ble enklere enn jeg hadde fryktet. Når man går forlengs nedover med stegjern får man godt feste mot snøen og av en eller annen grunn virker det ikke så bratt. Kunne nesten småspringe ned bratta avhengig av hvor en glissade ville være fatal eller ikke. Tok vel ikke mer enn en drøy halvtime ned de 1100 høydemeterne. Skaren fra i morges holdt fortsatt så turen tilbake mot skihytta gikk som en drøm. Det gode skiføret veide opp for skuffelsen den enslige skyen rundt toppen ga. Dette ble alt i alt en herlig 1. mai tur i et flott område! Turdata 7t 30min 1745 hm 38 km

Våknet til godvær inne i Leirskardalen. Dog kjølig temperatur. Omgivelsene her inne minnet meg veldig om Strynedalen, selv om jeg er aldri så langt unna Vestlandet. Kjørte inn til Tverråga på 220 moh der jeg startet turen. Jeg var forberedt på en lang dag mot Nord-Norges tak på 1916 moh. På sommeren får man en langt kjappere tur fra Kjennvasshytta, men veien inn dit er vinterstengt. Fulgte merket scooterløype innover i dalen. Denne løypa går tydeligvis til Kjennvasshytta. Holdt bra tempo, og etter drøyt to timer forlot jeg løypa, like før passet ved Leitbotntjørna. Under en rast kom det en scooter rasende langs løypa. Siden det var en scooterløypa lot jeg meg ikke hisse oppe over det. Uansett er det jeg som får mosjonen. Det var et storslått skue å se opp mot Okskalvan, Okstinden og Tvillingtindan her nedenfra. Jeg rundet den nordligste Okskalven på nordsiden. Fant en gunstig trasé som brakte meg ut på Austre Okstindbreen. Jeg så flere svære sprekker på breen, så jeg trådde litt ekstra varsomt. Tok en veldig safe rute over breen der den var slakkest. Parkerte skiene i en vindgryte ved en stor stein på ca. 1250 moh. Her snørte jeg på meg stegjerna (lærte noe fra gårsdagens tur) og labbet i vei opp den snaut 700 meter lange stigningen til toppen. Vinden var temmelig sur her oppe, så jeg måtte sko meg godt med slalombriller og vindmaske. Når man går på tur alene gjør man etter hvert ting man ellers ikke ville gjort. Det minner meg på noe Lars Monsen påpekte da han gikk Canada på tvers. Når man ikke har noen å være sammen med og dele humor med så begynner man å le av de merkeligste ting som man ellers kanskje ikke synes er morsomt. Jeg holdte på å le meg ihjel da jeg oppover i fjellsida lekte at jeg besteg Everest og at vindmasken var en oksygenmaske, jeg storkoste meg og fniste av alt mulig. Bakken opp var lang, men den hadde heldigvis en slutt som det meste annet. Jeg jublet som en hane da jeg endelig nådde toppen etter nesten 6 timer på tur. Fikk i meg litt mat og SMSet litt med Øyvindbr som dagen før hadde vært på Sandfloegga og Nupsegga i knallvær. Utsikten fra Oksskolten kan ikke beskrives med ord, den må oppleves. Herfra kunne jeg nesten se verdens ende Etter hvert bevegde jeg meg ned mot skiene. Med stegjern kunne jeg lett småtrippe ned den lange bakken uten å ofre mange kaloriene. Og med ski gikk det raskt ned breen i medvind og ned mot scooterløypa. Det hadde begynt å skye over mer nå, så jeg hadde litt problemer med å se konturene av mine egne spor. Da er GPSen kjekk å ha når man bommer litt på løypa (mange skumle skavler i dette området som ikke er lett å se). Vel tilbake i scooterløypa hadde tørrsnøen begynt å smelte, så det var ganske trått føre ned dalen tilbake til bilen. Enkelte steder så jeg antydning til gul snø (ikke urin!) der gliden var vesentlig bedre, så ved å ta noen smarte valg nedover gikk det ganske radig ned også. Takk for en flott tur! Turdata: 8,5 timer 2105 høydemeter 36 km Bilder og kart finnes her: http://peakbook.org/tour/12283/Oksskolten.html

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16113/Nattur+til+Storheia.html Jeg og Øyvindbr (Øyvind Brekke) dro så og si rett fra Island til Nord-Norge fjelltur. På vei nordover tok vi en pit-stop innom Storheia, kommunetoppen i Frosta. Parkerte i veikanten ved bommen på vestsida av Sottjønna. Klokka var passert midnatt, men i midtsommerskumringa var det intet problem å gå uten lykt. Fulgte veien oppover forbi Fjellplassen. Stien som er inntegnet med de lengste linjene på kartet så vi lite til i starten, da vi trodde vi hadde funnet den ble vi i stedet ledet på villspor ut i høyt og vått villgras. Vasset oss gjennom driten og fant til slutt den ordentlige stien lenger oppe. Stien slynget seg fint oppover til myra vest for toppen. Herfra går den i mer svinger oppover i fjellsida enn inntegnet på kartet. Øyvind slet med en lei forkjølelse og var livredd for å bli verre før jobbstart på onsdag, han følte at han hadde tatt nok fri som det var nå. Så det ble litt «frøkensyting» da myrpartiene måtte forseres. Selve kommunetoppen er varden noen hundre meter sørvest for høyeste punkt. Var også oppom hovedtoppen. Utrolig flott utsikt og ikke minst stemning. Spredt skog ga god sikt over Trøndelags heier og klumper! Øyvind klarte å konsentrere seg mer om utsikten nå også. Returen gikk uten problemer og vi tok en 5-timerslur i bilen før vi fortsatte nordover til Gisen. 1t 20min 300 høydemeter 4 km

Med 14dager fri i forbindelse med min nyfødte sønn måtte jeg gripe sjansen til å teste ut de nye ski og trugene. Kjørte opp til lygna og spente på meg mine nye nysmurte Åsnes ingstad Fulgte løypene opp til skihytta og inntok ett bedre måltid i form av en kviklunch og litt cola. Skiftet over til truger og tok fatt på turen opp til toppen. Her var det ikke spor av at noen hadde vært før meg i vinter. En snau meter med snø gikk strålene å komme seg fram i med Atlas 1230 trugene. Prøvde å følge Jotunheimstien. De gikk veldig greit å finne Hytta på toppen. Døra var spikret igjen men om noen vil overnatte der så så det enkelt ut å bøye vekk spikrene. På toppen ble det en appelsin og solbærtoddy. Det tok 35min opp nesten 100 høydemeter og 700 bortovermeter. Ned turen ble ett kapittel for seg selv Det viste seg at jeg like godt kunne lagt på fellene før turen ned igjen. Kontrollen min i tett skog kan som best kalles fristil. Litt lenger ned kom jeg ut på ei hogst flate og da gikk det bedre. Rakk å få en liten følelse av hva folk som digger pudder mener for noe. Plutselig var jeg ved skihytta igjen og satte kursen mot lygna igjen. Nedturen gikk langs den uoppkjørte jotunheimstien. Angrer ikke ett sekkund på kjøpet av breie ski når man får så god framkommelighet med kortfeller i løssnøen. Da for det helle være at de ikke er så gode i løypa. En fin tur i lett vind og snøvær og litt tåke/lavt skylag. Eneste minuset med turen er at jeg måtte ned igjen og hente jentungen i barnehagen. Hadde mye heller lyst på tyngre sekk med proviant og telt