Søk i nettsamfunnet

6 av 24 sør-trønderske kommuner ligger på Fosen, et område som i tursammenheng er et helt ubeskrevet blad for meg. Det var på tide å endre på det! Sist lørdag pakket kjæresten og jeg sekkene med alt vi trengte for et døgn i fjellet, og tok 10-ferga over til Rørvik. Ikke akkurat tidlig, men hallo…. det var jo helg! Vi fortsatte nordover på Fosenhalvøya mot Lonin (via Åfjord) der vi kjørte innover en bomvei i 6 1/2 km.Ved et infoskilt for Inner Vargfossnesa naturreservat startet vår vandring mot Dåapma (644 moh), som er kommunetoppen i Roan. Jeg hadde et ønske om også å sope med meg Finnvollheia (kommunetopp i Åfjord) når vi først hadde kjørt så langt siden den ikke ligger mer enn ca. 3 km. fra toppen av Dåapma (som jeg tror fosningene kaller for Skurven). Fra starten av tuen. Utsikt mot Vargfossnesa naturreservat. Vi startet turen i deilig sommervær. Litt vind, men med 18-19 grader i skyggen, ble det fort varmt i sola der vi gikk med tung oppakning. Turen til Dåapma kan fint gjøres som en dagstur (18,5 km t/r ifølge min gps), men vi hadde lyst til å være i fjellet over natten. Det er tross alt noen mil å kjøre fra Trondheim og det koster en liten formue i bom + ferge, så det var ingen grunn til ikke å «få valuta» for pengene. Fra parkeringen går stien sør for Grønliklumpen i myrlendt terreng, men ikke fullt så myrlendt som naturreservatet sør for stien som består av skikkelig blautmyr og myrtjern. Regnet som har dryppet rikelig over Trøndelag den siste tiden gjorde vandringen til en relativt bløt, møkkete og tung affære. Heldigvis hadde vi iført oss gamasjer som tok seg av «møkkajobben» så buksene våre forble rene og pene. Det går tydelig sti helt opp til toppen av Dåapma fra parkeringen, og stien er merket av Fosen turlag. Ved Kjølåkerbekken er det bygget en stor og stødig bro så man passerer trygt og tørt over på andre siden. Ellers er det et par mindre bekker som må krysses på turen, men disse er enkle å steingå. Etter å ha krysset Kjølåkerbekken forsvinner stien inn i skog før den slynger seg oppover mot snaufjell-lignende terreng. Selv her oppe var det en god del gjørmete terreng å forsere, men det var greit nok om man ikke er redd for å bli møkkete. Etter en stund fikk vi øye på Storheitjønnin; en klynge små og store tjern omkranset av fjell på drøye 500 moh. En liten idyll midt i heilandskapet. Fullt så idyllisk var ikke bakken opp fra tjernene. 100 høydemetre i løpet av no time kjennes godt, spesielt med tunge sekker på ryggen. Vel oppe fortsetter det slakt nedover i retning Skurvvatnet. Vi tok dagens lunchpause her oppe i høyden før vi fortsatte ned mot vannet. Stien går ikke helt ned til vannet, men vi hadde planer om å sette opp teltet her før vi gikk videre mot toppen. Å finne en god teltplass var imidlertid ikke lett. Det ser kjempeidyllisk ut på avstand, men når man kommer nære, ser man at vannet for det meste er omkranset av våt myr. Vi fant til slutt en lyngrabbe som ble vurdert som tørr nok. Litt mer humpete enn ønskelig, men iallefall tørr. I sørenden av vannet kunne vi se mørke skyer nærme seg, så det begynte plutselig å haste litt med å få opp teltet. Heldigvis er det et enkelt telt å slå opp, så vi rakk det med noen få minutters klaring før regndråper trommet på teltduken. Ja, ja.. det var bare å ta det med ro mens regnet fikk gjøre fra seg. Det finnes verre ting i livet enn å ligge tørt og varmt i et koselig telt mens regnet øser ned utenfor. Rett før fem på ettermiddagen klarnet det opp igjen og vi fortsatte med bare en sekk (type betydelig lettere) mot toppen av Dåapma. Tror det tok ca. 50 minutter før vi sto på toppen. Varden er ikke akkurat imponerende, men det er iallefall en kasse med toppbok der. Rett nedenfor toppen er det et par småhytter og inngjerding for rein, men denne kvelden var det verken samer eller tamrein å se. Ønsket om også å få med seg Finnvollheia på denne turen ble skrinlagt på toppen av Dåapma. Det var for sent på kvelden, og nye regnskyer så ut til å trekke inn over oss, så etter en god pause på toppen vendte vi nesa tilbake til teltet. Nok en gang hadde vi flaks. Da regnskyene nok en gang begynte å slippe sine dråper, satt vi trygt inne i teltet og kunne koke vann i forteltet så vi fikk laget oss middag av typen Real turmat. Bygene varte ikke så lenge, men vind overtok for regn, så bålet vi hadde klart å sanke sammen ved til (og det er ikke lett i dette terrenget!), ble droppet. Riktignok er det vel ingen fare for lyngbrann lenger, men det er ikke så hyggelig å fyre bål når vinden tar tak i det (pluss at terrenget rundt var klissvått etter regnet). Kvelden ble derfor tilbragt i teltet med småsnakk og lydbok før vi gikk tidlig til sengs. Som vanlig sov jeg elendig og dormet bare av innimellom. På morgenkvisten tok jeg ut øreproppene og kunne høre at vinden hadde tiltatt i løpet av natta. Ingen sol hadde kommet opp på himmelen heller. Det merker man i tilfelle fort i et telt. Men det regnet iallefall ikke. Da jeg senere gløttet ut av teltet var det faktisk ganske ok vær. Lettskyet, men intet regn og gløtt av blå himmel. Helt fint turvær altså. Vi stresset likevel ikke med å komme oss avgårde, og klokka viste 10 før vi begynte på returen tilbake til bilen. Ved Kjølåkerbekken tok vi en kort pause før vi fortsatte til bilen. På parkeringsplassen er det satt opp en gapahuk, men innen vi kom dit skinte solen fra blå himmel, så vi valgte å ta lunchen på bordet utenfor gapahuken. Kjæresten og jeg kan se tilbake på en flott tur på Fosen denne fine sensommerhelgen. Lite folk å møte i fjellet, så her slipper man å gå i kø. Mye myr og mye tuer, så det er ikke bare bare å finne en god teltplass, men den som leter, han finner 5 kommunetopper gjenstår på Fosen, så det er bare å si på gjensyn! ------------------------------------------------------------------------------ Original turrapport med flere bilder finnes her: https://stifinner.wordpress.com/2014/08/25/daapma-kommunetopp-i-roan/

Mandag 19. august. Andre fridag siden 17.mai. Brukt sommeren til totalrenovering av heimen, og nå endelig 100 + % ferdig.! Eneste avkobling har vært http://www.fjellforum.no/topic/28217-lysekammen-1304-kommunetopp-i-forsand-080713/ en gang i juli. Bare synd at det nå snart er offshoretur igjen, men høsten skal bli god. ! Har spart noen kystkommunetopper til dagsturer og tok riksveg 42 austover til Mjåvatn for så å følge grusvegen sydover mot Skiftenes 3-4 kilometer. Tok inn til venstre mot Håland og endte opp i gårdstunet. Ringte på og fikk klarsignal av kona til å kjøre videre innover skogsvegen. Inne i enden traff jeg på bonden med ryddeutstyr. Han kom imot meg og håndhilste. Javel, men jeg er jo bare en vanlig turist. Missforståelsen ble oppklart, han trodde jeg var fra fylkets skogplanlegging. Grei og pratsom kar. Han rådet meg å følge stien som gikk videre sydøstover. Den gamle postvegen mellom Evje og Arendal. Og så svinge brått sydover. Som sagt så gjort, og etter en times tid stod jeg på Høgsteinhøya 272 moh. Topp-punktet for Arendal ligger etter kartet mitt 86 m nedenfor "varden". Tok en sveiv i lendet for å komme på det. Kjørte litt tilbake mot Mjåvatn og så sydover mot Ørteland og så langt som vegen gikk. Herifra var det bare en halvtime opp til Grimstads høyeste, Dobbedalsheia, 361 moh. Innover fra Håland på den gamle ridevegen mellom Evje og Arendal. Her ved Kvilesteinen som var grei å bruke til å komme av hesten. Lettgått nedover mot Arendals høyeste, bare brutt av et par tverrdaler. Fra Høysteinhøya-272 er det sikt ut til havet. Mulig det var Torungen fyr jeg skimtet der ute.. Dumpet over ei gammel høybu på tilbakevegen. Ikke ofte de er i så god stand som denne. Furua hadde mistet toppen for mange år siden, men hadde vist ikke gitt opp håpet om å få den opp igjen........... En rast på Grimstads nest høyeste punkt, ved det gamle trig punktet. Grimstads høyeste punkt 361 moh ligger 20-30 m lenger mot nord. En mer ynkelig markering / varde skal en vel lete lenge etter. Men når sant skal sies så har jeg aldri truffet eller hørt om fjellfolk fra Grimstad. Så da så........

Drog frå Evje klokka 6 i dag tidlig og to timer etter var jeg i Lysebotn. Var innom Hauane Bed and Breakfast på Lyse Gård og fikk låne nøkkelen til anleggsveien av Kjell Jostein Lyse. Kjørte opp til Tangastølen og parkerte der. Heldigvis var nå nær 600 høydemeter tatt og jeg kunne ta fatt på brattheia opp av dalen. Starten gikk i ur, høyst ormegras og lyng, men heldigvis i skyggesida. Tangastølen: Det flater ut over skoggrensa, og her ermange fine partier: Etter et par timer nærmer toppen seg: Toppen fra nord, der det også ligger en knaus som er avmerket med samme høyde, 1304 moh: En flott varde på toppen. Mot vest. Lysefjorden og Kjerag til venstre, og så tror jeg det er Lyngsvatnet rett forrut. Fleece genseren måtte på. Litt kjølig her oppe.: Varden fra syd. Mange fine svaberg på denne turen. Rene autostradaen for en som går mye i humpete Setesdalsheiene: Går mot fjellet Strålaus på veg ned. Fjellet fortjener sitt navn ! : Rypemor brukte all slags triks for å lokke Dag G bort fra ungene. Og det var jo like greit .: Laaangt der nede ligger Tangstølen. Passet sikkert å gå med tangatruse denne gloheite dagen, for dem som liker det.... Lite rødt tyttebær nede ved veien er bilen på parkeringen: Hauane B&B Kan anbefale et besøk der på denne koslige gamle gården. 25 heite grader nede i Lysebotn denne ettermiddagen. En flott kommunetopptur er over. Ruta:

Seljebottinden var en topp jeg ikke fant så mye presis informasjon om på nettet, så denne kommunetoppen i Stordal ville jeg utforske mest mulig i godværet med gps-en. Parkerte på en liten asfaltert p-plass like før gården innerst i Seljebotten. Gps 32 V 408422 6918078 på 420m. Bonden, en hyggelig kar, ga meg to muligheter (der begge ble utforsket) for veien inn dalen: Første alternativ var å krysse elva der nede på bro like etter gården, og holde sørvest for elva inn dalen over myrene (ingen stier her, men gode sauetråkk). Dette innebar en usikker kryssing av den relativt store elva fra Uriskardbotn, som er den største av sideelvene i Seljebotten. Det andre alternativet (og som jeg valgte på tilbakeveien) var å følge veien innover nord for elva, og gradvis runde sørover innerst i dalen, så man unngår å krysse elva fra Uriskardbotn. VADING Jeg la i vei kl 10.10 i praktfullt vær. Bare noen hundre meter etter gården gikk det en traktorvei sør og ned til elva, der jeg fant en solid bru på gps 32 V 408569 6917706 på 400moh. Så fulgte jeg sauetråkk og kanten av myrene – hele tiden sør for elva – om lag 2 km sørøstover, inntil jeg støtte på elva fra Uriskardbotn. Den var flomstor nå i starten av juli, og jeg skjønte straks at dette innebar vading. Ved å gå litt oppover langs denne elva (sørover) fant jeg snart et sted den delte seg litt i to, og der det ikke var så altfor strie vannmasser, ved gps 32 V 410073 6916115 på 495 moh. Stavene var til god hjelp og støtte, og i bare underbuksa vadet jeg kjapt elva her. Nå var jeg heldig og fant et tydelig sauetråkk – jeg vil kalle det en sti – sørover og opp i Uriskardbotn. Tracket denne på gps, for å rote i krattet oppover i bratta her er kjekt å unngå. Oppe på vel 700 moh avtok krattet, og jeg forlot stien, tok av til venstre opp og sørøstover flanken her, helt opp til et tydelig vannfall på 1120 moh (gps 32 V 410372 6914713.) Antakelig kunne jeg med fordel fortsatt litt lenger inn i Uriskardbotn, før jeg svingte opp til venstre (øst). 2t 20min hadde jeg brukt opp til denne bekken, som kommer fra en liten kulp her oppe, som nå var azurblå og omtrent fylt av snø – vakkert, men sikkert iskaldt. Jeg merket meg den lange bratte snørenna som førte ned hit nesten helt fra toppen, men gikk «normalveien» videre: Snaut 500 meter sørover og øst for høyde 1182m, før jeg svingte bratt opp mot venstre (øst) og gikk i ganske fast ur en snau time opp til topps. Selve toppen er en diger snøkuppel som ikke gir så god utsikt i alle retninger, og ingen spor av varde var det heller under snøen. Jeg kretset litt rundt og knipset, før jeg dro meg ned til de tre svære vardene ved nordeggen. Her lette jeg etter toppbok eller kasse, men fant ingen ting, og tok en skikkelig lang rast og slappet av i stekende sol. Slik skal det være på fjelltur! Bar overkropp i vindstille, og kongeutsikt! NORDEGGEN OG GLISSADE Jeg ville utforske nordeggen, og særlig fristet en mulig glissade ned den lange snørenna mot vest. Jeg kløv forsiktig ned 10-15 meter og opp på en liten «klump» på eggen, som manglet varde. (Denne bygde jeg raskt og enkelt her.) Klyvinga hadde kanskje et 2- punkt, men er en høydesterk og har litt erfaring med bratt lende, er det overkommelig i godvær og på tørt fjell. Ved å følge naturlige hyllesystemer i sikksakk gikk jeg stort sett med stavene i hendene som støtte. Fra «klumpen» og videre ned nordeggen virket de neste 10-15 meterne hakket verre, men «klumpen» kan omgås i vest. Det var også veien jeg skulle, så jeg «sikksakket» meg på nye hyller ned til snørenna. Underveis måtte nok hendene tas litt i bruk også, med stavene hengende løst på håndleddene. Gir rutevalget i sin helhet graderingen 2- ned til snørenna, jeg. Nå var jeg spent på snøforholdene. Det virket greit, men jeg kløv delvis på snøen og delvis på tørre fjellet 15-20 meter lenger ned langs høyre kant på renna, inntil det ble en tanke mindre bratt. Forsiktig prøvde jeg ut en glissade med stavene som støtte. Joda, dette skulle gå, og et eventuelt fall ville stoppes av den myke snøen umiddelbart – ingen fare! Så var det bare å skli på støvlene ned til den lille azurblå kulpen, og etter denne dukket det opp nye snøfelter som kunne sklis helt ned til Uriskardbotn. Tror jeg brukte snaut 40 min fra toppen og ned hit (inkludert klyvinga øverst og vardinga på «klumpen.») Fulgte etter hvert sauestien ned i Seljebotten igjen, og passerte vadestedet mitt. Det virket som om det var mer vann i elva her nå, enn for bare noen timer siden. Men jeg ville heller prøve den andre veien, så jeg fortsatte NNØ inntil jeg 230 meter etter vadestedet så en diger bjørk som lå over de frådende vannmassene. «Dagmar» hadde kanskje gjort nytte for seg i vinter likevel? Etter litt prøving forkastet jeg denne løsningen pga noen gjenstridige greiner som var i veien, og fortsatte noen titalls meter mot NNØ. Her støtte jeg på en ny ganske stor elv, som kom fra øst; Rynggrova. Jeg ble tvunget i feil retning, mot vest, men etter noen titalls meter fant jeg et greit sted å krysse på gps 32 V 410204 6916326 på snaut 480 m. Nå svingte jeg mot nordøst, krysset to mindre bekker og fant en bro på gps 32 V 410113 6916625 på 470m. Denne broa virket noe unødvendig, men kan være grei å ha som referanse for andre. Nå var det bare å kjøre på over myrene nordøstover (og altså nord for hovedelva). 875m etter broa fant jeg starten på skogsveien på gps 32 V 409374 6917120 på 430moh. Skogsveien ble bare bedre og bedre, gjennom to grinder, og så var jeg tilbake ved bilen igjen kl 16.00 presis. ETTERORD Med tanke på Seljebottinden fra Seljebotnen anbefales helt klart skogsvei-alternativet nord for elva, av to grunner: 1,5 km med god sti (vei) og at man slipper vading av elva fra Uriskardbotn. Traff på en syklist ved p-plassen, og han hadde vurdert mulighetene for å nå toppen på ski en gang, sa han. Vestflanken er det opplagte alternativet da, men selv denne blir ganske bratt rundt 1000-1100 meter, så jeg ville nok anbefalt å ha med stegjern og isøks i sekken. Bonden på gården stoppet igjen traktoren, for å høre fra turen. Han savnet også to kalver, men jeg hadde ikke sett dem, kun et rådyr. Han forklarte grunnen til de mange plastposene som hang i gjerdet rundt potetåkeren; det holdt hjorten unna, så den ikke grov opp potetene hans! Jeg hadde undret meg på dette.

Etter en natt i bilen like før avkjøringa til Haddal, for øvrig et lite pent sted å overnatte nær veien her, og biler som suste forbi på natta, fikk jeg i boligfeltet tips om å parkere like innved en snuplass, og velge stien opp Klungsdalen, for deretter å svinge opp søreggen til toppen av Blåtind. Parkerte her, på en lomme foran et hvitt hus: 32 V 337991 6908842 på 67 moh. Viktig ikke å parkere på snuplassen! Herfra gikk det fin snøbar sti opp langs bekken i østlig retning – etter hvert sørøstlig og over bekken. Her overtok snøen, men skaren var fast og fin, og jeg kom meg enkelt opp på sørvesteggen på Blåtind. Her var det sommerføre og bratt opp på fjell, med litt enkel klyving noen steder (kunne unngås). Ruta opp anbefales herved! En time etter starten fra bilen var jeg oppe, og for en utsikt: Godværet tillot Sunnmørsalpene badet i snø og sol, et syn for øyet! Jønshornet et stykke bort var lettest å identifisere. Varde og bok på toppen. Jeg ville ha med meg Kongsvollen også, og fortsatte ned de fine snøflatene mot nordvest, før jeg svingte nordøstover i retning Kongsvollen. Snøen var perfekt å gå på foreløpig, men oppover Kongsvollens SV-rygg, valgte jeg bare partier. En time seinere sto jeg på toppen her, også med varde og bok. Bortsett fra utsikten mot Sunnmørsalpene, var det flott å se mot nordvest også, med eggen videre ned, og Melshornet som speilet seg i vannet i forkant. Retur mot Hundelaupsvatnet i sørvest på snø gikk utmerket. I nordvestenden av dette vannet, på gps 32 V 339765 6909363 på 486 moh fant jeg stikrysset, der man kommer opp fra Ringstaddalen i vest, og der det er skiltet enten mot Kongsvollen eller Blåtind. Jeg slet nå med å følge stien ned i Ringstaddalen, fordi snøfonnene la harde og bratte i skyggen, og dekket stien. Det ble litt pes her, men jeg klarte å holde stien likevel, men fant ikke tråkket tilbake til boligfeltet nær der jeg hadde startet, og fulgte derfor stien helt ned til Ringstaddalen, og kom ut på veien her via noe som må kalles en avfallsplass. Men her kan man parkere og starte på sti, altså: Gps 32 V 338331 6909770 på drøyt 80 moh. Så var det 15 min på asfalt tilbake til bilen, etter 3,5 t på tur. Så tidlig på våren, med slike snøforhold, tror jeg denne ruta var svært gunstig: Opp snøbar søregg på Blåtind, og lett ned snøflanken og opp på Kongsvollen, med retur på snø også her. Unntaket var altså siste del av turen; her er det lettere å gå når snøen er helt borte. Se ellers: http://peakbook.org/...tt utsikt!.html

På Valles kommunepresentasjon står det at Ljomsnuten er den høgaste toppen på Valle Austhei: http://tomter.no/kommune.php?newsid=1068&pageid=4 Men dette er bare sludder og vås. Lenger nord mot grensa til Bykle ligg eitpar toppar på austheia som er godt over 1300 meter, Kaldeskarsnutane og Reindalsfjellet- http://peakbook.org/map/59.361584215047/7.4776657637707/13/fjelltopper.html Det er 3. juledag i stormenes tid. 3-4 forespørsler om turfølge til Ljomsnuten har blitt negative. Er folk blitt vindleie ? Då er det vel bare å dure i veg aleine. Like godt det så kan ein sjølv sette grenser på kor langt opp ein vil drive det. Etter ein god time i bil frå Evje er eg på parkeringsplassen på Brokke, 450 moh, i austlia ovanfor Valle sentrum. Etter ca 4 km bratte oppoverbakker på scooterløype er eg over hyttefeltet i Stavdalen og rusler oppover til toppen av skardet på ca 1050-1060 meter. Ein god medvind gjør turen opp skardet svært lett. Verre blir det når eg nå svinger sydover heia mot Ljomsnuten. Toppen av denne ryggen er mest heilt fri for snø som he blåse bort. Noen snøbyger kjem horisontalt inn frå vest, så då er det bare å krøke seg ned bakom storstein som det heldigvis er ein del av her. Får på meg dunjakka og vindutstyr, og fortsetter med sprangvis framrykking mellom snøbygane. Følger jernpålane som er borra ned i fjellet. Merka løype til basestasjonen oppunder toppen. Dei siste 500 meterane mot toppen er som glassert av vind og tidligare mildver. Parkerer skia og tek resten med stegjern. Mot toppen aukar vinden kraftig på og dei siste 50 meterane må eg åle meg fram på alle fire for å ikkje bli kasta ned att. Godt å sette seg opp etter varden å kjenne ein bli pressa inn med stor kraft mot solid norsk stein. Tør ikkje å gå ut på sida for å skrive i boka som sikkert låg i den fine postkassa på nordsida av varden. Rekna med å bli kasta mest bort til Telemark dersom eg våga på det. Etter eit kort opphold var det å krype nedatt eit stykke. Beholdt stegjerna på til eg var nede i skardet på 1060. Godt med litt mat og et par painkillers. Fin rennetur i halvrus ned att ti bilen. I morgon skal endeleg kniven inn i armen... Summa summarum ein flott tur til Ljomsnuten som ikkje er høgaste på Valle Austhei... Motiv frå Stavdalen. Ljomsnuten bakom heia der borte til venstre. Svært som vinden tok her på snauheia... Alt slags ver her oppe. Reflektoren oppunder toppen laga svært mykje LJOM Amundsen settes igjen oppunder den glasserte toppen. Godt stegjerna låg i sekken... Foto av toppvarden tatt i ålestilling: Mot Telemark og Fyresdal. Det blei heller lita tid til å nyte utsikten i dag. Dag frå Evje trekker ned fra Ljomsnuten fortere enn sin egen skygge..... Tilbake under tregrensa som her i skardet går mest opp i 950 moh. Og pinadø er det grana som er tøffast- Men noe serlegt til tømmer blir det vel ikkje...

www.peakbook.org/tour/23284/"Ny"+kommunetopp+i+Sande.html I går fikk jeg en melding fra 19topper (Tor-Arne Paulsen) om at det muligens fantes et høyere punkt enn den tidligere antatte kommunetoppen Presteseteråsen Øst i Sande i Vestfold. En topp litt lenger vest er to meter høyere! Heldigvis bor ikke jeg veldig langt unna Sande, så etter å ha sikret meg turfølge (JPV100 (Jan Petter Vad) og Øyvindbr (Øyvind Brekke)) var det planlagt en tur denne dagen, 11. oktober. Kom litt sent avgårde på grunn av at jeg måtte få låne bil av besteforeldrene mine, samt bruke tilhengeren for å få med sykler. Pappa hadde stukket avgårde med det meste "kommunetopputstyret" vårt på en annen tur... Hentet Jan Petter og vi dro videre forbi Magasinet (som var stengt...) og inn i Drammens rush-trafikk. Plukket opp Øyvind på Statoil og rånet videre sørover. Bilen jeg lånte var ikke veldig sprek, men vi klarte å karre oss til Kriken, der vi parkerte like før bomveien mot Kaldmo. Syklet oppover de lange bakkene via Guruløkka og helt inn til Prestevannet. Alle var enige om at dette var et slit, men god trening. Øyvind angret på at han ikke hadde tatt med mer mat, for vi hadde jo alle tenkt at dette skulle bli en kort ettermiddagstur. Parkerte syklene like sør for toppen og bushet oss opp med Jan Petters GPS. Fant toppen som ikke hadde noe særlig utsikt, men vi ante en rødlig og fin himmel i vest og en fullmåne som skulle lyse veien for oss tilbake. Returen gikk greit, men det ble kaldt i nedoverbakkene uten hansker, brr... Takk for en trivelig tur!

Med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20523/Flere+rogalandstopper.html Ny tur til Heiahornet i Strand Våknet til øsende pøsende regnvær, ikke veldig motiverende å gjenta en tur som jeg i utgangspunktet trodde jeg hadde gjort ( http://peakbook.org/tour/20363/Heiahorn+og+Bynuten.html ). Fant ut i ettertid at det finnes et høyere punkt på Heiahornet, 200 meter øst for den største varden på 774-punktet, derfor måtte jeg ta en ny tur opp. Parkerte som sist ved den store parkeringsplassen ved Fureneset og jogget rundt byggeplassen ved demningen og inn i lysløypa. Derfra videre på merket sti langs vestryggen til toppen på 774-punktet. Stod på toppen etter 35 minutter med relativt kjapt tempo. Fortsatte bortetter ryggen østover og etter litt vurdering fant jeg Heiahornet sitt høyeste punkt på ca. 776 moh. Ingen varde eller stein var plassert her heller, jeg bygde en varde! Tåka kom og gikk, men av og til fikk jeg litt utsikt. På returen valgte jeg en litt lenger rute for variasjonens skyld. Den gikk på litt dårligere sti sørøstover til skaret mot Botnafjellet, deretter ned i Småsildalen og bort til lysløypa. Jogget store deler av veien og jeg var virkelig gjennomvåt da vi omsider nådde bilen. Godt å få på seg tørt tøy før vi kjørte tilbake mot småtoppene ute på Jæren. 1t 40min 525 hm 8 km Tinghaug i Klepp Parkerte ved et skilt like nordøst for toppen. Her var det info om Tinghaug og diverse andre historiske plasser. Tinghaug er det høyeste punktet på Låg-Jæren og ble trolig benyttet som tingstad på Midt-Jæren i gamle dager. Fulgte en traktorvei til toppen hvor vi hadde et vidt utsyn over Jæren og ut mot Nordsjøen. Turen tok rundt 5 minutter t/r og var rundt 500 meter lang. Brusaknuden og Brusaknuden sørskråning i Time og Hå Det vanligste er nok å starte fra nordsida (skiltet fra veien), men jeg parkerte ved Brusali gård og syklet med bikkja oppover grusveien i nordlig retning. Den ene girvaieren røk undervegs, litt surt... Bort til toppen var det rødmerket sti, stor varde og fin utsikt fra toppen som var kommunetopp i Time. Hå sin høyeste ligger på kommunegrensa langs grenserøysa sør for hovedtoppen. Rotet litt nedi sørskråningen til jeg regnet toppen som besteget. På tur ned igjen traff jeg på bonden som jeg slo av en hyggelig prat med. Så gikk turen videre mot dagens siste kommunetopp, Store Skykula. 45min 4 km Store Skykula i Eigersund Store Skykula er litt spesiell i og med at toppområdet er militær sone. Det går asfaltvei helt til toppen selv om det ikke på noe kart er tegnet inn noen vei... Parkerte ved Skineldvatnet selv om det var åpen bom videre. Ville ikke risikere å bli anmeldt for ulovlig kjøring... Frigg fikk slappe av mens jeg tok sykkelen fatt de drøyt 400 høydemeterne opp til toppen. Møtte flere biler på vei ned, så jeg var glad jeg ikke kjørte bil. Brukte 25 minutter opp der det var utplassert en stor radar på det høyeste punktet. Tror det er ganske sterk stråling fra denne radaren, for når jeg skulle bort til den fikk jeg en vond smerte inne i magen, i tillegg sluknet GPSen! Kjapt opp og kjapt ned. Tok også turen bort til diverse andre toppkuler, blant annet varden som ligger noen hundre meter vest for radaren. Skrev meg inn i boka før jeg rullet lett ned igjen til bilen. Spiste deilig sodd og joikakaker til middag på primusen før jeg kjørte til Egersund på jakt etter internett. 45 min 405 hm 11 km

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20522/Vinjakula%2C+Eime-ekspedisjon+og+sm%C3%A5hauger+p%C3%A5+J%C3%A6ren.html Vinjakula i Bjerkreim Våknet til regnbyger, men dette skremte ikke meg og Frigg fra å forsøke oss på Vinjakula. Den lengste fjellturen på dette rogalandsraidet. Kjørte opp fra Byrkjedal til høyeste punkt på veien over mot Maudal. Her var det en stor parkeringsplass og sti mot toppen. Det var også satt opp et skilt om at hunder var forbudt, men jeg antar dette gjaldt terrenget på motsatt side av veien som jeg skulle gå. Uansett så må vel bikkjer få lov til å ferdes i fri utmark? Gikk i greit tempo mot toppen. Se på kartet for hvor ruta gikk. Ruta gikk i et ganske fornuftig terreng uten å tape altfor mye høyde. Møtte én saueflokk på turen, ikke mer. Siste del mot toppen gikk langs en del lettgått berg og helt på slutten før toppvarden må man «klyve» (kan knapt kalles klyving) over et lite sva. Stod på toppen etter 1t 35min. Det var tåke når jeg kom til topps, så fikk ikke nyte den fine utsikten jeg hadde hørt mye bra om. Returnerte etter å ha skrevet meg inn i boka. Gikk temmelig kjapt tilbake mot bilen, og nå begynte faktisk sola å titte fram mellom skyene. Møtte et par-tre turfølger som skulle til toppen. Tok en hodedukkert i et lite tjern før jeg tuslet ned til bilparkeringa. Tross været var dette en fin og overraskende lettgått tur. 2t 45min 710 hm 10 km Hodnafjellet i Rennesøy Kjørte fra gjennom tunnellene fra Stavanger og ut til Rennesøy. Hadde ikke lest noen rutebeskrivelser til Hodnafjellet på forhånd så jeg tok den korteste (som ikke alltid er den beste) ruta via gården Hodne. Siden det stod parkering forbudt ved gården satte jeg bilen ved Askje og syklet det lille stykket bort til Hodne. Herfra gikk jeg til toppen, men det skulle vise seg å være litt vrient å forsere alle ku- og sauejordene... Først måtte vi gjennom to grinder for å komme ut på bondens åker. Forsere denne noen hundre meter før vi hoppet over et steingjerde til sauejordet. Herfra via noen andre grinder og opp til toppen der det var utplassert et par antenner, en varde og en kikkert. Fin utsikt fra toppen! På veien ned gikk jeg en mer direkterute ned og gjennom gårdstunet, glad ingen så meg. I ettertid ser det ut til at normalruta følger stien fra nord (skiltet fra veien). 35 min 165 hm 3 km Signalhaugen i Randaberg Kjørte opp grusveien fra nordvest så langt jeg følte det var forsvarlig. Fant en liten lomme å parkere bilen i og spaserte bort til toppen til venstre for gressjordet. Måtte hoppe over et langsgående gjerde der jeg satte igjen Frigg. Deretter gikk jeg bort til høyeste punkt på Signalhaugen. Her er det et gjerde med en slags grenserøys. Så også de tre boltene som ligger på et svaberg her... Returnerte momentant tilbake til bilen og kjørte ned til fergekaia i Mekjarvik. Turen tok vel en 5-10 minutter og var på rundt 500 meter. Punkt på Eime i Kvitsøy I Mekjarvik møtte jeg «kolla» som ville bli med meg på vår lille ekspedisjon til øya Eime midt ute i Boknafjorden. Vi og Frigg tok ferga ut til Kvitsøy hvor vi fulgte veien videre 200m til vi så noen båthus på høyre side. Her ventet vi en liten stund før vi møtte Edvin (tlf 93831136) som skulle frakte oss ut til Kvitsøy kommune sin høyeste topp på Eime. Dette er forøvrig Norges laveste kommunetopp, dog en av de mest utilgjengelige. Steg ombord i Edvins kjappe 24-fots båt og han kjørte oss i full fart de drøyt 6 km ut til Eime. Turen tok vel rundt et kvarters tid. Undervegs kom en kraftig regnbyge og jeg var derfor glad for å ha skodd meg meg vanntett tøy. Frigg var livredd under hele turen, men så er hun ikke «Båtsmann» heller. Etter hvert fikk vi øye på Eime. Det så mye kortere ut opp til toppen enn det egentlig var. Mellom bølgetoppene hoppet jeg og Kolbjørn i land og fortet oss opp til toppen der det var en påle av et trig punkt. Jeg fant faktisk en klyverute opp til toppen som var litt bustete... Lenger inn i Boknafjorden ble vi vitne til en vakker regnbue bak hurtigbåten som går mellom Rennesøy og Bokn. Fikk tatt de nødvendige bildene før vi returnerte til vannkanten. Edvin fikk et lite sår i baugen idet jeg skulle stige ombord, men det er slikt som skjer... Skal ikke så veldig mye kraftigere sjø til før det nærmest er umulig å komme i land på øya, ingen naturlige havner her. Returen gikk prikkfritt og vi ble faktisk tilbudt å få skyss (for betaling selvsagt) helt til Mekjarvik. Men i og med at jeg hadde lagt igjen en klesbag på Kvitsøy valgte vi å droppe det. Vi takket Edvin for god service som han fikk 500,- totalt, noe vi synes var rimelig. Han sier at han gjerne kjører andre kommunetoppsamlere ut dit i tiden fremover. Mens vi ventet på ferga til Mekjarvik tok vi en tur opp til Kvitsøy kirke som Edvin trodde var høyeste punkt på selve Kvitsøy (noe det neppe er). Mens vi ventet på ferga gikk fjellpraten lett og ledig, og ved en tilfeldighet nevnte Kolbjørn at ifølge økonomisk kartverk var muligens høyeste punkt på Heiahornet 200 meter ifra den største varden. Jeg håpet at dette var en spøk, men etter en sikkerhetssjekk på jobb-pcen hans var det ingen tvil. Det ER et høyere punkt på Heiahornet, kommunetoppen i Strand. Da var det bare å bite i det sure eplet, å sette seg på ferga over til tau og ta en ny tur til Heiahornet neste morgen. Men før det ville jeg raske over to korte kommunetopper på Jæren. Takk for turen Kolbjørn (les hans rapport her: http://peakbook.org/tour/20487/Ekspedisjon+til+Eime.html )! Kjerrberget i Sola Det hadde nå begynt å mørkne, men med GPS gikk det greit å finne fram likevel. Parkerte ved boligfeltet sørvest for toppen og sprang gjennom en hage og opp en gressbakke i pøsende regnvær. Rett vest for toppen gikk det en sti opp. Jeg famlet meg opp i mørket, men det var greit å skjønne hvor toppen var med den rødlysende masta. På toppen var det ei hytte og fin utsikt over Stavanger og omegn by night. Jogget raskt ned igjen til bilen. Turen tok vel rundt 10 minutter og var en drøy kilometer lang. Ullandhaug i Stavanger Fulgte skilting mot Ullandhaug og parkerte på en parkeringsplass noen hundre meter nord for masta. Jogget opp den siste bakken til toppen og på baksida av masta ligger høyeste punkt på den velomtalte steinen. På grunn av sleipt og vått fjell og et ønske om å ikke benytte meg av bolten i steinen ble det et ganske så hardt buldreproblem til Stavangers tak, men etter noen forsøk kom jeg meg opp og kunne juble som en hane. Sprang så ned igjen til bilen, kjøpte en burger på Esso og kjørte til ferga som går ut til Tau. Turen tok ca. 5 minutter og var på rundt 800 meter.

Med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/20363/Heiahornet+%28vest%29+og+Bynuten.html Heiahornet (vesttoppen) 7. sept Kom fra Bandåsen dagen før og jeg hadde lagt meg til rette i bilen på parkeringsplassen ved Fureneset i sørvestenden av Liarvatnet. Våknet til bråk av en skoleklasse som skulle ut på telttur virket det som. Fra bilen ser man Heiahornet godt med sin artige tvillingtopp Småsilhornet. Forserte byggeplassen ved demningen som jeg egentlig ikke hadde lov til. Fant ut først senere at det går en «omgåelse» via en bru lenger nede. Fulgte lysløypa bortover til u-svingen lengst øst, her gikk jeg videre på rødmerka sti. Tok til venstre i første kryss og forserte Småsilbekken over ei bru. Var skiltet greit mot Heiahorn. Så bar det oppover i bakkene langs vestryggen. Et sted må man være litt obs på å ikke miste merkinga der stien svinger 90 grader mot venstre midt på ryggen. Vått i dag også så både steiner og røtter var såpeglatte. Etter hvert kom jeg over skoggrensa og resten av turen var grei til toppvarden. Trodde jo naturligvis at jeg var på høyeste punkt nå, og på grunn av tåka kunne jeg ikke se det jeg i ettertid fant ut at et punkt 200m lenger øst var ca. 2 meter høyere! I min uvitenhet regnet jeg Heiahorn som beseiret og tuslet ned ganske kort tid etter at jeg kom opp. Ned igjen gikk det ganske radig til bilen. Tok en tur innom Jørpeland bibliotek for å oppdatere meg litt på nettet om vær etc. Deretter bar det videre mot Bynuten. 1t 45 500 hm 6 km Bynuten i Sandnes 7. sept Parkerte langs veien ved innkjørselen mot veien sør for Grytefjellet. De fleste følger nok stien lenger nord når de skal til Bynuten, men jeg og Frigg fant det raskest å sykle denne veien et par kilometer inn og gå derfra. Det gikk fint med unntak av at vi måtte forsere et ku-/sauejorde, som var litt slitsomt med bikkje. La fra meg sykkelen i bunnen av der veien svinger ned en bakke mot venstre. Herfra spaserte vi bort til den merkede stien og fulgte denne helt til toppen. Ingen problemer undervegs annet enn mye vann og litt glatte steiner. Fikk litt utsikt fra toppen før tåka kom og la seg som en dyne over heia. På vei tilbake presterte jeg å miste stien langs Storatjørn og ble gående i fjæresteinene en liten stund, flaut... På kvelden parkerte vi utenfor Byrkjedalstunet der jeg spiste en bedre kjøttkakemiddag samt karamellpudding, og der hadde de overraskende nok trådløst internett! 2t 30min 550 hm 11 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/20350/Stora+Bl%C3%A5fjell+og+Band%C3%A5sen.html Stora Blåfjell i Hjelmeland – med bygene i hælene 6. september 2011 Så var det klart for siste krampetrekning på mitt 5 mnd fjell-friår før jobbstart 12. september – et skikkelig kommunetoppraid i Rogaland! Værmeldingene var ikke særlig gode og siden pappa hadde fått problemer med ryggen igjen var ikke han å regne med som turfølge. Dermed var det jeg og Frigg som kjørte sørvestover på kvelden 5. september, men med et håp om at jeg ville få tak i en turpartner på en og annen tur. Blir fort kjedelig å gå alene i lengden... Med et par sovestopp undervegs var jeg til slutt framme ved utgangspunktet for raidets første topp – Stora Blåfjell i Hjelmeland. Kjørte opp den godt asfalterte anleggsveien til Blåsjø. Bommen videre til Førrevassdammen var åpen, så jeg kunne kjøre helt bort dit der det var nok en bom, som var låst. Frigg og jeg gjorde oss klare og startet med å sykle videre sørover, over demningen og grusvei mot Stora Gilavatnet. Ifølge værmeldingen skulle det begynne å regne kraftig fra og med kl. 13, så målet var å være tilbake innen den tid. Parkerte sykkelen litt før Stora Gilavatnet der det stod et skilt mot Blåfjellhytta. Fulgte vardene mot denne helt til jeg hadde passert hengebrua øst for Stora Gilavatnet. Spennende terreng dette her, men kupert som f... Var hele tiden obs på å finne så god rute som mulig, man bruker enormt med tid om man roter seg bort i skrenter og søkk. Videre mot Stora Blåfjell fant jeg en ganske gunstig rute (se kart) på fine svaberg. Var fortsatt en del sau ute og beitet, Frigg var veldig interessert! Brukte en drøy time til toppen av Stora Blåfjell der det var en varde og et slags rustent trig punkt. Det blåste nokså kraftig, noe som tydet på at en regnbyge var i anmarsj. Tilbake valgte jeg en annen rute for variasjonens skyld. Den gikk vestover på en rygg sør for vann 1123. Var vardet bortover her og gjennom det lille skaret sør for demningen i vestenden av Stora Gilavatnet. Så ut som fine muligheter for klippeklatring på stupene vest for pkt 1236! Vel borte ved demningen fulgte jeg en veien tilbake til sykkelen (ikke tegnet inn vei her på kartet). Rakk tilbake til bilen akkurat før det begynte å regne! Brukte like lang tid tilbake som på vei fram. Kjørte videre til Nesvik og tok ferga over til Ombo for å ta Bandåsen. 2t 14min 570 hm 13 km Bandåsen i Finnøy – det finnes ikke dårlig vær! 6. september 2011 Tok ferga fra Nesvik til Ombo og kjørte på dårlige og svingete veier rundt øya til gården Seltveit. Parkerte like før gården for å ikke være til bry. Det pøset ned, men ifølge værradaren på yr.no skulle det gi seg i 19-tida. For å rekke en tidligere ferge tilbake til Hjelmeland fant jeg det like greit å hive på meg «offshore-regntøyet» til fattern samt gummistøvler og labbe i vei opp til Bandåsen. Ikke lange turen. For å slippe ei klissvåt bikkje fikk Frigg ligge igjen i bilen. GPSen slet med å finne satellitter, men det var ikke vanskelig å finne veien opp. Det går en fin sti hele veien til topps. Den skrår først litt mot venstre, så til høyre. Kom meg opp til varden der det blåste friskt med horisontalt regn, skrev meg inn i boka og gikk ned igjen. 45 min 295 hm 4 km

Uteliv i Kautokeino og bestigning av Øksfjordjøkelen 3. september 2011 Vi tok en råsjans og bestilte flybilletter ei uke i forveien, lavpris, uten noen som helst retrettmulighet for å få pengene tilbake. Værvarselet var ikke helt supert da jeg bestilte billettene, men jeg krysset fingrene for at det bedret seg. For min del dro jeg ei uke tidligere grunnet et kurs i Bardufoss i uke 35. Jeg hentet Arnt og Eyvind på Snowman Airport i Bardufoss, klar for en lang biltur og en flott bretur i Finnmark. Værvarselet hadde heldigvis gått i vår favør siden jeg bestilte billetten, og det siste vi hørte på radioen før vi parkerte bilen ved tunnellåpningen i Storvik var at det var dårlig vær i hele Norge sør for Troms fylke. Hvor heldig går det da ikke ann å være?? Vi våknet opp til et par alarmer og et par nysgjerrige blikk fra bilkøen som ventet på å få komme gjennom tunnelen ved Storvik. Det tok litt tid å komme seg opp i fra soveposen, og for Arnt sin del bilsetet i golfen. Tunnelen var ikke blitt bedre enn siden jeg hadde vært der i sommer, og fergemannen kunne senere på dagen fortelle oss at dette var Norges styggeste/dårligste tunnel. Da har vi vært gjennom den og:) Vi hadde en flott frokost på fergekaia i Øksfjord, Arnt passet på at vi fikk nok brødskiver med på tur, jeg kokte vann og Eyvind sørget for at kameraet fulgte med over fjorden. Det var blå himmel, nesten vindstille og helt fantastisk. Flottere omgivelser kan jeg faktisk aldri huske at jeg har opplevd å vært på tur i noen gang. Kanskje det var blandingen av sjøluft, snaufjell, bre, trivelige nordlendinger og rå natur som gjorde det helt fantastisk. Postdamen plukket oss opp ved Tverrfjorden, og ga oss litt hjelp i et par kilometer på en flat og kjedelig bilvei. Vi gikk til venstre opp for elven innerst i fjorden, og gikk opp første dalen til venstre langs et stitråkk. Tauet ble delt broderlig i oppoverbakkene mot breen, og vi gikk usikret over breen frem til Loppatinden på 1175 moh. Grunnet breens beskaffenhet fant vi ut at det var greiest å knyte oss inn i tau dem siste 4 kilometerne før toppen. Jeg kan kort si at turen fra Loppatinden og til det høyeste punktet på breen var noe monotont, men utsikten hjalp stort på motivasjonen. Utsikten ved toppen var noe begrenset, men det var noen store sprekker her og ellers et flott sted å nyte dagens lunsj. Vi bruke ca 4 timer og 45 min til toppen. Turen tilbake over breen føltes like lang som veien opp, og det var godt å kunne sette fjell under beinene når vi kom til bretunga på ca 850 moh igjen. 13 kilometer på bre kan være tungt nok det. Vi knotet oss ned over det litt bratte punktet ved brekanten, og satte i et bra tempo, avbrutt av et par pauser i nedoverbakken. Vi var ved ferga klokka 18.00, ca 9 timer etter at vi gikk iland i Tverrfjorden. Det var godt å vite at vi rakk offentlig transport, da det hadde kostet en tusing ekstra å leid annen transport over fjorden. Eyvind og Arnt som ikke har reist så mye med ferger i sitt yngre liv tok turen innom styrhuset på vei hjem. Kanskje vi har en ny styrmann ved mørekysten om noen år montro? Nye plasser som Alta og Kautokeino fristet, og fergemannen som sa at det bare var 14 mil ekstra å kjøre om Kautokeino overbeviste oss om at det var en god ide å kjøre om Finnland. Ingen av oss hadde vært i Kautokeino eller Finnland, og det hadde vært en flott opplevelse å «tikke» dette av på lista. Som tenkt som gjort, Alta ble en stor opplevelse for Arnt og Eyvind, og dem var overraska over hvor stort det faktisk var der oppe. Noe annet kan sies om Kautokeino. Etter 130 kilometer gjennom ingenmannsland fant vi ei lita bygd med noen gatelys, to utesteder (ett med neonlys faktisk) og en statoil. Hvor mange ganger har man muligheten til å sjekke ut utelivet i Kautokeino? ikke ofte for folk som bor på Østlandet. Vi tok turen innom utestedet uten neonlys, men som hadde diskolys og utsmykking fra det gode 80-tall. En ikke helt edru same tok seg tid til å sette seg ned å prate med oss, og en shaman satt og snakket med seg selv på nabobordet. Trivelig dette, men vi måtte videre om vi skulle rekke Finnland og et fly fra Bardufoss på søndag formiddag. For å få «tikke» av Finland hadde Eyvind det som krav at vi måtte i alle fall sette føtterne på bakken og ikke bare kjøre gjennom landet. En karaokebar var en flott annledning til å sjekke kulturen i Nord Finland. Det var ikke helt ulikt hva vi opplevde i Kautokeino, ca samme promillefaktor, men med et litt yngre publikum. Uansett hvor trivelig dette var, hadde vi ca 35 mil igjen til Bardufoss. Det var langt igjen, mørkt ute, regn i luften og vi var trøtt. Eyvind klarte å holde øynene åpne mens Arnt og jeg sovnet med jevne mellomrom på vei over til Norge. Klokka 04.30 var vi ved Andsvatnet i Bardufoss, og etter en halv time med kreativ pakking og godt sammarbeid klarte vi å lukke baggene med baggasje som jeg skulle ta med hjem. Vi fikk noen timer med velfortjent søvn fra 05.30 og frem til 09.15. Bilen måtte leveres og flyet måtte rekkes. Mens jeg satt på flyet hjem, var Arnt og Eyvind igjen i Bardfoss for å finne ut hva stedet kunne by på. Hva de fant ut må man nesten spørre dem om selv, men selv mistenker jeg at dem hadde en rolig dag ved Snoman Airport i Bardufoss. Sjekk denne linken for bilder og kart.. http://peakbook.org/tour/20986/%C3%98ksfjordj%C3%B8kelen+3.+september+2011.html

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19292/%C2%ABGPS-tur%C2%BB+til+Vassdalsfjellet.html Denne natten ble jeg ved Harkinn i Tamokdalen. Målet for denne søndagen var Vassdalsfjellet, som etter at breen Rostafjellet smeltet drastisk, er blitt kommunetopp i både Balsfjord og Storfjord. Har man en bil med høy profil kan man kjøre veien inn langs Finndalselva et godt stykke, men jeg tok ikke sjansen på det siden jeg tross alt hadde fått låne Kent Hugo sin Volvo, så startet like gjerne fra hovedveien. Tuslet i jevnt tempo innover langs veien. Det var foreløpig oppholdsvær og jeg kunne se ryggen opp mot Vassdalsfjellet reise seg opp fra dalen. Etter noen kilometer tok jeg til høyre i et kryss og gikk ned til elva der det går en bru like før det punktet Vassdalselva og Finndalselva nesten møtes. Fylte camelbaken her og fortsatte innover på langs noen firhjuling-spor. Tok deretter av til venstre og tok sikte på vestryggen opp til Cahcevahnjunni. Ryggen var grei å følge i første del, men etter hvert ble det mer stein, og den var såpeglatt! Enkelte partier var litt krunglete også, så jeg brukte et hav av tid med diverse tulle-omgåelser før jeg var oppe på platået og kunne ta en fortjent lunsj. Det begynte å regne og tåka hadde lagt seg over toppen Vassdalsfjellet. Heldigvis fikk jeg sikt på min ørkenmarsj over platået mot «hakket» en snau kilometer vest for 1587. Det var lettgått terreng her med stort sett flate steinheller. Ved hakket måtte jeg ut på breen for å omgå en loddrett hammer. Heldigvis hadde Kent Hugo tipset meg om å ta med stegjern, og uten dem hadde jeg vært sjanseløs her! Breen var over 40 grader bratt et kort parti ned mot skaret på blank blåis. Med nølende skritt kom jeg meg ned på et vis og satte igjen stegjerna før jeg fortsatte opp eggen til topplatået. Egga var grei å følge uten noen store vanskeligheter. Nå var tåka virkelig tett og jeg gikk slavisk etter GPSen mot 1587. Først over en fonn før jeg kom fram til punktet. Men ingen varde? Hva? Jeg var jo sikker på at det måtte være en varde på denne toppen. Jeg lette og lette på kryss og tvers. Etter å ha saumfart hele topparealet regnet jeg toppen som besteget. Det skulle bli spennende å høre med Kent Hugo om det virkelig ikke var noen varde på toppen. I ettertid fant vi ut at denne toppen faktisk er vardeløs, nestemann får bygge en! Returen over Vassdalsfjell-platået ble gått med trynet plantet nedi GPSen, med tiden til hjelp var jeg til slutt framme ved ryggen vest for Cahcevahnjunni. Med tanke på at jeg nok ville bruke en evighet ned ryggen med alle de glatte steinene bestemte jeg meg for å ta et alternativ jeg hadde vurdert på tur opp, en renne direkte ned mot Finndalen. Jeg hadde lagt inn et waypoint der renna starter og deretter var det bare å karre seg nedover. Renna var jevnt bratt hele veien ned, ikke så bratt at man måtte klyve, men jeg kunne ikke lange ut noe særlig. Det gikk i alle fall ganske greit siden det var vegetasjon i renna, men jeg var litt bekymret for steinsprang ovenfra. Jeg løste ut et par småsteiner og jeg tror nok ikke de stoppet før Finndalselva... Elvebruset ble sakte men sikkert sterkere, og til slutt fikk jeg øye på elva. Deilig å kunne lange ut de siste kilometerne ut dalen og tilbake til bilen. Var ganske våt, bjørn fikk være bjørn, det eneste jeg tenkte på nå var tørre klær og mat. Godt å komme fram til bilen. Senere på kvelden sjekket jeg ut værmeldinga for de neste dagene, og der var det bare sorgen. Dermed ble det nattbuss fra Laksvatn til Prostneset i Tromsø for så å gå i nattens mulm og mørke med 30 kg bag på ryggen flere kilometer til Tromsø lufthavn. La meg til å sove utenfor flyplassen og tok morgenflyet neste dag. Takk for fem flotte og minnerike dager i Troms!

http://peakbook.org/tour/19038/Joggetur+til+Vasstrandegga.html Bjørn-Even og jeg var enige om at vi skulle ha en hviledag i dag etter klatreturen i Molladalen dagen før. Vi tok en liten sightseeing i Ålesund med en bedre lunsj (kylling og pizza) og tur biltur til Aksla. Etter hvert ble jeg litt rastløs og ville ta en tur til Ålesunds kommunetopp på Vasstrandegga (Ursfjellet). Bjørn-Even valgte å være igjen på Amfi-senteret. Jeg kjørte til parkeringen ved Brusdalsvatnet, like før Vasstranda. Fant ut at jeg ville ta en hardøkt i dag og satte meg som mål at jeg skulle jogge hele veien opp til topps uten stopp. Trengte en gjennomkjøring og riste av en den rustne forkjølelsen jeg fortsatt hanglet med. Startet å jogge oppover, men etter 70 høydemeter måtte jeg ut i skogen for å gjøre et ærend. Det tok vel to minutter før jeg var klar igjen. Holdt koken bra i de bratte grusbakkene, og ved Langevatnet gikk resten av ferden på en ganske gjørmete sti. Sklei en del i de bratteste partiene, og etter hvert så flatet det en del ut og noen steder gikk det faktisk nedover. Stoppet klokka på nøyaktig 42 minutter (inkl dopause) på toppen, da hadde jeg jogget jevnt hele veien med intensitet 3 / 4. Godt å puste litt! Utsikten fra toppen var overraskende fin i alle retninger. Jeg skrev meg inn i toppboka ved toppvarden før jeg lette etter Ålesund sitt høyeste punkt. Grensa mellom Ålesund og Skodje går noen meter vest for høyeste punkt. Der det står et lite grønt turskilt ved grenserøysa ligger høyeste punkt i Ålesund. På returen gikk jeg rolig ned til Langevatnet der jeg smått begynte å jogge ned til bilen igjen. Tok et forfriskende bad i Brusdalsvatnet før jeg kjørte tilbake til Spjelkavik og hentet Bjørn-Even. Han hadde nok trodd at jeg skulle bruke kortere tid, men Vasstrandegga krevde sitt svarte jeg. 1t 40min 555 høydemeter 9,5 km

Oksskolten, Storskrymten og Jetnamsklumpen sommeren 2011 Litt stas å besøke fylkestopper, da det ikke er så mange av dem i Norge. Fikk tatt noen få i sommerferien, men har kanskje en liten plan om å ta resten litt senere. Er jo litt morsomt å ha vært innom det høyeste punktet i hvert fylke i Norge. Oksskolten 1916 moh, Nordlands høyeste topp 15. Juli 2011 Etter å ha avlsutten en lang rekke av ferger og mil langs veien etter et besøk på Nordkapp, endte vi med å kjøre innover en lang, gjørmete og relativt dårlig grusvei mot den ubetjente hytta Kvenvasshytta. Etter at bilen hadde berørt bakken utilsiktet fire fem ganger ca halveis inn i fjellet stoppet vi foran en vei som minnet om potetåkeren foreldrene mine hadde på utsiden av huset når jeg var liten. Vi møtte en nordlending i en firehjulsdreven pickup som ikke lovte meg noe bedre vei, og med møkk opp til takgrinden på bilen hans var det vitne om en dårlig veistandar videre i fjellet. Var dog noe skeptisk på å fortsette videre, men angret ikke på at jeg «ofret» bilen når jeg kom fram. Sjelden jeg har opplevd en mer idylisk og flott plass i fjellet. Sunniva, Ronja og jeg ble møtt med åpne armer av et utrolig trivelig vertskap med familie på hytta, og hadde egentlig et utrolig flott opphold (vil anbefale denne på det sterkeste). Klokken seks stod jeg og Ronja opp, mens jeg lot Sunniva som var 7 måneder på vei sove noen timer til. Jeg kjørte et par kilometer til startpunktet for stien og fant en parkeringsplass som var godt merket. Det var et lettgått og flott terreng frem til breen. Vi krysset bretungen med stegjern og isøks (var egentlig ikke nødvendig grunnet porøs og grei pjolteris og få sprekker). Etter breen tror jeg gikk litt for langt til venstre for standarruta. Var noen sva og løse steiner her, men ikke noe spesielt å bekymre seg for. Etter at det begynte å flate ut på ca 1400 moh, begynte den siste bakken. Jeg satte igjen ryggsekken i steinura hvor den siste bakken var. Det lå nysnø ved ca 1600 moh, og det begynte å bli litt småglatt og sleipt enkelte steder. Ronja måtte får hjelp et par plasser og løftes opp, men klarte seg ellers godt i den litt bratte steinura. Utsikten var helt fantastisk på toppen, og med blå himmel og litt nysnø gjorde at turen var helt fantastisk. Det gikk greit ned stenura, hvor jeg traff en gjeng med andre folk som var på vei opp. En utrolig flott fjelltur som ble avsluttet med en dusj på Umbukta fjellstue ikke langt fra svenskegrensen. Noen data: Lengde: 12 km Tid: 6 timer, 30 minutter. Storskrymten 1985 moh, Sør Trøndelags høyeste topp 24. Juli 2011 Etter noen tidligere forsøk var jeg innstilt på å komme frem til toppen denne gangen. Jeg startet turen fra Skamsdalssetra etter å ha kjørt opp fra Lesja og betalt 70 kroner i bompenger. På vei til Skamsdalssetra måtte jeg jage bort flere flokker med relativt sta kyr og sauer som tok frokosthvilen midt på veien. Kartet viste at turen nesten kom til å bli på fire mil t/r, så jeg kjente på kroppen at jeg både hadde lyst, men også litt det motsatte. Værvarselet var bra for dagen, men det hjalp ikke så mye at det regnet de to første timene av turen selv om varselet viste noe annet. Storskrymten lå under en skyhatt da jeg ankom Leirsjøen etter en times gange. En time senere ga regnet seg og Storskrymten begynte å vise seg fra sin flotte side. Alle fjellene rundt var innhyllet i skyer, men ikke Storskrymten, makan til flaks skal man lete lenge etter. Jeg traff på en gruppe med folk over flya som lå ca 5 kilometer før toppen. Det ble ikke utvekslet så mange ord, og med begynnende tordenskyer på himmelen begynte farten å øke, jeg måtte komme meg opp og ned før det eventuelt kom tordenvær. Ved en varde på ca 1700 moh før toppen slang jeg fra meg ryggsekken og travet i et godt tempo mot toppen. Over Skamsdalen i sør så jeg en stor tordensky som kunne gå av når som helst, og over Snøhettamassivet likedan, ikke mye tid til overs om jeg skulle vær på den sikre siden. Det var blå himmel over toppen da jeg var der oppe, og utsikten var helt fantastisk. En flott topp som også vil være verdt turen på ski en gang. Turen tilbake føltes lang, og returen fra Leirsjøen til Skamsdalen føltes som en evighet. Kort og godt en flott men lang tur i lettgått og fint terreng. Noen data: Lengde Lengde: 37 km Tid: 8 timer, 50 minutter. Jetnamsklumpen 1513 moh, Nord Trøndelags høyeste topp 28. Juli 2011 Etter en laang kjøretur fra Oppdal med en nestenpåkjørsel av en saueflokk som tok seg en hvil på E6'en ved Grong, og et titalls lemmen færre under bildekkene mine i Sverige ankom Ronja og jeg den lille røde kors hytten hvor Jetnamselven møter bilveien. Vi la oss til å sove klokka fire, og våknet litt ufrivillig av en stekende sol klokka 08.00. Vi fulgte en sti til høyre for elven innover mot punkt 1111 på kartet. Etter et par kilometer møtte Ronja og jeg en relativt mannevond fulg som angrep oss et titals ganger og passerte oss med bare få meter. Jeg vil anta at fuglen beskyttet et revir, bare kjipt at det går utover alle folkene som følger stien innover Børgefjell mot norskegrensen. Terrenget var lettgått og naturen virkelig flott. Fjellet vrimler av lemmen, og Ronja så sin flid i å ta livet av lemmen. Hun spiste heldigvis ingen av dyrene. Jeg prøvde å gå opp toppen fra nordøst. Etter å ha forsøkt i en halv time å få ronja forbi et av klatrepunktene måtte jeg innse at jeg ikke kunne få henne trygt opp her, og jeg gav henne noen brødskiver og festet henne fast i en stor stein slik at hun ikke skulle løpe utfor kanten og skade seg. Litt kjipt å gjør dette siden det bare var 50 meter unna toppen. Jeg klatret forbi 2+ punktet, og hørte bjeffingen hennes ideet jeg stod på toppen. Jeg tok noen bilder og skyndtet meg tilbake. Jeg vil anta hun var redd jeg skulle sette henne igjen i fjellet. På vei tilbake til bilen møtte vi den samme fuglen på samme sted, og den var blitt enda mer mannevond enn tidligere på dagen. Utrolig irriterende og til tider faktisk litt skremmende. Noen data: Lengde: 27 km Tid: 8 timer, 15 minutter. PS: beklager om det blir litt mange bilder...

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16124/Sol+p%C3%A5+B%C3%B8rgefjell%2C+skodde+p%C3%A5+Kvigtind.html (SKREVET AV "OYVINDBR") Dette var min siste dag på Sondres Nordlansraid del 2. På grunn av toget som etter planen skulle gå klokka 17.45 fra Majavatn var det bare å komme seg tidlig opp, for vi hadde en lang tur foran oss. Litt over halv 6 på morran var vi i gang langsetter Simskarelva. Temperaturen var behagelig, og det var tegn til rifter i skydekket. Vi gikk innover dalen i målbevisst gange og storkoste oss samtidig med den vakre naturen. Den grønne delen av Børgefjell er jammen fin altså! Et sted delte stien seg i en øvre og nedre del. Instinktivt valgte jeg den øvre fordi den så tørrest ut, og jeg regna med at stiene ville flette sammen igjen etter hvert. Det var først da vi kom i nærheten av elva igjen at vi begynte å få bange anelser, for hvor i all verden var brua over alt dette frådende vannet? Vi så jo bolter og annet jernskrammel på motsatt side, så her hadde det helt klart stått ei bru tidligere. Det ble selvsagt mye frustrasjon og spekulering som sannsynligvis hadde fått lokalkjente til å flire rått. Enden på visa var at vi ikke ga helt opp, men begynte å rekognosere bakover langs elva utafor stien. Innerst inne hadde jeg gitt opp Kvigtind nå og funderte på alternative topper, men plutselig kunne jeg selv utbryte at “der er brua!” Hvilken opptur!  Vi skulle selvsagt valgt den nedre stien med en gang, da hadde vi gått rett på sak. Men vi hadde faktisk ikke mista så mye tid på dette som frykta, så relativt ubekymret kunne vi kjøre på videre. Radig gikk det oppover mot Biseggskaret, og naturen ble bare flottere for nesten hvert skritt vi tok. Skikkelig mektig dalføre som fort kunne blitt forveksla med noe vestlandsk. Og for en grønn idyll! Elva gjorde paradiset fullkomment, og sola tiltok i styrke og jagde bort stadig flere skyer. Innerst i dalføret (Biseggdalen?) bratnet det skikkelig, og vi la inn ei aldri så lita økt. Da vi nådde toppen av bratta flata det ut igjen med en enkel idyll av svaberg, smågrønt og rolig elv med enkelte snøfonner langs kanten. Enkel idyll er helt fantastisk bare sola skinner som den nå gjorde. Og utsikten var skikkelig flott i retning der vi kom fra. Men hvor skulle vi krysse elva? Det var ikke så enkelt å steingå det partiet av elva som utpekte seg som det første og beste, så vi ga opp og fulgte elva helt til utoset fra Biseggvatnet. Her lot vi det bare stå til, og en forsiktig start ble avløst av plaskende jogging over resten. Støvlene ville uansett tørke forholdsvis snart i denne varmen.  Etter idyllisk vandring bortover flatene var tida snart moden for oppstigning på snøfonner. Sondre gira opp et par hakk, så her var det bare å henge seg på. Det gikk på et vis, og følelsen av å vinne høyde var ikke å forakte. Nå så vi Golvertind i nord, og snart skulle vi få se ryggen som ledet til topps på Kvigtind. Til tross for intens sol og masse blå himmel var dessverre Kvigtindmassivet dekket av denne hersens skodda. Men sola skulle vel få has på den trudde vi… Da snøfonnene ble avløst av steinura ble tempoet reint morderisk. Sondre var ivrig, men jeg var muligens i mitt livs form til nå og hang godt med. Det gjaldt å bevege beina raskt i ura og være forberedt på hopp og byks når som helst. Jeg var utslitt, men hadde samtidig masse å gi, en både fæl og god følelse! Den fordømte tåka slapp visst ikke taket, så nå dreide det meste seg om å være fornøyd med seg sjøl snarere enn å nyte omgivelsene. Det dukka opp et snøparti igjen, og nå tok Sondre av! Han begynte å herme etter en “sadist” som springer oppover lett som en fjær og synger “Hvor hen du går i li og fjell” helt uanstrengt mens resten av gjengen er helt ferdig med blylodd rundt beina og minimalt med oksygen igjen til pusten. Men Sondre hadde mer på lager enn bare å etterligne andre sprekinger, han fikk blod på tann og småløp videre og ble borte for meg. Nå hadde jeg nådd min grense, jeg måtte kjempe mot veggen og passe på ikke å tippe bakover, så sliten var jeg! Heldigvis var toppvarden ganske nære, så Sondre slapp å vente altfor lenge. Å tape mot Sondre er intet nederlag, så jeg tenkte med meg sjøl: “Øyvind, i dag er du helt rå!”  Det viste seg at vi hadde brukt i underkant av 5 timer og et kvarter fra bilen og til topps på Kvigtind. Her ble vi sittende en drøy halvtime og vente på at skodda skulle sprekke opp. Sola var jo der et sted, det kunne vi til tider føle. Æsj, tenk hvor fantastisk det hadde vært å sole seg på Kvigtind med utsikt over hele villmarksriket til Lars Monsen pluss flere nordlandsfjell! Skodde er ikke mye spennende. Slukøret måtte vi innse at det var på tide å rusle nedover igjen så det ikke skulle bli stress å rekke toget. Jaja, det viktigste var at det ble knallvær på Beerenberg for 10 dager siden, det var vi skjønt enige om!  Praten gikk nedover ura helt til vi begynte å skli og småjogge nedover snøfonnene. Her kom vi tilbake til sol og idyll igjen. Elva ble krysset på det stedet vi ga opp på da vi kom motsatt vei, og vi ble våte her også. Derfor innvilget vi oss en rast for å lufte tærne og vri sokkene relativt tomme for vann. Så var det bare å komme seg nedover igjen. Biseggdalen var en idyllisk bakerovn, noe kleggen tydeligvis satte pris på nå på ettermiddagen. I grunnen var vi glade for at vi ikke gikk innover her med blytunge sekker nå, sjøl om det paret vi traff som skulle på toukerstur i Børgefjell gjorde oss litt misunnelige. Børgefjell er jo et område man bør oppholde seg lenge i. Men det får bli en annen gang, og da er det uansett viktig å komme seg av gårde lenge før kombinasjonen klegg, svette og storsekk gjør tilværelsen uutholdelig. Nede langs Simskarelva igjen ble varmen bare verre, så vi skjønte at et bad faktisk var påkrevet skulle vi klare å komme oss gjennom dagen. Ikke så altfor langt unna parkeringsplassen fant vi en egnet strandkant som var skjermet fra stien, og kom oss uti det iskalde vannet. Oppholdet i elva ble kort, men hvilken godfølelse det var å sitte å la seg tørke av sol og varme etter en kald avrivning! Skikkelig feriefølelse det der!  Sånn skulle det bare fortsatt, men nå ventet altså tog fra Majavatn til Trondheim, nattog fra Trondheim til Lillestrøm, buss til Oslo S, buss til Skøyen og tog igjen fra Skøyen til Drammen. Ikke spesielt moro for meg, mens Sondre fortsatt skulle kose seg videre i dette fantastiske fylket. Det ble en vemodig avskjed på Majavatn stasjon hvor jeg bad Sondre om å ta godt vare på seg sjøl på de resterende turene. Sett i ettertid kan jeg si at bortsett fra smerte på Strandtindan så har han klart det.  Takk til Sondre for noen fine dager på Børgefjell!

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16462/Lysingen%2C+siste+topp+p%C3%A5+raidet.html Parkerte ved fiskeplassen i nordvestenden av Holandsvatnet. Herfra og videre sørover er det ikke lov å kjøre med bil på grunn av bondens jordbruk. Kvelden i forvegen så jeg toppen av Lysingen, men neste morgen var det lave tåkeskyer og regn i lufta. Merket at jeg ikke var spesielt motivert for tur i dag, men jeg bestemte meg for å gå rolig og ta hyppige pauser. Fulgte veien til endes og tok sikte på 157-toppen sørvest for toppen av Lysingen. Litt knoting måtte til før jeg var oppe på ryggen. Fant en delvis rødmerket sti, men den var ikke like lett å følge overalt. Derfor ble det noen våte myrpassasjer og klyving på svabergene. Ganske knotete og småkupert terreng. Tanken på å fortsette videre til Tosbotn for å ta Breivasstinden og Kjelviktinden fristet lite om været ikke ble bedre enn det var nå. Ikke moro å gå på tur med tåke på toppene. I tillegg merket jeg at det hadde gjort godt med noen hviledager hjemme snart. Ringte pappa, og han kunne meddele at skylaget skulle bli litt høyere i kveld, men de neste dagene var det bare sorgen. Valget om å reise hjem etter Lysingen ble på stedet vedtatt. Med en del småpauser oppover ryggen og litt knoting med veivalg kom jeg til slutt til toppen. Skyene hadde steget høyere og jeg hadde nå god sikt ut mot havet, sør- og østover. Nøt utsikten mens jeg spiste noen skiver og skrev meg inn i toppboka. Dette var ikke en altfor frekventert topp registrerte jeg. På returen dukket også sola fram, det var deilig! Jeg knotet litt med veivalget ned igjen og ble nødt til å hoppe utfor en og annen småhammer. Mosen var utrolig glatt, og hver gang jeg sklei på den kom det noen dyriske lyder ut at munnen min. Tenkte litt på Odd Børretzen sin sang «Noen ganger er det allright», og jeg fant ut at av og til kan fjellturer være helt horrible, mens andre ganger er det helt allright. Sånn er livet, og slik vil det alltid være. Tilbake ved Holandsvatnet tok jeg et herlig bad før jeg skiftet til rene og tørre klær som jeg hadde spinket og spart på i flere dager. Nå var livet helt allright! 4 timer 670 høydemeter 8,5 km Tusen takk for mange solfylte og minnerike dager langs Norges vakreste kyst!

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16461/Trollvasstinden.html Kom fra Sandnessjøen dagen før denne turen og ble skuffet da jeg oppdaget at det ikke gikk noen ferge ut til Igerøy på Vega fra Tjøtta før rundt kl. 18 denne søndagen. Dermed måtte jeg ta to andre ferger for å først komme ned til Horn før jeg tok båten herfra ut til Vega. Fråtset i noen vafler og Vega-lefser før jeg ankom øya. Kjørte til Levika der det var en stor parkeringsplass for fotturister. Faktisk også merket sti til Trollvasstinden som så imponerende ut herfra. Stien gikk opp og ned forbi to sandstrender før det bar ut på et svaområde med litt myr. Minnet forøvrig veldig om terrenget på Sørlandet. Jeg registrerte ikke at stien opp til Trollvasstinden tok av til høyre og jeg forstsatte forbi et skar øst for kolle 117 og over Nepsundbekken før jeg skjønte lunta. Gikk heller opp ryggen nord for Nepsundbekken der jeg fikk god utsikt mot øya Søla og den alpine toppen Risen. Tok en god pause midtveis i bakken. Været var også i dag overraskende bra! Skyene på himmelen var heller bare deilige for å slippe at en svetter ihjel. Fant noen klyvehamre undervegs for å gjøre krydre turen litt. Lenger oppe kom de hersens fluene tilbake og de fulgte meg helt til toppen. Hadde planlagt en lang pause på toppen, men jeg rakk bare å ta noen bilder og skrive meg inn i boka før jeg skjønte at jeg måtte skynde meg ned igjen. Grunnen var en enorm tordensky som nærmet seg fra sør. Jeg så lyn og hørte kraftige tordenskrall i det fjerne. Best å komme seg ned for å unngå å bli gjennomvåt. Ned igjen var det enklere å følge stien som til slutt gikk ned en renne med ur vest for pkt 228. Etter hvert kom det noen få regndråper, fordelen med dette var at fluene forsvant. Jeg begynte å jogge det siste stykket, og det gjorde jeg lurt i. Like før bilen startet et voldsomt regnvær. Unngikk å bli gjennomvåt, men det var på hengende håret. Vel tilbake i bilen kunne det bare regne og tordne så mye det ville, da er det bare stemningsfullt. Takk for en fin tur! 3t 50min 12 km 1010 hm

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16390/B%C3%A5tskyss+til+Vard%C3%B8yfjellet.html Etter tips fra andre kommunetoppsamlere kontaktet jeg Thomas (902 66 867) som tilbød meg båtskyss ut til Vardøya. Møtte ham på snuplassen ytterst på Øksningan og vi kjørte ut med en gammel fiskerbåt mot øya. På grunn av lavvann var det godt å ha med en kjentmann for å unngå å gå på grunn gjennom denne labyrinten av øyer. Ved Vardøya hoppet jeg av og tuslet opp til toppen imens Thomas surret rundt i båten. Fin utsikt fra toppen, men det beste var alle de modne moltene her oppe. Første gang jeg har opplevd modne molter på denne turen. Blåste friskt her oppe. Etter kort tid var jeg tilbake igjen, og Thomas håpet at jeg ikke hadde stresset av at han ventet. Praten gikk lett på vei tilbake mot bilen. Han mente at jeg var den femte eller sjette kommunetoppsamleren han hadde kjørt ut til øya. Ga han 300,- for jobben og ønsket han fortsatt god sommer før jeg satte kursen mot Dønnamannen.

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16329/To+av+de+syv.html Overnattet i bilen ved parkeringa for Botnkrona og Grytfoten, nærmere bestemt ved el-kraftstasjonen nær Elvåsen. På forhånd var det meldt om uvær og torden denne dagen så overraskelsen var stor da jeg måtte stå opp for tidlig på grunn av smellhete i bilen. Ute skinte sola på alle de syv søstre som stod der i all sin prakt! På å spare energi til de neste turdagene og på grunn av ei lårhøne i venstre ben droppet jeg å raide over alle de syv søstre, men begrenset meg til Botnkrona (høyeste i Alstahaug kommune) og Grytfoten. Møtte et par som hadde tenkt seg opp til Grytfoten, og jeg var spent på når jeg skulle møte på dem siden jeg skulle ta Botnkrona først. Ønsket dem god tur. Var merket god sti oppover mot Botnkrona. Først på traktorvei før en sti oppover til Fjellsåsdammen som dessverre var drikkevannkilde. Skulle gjerne tatt en dukkert der i denne varmen! Herfra og opp til Grytfotvatnet bød på enkelte bratte partier der det var hengt ut tau. Av prinsipp benytter jeg meg aldri av ferdig utlagte tau i norsk utmark. Bena mine føltes ganske tunge ut i dag også, glad jeg ikke skulle over alle de syv søstre. Telte høydemeterne på klokka og kikket bort på Dønnmannen som referanse for hvor høyt jeg var kommet. Tok meg en lengre pause på toppen av Botnkrona etter drøyt to timers gange der jeg fikk servert en storslått utsikt. Videre bort til Grytfoten gikk greit for seg. Først litt tilbake på den bratte stien nordøst for Botnkrona før den rundet ned til høyre og snart steg opp mot Grytfoten. Jeg var den første som skrev meg inn i boka i dag, så tydelig at paret jeg møtte ved parkeringsplassen ikke hadde nådd toppen enda. Ned den mer direkte stien fra Grytfoten mot Elvåsen var fin å følge. Blankskurte sva som joggeskoene mine stortrivdes å følge. Møtte mannen i paret like før vannet på 323, og han beredte om at kona hadde gått i forvegen. Merkelig at jeg ikke hadde sett henne da... Vi tok en hyggelig prat om fjell og kommunetopper før vi ønsket hverandre god tur videre. Det første jeg gjorde etter å ha kommet ned til bilen var å dra ned til Sandnessjøen og internettkaféen Lilletorget for å sjekke yr.no. Meteorologen spådde godvær for Nord-Norge og drittvær for Sør-Norge. «Du fåkkje meir moro enn dårlig vær sørpå», sa en nordlending til meg. Akkurat nå var jeg fullstendig enig. 4t 30min 1210 hm 11,5 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/report/16325/Luftig+tur+til+Tr%C3%A6nstaven.html Etter å ha tatt et vemodig farvel med Øyvind på Majavatn satte jeg kursen nordover forbi Mosjøen, Nesna og ut til Stokkvågen der jeg var heldig å finne plass på gratisparkeringen. Forhørte meg med grunneieren om muligheter for dagstur ut til Træna neste dag. Jeg fikk rutetabell og han anbefalte meg å være tidlig ute da Trænafestivalen går av stabelen 7. juli. Neste morgen ble jeg møtt til et lite folkehav av festklar ungdom på kaia. Jeg ble lurt til å tro at hurtigbåten ut til Træna ville bli vanskelig å få plass på, dermed hang jeg med meg noen ungdommer og kjørte privatbåt ut dit til dobbel pris (350,-)! Denne lille båten kjørte i full fart over havet og de som hadde lagt seg oppå dekk fikk seg en våt opplevelse. En brisen kar som satt ved siden av meg spurte; «ska du på fæst?», men han fikk kun et tørt og kjedelig svar tilbake; «niks, jeg skal på tur til Trænstaven». «Åja, æ ser den», repliserte han før han hev innpå en ny pils. Vel framme på Træna tok jeg bygderutebåten med M/S Sanna (må bestilles på forhånd) ut til Sanna der Trænstaven reiser seg majestetisk opp av havet sammen med Gumpen, Mjåtinden og Breitinden. Dette har vært viktige landemerker for sjømenn i alle år. Været var perfekt og vinden ikke så verst, nå var jeg virkelig spent på om jeg i det hele tatt ville komme til topps. Det hadde ikke regnet på mange dager, så forholdene skulle være gunstige. Ved nylig nedbør blir nemlig de bratte gressflankene såpeglatte. Jeg hadde ikke lest meg særlig opp på forhånd og trodde at beste atkomst til nordvestryggen var å runde toppen med sola, der tok jeg feil. Etter å ha forlatt veien rotet jeg meg bort mot ryggen i delvis villgras og på sva. Omsider stod jeg ved foten av ryggen, og det så temmelig bratt ut. For å komme opp til ryggen fra denne siden måtte jeg klyve meg opp en bratt og utsatt gressrenne. Passerte noen gamle slynger her, men dette er likevel ikke normalveien opp til ryggen, den går opp en gressrygg i nordøst. Så lite spor etter andre folk. Med hjertet i halsen kom jeg meg opp på hovedryggen og tittet på veien videre oppover. Kjente raskt igjen første klatrepunkt fra bilder jeg hadde sett. I ettertid har jeg forstått at enkleste vei går på høyreside av hammeren jf https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=8027 . Jeg gikk rett på, og her var det både utsatt og noe teknisk (anslår grad 3+). Kom meg forbi dette partiet og fortsatte oppover. Flere passasjer bød på særs utsatt og luftig klatring og klyving ut mot sørveststupet. Ruta sier seg nesten selv da man ser spor etter folk i vegetasjonen. Hadde jeg hatt med tau her ville jeg nok ha brukt det noen steder, følte meg ikke helt komfortabel overalt. Hvis det har regnet nylig bør man i hvertfall bruke tau på denne toppen. Etter hvert slakket ryggen av og de siste høydemeterne opp til toppen kunne tas uten å være helt «på alert`en» som Petter Solberg så fint sier. Godt fornøyd med å komme på toppen. Ifølge toppboka hadde kun en person vært her før meg i år, det var overraskende! Men regner med at en del taulag skal opp her i løpet av festivaluka. Uheldigvis kom det en irriterende sky som svevde rundt toppen under hele oppholdet mitt. Den skygget noe for utsikten, men enkelte luker dukket opp av og til. Lenger nede på ryggen var uansett været perfekt. Hadde lest at returen skulle være verst, men av en eller annen grunn synes jeg det gikk overraskende greit tilbake. Fikk bedre oversikt over hvor de sikre takene fantes, så med stor forsiktighet snek jeg meg ned fra ryggen og denne gangen ned normalveien. Fulgte et tråkk rundt på nordsiden, men dette forsvant med jevne mellomrom. Siste stykket før kirkegården gaulet en kar som stod og beiset huset sitt hvor jeg skulle gå. Hadde god tid til å slappe av før båten skulle hente meg kl. 18.00. En hyggelig dame kom bort til meg og spurte om jeg ville sitte på med dem over til Husøya, men siden jeg trodde at M/S Sanna bare skulle hente meg takket jeg pent nei. I ettertid viste det seg at det var flere som skulle ta samme båt som meg, så jeg sløste bort noen kroner og tid der... Feiret bestigningen med en soft-is på Husøya før båten tilbake til Stokkvågen gikk på kvelden. 3 timer 400 høydemeter 5 km

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16115/Jetnamsklumpen.html Kom fra E6 ved Namsskogan og kjørte via Røyrvik inn i Sverige og nordover mot Stekenjokk. Parkerte langs ved en Røde Kors hytte der Jetnamsälven møter hovedveien. Tydelig at en del bobilturister har campet her da det lå møkk under de fleste steinene i skråningen nedafor. Overnattet i bilen her med god utsikt mot neste dags mål. Dessverre ble vi overrasket av tåke på toppene da vi våknet! Ifølge yr.no skulle det være delvis skyet i dag, men skylaget var for lavt. Etter å ha lest rapporten til Ole-Petter fant vi en sti som følger platået innover en kilometer nordøst for elva. Der ryggen opp mot pkt 1111 begynner forsvant stien. Vi fulgte ryggen opp forbi pkt 1111 og skrånet etter hvert nordvestover ut i hallet ovenfor Jetnamsvatnet. Hele veien var det muligheter for vannpåfylling. Jetnamsklumpen hadde fortsatt ikke tatt av hatten da vi kom til foten av fjellet. Vi angrep toppen fra nordøst. I øvre parti måtte vi forsere en klyveparti rundt grad 2+. Steinene var litt glatte på grunn av den fuktige tåka, så vi gledet oss ikke veldig til returen. Vel framme ved varden prøvde vi å vente og se om det kom noe utsikt, men det ga vi opp etter hvert. Returen gikk fint for seg, Børgefjell er jammen et paradis! Her skulle man hatt med seg telt og fiskestang. Eneste problemet er all myggen. Skled ned en fonn øst for ryggen ved pkt 1111. Fikk øye på to nysgjerrige reinsdyr på vei tilbake mot bilen. De kom sakte men sikkert nærmere oss og lurte fælt på hva vi drev med. Artig! Tross tåka ble dette en minneverdig tur til Nord-Trøndelags høyeste topp! 8t 15min 27 km 1150 hm

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16114/Gisen.html Kjørte fra E6en og opp Steinådalen (bompenger per SMS kr. 50,-) til Telttjønna der det var greit å parkere. Sola stekte og kleggen og bremsene var veldig interessert i både meg og Øyvind. På grunn av disse plageåndene holdt vi et høyt tempo for å komme raskt opp i høyden, der ville de mest sannsynlig gjøre retrett. Fulgte en sti forbi ei hytte, hilste på eierne som smilte blidt til oss. Etter tjønna gikk vi på måfå oppover i fjellsida. Litt myrete i starten, men tørrere lenger oppe. Siste partiet bød på en del blankskurte berg og litt klyving for den som vil. Dette området var i grunn veldig idyllisk, spesielt rundt tjønna. Om dette området hadde ligget nærmere Drammen skulle Øyvind tatt med skau-naboen sin hit. Pausen på toppen ble i korteste laget på grunn av en noe sur trekk fra sørøst. Men utsikten var flott selv om det hadde skyet over en del. Vi så Kvigtind, Jetnamsklumpen, Tunnsjøen, Heilhornet og Lomsdal-Visten! Ned igjen sklei vi på noen snøfonner som sparte knærne våre en del. Da vi kom ned til kleggen igjen ble det non-stop vandring helt fram til bilen. En flott tur i Børgefjells ytterkant! 8,5 km 3t 30min 770 hm

Bilder og kart: http://peakbook.org/tour/16113/Nattur+til+Storheia.html Jeg og Øyvindbr (Øyvind Brekke) dro så og si rett fra Island til Nord-Norge fjelltur. På vei nordover tok vi en pit-stop innom Storheia, kommunetoppen i Frosta. Parkerte i veikanten ved bommen på vestsida av Sottjønna. Klokka var passert midnatt, men i midtsommerskumringa var det intet problem å gå uten lykt. Fulgte veien oppover forbi Fjellplassen. Stien som er inntegnet med de lengste linjene på kartet så vi lite til i starten, da vi trodde vi hadde funnet den ble vi i stedet ledet på villspor ut i høyt og vått villgras. Vasset oss gjennom driten og fant til slutt den ordentlige stien lenger oppe. Stien slynget seg fint oppover til myra vest for toppen. Herfra går den i mer svinger oppover i fjellsida enn inntegnet på kartet. Øyvind slet med en lei forkjølelse og var livredd for å bli verre før jobbstart på onsdag, han følte at han hadde tatt nok fri som det var nå. Så det ble litt «frøkensyting» da myrpartiene måtte forseres. Selve kommunetoppen er varden noen hundre meter sørvest for høyeste punkt. Var også oppom hovedtoppen. Utrolig flott utsikt og ikke minst stemning. Spredt skog ga god sikt over Trøndelags heier og klumper! Øyvind klarte å konsentrere seg mer om utsikten nå også. Returen gikk uten problemer og vi tok en 5-timerslur i bilen før vi fortsatte nordover til Gisen. 1t 20min 300 høydemeter 4 km

Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/13538/Midthaugen.html Overnattet utenfor en rasteplass et par kilometer mot Karasjok fra Tana bru. Her var det toalett som var kjekt å benytte til dopausene. Været i dag var bedre enn gårsdagens, men før vi kunne legge ut på en ny tur måtte vi skaffe oss et nytt dekk på Tana bru. Pappa var heldig og skaffet seg et billig dekk hos brukthandleren til drøye hundrelappen, og med Superdekk på Shell sin service fikk vi satt inn en felg slik at den var klar til bruk! Godt å slippe dette hodebryet lenger. Jeg hadde slitt ut mine skihansker og fikk tak i nye på G-sport, da gjenstod det kun å handle før vi kjørte i retning Berlevåg og Båtsfjord. Været var litt mer skyet lenger øst, men det kom seg etter hvert her og. Parkerte langs hovedveien ved munningen av dalen Basávži. Herfra kunne vi følge et scooterspor inn dalen et stykke, og heldigvis gikk det et spor opp gjennom bjørkeskogen til Moalanjunis. Det sparte oss for en del krungling i råtten snø gjennom tett bjørkeskog! Oppe på vidda var snøen fin og fast, og landskapet inn mot toppen var temmelig flatt og lettgått. Synet tilbake mot Tanafjorden og Stangenestind var spesielt flott. Etter en rast smurte vi litt universalklister under skiene og strøk innover vidda mot Midthaugen, også kalt Govdoaivi. Bortsett fra et par artige elvesøkk vi passerte var terrenget ganske ensformig. Etter hvert som vi nærmet oss toppen ble været riktig så fint og humøret steg i takt med skyforvitringen. Passerte et reinsgjerde like før toppen, eller hvor var nå denne toppen? På kartet er det ikke markert noe bestemt punkt, og her oppe så jo alt flatt ut. Men vi visste at den var innafor 500-koten, så etter hvert fant vi det vi antar må være høyeste punkt på 35W 7803669 568355 og ca. 510 moh. Utrolig flott her oppe, med god utsikt mot andre kjente topper som Skipskjølen og Hanglefjellet. Returen gikk overraskende kjapt med fin glid og slak helning flere steder. Kun siste bakken ned mot dalen ble litt utfordrende. Her var det skarp ploging i slushy snø, men med de rette bevegelsene klarte vi den biffen også. Nå var det bare grei staking tilbake mot bilen. På kvelden tok vi en sightseeing ut til Båtsfjord (en av de finere tettstedene her oppe) der vi spiste nok en saftig hamburgermiddag på gatekjøkkenet «Første stopp». Deretter dro vi ut til Berlevåg i håp om å få se midnattsola som for første gang i år kan ses på disse breddegrader. Vi hadde øyekontakt med sola helt til 23.20, da forsvant den bak en svak sky. Vi prøvde desperat å springe opp på Kjølnesaksla i håp om å se den derfra, men den gang ei. Uansett en vakker opplevelse! Kjørte deretter tilbake til rasteplassen ved Tana bru der vi overnattet i bilen. På radioen meldte de om godvær resten av helga, så vi så fram til en varm og solfylt avslutning på Finnmarksraidet. 6t 20min 745 hm 32 km